TeMa: Beite Charolaisnytt Medlemsblad for Norsk Charolais 2 2010
Riktig fôring gir friske dyr Friske dyr gir bedre økonomi
Charolaisnytt Medlemsblad for NCH Redaksjon: Øystein Finsrud 951 02 421 / ofinsrud@bbnett.no 2653 Vestre Gausdal Per Øivin Sola 412 37 312 / sola@kjottfe.no Jahren gård, 3070 Sande Odd Grundt 918 05 850 / ogrundt@online.no Imsroa, 2480 Koppang Ole Bjørner Flittie 905 94 254 / oflitti@start.no 2665 Lesja Annonsesalg Fredrik Solberg 413 00 700 / fredrik.solberg@hotmail.com Bjørningstad gård, 1617 Fredrikstad Design/repro/trykk idé trykk as, Hamar Annonsefrist CharolaisNytt 3/2010: 15. september 2010 Styret Leder Øystein Finsrud 951 02 421 / ofinsrud@bbnett.no 2653 Vestre Gausdal Nestleder Geir Lillevik 75 05 75 42 / oppegar@online.no Oppegård, 8700 Nesna Kasserer Hans Terje Hamremoen 900 52 563 / hamremoen@online.no Hamremoen gård, 3535 Krøderen Styremedlem Odd Grundt 918 05 850 / ogrundt@online.no Imsroa, 2480 Koppang Styremedlem Fredrik Solberg 413 00 700 / fredrik.solberg@hotmail.com Bjørningstad gård, 1617 Fredrikstad Avlsutvalg Runar Bakke 920 95 934 / runa-ba@frisurf.no Elvehøy, 3330 Skotselv Leder Oppturer og nedturer En av vårens store begivenheter, okseauksjonen på Staur, ble et meget vellykket arrangement for oss. Det ble satt ny prisrekord på auksjonen da oksen Erlend av Bakke ble solgt for kr 112.000,-. De 17 charolaisoksene som ble solgt på auksjon i år, ga en gjennomsnittspris på kr 56.700,-. Dette må vi si oss veldig godt fornøyd med. Prisene på Charolais på Staur og økningen i seminbruk hittil i år, viser at det er stor interesse for rasen. Når dette leses har fristen for påmelding til testomgangen 2010 2011 gått ut. Jeg håper at alle som har kandidater til Staur, har meldt på disse. Vi trenger alle påmeldinger vi kan få slik at vi får inn det beste avlsmaterialet som kan gjøres tilgjengelig for alle. Utvalget før forrige testomgang ble noe redusert pga. restriksjoner for blåtunge. Det er også i år mange som blir rammet av dette, men det er gledelig at Østfold i år kan levere okser til Staur igjen. Håpet er at det lempes ytterligere på restriksjonene neste år, slik at vi igjen får med hele landet. For å få den avlsmessige fremgangen vi ønsker, er det viktig at det er stor konkurranse om plassene og at oppslutningen om Staur fortsatt er god. At det er et stort antall gode kandidater som blir påmeldt, er et luksusproblem vi gjerne vil ha. Våren er også tid for landbruksoppgjør. Vi blir stadig minnet på at vi driver den produksjonen i landbruket som har dårligst vederlag for arbeidet vi gjør. I skrivende stund har Norges Bondelag og Staten nettopp blitt enige om en ny jordbruksavtale. Det er ingenting i denne avtalen som tilsier at forskjellen i inntekt mellom ammekuproduksjon og gjennomsnittet i norsk jordbruk skal bli nevneverdig mindre. Med et stadig synkende antall melkekyr, ser det ut til at en stor del av storfekjøttet som skal produseres her til lands må baseres på ammekyr. Det er viktig at det produseres mat på de ressursene vi har her i landet, nemlig grovfôr og beite. Ammekuproduksjon er en av de næringene som utnytter dette best. En slik bærekraftig produksjon må kunne være grunnlag for en akseptabel inntekt, hvilket resultatet av avtalen heller ikke i år gir håp om. For landbruket generelt ble det heller ingen etterlengtet inntektsøkning i år, så norsk matproduksjon skal nok fortsatt baseres på idealisme og sterk dugnadsånd. Dette går kanskje noen år til, men det er lite som taler for noen stor rekruttering til næringen, ei heller videre satsing fra de etablerte. En stor begivenhet for NCHs medlemmer i år er turen til Texas. Programmet for turen er presentert senere i bladet. Dette er en unik mulighet til å oppleve et landskap og driftsform i stor kontrast til det vi har her hjemme. Vi håper det varierte programmet faller i smak slik at vi igjen kan få til en minnerik medlemstur! Til slutt vil jeg få ønske alle medlemmer en riktig god sommer! Øystein Finsrud Øystein Finsrud Leder i NCH Geir Lillevik 75 05 75 42 / oppegar@online.no Oppegård, 8700 Nesna Ole Bjørner Flittie 905 94 254 / oflitti@start.no 2665 Lesja Forsidebilde: Forsidebilde: Per Øivin Sola 3 Charolais-Nytt 2 2010
Norges dyreste okse er en CHarOlais Okseauksjon på Staur er i ferd med å bli et stort arrangement. Her er det ikke bare de som skal kjøpe okse som møter opp. Arrangementet har blitt en viktig sosial møteplass for ammekuprodusenter. I år ble det også satt ny publikumsrekord. Bortimot 450 personer var innom auksjonsområdet i løpet av dagen. Ole Bjørner Flittie, NCH Charolais var andre rase ut i ringen, og da ble det virkelig fart på budgivningen. Erlend av Bakke ble kåret til beste okse innenfor Charolais denne testomgangen og det var tydeligvis flere som kunne tenke seg denne oksen. Hans Terje Hamremoen fikk til slutt tilslaget, etter å ha budt 112.000 kroner. Men det var tydeligvis flere som kunne tenke seg seminokse denne dagen og etter hvert ble gjennomsnittsprisen for de fem Charolais seminoksene hele 92.800 kroner. Det var ikke bare seminoksene som gikk for gode priser denne dagen. Snittprisen på de 17 charolaisoksene ble 56.700 kroner. Salgsoksene ble solgt for 41.700 i snitt. Det viser at mange krysningsbesetninger er ute etter Staur-okser. Vi i CharolaisNytt tok en prat med et par av dem: Alf Kristian Granberg kjøpte oksen Eno av Bjørnerud. Alf Kristian har drevet bruksdyrkrysning med bruk av Charolais på NRF i flere år. Han har etter hvert bygd opp en ammekubesetning ved siden av melkeproduksjon på 100 tonn. Han har i noen år brukt Limousin på sin besetning, men ville nå over igjen på Charolais. Alf Kristian var ute etter en okse med grei fødselsindeks, gode bein og en lang god skrott. Alf Kristian var forberedt på å måtte gi så mye som 42000 kroner for å få en vanlig salgsokse på Staur. Han vil likevel inseminere en del av besetningen videre, både melkeku og ammeku. Han trekker frem eliteoksen Aramir av Stang, en okse han synes har gitt svært gode resultater hos han. Den har gitt lette kalvinger og fine avkom. Trond Ruud Olsen fikk tilslaget på Edmonton av Flittie. Trond Ruud Olsen har en krysningsbesetning med 150 kalvinger i året. Han var derfor ute etter en okse med lav fødselsindeks, kollet, bra tilvekst og gode bein. Trond sier han er helt avhengig av at det meste går av seg selv, derfor er det en sånn okse som passer best inn i hans opplegg. Olsen har flere ganger kjøpt okse på Staur og er svært fornøyd med det. Det er lurt å legge penger i en skikkelig okse, det får han igjen for mange ganger mener Trond og datteren Bjørg. Hans Terje Hamremoen som kjøpte Norges dyres te okse var en glad mann etter auksjonen. Selger Runar Bakke virket også godt fornøyd. Hans Terje forteller til CharolaisNytt Alf Kristian Granberg Hans Terje Hamremoen Trond Ruud Olsen at han var innstilt på å gå høyt for å få tilslaget på oksen. Hans Terje mener dette er en okse han kommer til å få god bruk for. Erlend er en okse som kommer til å høyne nivået generelt i hele besetningen, mener Hans Terje. En okse med en spennende avstamning og uten spesielle svakheter. Hans Terje inseminerer hele besetningen i dag, noe som er svært arbeidskrevende i forhold til å følge med på brunst. Erlend vil han bruke på minst 30 % av besetningen, noe som vil være arbeidsbesparende samtidig som han fortsatt vil ha 100 % «semin». Hans Terje ser frem til få kalver av den spennende genetikken som ble kjøpt. 4 Charolais-Nytt 2 2010
Charolaistilhengeren Norsk Charolais har gått til innkjøp av en til henger. Den vil bli sett på mang en stand eller utstilling i tiden fremover. Trolig markedets kraftigste beitpusser Hammerslagere på 1,9 kg tar opp til 10 cm. Svært konkurransedyktige priser. Full versjon Regnskap: kr 3000,- Overgang fra Duett: kr 990,- Årlig brukeravgift: kr 1000,- Prisene er eks. mva. Espen Hestvik Johansen 8854 Austbø Tlf. 917 73 312 johansenespen@yahoo.no 5 Charolais-Nytt 2 2010
