MARI ULSET. Biltur FORLAGET OKTOBER

Transkript

1

2 MARI ULSET Biltur FORLAGET OKTOBER

3 MARI ULSET Biltur Forlaget Oktober AS, Oslo 2011 Bokomslag: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg EXIL DESIGN Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN (epub) ISBN (trykk)

4 TIL ALEXANDER

5 Etter at de hadde dratt, kjente Alma langs kanten på sengen, stakk hånden nedi der lakenet var festet, for å se om de hadde forlagt noe. Hun visste ikke hva det skulle være: en pastilleske, en kvittering, en bok kanskje, klemt inne mellom sengeplankene og madrassen. Det var lett å legge igjen ting når man var på reise, lett å glemme at det var akkurat her, hos henne, de hadde forlagt det. De hadde ikke telefonnummeret hennes, ikke adressen her ute, hun trodde ikke at de kom til å ta seg bryet med å forsøke å få det tilbake. Først hadde hun tenkt at de kanskje ville legge igjen en gave til henne. Ikke gi henne gaven da de dro, men legge den igjen på sengen oppe på gjesterommet, slik at hun skulle finne den selv, en overraskelse etter at de var reist. Det ville vel ikke være så rart? De hadde bodd der i flere dager. Vi drar ikke videre før været blir dårlig, hadde hun først hørt dem si, og så, da uværet kom innover fra havet, sa de at det var det vakreste de noen gang hadde sett. At de aldri ville reise herfra. Så det ville ikke være så rart.

6 Onsdag Eystein skulle snart dra. Alma stod ute på trappen og så på fuglene. Snart. Hun klemte hardt rundt håndtaket på plastbaljen og dro unna hårstrå som blåste frem i ansiktet, men hver gang blåste de tilbake. Hun hadde vært på vei ned i kjelleren for å ta opp fisk, men et eller annet distraherte henne og fikk henne til å gå ut på trappen i stedet. Hva hadde det vært? Jo, ytterdøren stod på vidt gap og så skulle hun lukke den, det var det, da hun hørte måsene. Og i stedet for å lukke døren og gå ned i kjelleren gikk hun ut, ut på trappen, på bare labbene, og ble stående. Kulden, men også varmen i ansiktet, vinden som traff henne, strøk forbi henne, et eller annet som gjorde at hun ikke klarte å gå inn igjen. Var det den tiden på året allerede? Det så ut som om fuglene stod helt stille i luften, lå på vinden: De hvite, spente vingene, før en av dem flakset et par ganger og fikk Alma ut av tankene. Vingeslag. Hvert år var det slik, hver vår dro Eystein ut på fiske og ble borte i en ukes tid. Vårfiske. Nå stod dørene åpne gjennom hele huset, og han gikk frem og tilbake for å finne tak i ting han skulle ha med seg. Det var stadig noe hun måtte hjelpe ham med. Hun vasket klær og pakket mat, gikk etter ham og spurte om han hadde husket det ene eller det andre, helt til han ble lei av spørsmålene hennes og sluttet å svare. Alt hun sa til ham. Alt hun sa til ham og ikke hørte etter selv engang. Hun la sammen klærne som hadde hengt til tørk ute på klessnoren, snakket til ham gjennom de åpne dørene, fikk den ene handlingen til å henge sammen med den neste, og slik gikk dagen. Da Stig var liten, kunne de stå ute i hagen på slike lyse vårdager og kikke på fuglene som lå på vinden. Håret hans var brunt og øynene

