Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Transkript

1

2 RICK RIORDAN

3 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

4 Originalens tittel: Kane Chronicles The Throne of Fire Text copyright 2011 by Rick Riordan. All rights reserved. Første gang utgitt av Disney o Hyperion Books, et imprint av Disney Book Group, 2011 Design hieroglyfer av Michelle Gengaro-Kokmen Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2012 Elektronisk utgave 2012 Første versjon, 2012 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Omslagsdesign: RenessanseMedia AS, Oslo Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS ISBN: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningskrav og inndragning og straffes med bøter eller fengsel.

5 Til Conner og Maggie, Riordan-familiens fantastiske bror-søster-team

6 ADVARSEL Det følgende er en utskrift av et lydopptak. Jeg ble først kjent med Carter og Sadie Kane gjennom et opptak jeg mottok i fjor, og som jeg ga tittelen Den røde pyramiden. Denne andre lydfilen ble sendt til meg like etter at boken var utgitt, så jeg kan bare anta at Kane-barna stoler nok på meg til å la meg fortsette å fortelle historien deres. Hvis dette andre opptaket er en sannferdig beretning, må jeg bare si at utviklingen er skremmende. For Kanebarnas og hele verdens skyld håper jeg at det følgende er oppdiktet. Ellers er vi i alvorlig trøbbel alle mann.

7 1 Gøy med selvantenning Hei, dette er Carter. Vi har ikke tid til lange innledninger. Jeg må fortelle denne historien raskt, ellers kommer vi til å dø alle sammen. Hvis du ikke hørte på det forrige opptaket vårt, tja du kan bare glede deg: De egyptiske gudene løper fritt omkring i den moderne verden, en gjeng med magikere fra noe som kaller seg Livets hus prøver å stanse dem, alle hater Sadie og meg, og en diger slange gjør seg klar til å sluke solen og ødelegge verden. [Au! Hvorfor gjorde du det?] Det var Sadie som slo meg. Hun sier at jeg kommer til å skremme livet av deg. At jeg bør starte på nytt, roe meg

8 ned og begynne med begynnelsen. Greit. Men jeg synes faktisk at du har grunn til å bli skremt. Poenget med dette opptaket er å fortelle deg hva som virkelig skjedde, og om alt som gikk galt. Du kommer til å få høre en masse folk snakke stygt om oss, men det var ikke vår skyld at så mange døde. Det med slangen var heller ikke vår skyld. Det vil si ikke helt. Alle verdens magikere må stå sammen. Det er vår eneste sjanse. Så her er historien. Gjør deg opp din egen mening. Det hele begynte da vi satte fyr på Brooklyn. Jobben burde ha vært enkel nok: Vi skulle snike oss inn i Brooklyn-museet, låne en bestemt egyptisk kunstgjenstand og komme oss ut uten å bli tatt. Nei, det var ikke noe tyveri. Det var meningen at vi skulle levere kunstgjenstanden tilbake til slutt. Men vi så vel ganske mistenkelige ut: fire barn i ninjaklær på taket av museet. Eh, og dessuten en bavian, også utkledd som ninjakriger. Mistenkelig er vel bare fornavnet. Det første vi gjorde, var å sende to av rekruttene våre, Jaz og Walt, for å åpne sidevinduet, mens Khufu, Sadie og jeg undersøkte den store glasskuppelen midt på taket, som det var meningen at vi skulle rømme ut gjennom. Rømningsplanen vår så ikke akkurat bombesikker ut. Det var for lengst mørkt, og museet skulle ha vært stengt. I stedet glødet det av lys i kuppelen. Innenfor, femten meter under oss, drev hundrevis av mennesker i smoking og aftenkjoler og pratet sammen og danset i en

9 ballsal på størrelse med en flyhangar. Et orkester spilte, men siden vinden ulte i ørene mine og tennene klapret i munnen på meg, hørte jeg ikke musikken. Jeg frøs i linpyjamasen min. Magikere bør helst være kledd i lin, fordi det ikke virker forstyrrende på magi, noe som sikkert er en flott tradisjon i den egyptiske ørkenen, hvor det nesten aldri regner og er kaldt. I Brooklyn i mars er det ikke fullt så festlig. Søsteren min, Sadie, virket helt uberørt av kulda. Hun var i gang med å bryte opp låsene på kuppelen mens hun nynnet til et eller annet på ipoden sin. Jeg mener, alvorlig talt hvem hører på musikk når man bryter seg inn på et museum? Hun var kledd i klær som lignet på mine, bortsett fra at hun hadde på seg combatstøvler. Hun hadde knallrøde striper i det lyse håret super kamuflasje under et hemmelig oppdrag. Med sine blå øyne og sin lyse hud lignet hun ikke det minste på meg, noe som passet oss godt, begge to. Det er alltid greit å kunne nekte for at den gærne jenta ved siden av deg er søsteren din. «Du sa at museet ville være tomt,» klagde jeg. Sadie hørte meg ikke før jeg dro ut øreproppene hennes og sa det på nytt. «Det var meningen at det skulle være tomt.» Dette kommer hun til å nekte for, men etter å ha bodd i Statene i de siste tre månedene, begynte hun så smått å miste den engelske aksenten sin. «På nettsiden sto det at det

10 stengte klokka fem. Hvordan skulle jeg vite at de holdt et bryllup der?» Et bryllup? Jeg kikket ned og så at Sadie hadde rett. Noen av damene var kledd i ferskenfargede brudepikekjoler. På et av bordene sto en diger kake i flere etasjer. To forskjellige grupper mennesker hadde løftet bruden og brudgommen opp på stoler og bar dem gjennom rommet mens vennene virvlet rundt dem, danset og klappet. Det så ut som et opplegg for et gigantisk møbelkræsj. Khufu banket lett på glasset. Selv i de svarte klærne var det vanskelig for ham å gå i ett med skyggene på grunn av den gylne pelsen, for ikke å snakke om den regnbuefargede snuten og bakenden. «Aff!» gryntet han. Siden han var en bavian, kunne det bety alt fra Hei, det er mat der nede, til Dette vinduet er skittent, til Hei, de folka der nede gjør noen tullete ting med stoler. «Khufu har rett,» sa Sadie, som forsto bavianspråket. «Det blir vanskelig for oss å snike oss ut gjennom selskapet. Kanskje hvis vi later som om vi er vedlikeholdsarbeidere...» «God idé,» sa jeg. «Unnskyld at vi forstyrrer. Vi er bare fire unger som skal gjennom her med en tre tonn tung statue. Vi skal bare få den til å sveve opp gjennom taket. Ikke bry dere om oss.» Sadie himlet med øynene. Hun tok frem tryllestaven sin en krum elfenbensstav med utskårne bilder av monstre