Oppsummering av testomgangen 2009 2010 Den franske seminoksen Saumur må sies å være vinneren av årets test på Staur for Charolais sitt vedkommende. Oksen hadde tre sønner i test hvorav to kom i semin mens den tredje ble tredje rangerte salgsokse. De tre oksene presterte over gjennomsnittet av Charolais-årgangen for alle registrerte egenskaper på Staur, med unntak av marmorering hvor Erlend av Bakke var noe under gjennomsnittet for rasen. Vegard Urset, avlssjef, TYr Dette var ikke årgangen hvor det ble oppnådd rekorder når det gjelder tilvekst. Til det var fjorårets innhøstingssesong for komplisert. Kvaliteten på grovfôret var ikke så topp at vi kunne vente oss rekordoverskrifter. Det betyr imidlertid ikke at oksene fra årets test er dårligere for tilvekstevne, de har bare ikke hatt muligheten til å oppnå rekordtilvekster. Samtidig er det ikke noe poeng i seg selv å sette tilvekstrekorder på Staur. Det kommer helt an på hva man ønsker å avle for på Staur. Når det gjelder egenskapen tilvekstevne er det faktisk større muligheter for avlsmessig framgang i felt (ute i beset ningene) enn å avle på egenskapen i test. Dette fordi det er en lett målbar egenskap i felt og en egenskap som er veldig arvelig. Skal man bruke Staur til det Staur er best på, bør kraftfôrnivået være moderat. Dette for å kunne ta ut variasjonen i grovfôropptak mellom dyr, og dermed kunne avdekke hvilke dyr som er de gode på grovfôrutnyttelse. Historiske registreringer Som beskrevet i en egen artikkel i bladet ble det for første gang registrert marmorering på testoksene på Staur. Dette er en viktig spisekvalitetsegenskap. Charolais er av rasene med størst variasjon for egenskapen. Det betyr at det er gode muligheter for å avle på egenskapen dersom ønskelig. Samtidig er det en komplisert egenskap for raser som Charolais med høy vektlegging av tilvekst. Dette fordi avl for tilvekst øker andelen lyse muskelfibre som videre fører til mindre mar morering. Det er imidlertid ikke alle dyr som er slik teorien viser. Det kan finnes dyr med høy kjøttproduksjonsevne som også er bra på marmorering. Disse er vi interesserte i. Det kan derfor være et poeng å ta inn egen skapen marmorering med noen prosents vektlegging i rangtallet. Utfordringer for en fenotypetest Teststasjonen på Staur er en såkalt fenotypetest. Dette innebærer at dyrene skal stå under så like miljøforhold som mulig for å gjøre oss i stand til å se hva ved et dyrs prestasjoner som skyldes dets arveanlegg. Det er tross alt dette som er av interesse i avlsarbeidet. Om oksen har fått bra fôr hjelper ikke seminavkommene til denne noe. På Staur skal vi altså kåre dyret med de beste genene, ikke oppdretteren som har det beste oppdrettet. Vi har en utfordring å gi helt like miljøforhold til okser som er født på forskjellig tidspunkt. Her er noen eksempler: De eldste oksene var ferdige i test før den strengeste kulda slo inn i slutten av januar, mens de yngste fortsatt sto i test. Et uisolert fjøs gjør det vanskeligere å standardisere miljøforholdene. De yngste oksene står i test utover våren når det blir lysere dager og vårsola begynner å varme. Dette kan gjøre at disse får en høyere tilvekst i denne perioden uten at dette har noe med genene å gjøre. Også her må vi ta konsekvensene av å holde på i et uisolert fjøs. I første del av testen fôres det med silo fra plansiloen med fôr fra første slått, mens i andre del fôres det med fôr fra andreslått. De eldste oksene vil derfor ha en større del av testen på førsteslåttfôr, mens de yngste vil få lite førsteslåttfôr siden de starter i test i november og vil derfor få en større andel av testen på andreslåttfôr. For kvaliteten på fenotypetesten er det derfor viktigere med jevn kvalitet (noenlunde likt fôr fra de ulike slåttene) enn å oppnå kjem pe kvalitet på enkelte av slåttene (med den fare at en av de andre slåttene ikke får samme gode kvalitet). For enkelte okser kan vi etter endt test konkludere med at oksen vokste 1900 gram per dag i snitt til tross for miljøforholdene mens andre okser vokste 1900 gram per dag i snitt, men disse nøyt godt av enkelte miljøfaktorer. I 2011 er det derfor planer om å få klart et system som tar hensyn til ulike miljøforhold ved stasjonen. Dette er en del av Forskningsrådsprosjektet «Mer og bedre biff» (2008 2011) som også har gitt oss en forbedret avlsverdimodell. Det er vår avlsforsker Marte Holtsmark som skal jobbe med dette. Kalvingsvansker På grunn av forbedringen av modellen for avlsverdiberegning i november 2009, opplevde vi at noen av oksene på stasjonen fikk til dels betydelige forandringer i avlsverdier. Den nye modellen avdekket at enkelte okser forventes å gi høyere fødselsvekt på avkommene enn tidligere antatt. Store fødselsvekter øker faren for kalvingsvansker og er derfor en egenskap som må tas på alvor. I tillegg til å ikke ta ut okser med for høy avlsverdi, for forventet fødselsvekt på avkom, ble det også for Charolais prioritert å ta ut seminokser som forventes å gi lite kalvings vansker som far til kalven. Dette til tross for et noe lavere rangtall enn andre aktuelle dyr, for å tilby markedet okser med gode fødselsegenskaper. Det er imidlertid verdt å bemerke at en ikke vet om en okse gir lite kalvingsvansker som far til kalven, før oksen selv har fått avkom. Det er derfor knyttet større usikkerhet til en ungokse enn til en eliteokse, men å ta ut forventede lettkalvere er uansett et bra utgangspunkt for at det faktisk blir en okse som gir lite kalvingsvansker. 6 Charolais-Nytt 2 2010
Rekordoksen Erlend av Bakke. seminoksene av Charolais Charolais hadde i år muligheten til å ta ut fem okser til semin. Dette er en økning på én okse fra tidligere år. Økt seminbruk den siste tiden gir flere fødte kalver etter inseminering. Det gir videre muligheter for flere seminokser med tilstrekkelig antall avkom bak seg. Som tidligere nevnt ble det tatt ut to sønner til semin etter den franske oksen Saumur. Testvinneren 70075 Erlend av Bakke er en kombinasjon av Saumur og Le Rebel og utmerket seg særlig på egenskapene tilvekst, grovfôropptakskapasitet og muskeldbyde. Halvbroren 70076 Esso av Oppegård har Hiver som morfar og utmerker seg særlig på tilvekst, fôrforbruk per kilo tilvekst, og muskeldybde. Avlsutvalget i Norsk Charolais hadde før denne testomgangen sagt at det kunne være aktuelt å hente okser ned på lista for å sette i semin okser som forventes å gi lite kalvingsproblemer som far til kalven. De slapp å gå langt ned på lista for å hente den første av disse. Oksen 70077 By/Lund Elegant er et bevis på at det har vært gjort en god jobb i det norske avlsarbeidet. Oksen er nemlig en kombinasjon av to okser som er eller har vært eliteokser. 70077 By/Lund Elegant forventes å avle avkom med fødselsvekter lavere enn snittet for rasen. Oksens sterkeste egenskaper på test er tilvekst, grovfôropptakskapasitet, fôrforbruk per kilo tilvekst og eksteriør. Den neste forventede lettkalveren som ble tatt inn i semin var 70079 Espen av Bakke. Oksen har svensk seminokse både til far og morfar (Best x Saturnus) og forventes å være en okse som gir lite kalvingsvansker som far til kalven. Oksens sterkeste egenskaper i test er grovfôropptakskapasitet og eksteriør. Den femte plassen i semin kommer kanskje litt mer overraskende på folk: Baltasar av Bakke-sønnen 70078 Ecko av Grøtholm var en okse som seilte opp som aktuell da vi etter hvert så at okser med høyere Rangtall gjorde seg uaktuelle til seminplass. Av avstamningsmessige grunner og at noen okser hadde enkelte svakheter som ikke gjorde de fortjente til semin tjeneste kom 70078 Ecko av Grøtholm som en verdig seminkandidat. Ecko er en veldig rolig og snill okse med svært gode bein. Express av Oppegård står som reserve for de to Saumursønnene og Ecko av Grøtholm. Testnr. Navn Kjøper Pris, kr (eks.mva) Innsetter 30632 Erlend av Bakke Hans Terje Hamremoen 112000 Runar Bakke 30629 Esso av Oppegård Halvor Gjerdingen 90000 Marlen og Geir Lillevik 30643 By/Lund Elegant Terje og Toril B. Wandsvik / Stian Hofstad 75000 Asbjørn Helland 30630 Ecko av Grøtholm Hans Aasnæs 95000 Olav Lie 30633 Espen av Bakke Matheas Amb 92000 Runar Bakke 30651 Express av Oppegård Kjetil Tovsrud 47000 Marlen og Geir Lillevik 30644 Edmonton av Flittie Trond M. Ruud Olsen 42000 Tronn Flittie 30641 Emir av Finsrud Håvard Ottem 50000 Øystein Finsrud 30655 AHB Emil Pål Kirkeby 41000 Andreas Hansen Brandvold 30646 Estello av Kindseth Ståle Haukelid 38000 Toril B./Terje Wandsvik 30647 Eno av Bjørnerud Alf Kristian Granberg 43000 Pål Kirkeby 30635 Everton av Berg Raaen/Lillelund Kjøttfe DA 35000 Hallvard Olai Berg 30634 Ess av Langmo Asle Horghagen 38000 Bodil og John A. Langmo 30652 Egon av Hamremoen Halvor Gjerdingen 43000 Hans Terje Hamremoen 30656 Edmonton av Veistad Erling Gresseth 45000 Erling Gresseth 30637 Elmer av Bakke Raaen/Lillelund Kjøttfe DA 42000 Runar Bakke 30640 Emil av Nergaard Kjell Arne Dahl 36000 Inge Hansen Auksjonsresultater fra Staur Teststasjonen på Staur. 7 Charolais-Nytt 2 2010
