FÆRRE ARM-MOT-HODE HENDELSER I TIPPELIGAEN ETTER INNFØRING AV STRENGERE REGELFORTOLKNING Bjørneboe J1, Bahr R1, Dvorak J2, Andersen TE1 1

Prisforedrag Bankettsalen, søndag 10.30 12.00 FÆRRE ARM-MOT-HODE HENDELSER I TIPPELIGAEN ETTER INNFØRING AV STRENGERE REGELFORTOLKNING Bjørneboe J1, Bahr R1, Dvorak J2, Andersen TE1 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo 2 FIFA Medical Assessment and Research Centre, Zürich, Sveits Bakgrunn: Tidligere studier har vist en økning i risiko for kampskader i Tippeligaen. Videoanalyser har vist at hendelser med høy risiko for skade har økt med 50 % i perioden fra 2000 til 2010. Målet med denne studien var å vurdere om en strengere regelfortolkning (rødt kort for høye albuetaklinger i hodedueller og for sene/tofotstaklinger) kunne redusere hendelser med høy skaderisiko på mannlig elitenivå i Tippeligaen. Metode: Vi gjennomførte en pre/post-intervensjons analyse, hvor hendelsesraten og skader i 2010 (pre) ble sammenlignet med 2011 (post). I forkant av 2011-sesongen ble en strengere regelfortolkningen utarbeidet i samarbeid med FIFA og dommerkomiteen i NFF. En hendelse ble registrert hvis kampen ble stoppet av dommeren, spilleren lå nede i over 15sekunder og virket å være smertepåvirket eller fikk behandling av medisinskpersonell. Vi benyttet «time-loss» definisjon for skaderegistrering. Resultater: Totalt ble det registrert 1421 kontakthendelser, med en rate på 92,7 (95 % konfidensintervall (KI): 86,0 til 99,4) i 2010-sesongen og 86,6 (95 % KI: 80,3 til 99,4) i 2011-sesongen, altså ingen forskjell mellom sesongene. Vi fant en reduksjon i antall hodehendelser (rateratio (RR): 0,81, 95 % KI: 0,67 til 0,99), og hodehendelser som skyldes arm-til-hode kontakt (RR: 0,72, 95 % KI: 0,54 til 0,97). Vi fant ingen forskjell i total skadeinsidens mellom de to sesongene. Diskusjon: Dette er den første studien som har vurdert effekten av regelfortolkning på skaderisiko i fotball. Tidligere studier har vist at den viktigste årsaken til hodeskader er arm-mot-hode eller hode-mot-hode hendelser. Det er derfor oppløftende at vi fant en redusert insidens av hodehendelser. Konklusjon: Etter innføring av strengere regelfortolkning i Tippeligaen fant vi ingen endring i den totale insidensen av kontakthendelser, men vi fant en reduksjon av hodehendelser og arm-mot-hode hendelser. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. REKONSTRUKSJON ELLER IKKE-OPERATIV BEHANDLING ETTER FREMRE KORSBÅNDSKADE: KNEFUNKSJON, IDRETTSDELTAGELSE OG NYE KNESKADER Grindem H, 1 Eitzen I, 2 Engebretsen L, 3 Snyder-Mackler L, 4 Risberg MA 1 1 NAR, Seksjon for idrettsmedisin, Norges idrettshøgskole, Oslo 2 NAR, Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo 3 Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Oslo 4 Department of Physical Therapy, College of Health Sciences, University of Delaware, USA Innledning: Det finnes mange meninger om forventet knefunksjon, idrettsdeltagelse og risiko for ny kneskade etter ikke-operativ behandling av fremre korsbåndskader, men kunnskap om klinisk forløp sammenlignet med korsbåndsrekonstruksjon mangler.metode: 143 pasienter med fremre korsbåndskade deltok i denne prospektive kohortstudien med to år oppfølging. Pasientene var mellom 13 og 60 år og deltok i nivå 1-2 idretter minst to ganger i uken før skaden(tabell 1). Isokinetisk quadriceps- og hamstringsstyrke, samt selvrapportert knefunksjon (IKDC 2000) ble innhentet ved baseline, 6 uker, og 2 år. Idrettsdeltagelse ble rapportert månedlig i to år ved internettbasert aktivitetsregistrering. Pasientene rapporterte nye kneskader ved kliniske oppfølginger og månedlig internettbasert registrering. Repetert ANOVA, GEE-modeller og Cox regresjon ble brukt i analysene. Resultater: Korsbåndopererte pasienter (n=100) var signifikant yngre og deltok i mer knebelastende idretter før skade enn ikke-opererte pasienter (n=43). Oppfølgingprosent for alle utfallsmål var 87 %. Det var ingen signifikant gruppeforskjell i knefunksjon over tid. Ujusterte