Energistatus Innlandet

ØF-rapport nr. 10/2009 Energistatus Innlandet av Merethe Lerfald, Arne Vasaasen og Morten Ørbeck

ØF-rapport nr. 10/2009 Energistatus Innlandet av Merethe Lerfald, Arne Vasaasen og Morten Ørbeck

Tittel: Forfatter: Energistatus i Innlandet Lerfald, M., A. Vasaasen og M. Ørbeck ØF-rapport nr.: 10/2009 ISBN nr.: 978-82-7356-653-9 ISSN nr.: 0809-1617 Prosjektnummer: 10286 Prosjektnavn: Oppdragsgiver: Prosjektleder: Referat: Energistatus Innlandet Eidsiva Energi AS Merethe Lerfald På oppdrag fra Eidsiva Energi AS er det utarbeidet en energistatus for Innlandet. Denne energistatusen skal være med å danne et grunnlag (baseline) for å måle effektiviteten i de programmene/prosjektene som Energiråd Innlandet (EI) skal iverksette de kommende tre årene. I energistatusen presenteres og analyseres tilgjengelig statistikk relatert til de nasjonale og europeiske målsetningene innenfor klima og energi. Potensialer for fornybar energiproduksjon, energiomlegging, energiøkonomisering og utslippsreduksjoner drøftes. Det gis også en oversikt over status i kommunenes arbeid med klima- og energiplaner. Emneord: Energibruk, energiproduksjon, fornybar energiproduksjon, energiomlegging, energiøkonomisering, utslippsreduksjoner Dato: August 2009 Antall sider: 116 Pris: Kr 200,- Utgiver: Østlandsforskning Postboks 223 2601 Lillehammer Telefon 61 26 57 00 Telefax 61 25 41 65 e-mail: post@ostforsk.no http://www.ostforsk.no Dette eksemplar er fremstilt etter KOPINOR, Stenergate 1 0050 Oslo 1. Ytterligere eksemplarfremstilling uten avtale og strid med åndsverkloven er straffbart og kan medføre erstatningsansvar.

Forord Østlandsforskning har fått i oppdrag å utarbeide en energistatus for Innlandet, dvs. fylkene Hedmark og Oppland. Energistatusen skal være med å danne et grunnlag for å måle effektiviteten i de programmene/prosjektene som Energiråd Innlandet (EI) skal iverksette de kommende tre årene. Oppdraget har vært omfattende og det er lagt ned et betydelig arbeid som har resultert i en relativt omfattende rapport. Rapporten omfatter følgende kapitler: 1. Energi- og klimamål 2. Energiindikatorer, definisjoner og måltall 3. Statistikkanalyser 4. Potensialer i Innlandet for økt fornybar energiproduksjon, energiomlegging, energiøkonomisering og utslippsreduksjoner 5. Status i arbeid med klima- og energiplaner Oppdragsgiver har vært Eidsiva Energi AS. Arbeidet har vært ledet av Merethe Lerfald i samarbeid med Arne Vasaasen og Morten Ørbeck. Prosjektperioden var opprinnelig fra 1.september til 1.desember 2008. Denne er i samarbeid med oppdragsgiver forlenget til august 2009, slik at oppdatert kommunefordelt energibruksstatistikk og utslippsstatistikk for 2007 er innarbeidet. Avslutningsvis vil vi takke alle som har bidratt i prosjektperioden og takke oppdragsgiver for et interessant oppdrag. Lillehammer, august 2009 Svein Erik Hagen forskningsleder Merethe Lerfald prosjektleder

Innhold Sammendrag...7 1 Energi- og klimamål...27 1.1 Internasjonale klimaforhandlinger...27 1.2 EUs klima- og energipolitikk: 20-20-20 i 2020...28 1.3 Norsk klimapolitikk og klimamål...29 1.4 Klima- og energimål for Hedmark og Oppland...32 1.5 Energiråd Innlandet...32 2 Energiindikatorer, måltall og definisjoner...35 2.1 Resultatområder...35 2.2 Energiindikatorer...35 2.2.1 Energiindikatorer for husholdningene...36 2.2.2 Energiindikatorer for industrien...37 2.2.3 Energiindikatorer for tjenestesektoren...37 2.2.4 Energiindikatorer for landbruket...38 2.2.5 Energiindikatorer for transport...38 2.3 Måltall for produksjon og forbruk av fornybar energi...39 2.4 Måltall for utslipp av klimagasser og karbonnøytralitet...40 2.5 Oppsummering om energiindikatorer og måltall...42 3 Statistikkanalyser...45 3.1 Energiforbruk og energieffektivitet...45 3.1.1 Innledning, statistikk og kilder...45 3.1.2 Status og utvikling for energiforbruket i Innlandet...50 3.1.3 Husholdninger...57 3.1.4 Primærnæringer...60 3.1.5 Industri...62 3.1.6 Tjenesteytende næringer...65 3.1.7 Transport...70 3.2 Utslipp av klimagasser...71 3.2.1 Statistikk og kilder...71 3.2.2 Status og utvikling for utslipp av klimagasser i Innlandet...71 3.2.3 Utslipp fra stasjonær forbrenning...72 3.2.4 Utslipp fra mobil forbrenning...73 3.2.5 Prosessutslipp...75 3.2.6 Utslipp av klimagasser på regionnivå...75 3.3 Produksjon av fornybar energi...76 3.3.1 Generelt om produksjon av fornybar energi i Innlandet...76 3.3.2 Produksjon av elektrisk kraft i Innlandet...76

3.3.3 Produksjon av biobrensel i Innlandet...78 3.3.4 Produksjon av biovarme i Innlandet...79 3.3.5 Energigjenvinning fra avfall i Innlandet...81 4 Potensialer i Innlandet for økt fornybar energiproduksjon, energiøkonomisering, energiomlegging og utslippsreduksjoner...83 4.1 Potensialet for ny vannkraftproduksjon i Innlandet...83 4.2 Råstoffpotensialet for økt produksjon av bioenergi i Innlandet...84 4.2.1 Hvordan øke utbudet av råstoff fra skogen?...84 4.2.2 Råstofftilgang fra skogen...86 4.2.3 Tilgang på råstoff fra jordbruksvekster...88 4.2.4 Biogass...89 4.2.5 Samlet teoretisk råstoffpotensial for økt produksjon av bioenergi.90 4.2.6 Potensielle næringsmessige konsekvenser av økt satsing på bioenergi 92 4.3 Potensial for energiøkonomisering, energiomlegging og utslippsreduksjoner i Innlandet...94 4.3.1 Innledning...94 4.3.2 Referansebane for utviklingen i energiforbruk og utslipp...99 4.3.3 Transport...100 4.3.4 Prosessforbruk i industrien...102 4.3.5 Bygg/husholdninger...105 4.3.6 Primærnæringer...107 4.3.7 CO 2 -binding i skog...108 4.3.8 Vurdering og oppsummering av potensialene i Innlandet...109 5 Status i arbeidet med klima- og energiplaner...113 5.1 Klimamål i Hedmark og Oppland...113 5.1.1 Klima- og energiplan Oppland...113 5.1.2 Klima- og energiplan i Hedmark...114 5.2 Status klima- og energiplaner i kommunene...115 Referanser...117 Vedlegg 1 Kvaliteten på SSBs kommunefordelte energibruksstatistikk...121 Vedlegg 2 Vannkraftverk i Hedmark og Oppland...123

Sammendrag Østlandsforskning har på oppdrag fra Eidsiva Energi AS beskrevet energistatus i Innlandet. Energistatusen skal kunne danne grunnlag (baseline) for å måle effektiviteten i de programmene og prosjektene som Energiråd Innlandet skal iverksette de kommende tre årene. I rapporten presenteres og analyseres tilgjengelig statistikk relatert til de nasjonale og europeiske målsettingene innenfor klima og energi. I denne sammenheng drøftes bruk av mulige indikatorer for måling av effekt av tiltak iverksatt av Energiråd Innlandet. Videre drøftes potensialene for økt fornybar energiproduksjon, energiomlegging, energiøkonomisering og utslippsreduksjoner i Innlandet blant annet ved å bryte ned tilgjengelige nasjonale studier på regionalt nivå (Hedmark og Oppland). Sentrale aktører i Innlandets energimarked er presentert i form av anleggsoversikter for vannkraftproduksjon og bioenergi, og det er gitt en kort beskrivelse av status i arbeidet med energi- og klimaplaner. En kartlegging og analyse av sentrale aktører innenfor bioenerginæringen i Innlandet fremgår av kapittelet Bioenergi i Innlandet i antologien Samhandling og innovasjon - Aktører, systemer og initiativ i Innlandet. Den foreliggende rapporten består av følgende kapitler: 1. Energi- og klimamål 2. Energiindikatorer, måltall og definisjoner 3. Statistikkanalyser 4. Potensialer i Innlandet for økt fornybar energiproduksjon, energiomlegging, energiøkonomisering og utslippsreduksjoner 5. Status i arbeidet med klima- og energiplaner Rapporten kan i sin helhet lastes ned fra www.ostforsk.no. Energi- og klimamål Internasjonale klimaforhandlinger Gjennom Stortingets ratifikasjon av Kyotoprotokollen 21. mai 2002 har Norge forpliktet seg til at utslippene av klimagasser ikke skal øke med mer enn én prosent i perioden 2008-2012 i forhold til utslippene i 1990. Protokollen åpner imidlertid også for at landene som et supplement til nasjonale tiltak, kan gjennomføre utslippsreduksjoner og/eller kjøpe kvoter i andre land. 7

Bali-planen fra 2007 legger grunnlaget for arbeidet med å inngå en ny internasjonalt forpliktende klimaavtale som skal etterfølge Kyotoavtalen etter 2012. Norge ønsker en avtale som er basert på et togradersmål, det vil si å begrense den globale oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå. Ifølge FNs klimapanel innebærer det at industrilandene samlet må redusere sine utslipp med mellom 25 og 40 prosent i 2020 i forhold til 1990-nivå. EUs klima- og energipolitikk Det Europeiske Råd (EUs stats- og regjeringsledere) vedtok i mars 2007 følgende målsettinger for EU for perioden 2005-2020 når det gjelder reduksjon i utslipp av klimagasser, energieffektivitet og fornybar energi: 20 % reduksjon i utslipp av klimagasser 20 % økt energieffektivitet 20 % av totalt energiforbruk i EU skal være fornybar energi inkludert 10 prosent andel biodrivstoff EU-kommisjonen la 23. januar 2008 frem en omfattende pakke av forslag på energi- og klimaområdet slik at en skal kunne nå de målene som er satt. Pakken omfatter blant annet forslag til fornybardirektiv. Direktivet ble gjort formelt 23.april 2009. Regjeringen har lagt til grunn at fornybardirektivet er EØS-relevant og at de vil starte samtaler med EU om norsk tilpasning til direktivet. Norges forpliktelser som følge av direktivet vil avhenge av forhandlingene med EU. Foreløpige beregninger tilsier at Norge må øke fornybarandelen i energiforbruket med 14,5 prosentpoeng til 76,3 prosent i 2020. For Norge, som vannkraftnasjon, må en stor andel av dette komme i transportsektoren. Norsk klimapolitikk, norske og regionale klimamål Det er flere sentrale dokumenter når det gjelder norsk klimapolitikk. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen beskrevet hovedtrekkene i den klimapolitikken de vil føre. Rapporten fra Lavutslipputvalget (NOU 2006:18) presenterer en helhetsløsning for hvordan Norge skal redusere utslippene av klimagasser med 50 til 80 prosent innen 2050. På grunnlag av Klimameldingen (St.meld. nr. 34 (2006-2007)) inngikk seks av sju partier på Stortinget klimaforlik 17. januar 2008: 8