Ku og kalv på gjødslet kulturbeite. Beite en viktig ressurs Selvrekrutterende storfekjøttproduksjon er en av de mange produksjonsformene vi har å velge mellom når det gjelder produksjon av storfekjøtt. Det er en sammensatt produksjon der fôring av ammekua står for det mest intensive vi har i storfekjøttproduksjonen, og fôring av rasktvoksende okser er representant for den ekspensive produksjonen. av Toralv Matre tidligere forsøksleder ved institutt for husdyrfag, nlh Fôrutgiftene dominerer kostnadssiden og en stor del av dette er knyttet til fôringa av ammekua. Det høye fôrforbruket, 17 18 FEm per kg produsert slakt, tynger produksjonen, men bare 10 15% av dette trenger å være konsentrert fôr. Innhøsta grovfôr og beite har en stor plass. Det er rom for variasjoner i rasjonssammensetningen og det er mulig å gjennomføre en billig fôring. Det er den ekstensive delen av produksjonsformen som setter spesielle krav til fôrgrunnlaget, og som et eksempel på dette er den prosentvise sammensetningen av årsfôret for ei ammeku som kalver enten på våren eller høsten satt opp i figuren. Dette er tenkte rasjoner for ei lita ammeku (600 kg levendevekt) som melker ca. 1300 kg i de månedene hun går sammen med kalven. Det er tanken at årsfôret skal gi energibalanse, men det er i perioder gitt rom for underfôring eller overfôring for å utnytte fôrgrunnlaget. Figuren viser at for ei ku som kalver på våren, kan opp mot 60 % av fôret være beite, mens tilsvarende ved høstkalving vil være ca. 25 %. Ved vårkalving er det planlagt at det meste av melkeproduksjonen skal foregå i beiteperioden. I tillegg skal kua bygge opp holdet slik at det gir muligheter til billig fôring den etterfølgende innefôringsperioden. Denne kua trenger ca. 1400 FEm, og er beiteperioden fem måneder vil dette bli omtrent 9 FEm om dagen. I tillegg til dette skal kalven ha gress ved siden av melka. Det kan litt ut i beitesesongen utgjøre 1 2 FEm om dagen. For å tilfredsstille denne kua og kalven trengs det beite med stor grasproduksjon og kvaliteten må være god. Dette vil være gjødsla kulturbeite, gjerne innmark, det har ofte alternativ verdi og trenger ikke være det vi i denne sammenheng kaller billig fôr. Ved høstkalving er det tanken at den drektige kua skal beite utmark uten kalv. Det er regnet en beiteperiode på fire måneder og kua skal da opprettholde holdet eller helst bygge det opp frem mot innsett. Til dette trenger hun drøyt 5 FEm om dagen. Det er muligheter for at 1 2 år gamle kasterater kan finne dette ved beiting i utmark, og det er rimelig å tro at den drektige kua, som er regnet for å være et svært godt beitedyr, vil være i godt hold ved slutten av beiteperioden. Figuren viser eksempel på årsfôret for ei ammeku i et produksjonsopplegg med enten kulturbeite eller utmarksbeite. I praksis er det vanlig at man har tilgang på begge beitetypene og at enten kua kalver om høsten eller våren vil disse bli benyttet. Det vil få innvirkning på innefôringen og det vil vise seg på sammensetningen av årsfôret. Ved å ta utmarksbeite inn i rasjonen til ei ku som kalver om våren bør en større del av produksjonen tas i innefôringsperioden, det setter større krav til innefôret og beiteprosenten blir lavere. For ei ku som kalver om høsten er det aktuelt å bruke kulturbeite 8 Charolais-Nytt 2 2010
En flokk med Charolaiskrysninger på utmarksbeite. både vår og høst og beitet vil få en større plass enn det som er vist i figuren. Ved oppbygging av en besetning med ammeku er det mange som har krysset seg fra melkeku. Det kan være at kombinasjonen av melkeku og ammku er et brukbart alternativ. De kan gjerne være direkte konkurrenter om maten, men det kan vel tenkes at denne kombinasjonen fører med seg ekstra god utnyttelse av produksjonsgrunnlaget. En samordning av kalvingstidspunktene gjør det mulig å la ammekua ta over kalven fra melkekua etter at denne har hatt ansvar for råmelksfôringa. Kravet til innefôret vil være forskjellig for melkekua og ammekua og i mange tilfeller er fôrgrunnlaget slik at det kan styres unna de store problemene. Når det gjelder beite vil det ved vårkalving være kamp om kulturbeitene, men er det tilgang på både kulturbeite og utmarksbeite kan problemet løses ved å legge kalvinga til høsten. Da kan melkekua bruke kulturbeitet, mens ammekua beiter i utmarka. Resultatet kua og kalven oppnår i beiteperioden har i første omgang sammenheng med tilgang på gras. Dette er et spørsmål om gressvekst og areal, men i tillegg må det være gjennomtenkte planer for bruken av beitearealet, og beitene trenger godt stell for å produsere. Et godt plantedekke er grunnlaget for gressproduksjonen, men i tillegg må det tilføres gjødsel og vann, og temperaturen er og medvirkende. Når disse faktorene samarbeider vokser gresset godt og det synlige resultatet er for ofte dårlig avbeiting. Det skjer også at en eller flere av disse faktorene ikke er til stede. Da bremser gressveksten, det blir for sterk avbeiting og dette kan prege gressveksten utover i beiteperioden. Godt samsvar mellom gressvekst/areal og dyretall er viktig for å få en avbeiting som sikrer god gjenvekst for gresset. På innmarksbeite er det enkelt å høste overskuddsgress eller pusse bort daugress. Dette er et større problem på ulendt beite, men avbeitinga kan styres med beitepresset. Det må tilpasses hvert enkelt beite og det er anbefalte normtall, beitedyr per arealenhet, som kan benyttes. Ved dårlig avbeiting blir det mye daugress i beitet, gjenveksten blir dårlig og slike beiter holder dårlig utover høsten. Deling av beitearealet i flere skifter letter arbeidet med å styre avbeitinga og det gir mulighet for å la gresset hvile mellom avbeitingene. Videre blir det mulig å utnytte det vi kan kalle «tidlig» og «seine» beiter og det er mulig å samordne tidspunktene for gjødsling og beiteslipp. Dette vil være til god hjelp når grasveksten skal tilpasses dyretallet. Flere beiter gir også mulighet til å gruppere dyr som passer sammen i en beitegruppe. Beitegresset har høy fôrverdi og er å regne som fullfôr. Likevel trenger både ku og kalv tilskuddsfôring for å sikre mineralfor syningen. For kalvene kan det også være aktuelt å gi kraftfôr i tillegg til rasjonen av melk og gress mot slutten av beiteperioden. Beitedyra skal trives og de trenger tilsyn og stell gjennom hele beiteperioden. I dårlig vær bør det være ly å finne for vind og regn, mens det i varme sommerdager er like viktig å finne god skygge. Vann er livsviktig og i 60% 50% 40% 30% 20% 10% 0% Vårkalving Høstkalving aller beiter skal det være jevn tilgang på rent vann. I permanente beiter som årlig blir beita av ungdyr er det gjerne parasittsmitte. Parasittene kan gjøre beitelivet utrivelig for kalver og ungdyr som er på beite for første gang. Det er spesielt viktig å ha dette i bakhodet når en ser etter beitedyra. De dyra som er plaga viser som regel dette ved et generelt negativt kroppsspråk som gjerne er kombinert med magesjuke. Uventet dårlig avbeiting kan ha sammenheng med at trivselen hos beitedyra ikke er god. Det kan være en påminnelse om at ikke alt er slik det skal være og det kan være grunn til å ta en nærmere titt på enkeltdyr i flokken. Da kan en rette opp skaden før den blir for stor. Konsentrert fôr Grassurfôr Ubehandlet halm Beite Figuren viser hvor mange prosent av de ulike fôrtypene en kan ha ved henholdsvis vår- og høstkalving. 9 Charolais-Nytt 2 2010
