ret ned. Skjærene som skvatrer og skriker grytidlig om morgenen så vi ikke får sove, allerede i fire-femtiden, når lyset begynner å komme, starter de

Transkript

1 SLIK VI SOVE SKAL Han setter den gamle trestigen mot stammen på asketreet, forsikrer seg flere ganger om at den står støtt, så begynner han å klatre. Trinn for trinn opp den malingflekkete stigen. Jeg lener hodet bakover, stirrer opp i treet, kronen i vinden, himmelen, skyene og min far som klatrer. Det er søndag formiddag, naboen har allerede reist av gårde til kirken. Jeg er tolv år. Skjæreparet kretser over oss og fyller luften med håse, barneaktige skrik. Min far virker så tung og klumsete. Sliten. Som om han har klatret og klatret hele livet, at dette bare er en av mange stiger, at han stadig skal høyere og høyere, at det finnes flere av dem, og at det bare er tilfeldig at jeg står her og holder i akkurat denne. Hvert trinn knaker under tyngden av min far, det drysser moldklumper fra sålemønsteret og ned i håret mitt. I den ene hånda holder han jernriven i et hvitt grep, med den andre klamrer han seg fast til neste trinn. Slik stiger han. Jeg lener hodet bakover. Skjærene har vært borte en stund, men nå er de her igjen. Av og til lurer jeg på hva slags liv de lever, hva de gjør når de ikke har reiret sitt å bygge, når ungene ikke er der lenger, når det blir høst og vinter og alt ligger nedsnødd. Da sitter de tett inntil stammen på et grantre, skjult bak alle greinene og stirrer ut i verden, tenker jeg. Men hva de ser, vet jeg ingenting om. Skjærene skriker skarpt som svarte sigder i luften. Så stanser min far på ett av de øverste trinnene, uten å holde seg fast, og med raske, brutale bevegelser river og røsker han skjærerei- 161

2 ret ned. Skjærene som skvatrer og skriker grytidlig om morgenen så vi ikke får sove, allerede i fire-femtiden, når lyset begynner å komme, starter de levenet sitt. Nå er det borte. Nå kan vi sove. Plutselig er det som et voldsomt regnvær rundt meg. Det drysser kvister, rusk, strå og helt hvite dunaktige fjær som skjærene må ha stjålet fra andre fuglereir. Småstein faller ned over meg, forvridde, sotete plastdeler som de må ha funnet i asken etter søppelet som min far pleier å brenne bak låven hver gang det regner. Til og med et par røde klesklyper har de hatt der oppe i reiret. Hva de nå hadde tenkt å bruke dem til. Nå skal det endelig bli mulig å få sove lenge om morgenen, sier min far der over meg. Nå blir det en ny verden for oss. Så faller han. Jernriven kommer først og lander med en fjærende tone bare noen meter unna meg. Jeg er ikke sikker på om skriket kommer fra fuglene eller fra ham, det eneste jeg vet, er at akkurat det skriket kommer jeg ikke til å glemme. Skjærene har mistet alle hemninger nå, de hakker etter ham mens han faller, slår med vingene, og min far fekter i luften til ingen nytte. Jeg ser skyene i langsomt driv, som røykslør fra usynlige skip. Så lukker jeg øynene. Det varer så lenge. Så kommer den dumpe lyden av kroppen hans. Noe tungt og mykt. Støvlene, beina, armene, brystet. Og et slags sukk, fra bakken, fra fuglene eller fra ham, jeg vet ikke. Et sukk. Jeg åpner øynene. Min far ligger underlig forvridd noen steg fra meg. Skjærene er plutselig vekk. Luften er helt stille. Det er bare jeg der, og min far. Jeg hører biene borte i syrinen og radioen som har blitt stående på inne på kjøkkenet. Jeg står ennå og holder i stigen, som om han har forsvunnet i toppen av den og jeg skal følge etter. Det neste som står i hodet på meg, er hvordan jeg skal få båret ham inn i huset. Alle andre spørsmål er plutselig uvesentlige; om han puster, om han har vondt. Om han lever. Bare dette: hvordan skal jeg klare å løfte ham. Hvordan skal jeg få ham inn. Hvordan i himmelens navn. Han er for tung. Jeg vil aldri klare å få ham med inn. Få 162