analyser viste at opererte pasienter oftere deltok i nivå 1 idretter i det andre året av oppfølgingen, og hadde høyere risiko for å pådra seg ny kneskade. Etter justering for alder og idrettsdeltagelse før skade var dette ikke signifikant. Signifikant flere ikke-opererte pasienter deltok derimot i nivå 2 idretter i det første året av oppfølgingen, og i nivå 3 idretter over hele toårsperioden. Etter to år hadde 30 % av alle pasienter quadricepsstyrke under 90 % av motsatt side, 31 % hadde hamstringsstyrke under 90 % av motsatt side, 21 % hadde selvrapportert knefunksjon under normalverdier, og 19 % rapporterte en ny kneskade. Konklusjon: Det var få forskjeller i det kliniske forløpet etter

korsbåndsrekonstruksjon og ikke-operativ behandling. Uansett behandling har mange pasienter utilfredsstillende resultater etter to år, og fremtidig fokus bør være å forbedre utfallet hos disse pasientene. Studien er en del av the Delaware-Oslo ACL Cohort Study, og er finansiert av National Institutes of Health (R01HD37985 og R37HD37985) Tabell 1. Idretter rapportert i den månedlig aktivitetsregistreringen, klassifisert etter nivå Idrett Håndball Fotball Basketball Innebandy Volleyball Kampsport Turn Ishockey Tennis/squash Alpint/telemark Snowboard Dans/aerobic Langrenn Løping Sykling Svømming Styrketrening Nivå I II III THE BRIEF EATING DISORDER IN SPORT-QUESTIONNAIRE (BEDS-Q): NY ENKEL METODE TILPASSET UNGE KVINNELIGE ELITE-IDRETTSUTØVERE Martinsen M 1, Klungland Torstveit M 2, Pensgaard AM 3, Sundgot-Borgen J 4 1 Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo, 2 Fakultet for helse- og idrettsvitenskap, Universitetet i Agder, Kristiansand, 3 Seksjon for coaching og psykologi, Norges idrettshøgskole, Oslo, 4 Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges idrettshøgskole, Oslo. Et skjema for screening av spiseforstyrrelser tilpasset kvinnelige utøvere har vært etterspurt både nasjonalt og internasjonalt. Formål:1). Utvikle og validere et spørreskjema tilpasset unge kvinnelige eliteidrettsutøvere, som kan skille mellom utøvere med og uten spiseforstyrrelse. 2). Undersøke spørreskjemaets presisjon til å avdekke utøvere i risiko for å utvikle en spiseforstyrrelse. Metode: Del I: Kvinnelige førsteklasseelever ved 16 toppidrettsgymnas (n=221, 90%) svarte på den standardiserte testen Eating Disorder Inventory (EDI) og spørsmål relatert til trening og forstyrret spiseatferd. Alle utøvere med symptomer på spiseforstyrrelser (n=96, 94%) og et tilfeldig utvalg uten spiseforstyrrelser (n=88, 86%) deltok i et klinisk intervju. Med utgangspunkt i resultatene fra kartleggingen, relevant litteratur og erfaring ble spørsmålene med best prediksjonsevne videreført til henholdsvis versjon 1 og 2 av spørreskjema for videre testing. Versjon 1 bestod av 7 spørsmål fra EDI-Body Dissatisfaction, EDI-Drive for Thinness og nåværende og tidligere slanking. I versjon 2 inkluderte vi i tillegg to spørsmål om perfeksjonisme. Del II: Spørreskjemaets eksterne validitet ble testet opp imot 54 kvinnelige eliteidrettsutøvere i samme alder fra en ekstern database. Del III: Versjon 1 og 2 sin evne til å predikere nye tilfeller av spiseforstyrrelser to år frem i tid ble undersøkt blant utøvere uten spiseforstyrrelse ved del I (pretest), (n=128, 99%). Resultater: Versjon 2 viste bedre evne enn versjon 1 til å skille utøvere med og uten spiseforstyrrelse med ROC areal på 0.86 (95% CI, 0.78-0.93) versus 0.83 (0.74-0.92). Spørreskjemaet viste god ekstern prediktiv validitet med en nøyaktighet på 0.77 (0.63-0.91). Spørreskjemaets evne til å predikere nye tilfeller med spiseforstyrrelser er lovende (versjon 1: 0.71, 0.49-0.93 versus versjon 2: 0.75, 0.55-0.94). Konklusjon: Ni spørsmål om perfeksjonisme, kroppsmisnøye og slankeadferd ser ut til å ha høy presisjon til å skille unge kvinnelige eliteutøvere med og uten spiseforstyrrelse. Spørreskjemaets prognostiske evne er lovende, men bør testes i et større materiale. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping.