Regjeringens forslag i Klimameldingen Klimaforliket Norge skal være karbonnøytralt innen 2050 Norge skal være karbonnøytralt innen 2030 Redusere utslippene med 13-16 mill t CO 2- ekvivalenter innen 2020 når opptak av CO 2 i skog er inkludert Overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 prosent, og å redusere de globale utslippene tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990 innen 2020 Overoppfyllelsen av Kyoto-avtalen på 10 prosent skal tas gjennom tiltak utenfor Norge 15-17 millioner tonn CO 2-ekvivalenter innen 2020 når skog er inkludert Økte bevilgninger til satsing på fornybar energi, kollektivtransport og tiltak for å redusere utslipp fra transport Økt avgift på autodiesel og bensin Gjenoppta forhandlinger med Sverige om Grønne sertifikater. Om ikke løsning innen 1.7.2008 skulle Regjeringen legge frem et forslag til omlegging av ordningen med fornybar elektrisitet for å legge til rette for utbygging av like mye fornybar kraft som en ordning med grønne sertifikater ville gitt Både Hedmark fylkeskommune og Oppland fylkeskommune har utarbeidet fylkesdelplaner for energi og klima. Klima- og energiplan for Oppland, som ble vedtatt av fylkestinget i 2007, her blant annet som mål å redusere klimagassutslippene med 5 prosent innen 2012 og 30 prosent innen 2020 i forhold til nivået i 2005. Energiog klimaplan for Hedmark er primo august 2009 på høring. Høringsforslaget har som overordnet mål at Hedmark skal være klimanøytralt innen 2030, forutsatt at 40 prosent av utslippene fra transportsektoren skyldes gjennomgangstrafikk og ikke kan løses innad i Hedmark. Energiråd Innlandet Energiråd Innlandet er det første regionale energikontoret i Norge med støtte fra EUs Intelligent Energy Europe-program. Selskapet eies av Hedmark og Oppland fylkeskommuner og Eidsiva Energi. Energiråd Innlandet har offisiell åpning 28.august 2009 og har kontorsted på Gjøvik. Målområdet for Energirådet er Hedmark og Oppland. Energiråd Innlandet skal være et regionalt supplement til Enova. Energiråd Innlandet skal bidra til å redusere klimautslipp gjennom å øke bevisstheten og kunnskapen om riktig energibruk. Kontoret vil gi informasjon og råd om energieffektivisering og omlegging til fornybare energikilder til husholdninger, bedrifter og offentlig virksomhet. Energiindikatorer, måltall og definisjoner For å konkretisere de fastsatte energi- og klimamålene drøftes energiindikatorer og måltall på følgende resultatområder: energieffektivitet forbruk av fornybar energi produksjon av fornybar energi 9

produksjon av bioenergi utslipp av klimagasser karbonnøytralitet/ klimanøytralitet Energiindikatorer og måltall er vurdert med tanke på at de skal kunne operasjonaliseres og anvendes for Hedmark og Oppland som baseline for virksomheten til Energiråd Innlandet. Vi har i vurderingen lagt vekt på om tilgjengelig offisiell statistikk gjør det mulig å beregne nivået på indikatorene på fylkesnivå eller kommunenivå. En energiindikator sier noe om hvor energiintensiv en sektor eller næring er. De generelle energiindikatorene vi har vurdert er godt egnet til å måle energibruken på et overordnet nivå. Indikatorene er for eksempel hensiktsmessige når en skal beskrive status for energiforbruket og hovedtrekk i utviklingen over tid slik som i denne rapporten. De kan også brukes til å sammenlikne bedrifter, bransjer eller sektorer. Imidlertid vil de fleste energiindikatorer også bli påvirket av andre forhold. Når en skal vurdere effekten av konkrete tiltak og virkemidler for økt energieffektivitet, er det derfor viktig å skille mellom effekter av tiltakene og andre forhold som kan gi økt energieffektivitet. Vi mener derfor at det bør etableres konkrete måltall når en skal vurdere effekten av konkrete tiltak og virkemidler som iverksettes i regi av Energiråd Innlandet. Slike måltall kan for eksempel være av typen: andel av bedriftene som har gjennomført tiltak i form av energiplan antall innbyggere som har deltatt på kurs om energibruk i husholdningene antall kommuner som har faset ut oljefyring i kommunale bygg For mer overordnede analyser har vi kommet frem til følgende konkrete energiindikatorer og måltall for å måle status og utvikling i forhold til målene for energibruk, energiproduksjon og klimagassutslipp: 10

Mål Energiindikator/måltall Energieffektivitet i husholdningene Energieffektivitet i industrien Energieffektivitet i tjenestesektoren Energieffektivitet i landbruket Forbruk av fornybar energi Produksjon av fornybar energi Klimagassutslipp/karbonnøytralitet Energiforbruk pr. capita Elforbruk pr. capita Energiforbruk (mengde) pr. sysselsatt Energiforbruk (mengde) i forhold til bruttoprodukt Energiforbruk (mengde) pr. sysselsatt Energiforbruk (mengde) i forhold til bruttoprodukt Energiforbruk (mengde) pr. sysselsatt [Energiforbruk (mengde) i forhold til bruttoprodukt] Andel bioenergi og elektrisitet av energiforbruket Andel elektrisitet av energiforbruket Andel bioenergi av energiforbruket Produksjon av elektrisitet basert på vannkraft Produksjon av fjernvarme Produksjon av fjernvarme med bioenergi som grunnlast Produksjon av biobrensel Produksjon av biokraft Produksjon av annen fornybar energi Brutto utslipp av klimagasser Kjøp av klimakvoter Karbonbinding i skog (og jord) Statistikkanalyser Energiforbruk og energieffektivitet Energiforbruket er analysert på bakgrunn av SSBs kommunefordelte energibruksstatistikk, SSBs Energibalansen og fylkesfordelte tall fra SSBs elektrisitetsstatistikk. Det er varierende kvalitet på statistikken. Av et samlet energiforbruk i Innlandet i 2007 på 14 335 GWh utgjorde transport 38,5 prosent, husholdninger 27,5 prosent, primærnæringer 3 prosent, industri og bergverk 15 prosent og tjenesteyting 16 prosent. 6000 5000 3920 4000 3000 2017 2331 2156 2000 929 1291 1000 1903 424 209 0 215 1227 1040 Husholdninger Primærnæring Industri og Tjenesteyting bergverk m.v. 5505 2660 2845 Mobilt Oppland Hedmark Samlet energiforbruk etter sektor (GWh), 2007 11

Elektrisitet utgjør 44 prosent av energiforbruket, mens om lag 12 prosent er biobrensler og 44 prosent fossil energi. På landsbasis er andelene av elektrisitet, avfall og gass høyere enn i Innlandet, og andelene av biobrensel, bensin, diesel/fyringsolje er lavere enn i Innlandet. Andelen fornybar energi inklusive avfall er 56 prosent i Innlandet og 58 prosent på landsbasis. Elektrisitetsforbruket i Hedmark og Oppland har økt med ca 9 prosent fra 5 847 GWh i 1997 til 6 397 GWh i 2007. Det meste av økningen har skjedd innen industri og bergverk. 7000 6000 5000 4000 3000 2000 1000 0 44% Elektrisitet 12% Ved, treavfall og avlut Fornybare energibærere 1,5% 13% 29,5% Gass Bensin, parafin Diesel-, gassog lett fyringsolje, spesialdestillat Ikke-fornybare energibærere Tungolje og spillolje Oppland Hedmark Samlet energiforbruk etter type (GWh), 2007 Annen næringsvirksomhet Transport og kommunikasjon Bergverk og annen industri Treforedling Husholdninger og jordbruk 7000 6533 6390 6271 6383 6383 6397 6146 6169 6124 6169 5847 6000 5000 1749 1847 1802 1853 1973 1837 1811 1871 1876 1905 1930 4000 3000 174 787 84 155 158 133 988 998 1020 82 0 0 128 169 1051 987 0 0 158 150 155 142 84 1222 1353 1300 1085 1284 0 0 0 0 0 2000 3052 3199 3187 3163 3381 3397 2933 3009 3051 3037 3098 1000 0 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 Elektrisitetsforbruk (GWh), 2007 Energiforbruket utenom elektrisitet har økt med om lag 1 500 GWh eller ca 23 prosent fra 6 508 GWh i 1991 til 8 015 GWh i 2007. Det meste av økningen er knyttet til at det mobile forbruket har økt med 32 prosent. Energiforbruket utenom elektrisitet har økt med 13 prosent i husholdningene, 40 prosent i tjenesteyting og har vært stabilt i industri og bergverk. 12

Husholdninger Primæringer Industri, bergverk Produksjon fjernvarme Tjenesteyting Transport 9000 8000 7000 6508 7454 6925 7697 8015 6000 5000 4000 4159 4440 4448 4961 5475 3000 2000 1000 0 293 279 257 249 362 1183 670 643 931 931 1077 1427 1466 1580 1213 1991 1995 2000 2005 2007 Energiforbruk utenom elektrisitet (GWh), 2007 Energiforbruket både i Hedmark og Oppland er lavt i forhold til forbruket i de fleste andre fylker, både i absolutt verdi og pr innbygger. Det er særlig forbruket knyttet til industrien som er lavere enn i mange andre fylker. 0 5000 10000 15000 20000 25000 30000 35000 40000 Rogaland Hordaland Akershus Møre og Romsdal Oslo Telemark Nordland Østfold Buskerud Finnmark Sør-Trøndelag Vestfold Sogn og Fjordane Vest-Agder Hedmark Oppland Nord-Trøndelag Troms Aust-Agder Energiforbruk i alt (GWh), 2007 15 507 14 922 14 536 14 073 13 936 13 076 12 613 10 586 9 529 9 271 8 656 8 472 7 229 7 106 6 748 5 397 3 531 25 161 25 099 Husholdninger og primærnæring Industri og bergverk m.v. Tjenesteyting Mobilt Kontrollsum Av Innlandets planregioner har Hamarregionen fulgt av Gjøvikregionen og Glåmdalen størst energiforbruk, mens Nord-Østerdalen og Midt-Gudbrandsdalen har lavest energiforbruk. I Glåmdalen er andelen biobrensel høyere enn i de andre planregionene. 13

