Ingen savner Edward Niema

Transkript

1

2 EIVIND LARSSEN Ingen savner Edward Niema

3 Ingen savner Edward Niema, Eivind Larssen Schibsted Forlag AS, Oslo 2014 Elektronisk utgave 2014 Andre versjon 2014 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Til Agnieszka

5 1 Ulica Pawia nr. 36, andre etasje. Warszawa, Polen. Tidligere hadde det vært et behagelig tilfang av støy i den lille leiligheten, særlig om morgenen da lydene trådte frem fra nattens stillhet og satte dagen i gang. Det hadde ofte vært dusjing å høre allerede før han selv hadde stått opp, subbende steg med utgåtte tøfler over det slitte tregulvet og den lystige nynningen, alltid over den samme melodien. En stemme hadde det også vært der. Og spørsmål som: Edward, hvor synes du vi skal dra på ferie? Eller den type undring som begynner med et liksom langt du, som i: Du-u? Vi skulle ikke funnet på noe i helgen, da? Nå var det ingenting å høre inne fra stuen. Ikke fra badeværelset eller entreen heller. Hvordan stemningen var inne på soveværelset orket han ikke tenke på engang. Han kremtet tomt og kort. Det lød som om veggene var blitt dekket av tykk vatt i løpet av natten. Så det er slik det er, tenkte han: til og med lydene forsvinner.

6 2 Da aktuar Edward Niema omsider fikk kjennskap til sin kones sykdom, forsto han umiddelbart at hun snart kom til å dø. Selv hadde hun visst hva som var i gjære i over to måneder, men som hun sa: Det at man snart skal forlate alt, er tross alt ikke noe man bare utbasunerer. Man må finne den rette anledningen. Denne anledningen viste seg å falle sammen med dagen da Edward kom hjem fra jobb for siste gang. Etter en lengre periode med nedskjæringer i forsikringsbransjen, hadde også flere av aktuarene til slutt fått tilbud om førtidspensjon. Edward hadde takket høflig nei til tilbudet, men så ble han førtidspensjonert likevel. Han hadde jobbet i samme firma hele sin yrkesaktive karriere, og så var det brått slutt. Etter å ha gitt ham de dårlige nyhetene, hadde sjefen hans forsøkt å være morsom ved å påpeke at Edward nå endelig fikk den langhelgen han flere ganger hadde etterspurt. Spøken vekket verken glede eller latter, men snarere en taushet som varte helt til Edward spurte om han kunne få gå. Det fikk han. Konens kunngjøring over middagsbordet den ettermiddagen førte til at Edward i stedet for å meddele sine egne nyheter, holdt dem for seg selv, helt til det var for sent å si noe som helst. På bakgrunn av konens alder, livsstil, sykdomshistorie og flere andre faktorer hadde han selv utformet en oppdatert risikoprofil. Denne type risikoutregninger der multikausalitetshensyn måtte tas, hadde vært hans spesialfelt. Aktuarmatematikken var kanskje komplisert, men om man behersket den, var den uvurderlig med

7 hensyn til risikominimering. De første dagene som pensjonist leste han om eksperimentelle behandlingsformer i et forsøk på å finne noen ekstra leveår til konen et sted der mellom linjene. Ut fra statistikken han samlet, måtte han snart konkludere med det uunngåelige: Det var 67 % sjanse for at hun ville dø innen seks år. Sannsynligheten for å overleve elleve år, var noe over 53 %, men som Edward etter hvert ble smertelig klar over, kunne statistikken bare si noe sikkert om hva som allerede hadde hendt med andre i lignende situasjoner. Ut fra disse opplysningene måtte han gjette seg til hvordan fremtiden ville se ut. Det tragiske med dette, innrømte han, var at den vitenskapen han hadde viet sitt liv til, var basert på misforståelsen om at fremtiden oppfører seg på samme måte som fortiden. Det gjør den naturligvis ikke. Hva som helst kan skje, og det gjør det også. Hva som helst, og allerede tre uker etter at konen første gang beklaget seg over den leie hosten som ikke ville forsvinne, var hun borte stikk i strid med alle Edwards beregninger.

