Carl-Johan Vallgren. Havmannen. Roman. Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Transkript

1

2 Carl-Johan Vallgren Havmannen Roman Oversatt av Bjørn Alex Herrman

3

4 DET FINS INGEN begynnelse, og det fins ingen slutt. Jeg vet det nå. For andre fins det kanskje fortellinger som fører noe sted, men ikke mine. De går liksom i ring, og noen ganger ikke det engang, de bare står på stedet hvil. Og jeg lurer: Hva skal man med en fortelling som gjentar seg på samme sted? I den andre verdenen, i de historiene jeg fortalte lillebroren min, var det alltid en begynnelse på alt som skjedde, og en slutt, og slutten var det viktigste. Til bruttern pleide jeg å si at begynnelsen kanskje ikke alltid er så pen; hovedsaken er at den fører til et punkt der saker og ting blir bedre: «I begynnelsen var det en gutt som het Robert. Han vokste opp i Skogstorp, et lite sted utenfor Falkenberg, i en gate som hadde et blomsternavn, akkurat som alle de andre gatene i Skogstorp. Sammen med moren og faren og storesøsteren sin, Nella, bodde han i et rekkehus som egentlig var en leilighet med garasje og hageflekk. Det var aldri noen som hadde giddet å plante noe eller så gress i hagen. Moren hans var ikke av den typen som interesserte seg for sånt, og det var ikke faren hans heller. Foreldrene til Robert og Nella var ikke som andre foreldre. De jobbet ikke, de hadde ikke bil, de tok ikke

5 med seg barna på ferie om sommeren, de levde ikke som andre, tenkte ikke som andre, eller jo, de hadde kanskje gjort det en gang, men det var så lenge siden at det var det ingen som kunne huske lenger. Men det var sånn det var, de var med på begynnelsen, men kom ikke til å være med på slutten» Sånn kunne jeg fortelle for ham, og han lyttet storøyd mens han klødde seg på utslettet mellom fingrene og ventet på at fortellingen skulle flytte ham til et sted der alt var mye bedre. Men det var vanskelig. Først måtte han over hindringer, det er ikke så lett å ta seg fra mørke til lys, det er poenget med historier: «Robert var ikke som de andre barna i strøket de bodde i. Han var sjenert og klossete og ikke så flink på skolen. Han så dårlig, og det hadde han nok gjort fra fødselen av, for det var ikke måte på hvor mye han slo seg som barn, gikk på vegger og skarpe hjørner, snublet i steiner og fortauskanter, eller på steinbrygga nede ved sjøen om sommeren. Men siden moren og faren hans var som de var, tok de ham aldri med til øyelegen. Det var først i andre klasse at helsesøster begynte å få mistanke om hvordan det sto til og fikk en time til ham hos optikeren. Da fikk han briller, som bare ble sterkere med årene. Brillene var et kapittel for seg. De var nesten alltid teipet fordi ungene på skolen tok dem fra ham og ødela dem, og fordi han fremdeles var like klossete og kunne gå rett på ting eller snuble i ting sånn at de gikk i stykker, og fordi foreldrene ikke brydde seg om det i det hele tatt,

6 like lite som de brydde seg om hva barna deres gjorde, når de kom hjem, hvordan de klarte seg på skolen, om de var sultne eller tørste, hvordan de så ut, om klærne deres var skitne eller fillete, om de var glade eller lei seg, syke eller friske. Det var Nella som måtte ta seg av alt sånt. Hun var den som ryddet i huset de bodde i. Det var hun som handlet hvis de hadde noen penger. Det var hun som hjalp Robert med leksene, enda de ikke var særlig vanskelige, siden han gikk i spesialklasse og bare hadde matte B og engelsk B. Det var Nella som tok seg av ham fordi ingen andre gjorde det, og fordi han på en måte var likegyldig overfor seg selv, som om livet var noe han hadde fått stukket til seg i forbifarten med en bruksanvisning på et fremmed språk, og som han ikke visste riktig hva han skulle gjøre med. Det var hun som laget frokost og sørget for at de kom seg avgårde på skolen. Det var hun som vasket tøyet deres. Det var Nella som laget maten, enda hun ikke kunne så mange retter, men Robert klaget aldri, han sa at maten hennes var den beste maten han hadde spist, at falukorven hennes var den godeste, blodpuddingen hennes var den lekreste, fiskepinnene hennes var de beste, men så hadde han ikke noe å sammenligne med, det eneste han visste om var maten i spisesalen på skolen. Det var Nella som forfalsket underskriftene på fraværsmeldingene de dagene Robert ikke orket å gå på skolen; det var hun som tok seg av alle småtingene som gjør at livet er til å holde ut, ihvertfall i øyeblikket. Og det

