SIMON SCARROW ØRNEN OG ULVENE. Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne

Transkript

1

2 SIMON SCARROW ØRNEN OG ULVENE Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne

3 Front Forlag AS, 2012 Originaltittel: The Eagle and the Wolves Copyright Simon Scarrow 2003 Først publisert i 2003 av Headline Books Publishing Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. Alle henvendelser om rettigheter til denne bok stiles til: Front Forlag AS Tilrettelagt for ebok av eboknorden as ISBN: (epub) ISBN: (trykk)

4 Denne er til min redaktør, Marion Donaldson, og til Wendy Suffield, agenten som overbeviste Marion om å lese min første bok. Det har vært en stor glede for meg å arbeide sammen med dere begge to.

5

6 DEN ROMERSKE LEGIONENS SAMMENSETNING Centurionene Macro og Cato er hovedpersonene i Ørnen og ulvene. For å klargjøre strukturen for dem som ikke er kjent med de romerske legionene, har jeg satt sammen en grunnleggende oversikt over de gradene dere kommer til å møte i denne romanen. Andre legion, der Macro og Cato hører hjemme, besto av fem tusen fem hundre mann. Grunnenheten var centuriet med åtti soldater under kommando av en centurion og med en optio som nestkommanderende. Centuriet var inndelt i grupper på åtte som delte et rom i kasernene og et telt når de var på felttog. Seks centurier utgjorde en kohort, og ti kohorter utgjorde en legion. Første kohort var dobbelt så stor som de andre. Hver legion ble fulgt av en kavaleriavdeling på ett hundre og tjue mann, inndelt i fire skvadroner. Disse fungerte som speidere og budbringere. I synkende rekkefølge var de viktigste gradene: Legaten var en mann med bakgrunn i aristokratiet. Han var vanligvis midt i trettiårene og kommanderte legionen i opptil fem år. Deretter håpet han å bli en anerkjent person med mulighet for en politisk karriere. Leirprefekten var en erfaren veteran som tidligere hadde vært legionens førstecenturion i første kohort og var på høyden av sin profesjonelle militære karriere. Han hadde lang erfaring og stor integritet, og det var han som ledet legionen dersom legaten var fraværende. Seks tribuner fungerte som stabsoffiserer. Dette var menn som var tidlig i tjueårene og gjorde tjeneste i hæren for første gang for å få administrativ erfaring før de fikk underordnede stillinger i den sivile administrasjonen. Førstetribunen var derimot en mann som tok sikte på å få en høy politisk posisjon og bli kommandant for legionen. Seksti centurioner var ryggraden i legionen og sørget for disiplinære forhold og opptrening. De ble håndplukket på bakgrunn av sine

7 lederegenskaper og vilje til å kjempe helt inn i døden. På grunn av dette var andelen skader og dødsfall i denne gruppen adskillig større enn blant de øvrige offiserene. Centurionene var gradert etter ansiennitet basert på datoen for deres utnevnelse. Den mest erfarne centurionen ledet det første centuriet i den første kohorten og var en høyt dekorert og respektert person. De fire dekurionene i legionen ledet hver sin kavaleriskvadron og håpet på forfremmelse til å lede kavaleriets hjelpetropper. Hver centurion ble assistert av en optio som fungerte som en oppasser med mindre lederfunksjoner. Optioer ventet på ledige stillinger som centurioner. Legionærene var menn som hadde vervet seg for tjuefem år. I teorien måtte en mann være romersk borger for å kvalifisere, men rekrutter kom i stadig større grad fra den lokale befolkningen og fikk romersk borgerskap når de sluttet seg til legionene. Lavere i status enn legionærene var mennene fra hjelpekohortene. Disse ble rekruttert fra provinsene og ga det romerske riket dets kavaleri, lette infanteri og andre spesialfunksjoner. Mennene kunne bli romerske borgere etter tjuefem års tjeneste eller som belønning etter å ha utmerket seg i kamp.

8

9

10 KAPITTEL 1 «Holdt!» ropte legaten og løftet armen i været. Den ridende eskorten gjorde holdt bak ham, og Vespasianus anstrengte seg for å fange lyden han hadde hørt et øyeblikk tidligere. Nå da de ikke lenger ble overdøvet av hovenes dundring mot den ujevne stien, kunne de britiske krigshornene høres noen mil 1 unna, i Callevas retning. Den vidstrakte byen var hovedstaden til atrebatene, en av de få stammene som var alliert med Roma. Et øyeblikk lurte legaten på om fiendens kommandant, Caratacus, hadde foretatt et djervt angrep mot de bakerste leddene av de romerske styrkene. Dersom Calleva ble angrepet «Kom igjen!» Vespasianus sparket hælene i hestens flanker og bøyde seg mens han tvang hesten oppover skråningen. Eskorten, et dusin av speiderne fra Andre legion, kom dundrende bak ham. Det var deres absolutte plikt å beskytte kommandanten. Stien skrånte oppover langs en lang, bratt ås. På den andre siden av åsryggen fortsatte den nedover mot Calleva. Byen ble brukt som depot for Andre legion. Adskilt fra resten av hæren, under kommandoen til general Aulus Plautius, hadde Andre legion fått i oppdrag å overvinne durotrigerne, den siste av stammene i sør som fortsatt kjempet på Caratacus side. Først når durotrigerne var knust, ville de romerske forsyningslinjene være sikre nok til at legionene kunne avansere videre mot nord og vest. Uten tilstrekkelig forsyninger ville det ikke bli noen seier for general Plautius, og keiseren, som hadde feiret seieren over britonerne på forskudd, ville bli stående til spott og spe overfor allmennheten i Roma. Skjebnen til general Plautius og legionene i