JO HØYERE JO BEDRE? TRENINGSINTENSITET UNDER INTERVALLTRENING HOS PASIENTER MED KORONARSYKDOM Moholdt, T 1,2, Madssen, E 1,3, Rognmo, Ø 1, Aamot, IL 1,4 1 K.G. Jebsen Center of Exercise in Medicine, Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim 2 Kvinneklinikken, St.Olavs hospital, Trondheim 3 Hjertemedisinsk avdeling, St.Olavs hospital, Trondheim 4 Kliniske servicefunksjoner, St.Olavs hosptial, Trondheim Formål: Peak oksygenopptak (VO 2peak ) øker mer etter intervalltrening med høy intensitet sammenlignet med isokalorisk trening med moderat intensitet hos pasienter med koronar hjertesykdom. Vi undersøkte betydningen av hvor høy intensitet pasientene trente med under høyintensitets intervalltrening for økning i VO 2peak. Metode: Vi inkluderte 112 pasienter med koronar hjertesykdom som hadde deltatt i randomiserte kliniske forsøk av 4x4 minutter intervalltrening på 85-95% av maksimal hjertefrekvens (HR max ) i 12 uker. Treningsintensitet ble beregnet for hver enkelt pasient ved å ta gjennomsnittspuls de to siste minuttene av hvert intervalldrag, uttrykt som prosent av HR max. Vi brukte univariat generell lineær modell med VO 2peak som avhengig variabel og prosent av HR max, alder, antall intervalltreningsøkter og VO 2peak ved oppstart av treningsperioden som forklarende variabler (kovariater). Treningsintensitet ble også delt inn i tre kategorier; < 88%, 88-92% og > 92% av HR max, og disse kategoriene ble så brukt som faste faktorer ( fixed factor ) i modellen. Resultater: VO 2peak økte med 3.9 (standarddeviasjon, SD 3.1) ml kg -1 min -1, tilsvarende 11.9 % etter 23.4 intervalltreningsøkter. Prosent av HR max hadde en signifikant effekt på økning i VO 2peak, både som kontinuerlig (p=0.019) og kategorisk variabel (p=0.020). Estimerte forskjeller og 95 % konfidensintervall for økning i VO 2peak for de tre intensitetskategoriene var 3.1 (2.0, 4.2) for <88 %, 3.6 (2.8, 4.4) for 88-92 %, og 5.2 (4.1, 6.3) >92 %. Diskusjon og konklusjon: Studien vår tyder på at økning i fysisk kapasitet etter intervalltrening med høy intensitet er avhengig av hvor høy intensitet pasientene trener med. Pasienter som klarer å trene på en puls som tilsvarer mer enn 92 % av sin makspuls øker mest. Disse funnene vil kunne ha betydning for hvordan trening av stabile koronarpasienter bør foregå. SAMMENLIGNING AV SENESUTUR OG FYSIOTERAPI I BEHANDLING AV ROTATORCUFFRUPTUR - EN RANDOMISERT STUDIE OVER 5 ÅR Moosmayer S 1, Lund G 2, Seljom U 2, Haldorsen B 2, Svege I 2, Hennig T 3 Ortopedisk 1, fysioterapeutisk 2, ergoterapeutisk 3 avdeling, Martina Hansens Hospital, 1306 Bærum Innledning Senesutur eller fysioterapi er vanlige metoder i behandlingen av rotatorcuffruptur, men det er fortsatt uklart hvilken metode som gir best resultat. Formålet med studien var å sammenligne behandlingseffekt av primær senesutur og av fysioterapi, for rotatorcuffrupturer med diameter inntil 3 cm. Fysioterapigruppen hadde mulighet for sekundær senesutur ved vedvarende symptomer. Metodebeskrivelse 103 pasienter med symptomatiske rotatorcuffrupturer ble randomisert til studiens to behandlingsalternativ. Primær effektvariabel var Constant score, sekundære effektvariabler var ASES score, SF-36 score og subscores for skulderbevegelighet, smerte, styrke og pasient fornøydhet. Scorene ble gjort ved baseline, etter 6 måneder, 1, 2 og 5 år av en blindet undersøker. Ultralydkontroll ble utført etter 5 år. Pasienter som ikke viste framgang etter minst 15 fysioterapeutiske behandlinger, fikk tilbud om sekundær senesutur. Analysen ble gjort med linear regresjonsanalyse etter intention-to-treat prinsippet. Resultater Tolv av 51 pasienter (24%) i fysioterapigruppen hadde lite behandlingseffekt og måtte konverteres til sekundær senesutur. Gruppen med primær senesutur oppnådde 5,3 poeng større økning fra baseline på Constant score (p=0.05) og 9,1 poeng større økning på ASES score (p<0.0005) enn fysioterapigruppen. Fjorten (36%) av 39 konservativ behandlede rupturer viste sonografisk økende rupurstørrelse, og dette var