7 var hun som reparerte brillene med teip, og på det ene glasset satte hun en plasterlapp fordi vennen hennes, professoren, hadde sagt at det kunne hjelpe på skjelingen hans. Nella skulle gjerne gjort mer for ham, men tiden strakk ikke til, ikke kreftene heller, og ikke årvåkenheten. Enkelte ting strakk aldri til, selv om man sparte aldri så mye på dem.» Omtrent sånn kunne jeg fortelle for ham, en historie han kjente seg igjen i, selv om den slett ikke var behagelig. Og uten at han merket det fortsatte jeg med små, små ord: «Nella het egentlig Petronella. Hun hadde funnet på kallenavnet selv, for det var det ungene i Skogstorp kalte en brennesle, og hun syntes det var et passende navn på en som henne. Da hun var liten, trodde hun nemlig at huden hennes brente som en brennmanet eller brennesle, og at det var derfor folk unngikk henne. Hun var to år eldre enn Robert og gikk i niende. Bortsett fra en klassekamerat som het Tommy og en fyr hun kalte professoren, hadde hun bare lillebroren. Hvis hun tenkte seg om, hadde hun kanskje egentlig bare ham. Hvis hun måtte, ville hun faktisk velge ham fremfor de andre. Det var som om hun var blitt født sånn, tenkte hun ofte, født for å beskytte ham mot dem som kalte ham tilbakestående og idiot. Beskytte ham mot dem som kalte ham motbydelig. Beskytte ham mot dem som ertet ham mer og mer for hvert år. For brillene, for skjelingen, fordi han var dårlig til å lese og skrive, men egentlig like smart som alle andre, for eksemen på hendene, og for at

8 han ikke klarte å holde seg, men tisset på seg når de gikk løs på ham på grunn av alt dette. Men det ble bare verre. Flere og flere kom til, flere og flere forfulgte ham. Og Nella rakk ikke alltid å komme ham til unnsetning. Det fins alltid steder på en skole som blikket ikke når. Og fra klasserommet var det ikke noe hun kunne gjøre, ikke når de hadde fritime til forskjellige tider, ikke når de slepte ham med seg til skogen bak gymsalen. Det fins en begynnelse, og det fins en slutt. Og alt må bli verre før det blir bedre. Sånn er det i alle fortellinger. Det er som om de innbyr til det, som om naturen selv innbyr til at smerten først må vokse seg stor før den kan bli borte. Men en gang ville det skje. En dag kom det til å hende noe som forandret hele historien, forandret den til en ny og bedre fortelling. Noe ville løfte dem opp fra tid og sted, som var 1983, om høsten, i Skogstorp, et småsted utenfor Falkenberg, noe kom til å stanse fortellingen, som dermed sluttet, og føre dem bort derfra slik at en ny kunne begynne.» «Hvem da?» spurte lillebroren min. «Hvem er det som kommer og redder oss?» Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare. «Noen,» sa jeg. «Mener du det om at jeg er like smart som alle andre?» «Klart det. Hvis de bare hadde oppdaget synsfeilen din i tide, så hadde du ikke havnet i bakleksa.» «Da jeg var liten, trodde jeg at jeg var helt dum siden jeg ikke skjønte hva frøken snakket om. Men det var bare bokstavene jeg ikke Hvem tror du kommer og redder

9 oss?» «Jeg vet ikke.» «Kanskje en politimann? En som er veldig sterk. En ordentlig helt. Eller kanskje et stort dyr. Tenk på det, Nella, om vi hadde hatt en tam løve, da hadde det ikke vært noen som hadde turt å gjøre oss noe da, tror du vel? Tenk om vi hadde hatt det, eller et tamt monster, og vi kom til skolen om morgenen, med løven eller monsteret, det kunne vært en ulv også, sånn som Fantomet har vet du, og så bandt vi den med en lenke ved sykkelstativet. Tror du de hadde turt å gjøre noe da?» Og jeg som nesten ikke klarte å se på ham av skam: «Bruttern, jeg lover deg, en dag kommer de til å slutte, en dag blir alt annerledes, vi skal klare oss! Det fins alltid en begynnelse, og det fins alltid en slutt.» «Eller er det pappa som kommer og redder oss? Når han kommer hjem, mener jeg? Kanskje han har forandret seg. For han sa det, at han skulle forandre på alt.» Jeg ristet på hodet. Det var så barnslig av ham å håpe på pappa. «Nei, vi kan ikke regne med pappa. Han kommer aldri til å forandre seg. Men det kommer til å skje noe annet, som forandrer alt, jeg kjenner det på meg.» Det var det jeg pleide å si til ham. Da trodde han på meg, ihvertfall en liten stund, siden jeg var den eneste han stolte på her i verden, siden jeg er storesøsteren hans og er to år eldre, og det ikke var noen annen der til å hjelpe ham.

10 Falkenberg, oktober 1983