7 grønne; blikket bestemt. Han likte aldri at hun dro hånden gjennom håret hans, vridde seg bestandig unna, likevel klarte hun ikke å la være å gjøre det. Men det var lenge siden hun hadde gjort det nå, tenkte Alma, lenge siden Stig ble voksen og flyttet vekk. Alma? hørte hun inne fra huset. Ja? svarte Alma og tok med seg baljen og gikk inn. Den plutselige overgangen fra ute til inne gjorde at gangen så helt mørk ut. Alma åpnet døren inn til kjøkkenet, men rommet var tomt. Døren stod åpen ut til bakgangen, men Eystein var ikke å se. Eystein? ropte hun. Ikke noe svar. Han var ikke der. Hun måtte ha hørt feil. Hun hadde bare innbilt seg det. Alma lukket døren inn til kjøkkenet og gikk ned i kjelleren. Tønner med fisk stod langs hele den ene veggen i matboden og over var det hyller med melpakker, pakker med sukker, hermetisert frukt på begge veggene, alt lyst opp av den enslige pæren i taket. Alma satte fra seg baljen før hun trillet en tønne ut på gulvet, tok av steinen som lå på toppen og vippet opp lokket. Lukten av fisk slo mot henne. Gammelsalta sei. Fisken lå tett i tønnen, i en lake av vann og salt; innimellom kunne hun se hele flak av havsalt. Alma bøyde seg frem og luktet på den. Bare den ikke hadde blitt for gammel. Nei, det virket som om fisken var fin. Hun tok en bit. Den var ramsalt. Alma løftet opp et fiskestykke fra tønnen, og det dryppet seig saltlake ned på gulvet da hun la den over i baljen. To stykker. Hun satte lokket på tønnen og trillet den tilbake på plass. Stig hadde aldri vært interessert i å være med ut og fiske. Hun skjønte aldri hvorfor, han ville bare ikke bli med når faren spurte, men nå jobbet også han ute på båt. Han undersøkte havbunnen for store oljeselskap. Han var så langt ute at det var hav på alle kanter, fortalte han når hun

8 ringte til ham. Været skiftet så raskt. Han arbeidet mye, og når hun ringte, sa han at hun ikke trengte å gjøre det så ofte, det ble så dyrt for henne, hun måtte bare vente til han ringte i stedet. Vente på ham. Alma bukserte baljen med fisk opp på kjøkkenet og satte den fra seg på kjøkkenbenken. Da Stig fortsatt var liten, var det ikke slik som nå, da merket hun ikke like godt at Eystein dro. Da var det så mye annet samtidig. Da måtte hun fortsatt lage mat til Stig og hjelpe ham med leksene, for når Eystein reiste ut med båten, var jo Stig fortsatt der. Han satt og tegnet og fortalte om sjørøverne faren ble overfalt av når han var helt alene ute på det store havet, hvordan de måtte komme ham til unnsetning og redde ham. Alma strikket mens hun hørte på ham, og senere fortalte hun historier om ting som hadde skjedd før han var født. Alma pleide å ta vårrengjøringen mens Eystein var borte. Det var så greit å få det unnagjort når han ikke gikk i veien for henne. Hun spurte ham aldri hvordan det var der ute. Tenkte ikke på det engang. Og det slo henne nå at hun aldri spurte ham om det. Men hun hadde jo hørt om det før, alltid var det snakk om fiske, faren hennes, broren, alle var ute på fiske før i tiden, og så kom de hjem, i store slagstøvler, vea inn. Alma vente seg aldri til fiskelukten, trekken gjennom de åpne dørene. Det var bestandig hun som måtte ta seg av fileteringen, nedsaltingen, hun hadde hørt nok om det før. Alt sammen. Når han var borte, så var han borte. Og hun var her. Hun tok på seg forkleet og knøt det bak på ryggen. Dørene stod åpne helt ut på baksiden, og Alma kjente den kalde trekken bak seg. Hun snudde seg og ropte på Eystein. Hvor var det blitt av ham? Hadde han ikke akkurat vært her? Hun bøyde seg ned og tok ut en skjærefjøl fra skapet, dro ut en skuff og fant frem fileteringskniven og la den på kjøkkenbenken. Eystein? ropte hun en gang til uten å snu seg.

