Opprøreren. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Transkript

1

2 VERONICA ROTH DIVERGENT Opprøreren Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

3 Originalens tittel: Insurgent Copyright 2012 by Veronica Roth All rights reserved. Printed in the United States of America. No part of this book may be used or reproduced in any manner whatsoever without written permission except in the case of brief quotations embodied in critical articles and reviews. For information address HarperCollins Children's books, a division of HarperCollins Publishers, 10 East 53rd Street, New York, NY Published by arrangement with HarperCollins Childrens'books, a division of HarperCollins Publishers. Kathrine Tegen Books is an imprint of HarperCollins Publishers. Permission for this edition was arranged through Ia Atterholm Agency. Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Elektronisk utgave 2014 Første versjon, 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen ISBN: Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i

4 strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

5 Til Nelson, som var verdt enhver risiko

6 Som et vilt dyr er sannheten for mektig til å holde innesperret. FRA DE SANNFERDIGES FRAKSJONSMANIFEST

7 KAPITTEL EN JEG VÅKNER MED NAVNET HANS I MUNNEN. Will. Før jeg åpner øynene, ser jeg ham falle over ende på fortauet igjen. Død. Mitt verk. Tobias går ned på huk foran meg med hånden på den venstre skulderen min. Jernbanevognen skramler av sted på skinnene, og Marcus, Peter og Caleb står i døråpningen. Jeg trekker pusten dypt inn og holder den i et forsøk på å dempe litt av presset som er i ferd med å bygge seg opp i brystet mitt. For en time siden var det ingenting som skjedde som føltes virkelig for meg. Nå gjør det det. Jeg puster ut, og trykket er der fortsatt. «Tris, kom igjen,» sier Tobias, og øynene hans gransker mine. «Vi er nødt til å hoppe.» Det er for mørkt til å se hvor vi er, men hvis vi skal av, er vi sannsynligvis like ved gjerdet. Tobias hjelper meg opp på føttene og støtter meg bort til døråpningen.

8 De andre hopper av en etter en: Peter først, deretter Marcus, så Caleb. Jeg griper hånden til Tobias. Vinden øker på når vi står helt ute ved åpningen, lik en hånd som skyver meg tilbake, mot tryggheten. Men vi kaster oss ut i mørket og lander hardt på bakken. Sammenstøtet får det til å verke i skuddsåret i skulderen. Jeg biter meg i leppa for ikke å skrike høyt og ser meg rundt etter broren min. «Gikk det bra?» sier jeg da jeg ser ham sitte i gresset noen meter unna og gni seg på kneet. Han nikker. Jeg hører ham snufse som om han gråter, og jeg blir nødt til å snu meg bort. Vi landet i gresset like ved gjerdet, flere meter fra den velbrukte grusveien som de fredsommelige bruker når de leverer mat til byen med lastebilene sine, og porten de kjører ut gjennom porten som for øyeblikket er låst og som sperrer oss inne. Gjerdet rager opp over oss, for høyt og elastisk til å klatre over, og for solid til å rive ned. «Det er meningen at det skal være fryktløsvakter her,» sier Marcus. «Hvor er de?» «De var antagelig under simulering,» sier Tobias, «og er nå» Han tier. «Ingen vet hvor de er eller hva de gjør.» Vi stanset simuleringen vekten av harddisken i baklomma minner meg om det men vi stanset ikke opp for å studere ettervirkningene. Hva skjedde med vennene våre, de andre medlemmene, lederne våre, fraksjonene? Det er umulig å vite. Tobias går bort til en liten metallkasse på høyre side av porten og åpner den. Et tastatur kommer til syne.

9 «Vi får håpe at de lærde ikke kom på tanken om å endre kombinasjonen,» sier han mens han taster inn en tallrekke. Etter det åttende stanser han, og porten glir opp. «Hvordan visste du det?» sier Caleb. Stemmen hans er halvkvalt av følelser, det overrasker meg at han i det hele tatt greier å snakke. «Jeg jobbet i de fryktløses kontrollrom og overvåket sikkerhetssystemet. Vi endrer kodene bare to ganger i året,» sier Tobias. «Snakker om flaks,» sier Caleb og sender Tobias et vaktsomt blikk. «Dette har ingenting med flaks å gjøre,» sier Tobias. «Jeg jobbet der bare fordi jeg ville forsikre meg om at jeg kunne komme meg ut.» Jeg grøsser. Måten han snakker om å komme seg ut på det er som om han tror at vi er fanget i en felle. Jeg har aldri tenkt på det på den måten før, og nå føler jeg at jeg har vært naiv og dum. Vi går i en liten klynge. Peter holder den blodige armen sin mot brystet armen jeg skjøt og Marcus holder hånden på Peters skulder for å støtte ham. Caleb tørker seg på kinnene med jevne mellomrom, og jeg vet at han gråter, men jeg vet ikke hvordan jeg skal trøste ham eller hvorfor jeg ikke gråter selv. I stedet tar jeg føringen. Tobias går taust ved siden av meg, og selv om han ikke berører meg, føles det som om han støtter meg likevel. Små punkter av lys er det første tegnet på at vi nærmer oss de fredsommeliges hovedkvarter. Punktene blir til

10 firkanter med lys og til slutt glødende vinduer. En klynge med bygninger av tre og glass. Før vi når frem til dem, må vi gå gjennom en frukthage. Føttene mine synker ned i bakken, og over meg fletter greinene seg sammen og danner en slags tunnel. Mørke frukter henger mellom bladene, klare til å falle. Den skarpe, søte duften av råtnende epler blander seg med lukten av våt jord i neseborene mine. Da vi nærmer oss, går Marcus bort fra Peter og leder an. «Jeg vet hvor vi skal,» sier han. Han fører oss forbi den første bygningen til den andre på venstre hånd. Alle bygningene, bortsett fra drivhusene, er laget av det samme mørke, umalte, ubehandlede treet. Jeg hører latter gjennom et åpent vindu. Kontrasten mellom latteren og den forstenede stillheten inni meg er skjærende. Marcus åpner en av dørene. Mangelen på sikkerhetsforanstaltninger ville ha sjokkert meg hvis dette ikke var de fredsommeliges hovedkvarter. De beveger seg ofte helt på grensen mellom tillit og dumskap. I denne bygningen hører vi bare lyden av våre egne knirkende sko. Jeg kan ikke høre Caleb gråte lenger, men han har aldri gjort mye av seg. Marcus stanser foran et åpent rom, hvor Johanna Reyes, representant for de fredsommelige, sitter og stirrer ut av vinduet. Jeg kjenner henne igjen fordi det er vanskelig å glemme Johannas ansikt enten man har møtt henne én eller tusen ganger. Et arr strekker seg som en tykk strek fra like over høyre øyenbryn til leppen, en skade som har gjort henne blind på det ene øyet og gjør