Torun Lian Reserveprinsesse Andersen. Illustrert av Øyvind Torseter

Transkript

1

2 Torun Lian Reserveprinsesse Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

3 Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) erforfatter, dramatiker og filmregissørog har mottatt en lang rekkenorske og utenlandske priser forsitt arbeid. Begge hennes bøkerom Frida, Frida og Frida - medhjertet i hånden, er blitt filmet. Bare skyer beveger stjernene erogså blitt film, med Lian selv somregissør, og den fikk strålendekritikker. Det samme fikk filmatiseringenav Ikke naken, ikke kledt. Lian har en egen evne tilå fange opp og vise unge jentersovergang til voksenverdenenmed alt det fører med seg avfølelser. De færreste vil kunnelese romanene hennes uten åmåtte trekke på smilebåndet avren gjenkjennelsesglede. Medslektsromanen Undrene i vårfamilie skrev Lian sin første bokfor voksne. Elisabeth Tollisen

4 Om boken: Alice Andersen gruer seg til skoleavslutningen. Heldigvis har hun ingen replikker. Men så skjer det som ikke skal skje. Helene får hjernerystelse. Alice Andersen må spille prinsesse.

5 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til ebok@aschehoug.no

6 Det var dumt med den buksa, sier moren til Alice Andersen. Ja, sier Alice, men når du snubler så snubler du, og det er ikke alltid du kan noe for det. Jeg sa at du skulle vente med å ta den på til skoleavslutningen, sier moren. Ja, sier Alice. Det der er en flekk som aldri kommer til å gå av i vask, sier moren og holder buksa og flekken fram som om Alice aldri har sett den før. Ja, sier Alice. Kanskje du kan gå i den pene, gule kjolen på avslutningen, da, sier moren. Mamma? sier Alice, og alle med ører kan høre at DET kommer ikke på tale. Ikke kjole. Og i hvert fall ikke den stygge gule. Ja? sier moren og sperrer opp øynene, skjønner liksom ingenting. Med vilje. Jeg skal spille bakbeina på en hest, sier Alice uten at det ser ut til å hjelpe moren til å forstå hva som går an her i verden, og hva som ikke går. BAKBEINA, sier Alice. Overtydelig. Men moren svarer ikke. Har du kanskje sett en hest i kjole før? spør Alice. Moren svarer ikke en gang til. GUL kjole? spør Alice da, men det hjelper ikke. Moren står med den nye buksa til Alice i hånda og pirker på flekken, men hun tenker antagelig på helt andre ting, for øynene hennes ser ikke på den lenger, de

7 glaner ut av vinduet og langt, langt av sted der alt bare er grøt og utydelig hvis du ikke er så langsynt at du nesten er blind. Hun tenker kanskje på det brevet hun aldri blir ferdig med. Det til kommunen. Eller om hun burde ha begynt på middagen. Eller om hun har vært i butikken eller ikke. Eller om farmoren til Alice har husket å ta medisinen sin. Eller på deltidsjobben hun har på et advokatkontor. Eller hva det var hun egentlig tenkte på da hun begynte å tenke på alle de andre tingene. Moren til Alice tenker ofte på andre ting fordi hun har så mye å tenke på. Hun må skynde seg fra den ene tanken til den neste for å få tenkt litt på alt og ikke glemme noe. Alice ser lett for seg hvordan en bitte liten utgave av moren, stor som en fyrstikk omtrent, springer som en gærning fra tanke til tanke til tanke inne i hjernen hennes. For den lille fyrstikk-moren inne i hodet til moren til Alice er hjernen et veldig stort og rotete sted der det kan skje uhyggelige ting. Alice håper på en hendelse der inne som gjør at den gule kjolen krymper til en forglemmelse og blir borte i forvirringen. Alice hater kjoler og skjørt. Hun vil ha bukser som vinden ikke kan komme seg under og blåse oppover så alt blir synlig. Hun vil ha bukser som ikke sklir opp hvis hun detter. Hun vil ha bukser så ingen blir frista til å kikke innunder skjørtekanten hvis de går bak henne opp en trapp. En gutt for eksempel. Hun har sett gutter kikke under skjørtekanter på andre jenter. Hun har sett at ikke alle jenter bryr seg noe særlig om det, men bare dæljer til gutter i ansiktet og sier at underbukse ikke er verre enn bikini.

