Peter Franziskus Strassegger. Slutten på flagget vårt

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Peter Franziskus Strassegger. Slutten på flagget vårt"

Ragnar Antonsen
7 år siden
Visninger:

2 Peter Franziskus Strassegger Slutten på flagget vårt

3 Til Jens

4 Wer fürchtet sich vorm schwarzen Mann? Niemand! Und wenn er kommt? Dann laufen wir davon! * (*Tysk barnelek. Hvem er redd for den svarte mannen? Ingen Og dersom han kommer? Da løper vi vår vei)

5 1

6 Lillebror er en av de største idiotene i landet vårt, selv om han er landsmann. Jeg pleier å kalle ham for det lille kraprylet. Det høres litt ut som å pryle, og det er jeg god til. Far er best til å pryle. Deretter kommer far til Zotterbrødrene, så kommer Zotterbrødrene og til slutt jeg. Lillebror og jeg sover alltid i samme rom. Det har far bestemt. En dag la han parkett i et rom som jeg trodde var et kott, og sa: Der inne skal mor og jeg sove med alle småplantene og forplantningene. Og her ute sover de større plantene som det allerede er kommet litt bark på. Altså lillebror og jeg. Far har også bestemt at jeg skal oppdra lillebror. Han sa: Nå som mor har fått seg en ny baby må du ta deg av lillebror. Far har gitt meg en stor oppgave. Jeg må få lillebror til å bli som oss. Først og fremst må jeg få ham til å bli landsmann; stolt og bred som dobbeltørnen i flagget vårt. Men oppdragelse betyr også at de andre barna ikke skal finne ut at vi er idioter. Det har ikke far fått med seg, for han er ikke barn lenger. Oppdragelse om natta er slik: Jeg må lære lillebror ikke å tisse på lakenet. Han er gutt som meg, og akkurat slik far lærte meg å tisse stående, må jeg lære lillebror å tisse stående. Helst nedi do. Det er veldig vanskelig å oppdra lillebror om natta.

7 Kan jeg sove hos deg? spør han og vekker meg. Jeg setter meg opp og ser ut vinduet, det er fortsatt mørkt ute. Ingen lys bortsett fra stolpene langs landeveien. Hva er det? Jeg tror jeg hørte flyene igjen, sier han. Lillebror står foran meg uten pyjamasbukse. Med den ene hånda holder han seg på tissen. Hvorfor holder du deg alltid der? sier jeg og peker. Gå tilbake og ta på deg buksa di! Han går tilbake til senga, løfter opp pyjamasbuksa. Den er blitt våt, sier han. Har du tisset i senga? Jeg vet ikke, svarer han og lukter på buksa. Det drypper litt, er det tiss da? Ja, om det er vått, så er det tiss, svarer jeg. Jeg reiser meg og går til klesskapet for å finne en ny pyjamas til ham. Under lakenet hans ligger en ekkel, tynn gummimatte. Jeg river av alt bortsett fra den og slenger det i en haug på gulvet. Jeg passer på så det ikke faller oppi kofferten vår, som jeg har pakket for sikkerhets skyld. Landet vårt er i vanskelige tider, sier jeg til lillebror. Slik har det alltid vært. Men nå er det en ny tid, og den er veldig, veldig ille. Lillebror ligger allerede i senga mi og later som om han sover. Han har dårlige manerer som går imot alt jeg har bestemt og lært ham. Jeg vekker ham. Tissingen må ingen få vite noe om, spesielt ikke Zotterbrødrene, hvisker jeg, da tror de at hele familien vår er åndssvak, og da er det ingen som kan redde oss.

8 Neste morgen ligger mor og Antonia på madrassen i stua hvor lillebror og jeg vanligvis leker. Antonia ligger inntil mor og drikker av brystet hennes. Mor sover og har den ene armen over henne. Mor sover alltid om dagen fordi Antonia skriker om natta og har vondt i magen. Hun har lovet oss å reise snart, langt, langt bort, men hver gang vi skal dra, sier far at vi må høre på radioen først, og etter at han har hørt på radioen blir det ikke noen tur likevel. Skjortene til far ligger ikke oppi kofferten hans, de henger fortsatt i fine rekker i skapet. Far sier han ikke blir med oss. Uansett hva som skjer. Jeg hører noen lyder fra baderommet. Lillebror står på huk foran vaskemaskinen og drar tøy ned i en balje. Hva gjør du? spør jeg. Jeg vasker, svarer han. Først nå ser jeg at lakenet og sengetøyet fra i natt ligger ved siden av ham. Han drar ut det rene tøyet som mor satte på i går kveld, og prøver å få vasket unna det han tisset ut i natt. Nesten hver morgen drar lillebror ut et rent laken og legger oppi et skittent. Men han er så dum at han ikke klarer å sette på vaskemaskinen, han trykker bare inn den gule knappen og tror det holder. Skal jeg hjelpe deg? spør jeg. Jeg hører ham hviske: Jeg trenger ikke hjelp, jeg er ikke åndssvak. Vi går tilbake til mor. Her har ingenting skjedd, øynene hennes er fortsatt lukket, ansiktet er tørt. Det er fordi