sambeiting med sau En positiv sideeffekt av husdyrholdet som blir stadig mer lagt merke til av allmennheten er pleien av kulturlandskapet. av Ola-Jørn Tilrem norsk limousin Kulturlandskapet engasjerer stadig flere og har fått spesiell oppmerksomhet fra reiselivet. Kort og godt fordi man i de senere årene har fått erfare at kvaliteten av opplevelsene ved å reise i vårt vakre land blir forringet ved at landskapet gror igjen i takt med nedlegging av gardsbruk. Sau og ammeku er gode kulturlandskapspleiere. I norsk sammenheng er det ikke så vanlig med sambeiting mellom disse dyreslagene. Det kan kanskje ha sin årsak at i Norge er man ofte fra veterinært hold frarådet å blande sau og storfe. Årsaken er sykdommen ondartet katarrfeber, et slags herpes 2 virus som kan smitte fra sau til storfe. Tilstanden som er relativt sjelden oppstår gjerne hos enkeltindivid i en gruppe, forårsaker meget høy feber og får i de aller fleste tilfellene dødelig utgang. Det er faglig enighet om at smitten skjer kun under lammingstiden. Det skulle derfor ikke være noen grunn til å unngå sambeiting mellom disse dyreslag i selve beitesesongen. Sambeiting skal i tillegg også være gunstig for å redusere smittepress fra parasitter. På Kalver Calves Lam Lambs Hver for seg Mono grazing Sambeiting Mixed grazing Hver for seg Mono grazing Sambeiting Mixed grazing Nolan & Connoly 1989 kontinentet og spesielt på de britiske øyer er slik sambeiting med sau og storfe meget vanlig. Sau og kveg fyller ut hverandre på beite og har ofte forskjellige preferanser i plantevalg. Dette fører til en mer effektiv utnytting av plantemassen i beite. Sauen tar for eksempel lettere graset nær kurukene som ellers blir vraket av storfeet. Storfe på sin side har større appetitt på mer utvokste planter som sauen vraker utover beitesesongen. Etter denne nedbeitingen kommer nytt, ungt og næringsfullt plantemateriale opp som gjenvekst. Dette fører så til at kvaliteten på beite holder seg lenger utover sesongen samt at den totale produksjon i beite øker. Noe som igjen gir seg utslag i økt tilvekst både hos sau og storfe. Dette er dokumentert gjennom forskning både i inn og utland (Brelin, 1979; Nolan & Connoly, 1989; Nolan,1991; og NLVF i 1997). Tabellen nedenfor er utarbeidet av Inger Hansen, Bioforsk, Tjøtta og viser daglig tilvekst hos kalv og lam i beiter der beitedyr gikk hver for seg kontra sambeiting. En utfordring med beite er å avpasse antall dyr i forhold til areal gjennom hele beitesesongen. Det gjelder å komme tidlig i gang med beitingen. Ofte blir det «for mye» gras i den sterke forsommerveksten Nolan 1991 Brelin 1979 NLVF 1979 1419 1340 955 650 1520 1287 1003 690 246 264 158 220 265 287 201 250 og så blir det for lite utover ettersommeren. Dette fører gjerne til at en del gras rekker å komme i blomsterstadiet. Smakelighet og næringsinnhold faller og disse plantene vrakes derfor av beitedyrene. Kommer man ikke til med beitepleier vil produksjonen på disse arealene stort sett være tapt for resten av beitesesongen. Å bruke sauen til en slags «gjestearbeider» for å hjelpe til med å holde graset nede på forsommeren for så å slippe sauen i utmarken når den vegetative mengdeveksten i kulturbeita avtar, er derfor en modell som kan fungerer godt med tanke på gjenvekst og utnyttelsesgrad av beita. Men også for melkeproduksjonen til søyene i den tiden lammene vokser raskest. Etter noen tiår har man lært den Gammel-Norske Sauen å kjenne som en meget effektiv beitepleier med en meget variert meny. Den har egnet seg godt i sambeiting. I kratt og ulent terreng kommer sauen lettere til. Kua når høyere i vegetasjonen. Sammen åpner de landskapet. Det er en oppfatning at enkelte raser er mer nøysom enn andre både hos sau og storfe. Det stemmer nok også. I praktisk drift er det imidlertid slik at alle dyr uansett rase beiter det beste foret først, før de tar det som er dårligst. Hvor «åpent» man vil ha landskapet avhenger derfor av hvor lenge man lar dyrene gå før de får tilgang til nytt beite. Når tilgangen til mat i beite kommer ned mot vedlikeholdforkravet da stopper tilvekst og melkeproduksjon opp uansett rase. Dyrene er på beite for å produsere, ikke bare for å eksistere. Det er derfor i denne sammenheng vanskelig å hente vesentlig produksjonsøkonomi ut av nøysomhet. Da er det bedre å ha flere skifter å rullere mellom slik at det produseres jevnt både på dyr og planter. 10 Charolais-Nytt 2 2010
Godt stell av beitene betaler seg God beitekultur betinger at beitene pusses. Det bidrar til å hindre igjengroing og motvirker at uønskede ugrasog grasarter tar overhånd. Bekjemping av sølvbunke, lyng, kjerr og kratt, krever robuste gras-og kvistknusere. Slike redskaper er godt egnet for nabosamarbeid, leiekjøring, beitelag o.l. av asbjørn Tarebø produktsjef felleskjøpet snittere i mange utgaver Det produseres snittere både for front- eller bakmontering og for enkelte modeller, en kombinasjon. Skal maskinen benyttes til flere jobbtyper kan en multiklipper være aktuell. Dette er en maskin som kan arbeide bak traktoren eller ut på siden, samtidig som den kan svinges opp eller ned for slått av vei- og grøftekanter. De mest vanlige klipperne har vertikalroterende rotor med mulighet for bruk av forskjellige knivtyper, avhengig av det dominerende bruksområdet. Regulering av arbeids høyden skjer ved bruk av slepesko, støttehjul eller valse. Valse gir den mest nøyaktige høydejusteringen. Velg riktig knivtype Det er viktig å velge en knivtype som passer for det arbeidet en skal utføre. Universalkniven med vakuumblad er en «allrounder». Velegnet for bruk i frukt og bærhager, i halmstubb, og for pussing av beiter. Hammerkniven er godt egnet under tøffere forhold. Den kommer til sin rett i utmark med kraftig undervekst og småkjerr, men kan være følsom for stein. Cup slagjernkniv er en formpresset kniv mer lik slageren på en fôrhøster. Den tåler stein bedre, samtidig som den gir er reint kutt. Velegnet på friluftsområder hvor det settes ekstra krav til eksakt klippehøyde. sikkerhet er viktig Kjøring med beietepusser krever omtanke. Sørg for at deksler er intakte og at ingen oppholder seg i området rett bak maskinen. Stein og andre fremmelegemer vil kunne gjøre stor skade hvis det ikke tas forholdsregler. Jevnlig pussing For å opprettholde en høy produksjon på beitet er det en fordel å kjøre over med snitteren etter hver beiteomgang for å «jevne beitet», slå ned uønsket vegetasjon, ugras og lignende. Erfaringer viser at beitepussing rett etter beitingen gir raskere gjenvekst. Modell FRO svært robust klipper for front- eller bakmontering. sølvbunke en utfordring Sølvbunke kan være et problem, spesielt på beiteareal med låg beiteintensitet og med dårlig drenert og kalkfattig jord. Sølvbunken har liten produksjon, er lite smakelig, og gir dermed dårlig utnytting av beitearealet. Sølvbunke sprer seg bare ved naturlig frøsetting. Hvordan holde nede eller fjerne sølvbunke fra beitet? Sprøyting er dyrt og krever omfattende omlegging. Beitepusseren er derfor et godt alternativ. Høy pussing har liten effekt og gir ingen reduksjon i antall sølvbunketuer. En vil kunne se en reduksjon i tuenes størrelse, men etter kort tid vil de være som før. Lav pussing med stubbhøyder på 2 5 cm vil gi reduserte tuer i omfang, men de dør sjelden helt ut. Over tid vil denne behandlingen gi et mindre areal dekt med sølvbunketuer. Lav stubbhøyde om høsten er det mest effektive, men dette skader også det ønskede beitegraset som bør gå inn i vinterdvalen med en lengde på ca. 10 cm. Svært lav pussing, bortimot jordarbeiding, kan drepe en del sølvbunketuer, men det vil gå ut over de ønskede grasartene. Men graset vil som oftest komme raskt tilbake uten varig skader. Hester spiser sølvbunke En annen måte er å ta en lav pussing tidlig på året og satse på beiting av sølvbunke-gjenveksten. Størst effekt av beitingen får en ved høyt beitetrykk. Hester er effektive de er de eneste som virkelig setter pris på dette fôret. Konklusjon For å holde sølvbunken på et akseptabelt nivå uten sprøyting vil det være riktig å legge opp til én gangs lav pussing pr. år, fortrinnsvis på høsten og over flere år. Flere gangers pussing pr. år har ikke gitt noe bedre resultat enn én behandling. Modell FHP for klipping av vei- og grøftekanter, i frukthager og på beiter. Universalkniv (tv), hammerkniv og Cup slagjernkniv (th). 11 Charolais-Nytt 2 2010
