Miljøstatus for Europa Innholdsfortegnelse. Side 1 / 107

Miljøstatus for Europa Innholdsfortegnelse 1) Miljøstatus i Europa 2015 1.1) Europeiske sammenligninger 1.1.1) Ferskvann i Europa 1.1.2) Klimatiltak i Europa 1.1.3) Kommunalt avfall i Europa 1.1.4) Luftforurensning i Europa 1.1.5) Ressurseffektivitet i Europa 1.1.6) Transport i Europa 1.1.7) Vernet natur i Europa 1.1.8) Økologisk jordbruk i Europa 1.1.9) Energiforbruk og fornybar energi i Europa 1.2) Europa står overfor nye miljøutfordringer 1.2.1) Miljøet påvirker helsen vår 1.2.2) Vi må gjøre mer med mindre 1.2.3) Framtidsutsikter og utfordringer 1.2.4) Fra visjon til handling 1.3) Globale megatrender 1.3.1) Megatrender som endrer verdens miljø 2) Miljøhistorier fra Europa http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 1 / 107

Miljøstatus for Europa Når vi skal jobbe for å få et bedre miljø, må vi vite hvordan miljøet faktisk utvikler seg. Miljøstatus i Norge inngår i et internasjonalt nettverk for rapportering på miljøets tilstand og utvikling. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 2 / 107

http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 3 / 107

Foto: Dare Ferjan, Environment & Me /EEA Miljøstatus.no samler informasjon om hvordan miljøets tilstand utvikler seg i Norge. Nettstedet viser sammenhengene mellom miljø og samfunn, altså hvordan vi mennesker påvirker miljøet rundt oss. Andre land i Europa og verden rapporterer også hvordan det står til med miljøet. Det Europeiske miljøbyrået (EEA) (se faktaboks) analyserer hvordan miljøet utvikler seg i Europa. Her kan du lese norske utdrag av rapporten som oppsummerer miljøtilstanden i Europa i 2015 Her kan du lese artikler fra EEA oversatt til norsk Internasjonal rapportering på miljøstatus Miljø og miljøproblemer kjenner ingen landegrenser. For å sammenligne miljøutviklingen mellom land og over lengre tid, må rapporteringen på miljøets tilstand og utvikling være så lik som mulig. Vurderingene som EEA gjør for Europa, baserer seg på et nettverk av fagfolk som koordinerer, samler og standardiserer informasjon om miljøet. Ca. 1000 eksperter fra mer enn 800 institusjoner og etater i 39 land deltar i det såkalte Eionet nettverket, som har blitt EEAs viktigste kilde til informasjon om hvordan menneskelige påvirkninger påvirker miljøtilstanden og hvordan dette utvikler seg over tid. Menneskelig påvirkning på miljøet Tradisjonelt har denne informasjonen vært ganske ulik i de forskjellige landene, og det har vært utfordrende å sammenligne og dele det som rapporteres. Eionet nettverkets innsamling gjennom internasjonal rapportering har gjort dataene mer standardiserte, slik at de kan sammenlignes bedre over tid og sted. EEA har også videreutviklet en modell som skal gjøre beskrivelsene av påvirkninger på miljøet enklere og mer strukturert. Modellen viser sammenhengene mellom påvirkninger fra mennesker, de drivkrefter som ligger bak disse påvirkningene, og tiltakene som gjennomføres for å redusere negative konsekvenser for miljøet. Miljøstatus.no er bygd opp etter samme modell, og de fleste temasidene viser varianter av strukturen status påvirkninger drivkrefter konsekvenser tiltak. Felles systemer for rapportering I dag er mange land ofte tvunget til å rapportere gjennom internasjonale konvensjoner, EU direktiver eller andre regelverk. EEA bruker også slike rapporterte data for å lage gode indikatorer på hvordan miljøtilstanden utvikler seg, slik at vi vet hvordan vi skal måle utviklingen over tid og sted. Også Norge har velger ut indikatorer for å si hvordan utviklingen er for å nå målene som Regjering og Storting har satt for miljøet i Norge. Les mer om EEAog Eionet-samarbeidet hos EEA http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 9 / 107

1. Miljøstatus i Europa 2015 Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet Fram mot 2050 vil verdens befolkning øke fra sju til ni milliarder mennesker, og middelklassen som er de som forbruker mest ressurser og utfordrer miljøet kan vokse fra to til fem milliarder. Behovet for mat, energi og materialer vil øke kraftig, og konkurransen om begrensede naturressurser blir større. Disse og andre globale megatrender vil i økende grad påvirke både miljøet og den generelle sosiale og økonomiske utviklingen i Europa, skriver Det europeiske miljøbyrået (EEA) i en ny rapport. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 10 / 107

Foto: Martijn Bergsma, Environment & Me /EEA Rapporten «Miljøstatus i Europa 2015» er en omfattende analyse av utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge, som er medlem av Miljøbyrået gjennom EØS avtalen. Alle som vil vite om og forstå miljøutfordringene bør lese denne rapporten. Den tydeliggjør sammenhengene mellom økonomisk og sosial utvikling, helse og miljø, og hvor viktig det er å finne helhetlige løsninger på tvers av samfunnssektorer og landegrenser, sier direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet. Regelverket virker, men må styrkes Miljøbyrået skriver at utviklingen i Europa de siste 40 årene har hatt betydelig positiv effekt på miljøet. Forurensning av luft, vann og jord er redusert, og et stadig bedre og strengere regelverk har ført til sosiale, helsemessige og miljømessige forbedringer. Men totalbelastningen på miljøet er for stor og vil øke framover hvis ikke forvaltningen blir mer helhetlig og kraftfull. Press fra flere kanter Biologisk mangfold påvirkes av en rekke faktorer, som tap og fragmentering av leveområder, overbeskatning av arter og klimaendringer. Til sammen skaper dette stort press på naturen. Europa ligger ikke an til å nå målet om å stanset tapet av biologisk mangfold med dagens tiltak. Tilstanden for mange dyr og plantearter i Europa er bekymringsfull: En høy andel av artene (60 prosent) og leveområdene (77 prosent) som ble vurdert for årene 2007 2012, er under ugunstige forhold. Andelen har økt etter 2006. Høyt forbruk per innbygger en underliggende årsak for tap av biologisk mangfold. Sprenger naturens kapasitet EUs overordnede miljømål er «gode liv innenfor planetens grenser». Planetens og naturens tålegrenser er ett av flere sentrale temaer i rapporten. Miljøbyrået trekker fram anslag som viser at forbruket av naturressurser allerede overskrider planetens bæreevne med 50 prosent. Siden 1900 har materialforbruket tidoblet seg og kan doble seg igjen innen 2030. Verdens etterspørsel etter energi og vann er ventet å stige med mellom 30 og 40 prosent i løpet av de neste 20 årene. Overforbruket og presset på naturressursene står i fare