9 hun har vært våken i hele natt, hvisker jeg til meg selv. Far var også våken, svarer lillebror. Han var våken i hele natt og måtte ta viktige telefoner. Hvordan vet du det? Da åpner mor øynene og ser på oss. Er du våken? spør jeg. Gå ut og lek, svarer hun. Vi blir stående. Hva er det? spør hun. Lakenet, sier jeg. Kan du henge opp lakenet? Hun ser på lillebror. Igjen? sier hun før hun reiser seg. Vi står i vinduskarmen og ser på når mor går ut av porten. Hun bærer Antonia på den ene armen, og baljen med den andre. Hun beveger seg sakte mot tørkesnorene, et putetrekk henger ned over kanten, det holder på å falle ut. Jeg gnikker pekefingeren mot ruta. Når jeg drar pekefingeren fra det ene hjørnet til det andre, og så videre til alle hjørnene, er det trygt for mor å henge opp sengetøyet. Vi får ikke lov til å stå oppreist i vinduskarmen, men jeg når ikke opp til alle hjørnene om jeg ikke står slik. Derfor sier jeg til lillebror at det er lov likevel. Hva er lov? spør han. Jeg viser ham hvordan han skal dra fingeren over ruta. Gjør sånn. Det er mange røvere ute nå, hele landet kryr av dem. Men når de ser barn i et vindu tør de ikke komme hit, sier jeg. Er det et røvertegn? Jeg nikker. Gaunerzinken. Røverne holder seg til lovene sine. Også når det er krig?

10 Ja, man kan stole på røverne, sier jeg. Bak mor ligger Antonia i gresset. Hun ligger helt i ro, men hun puster nok også. Mor tar dynetrekket opp fra kurven og henger det opp med klesklypene hun har i munnen. Hun gjør alt som før i tiden, men hun orker ikke lenger å henge opp alle plaggene, de fleste lar hun ligge i kurven. Dynetrekket henger på tørkesnora som et gammelt flagg, mor ser på det, setter seg i gresset ved siden av Antonia. Før stod de andre damene på Rottenhof langs alle tørkesnorene. De stod der hver dag, men det er ikke lenger som før i tiden, sier jeg til lillebror. Før kunne de stå i timevis og snakke sammen, men nå må alle skynde seg inn etter at de er ferdige. Det er ikke bra å bli værende ute for lenge nå til dags, sier jeg. Åh, sier lillebror og ser ned. Hvilken dag er det nå til dags? spør han. Det heter ikke nå til dags, det heter i dag, svarer jeg. Hvilken dag er det i dag da? Fredag, sier jeg. Det er den siste dagen i uka og nesten den siste dagen i måneden. Hvorfor sa mor at vi skulle ut og leke i dag? Vi kan være ute når vi vil, for vi er menn. Er vi det? Jeg har lyst til å være inne sammen med mor og Antonia, svarer han. Vil du det? Han rister på hodet. Nede langs veien går to menn med en stor sekk i hånda. Se, der går de, hvisker jeg. Hvem er det? Er det noen av elevene? spør lillebror. Det er røverne. De kommer for å ta kvinnene med seg i sekkene sine. Nå henter de nok mor og Antonia.

Like dokumenter

Eva registrerer lyden av TV-en, reiser seg og går mot TV-skjermen som viser nyheter.

Eva registrerer lyden av TV-en, reiser seg og går mot TV-skjermen som viser nyheter. 1 INT. STUA. DAG Det er en sørgelig betonet stue med noen bilder på veggen.bilder av baby, barn og Eva og barn (Patrik). (rund 45 år gammel) sitter på bordet ved vinduet og ser mot himmelen. En blomsterpotte