satser for fullt på avl Charolaisnytt besøker Kristian Hovde på Brumunddal i Ringsaker kommune en kald vårdag. Da vi kommer inn gjennom fjøsdøra, er det et yrende liv. For de som følger med, er Hovde et velkjent besetningnavn i avlssammenheng. Fra Hovde er det levert flere okser som har gått inn til semin både av NRF, gamle norske melkeraser, og nå Simmental. Elvis P. Hovde er en av de to simmentaloksene som gikk i semin fra Staur dette året. av Ole Bjørner Flittie, NCH satser på ammeku Kristian satser på ammeku og kjøttproduksjon, der avl er viktigste drivkraft. I fjor kjøpte han rekordoksen Dentatus av Dovre for 103.000 kroner. Oksen var første kollete limousinokse i semin. Ifølge Kristian er han Norges dyreste røde angus. Kristian er helt klar på at det lønner seg å legge penger i de beste oksene. Han har ca. 200 insemineringer i året, og bruker både de norske oksene og import. Kristian er veldig godt fornøyd med inseminørene. På Hovde består storparten av mordyra av krysninger. Målet er å ligge på ca. 25 mordyr av hver av rasene Charolais, Limousin og Simmental, resten skal være krysningskyr for å produsere kjøtt. Heterosiseffekten er suveren, og Kristian mener det er helt bortkastet og ha en renraset besetning kun for å produsere kjøtt. Kristian sier at en krys nings ku av Simmental og Charolais, og med bruk av Limousin som farrase, er en god mix for å produsere kjøtt. Da kommer de beste egenskapene innenfor de ulike rasene frem, mener Hovde. Likevel, siden avlsinteressen er så sterk som den er, ser ikke Kristian det som usannsynlig at den renrasa delen av besetningen vil øker enda mer. Når det gjelder Charolais, liker Kristian best en middels stor type mordyr som er brukbart kjøttsatt, helst kollet og med gode kalvingsegenskaper. Han ser gjerne at det er noe innslag av canadisk i charolais, siden kalvene er mer vitale og livskraftige når de blir født. Kristian er svært begeistret for dyr det er Tarzan av Lenna blod i. Det er ikke så rart, siden ni okser slaktet seg i U+ og 4 i E sist år, med Tarzan som morfar. Tarzan er en okse som gir avkom med gode bein, og derfor vokser oksene jevnt helt ut. Det hjelper ikke hvor bra en okse er hvis ikke beina holder, mener Kristian. Gode bein, sammen med livskraft på kalven ved fødsel, er egenskaper Norsk Charolais bør fokusere på fremover mener han. Daffe kalver ved fødsel tar mye tid, og her mener han Limousin har en styrke i forhold til Charolais. Han bruker nå en Pinay-sønn til å bedekke et 20-talls oppkryssete kviger. Denne oksen har Farot som morfar, en okse han også har stor sans for. Ellers insemineres det med eliteoksene Armir av Stang og Vegas av Stang om dagen. Av ungoksene bruker han Virgil-sønnen Diplom av Hamremoen. Av importoksene bruker han den franske kvigebedekkeren Sapristi, den britisk kollete oksen Cockerington Urchin og den franske stjerneoksen Sidney. Kristian planlegger nøye hvilke kombinasjoner som passer for sine dyr, og oksekatalogen er derfor selvskreven sengelektyre. For Kristian, som har vært avlsinteressert siden han var liten, er det viktig at barna også får være med, slik at de fatter interesse for gardsdrift og avl. Datteren Mariel på to år fikk fem simmentalkviger i dåpsgave, mens sønnen Emil på et år fikk fem charolaiskviger. 12 Charolais-Nytt 2 2010
Driftsopplegg og beite På Hovde er det kalving året rundt, dette for å utnytte driftsbygningene best mulig. En del av ammekyrne står foreløpig på bås, mens kalvene løper fritt bak. Dette fungerer bra og kalvene blir utrolig tillitsfulle og trivlige. Likevel må det brukes mye tid til renhold. Kristian ser derfor frem til at byggingen kommer igang i løpet av sommeren. Da blir det liggebåser til 70 kyr. Det blir både påbygg og ombygging av det gamle melkefjøset. Kristian har også et eget talle fjøs med kviger og oppfôring av okser med plass til rundt 300 dyr. Sist år slaktet han 45 okser med Charolais som far. Alle disse var etter krysningskyr med mix av Simmental, Charolais, Hereford og Angus. Disse hadde en snittvekt på 407 kg. Der oksene slaktet seg i følgende klasser: 4 i E, 11 i U+, 8 i U, 14 i U, 6 i R+ og 2 i R. På fettklassene var fordeling slik: 1 i 1+, 5 i 2, 13 i 2, 20 i 2+, 4 i 3 og 2 i 3. Han mener en krysning med Charolais er en garanti for at dyret vokser og klassifiserer seg bra. Kristian slipper store deler av flokken på utmarksbeite om sommeren. De kyrne som får kukalv om høsten slippes sammen med kalven på beite om sommeren. Oksekalver som er født om høsten avvennes før beiteslipp og mora sendes til fjells. Kristian synes det er greit at kukalven går med mora i fjellet om sommeren selv om de både er gamle og store nok til å avvennes. Kalvene lærer på denne måten hvilke områder de skal gå i, samtidig som de ikke blir vill kviger når de er i fjellet neste sommer. Han synes de vokser svært bra i fjellet første sommeren når de går sammen med mora. Ellers går store deler av vårkalverne på innmarksbeite. De tas inn til inseminering utover sommeren så det er praktisk å ha dem i nærheten av gården. I tillegg er det greit at sommerkalverne kalver innagjerds for tilsynets skyld. driftsfakta Hovde 120-130 kalvinger i året på krysningskyr og renrasekyr av Charolais, Limousin og Simmental 250 okser leveres til slakt i året 170 tonn melkekvote i samdrift Austbø Charolais Besetningen er på 55 renrasede mordyr hvor det benyttes 100 % semin. Kjøttfulle, funksjonelle dyr med godt lynne. Austbø Charolais v/ Espen Johansen og Hilde Langskjær 8854 Austbø tlf. 917 73 312 / 414 48 064 13 Charolais-Nytt 2 2010
Texastur Så er det endelig klart for en presentasjon av programmet for den lenge annonserte Texasturen til Norsk Charolais! Turen er lagt opp av Erling Gresseths kanadiske venner, Candice og Helge By, som sammen med Erling vil være reiseledere under den ni dager lange turen. av Odd Grundt, NCH Alamo har en sentral plass i amerikansk westernhistorie. Vi reiser fra Gardermoen fredag 12. november og ankommer Forth Worth i Texas samme ettermiddag. Hva vi skal finne på denne dagen avhenger av ankomsttidspunkt og er ennå ikke avklart. Men på lørdag er vi i gang: Vi skal besøke Historic Stockyards som er et gammelt anlegg for omsetning av storfé med verdens første innendørs rodeobane og får blant annet se driving av longhornkveg gjennom gata. Så følger gourmet western-lunch i historiske lokaler. Etter lunch er det fritt fram for shopping, barbesøk, museumsbesøk osv. etter ønske, før vi samles til felles middag i den 15 mål store westernbaren Billy Bob s. Her er det 40 bardisker, mekanisk rodeo, videospill, biljard og country-musikk alt vi orker. Søndagen begynner vi med en litt sen, varm frokost, før vi fortsetter vandringen forbi historiske severdigheter eller runder av shoppingen. Det blir mulig å kjøre den historiske jernbanen Vintage Grapevine Railroad med damplokomotiv, byen har også et populært kunstmuseum. Forth Worth er en by proppfull av severdigheter, så det vil ikke være noe problem å fylle tiden. Middagen inntar vi på et førsteklasses steakhouse før vi tilbringer resten av kvelden på Billy Bob s. Mandag gir vi oss veiene i vold. Første stopp er en charolaisbesetning. Hvilken besetning det blir er ennå ikke avklart. Candice og Helge By skal besøke området nå i mai, og vil gjøre seg kjent med besetningene slik at vi skal kunne få besøke virkelige «krembesetninger». Deretter kommer vi til småbyen Bandera, som blant annet har et populært gjestegårdsenter som er bygget på en tømmerghoggerleir fra 1853. Her er også et kunstmuseum som viser det historiske Amerika, vi vil drive i gatene en stund for å oppleve en gammel western småby, før vi kjører til en hesteranch i nærheten hvor vi skal tilbringe de neste to nettene. Tirsdag byr på