for å varig svekke naturens evne til å yte livgivende og verdifulle økosystemtjenester. Tegn på at grensene nærmer seg Det er flere tegn på at Europas økonomier nærmer seg grensene naturen setter. Ekstremvær og klimaendringer, vannmangel og tørke, forringelse av natur og biologisk mangfold, samt utarming av jord, er noen eksempler. Et annet eksempel er utslipp av næringsstoffer som fører til overgjødsling og oksygenmangel i vann, og som kan få hele fiskebestander til å kollapse. Østersjøen er antatt å være det største området i verden som er rammet av slik menneskeskapt overgjødsling. Europa påvirker resten av verden Miljøbyrået påpeker at det ikke bare er slik at de globale megatrendene påvirker europeiske land, men at vi i Europa gjennom vårt forbruk belaster miljøet i store deler av verden. Produksjon av importerte produkter fører til betydelige utslipp av klimagasser, vannforbruk, luftforurensning og arealbruk utenfor Europas grenser. Arealet som trengs for å produsere alt som forbrukes i Europa er det dobbelte av kontinentets størrelse. Miljøbyrået skriver at dette åpner for å stille spørsmålet om europeiske forbruksmønstre er bærekraftige om de skulle bli vanlige i alle andre deler av verden. Må øke effektiviteten dramatisk Et nødvendig skritt i riktig retning vil være at Europa og resten av verden produserer produkter og tjenester mer effektivt. Det er avgjørende for å sikre økonomisk og sosial utvikling i en verden med begrensede naturressurser. Det er ikke nok å sørge for at produksjonen vokser litt raskere enn ressursbruken det kan bli nødvendig å sørge for en absolutt løsrivelse der produksjonen øker samtidig som ressursbruken avtar. Miljø må ikke sees isolert Rapporten understreker behovet for å integrere klima og miljøpolitikken i all annen politikk. Mange miljøutfordringer er nært knyttet til produksjon og forbruk som betyr mye for arbeidsplasser og økonomi. Penger som spares på økt effektivitet på ett område, ofte fører til økt forbruk på et annet område. Det krever helhetlig politikk på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer for å sørge for at tiltak som gir gevinst ett sted ikke fører til økt belastning et annet sted. Krever fundamentale endringer Miljøbyrået sier at små forbedringer i dagens politikk ikke vil være nok å få til «det gode liv innenfor planetens grenser». Skal målet nås, kreves mer ambisiøs politikk, bedre kunnskap og smartere investeringer for fundamentalt å endre hvordan vi skaffer oss mat, bor og reiser, og hvordan vi skal drive blant annet helse, finans og utdanningssektorene. Vi har 35 år på oss til å sikre at vi lever i en bærekraftig verden i 2050. Dette kan virke som en fjern framtid, men for å nå målene våre, må vi handle nå. Vi må sørge for at tiltak og investeringer blir enda mer ambisiøse og helhetlige. Mange av beslutningene vi tar i dag vil avgjøre hvordan vi kommer til å leve i 2050, sier EEAs direktør Hans Bruyninckx. Les et utdrag fra rapporten på norsk Les mer om rapporten og de forskjellige delrapportene hos EEA (engelsk) Les sammendraget av rapporten (synteserapporten) hos EEA (engelsk) Miljøstatus i Europa 2015 Miljøstatus i Europa 2015 er en 5 årsrapport om utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge. Rapporten er utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). EEA er et av EUs fagbyråer. 39 land i Europa samarbeider gjennom EEA. Norge er EEA medlem gjennom EØS avtalen. Miljødirektoratet har funksjonen som nasjonalt knutepunkt og koordinerer samarbeidet med EEA. Denne artikkelen er et utdrag fra rapporten, tilrettelagt for Miljøstatus.no 1.1. Europeiske sammenligninger Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet De 39 europeiske landene som samarbeider gjennom nettverket til Det europeiske miljøbyrået (EEA), prøver å måle og rapportere miljøets tilstand og utvikling på mest mulig lik måte. Felles indikatorer og systemer for overvåking gir et mye bedre bilde av miljøets tilstand enn om hvert land måler og rapporterer på ulik måte. Miljøstatusrapporten for 2015 inneholder blant annet ni sammenligninger av utviklingstrekk i europeiske land. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 17 / 107

Foto: Victor Troyanov, Environment & Me /EEA Sammenligninger av utviklingstrekk i europeiske land Den europeiske Miljøstatusrapporten inneholder ni sammenligninger av utviklingstrekk i europeiske land. Disse er oversatt til norsk og tilrettelagt for Miljøstatus.no: Energiforbruk og fornybar energi i Europa Ferskvann i Europa Klimatiltak i Europa Kommunalt avfall i Europa Luftforurensning i Europa Ressurseffektivitet i Europa Transport i Europa Vernet natur i Europa Miljøstatus i Europa 2015 Miljøstatus i Europa 2015 er en 5 årsrapport om utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge. Rapporten er utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). EEA er et av EUs fagbyråer. 39 land i Europa samarbeider gjennom EEA. Norge er EEA medlem gjennom EØS avtalen. Miljødirektoratet har funksjonen som nasjonalt knutepunkt og koordinerer samarbeidet med EEA. Denne artikkelen er et utdrag fra rapporten, tilrettelagt for Miljøstatus.no 1.1.1. Ferskvann i Europa Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet Europas ferskvann påvirkes blant annet av vannforurensning, vannmangel, flom og inngrep i vassdrag og innsjøer. Overgjødsling av ferskvannsforekomster er et stort problem i deler av Europa. Hovedkildene til nitrogen og fosfor inkluderer utslipp fra kommunalt avløp og industri, og diffuse utslipp fra jordbruk. Økologisk jordbruk i Europa Europeiske delrapporter om ulike miljøtemaer Den europeiske Miljøstatusrapporten har dessuten en gjennomgang av 25 spesifikke miljøtemaer på europeisk nivå. Denne delen av rapporten omfatter alt fra byer og urbane systemer, marint miljø og arealbruk til skog og turisme. Disse analysene kan du lese mer om i originalrapporten på engelsk på EEAs hjemmesider: Arealbruk Avfall Biomangfold Byer og urbane systemer Energi http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 25 / 107

