Demonenes by. Oversatt av Pål F. Breivik

Transkript

1

2 CASSANDRA CLARE SKYGGEJEGERNE Demonenes by Oversatt av Pål F. Breivik

3 Originalens tittel: The Mortal Instruments: City of Bones Copyright Cassandra Clare Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2011 Elektronisk utgave 2011 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av: Pål F. Breivik ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4 Til bestefaren min

5 Jeg har vært søvnløs. Imellom tanken på en grusom udåd og handlingen, er hele ventetiden et mareritt, en redselsmettet drøm. Vår ånd og åndens timelige redskap er da i rådslagning, og mennesket selv blir hjemsøkt, som et lite kongerike, av opprørskrefter. William Shakespeare, Julius Caesar (oversettelse: Erik Bystad, Aschehoug 2009)

6

7 I Mørk nedstigning Alt mens jeg sang, med ganske andre toner om Kaos og den endeløse Natt; av himlens muse lærte jeg å våge en ferd ned i det mørke dyp, for så igjen å stige opp med stort besvær John Milton, Det tapte paradis (oversettelse: Arthur Olav Sandved, Aschehoug 2005)

8 1 PANDEMONIUM «DU TULLER MED MEG,» SA DØRVAKTEN, og foldet armene over den massive brystkassen. Han stirret ned på gutten i rød treningsjakke og ristet på det barberte hodet. «Du kan ikke ta med deg den greia inn hit.» Ungdommene i køen utenfor Pandemonium Club spisset ørene. Det var lang ventetid inn til diskoteket uten aldersgrense, særlig på en søndag, og det skjedde stort sett ikke så mye i køen. Dørvaktene var tøffe, og slo raskt ned på alle som så ut som bråkmakere. Femten år gamle Clary Fray sto i køen med sin beste venn, Simon, og bøyde seg forover som alle andre, i håp om å få se noe spennende. «Åh, ikke vær kjip da.» Gutten løftet dingsen opp over hodet. Den lignet en liten påle av tre, spiss i den ene enden. «Den er en del av antrekket mitt.» Gutten gliste. Han så normal nok ut, tenkte Clary, til Pandemonium å være. Han hadde farget håret blått, det så elektrisk ut, og stakk opp rundt hodet hans som fangarmene til en skremt blekksprut, men ingen detaljerte ansiktstatoveringer eller store metallspiler gjennom ørene eller leppene. «Jeg er vampyrjeger.» Han

9 trykket på tregjenstanden. Den bøyde seg like lett som et gresstrå i vinden. «Den er falsk. Skumgummi. Ser du?» Guttens oppspilte øyne var altfor lysegrønne, la Clary merke til som gress om våren. Fargede kontaktlinser sikkert. Dørvakten trakk på skuldrene, litt lei av det hele. «Samma det. Bare gå inn.» Gutten smatt forbi ham, raskt som en ål. Clary likte den rytmiske svingingen i skuldrene hans, måten han kastet på håret når han beveget seg. Det fantes et fremmedord for ham som moren hennes ville ha brukt sangvinsk. «Du syntes han var kjekk,» sa Simon resignert. «Ikke sant?» Clary dultet albuen inn i ribbeina hans, men svarte ikke. Diskoteket var fylt av tørrisrøyk. Farget lys spilte over dansegulvet, forvandlet det til et eventyrland i blått og syregrønt, rosa og gull. Gutten i den røde jakken strøk hendene over det sylskarpe bladet med et dovent smil om munnen. Det hadde gått så lett litt trollglans på bladet for å få det til å se ufarlig ut. En anelse mer trollglans i øynene, og i samme øyeblikk som dørvakten så rett på ham, var han inne. Han kunne selvfølgelig ha spart seg bryderiet, men det var en del av moroa å lure de mundane, skamløst rett foran dem, og glede seg over det tomme uttrykket i de saueaktige fjesene deres. Ikke at mennesker var nytteløse. Gutten lot de grønne øynene sine sveipe over dansegulvet, der smidige lemmer iført gevanter av silke og svart lær kom glimtvis til syne i de buktende røyksøylene der de mundane danset. Jentene

10 kastet på det lange håret sitt, guttene svingte på de lærkledde hoftene sine, naken hud glitret av svette. Livskraften dryppet av dem, energibølgene fylte ham med berusende svimmelhet. Han smilte foraktelig. De visste ikke hvor heldige de var. De visste ikke hvordan det var å leve i en død verden, der solen hang dvask på himmelen som et utbrent kullstykke. Livene deres brant tindrende som stearinlys og var like enkle å blåse ut. Han strammet grepet om bladet og skulle til å ta skrittet ut på dansegulvet, da en jente skilte seg ut fra den dansende massen og kom gående mot ham. Han stirret på henne. Hun var vakker til menneske å være langt hår, nesten nøyaktig samme farge som svart blekk, med kullsvarte øyne. Hvit kjole som gikk ned til gulvet, av typen kvinner bar før i tiden, da denne verdenen var yngre. Kniplingsermene foldet seg ut rundt de slanke armene hennes. Rundt halsen hadde hun et tykt sølvkjede med et mørkerødt anheng, på størrelse med et spedbarns knyttede hånd. Han trengte bare å gjøre øynene smale for å se at det var ekte ekte og kostbart. Han fikk vann i munnen da hun nærmet seg. Energi pulserte i blodet hennes, som fra et åpent sår. Hun smilte da hun passerte ham, og vinket til ham med øynene. Han snudde seg for å følge etter henne, kunne smake døden på leppene hennes. Det var alltid enkelt. Han kunne allerede kjenne kraften av det svinnende livet hennes strømme som ild gjennom årene. Mennesker var så dumme. De hadde noe uendelig dyrebart, som de ikke tok vare på. De kastet vekk livene sine for penger, for pakker med pulver, for en fremmeds sjarmerende smil. Jenta var som et blekt gjenferd der hun