May Grethe Lerum. Solstorm 3 MORGENGRY

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "May Grethe Lerum. Solstorm 3 MORGENGRY"

Odd Vidar Gjerde
8 år siden
Visninger:

2 May Grethe Lerum Solstorm 3 MORGENGRY

3 Om forfatteren: May Grethe Lerum er en av Norges mestselgende forfattere. Blant annet har hun skrevet bokserien Livets Døtre, som ble solgt i 2,5 millioner eksemplarer i Norge og som er oversatt til flere språk.

4 Om boken: Det kan bli for hett, og for nært Solstormen ødela elektrisitetsforsyningen. En kald katastrofevinter har endret hele verden, også den lillestore byen Fredrikstad. Seksten år gamle Maja nyter en ny og varm sommer. Aldri har hun levd så ekte og tett på naturen. Aldri har hun følt seg så farlig nær mennesker hun har i livet sitt. Kanskje blir samfunnet som før, når mobiltelefoner og internett og sykehus og politi og rettsvesen og alt det gamle fungerer igjen. Men forblir menneskenes hjerter de samme?

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 DEL 1

7 Kap. 1 Det var ingen mening i dette. All tålmodighet var slutt, alle forklaringer meningsløse. Kanskje hadde hun ventet for lenge med å si fra. I alle fall sprakk sinnaboblen i Maja, slik at hun angret slaget allerede før det traff. Mobiltelefonen hans fløy i en skjev bue, før den forsvant i halvhøyt gress. Auuuu! Hva er det du holder på med? hylte Andreas. Han ség ned på kne, og dro hendene gjennom det grønne. Maja visste hvor den lå. Dingsen hadde landet rett bortenfor en ekstra høy gresstue med avblomstret engkarse, omtrent en halvmeter fra den utslitte venstreskoen kjæresten hennes nå boret ned i bakken der han krabbet rundt. Faen, jeg skulle jo bare spille ferdig jo! Hva er det som går av deg? Hun kunne ikke svare. Det var så stille omkring dem. Helt stille, ikke plass til lyd. Mobilen hans hadde heller ikke tålt lufteturen, ikke engang pippelydene fra verdens mest irriterende app kunne høres nå. Hvorfor er du så sur hele tiden, Maja? gryntet han, mens han rotet på måfå i gresset. Da hun så opp, hadde han sluttet å lete. Han stirret rett på henne. De vanligvis så myke brune øynene hans var blitt mørke i maisolen. Hun orket ikke se inn i dem lenge. I stedet kikket hun ned mellom sine egne slitte Converse-sko, og fokuserte på et spesielt interessant kløverblad. Øynene hennes var sløret,

8 som når man får sjøsprøyt på solbrillene og glemmer å vaske det vekk. Men hun visste at hun måtte si noe. Jeg syns bare det er så dumt at du driver på med den mobilen hele tiden. Nå som man ikke engang kan ringe med den, eller sende meldinger, eller noe. Den jævla solstormen, mumlet Andreas dypt fra magen, lydene kom ut som en blanding mellom et oppgitt stønn og et foraktelig fnys. Nå kom han krabbende mot henne, stakk krøllehodet inn mellom knærne hennes der hun satt sammenkrøket. En pekefinger på haka hennes. Hun måtte blunke, måtte fortsette å se. Den vakre munnen buet seg vagt, hun fikk et glimt av hvite tenner, den sjarmerende skjeve fortanna, dunene på overleppen. Men det er jo sant, uten denne solstormen hadde jeg aldri runda Angry Birds, sa han lavt. Hun lukket øynene igjen, smilet kunne høres i stemmen hans. Brått rant alt sinnet av henne, hun slo armene rundt de harde skuldrene hans, snuste inn den helt særegne duften bare Andreas hadde der like under øret. Uten solstormen hadde jeg neppe kjefta på deg for å spille på mobilen heller. Da hadde jeg spilt selv, nikket hun. Var ikke meningen å bli drittkjerring. Sorry. Sorry, du også. Nå lå kinnet hennes mot kinnet hans, hun kunne kjenne at blodet dunket i ørene, hørte at han pustet fort. Over skulderen hans kunne hun feste blikket igjen. En liten vind smøg seg over enga nedenfor. Det så ut som alt det grønne ble strøket av en usynlig hånd, som pels på et gigantisk dyr. Igjen kjente Maja at det sved i øynene, men som vanlig kom det ingen tårer. Andreas dro ansiktet litt unna, kinnet hennes ble brått kaldt. Jeg skal prøve å la være å spille det spillet. Men når du er så stille og ikke vil snakke, så vet jeg liksom ikke hvor