Foto: Katarzyna Dąbrowska, Environment & Me /EEA Hovedmålet med europeisk og nasjonal vannpolitikk er å sikre at en tilstrekkelig mengde vann av god kvalitet er tilgjengelig for mennesker og miljøet rundt om i Europa. I 2000 etablerte vanndirektivet et rammeverk for forvalting, beskyttelse og forbedring av kvaliteten på vannressursene i hele EU. Hovedmålsettingen er at alt overflatevann og grunnvann skal ha en god tilstand innen 2015. Mindre enn halvparten av overflatevannet har god tilstand I 2009 var 43 prosent av overflatevannet i god eller svært god økologisk tilstand, og vanndirektivets mål om å oppnå en god økologisk tilstand innen 2015 oppfylles trolig bare for 53 prosent av overflatevannet. Dette er en beskjeden forbedring og er langt unna de politiske målene. Tilstanden for elver og brakkvannsområder er verre enn for innsjøer og kystvann. Miljøtilstanden i overflatevann er mest urovekkende i det sentrale og nordvestlige Europa i områder med intensivt jordbruk. Tilstanden for kyst og brakkvannsområder i Svartehavet og i den større Nordsjø regionen gir grunn til bekymring. Forurensning fra diffuse kilder påvirker det meste av overflatevannet. Avrenning fra jordbruket er en spesielt stor kilde til forurensning av overflatevannet. Det er også oppdaget store mengder plantevernmidler fra jordbruket i overflate og grunnvann. Store tilførseler av næringsalter (nitrogen og fosfor) til vannmiljøer kan forårsake overgjødsling. Overgjødsling kan føre til endrede artsmengder og mangfold og algeoppblomstring, deoksygenerte døde soner og nitratutslipp i grunnvannet. Alle disse endringene truer den langsiktige ferskvannskvaliteten og økosystemtjenester som drikkevann, fiske og rekreasjonsmuligheter, og kan bli dyre å rette opp i. For høye konsentrasjoner av næringssalter i elver kan også føre til overgjødsling i tilknyttede kystvannsforekomster. Nivåene av næringssalter synker God kvalitet på overflatevannet er en målsetting i en rekke europeiske lover vanndirektivet, nitratdirektivet i tillegg til nasjonale lovgivninger. Investeringer i bedre avløpsanlegg gjør at Europas vannforekomster er mye renere enn de var for 25 år siden. Likevel gjenstår flere utfordringer. Mer enn 40 prosent av elver og kystnære vann påvirkes av diffus forurensning fra jordbruket, mens mellom 20 og 25 prosent er gjenstand for punktkildeforurensning, for eksempel fra industrianlegg og avløpsanlegg. Nivåene av næringssalter i ferskvann synker. De gjennomsnittlige nivåene av fosfat og nitrat i europeiske elver gikk ned med henholdsvis 57 prosent og 20 prosent fra 1992 til 2011. Dette gjenspeiler stort sett forbedringer i avløpsrensing og reduksjoner i nivåene av fosfor i vaskemidler, snarere enn effekten av tiltak for å redusere tilførselen av nitrat fra jordbruket. Vassdrag i intensive jordbruksområder og som har høy befolkningstetthet (og dermed betydelige tilførsler fra avløpsanlegg) pleier å ha høyest nitrat og fosforkonsentrasjoner. Elver i land med mer spredt befolkning i Nord Europa, og fjellområder, har generelt betydelig lavere nitratkonsentrasjoner. En reduksjon av nitrat i elver er forbundet med endringer i hvordan jordbruk og avløp blir forvaltet. Gjennomsnittlig konsentrasjon av nitrat-nitrogen i europeiske elver Nitratkonsentrasjonen i europeiske elver har avtatt jevnt og trutt fra 1992 2012, med en reduksjon på rundt 0,8 prosent hvert år. Samlet sett har det vært en nedgang ved 44 prosent av målestasjonene og en økning ved 13 prosent. Danmark og Tyskland har høyeste antall stasjoner med en betydelig nedgang i konsentrasjonene. Disse landene hadde også den største årlige nedgangen, sammen med Bulgaria og Latvia. Luxemburg, Tyrkia, Storbritannia, Belgia og Danmark hadde de høyeste konsentrasjonene i 2012. Nedadgående trender er registrert i Storbritannia, Belgia og Danmark. Ingen entydig trend er registrert i Luxemburg. Belgia har meldt om forbedret overholdelse av avløpsdirektivet i perioden 1992 2012, og om reduksjoner i bruken av både gjødsel og mineralgjødsel i Walloniaregionen. I Danmark kan reduksjonen i nitratkonsentrasjoner ha sammenheng med implementering av et nasjonalt miljøhandlingsprogram under nitratdirektivet, og høy grad av overholdelse. Fosforkonsentrasjoner i europeiske elver har sunket mer enn 50 prosent de siste 20 årene, med 2 prosent hvert år. Det har vært en nedgang i ortofosfater ved 52 prosent av målestasjonene, mens det har vært en økning ved 9 prosent. Nedgangen er størst i Østerrike, Belgia, Danmark, Frankrike, Tyskland, Latvia, Liechtenstein, Litauen, Sveits og Storbritannia. I 2012 hadde Tyrkia, Makedonia, Kosovo under UNSCR 1244/99, Polen og Belgia de høyeste ortofosfatkonsentrasjonene. Reduksjonen i fosforkonsentrasjoner i elver gjenspeiler forbedringer i behandlingen av avløpsvann og mindre fosfat i vaskemidler. Gjennomsnittlig konsentrasjon av ortofosfat i europeiske elver Når vi målene våre? Til tross for den positive utviklingen, er overgjødsling et vedvarende problem. Reduksjoner gjenspeiler forbedringer i behandlingen av avløpsvann. Men diffus forurensning fra jordbruk spesielt er en betydelig kilde til dårlig vannkvalitet i deler av Europa. Europeisk og nasjonal lovgivning er på plass for å sikre fortsatt reduksjon i utslipp av næringsstoffer fra både punktkilder og diffuse kilder. Mange land er flinke til å overholde avløpsdirektivet, mens det er viktig med videre framgang i andre. Det gjenstår fortsatt store utfordringer knyttet til overholdelse av miljøhandlingsprogrammer under nitratdirektivet, spesielt når det gjelder bruk av gjødsel. De raske reduksjonene av nitrat i elver gjenspeiler betydningen av utslipp fra jordbruket. Det er behov for en videre reduksjon i næringssalter for å nå målene om god status i vannforekomster. Hvis vi skal oppnå sunne ferskvannsøkosystemer, må vi ha et systemisk perspektiv, fordi tilstanden er nært knyttet til hvordan vi forvalter land og vannressurser. Sektorer som landbruk, energi og transport er viktige. Hvis vi skal oppnå sunne ferskvannsøkosystemer, må vi ha et systemisk perspektiv, fordi tilstanden er nært knyttet til hvordan vi forvalter land og vannressurser. Sektorer som landbruk, energi og transport er viktige. Det finnes gode muligheter til å forbedre vannforvaltningen for å oppnå politiske mål, blant annet gjennom strengere implementering av eksisterende vannpolitikk og integrering av vannpolitiske mål i EUs felles landbrukspolitikk, EUs strukturfond eller sektorspesifikk politikk. Spesielt viktig er Den felles landbrukspolitikk (CAP) og nylige reformer for perioden 2013 til 2020. Disse reformene inkluderer flere faktorer som kan ha en stor betydning for samhandling på landbruks og vannområdet. Forbedret vannforvaltning, inkludert forvaltning av gjødsel, er eksplisitt nevnt som en prioritet for distriktsutvikling. Avrenning fra jordbruket vil sannsynligvis fortsatt være avgjørende for mengden næringssalter til elver. Mineralgjødsel er en betydelig kostnad for bønder. Mindre behov for mineralgjødsel vil være viktig både for å redusere bøndenes kostnader, og for å forbedre vannkvaliteten. Les mer om ferskvann på EEAs sider Denne artikkelen er Miljøstatus redaksjonens utdrag fra en av EEAs delrapporter, oversatt til norsk. Vi oppfordrer leserne til å gå inn på EEAs nettsider for mer informasjon på engelsk. Miljøstatus i Europa 2015 Miljøstatus i Europa 2015 er en 5 årsrapport om utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge. Rapporten er utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). EEA er et av EUs fagbyråer. 