Anders Sømme Hammer. Heia Kabul. En kvinnes kamp for livet og fotballen

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Anders Sømme Hammer. Heia Kabul. En kvinnes kamp for livet og fotballen"

Tone Clausen
8 år siden
Visninger:

2 Anders Sømme Hammer Heia Kabul En kvinnes kamp for livet og fotballen

3 Om forfatteren: Anders Sømme Hammer (f. 1977) har arbeidet som journalist i Afghanistan siden sommeren 2007, de siste årene mest med dokumentarer. Han ble kåret til «Årets frilanser 2010» av Frilansjournalistene i Norsk Journalistlag og er blitt tildelt «Fritt Ords Pris for 2011». Høsten 2010 kom Hammers debutbok «Drømmekrigen» ut på Aschehoug forlag. På nett:

4 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt ord 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst og Bilde, Oslo 2013 ISBN Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til

no Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst og Bilde, Oslo 2013 ISBN

5 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Forord HVA SKJEDDE MED FOTBALLJENTENE I KABUL? Av Carsten Jensen Da jeg våren 2013 reiste rundt i Afghanistan sammen med Anders Sømme Hammer la jeg merke til noe usedvanlig ved hans intervjuteknikk. Vi intervjuet mange ulike mennesker fra alle samfunnslag, brutale krigsherrer som har en makt som vi i et vestlig samfunn har store problemer med å forestille oss, enker med mange barn som lever et liv så usselt at det også ligger hinsides vår forestillingsevne. Men det var et spørsmål han stilte nesten alle, og det kom hver gang like overraskende på meg. Anders stil er nøkternheten. Han legger kjensgjerningene frem med tillit til lesernes egen dømmekraft. Men så skjer plutselig dette uventede. Han spør om noe jeg aldri har hørt andre journalister som arbeider under liknende forhold, spørre om. «Hva drømmer du om natten?» spør han krigsherren med de mange menneskeliv på samvittigheten. «Hva drømmer du om natten?» spør han den kvinnelige aktivisten som hver dag utsetter seg for drapstrusler. «Jeg drømmer om krig,» sier krigsherren. «Jeg drømmer om en mann som nærmer seg med en skuddklar kalasjnikov,» sier den kvinnelige aktiivisten.

liv så usselt at det også ligger hinsides vår forestillingsevne. Men det var et spørsmål han stilte nesten alle, og det kom hver gang like overraskende på meg. Anders stil er nøkternheten.

7 For krigsherren er det en god drøm. For kvinnen et mareritt. Men de har begge to, krigsherren og den kvinnelige aktivisten, samme uttrykk i ansiktet når de svarer. Det er ikke kun overraskelse fordi noen aldri tidligere har stilt dem dette spørsmålet. Det er en dypere undring som om de plutselig hører seg selv avsløre noe om deres eget indre liv, som de ikke selv var klar over. Det er ikke kun Anders som oppdager noe om dem. De oppdager også noe om seg selv. Det er slik Anders Sømme Hammers journalistikk er: en oppdagelsesreise i mer enn en dimensjon. Det er den samme arbeidsmetode Anders har benyttet i sitt portrett av Afghanistans første kvinnelige fotballandslag. Han har kommet så tett som man kan på Afghanistans tilbaketrukne og skjulte kjønn, skjønt mange av oss, enten vi er fotballfans eller ei, kanskje trodde vi kjente dem fra mediene. Det var de tøffe jentene som kastet burkaen for å drible seg inn på den samme forballstadion hvor Talibans religiøse fanatikere stenet kvinner som var mistenkt for utroskap. De driblet seg ikke kun inn på gressmatten, de driblet seg også inn i våre hjerter som symboler på kvinnefrigjøring. Og de driblet seg fremfor alt inn i politikernes taler som gjerne ville forsvare denne krigen i Afghanistan som ikke ville ta slutt. De ble symbolet på mange ting, også på at krigen var rettferdig. De ble brukt og misbrukt. Men hva skjedde egentlig med dem? Hvis man kan forestille seg en fotballbane som ligger i en skråning, og hvis man kan forestille seg et lag som alltid

Det er en dypere undring som om de plutselig hører seg selv avsløre noe om deres eget indre liv, som de ikke selv var klar over. Det er ikke kun Anders som oppdager noe om dem.