muligheter for ridetur, opptil to stykker per dag, så sant du ikke veier over 118 kg (du har fem måneder å slanke deg på, Erling!), turene går i det nydelige åslandskapet rundt gården. Det er muligheter for fiske, turer, bading i utendørs svømmebasseng og kveldsunderholdning. Hvis noen ønsker rideinstruksjon, kan det ordnes også (koster ekstra). Onsdag blir det en del busskjøring, vi for later Bandera og kjører til Kings Ranch ved Kingsville. Her er det store forhold, selv for en trønder, med 3200 km med gjerder, 60 000 storfé, eget gårdsmuseum, butikker, utstilling av saler, vogner og biler. Her blir det lunch og omvisning, før vi kjører videre til Corpus Cristi, en havneby ved Mexicogulfen, hvor vi skal tilbringe natten. Torsdag besøker vi en ny charolaisbesetning (det er heller ikke bestemt ennå hvilken dette blir), før vi ender i Laredo, en by ved grensen mot Mexico. Her vil vi se Rio Grande fra den amerikanske siden, hvor det er mange meksikansk-inspirerte butikker og opplevelser tilgjengelig. Her kan vi få kjøpt førsteklasses meksikansk kunsthåndverk, uten å måtte krysse grensen. Fredag drar vi videre til San Antonio. Her begynner vi med elvebåtcruise, som er den beste måten å få oversikt over strandpromenaden på. Fra båten velger vi ut hvor vi har lyst til å gå etterpå, restaurantene ligger i vannkanten og kan by på stemningsfulle kvelder med levende musikk. San Antonio er en by proppfull av severdigheter, katedral, seaworld, gallerier og håndverksbutikker, for å nevne noe. Middagen spiser vi på Azuka, en ganske spesiell restaurant med Latin- Amerikansk mat, vin og levende musikk. Lørdag skal vi oppleve Alamo, et av de mest kjente historiske minnesmerkene i Amerika, proppfullt av gjenstander og ikoner fra westernhistorien. Deretter tilbringer vi igjen kvelden i San Antonio, i et forsøk på å få med oss litt av alt det vi ikke rakk dagen før. Søndag går flyet tilbake til Gardermoen, det vil si for dem som ikke har tenkt å bli med til Canadian Western Agribition. Det lander mandag morgen (22. november). Hvis noen ønsker å bli med Erling videre til Canada, vil programmet bestå i å se store charolaisbesetninger ute på prærien på mandag og tirsdag. Onsdagen brukes på utstillingen, 2000 dyr av 13 raser fordelt over 50 mål under tak. Torsdag er det charolaisauksjon og rodeo-finale. Fredag er det nasjonalt Charolais-show, og lørdag går flyet til Gardermoen med landing på søndag. Forth Worth er en gammel kvegby som byr på mange severdigheter. Strandpromenaden i San Antonio skal vi oppleve både fra elven og senere til fots. Hva koster så alt dette? Tur 1 (9 dager i Texas) Kr 23.200,-* per person i dobbeltrom Kr 27.800,-* per person i enkeltrom. Tur 2 (6 dager i Cananda) Pris på tur 2 blir sendt ut sammen med påmeldingsskjema. Dette inkluderer: Flyreise, buss, alle måltider og overnatting. Inngangspenger og billetter til alle fellesaktiviteter som er nevnt her. Aktiviteter som er foreslått som muligheter for interesserte er ikke inkludert. Alkoholholdig drikke er heller ikke inkludert. For videre planlegging av turen, ber vi alle som er interesserte i å være med om å sende e-post til Odd Grundt, ogrundt@ online.no eller på telefon 918 05 850, innen 15. juni 2010. Dere vil da motta påmel dingsskjema for bindende påmelding. * Prisene regnet ut med kurs USD kr 6,50 14 Charolais-Nytt 2 2010
UTeNriKs av Ole Bjørner Flittie, NCH USA Verdenskongressen Oklahoma/ Texas 13. 21. mai. Etter stor suksess i World Charolais Congress i Canada, er American International Association Charolais planlagt å være vert i 2010 kongressen. Programmet ser som vanlig spennende ut med stopp i Oklahoma, Texas og en pre-konferanseturné som starter seks dager før kongressen i Montana. Denne hendelsen er alltid en stor hit med mange deltakere og er en utmerket måte å møte engasjere Charolais-oppdrettere fra hele verden. Canada 50-årsjubileum for den Canadiske Charolaisforeningen. 2010 markerer 50-årsjubileet for den kanadiske Charolaisforeningen. Den 15., 16. og 17. juni feires denne avgjørende anledningen med «Charolais Homecoming og 50-årsjubileum». Arrangementet vil bli avholdt i Moose Jaw, Saskatchewan, en liten by med en rik historie i seg selv. Denne hendelsen vil vare i tre hele dager med minner, møter, nettverk, og mye moro. Arrangementskomiteen har som mål å samle pioneerene, de unge, og tidligere og nåværende medlemmer fra hele landet for å feire denne historiske begivenheten, en gang i livet hendelse. New Zealand Eksport til Thailand. Selv om oksen fikk navnet Kaitoke Korporal som kalv, var det aldri i vårt sinn at denne oksen skulle ende opp på en militær gård i Thailand, sier sjefen i Charolais Bull i New Zealand. I en spesiallaget boks, forlot Korporal New Zealand den 13. september med et stopp i Singapore før han kom til Thailand. Thai agenter plukket ut to okser i mai, men to dager senere ble avreisen avlyst, fordi kassene de skulle reise i bare var en meter høye. To måneder senere kom de tilbake for å kjøpe etter å ha laget en større kasse, men dessverre hadde de to oksene de hadde plukket ut tidligere i imellomtiden blitt solgt til en annen kunde. Men de hadde satt Korporal som reserve ved første besøk og var bestemt på å kjøpe ham når de kom tilbake. De tilbakemeldinger vi har hittil, sier at Korporal trives godt i sitt nye land og miljø. Sverige Nye seminokser i Sverige. Viking Genetics kjøpte to svenske charolaisokser inn til semin. De to ble: VB Eastwood som er en kombinasjon av Viril x Saturnus fra Sandby Charolais, mens VB Dennis er etter Hercules x Truls av Høganes fra Fogdegården Charolais. Årets auksjon av charolaisokser på Gismestad ga noe lavere priser enn tidligere år, men årets dyreste okse gikk til samme pris som rekorden på Staur. Emil av Lommagården, gikk nemlig for hele 112.000 kroner. Emil er en sønn av Best av Backagården, med FVC Bacardi som morfar. Frankrike Nye franske okser. Det er kommet nye tall fra Frankrike. Flere nye okser har fått meget sterke indekser, samt at okser som Populair, Pinay og Sisteron klarer seg fortsatt svært bra. Presenterer her de nye oksene: Tamilly TAMILLY er en sønn av MAGENTA x Ficus og er den store nykommeren med en interessant profil for ytelse, type og mors kvaliteter. TRIFON er en nylig evaluert okse, med outcross-egenskaper fra sin far Nectargerc, en sønn av oksen Invincible som kan finnes igjen i stamtavlene til mange dyr og som er veldig god på vekst, muskler og melk. TRIFON forsterker ytelse, ramme og mors kvaliteter. Hans tidlige tall tyder på at han skulle brukes på de mer utviklede type kyr. TRIFON er etter en Genk-datter. Den andre nye oksene som viser høyt nivå er: TERNOIS (Jumper x DICTA- Ternois TEUR) gir ekstra verdi til alle stadier: på avvenning og på kjøttproduksjon og med hensyn til maternell kvaliteter. TANZANIEN (Lakanal x Ibiscus) er også en stor utøver med svært melkeaktig døtre, Tanzanien noe som plasserer ham blant de oksene som bringer store forbedringer på denne egenskapen. URFE(Oural x Hastings) er den nye toppoksen for kviger. Med sin noe uvanlige stamtavle bør Urfe han være en okse spesielt for bruk på kviger. I tillegg til kalver som er lettfødt, gir han døtre med volum, vekst, vekt og mye melk. 15 Charolais-Nytt 2 2010