39 land i Europa samarbeider gjennom EEA. Norge er EEA medlem gjennom EØS avtalen. Miljødirektoratet har funksjonen som nasjonalt knutepunkt og koordinerer samarbeidet med EEA. Denne artikkelen er et utdrag fra rapporten, tilrettelagt for Miljøstatus.no 1.1.2. Klimatiltak i Europa Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet Nesten alle europeiske land som har forpliktet seg til individuelle mål om å redusere klimagassutslipp under Kyotoprotokollen, er i ferd med å nå målene. Flertallet av EUs medlemsland forventer også å møte de individuelle utslippsmålene for sektorer som ikke er omfattet av EUs kvotesystem. 14 land trenger ekstra tiltak for å få utslippene under de årlige målene for perioden 2013 2020. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 32 / 107

Foto: Cristian Botea, Environment & Me /EEA Rapporten Miljøstatus i Europa 2015 gir en oversikt over status, trender og utsikter rundt utslippsreduksjoner på europeisk nivå. Klimatilpasning er beskrevet i rapportens kapittel om klimaendringenes konsekvenser og tilpasning. Denne artikkelen oppsummerer utviklingen i klimagassutslipp på europeisk nivå. Utslippsreduksjoner og klimatilpasning Klimaendringer er én av de største utfordringene for vår generasjon. Oppvarmingen av klimasystemet skjer og har ulike konsekvenser og innvirkninger på natur, økonomi og menneskelig velvære over hele Europa. For å forhindre de mest alvorlige konsekvensene av klimaendringene, har verdens ledere signert FNs klimakonvensjon, som har som mål å holde den globale gjennomsnittlige temperaturøkningen under 2 C. For å nå dette målet, må alle land redusere klimagasser gjennom utslippsreduksjoner, samtidig som de må håndtere pågående og framtidige klimaendringer gjennom klimatilpasning. Klimamål i Europa De europeiske landene har flere kollektive og individuelle klimamål knyttet til forskjellige politiske prosesser. Landene er medlem av FNs klimakonvensjon og har ratifisert Kyotoprotokollen både som en helhet (EU 15) og som individuelle parter. Kyotoprotokollen krever at landene må oppfylle juridisk bindende mål om utslippskutt i to forpliktelsesperioder 2008 2012 og 2013 2020. For å nå Kyoto målene må landene holde utslippene sine under et bestemt nivå. Utslippene balanseres i et budsjett, hvor utslippene måles mot en gitt mengde tildelte kvoter, knyttet til hvert lands utslippsmål. Denne budsjettbalansen blir hovedsakelig nådd gjennom å begrense eller redusere nasjonale utslipp og styrke opptaket av karbon, for eksempel gjennom aktiviteter som styrker CO2 opptaket i skog. De kan også forbedre utslippsbudsjettet sitt gjennom bruk av fleksible mekanismer, hvor de skaffer seg utslippsrettigheter fra andre land. Alle land som er medlem av Det europeiske miljøbyrået (EEA), unntatt Kypros, Malta og Tyrkia, har Kyoto forpliktelser for perioden 2008 2012. 80-95 prosent kutt innen 2050 EU har som mål å redusere klimagassutslippene sine med 80 95 prosent i forhold til 1990 nivå innen 2050. EU har også et mål om å redusere klimagassutslippene med 20 prosent fra 1990 nivå innen 2020. Målet, som er et av de viktigste under Europa 2020 strategien, skal nås gjennom 1) at EUs kvotesystem setter et tak på klimagassutslippene, og 2) at sektorene som ikke er omfattet av kvotesystemet, er omfattet av individuelle nasjonale mål for utslippskutt. Klimagassutslipp er påvirket av mange faktorer: for eksempel etterspørsel etter energi og bruk av drivstoff, vekst i bestemte økonomiske sektorer, økt transportbehov og skifte av transportmønster, teknologiske utviklinger, lavutslipps energikilder, energieffektivisering og demografiske endringer. Oversikt over klimagassutslippene i Europa EEA publiserer en årlig oversikt over hvordan europeiske land ligger an til å nå målene for utslippsreduksjoner. Her er det utviklet klima og energi profiler for alle medlemslandene som gir: Nøkkelinformasjon om klimagassutslipp Informasjon om trender og framskrivninger av utslipp på sektor og landnivå Forklaringer av hvordan landene ligger an til å nå Kyoto forpliktelsene for 2008 2012 og de årlige målene for sektorer som ikke er omfattet av EUs kvotesystem. EEAs oversikt over klimagassutslipp gir enkelt tilgang på data og kan vise utslippstrender for alle de viktigste sektorene, slik at man kan sammenligne land og aktiviteter. Europeiske klimagassutslipp i 2012 I 2012 hadde Tyskland, Storbritannia og Italia de høyeste klimagassutslippene av alle EEAs medlemsland. Liechtenstein, Malta og Island hadde de laveste klimagassutslippene. Totale klimagassutslipp for hele EEA 33 ble redusert med 14 prosent mellom 1990 og 2012. Det var imidlertid store variasjoner mellom landene med reduksjoner i 22 land og økning i 11. Prosentvis endring i klimagassutslipp fra 1990-2012 Tyskland, Storbritannia og Romania opplevde den største absolutte reduksjonen i klimagassutslipp fra 1990 til 2012. Den største økningen skjedde i Tyrkia, Spania og Portugal. Klimagassutslipp per innbygger i 1990, 2000 og 2012 De største relative utslippskuttene ble målt i følgende land: Latvia (ned 58 prosent) Latvia (ned 58 prosent) Litauen (ned 56 prosent) Estland (ned 53 prosent) Romania (ned 53 prosent) Den største relative økningen i klimagassutslipp ble målt i Tyrkia, Malta og Kypros med en økning på henholdsvis 133, 58 og 52 prosent. Landene med de høyeste klimagassutslippene per innbygger i 2012 var Luxemburg, Estland og Island. Landene med lavest utslipp var Latvia, Tyrkia og Romania. Klimagassutslippene per innbygger for hele EEA 33 gikk samlet ned med 22 prosent mellom 1990 og 2012. Her er det også nasjonale variasjoner 26 land opplevde nedgang, tre land opplevde ingen endring og fire land opplevde en økning. Den største reduksjonen i klimagassutslipp i perioden mellom 1990 og 2012 ble beregnet i Litauen, Latvia og Romania. Den største økningen ble beregnet i Tyrkia, Malta og Portugal. Nesten alle europeiske land med individuelle mål under Kyotoprotokollen har allerede nådd målene for den første forpliktelsesperioden fra 2008 2012 forutsatt at bidrag fra karbonopptak, som for eksempel skog, er regnet med. Tolv europeiske land må kjøpe kvoter for å nå målene: Østerrike, Belgia, Danmark, Irland, Italia, Liechtenstein, Nederland, Norge, Portugal, Spania og Sveits. Miljøstatus i Europa 2015 Miljøstatus i Europa 2015 er en 5 årsrapport om utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge. Rapporten er utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). EEA er et av EUs fagbyråer. 