Jennifer Niven DAGER MED BLÅ HIMMEL. Oversatt av Eli-Ann Tandberg

Transkript

1

2 Jennifer Niven DAGER MED BLÅ HIMMEL Oversatt av Eli-Ann Tandberg

3 Originalens tittel: All the Bright Places Text copyright Jennifer Niven, 2015 All rights reserved. First published in the USA by Alfred A. Knopf, an imprint of Random House Children s Books, a division of Random House LLC, 2015 This translation published by arrangement with Random House Children s Books and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave 2015 Schibsted Forlag AS, Oslo Omslagsdesign: 2015 [TK] Omslagsbilder: Getty Images Repro: Renessanse Media AS, Asker Elektronisk utgave 2015 Første versjon, 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av Eli-Ann Tandberg ISBN Sitatet fra Ernest Hemingways Farvel til våpnene er hentet fra Herman Wildenveys oversettelse, først utgitt av Gyldendal i Sitater fra Virginia Woolfs Bølgene er hentet fra Merete Alfsens oversettelse, Pax Forlag Sitatet fra Emily Brontës Stormfulle høyder er hentet fra Ragnfrid Stokkes oversettelse, Pax Forlag Sitatet fra C.S. Lewis Den siste striden er hentet fra

4 Tormod Haugens oversettelse, Gyldendal Tiden ANS Sitater fra Dr. Seuss Ja, overalt kan du dra! er hentet fra Geir Nummedal og Nicolai Houms oversettelse, Cappelen Damm Sitatet fra Ernest Hemingways Klokkene ringer for deg er hentet fra Paul René Gauguins oversettelse, Gyldendal Norsk Forlag ASA 1946 og Sitatet av Cesare Pavese er hentet fra Sitater for enhver anledning, red. Jørn Roeim, Ex Libris Forlag AS Sitatet fra Herman Melvilles Moby Dick er hentet fra Bjørn Alex Herrmans oversettelse, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard) Sitater fra Bibelen er hentet fra Bibelselskapets oversettelse, Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

5

6 Verden knuser enhver, og etterpå kan mange være sterke på de knuste stedene. Ernest Hemingway

7

8 FINCH Jeg er våken igjen. Dag 6. Er dette en passende dag å dø på? Dette er noe jeg spør meg selv om når jeg våkner om morgenen. I tredje time når jeg forsøker å holde øynene åpne mens Mr. Schroeder snakker og snakker. Ved middagsbordet idet jeg sender fatet med grønne bønner. Om natten når jeg ligger våken fordi det er så mye å tenke på og hjernen min ikke vil slå seg av. Passer det i dag? Og hvis ikke i dag når da? Jeg spør meg selv om dette nå, her jeg står på en smal avsats seks etasjer over bakken. Jeg er så høyt oppe at jeg nesten er en del av himmelen. Jeg ser ned på brolegningen under meg, og verden gynger. Jeg lukker øynene, nyter hvordan alt snurrer rundt. Kanskje jeg gjør det denne gangen lar vinden føre meg bort. Det vil være som å flyte i et basseng, drive av sted til alt forsvinner. Jeg husker ikke at jeg klatret opp hit. Faktisk har jeg glemt det meste av det som skjedde før søndag, i alle fall det som skjedde i vinter. Sånn er det hver gang tomheten, oppvåkningen. Jeg er som den gamle mannen med skjegget, Rip Van Winkle. Til stede i det ene øyeblikket, borte i det neste. Skulle tro jeg var blitt vant

9 til det, men denne siste gangen var den verste til nå, for det var ikke et par dager, en uke eller to jeg sov meg gjennom jeg sov meg gjennom ferier og helligdager, altså thanksgiving, jul og nyttår. Jeg kan ikke forklare akkurat hva som var annerledes denne gangen, bare at jeg våknet og følte meg mer livløs enn vanlig. Våken, ja, men fullstendig tom, som om noen hadde sugd blod av meg. Dette er den sjette dagen jeg er våken, og den første uken jeg har vært på skolen siden 14. november. Jeg åpner øynene, og bakken er der fortsatt, hard og ubevegelig. Jeg befinner meg i klokketårnet på skolen og står på en avsats som er omtrent ti centimeter bred. Tårnet er ganske lite, det er knapt en meter med betonggulv rundt selve klokka, og så er det et lavt murrekkverk som jeg klatret over for å komme hit. Innimellom dunker jeg beinet borti det for å minne meg selv om at det er der. Jeg strekker armene ut som om jeg holder en preken, og hele denne ikke særlig store, gørrkjedelige byen er menigheten min. «Mine damer og herrer,» roper jeg, «må jeg få ønske dere velkommen til min død!» Du forventer kanskje at jeg skal si «liv» nå som jeg nettopp har våknet og allting, men det er kun når jeg er våken at jeg tenker på å dø. Jeg roper som en gammeldags vekkelsespredikant, kaster på hodet og messer ordene fram, og jeg mister nesten balansen. Jeg holder meg fast, glad for at ingen synes å ha lagt merke til det, for det er bare å innse at

10 det er vanskelig å se fryktløs ut når du klorer deg til rekkverket som en pyse. «Jeg, Theodore Finch, som er fullstendig utilregnelig, etterlater herved alt mitt jordiske gods til Charlie Donahue, Brenda Shank-Kravitz og søstrene mine. Alle andre gir jeg f--- i.» Hjemme lærte mamma oss tidlig å stave det ordet (hvis vi må bruke det), eller enda bedre: ikke stave det, og dessverre har dette festet seg. Selv om det har ringt inn, virrer noen av klassekameratene mine fremdeles rundt der nede. Vi går siste året på videregående, det er den første uken i andre semester, og allerede nå oppfører de seg som om de er nesten ferdige og på vei bort herfra. En av dem ser opp i min retning, som om han hørte meg, men de andre gjør det ikke, enten fordi de ikke har fått øye på meg, eller fordi de vet at jeg er her: Ja ja, det er bare psyko-finch. Så vender han hodet bort fra meg og peker mot himmelen. Først tror jeg at han peker på meg, men det er da jeg ser henne, jenta. Hun står bare en drøy meter unna på den andre siden av tårnet, også ute på avsatsen, mørkblondt hår flagrer i brisen, skjørtekanten hennes blåser opp som en fallskjerm. Til tross for at det er januar i Indiana, er hun i strømpelesten, hun holder et par støvler i hånden, og hun stirrer enten på føttene sine eller på bakken det er ikke godt å si. Hun ser ut som om hun har frosset fast. Jeg legger av meg predikantstemmen og sier så rolig jeg greier: «Det verste du kan gjøre, er å se ned. Jeg vet