korrelert med et dårligere outcome. Hos de opererte ble det funnet re-ruptur hos 8 (13%) av 60 pasienter. Diskusjon Randomiserte studier som sammenligner effekten av våre to behandlingsmetoder mangler i litteraturen. Vi finner at ¼ av de konservativ behandlede måtte konverteres til kirurgi, og at funksjonsforskjellene mellom våre hovedgrupper var små. Vi mener at et primært forsøk med fysioterapi kan forsvares i mange tilfeller, men for unge pasienter med høye skulderkrav anbefaler vi primær senesutur. ANATOMISKE KARAKTERISTIKA ER ASSOSIERT MED ØKT RISIKO FOR SKADER I UNDEREKSTREMITETENE HOS KVINNELIGE ELITEFOTBALLSPILLERE Nilstad A, Andersen TE, Bahr R, Holme I, Steffen K Senter for idrettsskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo

Bakgrunn: Forekomsten av skader i underekstremitetene blant kvinnelige fotballspillere er høy, men vi har liten kunnskap om risikofaktorer. Formålet med studien var derfor å undersøke ulike biomekaniske, nevromuskulære og anatomiske risikofaktorer for skader i underekstremitetene hos kvinnelige elitefotballspillere. Metode: Totalt 194 spillere i Toppserien deltok på omfattende screening av potensielle risikofaktorer før sesongstart i 2009. Screeningen inkluderte tester av maksimal styrke i lår- og hoftemuskulatur, dynamisk balanse, måling av knevalgus i et tobens fallhopp, knelaksitet, generell leddlaksitet og fotpronasjon. I tillegg registrerte vi demografiske data og tidligere skader i kne, ankel og lår. Gjennom fotballsesongen registrerte spillerne trenings- og kampeksponering, samt alle fraværsskader, ukentlig via SMS. For alle registrerte skader innhentet vi detaljert skadeinformasjon gjennom et telefonintervju. Univariate og multivariate analyser ble brukt til å kalkulere odds ratio (OR) med 95% konfidensintervall (CI) for en ny skade per standardavviks endring. Resultater: Totalt 173 spillere deltok på både screeningen og skaderegistreringen, og det ble registrert 171 skader blant 107 spillere (62%) gjennom sesongen. Multivariate analyser viste at høyere BMI (OR 1,44, CI 1,14-1,83, p 0,001), lavere knevalgus i et tobens fallhopp (OR 0,77, CI 0,60-0,99, p=0,04) og høyere fotpronasjon (OR 1,36, CI 1,02-1,81, p=0,04) var assosiert med økt risiko for skade i underekstremitetene. Spillere med høyere fotpronasjon var mer utsatt for kneskader (OR 1,59, CI 1,00-2,55, p=0,05) og univariate analyser viste at en tidligere korsbåndskade i høyre kne gav en 9 ganger økt risiko for en ny kneskade på samme side (OR 9,08, CI 1,90-43,44, p=0,006). Diskusjon: Funnene indikerte at spillere som scorer bedre på funksjonelle tester har høyere skaderisiko, og det kan tenkes at disse er mer involvert i spillet og i større grad går inn i potensielle risikosituasjoner. Konklusjon: Høyere BMI, lavere knevalgus i et tobens fallhopp, og høyere fotpronasjon er assosiert med økt risiko for underekstremitetsskader hos kvinnelige elitefotballspillere. Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst RHF, Den internasjonale olympiske komité, Norges idrettsforbund og olympiske komité og Norsk Tipping. Frie foredrag Bankettsalen, fredag 17.00 18.30 1. BIOMEKANISK GANGMØNSTER, LEDDSPALTE OG SELVRAPPORTERTE SYMPTOMER HOS HOFTEARTROSEPASIENTER SOM UNNGÅR PROTESE: 6-7 ÅRS OPPFØLGING Eitzen I 1, Kallerud H 1, Fernandes L 1,2, Knarr B 3, Nordsletten L 4 Risberg MA 1 1 Norsk Forskningssenter for Aktiv rehabilitering (NAR), Oslo Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling og Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges Idrettshøgskole 2 Odense Universitetshospital, Afdeling for Ortopedisk kirurgi, Danmark 3 Department of Mechanical Engineering, University of Delaware, USA 4 Oslo Universitetssykehus, Ortopedisk avdeling Formål: Det naturlige forløpet av hofteartrose er lite kjent. Det er imidlertid vist at endring i gangmønster i tidlig sykdomsfase kan være en klinisk indikator for sykdomsprogresjon. Formålene med denne studien var: 1) å sammenligne tidlig fase gangmønster hos hofteartrosepasienter som senere opereres mot dem