39 land i Europa samarbeider gjennom EEA. Norge er EEA medlem gjennom EØS avtalen. Miljødirektoratet har funksjonen som nasjonalt knutepunkt og koordinerer samarbeidet med EEA. Denne artikkelen er et utdrag fra rapporten, tilrettelagt for Miljøstatus.no 1.1.3. Kommunalt avfall i Europa Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet Til tross for framskritt innen avfallsforebygging, er avfallsproduksjonen i Europa betydelig, og resultatene med hensyn til å nå politiske mål for gjenvinning varierer. Avfallshåndteringen må endres radikalt hvis man skal klare å fase deponering av resirkulerbart eller gjenvinnbart avfall helt ut. Når vi målene våre? EUs medlemsland har også nasjonale årlige mål for perioden 2013 2020 for sektorene som ikke er omfattet av EUs kvotesystem. Framskrivningene for å oppnå disse målene er vist i figur 3. Denne oversikten er basert på en sammenlikning mellom de siste historiske trendene, andre relevante målsetninger som for eksempel utslippsmålene for ikke kvotepliktig sektor og framskrivninger som landene selv har rapportert. Framgang mot målene for 2013 og 2020 for medlemslandenes sektorer som ligger utenfor EUs kvotesystem Flertallet av medlemslandene forventer at de individuelle utslippsmålene for ikke kvotepliktig sektor oppnås gjennom de politiske tiltakene som allerede er på plass. 13 medlemsland har imidlertid rapportert at dagens framskrivninger innebærer at de ikke når utslippsmålene for 2020: Østerrike, Belgia, Bulgaria, Finland, Tyskland, Irland, Italia, Latvia, Litauen, Luxemburg, Nederland, Slovenia og Spania. De må trolig utvikle og gjennomføre andre utslippsreduserende tiltak, i tillegg til å vurdere bruk av fleksible mekanismer. Det er utfordrende å nå målet om 80 95 prosent utslippskutt innen 2050. Forventede utslippsreduksjoner fra de europeiske landene er fortsatt utilstrekkelige sammenlignet med målet om 40 prosent utslippskutt innen 2030 som akkurat ble innført. Disse figurene viser utslippene i hvert enkelt land, beregnet etter internasjonale retningslinjer fra FNs klimakonvensjon. Landenes bidrag til globale utslipp hadde blitt større dersom utslippene som import av varer og tjenester representerer var regnet med. Klimaendringene kan forsterke andre problemer knyttet til miljø, økonomi og sosiale forhold. Å håndtere disse vil kreve at alle dagens eksisterende tiltak gjennomføres. Vi kan også oppnå store fordeler av å se klima i sammenheng med andre politikkområder. Dette er tydelig i de mange nasjonale debattene rundt hvordan man skal klare overgangen til lavutslippssamfunnet og en ressurseffektiv framtid. Å se flere områder i sammenheng lar oss finne tiltak som kan gi et godt svar på klimaendringer, samtidig som vi også bevarer naturlig kapital og økosystemtjenester. Les mer om klimatiltak på EEA sine nettsider Denne artikkelen er Miljøstatus redaksjonens utdrag fra en av EEAs delrapporter, oversatt til norsk. Vi oppfordrer leserne til å gå inn på EEAs nettsider for mer informasjon på engelsk. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 40 / 107

Måker på avfallsdeponi. Foto: Stipe Surać, Waste smart /EEA Håndteringen av kommunalt avfall i Europa har utviklet seg mye de siste 20 årene; mindre avfall deponeres og mer gjenvinnes. Det er også gjort framskritt innen avfallsforebygging. Imidlertid er det, til tross for framskrittene som er gjort, slik at ressursbruken fortsatt i stor grad er ikke bærekraftig og ineffektiv, og at avfallet ikke håndteres godt nok. Å flytte kommunalt avfall høyere opp i «avfallshierarkiet» det vil si å unngå generering av avfall, og å legge til rette for gjenbruk og gjenvinning er nøkkelen til å hente ut større verdier fra en ressurs, mens man samtidig reduserer miljøbelastningen og skaper nye jobber. Avfallspolitikken og målene på europeisk plan inneholder minstekrav for håndtering av diverse avfallstyper. De viktigste målsettingene for kommunalt avfall er: deponidirektivets mål for biologisk nedbrytbart avfall, gjenvinningsmålene fra emballasje og emballasjeavfallsdirektivet gjenvinningsmålene for husholdningsavfall og lignende avfall i avfallsdirektivet En liten nedgang i totale avfallsmengder Den totale avfallsmengden i EEAs medlemsland gikk ned med en prosent fra 2004 til 2012 målt i absolutte tall og med fire prosent målt per innbygger. Men det er ingen entydig trend blant landene. Blant de totalt 36 landene som har tilgjengelige data økte avfallsmengden generert per innbygger i 15 land og gikk ned i 20. I 2012 var mengden avfall som ble generert per innbygger høyest i Sveits (694 kg/innbygger), Danmark (668 kg/innbygger) og Kypros (663 kg/innbygger). Den var lavest i Romania (271 kg/innbygger) og Albania (262 kg/innbygger). Dette gjenspeiler både forskjeller i dataene, i velstand (rike land genererer vanligvis mer avfall per person) og den nylige økonomiske nedgangen i Europa. Kommunalt avfall per innbygger i 36 europeiske land i 2004 og 2012 Gjenvinningen øker Avfallsdirektivet har et mål om 50 prosent gjenvinningsandel for kommunalt avfall innen 2020 i hvert land (unntatt Tyrkia og Sveits). Veksten i andelen avfall som blir gjenvunnet er en av suksesshistoriene i den europeiske miljøpolitikken så langt. Landene oppnådde en gjenvinningsandel på 29 prosent i 2012, sammenlignet med 22 prosent i 2004. Forbedringen er nokså begrenset når det gjelder gjenvinning av biologisk nedbrytbart avfall. Gjenvunnet kommunalt avfall per innbygger i 35 europeiske land i 2004 og 2012 Store forskjeller mellom landene Det er store forskjeller mellom landene når det gjelder hvor bra de gjør det på gjenvinning. Tyskland, Østerrike, Belgia og Sveits gjenvant mer enn halvparten av sitt kommunale avfall i 2012. Det er store forskjeller mellom landene når det gjelder hvor bra de gjør det på gjenvinning. Tyskland, Østerrike, Belgia og Sveits gjenvant mer enn halvparten av sitt kommunale avfall i 2012. Fra 2004 til 2012 økte gjenvinningsandelen mest på Island og i Storbritannia, Italia, Slovenia, Litauen, Kypros og Tsjekkia (18 25 prosentpoeng). Samlet sett økte 14 av 35 land