0 500 1000 1500 2000 2500 3000 3500 Hamarregionen 413 504 776 1001 163 Gjøvikregionen 636 423 709 644 136 Glåmdalen 521 241 550 618 170 Sør-Østerdalen 217 215 418 465 101 Lillehammerregionen 99 354 387 340 81 Nord-Gudbrandsdalen Valdres 51147 47145 203 247 373 276 85 103 Primærnæring Industri og bergverk m.v. Hadeland 35113 292 290 57 Tjenesteyting Husholdninger Nord-Østerdalen 7680 159 266 61 Midt-Gudbrandsdalen 60109 179 221 56 Veitrafikk Annet mobilt Samlet energiforbruk fordelt på planregioner (GWh), 2007 Den fornybare andelen av det stasjonære energiforbruket er betydelig høyere enn landsgjennomsnittet i alle planregionene i Innlandet. Gjennomsnittlig stasjonær fornybarandel er 75 prosent på landsbasis og 91 prosent i Innlandet. Vi har lagt til grunn at vannkraft regnes som 100 % fornybar energi. Husholdningene er den største forbrukssektoren når det gjelder stasjonært energiforbruk. 69 prosent av det stasjonære energiforbruket i husholdningene i Innlandet på 3 920 GWh er elektrisitet og 26 prosent er biobrensel. Andelen av forbruket fra ikkefornybare, fossile energibærere er 5 prosent. 3000 2500 2000 1500 1000 500 0 1427 1279 496 510 Oppland Hedmark 94 114 Elektrisitet Biobrensel Fossil energi Stasjonært energiforbruk i husholdninger (GWh), 2007 Energiforbruket i husholdningene målt pr innbygger er høyere i Innlandet enn landsgjennomsnittet i alle planregioner Innlandet. Energiforbruket og elforbruket i husholdningene pr innbygger er størst i Valdres, Sør-Østerdalen og Midt-Gudbrandsdalen. Det kan være flere årsaker til ulikhetene mellom planregionene i Innlandet og mellom Innlandsfylkene og landsgjennomsnittet. Analyser gjennomført av NVE viser at en del kan skyldes klimatiske forhold, boforhold og inntektsnivå, men forskjellene mellom nærliggende kommuner tyder også på at andre forhold som ulike energivaner og ulike forutsetninger for energieffektivisering og - 450 omlegging spiller inn. 400 350 Oppland Primærnæringene er den minste av forbrukssektorene i statistikken. 92 prosent av det stasjonære energiforbruket i primærnæringene i Innlandet på 424 GWh er elektrisitet, 7 prosent er basert på fossile energibærere og 1 prosent er biobrensel. 300 250 200 150 100 50 0 197 Hedmark 193 9 3 22 Elektrisitet Biobrensel Fossil energi Stasjonært energiforbruk i primærnæringer (GWh), 2007 14

Energiforbruket pr sysselsatt i primærnæringene i Innlandet er ca 10 prosent høyere enn på landsbasis. Elektrisitet utgjør en høyere andel i Innlandet enn for hele landet som gjennomsnitt, og dermed er elektrisitetsforbruket pr sysselsatt i primærnæringene i Innlandet mer enn 20 prosent høyere enn landsgjennomsnittet. Det er betydelige forskjeller mellom regionene i Innlandet, men det er vanskelig å vurdere hva som er årsaken til variasjonene. Det stasjonære energiforbruket i industrien i Innlandet var 2 156 GWh i 2007. Elandelen i industrien var om lag den samme som landsgjennomsnittet, henholdsvis 57 prosent i Innlandet og 54 prosent på landsbasis. Andelen biobrensel i Innlandet er 30 prosent og dermed vesentlig høyere enn landsgjennomsnittet på 6 prosent (8 prosent dersom avfall er inkludert). En viktig årsak til forskjellen er det store omfanget av skogrelatert industri i Innlandet. Denne industrien bruker i stor grad egne biprodukter som energikilde. Glåmdalen, Sør-Østerdalen og Valdres er regioner med stor andel bioenergi av energiforbruket i industrien. Til sammen står Glåmdalen og Gjøvikregionen for litt over halvparten av energiforbruket i industrien. Gjøvikregionen alene har 38 prosent av elektrisitetsforbruket i industrien i Innlandet, og Glåmdalen alene har 42 prosent av forbruket av bioenergi i industrien i Hedmark og Oppland. 500 450 400 350 300 250 200 150 100 50 0 Elektrisitet Biobrensel Fossil energi Industriens energiforbruk fordelt på planregioner (GWh), 2007 Industrien i Innlandet er lite energiintensiv. I følge våre beregninger er energiforbruket pr sysselsatt ca 30 prosent av landsgjennomsnittet, og energiforbruket målt i forhold til bruttoproduktet er ca 40 prosent av landsgjennomsnittet. På grunnlag av en sjablongmessig beregning har vi anslått industriforbruket i Innlandet fordelt på ulike industrinæringer: 15

0,0 % 5,0 % 10,0 % 15,0 % 20,0 % 25,0 % 20.1 Saging, høvling og impregnering av tre 27.4 Produksjon av ikke-jernholdige metaller og halvfabrikata 20.2 Produksjon av finér, kryssfinér, lamelltre, sponpl 15.1 Produksjon, bearbeiding og konservering av kjøtt og kjøttvarer 15.3 Bearbeiding og konservering av frukt og grønnsaker 15.5 Produksjon av meierivarer og iskrem 20.3 Produksjon av monteringsferdige hus og bygningsartikler 14.2 Utvinning av sand og leire 15.7 Produksjon av fôr 34.3 Produksjon av deler og utstyr til motorkjøretøyer og motorer 27.5 Støping av metaller 26.1 Produksjon av glass og glassprodukter 15.8 Produksjon av andre næringsmidler Industriens energiforbruk fordelt på type industri, 2006 Tjenesteytende næringer omfatter både offentlig og privat tjenesteyting, er lite energikrevende sett i forhold til produksjonen og det meste av energien går til elektrisk utstyr, lys, oppvarming og varmtvann. Stasjonært energiforbruk innenfor tjenesteyting i Innlandet var 2 331 GWh. Herav var 85 prosent elektrisitet, 13 prosent fossil energi og 2 prosent biobrensel. Folkerike regioner som Hamarregionen og Gjøvikregionen har det største energiforbruket innenfor tjenesteyting. I følge beregninger vi har gjort var energiforbruket pr sysselsatt i tjenesteytende næring 20 prosent høyere i Innlandet enn gjennomsnittet for Norge i 2007, og energiforbruket i forhold til bruttoproduktet (verdiskapingen) var i 2006 39 prosent høyere enn på landsbasis. På grunnlag av tall fra KOSTRA har vi beregnet at energiutgiftene i kommunal tjenesteyting i Innlandskommunene varierer fra om lag 300 kroner pr innbygger til om lag 1 100 kroner pr innbygger. Det mobile energiforbruket var 5 505 GWh i Innlandet i 2007 og dermed hele 38,5 prosent av det samlede energiforbruket. Så godt som hele energiforbruket til transport (98 prosent) er petroleumsprodukter brukt som drivstoff. Sektoren omfatter både transportnæringer, transport i andre næringer og privat bilkjøring. Vi har lagt til grunn at det er den lokale eller regionale andelen av transportarbeidet som er mest interessant i forhold til å beskrive energi- og utslippsstatus i Innlandet, og det er gjort en beregning av denne som er nærmere omtalt senere. Utslipp av klimagasser Som grunnlag for å analysere utslippene av klimagasser har vi brukt SSBs kommunefordelte utslippsstatistikk. Utslippene er fordelt på stasjonær forbrenning, prosessutslipp og mobil forbrenning. Alle utslipp er oppgitt i CO 2 -ekvivalenter. I fylkene Hedmark og Oppland var de totale utslippene av klimagasser i 2007 på 2,67 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter. Dette utgjør ca 5 prosent av de totale utslippene i Norge. Utslippene i Innlandet har økt med 11 prosent i perioden 1991-2007. Dette er prosentvis like stor økning som for hele landet. 16

55 prosent av utslippene i Innlandet i 2007 stammer fra vegtrafikken (mobile kilder). Prosessutslipp fra landbruk og avfallsdeponier står for 36 prosent av 3000 2667 utslippene, og utslipp fra stasjonær 2500 2401 forbrenning står for 9 prosent. Utslipp 2000 1116 1480 fra stasjonær forbrenning er redusert 1500 med 19 prosent i perioden 1991-2006. Prosessutslippene er redusert med 4 1000 997 955 prosent i samme periode, mens utslippene 500 fra vegtrafikken har økt med 33 0 288 232 prosent. 2007 1991 Mobil forbrenning Prosessutslipp Stasjonær forbrenning Samlede utslipp (1000 t CO 2e), 2007 De totale utslippene fra stasjonær forbrenning utgjorde 232 000 tonn CO 2 - ekvivalenter i Innlandet i 2007. De stasjonære utslippene er redusert mest i husholdningene, blant annet på grunn av redusert bruk av fyringsolje. De stasjonære utslippene fra industrien er også redusert betydelig, mens stasjonære utslipp fra andre næringer er om lag uendret. 350 300 250 84 95 200 150 100 94 106 75 73 78 84 61 69 80 76 Andre næringer Industri og bergverk 50 110 121 95 93 90 76 Private husholdninger 0 1991 1995 2000 2005 2006 2007 Utslipp fra stasjonær forbrenning (1000 t CO 2e), 2007 De totale utslippene fra vegtrafikken utgjorde 1,48 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter i Innlandet i 2007. Reduksjon av utslippene fra vegtrafikken vil dermed være en forutsetning for å møte klimautfordringene. Utslippene fra bensinbiler er redusert i perioden 1991-2007. Utslippene fra lette dieselkjøretøy er på den annen side firedoblet, og utslippene fra tunge dieselkjøretøy har også økt betydelig. Vi har beregningsmessig anslått at om lag 65 prosent av de mobile utslippene i Innlandet er fra kjøretøy i Hedmark og Oppland. Til sammenlikning er det i høringsutkast til energi- og klimaplan for Hedmark fylke referert til at konsekvensutredningen for fylkesdelplan for samordnet miljø-, areal- og transportplanlegging (SMAT) for Hamarregionen anslår at rundt 30 prosent av klimagassutslippene fra vegtrafikken i regionen stammer fra gjennomgangstrafikk. 17

Prosessutslippene i Innlandet utgjorde 955 000 tonn CO 2 -ekvivalenter i 2007. Storparten av utslippene er knyttet til husdyrhold og gjødselhåndtering. Utslippene fra avfallsdeponier er redusert med 44 prosent fra 1991 til 2007. 1000 800 33 209 34 37 206 171 37 120 38 120 37 118 Annet Avfallsdeponigass 600 Landbruk 400 755 783 806 795 777 800 200 0 1991 1995 2000 2005 2006 2007 Prosessutslipp (1000 t CO 2e), 2007 Figuren nedenfor illustrerer at den geografiske fordelingen av stasjonære og mobile utslipp har nær sammenheng med folketall og vegtrafikk, mens prosessutslippene har sammenheng med omfanget av husdyrproduksjon. Hamarregionen Gjøvikregionen Glåmdalen Sør-Østerdalen Nord-Gudbrandsdalen Lillehammerregionen Valdres Hadeland Nord-Østerdalen Midt-Gudbrandsdalen Stasjonær forbrenning Prosessutslipp Mobil forbrenning 0 50 100 150 200 250 300 Samlede utslipp pr planregion (1000 t CO 2e), 2006 18