8 blir tildelt den banehalvdelen som ligger ved foten av bakken, så begynner man å ha en idé om de hindringene jentene fra Kabul kjemper mot. De skal overvinne et fjell av motstannd og den de møter fra motspillerne på banen, er den minste. De er i krig med en nedarvet, dyp konservativ tradisjon, med ondsinnede fordommer og sjokkerende omgivelser. Og fremfor alt er de viklet inn i et politisk spill de ikke kan slippe unna, og hvor det ikke er hensynet til deres talent, lykke eller fremgang som deres bakmenn er mest opptatt av. Det er en usedvanlig historie, og det er en usedvanlig bok skrevet av en journalist som ikke bare er blant de mest kunnskapsrike og kompromissløse når det gjelder den innviklede krigen i Afghanistan. Anders Sømme Hammer eier også en ektefølt lydhørhet som tillater ham å komme tett på de unges drømmer og håp. «Heia Kabul!» er et portrett av et land vi vet altfor lite om, skjønt vi har vært i krig i det. Men det er også et portrett av unge mennesker i den vanskelige prøvetiden hvor en uoverskuelig verden åpner seg for første gang med sine farlige invitasjoner. Anders Sømme Hammer kommer bak kulissene i mer en en forstand. Ikke kun maktspillets kulisser, men også der de unge sårbare menneskene gjemmer seg når de mister kontrollen med deres virkelighet. Vi har alle et medansvar for krigen i Afghanistan. «Heia Kabul!» er et portrett av en flokk jenter hvis liv vi lekte med.

De er i krig med en nedarvet, dyp konservativ tradisjon, med ondsinnede fordommer og sjokkerende omgivelser.

9 Jeg vil stå på og kjempe Rotorblafringen er lyden av avbrutt spill. Khalida og de andre jentene plukker opp jakkene som de har tatt av seg under treningen, og løper bortover med ballnettet og vannflaskestativet. Det mørkegrønne Black Hawkhelikopteret kan høres på lang avstand der det flyr inn over Kabul. Ut av lukene på begge sider speider skyttere som holder i fastmonterte maskingevær. Fra oven er det lange bilkøer, hus med flate tak, høye murer, byggeplasser og kraner som fanger blikket gjennom støvet. Bygningene er blitt høyere de siste årene i Kabul. Om kvelden blinker det fra store bryllupshaller som er dekorert med hundrevis av sterke fargelys som får dem til å se ut som kasinoer. I 2010 er det en byggeboom i den afghanske hovedstaden. Men byen blir også stadig angrepet av menn i vanlige klær. Opprørerne oppdages ofte ikke før de løsner skudd eller detonerer en bombe. Angrepene er som regel rettet mot soldater og politimenn, men rammer hardest tilfeldige sivilpersoner som beveger seg rundt i byen uten noen form for beskyttelse. Mens blafringen blir høyere, søker jentene dekning på den lille tribunen med rosa og hvite plastseter på det gamle afghanske idrettsanlegget som ligger rett utenfor hovedkvarteret til NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF). Det utenlandske militæret har gjerdet inn anlegget. For å komme inn på fotballbanen må jentene gjennom en sikkerhetskontroll som bemannes av

Det mørkegrønne Black Hawkhelikopteret kan høres på lang avstand der det flyr inn over Kabul. Ut av lukene på begge sider speider skyttere som holder i fastmonterte maskingevær.

10 afghanske og utenlandske soldater. Fra morgen til kveld forvandles banen med de solsvidde flekkene til en landingsplass for helikoptre som frakter soldater og utstyr til og fra ISAF-hovedkvarteret. Når helikopteret senkes, spruter småstein og jord mot jentene som har snudd ryggen til. Det bakerste hjulet treffer gresset først, og så settes frontpartiet ned mens helikopteret ruller litt fremover. Det er en forutsetning for at jentene skal få trene her, at de alltid løper til side når helikoptrene kommer. Amerikanske soldater som skal til en militærleir utenfor Kabul, slipper grønne, brune og sorte bager ned på gresset og stiller seg for å vente ved siden av vannslangene som av og til brukes for å unngå at banen tørker helt ut. Fotballjentene skulle vært i Norge og spilt i Norway Cup et par uker tidligere, men slik gikk det ikke. Et guttelag fra Faryab-provinsen i Nord-Afghanistan, der flesteparten av de norske soldatene er utplassert, ble sendt i stedet. Afghanske gutter har alltid hatt mange muligheter. Dette var vår sjanse. Jeg ville reise til Norge for å vise at afghanske jenter kan spille fotball og kjempe for sine rettigheter. Vi ville vise hele verden at afghanske jenter kan drive med idrett, sier Khalida denne augustdagen i Det litt bustete håret til den 23 år gamle kvinnen er samlet i en hestehale. De kraftige sammenvokste øyenbrynene understreker hvor urettferdig hun synes det er at afghanske gutter nok en gang er blitt prioritert på bekostning av jenter.

Det er en forutsetning for at jentene skal få trene her, at de alltid løper til side når helikoptrene kommer.

Like dokumenter

Kristin Solberg. Livets skole. Historien om de afganske kvinnene som risikerer alt for å redde liv

Kristin Solberg. Livets skole. Historien om de afganske kvinnene som risikerer alt for å redde liv Kristin Solberg Livets skole Historien om de afganske kvinnene som risikerer alt for å redde liv Om forfatteren: Kristin Solberg (f. 1982) er journalist og forfatter, bosatt i Kairo. Under arbeidet med