gjenvinningsandelen med mer enn ti prosentpoeng i denne perioden. Men i seks land endret gjenvinningsandelen seg lite (Østerrike, Finland, Serbia, Makedonia,Montenegro og Sveits). Gjenvinningsandelen gikk ned i tre land; Malta, Tyrkia og Spania. Det er en klar sammenheng mellom økt gjenvinning og mindre deponiering. I land med høy gjenvinningsandel reduseres deponeringen mye raskere enn veksten i gjenvinning. Årsaken er at landenes avfallshåndteringsstrategier vanligvis legger opp til en overgang fra deponering til en kombinasjon av gjenvinning og forbrenning, og av og til også mekanisk biologisk behandling. Andelen avfall som deponeres i EU landene gikk ned fra 47 prosent i 2004 til 33 prosent i 2012. Det er store variasjoner mellom landene. Østerrike, Danmark, Norge, Nederland, Belgia, Sverige og Tyskland deponerer så og si ikke lenger avfall som kan gjenvinnes eller brukes på annet vis. På den andre siden deponerer Litauen, Kypros, Romania, Hellas, Malta, Kroatia, Tyrkia og Latvia mer enn 75 prosent av det kommunale avfallet. Avfallsdeponeringen har gått tilbake i 27 av de 31 EEA landene som har tilgjengelige data. Mellom 2004 og 2012 var den største nedgangen i Polen (35 prosentpoeng), Storbritannia (33 prosentpoeng) og Estland (28 prosentpoeng). Når Europa gjenvinningsmålet? De fleste landene klarer å bevege seg bort fra avfallsdeponering. Utsiktene til å nå en gjenvinningsandel på 50 prosent for kommunalt avfall innen 2020 varierer fra land til land. Denne andelen er allerede nådd av fire land, og ni andre land er på vei til å nå dette målet, hvis utviklingen fortsetter som mellom 2001 og 2012. Mange land må anstrenge seg ytterligere dersom de skal nå målet. Ni land må øke andelen avfall til gjenvinning med to til fire prosentpoeng årlig, mens seks land må klare en hittil ikke nådd økning på mer enn fire prosentpoeng årlig. De landene som gjør det best har nesten uten unntak et større spekter av tiltak og virkemidler å spille på enn land som gjør det dårlig. Tiltakene inkluderer forbud mot deponering av våtorganisk avfall eller kommunalt avfall som ikke har blitt bearbeidet på forhånd, påbudt adskilt innsamling av kommunalt avfall (spesielt biologisk avfall) og økonomiske virkemidler som skatt på deponier og forbrenning, og gebyrer på avfallsinnhenting. De viktigste virkemidlene er uten tvil EU lovgivning og nasjonal lovgivning, men regional og lokal politikk spiller også en vesentlig rolle. Avfallsdirektivet påla landene å etablere nasjonale programmer for å avfallsforebygging innen desember 2013. I de fleste land gjenstår det fortsatt å se om disse har hatt noen virkning, og det er for tidlig å si om programmene er årsak til de reduksjonene i avfallsgenerering vi har sett de siste årene. Vi vil få et tydeligere bilde etter EEAs årlige vurdering av nasjonale programmer for avfallsforebygging. Å gjøre avfall om til en ressurs vil kreve en fullstendig implementering av avfallslovgivningen, at vi fjerner eventuelle hindringer for kildesortering og begrenser avfallsdeponering til avfall som ikke kan gjenvinnes. Det er behov for bedre avfallsdata og harmonisering av rapporteringsmetoder. I dag gjør usikkerhet knyttet til sammenlignbarheten av nasjonale data det vanskelig å vurdere om Europa gjør framskritt og om vi har effektivt regelverk. Et forslag om å endre avfallsdirektivet er lagt fram, dette omfatter også en gjennomgang av mål for kommunalt og emballasjeavfall, som kan bidra til at Europa kan nå gjenvinningsmålet sitt. Les mer om kommunalt avfall på EEA sine sider Denne artikkelen er Miljøstatus redaksjonens utdrag fra en av EEAs delrapporter, oversatt til norsk. Vi oppfordrer leserne til å gå inn på EEAs nettsider for mer informasjon på engelsk. Miljøstatus i Europa 2015 Miljøstatus i Europa 2015 er en 5 årsrapport om utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge. Rapporten er utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). EEA er et av EUs fagbyråer. 39 land i Europa samarbeider gjennom EEA. Norge er EEA medlem gjennom EØS avtalen. Miljødirektoratet har funksjonen som nasjonalt knutepunkt og koordinerer samarbeidet med EEA. Denne artikkelen er et utdrag fra rapporten, tilrettelagt for Miljøstatus.no 1.1.4. Luftforurensning i Europa Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet Dårlig luftkvalitet merkes mest på helsa til dem som bor i storbyene, der spesielt svevestøv er en stor utfordring. Luftforurensning er også skadelig for naturen og fører til tap av naturmangfold. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 48 / 107

Foto: Simeon Lazarov, Environment & Me /EEA Denne artikkelen handler om fire luftforurensninger, som alle sammen bidrar til forsuring, overgjødsling, dannelse av bakkenær ozon og svevestøv i atmosfæren: nitrogenoksider (NOx) sulfuroksider (SOx) ammoniakk (NH3) flyktige organiske forbindelser uten metan (NMVOC). Luftkvaliteten i Europa har blitt betydelig bedre de siste 60 årene, men er fortsatt dårligere enn det Verdens helseorganisasjon anbefaler og det europeisk lovgivning har forutsatt. Partikler fra svevestøv (PM2,5) forårsaket 430 000 for tidlige dødsfall i 2011 i EUs 28 medlemsland. Mindre utslipp har ikke nødvendigvis gitt friskere økosystemer De viktigste kildene til luftforurensning er transport, kraftproduksjon og landbruk. Selv om det har vært en reduksjon i utslippene av luftforurensning de siste tjue årene, har ikke dette alltid ført til at økosystemene har blitt tilsvarende mindre eksponert for slike forurensninger. Grunnen er komplekse sammenhenger mellom utslipp og luftkvalitet. I løpet av de siste tiårene har nivåene av forsuring gått ned, og vi venter at situasjonen vil bedre seg ytterligere i løpet av de neste 20 årene. Når det gjelder overgjødsling, har imidlertid ikke utviklingen vært like positiv. Mesteparten av det kontinentale Europa opplever overskridelser av tålegrenser for overgjødsling. EUs luftkvalitetsdirektiv har som mål å beskytte vegetasjon fra høye ozonkonsentrasjoner. Det meste av vegetasjon og jordbruksavlinger er utsatt for nivåer som overstiger målet. I 2011 utgjorde slike områder 88 prosent av Europas jordbruksareal. De høyeste verdiene ble målt i Sør og Sentral Europa. Nedgang i stoffer under Gøteborgprotokollen Gøteborgprotokollen setter årlige utslippstak for NOx, SOx, NH3 og NMVOC under Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensning. Det samme gjør EUs takdirektiv, hvor formålet er å beskytte naturen og folkehelsa. I 2012 ble Gøteborgprotokollen revidert, slik at de allerede vedtatte