Samfunnsbærerne. Oversatt av Henning Kolstad

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Samfunnsbærerne. Oversatt av Henning Kolstad"

Brage Håkonsen
8 år siden
Visninger:

2 LEIF GW PERSSON Samfunnsbærerne Oversatt av Henning Kolstad

3 Originalens tittel: Samhällsbärarna Copyright by Leif GW Persson 1982 Published by agreement with Salomonsson Agency, Stockholm All rights reserved Denne utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Elektronisk utgave 2013 Første versjon 2013 Elektronisk tilrettelegging: Type-IT AS Oversatt av Henning Kolstad ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Kolstad ISBN 978-82-516-5737-2 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR.

4 De spente ham over et vognhjul med navet mot korsryggen og nakken bøyd over den jernbeslåtte kanten. Armene og beina hans hadde de brukket med øksehammer og flettet kunstferdig mellom de grove eikene. For sikkerhets skyld hadde de også festet håndleddene og anklene med råskinnremmer. Til slutt hadde de trædd hjulet på enden av en minst femten alen lang eikestolpe og reist ham opp i luften. Der hvilte han nå. Mellom himmel og jord. Og hvor lenge han hadde vært der, det visste han ikke. Over seg hadde han den forblåste høsthimmelen hvor solen sto lavt selv om det ennå ikke var middagstid. Under seg hadde han den svarte jorden. Nypløyd, med buktende furer. Her oppe fra så det ut som om kolonner av feite snegler krøp vekk på rekke og rad. Det måtte være ryggene deres han så. Det måtte utvilsomt ha gjort vondt, men det kjente han ikke. I kroppen hans fantes bare den fred det gir å kjenne den ypperste rettferdighet. Derfor hevet han blikket mot himmelen og snakket så høyt og tydelig at vaktene reiste seg forskrekket rundt bålet der nede og stirret på ham: «Min Gud! Jeg, Michael Kohlhaas, takker deg for at jeg har fått min rett.» Han senket blikket igjen. Også sneglene hadde stoppet opp, men ingen av dem våget å se på ham.

Der hvilte han nå. Mellom himmel og jord. Og hvor lenge han hadde vært der, det visste han ikke. Over seg hadde han den forblåste høsthimmelen hvor solen sto lavt selv om det ennå ikke var middagstid.

5 SVENSK HØST

6 1 Vår tid kjenner ikke nåden. Han lå pent tildekket i sengen, med kanten på dynetrekket strukket opp under haken og armene liggende langs sidene på dynen. Rommet var også hyggelig; slett ikke noe typisk sykerom. Lite og lyst, rent og nyluftet, med tekstiler og sengetøy i milde gule og grå nyanser. Et nattbord i lys eikefinér. Det eneste som ødela helhetsinntrykket, var mannen i sengen og et særdeles institusjonspreget litografi på vindusveggen. Ansiktet var hovent, furet og dekket av et finmasket nett av synlige blodårer. Mellom øyenbrynene og kinnbeina hadde han en kraftig hevelse som presset øyenhulene sammen til smale sprekker. Dessuten hadde han et stygt kutt i venstre tinning, skrubbsår over neseryggen og blåmerker på armene. Pleieren som hadde fulgt Johansson inn på rommet, hadde sagt at pasienten var ved bevissthet. Om det var sant, viste han i alle fall ingen tegn på det. Tross alle kontaktforsøk lå han urørlig med lukket ansikt. Etter en halv time bestemte Johansson seg for å gi opp. Mot slutten hadde han for det meste sittet taus på stolen ved sengen. En politiintendant burde ikke holde på med sånt som dette. Derfor reiste han seg forsiktig. Han tok båndopptakeren, som han hadde lagt fra seg på dynen, og bøyde seg etter dokumentmappen på gulvet.

Det eneste som ødela helhetsinntrykket, var mannen i sengen og et særdeles institusjonspreget litografi på vindusveggen. Ansiktet var hovent, furet og dekket av et finmasket nett av synlige blodårer.

7 Da rørte mannen i sengen seg plutselig. Han knyttet venstre hånd, og det glimtet svakt i den ene øyesprekken. Johansson bøyde seg frem over ham. «Hvem var det som slo deg?» Feil, tenkte han. Feil spørsmål. Har noen slått deg, burde han sagt. Men nå var det allerede gjort. Dessuten reagerte mannen. Han dro armen langs dynen og prøvde å løfte på hodet. Så kom det. Med svak, skjelvende stemme, men helt tydelig. «Björneborgarna Björneborgarnas marsj.» Hodet sank ned mot puten igjen.

Har noen slått deg, burde han sagt. Men nå var det allerede gjort. Dessuten reagerte mannen.