8 3 Sittende ved kjøkkenbordet pirket han med neglen mot den flassende blomsterdekoren på koppen med raskt kjølnende te. Frokosten sto urørt foran ham, for selv om han forsøkte av all sin kraft å bli kvitt det gjenstridige bildet, var konens ansiktsuttrykk fra kvelden de hentet henne som brent inn i minnet. Villskapen i det sjokkerte ansiktet, og det hun hadde skreket mot ham da pleierne festet henne til båren, var umulig å fortrenge. Sofaen! hadde hun ropt. Nei, nei, nei! Under sofaen, Edward! Uten å nøle hadde han gått bort til den lille sittegruppen i brunt skinn, og kontrollert at det ikke lå noe under den. Dette, at han ikke så ut til å finne det hun mente var der, hadde gjort henne om mulig enda mer oppjaget. Som følge av konens plutselige uro, ble Edward myndig bedt om å vente inne på soverommet til pleierne hadde fått henne ned trappene og inn i ambulansen. Da det med all mulig tydelighet ble klart at dette ikke roet pasienten, ga de henne en sprøyte med noe som fikk henne til å sove. Etter det våknet hun ikke opp igjen. Edward gned håndflatene mot øynene som om det skulle tåkelegge minnebildene lenge nok til at han kunne få i seg frokosten. Han trykket i seg en bit av det smakløse brødet, kunne høre seg selv tygge, som om lydene oppsto inne i hjernen et sted. Kjeveben og muskulatur hakket høylytt opp maten og malte den til smattende mos. Altså hadde hans kone i det minste hatt rett i dette ene: Han bråkte noe aldeles fryktelig mens han spiste. Da frokosten var ryddet vekk, gikk han ut i entreen og

9 kledde på seg den tykke vinterfrakken. Han la et skjerf om halsen og åpnet de tre låsene som hadde holdt inngangsdøren forsvarlig forseglet. «Ha det!» ropte han av innlært automatikk mot soverommet. Hun hadde ikke alltid svart ham mens hun var i live heller.

10 4 Utenfor den lave boligblokken hadde tre menn annektert benken foran uttrekksviften igjen. Gjennom metallgitteret i murveggen blåste lunken vanndamp fra vaskerommet ut i vinterluften, og der satt de tre herrene og drakk, innhyllet i vaskeromståken. De var nok ikke stort eldre enn Edward, men klærne, som ikke kunne være vasket siden deres koner forlot dem, avslørte et forfall som ikke hadde angrepet ham selv i samme grad. Ennå. Slike benkeslitere hadde alltid skremt ham. Ikke fordi han trodde de ville skade ham på noe vis; det var ikke det. Snarere var det blitt tydelig den siste tiden at det var plagsomt lite som skilte hans egen situasjon fra deres. Riktignok gjorde han sin drikking og stillesitting innendørs og alene, ikke ute blant folk så alle kunne se, men han følte seg ikke det spor bedre av den grunn. Edward lot blikket gli over det parkaktige området mellom blokkene for å se om det fantes et alternativ til ruten forbi drukkenboltene, men nei, selv lekestativet på plenen og det lille skuret til vaktmesterens redskaper var fullstendig dekket av snø. Parkeringsplassen også, der alle bilene hadde fått høye, hvite hatter. Han så pusten dukke opp og forsvinne foran seg i den kalde morgenluften. Dukke opp og forsvinne. Hvert innpust klebet neseborene sammen, så han kontrollerte nøye at skjerfet ikke kom til å slippe frosten for tett innpå kroppen. Han ble nødt til å passere mennene, med mindre han gjorde et stort nummer av sin egen engstelse og demonstrativt vasset gjennom den høye snøen. Det gikk naturligvis ikke. Et stykke unna, kanskje bak skolebygget eller borte ved