utslippstakene for 2010 ble forlenget til 2020. Medlemslandene ble også forpliktet til å holde utslippene under 2010 grensene, eller til å redusere utslippene dersom de oversteg utslipptakene. Landenes framgang med å nå utslippstakene under takdirektivet eller Gøteborgprotokollen Utslippene av NOx, SOx, NH3 og NMVOC har gått ned i de 33 medlemslandene som rapporterer til Det europeiske miljøbyrået. NOx har gått ned med 44 prosent, SOx med 74 prosent, NH3 med 25 prosent og NMVOC har gått ned 57 prosent siden 1990. I 2013 rapporterte 11 land at de hadde oversteget forpliktelsen for NOx i 2011, fem hadde overskredet NH3, og et land rapporterte om overskridelse for NMVOC. Alle land rapporterte at de klarte å holde seg under forpliktelsene for SOx. 14 land oversteg minst en forpliktelse i 2012. I 2011 var det 13 land, og 15 i 2010. Liechtenstein, Luxembourg, Norge og Spania overskred to forpliktelser i 2012. Flere land har problemer med å holde seg under utslippstakene. Norge er et av ni land som har oversteget forpliktelsen for NOx tre år på rad. I 2015 rapporterte Norge at NOx forpliktelsen ble overholdt (2013 tall). Danmark, Finland, Lichtenstein, Norge og Spania har ikke klart å holde seg under forpliktelsen for NH3 tre år på rad. De fleste land kan rapportere om lavere utslipp av NOx i 2012, sammenlignet med 1990. Unntaket er Tyrkia, som hadde utslipp som var nesten to ganger høyere enn i 1990, Kypros, med 34 prosent høyere utslipp, Luxembourg (18 prosent) og Malta (15 prosent). Mer transport bidrar til overskridelser Til tross for store kutt i NOx utslippene fra transport, er transportsektoren hovedårsaken til de mange overskridelsene. Transportsektoren har både vokst mer enn forventet og vi har fått en større andel dieselkjøretøy. Dieselkjøretøy har høyere utslipp av NOx enn bensinkjøretøy, og utslippsstandardene i EU lovgivningen har ikke alltid skapt de utslippsreduksjonene man hadde forventet. Når vi målene våre? Til tross for en bedring i luftkvaliteten de siste tiårene, gjenstår det fortsatt mye arbeid med å bedre luftkvaliteten. Veitransport, industri, kraftverk, husholdninger og landbruksaktiviteter fører fortsatt til betydelige utslipp. Tretti av landene som rapporterer til Det europeiske miljøbyrået har satt seg 2020 mål under den reviderte Gøteborgprotokollen. De fleste landene gjør framskritt mot å nå disse målene. 15 land har allerede greid 2020 målene for SOx. 16 land har nådd utslippstaket for NH3, mens ni land har nådd taket for NMVOC. Bare Portugal nådde målet for NOx allerede i 2012, mens seks land har klart nye 2020 mål for finkornet svevestøv (PM 2,5). Håndteringen av luftforurensning er utfordrende fordi den er grenseoverskridende, og kommer fra mange forskjellige kilder. Regelverket for europeisk luftkvalitet har gjennomgått en grundig revidering, og i 2013 ble en tiltakspakke for ren luft innført. Den inkluderer tiltak for å styrke forpliktelsene til nasjonale utslippsreduksjoner. Dette er gjort ved å endre Takdirektivet, og sette utslippstak for 2020 og 2030 for de fire nevnte luftforurensningene, PM 2,5 utslipp direkte til luft, og metan. Andre anbefalte tiltak for bedre luftkvalitet i byene retter seg både mot nasjonalt og lokalt nivå. Det er viktig med erfaringsutveksling mellom land, slik at vi får bedre kunnskap og verktøy for å bedre luftkvaliteten. Endringer i utslipp av NOx i forhold til Takdirektivet og mål under Gøteborgprotokollen Les mer om luftforurensning på EEA sine sider Denne artikkelen er Miljøstatus redaksjonens utdrag fra en av EEAs delrapporter, oversatt til norsk. Vi oppfordrer leserne til å gå inn på EEAs nettsider for mer informasjon på engelsk. Miljøstatus i Europa 2015 Miljøstatus i Europa 2015 er en 5 årsrapport om utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge. Rapporten er utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). EEA er et av EUs fagbyråer. 39 land i Europa samarbeider gjennom EEA. Norge er EEA medlem gjennom EØS avtalen. Miljødirektoratet har funksjonen som nasjonalt knutepunkt og koordinerer samarbeidet med EEA. Denne artikkelen er et utdrag fra rapporten, tilrettelagt for Miljøstatus.no 1.1.5. Ressurseffektivitet i Europa Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet Ressurseffektivitet og lavutslippsøkonomi er begreper som har vokst fram i den europeiske politikken, fordi vi ser stadig tydeligere at dagens modell for økonomisk utvikling basert på stadig økende ressursbruk og skadelige utslipp ikke kan opprettholdes på lang sikt. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 55 / 107

Foto: Stephen Mynhardt, EEA Allerede i dag er Europas systemer for produksjon og forbruk sårbare. Kontinentets økologiske fotavtrykk er dobbelt så stort som størrelsen på EUs landområde, og EU avhenger i stadig større grad av import for å dekke sine ressursbehov. Å gjøre mer med mindre Ressurseffektivitet handler grunnleggende sett om å «gjøre mer med mindre». Overgangen til en lavkarbonøkonomi er en spesielt viktig del av den bredere målsetningen om å redusere miljøbelastningen fra ressursbruken vår. Økt ressurseffektivitet er avgjørende for fortsatt samfunnsøkonomisk utvikling i en verden med begrensede ressurser men det er ikke nok. Økt effektivitet er en indikasjon på at produksjonen vokser mer enn ressursbruken og utslippene, men garanterer ikke en redusert miljøbelastning i absolutt forstand. Når man skal vurdere hvor bærekraftige de europeiske produksjons og forbrukssystemene er, må man gå lenger enn å bare måle om produksjonen øker raskere enn ressursbruken og den tilhørende belastningen en «relativ løsrivelse». Man må derimot vurdere om det finnes tegn på en «absolutt løsrivelse», altså at produksjonen øker mens ressursbruken avtar. Ressurseffektivitet er en strategisk prioritet i Europa 2020 strategien, som er et policy dokument som tar opp mange økonomiske og miljørelaterte utfordringer. I 2011 identifiserte Veikartet mot et ressurseffektivt Europa flere milepæler og nesten 100 tiltak som skulle gjennomføres av Europakommisjonen og medlemslandene. Én av de prioriterte målsetningene i det sjuende miljøhandlingsprogrammet peker på behovet for å «gjøre Unionen til en ressurseffektiv, grønn og konkurransedyktig lavkarbonøkonomi». Det er likevel ikke vedtatt bindende mål for materialbruk eller ressurseffektivitet på det europeiske plan. I Europakommisjonens melding Mot en sirkulær økonomi: et nullavfallsprogram for Europa foreslo kommisjonen å innføre ressursproduktivitetsmål. Håpet var at det ville gi føringer til land