som ikke opereres, og 2) å evaluere om ikke-opererte hofteartrosepasienter bibeholder sitt gangmønster ved 6-7 års oppfølging. Metode: Førtiåtte (21 menn/21 kvinner, 58.9 (8.3) år) hofteartrosepasienter ble i 2005-2006 inkludert i en biomekanisk 3D-ganganalysestudie. Inklusjonskriterier var røntgenologisk verifisert artrose, hoftesmerter 3 måneder og Harris Hip Score >60. Selvrapportert funksjon, stivhet og smerte ble målt med WOMAC. Ved oppfølging i 2012 hadde 30 pasienter fått totalprotese, og 3 var døde. Av de 15 gjenstående ønsket 12 (2 menn/10 kvinner) å delta i oppfølgingsstudien. Baselineforskjeller mellom ikke-opererte og senere opererte ble beregnet med uavhengig t-test og Mann-Whitney U-test. Baseline og 6-7-årsdata for ikke-opererte ble sammenlignet med parret t-test og Wilcoxon s rank test. Resultater: Ved baseline hadde ikke-opererte pasienter bedre ekstensjon og større fleksjonsmoment i hoften under gange, høyere leddspalte (2.9 (0.9) versus 1.5 (0.9) mm) og lavere WOMAC stivhet og funksjon (p<0.001-0.045) enn pasienter som senere fikk protese. Ved 6-7 års oppfølging fant vi ingen signifikante negative endringer i gangmønsteret. WOMAC stivhet og funksjon var uendret, mens smerte var redusert (p=0.015). Minimum leddspalte var ikke signifikant redusert (oppfølging 2.3 (0.9) mm, p=0.069). Diskusjon og konklusjon: Hofteartrosepasienter som etter 6-7 år fortsatt var ikke-operert, hadde ved baseline bedre hofteekstensjon under gange enn pasienter som senere fikk protese. Verken røntgenologisk leddspalte eller selvrapportert funksjon, stivhet eller smerte progredierte negativt i oppfølgingsperioden. Denne studien genererer hypotesen at god hofteekstensjon under gange og leddspalte >2.5 mm kan prognostisere langsom sykdomsprogresjon. Disse utfallsmålene bør derfor vektlegges i tidlig

sykdomsfase, da de kan indikere hvem som er spesielt egnede kandidater for systematiske treningsintervensjoner. 2. EFFEKT AV TRENING OG PASIENTUNDERVISNING PÅ MUSKELSTYRKE, BEVEGELIGHET OG GANGDISTANSE HOS HOFTEARTROSEPASIENTER. EN RANDOMISERT STUDIE. IC. Svege 1, L. Fernandes 1,2, L. Nordsletten 3,4, I. Holm 3,4, M. Risberg 1 1 Norsk forskningssenter for Aktiv Rehabilitering (NAR), Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus og Seksjon for idrettsmedisinske fag, Norges Idrettshøyskole 2 Odense Universitetshospital, Afdeling for Ortopedisk kirurgi, Danmark 3 Ortopedisk avdeling, Oslo Universitetssykehus 4 Medisinsk fakultet, Universitet i Oslo Innledning: Det er evidens for effekt av veiledet trening på selvrapportert funksjon hos pasienter med hofteartrose. Hvorvidt denne effekten også avspeiles i kliniske og prestasjonsbaserte utfallsmål er kartlagt i liten grad. Formålet med denne studien var derfor å evaluere endring i muskelstyrke, bevegelighet og gangdistanse hos pasienter med hofteartrose som gjennomgikk både fysioterapiveiledet trening og pasientundervisning sammenliknet med kun pasientundervisning. Materiale og metode: Fra 2005-2007 ble 109 pasienter med hofteartrose inkludert i studien. Inklusjonskriterier var alder 40-80 år, hoftesmerte i 3 måneder, radiologisk verifisert hofteartrose (Danielsons kriterier) og Harris Hip Score 60-95. Pasientene gjennomgikk et pasientundervisningsprogram, og ble deretter randomisert til en treningsgruppe eller en kontrollgruppe. Pasientene i treningsgruppen gjennomførte et treningsprogram bestående av styrketrening, funksjonelle øvelser og bevegelighetstrening 2-3 ganger ukentlig i 12 uker, under veiledning av fysioterapeut. Oppfølging ble gjennomført ved fire, ti og 29 måneder. Utfallsmålene inkluderte seks minutters gangtest (6MGT), isokinetisk muskelstyrketesting og passiv hoftebevegelighet, samt selvrapportert smerte under 6MGT og Harris Hip Score. En lineær regresjonsmodell for korrelerte data (mixed model) ble benyttet for å vurdere gruppeforskjeller. Resulter: Det var ingen signifikante gruppeforskjeller ved baseline. Oppfølgingsraten var 96% ved fire måneder, 80% ved ti måneder og 62% ved 29 måneder. Det var