Produksjon av fornybar energi Det er registrert 35 vannkraftverk i Hedmark og 62 i Oppland. Midlere årsproduksjon (1970-1999) i Hedmark og Oppland var i følge NVE ca 8 275 GWh. Figuren til høyre viser fordelingen på mikro-/minikraftverk, småkraftverk og kraftverk med installert effekt over 10 MW. Midlere årsproduksjon (GWh) Hedmark og Oppland Over 10 MW; 7 772,83 Mikro/mini; 40,22 Små; 461,81 Data for den samlede vedproduksjonen i Hedmark og Oppland er ikke tilgjengelig. Imidlertid var forbruket av ved i Hedmark og Oppland på 195 000 tonn i 2006 (936 GWh). Dette utgjør ca 14 prosent av det totale vedforbruket i Norge. I forhold til ved er omfanget av produksjon og forbruk av pellets og briketter lite. Den totale produksjonen av pellets i Hedmark og Oppland var på 30 987 tonn i 2007 (149 GWh). Produksjonen av briketter var 18 774 tonn (88 GWh). Det er flere produsenter av pellets og briketter i Hedmark og Oppland. Beskrivelsen av biovarmeproduksjonen i Hedmark og Oppland er avgrenset til fjernvarmeanlegg og omfatter ikke mindre anlegg som ikke omsetter varme eller industriens varmeproduksjon til eget bruk. Energilovens definisjon av fjernvarmeanlegg er lagt til grunn. Pr august 2009 er det 19 fjernvarmeanlegg med konsesjon i Innlandet. Fylkesvise tall for fjernvarmeproduksjonen i Hedmark og Oppland er hentet inn fra Fjernvarmeforeningen, og disse tilsier en fjernvarmeproduksjon i 2007 på 112 GWh. Netto produksjon av fjernvarme i Norge i 2007 var på 3 066 GWh. Produksjonen i Hedmark og Oppland utgjør på dette grunnlaget om lag 3,7 prosent av total fjernvarmeproduksjon i Norge. Mangel på en klar og entydig definisjon av hva som er fjernvarmeanlegg gjør at det finnes oversikter som viser et annet antall fjernvarmeanlegg i Hedmark og Oppland. Blant annet har prosjektet Grønn varme fra Hedmarksskogen laget en oversikt i sin sluttrapport der det er med 27 biobrenselbaserte fjernvarmeanlegg i Hedmark. En av årsakene til avviket er at denne oversikten også har med en del anlegg som enten er unntatt fra konsesjon eller der det foreløpig ikke er søkt eller innvilget konsesjon fordi anlegget fortsatt er under planlegging. Både Eidsiva Energi AS og Solør Bioenergi Gruppen arbeider med store prosjekter som omfatter energigjenvinning basert på avfall. Solør Gjenvinning AS er spesialisert innen transport, lagring og knusing av farlig treavfall. Knust forurenset avfall blir anvendt i kraftvarmeverket til Solør Energi AS. Solør Bioenergi Gruppens totale energiproduksjon i 2008 var budsjettert til 230 GWh. Eidsiva Bioenergi har planlagt og søkt konsesjon for et bioenergianlegg basert på kildesortert avfall på industriområdet Trehørningen i Hamar. Anlegget skal produsere fjernvarme til Hamar, damp til Norsk Protein og elektrisitet og vil årlig kunne motta 72 000 tonn 19

husholdnings- og næringsavfall. Forventet produksjon når anlegget er ferdig utbygd er 200 GWh. Potensialer for økt fornybar energiproduksjon, energiomlegging, energiøkonomisering og utslippsreduksjoner På grunnlag av tidligere studier har vi drøftet potensialet i Innlandet for økt produksjon og forbruk av vannkraft og bioenergi, potensialet for energiomlegging og energiøkonomisering og potensialet for reduksjon av utslippene av klimagasser. Vi har gjort enkle beregninger for å komme frem til hvor store disse potensialene er i Innlandet innenfor ulike forbrukssektorer. Potensialene er sett i sammenheng med en enkel beregning av referansebane for utviklingen i energiforbruket og klimagassutslippene frem til 2020. Formålet er å illustrere hvor mye fylkene i Innlandet kan bidra til å nå målene om å redusere klimagassutslippene med 15-17 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter innen 2020 (Klimaforliket), til å øke produksjonen av fornybar energi, til å øke andelen av fornybart energiforbruk i Innlandet og i resten av landet, og til å redusere energiforbruket i forhold til referansebanen (20-20-20- målene fra EU). Potensialet for ny vannkraftproduksjon i Innlandet På grunnlag av tall for nyttbar, utbygd og varig vernet vannkraftpotensial er potensialet for ny vannkraft i Hedmark og Oppland anslått til om lag 3,1 TWh. I tillegg ligger det et potensial i oppgradering av eksisterende anlegg. Kartlegging av det sistnevnte potensialet er ikke gjort i dette prosjektet. Råstoffpotensialet for økt produksjon av bioenergi i Innlandet Råstoffpotensialet for økt produksjon av bioenergi i Hedmark og Oppland er vurdert på bakgrunn av flere tidligere nasjonale utredninger. Ved å bryte ned disse anslagene på fylkesnivå har vi gjort følgende anslag for råstoffpotensialet i Innlandet: Råstoffpotensialer for økt Anslag (TWh) bioenergiproduksjon i Innlandet Økt uttak av biomasse fra 5 skogen Ungskogpleie, rydding av 0,1-0,2 kulturlandskap mv. Rydding under kraftlinjer 0,06-0,07 Halm 0,6 Biogass 0,6 Sum Ca. 6,5 Det understrekes at dette er et anslag for det teoretiske råstoffpotensialet. Det er ikke tatt hensyn til at en del av ressursene kan ha andre anvendelser, og det er heller ikke gått nærmere inn på kostnadene ved å hente ut råstoffet og omforme det til energi. 20

For å utløse ny avvirkning kreves for eksempel at skogeiere sitter igjen med større netto enn de gjør med dagens avvirkning. Dermed kan det økonomiske råstoffpotensialet være mindre. Hva som bestemmer tilgangen på skogsvirke og hvordan dette kan økes er altså et hovedspørsmål i en drøfting av mulighetene for økt tilgang til trebasert råstoff til bioenergiproduksjon. På landsbasis vil uttak av hele det uutnyttede økonomisk drivverdige balansekvantumet på 3,5 mill. kbm med fratrekk av 50 prosent sagtømmer og påslag for GROT representere 4-5 TWh og bringe oss nærmere målet om nye 14 TWh totalt. Dette representer imidlertid en økning i avvirkningsnivået på i underkant av 40 prosent. Basert på en priselastisitet på 1 vil dette kreve en økning i gjennomsnittlig tømmerpris på 40 prosent. Forutsatt uendret sagtømmerpris krever dette mer enn en dobling av prisen på massevirke. Dette enkle regnestykket illustrerer en situasjon hvor industrien opprettholder sitt massevirkekjøp og energibransjen alene står for hele uttaksøkningen. Siden alt tømmer både kan nyttes til industriformål og energi vil det imidlertid ikke være mulig med slik markedsdeling, dvs. at den økte betalingsvilligheten fra energisektoren både vil øke uttaket av tømmer, men også kan fortrenge industrielle anvendelser. Når det gjelder mulighetene for å ta ut mindre deler av totalpotensialet (deler av GROT, tynningsvirke mv.), vil mye kunne oppnås også uten så vidt kraftige tømmerprisøkninger som her skisseres, f.eks. gjennom mer effektive uttaksmetoder, logistikk, støtteordninger mv. For slikt råstoff vil også konkurransen mot industrien være mindre. Potensielle næringsmessige konsekvenser av økt satsing på bioenergi De varige nærings- og sysselsettingsmessige konsekvenser av økt satsing på bioenergi avhenger generelt av at den økte etterspørselen retter seg mot norsk råstoff og utløser økt råstoffuttak i Norge. Videre avhenger konsekvensene av om det er ledige ressurser i økonomien. Flere studier av bioenergi og sysselsettingsmessige konsekvenser har anslått sysselsettingseffekten til å være i størrelsesorden 3-400 nye sysselsatte pr TWh innfyrt. Beregningene tar utgangspunkt i en verdikjede basert på skogsbrensel og fjernvarmeproduksjon og -distribusjon. Dette tallet kan imidlertid godt beregnes å bli høyere dersom en tar utgangspunkt i tall for gjennomsnittlig sysselsetting per produsert enhet i berørte næringer, eller lavere dersom en regner med at bioenergiproduksjon fortrenger sysselsetting i andre næringer, for eksempel i elproduksjon. Siden tømmeravvirkning er en form for sammenkoplet produksjon av sagtømmer og massevirke, vil tilbudet av sagtømmer øke og sagtømmerprisen forventes å bli redusert gjennom en økt etterspørsel etter massevirke. Dermed får trelastindustrien gevinst i begge ender: lavere råstoffkostnad og høyere pris på biproduktene (som også er attraktive som brensel). Noe av de samme effekter vil det kunne være for de deler av trevareindustrien som videreforedler trelast og selv har egne biprodukter. Økt konkurranse om trevirke vil derimot kunne ha negative konsekvenser for andre industrinæringer slik som plateindustrien. 21

Hedmark Virkning Sysselsatte Andeler nasjonalt Skogbruk + 1140 19,9 % Sagbruk mv. + 1039 23,0 % Plater mv. - 241 20,3 % Treforedling - 0 0,0 % Oppland Skogbruk + 614 10,7 % Sagbruk mv. + 532 11,8 % Plater mv. - 137 11,5 % Treforedling - 0 0,0 % Innlandet Skogbruk + 1754 30,6 % Sagbruk mv. + 1571 34,8 % Plater mv. - 378 31,8 % Treforedling - 0 0,0 % Tabellen ovenfor viser at Innlandet har store nasjonale andeler innen de skogbaserte næringer som vil berøres positivt og negativt gjennom økt etterspørsel etter biobrensel. Potensial for energieffektivisering, energiomlegging og utslippsreduksjoner i Innlandet Prisnivået på energi og ulike regionale forhold er to sentrale forklaringsfaktorer for potensialene for energiøkonomisering, energiomlegging og utslippsreduksjoner. I rapporten peker vi blant annet på at det har vært en interessant utvikling i prisen på elektrisitet og prisen på lett fyringsolje sammenliknet med prisen på furu massevirke de siste 16 åra som indikerer at bioenergi har blitt mer konkurransedyktig: 22

120,0 100,0 80,0 Lettolje 60,0 40,0 El-spot 20,0 0,0 Furumassevirkre jan.93 jan.94 jan.95 jan.96 jan.97 jan.98 jan.99 jan.00 jan.01 jan.02 jan.03 jan.04 jan.05 jan.06 jan.07 jan.08 jan.09 Vi har sammenstilt fylkestall for en del indikatorer som sier noe om regionale forskjeller i potensialene for enøk og energiomlegging på henholdsvis tilgangs- og anvendelsessiden. Det illustrerer tydelig at Innlandet står for relativt beskjedne andeler av landets energibruk og utslipp og av de volummessige potensialer for energiøkonomisering, energiomlegging og utslippsreduksjoner. Derimot står Innlandet for en stor del av viktige råstoffkilder for en økt satsing på bioenergi. Et poeng i drøftingen av potensialene for fjernvarme kontra punktoppvarming er at Hedmark og Oppland både er de fylker i Norge som har færrest andel av sine innbyggere bosatt i tettsteder og samtidig har de mest spredtbebodde tettstedene. For å vurdere potensialene i Innlandet for energiøkonomisering, energiomlegging og utslippsreduksjoner innen ulike forbruks-/utslippssektorer er nasjonale studier av potensialet brutt ned på fylkesnivå ved hjelp av enkle beregninger. Anslagene for Innlandet er sammenstilt i tabellen som følger. 23