om også å innføre nasjonale mål for ressurseffektivitet. Per i dag har bare noen få land, for eksempel Tyskland, konkrete og målbare mål og tidsfrister. Det er likevel ikke vedtatt bindende mål for materialbruk eller ressurseffektivitet på det europeiske plan. I Europakommisjonens melding Mot en sirkulær økonomi: et nullavfallsprogram for Europa foreslo kommisjonen å innføre ressursproduktivitetsmål. Håpet var at det ville gi føringer til land om også å innføre nasjonale mål for ressurseffektivitet. Per i dag har bare noen få land, for eksempel Tyskland, konkrete og målbare mål og tidsfrister. Flere land har utviklet egne nasjonale programmer eller strategier for ressurseffektivitet. De retter seg gjerne mot avgrensede, definerte områder som energiforbruk eller avfallsgjenvinning. Likevel er programmene og strategiene gradvis utvidet til å dekke produksjons og forbruksmønstre, økende kostnader av energi og råmaterialer, økende etterspørsel etter begrensede ressurser globalt og økende bekymring over overutnyttelse av ressurser og sikkerheten rundt ressurstilgang, i tillegg til forurensning og de globale konsekvensene av klimagassutslipp. Om ressurseffektivitet Ressurseffektivitet defineres som forholdet mellom brutto nasjonalprodukt (BNP) og innenlandsk materialforbruk. Innenlandsk materialforbruk måler den totale mengden materialer og råvarer som brukes direkte i en økonomi. Den omfatter både materialer hentet fra innenlandsk territorium og nettotilførsel av varer og ressurser fra utlandet. Innenlandsk materialforbruk måles i tonn per innbygger. Tall for ressurseffektivitet publiseres regelmessig av Eurostat for enkeltland og for EU som helhet. Innenlandsk materialforbruk inkluderer ikke råmaterialer som forbrukes i produksjonen av importvarer. Derfor har Eurostat også utviklet en indikator over forbruk av råmaterialer også kalt «materialfotavtrykk» for å gi et mer fullstendig bilde av ressursbruken som er forbundet med det europeiske forbruket. Anslag for forbruk av råmaterialer har blitt utarbeidet av Eurostat for alle EU-land, men er kun tilgjengelig i et par enkeltland. Finanskrisen viktig for utviklingen i ressursbruk Den totale materialbruken i et land er sterkt knyttet til befolkningsstrukturen og størrelsen og strukturen på økonomien. I 2012 hadde Tyskland, Frankrike og Polen høyest innenlandsk materialforbruk. Malta, Luxembourg og Kypros hadde lavest. Den økonomiske krisen som startet i 2008 har vært viktig for utviklingen i ressursbruken. I perioden 2007 2011 ble det registrert større endringer i ressursbruken både i landene hver for seg og samlet på europeisk plan. I EU landene økte innenlandsk materialforbruk fra 15,6 tonn per kapita i 2000 til 16,7 i 2007 før den sank til 13,7 i 2012. Finland, Estland og Irland hadde høyest innenlandsk materialforbruk per innbygger i 2012. Spania, Ungarn og Storbritannia hadde lavest. Innenlandsk materialforbruk per person i 2000, 2007 og 2012 I de fleste europeiske land ble innenlandsk materialforbruk redusert i perioden 2000 2012. Den største nedgangen ble registrert i Irland (50 prosent) og Spania (49 prosent) i hovedsak grunnet kollaps i byggeaktiviteter etterfulgt av Italia (38 prosent) og Kypros (32 prosent). Innenlandsk materialforbruk per innbygger økte i 13 land, og den største økningen ble registrert i Romania (178 prosent) som hadde store investeringer i infrastruktur Litauen (54 prosent), Bulgaria (46 prosent) og Tyrkia (44 prosent). Brutto nasjonalprodukt (BNP) og innenlandsk materialforbruk i 2000 og 2012 Mellom 2000 og 2012 økte ressurseffektiviteten betydelig i EU (med 29 prosent for EU landene totalt og med 39 prosent for de opprinnelige 15 medlemslandene). Det tyder på at europeiske økonomier klarer å skape velstand ut av ressursene som brukes, selv om det også reflekterer endringer i materialbruk og økonomiske struktur. Landet med størst ressurseffektivitet i den perioden vi har tall for, er Sveits. Sveits, Luxembourg, Storbritannia og Nederland har vært de mest ressurseffektive økonomiene i Europa i hele perioden fra 2000 til 2012. Veksten i ressurseffektivitet var høyest i Irland, Spania, Slovenia, Ungarn, Tsjekkia, Italia, Kypros og Storbritannia. Kun to land Romania og Estland hadde nedgang i ressurseffektiviteten i samme periode. Når vi målene våre? Flere ting påvirker et lands ressursbruk og produktivitet: Klima, befolkning og befolkningstetthet, infrastrukturbehov, tilgang på råmaterialer innenlands i forhold til importavhengighet, økonomisk vekst, teknologisk utvikling og økonomiens sammensetning. Det langsiktige målet i den gjeldende miljøpolitikken i Europa er at den totale miljøbelastningen av alle sektorene i økonomien bør reduseres betraktelig og at ressurseffektiviteten må økes. Det overordnede målet en dobbel løsrivelse av materialbruk fra både økonomisk vekst og miljøpåvirkninger gir ramme og retning rundt utformingen av nasjonal politikk. De store forskjellene mellom landene i ressurseffektivitet viser at det er potensial for forbedringer og tiltak. At de samme seks landene har ligget i bunn av statistikken siden 2000, viser det samme. Samtidig er det fortsatt krevende å vise den totale miljøpåvirkningen fra materialbruk med de dataene som er tilgjengelige. Les mer om ressurseffektivitet på EEA sine sider Denne artikkelen er Miljøstatus redaksjonens utdrag fra en av EEAs delrapporter, oversatt til norsk. Vi oppfordrer leserne til å gå inn på EEAs nettsider for mer informasjon på engelsk. Miljøstatus i Europa 2015 Miljøstatus i Europa 2015 er en 5 årsrapport om utviklingen og framtidsutsiktene for miljøet i de europeiske landene, inkludert Norge. Rapporten er utgitt av Det europeiske miljøbyrået (EEA). EEA er et av EUs fagbyråer. 39 land i Europa samarbeider gjennom EEA. Norge er EEA medlem gjennom EØS avtalen. Miljødirektoratet har funksjonen som nasjonalt knutepunkt og koordinerer samarbeidet med EEA. Denne artikkelen er et utdrag fra rapporten, tilrettelagt for Miljøstatus.no 1.1.6. Transport i Europa Publisert 03.03.2015 av Miljødirektoratet Lett tilgjengelige og gode transportmuligheter er viktig for samfunnet og økonomien, men transport er også en av de største kildene til klimagassutslipp, luftforurensning og støy. Infrastruktur som veier, broer og tuneller kan også fragmentere arealer, forringe økosystemer og føre til tap av naturmangfold. Transport står, sammen med mat og bolig, for mer enn to tredjedeler av den totale miljøbelastningen fra husholdninger. http://www.miljostatus.no/miljostatus-for-europa/ Side 63 / 107