Spøkelsene på Frostøy III

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Spøkelsene på Frostøy III"

Beate Løken
8 år siden
Visninger:

2 Hilde hagerup Spøkelsene på Frostøy III Den kalde vinden

3 Om forfatteren: Hilde Hagerup skriver bøker for barn, ungdom og voksne. Hun har fått flere priser og er oversatt til en rekke språk. Hun bor på Nesodden med mann og to barn.

4 Om boken: Tror du på spøkelser? Tror du på en hule i et iskaldt fjell? Tror du på Den kalde vinden? Jens, Gudmund og Finn har sommerferie. Men over den idylliske feriestemningen hviler en uhygge. Den kalde vinden feier unna sol og sommervarme. Det kommer spøkelser fra Frostøy. Jens tror de er ute etter ham. Han har rett. Og han tar feil. Den kalde vinden er tredje bok i Hilde Hagerups spøkelsesserie, Spøkelsene på Frostøy.

Den kalde vinden feier unna sol og sommervarme. Det kommer spøkelser fra Frostøy.

5 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst og Bilde, Oslo 2013 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

978-82-03-25659-2 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan

6 1 Jeg så en skygge. Først trodde jeg det bare var vanlig tåke. Det kunne det ha vært. Tåken kan komme veldig fort ved sjøen. Plutselig ligger den og breier seg mellom bølgene. Så plutselig at du får lyst til å lukke øynene. For kanskje det bare er innbilning. Det var ikke innbilning. Men det var ikke tåke heller. Finn, Gudmund og jeg lå på magen på brygga. Vi hadde ligget der lenge. Kanskje en time. Kanskje tre.

Så plutselig at du får lyst til å lukke øynene. For kanskje det bare er innbilning.

7 Grete hadde allerede vært ute med brødskiver, kake, iste, iskrem og fruktsalat. Nå hørte jeg henne åpne hyttedøra igjen. Jeg snudde meg og så at hun kom mot oss med en stor mugge nylaget smoothie. Hun var liten, blid og rund og det var et eller annet med Grete som gjorde at man alltid måtte smile når man så henne. Dere må ikke bli sultne, sa hun. Å bli sulten var det verste Grete kunne tenke seg. Verre enn gjenferd og spindelvev og hodeskaller, virket det som. Verre enn død. Men jeg var så mett at jeg kunne sprekke. Og gjenferd hadde jeg ikke sett siden i vinter. Vi fisket krabber. Det går langsomt. Du bare ligger der i shorts og t-skjorte med et fiskesnøre mellom hendene. Du kjenner plankene som borer seg inn i magen.

Hun var liten, blid og rund og det var et eller annet med Grete som gjorde at man alltid måtte smile når man så henne. Dere må ikke bli sultne, sa hun.

8 Du kjenner sola som steker i nakken. Lukten av solkrem, bensin og saltvann. Sommeren. Det var Skatteetaten som eide hytta. Det var moren til Gudmund som jobbet i Skatteetaten. Det var Gudmund som hadde fått lov til å ta med seg to kamerater i uke 31, 32 og halve uke 33. Han hadde valgt Finn og meg. Gudmund hadde ikke så mange kamerater å velge mellom. Finn var tremenningen hans. Og jeg var en slags bestevenn. Selv om jeg egentlig var bestevenn med Wilma. Men Wilma var et spøkelse. Hun tålte ikke varme og gikk i dvale hver sommer. Det fikk jeg ikke gjort noe med. Likevel savnet jeg henne noe voldsomt.

Han hadde valgt Finn og meg. Gudmund hadde ikke så mange kamerater å velge mellom. Finn var tremenningen hans. Og jeg var en slags bestevenn.

9 Gudmund var nokså ivrig. Det var han ofte. Til å begynne med hadde jeg vært usikker på hva slags ferie dette kom til å bli. Det var ikke bare Gudmunds skyld, jeg var ikke vant til å være på ferie. Jeg var ikke vant til noe annet enn Frostøy. Om sommeren da jeg var mindre, hadde jeg stort sett sittet hjemme på glassverandaen og tegnet, mens spøkelsesmammaen min lå oppe på soverommet og var syk. Sånn var det ikke lenger. Mamma lå på soverommet og hadde vondt, pappa lå på loftet, men jeg var på hyttetur med levende mennesker. Finn satte seg opp. Grete var kommet ned til brygga der vi lå. Vi er veldig mette, sa Finn. Og det er visst krabbene også. Nå er dere mette, sa Grete. Og etterpå er dere sultne igjen. Hva om jeg setter muggen her så kan dere forsyne dere selv?

Om sommeren da jeg var mindre, hadde jeg stort sett sittet hjemme på glassverandaen og tegnet, mens spøkelsesmammaen min lå oppe på soverommet og var syk. Sånn var det ikke lenger.

10 Grete var lege. Hun var flink til å hjelpe barn som var blitt vettskremt av spøkelser, hun var god i krise, jeg hadde sett det selv i Ishallen på Soløy i fjor vinter. Men Grete var også mammaen til Wilma. Hun og pappaen til Wilma hadde mistet datteren sin. Likevel ville de at hun skulle få hvile i fred. Det ville ikke jeg. Jeg tror du må være en spesiell type for å klare å ville det. Foreldrene mine var også døde, men jeg ville heller at de skulle være spøkelser enn borte for bestandig. Selv om det var vondt for dem. Selv om de hadde kalde hjerter. Nå hadde Grete og Jon kommet for å passe på oss mens mammaen og pappaen til Gudmund var noen dager i byen. Grete og Jon skulle bare være her en helg, men de hadde tatt med seg utrolig mye mat. Jeg visste ikke om noen som laget så mye mat som moren til Wilma. Kanskje det var fordi Wilma ikke spiste noe særlig av den. I hvert fall ikke om sommeren. Om sommeren måtte spøkelsene gå i dvale, de tålte ikke varmen. Det gjaldt de snille spøkelsene, og det var trist, men det gjaldt de grusomme spøkelsene også. De spøkelsene som elsket å skremme menneskebarn og tømme dem for Skremsel. Spøkelser som Johannes med hanekammen og

Jeg tror du må være en spesiell type for å klare å ville det. Foreldrene mine var også døde, men jeg ville heller at de skulle være spøkelser enn borte for bestandig. Selv om det var vondt for dem.

Like dokumenter

Gunnhild Corwin. Fordi jeg er gammel nok

Gunnhild Corwin. Fordi jeg er gammel nok Gunnhild Corwin Fordi jeg er gammel nok Om boken: «Jeg elsker livet og oppdager at aldring ikke bare fører med seg forfall og hindringer, men også gir frihet, harmoni, selvtillit og tid.» Fordi hun er