Samlet energiforbruk (GWh) Fossil energi (GWh) Bioenergi (GWh) Elektrisitet (GWh) Utslipp (1000 tonn CO2- ekvivalenter) Referansebane: Utvikling 2005-2020 gitt "business as usual" 1979 1205 46 728 266 Transport: ENKL-planens forutsetninger om 20 % elbiler og 12 % biodrivstoff -536-1370 720 114-330 Stajonær forbrenning: Erstatte alle fossile energibærere med bioenergi 1 0-772 772 0-216 Industriprosesser: Energiøkonomisering med forutsetninger fra rapport for Enova 2-110 0-40 -70 0 Industriprosesser: Energiomlegging med forutsetninger fra SSBs Energibruk i industrien 3 0-55 355-300 -10 Oppvarming av bygg: Energiøkonomisering med forutsetninger fra Lavenergiutvalget -1200 0 0-1200 0 Punktoppvarming i husholdninger: Energiomlegging med forutsetninger fra ØF-rapport nr. 17/2007 0 0 170-170 0 SUM energirelaterte tiltak 133-992 2023-898 -290 Prosessutslipp fra jordbruk: Tiltak som i Landbrukog matdepartementets klimamelding 0 0 0 0-220 TOTALSUM endring i forhold til 2005 133-992 2023-898 -510 Total utslippsreduksjon som følge av utvalgte tiltak -20 % 1)Stasjonært forbruk av fossilt brensel i Innlandet (2007) unntatt gass til industriprosesser: 772 GWh. Forutsetning: utslipp ved forbrenning; 0,280 kg CO 2/KWh. 2)Omfatter kun næringsmiddelindustrien i Innlandet 3)Forbruk av gass i industrien (2007): 55 GWh. Forutsetning: utslipp ved forbrenning 0,188 kg CO 2/KWh. Statistikkanalysen og anslagene som er gjort kan oppsummeres med følgende punkter: Vi har anslått utslippsreduksjonen fra 2005-2020 som følge av en del utvalgte tiltak til 20 prosent. Av dette utgjør energirelaterte tiltak 11 prosent og tiltak innenfor landbruket 9 prosent. Økt nettobinding av CO 2 i skog er ikke medregnet. Andelen fossile energibærere av det stasjonære energiforbruket er svært lav både i husholdningene, primærnæringene, industrien og tjenesteyting. Til sammen er det likevel et vesentlig potensial for utslippsreduksjon knyttet til å fase ut fossile energibærere i stasjonær forbrenning. Vi har anslått det til ca 226 000 tonn CO 2 -ekvivalenter. Reduksjon av de mobile utslippene utgjør likevel det klart største potensialet når det gjelder klimagassutslipp. Også tiltak rettet mot prosessutslipp fra jordbruket vil kunne redusere klimagassutslippene betydelig. Våre anslag viser at det er betydelige potensialer for energiøkonomisering og energiomlegging som kan frigjøre elektrisitet til andre formål enn oppvarming og prosessformål. Anslagene innebærer et redusert elektrisitetsforbruk på 0,9 TWh innen 2020 og et økt forbruk av bioenergi på 2,0 TWh. Energiforbruket basert på fossile energibærere reduseres med 1,0 TWh med våre anslag. Sammenholdt med beregnet teoretisk råstoffpotensial for bioenergi på 6,5 TWh, og potensial for økt produksjon av vannkraft på 3,1 TWh, tilsier våre an- 24

slag for energiforbruket at Innlandet vil ha et betydelig overskudd av fornybar energi dersom hele produksjonspotensialet skulle realiseres innen 2020. I og med at råstoffpotensialet for bioenergi i Hedmark og Oppland er vesentlig større enn potensialet når det gjelder sluttforbruk, og regionen samtidig rår over en stor del av det nasjonale råstoffpotensialet, vil Innlandet kunne spille en sentral leverandørrolle i arbeidet med å nå nasjonale mål. 25

1 Energi- og klimamål Kapitlet gir en oversikt over internasjonale, nasjonale og regionale målsettinger innenfor energi- og klimapolitikken. Til slutt i kapitlet beskrives bakgrunnen og målsettingene for Energiråd Innlandet. 1.1 Internasjonale klimaforhandlinger På FN-toppmøtet i Rio de Janeiro i 1992 ble FNs rammekonvensjon om klimaendringer (Klimakonvensjonen) vedtatt. 189 land har ratifisert konvensjonen, og har med det akseptert hovedmålsettingen om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre skadelige menneskeskapte inngrep i klimasystemet (Miljøverndepartementet 2009a). Kyotoprotokollen, vedtatt i 1997, er en juridisk bindende protokoll under klimakonvensjonen. Protokollen omfatter tallfestede, tidsbestemte utslippsreduksjoner for industrilandene. Utslippsforpliktelsene for hvert enkelt industriland varierer fra 8 prosent reduksjon til 10 prosent økning av utslippene for perioden 2008-2012 i forhold til 1990. Stortinget vedtok Norges ratifikasjon av Kyotoprotokollen 21. mai 2002. Kyotoprotokollen trådte i kraft 16. februar 2005. Per dags dato har 168 land og regionale økonomiske samarbeidsorganisasjoner sluttet seg til Hva er Klimakonvensjonen? Første steg i retning av en internasjonal klimaavtale ble tatt på FN-toppmøtet om miljø og utvikling i Rio de Janeiro i 1992. Her ble man enige om prinsipper og retningslinjer for det internasjonale klimaarbeidet og vedtok FNs rammekonvensjon om klimaendringer, Klimakonvensjonen (United Nations Framework Convention on Climate Change - UNFCCC). 189 land, det vil si de fleste FN-land, har ratifisert konvensjonen, og har med det akseptert hovedmålsetningen om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som vil forhindre skadelige, menneskeskapte inngrep i klimasystemet. Kilde: Miljøverndeprtementet Hva er Kyotomekanismene? Kyotomekanismene omfatter: kjøp av utslippsrettigheter fra andre industriland med en nasjonal kvote (Emission Trading - kvotehandel), finansiering av godkjente prosjekter for utslippsreduksjoner i utviklingsland (CDM Clean Development Mechanism, den grønne utviklingsmekanismen), eller finansiering av godkjente prosjekter i andre industriland (Joint Implementation - felles gjennomføring). Kyotoprotokollen åpner også til en viss grad opp for at tiltak innen skogbruk og arealbruk kan brukes til å oppfylle forpliktelsen. Internasjonal luft- og skipstrafikk er ikke inkludert i Kyotoprotokollen. Kilde: Miljøverndepartementet protokollen. USA, som alene står for ca. 36 prosent av industrilandenes samlede utslipp, og Australia har valgt å stå utenfor. 27

Norges forpliktelser som følge av Kyotoprotokollen er: Utslippene av klimagasser skal ikke øke med mer enn én prosent i perioden 2008-2012 i forhold til utslippene i 1990 Protokollen åpner imidlertid også for at landene som et supplement til nasjonale tiltak, kan gjennomføre utslippsreduksjoner og/eller kjøpe kvoter i andre land. Bali-planen fra 2007 legger grunnlaget for arbeidet med å inngå en ny internasjonalt forpliktende klimaavtale som skal etterfølge Kyotoavtalen etter 2012. Etter Norges syn er det en hovedutfordring å skape økonomisk vekst i fattige land samtidig som man begrenser utslippene av klimagasser. Derfor er det viktig at industrilandene: bidrar med penger til bærekraftig utvikling og klimatilpasning i fattige land viser at de kan redusere egne utslipp samtidig som de beholder en høy levestandard Norge ønsker en avtale som er basert på et togradersmål, det vil si å begrense den globale oppvarmingen til to grader over førindustrielt nivå. Ifølge FNs klimapanel innebærer det at industrilandene samlet må redusere sine utslipp med mellom 25 Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) ble nedsatt av Den meteorologiske verdensorganisasjonen (WMO) og FNs miljøprogram (UNEP) i 1988 for å framskaffe informasjon om årsakene til klimaendringer. Klimapanelet vurderer den nyeste vitenskapelige, tekniske og sosio-økonomiske litteratur som er relevant for å forstå risikoen for menneskeskapte klimaendringer og potensielle virkninger, samt mulige tiltak og tilpasninger. Vurderingene skal være objektive og omfatte all relevant litteratur som tilfredsstiller vanlige krav til dokumentasjon i vitenskapelig publisering. Informasjonen Klimapanelet framskaffer skal være relevant for beslutningstakere, men politisk nøytral. Klimapanelet driver ikke egen forskning eller overvåking av klimarelevante parametere. Kilde: Statens forurensningstilsyn og 40 prosent i 2020 fra 1990-nivå. Norge mener det er viktig med et rettslig bindende mål for å oppnå dette, og at vi også må ha et langsiktig mål i 2050 som innebærer at utslippene kuttes med 50-85 prosent (mest sannsynlig 85 prosent) sammenlignet med nivået i 2000. 1.2 EUs klima- og energipolitikk: 20-20-20 i 2020 Det Europeiske Råd (EUs stats- og regjeringsledere) vedtok i mars 2007 følgende målsettinger for EU for perioden 2005-2020 når det gjelder reduksjon i utslipp av klimagasser, energieffektivitet og fornybar energi: 20 % reduksjon i utslipp av klimagasser 20 % økt energieffektivitet 20 % av totalt energiforbruk i EU skal være fornybar energi inkludert 10 prosent andel biodrivstoff (Point Carbon 2008) EU-kommisjonen la 23. januar 2008 frem en omfattende pakke av forslag på energi- og klimaområdet slik at en skal kunne nå de målene som er satt (Point Carbon 2008). Pakken omfatter forslag til fornybardirektiv, nytt kvotehandelsdirek- 28

tiv, byrdefordeling når det gjelder utslipp, forslag vedrørende karbonfangst- og lagring pluss direktiv som gjelder drivstoffkvalitet og CO 2 -utslipp fra biler (www.ebl.no). Direktivet ble gjort formelt 23. april 2009. Prosessen med å innlemme EU-direktivet i norsk lov vil først kunne starte etter at direktivet er endelig vedtatt i EU. Regjeringen har kunngjort at den legger til grunn at fornybardirektivet er EØS-relevant og at de vil starte samtaler med EU om norsk tilpasning til direktivet. Dette vil blant annet innebære forhandlinger med EU om Norges bidrag for å nå målene. Foreløpig har Point Carbon (2008) på oppdrag fra Energibedriftenes landsforening (EBL) vurdert hvilke forpliktelser Norge kan forvente som følge av direktivet. De har beregnet at Norge må øke fornybarandelen i energiforbruket med 14,5 prosentpoeng fra 61,8 prosent i 2005 til 76,3 prosent i 2020. Dersom en forutsetter nullvekst i samlet energiforbruk fra 2005-2020, innebærer dette målet at 31,4 TWh fra ikke-fornybare energikilder må fases ut og erstattes med fornybar energi. Det vil være utfordrende å nå et slikt mål blant annet fordi Norge som vannkraftnasjon har relativt begrensede muligheter til å redusere forbruket av energi fra ikke-fornybare energikilder. I hovedsak må reduksjonen komme i transportsektoren. 1.3 Norsk klimapolitikk og klimamål Soria Moria-erklæringen gir en oversikt over Regjeringens mål innenfor klima- og energipolitikk. Lavutslippsutvalget presenterer i NOU 2006.18 Et klimavennlig Norge scenarioer for hvordan Norge skal redusere utslippene av klimagasser med 50 til 80 prosent innen 2050. Rapporten identifiserer 15 tiltak som til sammen vil sikre nødvendig reduksjon i norske utslipp. Tiltakene retter seg i hovedsak mot spesifiserte og store utslippskilder. I tillegg er det to mer grunnleggende tiltak som utvalget ser på som en forutsetning for at de øvrige tiltakene skal bli realisert. Dette er 1) en nasjonal informasjonskampanje og 2) satsing på utvikling av klimavennlige teknologier, blant annet CO 2 -fangst og -lagring, vindkraft (spesielt til havs), pellets- og rentbrennende ovner, varmepumper og lavutslipssfartøy. 29