ingen signifikante gruppeforskjeller i 6MGT, isokinetisk muskelstyrke, passiv hoftebevegelighet eller Harris Hip Score over oppfølgingsperioden på 29 måneder, men pasientene i treningsgruppen hadde mindre smerte under 6MGT sammenliknet med kontrollgruppen. Diskusjon og konklusjon: Veiledet trening ga i denne studien ingen tilleggseffekt utover kun pasientundervisning i muskelstyrke, bevegelighet og gangdistanse. Den tidligere påviste effekten av trening på selvrapportert funksjon avspeiles altså ikke i disse utfallsmålene. Mulige årsaker kan være at kliniske og prestasjonsbaserte utfallsmål er mindre sensitive for endring, samt at de kartlegger et annet aspekt ved funksjon enn selvrapporterte utfallsmål. Nytteverdien for bruk av denne typen utfallsmål i kliniske studier synes derfor usikker. 3. MR-MÅLTE MUSKELLENGDER ETTER BEVEGELSER: RELEVANS FOR KROPPSSTILLINGER VED MAKSIMALE MUSKELSTYRKETESTER? Kjartan Vaarbakken 1, Finn Lilleås 2, Gunnar Samuelsen 3, Britt Stuge 1 1 Ortopedisk Avdeling, Oslo universitetssykehus HF; 2 Curato Røntgen, 3 Ullevål and Tåsen Fysioterapi og Trening AS; Oslo. Den rådende primærfunksjonen for adduktormusklene tar ikke høyde for hvordan musklene endrer lengder ved bevegelser, et forhold som er akseptert å påvirke muskelkrefter og reflektere momentarmer. Mens forholdet mellom bevegelser og muskellengder er usikkert for adduktorene er det lett forutsigbart for knestrekkerne. Hensikten var derfor å måle endring i lengde av m.adductor magnus og m.quadriceps femoris etter bevegelser i fleksjon for å belyse hvordan valg av utgangsstillinger kan påvirke enkeltmusklers maksimale styrke. MRmålinger ble utført på en kvinnelig turner på 31 år. Lengden av adduktor magnus og quadriceps femoris ble målt ved nullstilling og full fleksjon i henholdsvis hofte og kne. Resultatet viste at adduktor magnus forlenget seg med 120 mm fra 0 til 120 hoftefleksjon, mens quadriceps femoris forlenget seg med 80 mm fra 0 til 150 knefleksjon. Akseptert viten tilsier at den aktive muskelkraften generelt er størst ved middels muskellengde, og at momentarmene til adduktor magnus og quadratus femoris for ekstensjon er størst ved cirka 60 fleksjon. Dermed synes det om lag like ugyldig å teste maksimal styrke av adduktor magnus ved å addusere en strak hofte som å teste maksimal styrke av quadriceps femoris på strakt kne. Funnene støtter viktigheten av å ta høyde for hvordan leddets posisjoner styrer lengden og momentarmen til en muskel i ens valg mellom ulike stillinger for testing og trening av en muskels maksimale styrke. Mulige implikasjoner for adduktor magnus er å tilnærme seg maksimal styrke ved hjelp av stillinger som gir effektive lengde-kraftforhold og vektarmer, det vil si mellom 60 til 70 hoftefleksjon hvorpå en gir motstand mot ekstensjon. Denne in vivo MR-piloten antyder at adduktor magnus fungerer som en viktig ekstensor fra halvflekterte idrettsstillinger og at testing av maksimal styrke fra

slike mellomstillinger synes om lag like gyldig for denne muskelen over hoften som for quadriceps femoris over kneet. 4. QUADRICEPS COXAE: EN PRIMÆR ABDUKTOR OG EKSTENSOR PÅ FLEKTERT HOFTE Kjartan Vaarbakken 1, Harald Steen 1, Gunnar Samuelsen 2, Hans A. Dahl 3, Trygve B. Leergaard 3, Lars Nordsletten 1, and Britt Stuge 1 1 Ortopedisk Avdeling, Oslo universitetssykehus HF; 2 Ullevål and Tåsen Fysioterapi og Trening AS; 3 Avdeling for anatomi, Institutt for medisinske basalfag, Universitetet i Oslo; Oslo Den rådende primærfunksjonen til hoftens utadrotatorer tar ikke høyde for endring av muskellengder ved bevegelser, et forhold som er akseptert å påvirke muskelkrefter og reflektere momentarmer. Formålet var å belyse funksjonen av piriformis og obturatorius internus (inkludert gemellene), samlet definert som quadriceps coxae, ved å måle deres endring i lengder som følge av ulike stillinger i hoften i ett, to og tre plan. Repeterte målinger av muskellengder og leddstillinger ble utført på humane preparater. Endringer i muskellengder ble målt på tre normale hofter (en