8 2 Først mot kvelden begynte det å danne seg bilkøer på hovedårene inn til byen. En buktende karavane av stålplater der de aktive, veltilpassede borgerne hadde slått følge en liten stund. Alle som visste forskjell på en musserong og en muslim, som hadde løv å rake og egen båt som det snart var på tide å trekke opp. Det var søndag 8. september og slutten på en rolig helg. De andre var igjen i byen. De som foretrakk video fremfor godt sensommervær, de som ikke brydde seg om noen av delene og de som ikke hadde noe valg. Igjen i byen var røverne, fyllikene, stoffmisbrukerne og slike som bare var til belastning for andre. Igjen i byen var også såpass mange politifolk, sosialarbeidere, leger og sykepleiere at det store flertallet slapp å bry seg. En rolig helg for politiet også. I løpet av søndagsdøgnet ble det anmeldt 221 forbrytelser. Bare halvparten av det normale, og ikke noe spesielt heller femten mishandlinger, ti ran, ni veskenappinger, omkring femti innbrudd, og resten var mest simple tyverier. De totalt 1030 politifolkene som delte på de tjuefire timene behøvde ikke fly beina av seg. Ved stockholmspolitiets operasjonssentral kunne oppdragene fordeles i ro og mak blant kollegene ute i felten, og det var nok av ledige celler, både i politiets hovedkvarter i Kronoberg-komplekset og i de forskjellige

De andre var igjen i byen. De som foretrakk video fremfor godt sensommervær, de som ikke brydde seg om noen av delene og de som ikke hadde noe valg.

9 vaktdistriktene. Bare noe slikt som hundre arresterte, hvorav de fleste var fylliker og gamle kjenninger. At én av dem ble pågrepet to ganger i løpet av denne dagen, kunne heller ikke forstyrre virksomheten nevneverdig, særlig ikke siden han først hvilte middag ved første vaktdistrikt nede ved sentralstasjonen, og senere tok inn for natten hos vaktdistrikt 4 ute i Farsta. Ti timer senere og mer enn en mil unna. «Veldig rolig,» oppsummerte vakthavende på operasjonssentralen da den store tabloidavisen ringte for å høre om det hadde hendt noe som var verd å skrive om. «Rolig og godt,» bekreftet kollegaen på kriminalvakten da han fikk samme telefon ti minutter senere. Han hadde bare to ting å fortelle, og de kunne i høyden brukes som spaltefyll. Om trettenårige Ionnis og nittenårige Sirka- Lisa. Den første hadde reist til Stockholm i helgen for å treffe faren. Foreldrene var skilt, og Ionnis bodde i Eskilstuna sammen med moren. Lørdag formiddag ringte han på farens dør i Tensta, men det var ingen hjemme. Han ville ikke uroe moren unødig, derfor hadde han drevet omkring i litt over et døgn før han tok T-banen fra Östermalmstorg for å reise til sentralstasjonen og ta toget hjem. Dessverre havnet han i samme vogn som en attenårig Kung-Fu-spesialist som var nesten dobbelt så stor som ham. Mellom Östermalmstorg og sentralstasjonen fikk det trettenårige «sotrøret» en overbevisende demonstrasjon av sin medpassasjers ferdigheter. Med bare ett spark hadde attenåringen greid å knuse begge testiklene hans, selv om «vogna rista så forbasket at det var et helvete å holde balansen». Nå lå Ionnis på Sankt Görans sykehus. Gjerningsmannen satt arrestert, og begge foreldrene var

sentralstasjonen, og senere tok inn for natten hos vaktdistrikt 4 ute i Farsta. Ti timer senere og mer enn en mil unna.

10 underrettet. Gjerningsmannens foreldre, ikke Ionnis. Dem hadde politiet ennå ikke klart å få tak i. Sirka-Lisa hadde i noen måneder arbeidet som hjelpepleier på et aldershjem i de søndre forstedene. «Pottebærer», som vakthavende på avdelingen uttrykte det. Søndag ettermiddag fikk hun tydeligvis og av uklare grunner et nervesammenbrudd og kjørte en rullestol med en åttiårig kvinne i full fart utfor en trapp. Under det innledende avhøret oppga hun selv at «hun lengtet etter den ett år gamle sønnen sin og var lei av å skyve rundt på en masse utakknemlige gamle tullinger som ikke var eldre og sykere enn at de kunne ringe på henne i et eneste kjør». Nå lå offeret hennes i sengen sin. Plastret og bandasjert, men stort sett i samme form som før. Sirka- Lisa satt arrestert, og bestyreren ved hjemmet var underrettet. Trettenårige Ionnis og nittenårige Sirka-Lisa. Men ikke et ord om sekstiseksårige Nils Rune Nilsson. Sanseløst beruset ble han tatt hånd om av en utrykningsgruppe på hele fem mann. Men siden det var lite å gjøre og Nilsson bare var én av de mange fyllikene som ble pågrepet den kvelden, var det ikke noe spesielt med det.

Søndag ettermiddag fikk hun tydeligvis og av uklare grunner et nervesammenbrudd og kjørte en rullestol med en åttiårig kvinne i full fart utfor en trapp.

Like dokumenter

Michael Grant. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Michael Grant. Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Michael Grant GONE LØGNER Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Originalens tittel: Gone Lies 2010 Michael Grant Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2010 Elektronisk utgave 2011 Første versjon, 2011