registrering av marmorering Testomgangen vi nettopp er ferdig med kom med historiske registreringer fra Staur. Dette er første gang vi har registrert mengden intramuskulært fett (marmorering) på oksene på stasjonen. Marmorering er en kjøttkvalitetsegenskap med stor betydning for spisevaliteten. Vegard Urset, avlssjef, tyr Intramuskulært fett (marmorering) er en velkjent spisekvalitetsegenskap som har betydning både for mørhet, saftighet og smak på kjøttet. Mørhet Gjentatte erfaringer med seigt biffkjøtt bidrar til å redusere storfekjøttets konkurranseevne sett opp mot andre kjøttslag. Mørhet er en av de viktigste egenskapene ved kjøttet for om forbrukeren skal gjøre gjenkjøp. Det er mange faktorer som påvirker mørheten i kjøttet. Dette kan være hvordan dyret er fôret og stelt, håndtering før slakting (stress), mørningsprosessen etter slakting, opptining ved eventuell frysing og hvordan kjøttet blir stekt. Men selv ved helt lik behandling i alle ledd viser det seg å være en veldig stor variasjon. En stor del av denne variasjonen er genetisk betinget. Det er mulig å registrere mørhet på et slakt men per i dag er metodikken for dyr og tidkrevende til at det kan gjennomføres rutinemessig registrering på slakteriet. Det er imidlertid et håp om at billigere og mer effektiv måte å registrere dette på skal være på plass i løpet av få år. Forskningsrådsprosjektet «Mer og bedre biff» som TYR er med på jobber med nettopp dette. Vanskelig egenskap i avlsarbeidet Å registrere mørhet på slaktelinja er for så vidt interessant og kan være av interesse for avlsarbeidet da opplysninger kan bli rapportert tilbake til avlsarbeidet på lik linje med Hans Sandaker fra Nortura scanner en av årets angusokser på Staur. I bakgrunnen holder Kjell Joar Dybdal på å klippe oksen. slaktevekt, slakteklasse og fettgruppe. Imidlertid er ikke dette effektivt avlsarbeid da dyret allerede er slaktet og dermed ikke aktuelt som avlsdyr (med mindre det var en seminokse med sæddoser på lager). Å kunne registrere et dyrs egenskaper for mørhet mens det ennå er i live gir muligheter for å sette på de beste dyrene for egenskapen og å luke ut verstingene slik at de ikke får spredt sine gener videre. Som et resultat av forskningrådsprosjektet «Betydningen av arvelige årsaker til variasjon i mørhet» er vi nå i stand til registrere mørhet indirekte gjennom ultralydmåling. Dette gjør vi ved å finne mengden intramuskulært fett (marmorering) i oksenes ryggmuskel. Siden det er en høy genetisk sammenheng mellom marmorering og mørhet og siden mengde intramuskulært fett er svært arvelig har vi fra og med i år valgt å registrere egenskapen på oksene på Staur. Siden dette er første året med registreringene er ikke egenskapen med i rangeringen av dyr, men vil kunne være aktuell for de raser som har med egenskapen i avlsmålet. Hva viser resultatene? Alle de 22 Charolaisoksene som fullførte testen på Staur ble ultralydscannet når de hadde passert ett års alder. Som tidligere år ble det registrert ryggmuskeldybde og tykkelse på fettrand, samt opplyst dersom oksen har dobbel fettrand. Mengde intramuskulært fett måles i prosent. De 22 oksene av Charolais hadde i gjennomsnitt 1,3 % intramuskulært fett i ryggmuskelen. Høyeste mengde ble målt til 3,1 prosent mens laveste mengde ble målt til 0,3 prosent (med andre ord en ganske tørr biff). Standardavviket var på 0,8. Av fire okser som skiller seg ut i nedre del av lista, med henholdsvis 0,3 %, 0,3 %, 0,4 % og 0,5 %, er to sønner etter den svenske oksen Best. Denne oksen hadde fire sønner i test i år og tre av disse ender opp med svært lave tall (0,3, 0,4 og 0,8 %). Samtidig er det interessant å se at den fjerde sønnen etter Best har 2,6 prosent intramuskulært fett og dermed Charolaisårgangens nest høyeste tall. Dette er reserveoksen 30644 Edmonton av Flittie. Oksen med høyest score på marmorering var 30655 AHB Emil med 3,1 % fotograf: irene fosså, norsvin 16 Charolais-Nytt 2 2010
Når oksens ryggmuskel er scannet, kommer et bilde med tverrsnitt av muskelen opp på skjermen på ultralydapparatet. Ut fra dette kan mengden intramuskulært fett beregnes. fotograf: irene fosså, norsvin intramuskulært fett. Bare en av de fem oksene som ble tatt ut til semin har bedre tall enn gjennomsnittet. Vektleggingen av tilvekst med førti prosent i rangtallet kan være en medvirkende årsak til dette. Vi vet nemlig at det er en genetisk negativ sammenheng mellom tilvekst og mørhet. Ensidig avl for tilvekst gir dyr med større andel lyse muskelfibre og dermed tørrere kjøtt. Sammenlignet med testoksene av de andre rasene ser vi at Charolais og Limousin har lavest gjennomsnitt for mengde intramuskulært fett (1,3 %), men vi ser også at Charolais er blant rasene med størst variasjon (standardavvik på 0,8). Det vil si at det er store muligheter for å få til en avlsmessig framgang dersom en velger å vektlegge egenskapen i avlsarbeidet. Krav til å inkludere en egenskap i avlsarbeidet For at vi skal ta inn en egenskap inn i avls arbeidet er det flere krav en egenskap må oppfylle. Økonomisk interesse Marmorering/mørhet er ikke et moment i dagens slakteoppgjør, men er viktig for produsentøkonomien likevel. Mindre variasjoner i kjøttet når det gjelder seigt/ mørt kjøtt øker gjenkjøpslysten og kjøtt med bedre mørhet øker betalingsvilligheten. Dette gir muligheter for å produsere mer kjøtt og å ta ut en høyere kilospris. Arvelig Arvegraden for mengde intramuskulært fett er svært høy; 0,70. Til sammenligning ble det i samme undersøkelse funnet en arvegrad på 0,31 for tilvekst. Mengde intramuskulært fett er med andre ord mye mer arvelig. Variasjon mellom dyr Det er vanskelig å avle på en egenskap når det er liten variasjon mellom dyrene. Hvis alle dyrene er helt like for en egenskap spiller det ikke noen rolle hvilke dyr en setter på videre. Det blir litt som å avle for kollet Highland Cattle. Når det finnes bare horna dyr av rasen blir det vanskelig å få fram kolla dyr. Charolais er blant rasene med størst variasjon i gruppen vi har målt når det gjelder marmorering. Den er med andre ord av rasene med størst muligheter for avlsmessig framgang for egenskapen (dersom resul tatene er representative for hele populasjonen). Mulig å registrere Mørhet er vanskelig å registrere direkte på levende dyr. Men siden det er en høy sammenheng mellom marmorering og mørhet (sammenheng på 0,70), og siden marmorering kan registreres på levende dyr ved hjelp av ultralyd er dette en egenskap vi kan registrere indirekte. Marmorering/mørhet oppfyller alle kravene som skal til for at en egenskap kan tas inn i avlsarbeidet. Selv om det ikke betales for egenskapen per i dag er det som tidligere nevnt viktig for produsentøkonomien likevel. Videre er det mye som tyder på at det ikke er mange år til det finnes effektiv metodikk for å registrere egenskapen på slaktelinja og dermed ta inn egenskapen som en del av slakteoppgjøret. Da er det viktig at vi i mellomtiden har avlet for egenskapen og kan være i stand til å tilby et best mulig avlsmateriale den dagen man får betalt for egenskapen. For mer informasjon, se TYR-magasinet nr. 2-2009 side 12 og 13. 17 Charolais-Nytt 2 2010
storfekjøttkontrollens årsoppgjør 2009: «Best i klassen, men fortsatt stort forbedringspotensial» Norsk Charolais har en avlsplan, hvor man har satt seg klare mål fram mot 2010. I denne artikkelen ser vi på en del nøkkeltall fra Storfekjøttkontrollens årsmelding for 2009 i forhold til avlsplanen. Storfekjøttkontrollen er et viktig hjelpemiddel for å se hvordan utviklingen har vært for de ulike egenskapene. av Grethe ringdal, animalia og Per Øivin sola, NCH Trenden fortsetter antall mordyr øker Det mest gledelig ved årsoppgjøret for Charolais er den positive økningen i antall mordyr. Totalt er det nå 38 459 mordyr i Storfekjøttkontrollen, og av disse er 4 417 Charolais. Det er en økning i antall mordyr på hele 21 % siden 2008. Det er Nord-Trøndelag fylke med 679 mordyr som har flest mordyr av Charolais i Storfekjøttkontrollen. Charolais topper statistikken på slaktetilvekst Charolais ligger på topp når det gjelder slaktetilveksten for kategori «Ung okse» i 2009 med 636 gram per dag. Landsmiddelet for «Ung okse» i Storfekjøttkontrollen ligger på 534 gram per dag. Statistikken viser imidlertid at resultatene varierer mye mellom de beste og de dårligste dyrene. Den beste tredjedelen har en slaktetilvekst på hele 767 gram per dag, mot den dårligste som er på 501 gram per dag. Alder ved slakt for «Ung okse» har vært stabil på 17,2 måneder de siste tre årene for Charolais. Landsmiddel for 2009 viser 18,1 måned, og Norsk Charolais har et mål om å nå 17,0 måneder i 2010. Dette viser at mange fortsatt har en del å hente på å fôre sterkere og få dyrene raskere slaktemodne. Gjennomsnittlig slaktevekt i kilo for «Ung okse» var i samme periode 349 kg, noe som er kun ett kilo fra avlsmålet om 350 kilo i 2010. Flere kalvene har blitt veid ved avvenning Antall dyr som er veid