Lavutslippsutvalgets helhetsløsning Kilde til utslipp Grunnleggende tiltak Transport Oppvarming Jordbruk og avfallsdeponier Prosessindustri Petroleumsvirksomhet Elektrisitetsproduksjon Tiltak 1: Iverksetting av en langsiktig nasjonal innsats for klimainformasjon - en vedvarende Klimavett kampanje. Spredning av god og saklig faktain formasjon om klimaproblemet og hva som kan gjøres. 2: Satsing på utvikling av klimavennlige teknolo gier gjennom langsiktig og stabil støtte til Lavutslippsutvalgets teknologipakke. Denne teknologipakken har hovedvekt på teknologier for CO 2-fangst og -lagring, vindkraft (spesielt til havs), pellets- og rentbrennende ovner, biodrivstoff, solceller, hydrogenteknologier, varmepumper og lavutslippsfartøy. 3: Innfasing av lav- og nullutslippskjøretøy som hybridbiler, lette dieselbiler, elbiler og brenselcel lebiler. 4: Innfasing av CO 2-nøytralt drivstoff som bioetanol, biodiesel, biogass og hydrogen. 5: Reduksjon av transportbehovet gjennom bedre logistikk og byplanlegging. 6: Utvikling og innfasing av lavutslippsfartøy. 7: Energieffektivisering i bygg gjennom strengere bygningsstandarder, miljømerking og støtteord ninger. 8: Overgang til CO 2-nøytral oppvarming ved økt bruk av biomasse, bedre utnyttelse av solvarme, varmepumper, o.l. 9: Innsamling av metangass fra gjødselkjellere og avfallsdeponier og utnyttelse av gassen til energiformål. 10: Iverksetting av CO 2-fangst og -lagring fra industri med store punktutslipp. 11: Gjennomføring av prosessforbedringer i kraftkrevende industri. 12: Elektrifisering av sokkelen og en økt andel av anleggene plassert på land. 13: Utbygging av mer «ny fornybar» kraft gjen nom utbygging av vind- og småkraft. 14: Iverksetting av CO 2-fangst og -lagring fra gass- og kull kraftverk. 15: Opprusting og effektivisering av elnettet for å redusere tap i nettet og for å gi mindre kraftverk lettere tilgang. Kilde: www.lavutslipp.no Regjeringen la 22. juni 2007 frem stortingsmeldingen Norsk klimapolitikk (St.meld. nr. 34 (2006-2007)). Seks av sju partier på Stortinget, alle unntatt Fremskrittspartiet, inngikk 17. januar 2008 forlik om merknader til klimameldingen. Den brede politiske oppslutningen bidrar til at forliket kan bli stående uavhengig av skiftende regjeringer. De viktigste forslagene og resultatene av klimaforliket var følgende: 30

Regjeringens forslag Klimaforliket Norge skal være karbonnøytralt innen 2050 Norge skal være karbonnøytralt innen 2030 Redusere utslippene med 13-16 mill tonn CO 2- ekvivalenter innen 2020 når opptak av CO 2 i skog er inkludert Overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 prosent og redusere de globale utslippene tilsvarende 30 prosent av Norges utslipp i 1990 innen 2020 Overoppfyllelsen av Kyoto-avtalen på 10 prosent skal tas gjennom tiltak utenfor Norge 15-17 millioner tonn CO 2-ekvivalenter innen 2020 når skog er inkludert Økte bevilgninger til satsing på fornybar energi, kollektivtransport og tiltak for å redusere utslipp fra transport Økt avgift på autodiesel og bensin Gjenoppta forhandlinger med Sverige om Grønne sertifikater. Om ikke løsning innen 1.7.2008 skulle Regjeringen legge frem et forslag til omlegging av ordningen med fornybar elektrisitet for å legge til rette for utbygging av like mye fornybar kraft som en ordning med grønne sertifikater ville gitt Klimameldingen (St.meld. nr. 34 (2006-2007)) la til grunn en målrettet og koordinert virkemiddelbruk for økt utbygging av bioenergi med inntil 14 TWh innen 2020. Dette er fulgt opp i Regjeringens bioenergistrategi som ble lagt frem 1. april 2008 og blant annet ved endringer i Enovas varmeprogrammer som følge av Regjeringens tiltakspakke i 2009. Enova SF ble etablert i 2001 og finansieres gjennom et energifond. Dette fondet finansieres gjennom et påslag på nettariffen. Bakgrunnen for etableringen var å bidra til å styrke arbeidet med en miljøvennlig omlegging av energibruk og energiproduksjon i Norge. Enova skal jobbe for at Norge øker energiproduksjonen basert på alternative kilder, og for at forbruket skal vokse mindre enn om utviklingen blir overlatt til seg selv. Dette skal gjøres ved at Enova tar initiativ til og fremmer mer effektiv energibruk, økt produksjon av ny fornybar energi og miljøvennlig bruk av naturgass. Dette gjøres hovedsakelig ved at det identifiseres barrierer og at virkemidlene innrettes for å oppnå markedsendringer innenfor områdene hvor det kan dokumenteres størst effekt i form av spart, omlagt eller produsert energi. 31

Enovas fire støtteprogram Program for konvertering av varmeanlegg i bygg, - fra elektrisk oppvarming til vannbåren varme Gjennom dette programmet gir Enova støtte til byggeiere som ønsker å konvertere fra varmeanlegg basert på direkte elektrisitet til vannbåren varme basert på fornybare energikilder eller fjernvarme Program for lokale energisentraler Gjennom Program for lokale energisentraler gir Enova støtte til aktører som ønsker konvertering til, eller etablering av, ny varmeproduksjon basert på fornybare energikilder. Aktører fra energi-, skogog byggsektoren er aktuelle søkere. Program for fjernvarme infrastruktur For å muliggjøre økt tilbud av fjernvarme fra fornybare energikilder, er en langsiktig oppbygging av infrastruktur for fjernvarme nødvendig. Programmet yter kompensasjon til aktører som vil bygge ut infrastruktur for fjernvarme. Infrastruktur for fjernkjøling i tilknytning til fjernvarme kan også motta kompensasjon under programmet. Programmet gir ikke støtte til energiproduksjon. Program for fjernvarme nyetablering Gjennom Program for fjernvarme nyetablering gir Enova støtte til aktører som ønsker å etablere ny infrastruktur for fjernvarme og tilhørende fornybar energiproduksjon. Fjernkjøling i tilknytning til fjernvarme kan også motta støtte under programmet. Både aktører fra energi- og avfallsbransjen er aktuelle søkere. Konvertering av eksisterende varmesentraler til fornybar grunnlastproduksjon i anlegg etablert før 1.1.2008 er også omfattet av programmet. Kilde: Enova Enova hadde i 2007 kontraktfestet et energiresultat på om lag 2,4 TWh, mens for perioden 2001-2007 er det kontraktfestede resultatet 10,1 TWh (www.enova.no). 1.4 Klima- og energimål for Hedmark og Oppland Klima- og energimål for Hedmark og Oppland fremgår av kapittel 5.1. Fylkeskommunene og fylkesmennene har i samarbeid utarbeidet Strategi for skogog tresektoren i Hedmark og Oppland 2008-2011. 1.5 Energiråd Innlandet Energiråd Innlandet er det første regionale energikontoret i Norge med støtte fra EUs Intelligent Energy Europe-program. Selskapet eies av Hedmark og Oppland fylkeskommuner og Eidsiva Energi. Energiråd Innlandet åpnet 28.august 2009 og har kontorsted på Gjøvik. Energiråd Innlandet skal bidra til å redusere klimautslipp gjennom å øke bevisstheten og kunnskapen om riktig energibruk. Kontoret vil gi informasjon og råd om energieffektivisering og omlegging til fornybare energikilder til husholdninger, bedrifter og offentlig virksomhet. Energiråd Innlandet skal bl.a.: Være et regionalt kompetansesenter for energieffektivisering og fornybar energi i Innlandet Være pådriver for energieffektiviseringsprosjekter i regionen. 32

Gjennomføre holdningskampanjer i lokalmiljøet for energieffektiviseringstiltak og oppfordre til mer bruk av alternativ og fornybar energi. Øke bevissthet/kunnskap om energieffektivisering og fornybar energi gjennom å fremskaffe og formidle relevant kunnskap Bidra til utvikling av et regionalt og lokalt næringsliv innenfor fornybar energi og energieffektivisering. 33

34

2 Energiindikatorer, måltall og definisjoner 2.1 Resultatområder Hensiktsmessig valg av statistikkvariabler og presentasjonsformer i rapporten krever noe fortolkning og konkretisering av de regionale, nasjonale og internasjonale målsettingene innenfor områdene klima og energi. Med utgangspunkt i internasjonale klimamål, EUs klima- og energimål, nasjonale mål og regionale mål som er referert i kapittel 1, vil vi drøfte indikatorer og måltall for følgende resultatområder: energieffektivitet forbruk av fornybar energi produksjon av fornybar energi produksjon av bioenergi utslipp av klimagasser karbonnøytralitet/klimanøytralitet I tillegg til disse indikatorene er også energiomlegging sentralt i Regjeringens politikk for en mer bærekraftig energiforsyning (OED Strategi for økt utbygging av bioenergi). Arbeidet med energiomlegging har som mål å redusere bruken av energi og å legge om fra bruk av strøm og fossile energibærere til fornybar energi. Indikatorer og måltall er vurdert med tanke på at de skal kunne operasjonaliseres og anvendes for Hedmark og Oppland og være et kunnskapsgrunnlag for virksomheten til Energiråd Innlandet. 2.2 Energiindikatorer For å vurdere hvordan energibruken utvikler seg i forhold til målet om økt energieffektivitet, er det behov for å konkretisere hvordan man definerer energieffektivitet i ulike sektorer og næringer. En indikator sier noe om hvor energiintensiv en sektor eller næring er. Det kan være problematisk å finne en enkelt indikator som er et mål på hvor effektivt energien brukes. Energieffektivitet; Et uttrykk som brukes om evnen til å utføre et stykke arbeid eller dekke et behov for oppvarming, prosessvarme eller transport med lavest mulig bruk av energi. Det opereres normalt med begrepet på ulike nivåer, fra energieffektiviteten i ulike motorer og -apparater, den totale energieffektiviteten i de oppvarmingssystemene som sørger for å varme opp huset ditt, eller en nasjons evne til å utnytte de ulike energikildene mest mulig effektivt. Kilde: www.energilink.no 35