kvinne på 59 år og to menn på 68 og 70 år) ved hjelp av et spesiallaget ramme, elektroniske skyvelære, goniometer, og en muskelstreng modell. Reliabilitet ble undersøkt med standardfeilen til målingene (SEM), gjennomsnittlig forskjell (d) og Pearsons korrelasjonskoeffisient (r) av piriformis. I fellesskap ble piriformis og obturatorius internus mest forlenget ved 105 fleksjon og 10 adduksjon, med henholdsvis 35 mm og 30 mm. Musklene ble også i fellesskap mest forkortet ved ekstensjon og abduksjon. Samlet indikerer dette èn felles funksjon som ekstensor og abduktor fra flekterte stillinger. Maksimal forlengning for piriformis var ved 105 fleksjon, adduksjon og utadrotasjon, mens tilsvarende for obturator internus var 105 fleksjon og adduksjon. Funnene støtter bruken av termen quadriceps coxae for samlet å referere til disse musklene. SEM, d, og r for forlengning ved fleksjon og adduksjon var henholdsvis 1.6 mm, 0.9 mm og 0.98. Mulige implikasjoner er at quadriceps coxae bør styrketrenes i lengde-kraft- og momentarms-effektive stillinger med dyp hoftebøy, hvor letteste øvelse foreslås som tyngdeforskyvning i firefotstående og tyngste som 60 til 90 s hofte- og knebøy på ett bein. Muskeltøyninger kan starte med fleksjon mot 105, økes ved å tilføre adduksjon og, om mulig, ytterligere økes ved også å tilføre utadrotasjon. Denne kadaverstudien indikerer at quadriceps coxae fungerer som en primær abduktor og ekstensor fra flekterte idrettsstillinger. 5. Adaptasjon eller tendinopati? - Ultralydkarakteristika ved patellar- og quadricepssenen blant unge eliteutøvere H. Visnes 1,2, A.Tegnander 1,3, R. Bahr 1 1 Senter for idrettskadeforskning, Norges idrettshøgskole, Oslo, 2 Kysthospitalet i Hagevik, Hagavik, 3 Teres Rosenborg, Trondheim, Norway Bakgrunn: Patellar- og quadricepssenene til unge elite idrettsutøvere blir utsatt for stor trenings- og kampbelastning. Noen sener tilpasser seg denne belastningen, mens andre gjør det ikke og utvikler smerter. Det er imidlertid ingen direkte sammenheng mellom smerter fra senen og ultralydpåviste endringer i senen (hypoekkoiske områder og neovaskularisering). I tillegg er det usikkert om slike ultralydfunn i asymptomatiske sener vil utvikle seg til et fremtidig seneproblem. Betydningen av ultralyd til å identifisere idrettsutøvere med økt risiko for å utvikle hopperkne er usikker. Mål: Å undersøke sammenhengen mellom utviklingen av hypoekkoiske områder og neovaskularisering i patellar- og quadricepssener med symptomer på hopperkne. I tillegg ønsker vi å undersøke effekten av intensiv trening på senetykkelse blant unge atleter. Design: Prospektiv kohortestudie. Setting: Elever (15-18 år) ved et toppidrettsgymnas i volleyball (ToppVolley Norge, TVN). Metode: Alle utøverne ble fulgt med ultralyd (gråskala & doppler) og VISA-score (et validert smerte og funksjonsskjema) to ganger årlig så lenge de var elever ved TVN (gjennomsnittlig oppfølging: 1.7 år). Treningsmengde ble registrert ukentlig. Hopperknediagnosen var basert på en standardisert klinisk undersøkelse. Resultater: Totalt 141 friske elever ble inkludert og 22 utøvere (35 patellarsener) utviklet hopperkne. En multivariat regresjonsanalyse viste at hypoekkoiske områder (OR 3.3, 95% CI 1.1 to 9.2) og neovaskularisering (OR 2.7, 95% CI 1.1 to 6.5) ved baseline var risikofaktorer for å utvikle hopperkne. Likevel utviklet bare 36 % av de med hypoekkoiske områder symptomer. Ved diagnosetidspunkt hadde 29 av 35 sener hypoekkoiske områder, mens 6 sener utviklet klinisk diagnose uten seneendringer på ultralyd. Quadriceps- og patellarsenen hos friske atleter responderte forskjellig på høyt treningsvolum, der patellarsenen hadde uendret tykkelse (Wilk s lambda, p=0.07) mens quadricepssenen hypertrofierte (p=0.001). Konklusjon: Hypoekkoiske områder og neovaskularisering i patellarsenen er en risikofaktor for utvikling av hopperkne blant unge idrettsutøvere. Vi observerte en 8-10 % økning i quadricepssenetykkelse blant friske utøvere, mens det ikke var noen endring i patellarsenetykkelse.