ved avvenning og ved ett års alder har økt, men fortsatt er det alt for mange som ikke veier dyrene sine. I 2009 ble 72 % av Charolaiskalvene registrert med fødselsvekt i Storfekjøttkontrollen, mens andelen i 2008 var 74 %. I 2009 hadde 36 % av kalvene en registrert avvenningsvekt (200-dagers vekt), en økning fra 28 % i 2008. For årsvekten (365-dagers vekt) var økningen på 4 prosentpoeng fra 17 % i 2008 til 21 % i 2009. Selv om Charolaisfolket er de flinkeste til å veie, burde tallene vært mye høyre også for denne rasen. langt til målet om 3 % dødfødte kalver Den gjennomsnittlige Charolaiskua kalver første gang når hun er 27,3 måneder gammel og i snitt er det 12,9 måneder mellom hver kalving. For Charolais er det i 2009 registrert 4,5 % dødfødte kalver av totalt 3 752 fødte kalver, mot 5 % i 2008. På landsplan har andelen dødfødte kalver økt fra 3,7 til 3,9 %. Det er fortsatt et stykke til for å nå avlsmålet på 3 %, men tallene viser at man er på rett vei. Tallet for «Store kalvingsvansker» har gått ned fra 5,1 % i 2008 til 4,1 % i 2009. «Noen kalvingsvansker» har hatt en økning fra 5,1 % i 2008 til 5,7 % i 2009. Fokus på kalvedødelighet og vektregistreringer Norsk Charolais bør fortsette å jobbe for å få ned andelen dødfødte og kreperte kalver. En levende kalv er selve grunnlaget for hele produksjonen og bør derfor vektlegges enda mer i avlsarbeidet. Fokus bør også rettes mot driftsforhold ute i besetningene; fôring før kalving, samt stell og miljø for mor og kalv etter kalving. Veiing av dyr er et av de viktigste tiltak man kan gjøre, både i egen besetning og for fellesskapet. Registrering av vekter har stor betydning for å øke sikkerheten på avlsverdiene. Dette er noe Norsk Charolais bør ta tak i og vise medlemmene sine hvilken nytteverdi vektregistreringen har. Både i egen besetning og for avlsfremgang for rasen som helhet. Medlemmer av kontrollen anbefales å bruke kontrollen aktivt og ta en titt på egne tall på årsoppgjøret og andre rapporter i Storfekjøttkontrollen. Hvis tallene er høye for enkelte egenskaper over flere år, bør det vurderes en gjennomgang av besetningen. Ta kontakt med rådgivningsapparatet for dette. 18 Charolais-Nytt 2 2010
Dillerud Charolais 27 år med charolais. Startet med svensk, norsk og fransk semin. Tok inn embryo fra Canada i 1995 med kollede gener. Seminokser: Isak, Kvikk, Matti, Nestor, Valter og Blendon av Dillerud, med de to første som eliteokser. Mødrene til seminoksene Tarzan av Lenna og Astrix av Gallis er født på Dillerud. Målsetting: Funksjonelle, kjøttfulle dyr uten horn, med godt lynne. Aktiv avlsbesetning fra starten. Årets kalver er etter Manolito av Örkelljunga, Ross, Ballalaika, Blendon, Alaska, Best, Saumur, Uno, Herkules og Brandon. Har vanligvis kuer, kviger og okser til salgs. Dillerud Charolais v / Knut Otto Espeseth Fjellskarveien 17 3070 SANDE Tlf. 908 67 344 e-post: knutotto49@hotmail.com 19 Charolais-Nytt 2 2010
Kyr med kalv på frodig, gjødslet vårbeite er spesielt utsatt for graskrampe. Graskrampe Det er kanskje bra at veterinærer ikke har tillatelse til å kjøre med sirener og blålys, siden vi stort sett ville komme til å misbruke dem! Faktisk er det svært få telefoner som får meg til å sette fra meg en kopp med nylaget kaffe og løpe til bilen. Men graskrampe (hypomagnesaemia) er en slik telefon. av adam Martin, NVH Sykdommen er så akutt at minutter kan være avgjørende. Det er selvfølgelig slik med sykdommer hvor det står om liv eller død at forebyggende arbeid er bedre enn behandling. For å lykkes med å forebygge kan det være nyttig å vite litt om sykdommen og hvordan den oppstår. Til tross for at mange sier det motsatte, kyr og andre pattedyr har mye magnesium i kroppen. Problemet er at det meste er bundet i skjelettet, det gjør det utilgjengelig for kroppen. Det betyr i praksis det magnesiumnivået i blodet er direkte avhengig av fôret og hvor mye som daglig skilles ut gjennom melk, urin og avføring. Derfor vil alt som medfører redu sert inntak eller økt utskillelse av magnesium føre til økt risiko for gras krampe. Vanligvis forekommer graskrampe på to tider av året. Den verste tiden er våren, men det er også en viss risiko om høsten. Gras som vokser fort inneholder relativt lite magnesium, fordi det ikke er i stand til å ta opp magnesium fra jordsmonnet like fort som det vokser. Gjødslede beiter medfører derfor større risiko enn ugjødslede. Været veksler fort både vår og høst, og kalde perioder og perioder med mye regn nedsetter fôropptaket (og derved magnesiumopptaket) til kyrne, rett og slett fordi de er tilbøyelige til å ligge mer i dårlig vær. Det er interessant å merke seg at for en ku trengs det tilstrekkelig energi for å kunne ta til seg magnesium fra fôret. Å ha kyr gående lenge på dårlig høstbeite kan derfor medføre risiko. For kyr som melker er det melka som medfører det største tapet av magnesium. adam Martin utdannet seg til veterinær ved Uni ver - sity of Liverpool og var ferdig uteksami nert i 2001. Han gikk umid delbart ut i praksis med store dyr i Wales. Etter fem år i praksis begynte Adam å arbeide ved Norges veterinærhøgskole hvor han underviser og forsker på reproduksjon og helse på drøvtyggere. I tillegg til veterinærtittelen har Adam utdannet seg videre innen storfehelse, produk sjon og reproduksjon. Han har blant annet Diplom i Storfe reproduksjon og Mastergrad i Storfehelse og produk sjon. For kyr som kalver om våren og høsten, betyr det at det skal melke mest når risikoen for graskrampe er størst. Studier som er gjennomført i Skottland og Nord-Irland viser at mellom 30 og 50 % av alle ammekyr har for lave nivåer av magnesium i blodet. Så vidt jeg vet er det ikke gjennomført tilsvarende undersøkelser i Norge i den senere tid. Men det er ingen grunn til å tro at situasjonen he er noe bedre! Det er betyr at hver andre eller tredje amme ku er på randen av katastrofe denne våren. Graskrampe er ofte et besetningsproblem, slik at hvis du har ett tilfelle, bør du starte forebyggende behandling av risikodyr umiddelbart. Heldigvis er det mange måter å forebygge graskrampe på, men de har alle sine fordeler og ulemper, og mange metoder virker slett ikke så bra! Slikkestener med høy magnesiumkonsentrasjon er den vanlige, forebyggende metoden i ammekubesetninger. Men det er bevis for at denne metoden ikke er særlig effektiv. Noen kyr elsker slikkestener, andre rører dem aldri. Mange tror at kyrne selv vet når de trenger ekstra magnesium, og vil skikke mer når de trenger det. Jeg beklager å måtte si at dette dessverre ikke er riktig! Noen tilsetter magnesiumklorid i drikkevannet tilsvarende 40 g / ku / dag. Dette betinger at kyrne drikker fra vanningstrauet. Dessuten vil kyrne drikke mindre i regnvær, når risikoen er størst. Det finnes forskjellige magnesiumholdige pulver man kan spre på jordene, dette kan virke bra når kyrne stripebeiter. Mange ammekubønder fester sin lit til mineralnæring med høy magnesiumkonsentrasjon, men det kan være vanskelig å få tak i og det kan være vanskelig å være sikker på at alle kyr får riktig mengde. Et annet alternativ er å bruke mineralbolus (bolus er en kule eller stor tablett som dyret tvinges til å svelge). Imidlertid inneholder slike vanligvis ikke nok magnesium til å gjøre særlig forskjell. Ett produkt som er mye brukt verden over er «Rumbul Magnesium Bullets» (fra Agrimin Limited), de inneholder 40 g magnesium og varer en måned i vomma. Man gir vanligvis to boli til hver ku. Dette er en svært pålitelig metode, men også svært arbeidskrevende, og det er heller ikke lett å tak i dette produktet i Norge. Når dyret først er dødt, er det ikke alltid lett å fastslå magnesiumnivået i blodet, og de dør svært fort! Når du ser om dyra dine om våren og finner et dødt dyr uten synlig årsak, er det på høy tid å gi magnesiumtilskudd. På en gård jeg kom bort i mistet de åtte kyr på under to uker, før de fant ut at problemet var så alvorlig at de burde foreta seg noe. Ikke la det skje med deg, alle ammekubønder i Norge bør ha forebygging av graskrampe som en fast og viktig del av driftsopplegget. 20 Charolais-Nytt 2 2010