For å vurdere effekten av konkrete tiltak og virkemidler som skal bidra til økt energieffektivitet, er det i tillegg nødvendig å skille mellom effekter av tiltakene og andre forhold som påvirker energieffektiviteten. Econ Pöyry (2007) drøfter begrepet energieffektivitet og metoder for å måle utviklingen i energieffektiviteten. Det er vanlig å måle energieffektiviteten i ulike bransjer og sektorer i økonomien ved hjelp av såkalte energiindikatorer som måler energiforbruket i forhold til en bestemt faktor, for eksempel i forhold til brutto produksjonsverdi i industrien og brutto produksjonsverdi, antall ansatte eller areal i tjenesteytende sektor. Econ Pöyry (2007) påpeker at forskjellige energiindikatorer kan vise ulik utvikling og at indikatorer som er basert på aggregerte data ofte vil være påvirket av strukturelle forhold i økonomien. I rapporten beskrives to viktige prosjekter som har hatt som målsetting å konstruere energiindikatorer som er sammenliknbare mellom land og som kan forklare utviklingen i energibruken. I EU-prosjektet ODYSSEE-MURE er det er bygd opp energiindikatorer (ODEX) ved å kombinere detaljerte indikatorer og aggregere dem til et høyere nivå slik som industri, husholdninger og tjenesteyting. Det internasjonale energibyrået (IEA) har i et annet prosjekt gjennomført en detaljert analyse av utviklingen i energibruk i OECD-landene de siste tretti årene (Econ Pöyry 2007). På grunnlag av bl.a. Econ Pöyry (2007), Bøeng og Spilde (2006) og Martinsen (2000) vil vi i det følgende drøfte og begrunne valg av energiindikator for henholdsvis husholdninger, landbruk, industri, tjenestesektoren (inkl. kommunal virksomhet) og transport. 2.2.1 Energiindikatorer for husholdningene Energiforbruk og elforbruk pr. capita er vanlige mål på energieffektivitet i husholdningene. Dersom energiforbruket pr. capita øker, behøver imidlertid ikke det å bety at energien brukes mindre effektivt. Velstandsøkning, større boliger og færre personer pr husholdning kan også bidra til en slik utvikling. Dermed bør energiforbruk og elforbruk pr. capita suppleres med opplysninger om blant annet inntektsnivå, energipriser, husholdningsstørrelse, boformer, boareal og oppvarmingsutstyr. ODEX-indikatoren for energiforbruket pr. husholdning skal være renset for strukturendringer og er konstruert på basis av tre former for sluttforbruk (oppvarming av rom, varmt vann, matlaging) og fem store elektrisitetsforbrukende apparater (kjøleskap, frysebokser, vaskemaskiner, oppvaskmaskiner, TV) (Econ Pöyry 2007). ODEX-indikatoren krever imidlertid mye informasjon om hver husholdning og av den grunn er det i denne rapporten ikke vurdert nærmere om det er hensiktsmessig å ta i bruk denne indikatoren til spesifikke analyser av energibruken i husholdningene i Hedmark og Oppland. 36

I denne rapporten legger vi til grunn energiforbruk pr. capita og elforbruk pr. capita som energiindikatorer for husholdningene. Vi vil eventuelt supplere indikatorene med opplysninger som kan belyse årsaker til regionale forskjeller og som grunnlag for å vurdere utviklingen i energiforbruket målt ved disse indikatorene. 2.2.2 Energiindikatorer for industrien Eksempler på energiindikatorer for industrien er energibruk sett i forhold til samlet produsert mengde, energibruk sett i forhold til bruttoproduksjonsverdi, energibruk sett i forhold til bearbeidingsverdi (verdiskaping) og energibruk sett i forhold til sysselsetting/timeverk. For næringer som er relativt homogene, vil energibruk sett i forhold til samlet produsert mengde være en god indikator for å måle endringer i energieffektiviteten over tid og for å sammenligne energieffektiviteten mellom bedriftene i en næring. Forskjeller i produktsammensetning, stordriftsfordeler eller ulik sammensetning av innsatsfaktorene vil imidlertid gi utslag på denne indikatoren uten at det skyldes forskjeller i energieffektiviteten (Martinsen 2000). Energibruk (mengde) sett i forhold til bruttoproduksjonsverdi eller bearbeidingsverdi (verdiskaping) er godt egnet til å sammenligne energiintensiteten i ulike industribransjer og til å sammenligne næringene med hensyn på energibruk og verdiskaping. Begge disse indikatorene vil bli påvirket av priser på produserte varer og innsatsfaktorer og er derfor ikke så godt egnet til å måle endringer i energieffektiviteten i en bransje over tid. Energibruk (mengde) sett i forhold til utførte timeverk er en energiindikator som er uavhengig av priser på energivarer, produserte varer og innsatsfaktorer. Indikatoren er derfor godt egnet for å måle endringer i energieffektivitet over tid i tillegg til å sammenligne energiintensiteten mellom ulike industribransjer. Endringer i denne indikatoren vil imidlertid være påvirket av endringer i arbeidsproduktiviteten og endringer i innleide tjenester eller innleid arbeidskraft (Martinsen 2000). I denne rapporten vil vi anvende både energibruk (mengde) sett i forhold til bearbeidingsverdi og energibruk (mengde) sett i forhold til sysselsetting som energiindikatorer for industrien. Ved å bruke begge indikatorene kan en i større grad forklare strukturendringer som kan virke inn på indikatorene og dermed gi et bedre bilde av utviklingen med hensyn til energieffektivitet i industrien. 2.2.3 Energiindikatorer for tjenestesektoren Tjenesteytende næringer er i gjennomsnitt lite energikrevende sammenliknet med andre næringer. Tjenestesektoren har imidlertid økende betydning i OECDlandene. 37 NEPAS har utredet potensialene for energieffektivisering i næringsmiddelindustrien. Beregningene i utredningen er basert på en "bottom-up" tilnærming. Det er blant annet utarbeidet regnskap for energibruken til ulike prosessformål. Potensialet i hver bransje innenfor næringsmiddelindustrien er beregnet ved å akkumulere potensialet for et representativt utvalg av enkeltbedrifter i den enkelte bransje (Enova 2007).

Det er ikke lett å finne gode mål for energieffektivisering i tjenestesektoren. Energibruk pr. kvadratmeter blir ofte brukt som indikator. Energibruk målt i forhold til produksjonsverdi er også et alternativ. Det meste av energibruken i tjenesteytende næringer er imidlertid ikke direkte relatert til produksjonen. Dermed vil økt arbeidsproduktivitet eller mer effektiv utnyttelse av arealene virke inn på energieffektiviteten målt i forhold til produksjonen (Econ Pöyry 2007). Andre indikatorer for energiintensitet for de tjenesteytende næringene er energibruk i forhold til bruttoprodukt (verdiskaping) og energibruk i forhold til antall årsverk (Bøeng og Spilde 2006). I denne rapporten vil vi bruke energibruk i forhold til sysselsetting og energibruk i forhold til verdiskaping som indikatorer for energieffektivitet i tjenestesektoren. Vi mener energiforbruk pr capita kan være et hensiktsmessig uttrykk for energiintensitet og energieffektivitet i kommunene. Vi vil benytte data fra KOSTRA (Kommune stat rapporteringen) som grunnlag for å analysere kommunenes stasjonære energiforbruk. Denne statistikken har regnskapstall som viser utgiftene til energi i kommunenes eiendomsforvaltning. 2.2.4 Energiindikatorer for landbruket For landbruket antar vi at det vil være mest aktuelt å bruke energibruk sett i forhold til sysselsetting eller energibruk sett i forhold til bearbeidingsverdi som energiindikator. Vi legger til grunn at energibruk i forhold til sysselsetting vil være best egnet til å vurdere utvikling i energieffektiviteten over tid, og vil derfor bruke dette som indikator i rapporten. 2.2.5 Energiindikatorer for transport Innenfor transport skiller vi mellom den yrkesrettede transportvirksomheten, eller transportnæringene, på den ene siden, og transport i andre næringer og privatbilisme på den andre siden. Etter vår vurdering vil tiltak rettet inn mot utøvere av transportnæringer i Hedmark og Oppland kunne inngå som en sentral del av virksomheten til Energiråd Innlandet. Utfordringene knyttet til energibruk i privatbilisme og annen transport kan i mindre grad avgrenses til et regionalt nivå, og må i så fall avgrenses til kjøretøy som er registrert i Hedmark og Oppland. På bakgrunn av dette foreslår vi at energiindikatorene for transport i hovedsak bør gjelde transportnæringene. For transportnæringene kan en analysere energiintensiteten ved å se på energibruk i forhold til produksjonsverdi eller i forhold til bruttoprodukt (verdiskaping). Institutt for energiteknikk har også analysert energieffektivitet i transportnæringene ved hjelp av en annen indikator basert på en veid indeks av tonnkilometer og passasjerkilometer for transportnæringene samlet (Bøeng og Spilde 2006). 38

I denne rapporten gjennomføres ikke analyser av energieffektiviteten i transport særskilt for Hedmark og Oppland. I stedet presenteres nasjonale tall for energieffektivitet innen transport. I tillegg gjør vi noen analyser knyttet til kjøretøy som er registrert i Hedmark og Oppland som kan være grunnlag for å vurdere potensial for energiomlegging og eventuelle tiltak på dette området. 2.3 Måltall for produksjon og forbruk av fornybar energi Konkretisering av målene som gjelder fornybar energi krever en klar definisjon av hva som skal regnes som fornybar energi. Et aktuelt spørsmål er om all elektrisitet skal regnes som fornybar energi til tross for at importert elektrisk kraft i prinsippet kan være produsert på grunnlag av fossile energibærere. Et annet spørsmål er hvordan en skal håndtere energigjenvinning basert på avfall i forhold til definisjonen av henholdsvis fornybar energi og bioenergi. Fornybar energiressurs; Energiressurs som inngår i jordas naturlige kretsløp og dermed kontinuerlig fornyes. Dette er kretsløp med svært kort omløpstid i forhold til tiden det tar å danne olje, kull og gass. I Norge er vannkraft den viktigste fornybare energiressursen. Kilde: www. fornybar.no Nye fornybare energikilder; Begrepet «nye» brukes for å skille mellom relativt ny teknologi og mer konvensjonelle vannkraftverk. Eksempler på nye fornybare energikilder er solenergi, bioenergi, vindkraft, bølgeog småkraft, varmepumper pluss en lang rekke mer eller mindre marginale og «eksotiske» energikilder som eksempelvis saltkraft. Kilde: www.energilink.no Point Carbon (2008) har beregnet andel fornybart energiforbruk i Norge for å konkretisere målene i EUs fornybardirektiv. Point Carbon har på grunnlag av EUkommisjonens metode kommet frem til at fornybarandelen i Norge var 61,8 prosent i 2005 og må økes til 76,3 prosent i 2020. Det er forutsatt at normal vannkraftproduksjon, vind og bioenergiproduksjon Biobrensel; Brensel som har sitt utgangspunkt i biomasse. Kan foreligge i fast, flytende eller gassaktig form. Eks. ved, pellets, briketter, flis, bark, biodiesel etc. Bioenergi; Energi som frigjøres ved omforming av biomasse. Bioenergi finnes i fast, flytende og gassform. Energi fra den biologiske (ikke-fossile) fraksjonen av avfall regnes også som bioenergi. Kilde: www.fornybar.no regnes som fornybart. Point Carbon har lagt til grunn som en forutsetning at all fornybar produksjon blir forbrukt innenlands og at petroleumssektoren offshore ikke er inkludert (Point Carbon 2008). I denne rapporten vil vi analysere status både for forbruk og produksjon av fornybar energi i Innlandet. Vi legger til grunn at vannkraft regnes som 100 % fornybar energi og at det er bioenergi (inkl. avfall) og vannkraft som i hovedsak vil utgjøre potensialet for fornybar energi i Innlandet på mellomlang sikt. I tillegg til den samlede andelen av energiforbruket fra fornybare kilder, vil vi også bruke andelen elektrisitet og andelen bioenergi hver for seg som mål på bruken av fornybar energi. Også når det gjelder produksjon av fornybar energi i Innlandet vil vi skille mellom bioenergi og vannkraft. Vi vil også presentere tall for produksjo- 39