9 jeg skal gjøre av meg av hendene. Hun snudde på hodet, la de tørre leppene mot halsen hans. Da stønnet han, smøg hendene om livet hennes, tok først tak bak ryggen hennes, kom seg så opp på kne, og brått lå hun i gresset med hele tyngden av ham over seg. Maja kunne ikke stanse en lyd som lignet en mellomting mellom en latter og et skrik. Hysj, mumlet Andreas. Gamlingene nede på gården må ikke høre oss holde på slik. Nå smilte ordene hans igjen. Mmmmnei, mumlet Maja, og skilte leppene for et kyss som kunne målbinde dem begge. * Andreas kom seg på bena, men Maja ristet på hodet da det velkjente signalet klang fra gården der nede. Skal du ikke spise? Jeg tror det er stekt kjøtt i dag, det luktet kjempegodt. Når Maja myste, kunne hun se Mortens bestemor stå i tunet og slå to grytelokk mot hverandre. Hvis hun myste litt hardere, kunne hun sikkert se at Gjertrud var like blid og rødkinnet som alltid, hun elsket visst å lage middag til flokken av både familie og helt fremmede som i disse krisetidene hadde fått bo på eiendommen. Jeg er ikke så sulten. Si til Ruth at hun kan ta det med ro. Jeg har tenkt å lese litt til det blir mørkt. Han så skeptisk ut, under mørke krøller rynket panna seg. Men det er jo 17. mai i morgen, vi skal sikkert planlegge turen til byen, og kanskje blir det litt fest i kveld også? Synge og spille og sånn? Jeg har jo sagt at jeg ikke blir med, fastslo Maja med

10 en stemme som ennå var myk av kyss. Han strøk henne over håret, pustet raskt ut gjennom nesen. OK. Da må jeg si godnatt nå, da. Kos deg med lesingen, vi ses i morgen! Hun nikket mildt, smattet leppene mot to fingre, og lot kysset fly mot ham. Godnatt, kjæresten min. Kos deg, du også. Andreas så litt stusselig ut da han snudde seg, de lange armene hang rett ned, og føttene skled litt da han hoppet over noen steiner og fant stien som slynget seg i utkanten av de bratte gressbakkene ned mot gården. Men ingenting kunne skjule den helt naturlige spensten i måten han beveget kroppen på, hvor smidig han tok seg inn for ikke å snuble. På få minutter hadde han løpt fra den lille koia der de ugifte jentene var plassert, og helt ned til tunet. Der nede kunne Maja se at vennen Morten sto ved vannpumpen og skylte hendene, mens bestefaren hans kom fra fjøset med en stor kasse i armene. Flere mennesker dukket opp, fra åkeren nedenfor tunet kom tre fire menn i tunge militærsko. Latteren deres lød helt opp til der hvor Maja satt, de sparket av seg sølete sko og slengte arbeidshanskene til tørk på en gammel benk like ved inngangsdøren. En lyshåret kvinne krysset også tunet, det var Gabriella. Hun gikk fremdeles sakte og med stiv rygg, men brannskadene fra båtkatastrofen i vinter hadde grodd forbløffende fint. Flere av kvinnene tok henne igjen, de kom fra hønsehuset og hadde fremdeles blå plastikkfrakker på seg. Den lurvete gjengen som holdt på å rigge plast over nysådde frø i åkeren lengst borte, lot til å være i et veldig humør. De jaget hverandre mot tunet som unger, i en slags voldelig versjon av sisten. Snart ble lydene av latter og rop kuttet brått, da døren

Like dokumenter

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014

Vibeke Tandberg. Tempelhof. Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Vibeke Tandberg Tempelhof Roman FORLAGET OKTOBER 2014 Jeg ligger på ryggen i gresset. Det er sol. Jeg ligger under et tre. Jeg kjenner gresset mot armene og kinnene og jeg kjenner enkelte gresstrå mot