9 Alma gikk inn i stuen og så etter ham gjennom vinduet. Nei, han var ikke å se. Det var egentlig ikke noe hun ville ham, hun ville bare vite hvor han var. Hun la i ovnen og skrudde opp trekken. Måtte få den i gang igjen. Det kjentes som om frosten satte seg i henne når dørene stod åpne slik hele dagen. Den satte seg i alle fall i huset, og det kom til å ta lang tid før hun fikk opp varmen igjen. På en stol midt på kjøkkengulvet med lokket åpent over stolryggen stod den mørkeblå sekken til Eystein. Hun hadde ikke lagt merke til den før nå. Reimene hang loddrett ned mot gulvet, og hun syntes nesten den så oppgitt ut der den stod. Hun kikket oppi sekken; i det store hovedrommet lå ting hulter til bulter. Kaffeposen og ullskjortene, brødet hun hadde bakt og lagt frem til ham. Det var ikke helt avkjølt ennå, og det dugget på innsiden av brødposen. Den gamle kaffekoppen han bestandig pleide å bruke. Det gikk ikke an å få den ren lenger, det var ringer av gammel kaffe på innsiden. Og øverst, tørkleet han pleide å ha i halsen, flere par ullabber. Alma dro hånden over stoffet, strøk forsiktig over det, tok tak i lokket og klemte til, klemte til knokene ble hvite, det litt stive ryggsekkstoffet, flekkete etter mange turer ut på sjøen, holdt fast i lokket, som om det var et holdepunkt hun lette etter, og hun følte at hun stod og så og kjente på noe så ensomt at hun kunne ta på det. Så ensomt, så privat at hun ikke ville vite om det. Var dette alt han trengte? Hun slapp taket i sekken og tok seg til munnen. Sekken som stod der, midt på gulvet, med reimene hengende rett ned mot gulvet, i det stille lyset i slutten av mars. Alma skvatt ut av tankene av at Eystein trampet inn i gangen på baksiden og tørket av seg på beina. Hun snudde seg rundt og dro håndbaken over ansiktet, skyndte seg å ta frem kniven. Hun løftet raskt opp et fiskestykke fra baljen og begynte å skjære det i passe store serveringsstykker. Fisken var hvit, sølvaktig, og kjøttet virket liksom mettet, sikkert av saltet, som himmelen like før det skal til å snø.

10 Hvor mange stykker skal du ha? Alma så hvordan søet rant nedover skjærefjølen og ned på kjøkkenbenken mens hun ventet på at han skulle svare. Ute i gangen var det stille. Hun måtte huske å vaske over fjølen etterpå, så fiskelukten ikke satte seg. Eystein? sa Alma mens hun fortsatte å skjære opp filetene. Sa du noe? Eystein åpnet kjøkkendøren og stakk hodet inn. Han var bustete på håret, det så ut som om han akkurat hadde dratt en genser over hodet. Hvor mange stykker fisk skal du ha? spurte Alma uten å se opp. Nei, sa Eystein, jeg skal ikke ha mat. Skal du ikke ha mat? Alma stoppet å skjære med kniven halvveis gjennom fisken. Fileteringskniven med det hvite plastskaftet. Nei, sa Eystein. Jeg må dra nå. Alma snudde seg mot ham. Nå? Ja, svarte han mens han så ned i gulvet og klødde seg i håret. Han kom inn på kjøkkenet og lente seg mot veggen med hendene samlet bak på ryggen. Det var ikke det at han så gammel ut. For Almas del var det som om han var tidløs, på en måte, som om hun ikke lenger tenkte over hvordan han så ut, men hvordan han var, hvordan han alltid hadde vært, selv om han hadde forandret seg med årene, det lysblonde håret som hadde sett sandfarget ut da de giftet seg, men som gradvis var blitt grått, nesten hvitt, fra tinningene og opp, den mørke arbeidsbuksen, et par ullabber hun hadde strikket til ham, en genser som var brun, arbeidsskjorte under. Han ser ut som landskapet her ute, tenkte Alma, som om han er en del av det. Hun syntes det så ut som om han ikke klarte å stå i ro der borte ved døren, han vippet ut fra veggen og tilbake