Senter for idrettsskadeforskning er etablert ved Norges idrettshøgskole med økonomisk støtte fra Kulturdepartementet, Helse Sør-Øst, Norges idrettsforbund og olympiske komité, IOC og Norsk Tipping as. 6. IDRETTSRELATERTE ANSIKTSSKADER VED ST.OLAVS HOSPITAL Ziegler CM, Skaland Ø NTNU og Avd. for Kjeve- og Ansiktskirurgi St.Olavs Universitetssykehus, Trondheim Innledning: Idrett er en vanlig årsak til skader i ansiktsområdet. Det finnes en rekke forskjellige skadetyper. Skademekanisme, karakter og omfang er delvis typiske for de enkelte idretts arter. Kjennskap til genese, diagnostikk og behandling men også til prevensjon har stor betydning for forløpet og prognosen. Presentasjonen viser art og behandling av idrettsrelaterte skader i ansiktsområdet. Metode: Over en 10-års tidsperiode (2000 til 2010) ble frakturer og frakturrelaterte skader i ansiktsområdet oppfulgt. Fordeling, genese, omfang, operativ og/eller konservativ behandling, liggetid, komplikasjoner og andre viktige parameter ble registrert. Resultater: En generell betydelig økning av ansiktsskader ble observert sammenlignet med 90-tallet. Omtrent en tredel av alle frakturer i ansiktsområdet var idrettsrelatert. Fordelingen mellom de enkelte idretts arter viste en signifikant avhengighet til årstiden. Det fantes flest skader innen fotball og sykling. Mest omfattende og alvorlige skader som knusingsfrakturer til ansiktsskjelettet fantes i hestesporten. Behandlingstiden var lengre og skadene ofte uten komplett restitio ad integrum. Mens isolerte tannskader med frakturer til processus alveolaris ofte ble behandlet dagkirurgisk i lokalbedøvelse, krevde nesten alle andre frakturer i ansiktsområdet en operasjon i narkose med sengepost opphold. Diskusjon og konklusjon: Egne og resultater i litteraturen viser, at ansiktsskader har, sammenlignet med andre idrettsrelaterte skader, ved siden av den funksjonelle også en estetisk betydning. Dette kan ha alvorlige konsekvenser også for det private og sosiale livet utenfor sport. Ikke bare i kontaktidrett er det mulig å redusere skadeantallet og omfanget ved bruk av forebyggende tiltak: for eksempel beskytter mouthgards mot tannskader og dento-alveolære frakturer. Ikke minst blodvevs skader eller mange tannskader krever en øyeblikkelig behandling innen noen få timer. Dette betyr en utfordring med hensyn til budsjettkrisen i helsevesenet og dens resulterende kapasitetsbegrensninger på alle fronter. Parksalen, fredag 17.00 18.30 7. Gruppebasert trening etter fedmekirurgi utfordringer og muligheter Groven KS 1, Råheim M2, Engelsrud G1,3 1 Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo 2 Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen 3 Seksjon for kroppsøving Sammendrag I likhet med pasienter som deltar i konservative livsstilintervensjoner, forventes det at pasienter som gjennomgår fedmekirurgi endrer sin livsstil. Kostholdsendringer i kombinasjon med regelmessig trening vil, i følge flere studier, bidra til at pasientens vekttap vedvarer over tid. Det eksisterer imidlertid lite forskningsbasert kunnskap om hvordan pasientene selv erfarer det å skulle endre sin vaner, samtidig som de også gjennomgår betydelige kroppslige endringer, som følge av det kirurgiske inngrepet. For å utvikle ny forskningsbasert kunnskap om denne problemstillingen, har vi gjennomført en kvalitativ studie med utgangspunkt i fenomenologisk teori, med særlig fokus på kroppen som primær erfaringskilde. Materialet er basert på deltakende observasjon av treningspraksis samt intervjuer med 11 kvinner. Alle kvinnene hadde gjennomgått gastric bypass kirurgi, og de hadde deltatt i et gruppebasert livsstilendrende program. Funnene våre får frem stor variasjon når det gjelder kvinnenes erfaringer med gruppetreningen. Særlig var det stor variasjon med tanke på hvordan de erfarte og forholdt seg til intervalltreningen i opplegget. Mens noen erfarte å bli sterkere og få bedre kondisjon, erfarte andre at de kom til kort når det gjaldt å holde samme tempo som resten av gruppen. Bivirkninger etter operasjonen, tidligere erfaringer med trening, samt erfaringer av ikke å mestre, bidro til at over halvparten etter hvert valgte å slutte. Disse søkte andre aktivitetsformer og kontekster utenfor rehabiliteringsopplegget. Funnene gir grunn til å stille spørsmål ved hvilken betydning intervalltrening bør ha i rehabiliteringsopplegget der fedmeopererte deltar, og hvorvidt gruppebasert trening for personer som har gjennomgått fedmeoperasjon kan anbefales for alle. Basert på erfaringene til de som valgte å slutte kan det også stilles spørsmål om det er langt mer hensiktsmessig å organisere treningen slik at individuelle hensyn og preferanser kan trekkes inn i opplegget.