Pierre Lemaitre IRÈNE. Oversatt av Christina Revold

Transkript

1

2 Pierre Lemaitre IRÈNE Oversatt av Christina Revold

3 Om forfatteren: Pierre Lemaitre, født 1956 I Paris. Han underviste i litteratur i mange år før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Irène er den andre romanen om Overbetjent Emile Verhoeven. Alex fikk strålende mottakelse da den kom ut i I 2015 kom også Vi ses der oppe ut. For denne romanen fikk Lemaitre den prestisjetunge franske Goncourtprisen. Thierry Rajic / Figure

4 Om boken: Overbetjent Camille Verhoeven er lykkelig. Han er gift med den vakre Irène og sammen venter de sitt første barn. Men tilværelsen blir vendt fullstendig på hodet da han blir satt til å oppklare et veldig brutalt mord. Verhoeven har aldri fryktet de uvanlige sakene, men denne etterlater ham alene ansikt til ansikt med en morder som ser ut til å ha forberedt alt. Verhoeven står i stampe. Samtidig er både pressen og Verhoevens overordnede konstant ute etter noen å plassere ansvaret for det uoppklarte drapet på. Så skjer et nytt drap. Mye tyder på at det er en sammenheng. Det hele ser ut til å være planlagt etter alle kunstens regler. Og mens offentligheten følger saken med argusøyne, starter en duell mellom to menn. Bare én av dem kan komme ut som vinner den som har minst å tape

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til Originalens tittel: Irène 2006 Pierre Lemaitre et Editions du Masque, département des éditions Jean-Claude Lattès, 2006 Norsk utgave 2016 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Til Pascaline Til min far

7 En forfatter er en som setter sammen sitater, men fjerner anførselstegnene. ROLAND BARTHES

8 FØRSTE DEL

9 Mandag, 7. april, Alice, sa han og så på henne som alle andre enn ham ville kalt en ung jente. Han hadde brukt fornavnet som et tegn på fortrolighet, men lyktes ikke på noen måte i å bryte ned forsvarsverkene hennes. Han så på notatene Armand hadde skriblet ned under det første forhøret: Alice Vandenbosch, 24 år. Han prøvde å forestille seg hvordan Alice Vandenbosch på 24 år vanligvis ville sett ut. Antakelig en ung jente, med smalt ansikt, mørkeblondt hår og et direkte blikk. Han kikket opp, og det han så, virket helt usannsynlig. Denne jenta liknet ikke seg selv. Det tidligere blonde håret, nå med synlig mørk ettervekst, lå som klistret til hodet. Hun så sykelig blek ut, med en blålilla hevelse ved det venstre kinnbeinet og en tynn stripe blod størknet i den ene munnviken og hva øynene angikk, hadde de et jaget, vikende blikk der det eneste som minnet om noe menneskelig, var redselen, en frykt så voldsom at den fortsatt sendte skjelvinger gjennom henne, som om hun hadde gått ut en kald vinterdag uten jakke på. Hun holdt rundt kaffekoppen med begge hender, lik en overlevende etter et skipsforlis. Vanligvis var synet av Camille Verhœven ene og alene nok til å forårsake reaksjoner, selv hos de mest tykkhudete. Men ikke hos Alice. Alice bare skalv, helt

10 innelukket i seg selv. Klokken var halv ni om morgenen. Det var bare noen minutter siden Camille ankom kriminalavdelingen, og han følte seg allerede trøtt. Middagen kvelden før hadde vart helt til klokken ett på natten. Det var venner av Irène, folk han ikke kjente så godt. De hadde snakket om fjernsynsprogrammer, og noen fortalte historier som Camille antakelig ville ledd av hvis det ikke hadde sittet en kvinne overfor ham som minnet ham så fryktelig om moren hans. Han hadde prøvd å løsrive seg fra dette bildet gjennom hele måltidet, men det var det samme blikket, den samme munnen og de samme sigarettene, der den ene avløste den andre uten opphold. Camille var plutselig blitt satt tjue år tilbake, til den velsignete tiden når moren fortsatt kom ut fra atelieret sitt i en skjorte dekket av malingsflekker, med en røyk mellom leppene og bustete hår. Tiden når han fortsatt kom inn for å se henne arbeide. Hun var en sterk kvinne. Stø og konsentrert, med et penselstrøk fylt av raseri. Og så innadvendt at det til tider nesten virket som om hun ikke så ham. Lange, tause stunder når han beundret maleriene og gransket hver bevegelse hun gjorde som om den angikk ham personlig. Det var før. Før de tusenvis av sigarettene moren sugde i seg gikk til krig mot ham, men lenge etter at han ble offer for føtal veksthemming mens han lå i morens liv, en diagnose som ble fastslått da Camille ble født. Fra sitt ståsted på nøyaktig én meter og førtifem, visste ikke Camille på den tiden hva han hatet mest, moren som med sin gift hadde skapt ham som en blek kopi av Toulouse-Lautrec, bare mindre misdannet, den