Det er ikke så farlig med meg

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Det er ikke så farlig med meg"

Halvard Larssen
9 år siden
Visninger:

2 Jenny Jägerfeld Det er ikke så farlig med meg Oversatt av Kjersti Velsand

3 Forfatteromtale: Jenny Jägerfeld er forfatter og psykolog. I 2010 fikk hun Augustprisen for Det er ikke så farlig med meg.

4 Om boken: Klokken var kvart på ett torsdag den tolvte april, dagen før den internasjonalt innbilte ulykkesdagen, og jeg hadde nettopp saget av yttertuppen på den venstre tommelfingeren min med en elektrisk stikksag. På en fest møter Maja bilmekanikeren Justin. Han får henne til å glemme alt om fraværende mammaer og avsagde tomler. Men så leser Maja en e-post som ikke er til henne. En e-post som gjør vondere enn alle stikksager i hele verden.

stikksag. På en fest møter Maja bilmekanikeren Justin.

5 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til

no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Til mine fine søsken Patrik, John og Caroline. (Jeg tror Maja skulle ønske at hun hadde noen.)

8 TORSDAG DEN TOLVTE APRIL Blodet sprutet Klokken var kvart på ett torsdag den tolvte april, dagen før den internasjonalt innbilte ulykkesdagen, og jeg hadde nettopp saget av yttertuppen på den venstre tommelfingeren min med en elektrisk stikksag. Jeg stirret på tommelen, på det som var igjen av den, altså. Den bleke vårvinterhuden med dette rosarøde inni. Kjøttet. Tenkte saklig at jeg hadde visst saget den av ganske rett, at snittflaten var jevn, noe som sikkert var bra. Eller? Jeg lette i mitt indre etter relevante erfaringer, men jeg var blank. Tom. Min kunnskap om avsagede kroppsdeler var avgjort begrenset. Snittflaten var forresten nokså vanskelig å skjelne, for plutselig sto en massiv strøm av blod rett til værs. Som en liten geysir. Sagen falt i gulvet med et voldsomt brak. Kanskje mistet jeg den. Kanskje kastet jeg den fra meg. Jeg husker ikke. Jeg grep tommelen med høyrehånden og holdt rundt den, hardt. Så hardt at knokene hvitnet. Det gikk et sekund, det gikk to. Jeg så hvordan sagen hakket seg frem over gulvet, sagbladet vibrerte vilt. Det liksom flimret for øynene, en slags gråhvit TVbrusing, og den første blodstrimen trengte seg ut mellom høyre hånds tommel og pekefinger. Så begynte det, som på signal, å renne blod mellom alle fingrene, og høyrehånden ble langsomt helt rød. Jeg prøvde å klemme enda hardere, men blodet piplet påståelig igjennom. Det

Tenkte saklig at jeg hadde visst saget den av ganske rett, at snittflaten var jevn, noe som sikkert var bra. Eller? Jeg lette i mitt indre etter relevante erfaringer, men jeg var blank. Tom.

9 dryppet ned på den hvite arbeidsbenken i så rask takt at man skulle tro noen sprayet den med rødfarge. Det føltes plutselig som om magesekken tømtes for innhold. Som om jeg sto i en heis der vaieren akkurat hadde røket. I stedet for å gli langsomt oppover syntes jeg at jeg datt hodestups rett ned i en sjakt. Jeg måtte slippe tommelen og ta tak i en stol for å få igjen balansen. Blodet fikk fritt spillerom, det sildret og rant og pumpet ut av det som en gang hadde vært en av mine viktigste fingre. Det stivede skjortebrystet fikk røde prikker. Faen. Pappa ville bli sint. Dette burde gjøre vondt, tenkte jeg saklig. Hvorfor gjør det ikke vondt? I samme sekund eksploderte en bombe rett i hånden. Og så en til. Og en til. Smerten var rødglødende og hard. Det gjorde fullstendig ubegripelig vondt. Jeg prøvde å puste, men det gikk ikke. Strupen var sammensnurpet, oksygenet tok slutt. Jeg så meg rundt i ordløs panikk. All virksomhet hadde stanset. Ingen dreide lenger. Ingen laget gipsavstøpninger, bøyde plater eller klinte med pappmasjé. De stirret bare stumt på meg, på pølen av ferskt blod på gulvet, de blodige hendene mine og det blodrøde håndavtrykket på stolryggen av tre. De var tause. Aldri hadde de vært så tause. Det eneste som hørtes, var sagen som hugget aggressivt mot gulvet. Lyden av metalltenner mot stein. Det var som om jeg befant meg førti meter under

Jeg måtte slippe tommelen og ta tak i en stol for å få igjen balansen. Blodet fikk fritt spillerom, det sildret og rant og pumpet ut av det som en gang hadde vært en av mine viktigste fingre.

10 havet. Trykket av tusentalls kubikkmeter vann hindret alle raske bevegelser, gjorde kroppen langsom og treg. Sikten ble liksom dunkel, grumset, og lyden fra sagen halt ut og forvrengt. Jeg så på klassekameratene mine. De bølget sakte ved arbeidsbenkene sine. Som tang, rakk jeg å tenke før jeg endelig klarte å trekke luft og skrek rett ut. Lyden var raspende rå, som om jeg ikke hadde åpnet munnen hele dagen. Jeg skrek med vidåpne øyne mens eksplosjonene avløste hverandre i tommelen. Jeg skrek som jeg aldri, virkelig aldri hadde skreket før, og det var umulig, fullstendig ugjennomførbart å slutte. Jeg lette etter blikket til Enzo, men ansiktsuttrykket hans var vanskelig å tolke bak vernebrillene. Båndet rundt bakhodet var så stramt at det skar inn i huden og klemte de runde kinnene hans opp og sammen under det ripete glasset. Han gjorde seg fri fra den stivnede flokken. Beveget seg robotaktig og liksom rykkvis. Uten å slippe meg med blikket bøyde han seg ned og tok opp noe lite fra gulvet, noe lite rosarødt som han rakte mot meg. Da jeg ikke gjorde tegn til å ta imot det, la han det i den høyre håndflaten min. Deretter sank han lydløst sammen på det blodige gulvet, mindre enn en meter fra sagen. Valter løp. Løp så de myke lokkene flagret. Vanligvis beveget han seg verdig og langsomt. Ikke nå. Jeg hadde aldri sett ham komme seg så fort fra kateteret til de bakerste arbeidsbenkene. Jeg hørte ikke den karakteristiske lyden av hælene hans mot steingulvet, og det forundret meg inntil jeg skjønte at det var min egen stemme, mitt eget langtrukne vræl, som gjorde det umulig for alle andre hørselsinntrykk å nå trommehinnene.

Lyden var raspende rå, som om jeg ikke hadde åpnet munnen hele dagen. Jeg skrek med vidåpne øyne mens eksplosjonene avløste hverandre i tommelen.

Like dokumenter

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN. Solkongen

Lars Joachim Grimstad STATSMINISTER FAHR & SØNN Solkongen Om forfatteren: Lars Joachim Grimstad jobber i Try reklamebyrå og er tidligere fotballspiller. Solkongen er en frittstående fortsettelse av brakdebuten