3 slept ham over tunet og inn på sofaen. Hvordan jeg med de små hendene skal få tak i kroppen hans. Det er umulig. Han er for tung. Jeg blunder igjen, og mens jeg ser inn i det røde mørket bak øyelokkene, sier jeg: er du død? Jeg får ikke noe svar, og blir et øyeblikk i tvil om jeg sa det inni meg. Men da jeg åpner øynene, er han i ferd med å reise seg. Jeg blunder igjen, håper han skal stå oppreist neste gang jeg ser. Men neste gang sitter han på kne og famler med hendene over kroppen, som om han ikke helt vet om det er hans hender eller hans kropp. Så reiser han seg forsiktig helt opp. Setter den ene støvelen tungt i bakken. Han er med ett så seig og gammel og orker så vidt å reise seg. Dette er som siste gang han reiser seg, aldri må han legge seg ned slik, for da kommer han seg ikke opp igjen. Skjærene er borte. Kanskje sitter de tett inntil stammen på et tre og stirrer ned på oss. Gresset i vinden, grønt og sitrende. Skriket hans sugd inn i den varme solen. Han kommer stabbende mot meg, mot stigen. Han holder seg i de nederste trinnene, der det ennå er rester av jord. Jeg stirrer ned på hodet hans. Håret har blitt så grått, jeg ser det nå i solen. Og på toppen er det nesten ikke hår i det hele tatt, der på toppen ser jeg rett ned på den blanke skallen, bare den blanke skallen og rusk fra skjærereiret, og noen få lange hår som man ikke skjønner hvordan er festet, som man kan nappe ut ett for ett. Jeg tar et skritt bakover. Det det er ikke noe å være redd for, stønner han. Det gikk bra. Du må ikke være redd, Adrian. Det gikk bra med meg. Det gikk bra med, med pappa. Men jeg tror ikke på ham. Stemmen hans er forandret, grumsete og rar, som om møtet med bakken har ødelagt den, dekket den med jord og rusk og dun fra fremmede fugler. Leppene, hele munnen er slapp og makter ikke å forme ordene ordentlig. Han begynner å gå med vaklende skritt mot huset, mens jeg følger etter rett bak, og jeg er klar i tilfelle han trenger støtte. Men det gjør han ikke. Han når fram til husveggen, og i stedet for å støtte seg til meg, lener han seg noen sekunder tungt mot veggen mens han holder seg i vinduskarmen. Jeg synes hele 163

4 veggen synker et stykke innover med det samme, hele huset svaier, men faller til ro igjen. Vi ble i hvert fall kvitt skjærene, stønner han fram. Ordene kommer i korte støt. Han er ikke som før, tenker jeg. Noe har skjedd. Han er ikke som før. Han er ikke som før. Så spør han om jeg kan gå inn på kjøkkenet og hente et glass vann fra springen. Kan du hente litt vann til pappa, sier han, og snakker til meg som om jeg er minst fem år yngre enn det jeg faktisk er. Radioen står på, et program som heter ut i verden, eller noe sånt. Jeg har hørt det før, jeg kjenner stemmene til programlederne, jeg kjenner stemmene til nesten alle programlederne på radio, slår det meg plutselig. Radioen står alltid på, og det er ikke til å unngå. Det første min far gjør om morgenen, er å slå på radioen, og om kvelden glemmer han å slå den av igjen. Jeg tror ikke han hører etter, han bare slår den på. Han bare slår den på, og jeg slår den av. Det har hendt jeg har våknet om natta av fremmede stemmer nede på kjøkkenet, og jeg har ikke skjønt hva det har vært før jeg har blitt skikkelig redd. Jeg trekker ledningen ut med et rykk. Kjøkkenbordet er ikke ryddet av, han hadde jo bestemt seg så plutselig for reiret, nå skulle han ta det, akkurat i dag, nå med det samme, få det ned. Selv om det er søndag, selv om naboen har reist til kirken. Han måtte ut med det samme. Så glemte han å rydde av bordet. Mens jeg står ved utslagsvasken på kjøkkenet, hører jeg noen rare lyder rett utenfor vinduet. Jeg går bort med glasset i hånda og ser rett ned på min far som kaster opp. Han støtter seg mot veggen mens hele frokosten renner ut over gresset tett inntil grunnmuren. Jeg rykker tilbake så fort at vannet i glasset skvalper over. Når jeg kommer ut med vannet, har han kommet nesten helt bort til trappa. Han har spy på begge støvlene, men han later som ingenting. Han tror ikke jeg har sett noe. Takk skal du ha, sier han, nå ble pappa glad. Jeg står tafatt og ser på mens han drikker. Jeg ble så svimmel, sier han, pappa ble så svimmel. Jeg ser på merket leppene hans har avsatt i glasset. Jeg irriterer meg over måten han snakker til meg på. Eller kanskje 164

5 er det over radioen som han aldri skrur av. Jeg er ikke noen unge lenger, sier jeg. Men min far hører ikke hva jeg sier. Jeg er ikke noen forbanna unge, sier jeg igjen. Men det virker ikke som om han hører noe som helst. Alt han er opptatt av, er å komme seg inn, uten min hjelp. Han setter glasset fra seg på det smale smijernsrekkverket, og jeg tenker at der kommer det ikke til å bli stående, der kommer det til å falle. Han klarer å åpne døra og kare seg inn på sofaen, støvlene kipper han av seg mens han ligger, og de klasker tomt i golvet. Pappa ble så svimmel, sier han. Åh, han ble så svimmel. Men skjærene er i hvert fall borte nå, mumler han, ikke noe mer bråk fra skjærene, pappa ble så svimmel, ikke vær redd, han må bare legge seg nedpå litt, for nå er de borte, så vi kan sove lenge nå. Jeg står i døra og ser på ham, jeg får det for meg at det virkelig er jeg som har båret ham inn, at det er jeg som har lagt ham varsomt på sofaen. Så tenker jeg på vannglasset der ute på rekkverket, at det står der ute ennå. At glasset faktisk blir stående. Helt til kvelden blir glasset faktisk stående.