8 Alice vet at hun aldri ville turt å dælje til en gutt i ansiktet, og hun hadde ikke kommet på å si noe så lurt, så hun må ha på seg bukser. Sånn er det bare, men hun har ikke tenkt å si det til moren, for moren vil nok ikke forstå, og så blir det uenighet som fort kan gå over i krangling som moren alltid vinner i. Det er sjelden Alice vinner en krangel, for alle hun vet om krangler med høyere stemme enn henne. I tillegg til å hate kjoler og skjørt hater Alice å rope høyt i en krangel. Alice skulle ønske at alle var like sjenerte som henne så de sluttet å rope i krangler og kanskje hørte litt mer på det lave hun hadde å si. Vi får se, sier moren til Alice og legger fra seg buksa akkurat der hun står, for ett eller annet sted i leiligheten ringer telefonen hennes. Hun begynner å lete. Det er det vanlige. Den slutter å ringe lenge før hun finner den. Moren til Alice må nesten alltid ringe opp igjen. Alice tar buksa og ruller den sammen så flekken kommer innerst i rullen, akkurat som om det hjelper. Hun går inn på rommet sitt og legger bukserullen innerst i skapet. Så legger hun seg på senga med det ene beinet over det andre, vipper med foten og lurer på hva hun skal gjøre resten av dagen. Lese litt, kanskje. Tegne. Se om det er noe på TV. Eller bare ligge sånn, stille, og tenke. Men ikke tenke så mye at det fører til bekymring. Tenke bare akkurat passe. Tenke på noe fint. Hva Iver og hun kunne gjort hvis det ikke hadde vært for at han hadde en avtale om å spille fotball med de andre guttene i klassen for eksempel. De kunne lekt stein, saks og papir. De kunne sittet på personalrommet på KIWI og spist hver sin is mens de ventet på at moren til Iver ble ferdig på

9 jobben. De kunne chattet på telefonen hans med en av alle dem Iver er venner med. Sendt noen bra meldinger. De kunne ha sittet og fantasert om folk som bodde i de forskjellige oppgangene, på et sted der ingen så at de satt og spionerte. Det er tusen ting Alice kan tenke seg at hun og Iver kunne gjort hvis han ikke hadde spilt fotball. Men det kan være det samme, tenker hun og trekker på skuldrene, for det hun tenker om ting blir uansett aldri sånn i virkeligheten. Det hun tenker er alltid mye stiligere. Hvis det hadde vært regnet som like bra å bare tenke seg virkeligheten som å være ute i den på ordentlig, hadde verden i grunnen ikke vært så verst, tenker Alice. Hvis fantasi og virkelighet hadde vært like mye verdt, hadde det rett og slett vært mye mer rettferdig. Da kunne de stille og sjenerte funnet seg for eksempel en hengekøye og fått verdifull erfaring med livet der på en fredelig måte, mens de bråkete og modige kunne spilt skuespill, og etterpå kunne de løpt rundt i glatte og mørke gater fulle av glasskår og gutter med kviser i gjenger på sykkel og fylliker hvis det var det de ville. Da kunne alle gjort det de var best på og ikke tapt i alt de ikke får til, men vunnet i det de var gode i. Tenk om det hadde vært sånn, tenker Alice og kryper halvt innunder den deilige dyna si, stikker snippen under kinnet, lukker øynene og har det ikke så verst morsomt i minst en time.

10 Alice åpner vinduet på rommet sitt og bøyer seg nokså langt ut. Hun ser bortover langs blokka og ned på oppgangen ved siden av, der Iver og moren hans bor. Døra går opp og hun skal til å springe ut og ned, men så ser hun at det ikke er Iver likevel. Det er en mann med verktøykasse i hånda. Han går til en varebil det står Elektro Harald på, setter seg inn og kjører. Han heter vel Harald da, tenker Alice og bøyer seg enda lenger ut, så langt at det kiler i beina fordi kroppen tror det er like før den vipper over kanten og faller. Det er både deilig og ekkelt samtidig. Så blir det mest ekkelt, og hun trekker kroppen tilbake og legger hodet ned på armene i vinduskarmen. Å, Iver, kan du ikke snart komme, sier hun. Akkurat som det hjelper å snakke til en som ikke er der.