nen av energi basert på avfall uten at vi går nærmere inn på om dette skal defineres som henholdsvis fornybar energi og bioenergi. 2.4 Måltall for utslipp av klimagasser og karbonnøytralitet Klimagasser er en samlebetegnelse på gasser som bidrar til å øke middeltemperaturen på jorda, jf tekstboks. Både i reduksjonsforpliktelsene og i statistikken regnes utslippene om til CO 2 -ekvivalenter. Kyotoprotokollen, som er en juridisk bindende protokoll under klimakonvensjonen, omfatter som nevnt tallfestede, tidsbestemte utslippsreduksjoner for industrilandene. Tiltak innenlands kan suppleres ved bruk av Kyotomekanismene, jf. kapittel 1.1. Økt karbonbinding kan også bidra til å nå målene ved å redusere netto utslipp av klimagasser. Spørsmålet om hvordan en skal beregne karbonbindingen i skog har vært et sentralt tema i forbindelse med klimaforpliktelsene. Dette spørsmålet er spesielt viktig i Innlandet som har mye skog. I følge Kyotoprotokollen er det bare mulighet for å inkludere CO 2 -binding i skog i landenes klimaregnskap når det er knyttet til endringer i arealbruk (etablering av Hva er klimagasser? De naturlige klimagassene (også kalt drivhusgasser) omfatter vanndamp (H 20), karbondioksid (CO 2), metan (CH 4) og lystgass (N 2O). Disse sørger for at middeltemperaturen på jorda er ca. 15 grader Celsius (ºC), og ikke -18 ºC som den ville vært uten klimagassene. De menneskeskapte (antropogene) utslippene av klimagassene CO 2, CH 4, N 2O og fluorholdige gasser gir en ytterligere oppvarming. Den globale middeltemperaturen har økt med 0,74 ºC de siste 100 årene. CO 2 er den viktigste menneskeskapte klimagassen. Konsentrasjonen av CO 2 er i dag høyere enn den har vært på 650.000 år. Med fluorholdige gasser menes perfluorkarboner (PFK), hydrofluorkarboner (HFK) og svovelheksafluorid (SF 6). Disse stammer først og fremst fra industrielle prosesser og bruk av kjøleanlegg og lignende. Kilde: Statens forurensningstilsyn ny skog etter 1990 fratrukket avskoging i samme periode, som i følge klimameldingen gir et netto utslipp for Norge på 0,1-0,2 millioner tonn CO 2 årlig) og netto opptak eller utslipp som følge av skogskjøtsel på eksisterende skogarealer opp til en øvre grense som for Norge er 1,5 millioner tonn CO 2 årlig i perioden 2008-2012 (Oppland fylkeskommune 2007). Om begrepet karbonnøytralitet heter det i St.meld. nr. 34 (2006-2007) kapittel 1.4: "Dersom et rikt land påtar seg en forpliktelse som innebærer at det ikke får tildelt kvoter, men må kjøpe alle kvoter det trenger fra andre land, kan man si at landet er karbonnøytralt. Utslippene i eget land motsvares da fullt ut av utslippsreduksjoner finansiert i andre land." Videre heter det i kapittel 3.2 i meldingen: "Målet om karbonnøytralitet i 2050 innebærer at Norge tar ansvar for å redusere de globale utslippene av klimagasser tilsvarende 100 prosent av egne utslipp innen 40

2050 1. Utslippene fra norsk territorium vil da være nøytralisert av reduksjoner Norge betaler i andre land, gjennom kjøp av kvoter eller andre tilsvarende mekanismer som er tilgjengelige på det tidspunktet. Dette målet sier ingenting om størrelsen av norske utslipp i 2050, bare at de skal nøytraliseres uansett størrelse." Klimaforsker Steffen Kalbekken i CICERO har gitt følgende definisjon av begrepet: Hvis en aktivitet (eller en bedrift) skal være klimanøytral, må man gjennomføre tiltak som til sammen sørger for at klimaeffekten blir den samme som om aktiviteten ikke hadde funnet sted. Det betyr at man først må beregne hvor store utslipp aktiviteten vil gi, deretter må man undersøke mulighetene for å redusere disse utslippene, og til slutt kjøpe klimakvoter for å kompensere for de utslippene som fortsatt finner sted etter at man (eventuelt) har gjennomført tiltak for å redusere utslippene. Denne definisjonen innebærer at kun kjøp av klimakvoter for å nøytralisere egne utslipp ikke er tilstrekkelig for å kunne være klimanøytral. Et faglig problem når en skal vurdere klimanøytralitet er hvor man skal sette grensene når man beregner utslippene fra aktiviteten. Direkte utslipp som følge av en aktivitet er relativt enkelt å beregne. Spørsmålet er hvor store de indirekte utslippene er og i hvilken grad disse skal inngå. På FNs hjemmeside www.un.org står det følgende om klimanøytralitet: Climate neutrality is defined by the entire set of polices that an institution uses when it estimates its known greenhouse gas emissions, takes measures to reduce them, and purchases carbon offsets to neutralize those emissions that remain. To achieve an outstanding approach, the UN must define these components of its climate-neutral policy to attain the highest standards possible. The following elements are proposed: a) a commitment to reducing greenhouse gas emissions as part of an integrated and comprehensive environmental management approach; b) the preparation of consistent, comparable and transparent inventory data, according to agreed methodologies, which subsequently undergo periodic independent verification; c) the development and implementation of a package of measures to reduce greenhouse gas emissions; d) a decision to offset the remaining emissions through a reasoned choice of offsets that satisfy a list of agreed criteria, ensuring their high quality; e) regular transparent reporting combined with the public communication of each organization s emissions inventory, together with any targets or goals for emissions reductions; f) the development and implementation of a knowledge-management system serving the entire UN, to document initiatives, data, lessons learned and best practice; to post guidelines and methodologies; to post model strategies and workplans; to 1 Som følge av Klimaforliket (17.1.2008) ble målet om karbonnøytralitet fremskyndet til 2030. 41

provide etraining courses; to host Q&A; to provide technical assistance; and to host e-discussions." På grunnlag av definisjonene som er gjengitt ovenfor er det fem spørsmål som må besvares for å vurdere mulighetene for at en region, en organisasjon eller en aktivitet skal bli klimanøytral: 1. Hvor store er netto utslipp av klimagasser? 2. Hvor mye kan brutto utslipp av klimagasser reduseres? 3. Er det satt mål og gjennomført tiltak for å redusere utslippene? 4. Hvor mye kan netto karbonbinding i skog (og jord) økes? 5. Kan gjenstående netto utslipp av klimagasser kompenseres ved å kjøpe klimakvoter? På dette grunnlaget mener vi følgende indikatorer er relevante for å vurdere status og utvikling i forhold til klimamålene: Brutto utslipp av klimagasser oppgitt i CO 2 -ekvivalenter Kjøp av klimakvoter oppgitt i CO 2 -ekvivalenter. Endringer i karbonbindingen oppgitt i CO 2 -ekvivalenter. 2.5 Oppsummering om energiindikatorer og måltall I dette kapittelet har vi sett på mulige indikatorer og måltall. I tabellen nedenfor har vi gitt en oppsummering av de konkrete indikatorene og måltallene vi har valgt å legge til grunn for å måle status og utvikling i forhold til definerte mål for klimagassutslipp og energibruk. 42

Mål Energiindikator/måltall Energieffektivitet i husholdningene Energieffektivitet i industrien Energieffektivitet i tjenestesektoren Energieffektivitet i landbruket Forbruk av fornybar energi Produksjon av fornybar energi Klimagassutslipp/karbonnøytralitet Energiforbruk pr. capita Elforbruk pr. capita Energiforbruk (mengde) pr. sysselsatt Energiforbruk (mengde) i forhold til bruttoprodukt Energiforbruk (mengde) pr. sysselsatt Energiforbruk (mengde) i forhold til bruttoprodukt Energiforbruk (mengde) pr. sysselsatt [Energiforbruk (mengde) i forhold til bruttoprodukt] Andel bioenergi og elektrisitet av energiforbruket Andel elektrisitet av energiforbruket Andel bioenergi av energiforbruket Produksjon av elektrisitet basert på vannkraft Produksjon av fjernvarme Produksjon av fjernvarme med bioenergi som grunnlast Produksjon av biobrensel Produksjon av biokraft Produksjon av annen fornybar energi Brutto utslipp av klimagasser Kjøp av klimakvoter Karbonbinding i skog (og jord) De generelle energiindikatorene som vi har omtalt foran er godt egnet til å måle energibruken på et overordnet nivå. Indikatorene er for eksempel hensiktsmessige når en skal beskrive status for energiforbruket og hovedtrekk i utviklingen over tid slik som i denne rapporten. De kan også brukes til å sammenlikne bedrifter, bransjer eller sektorer. Som beskrevet i kapittel 2.2 vil imidlertid de fleste energiindikatorer bli påvirket av andre forhold enn at energi brukes mer effektivt. Når en skal vurdere effekten av konkrete tiltak og virkemidler for økt energieffektivitet, er det viktig å skille mellom effekter av tiltakene og andre forhold som kan gi økt energieffektivitet. Vi mener derfor at det i tillegg bør etableres helt konkrete måltall når en skal vurdere effekten av konkrete tiltak og virkemidler som iverksettes i regi av Energiråd Innlandet. Måltallene vil dermed være avhengig av hvilke tiltak som gjennomføres. Som eksempler nevner vi: andel av bedriftene som har gjennomført tiltak i form av energiplan/energirevisjon antall innbyggere som har deltatt på kurs om energibruk i husholdningene antall kommuner som har gått bort fra oljefyring i kommunale bygg 43

3 Statistikkanalyser 3.1 Energiforbruk og energieffektivitet 3.1.1 Innledning, statistikk og kilder Langerud m.fl. (2007) ga en generell omtale av statistikkgrunnlaget for energibruk i Norge samt presenterte status og historiske utviklingstrekk for energibruken. Den sentrale statistikkilden for energibruk i Norge er SSBs Energibalansen som følger energiflyten på norsk jord, uavhengig av nasjonaliteten til brukerne. Energi brukt som råstoff, dvs. energi som ikke brukes som brensel, men som innsatsvare i industriproduksjonen, skilles ut fra det øvrige forbruket. All energi brukt til transportformål, uavhengig av forbrukergruppe, samles i en egen sektor. Netto innenlands sluttforbruk viser det teoretiske energiinnholdet i bærere som er levert til sluttforbruk - tilført energi. Verdiene på dette målenivået har dermed en utnyttingsgrad eller effektivitet på 100 prosent for alle energibærerne i sluttforbruket. Noe slikt er ikke mulig for andre energikilder enn elektrisitet. Energibalansen for 2007 viser et samlet energiforbruk på 226 TWh hvorav det stasjonære sluttforbruk (dvs. eksklusive transportsektorene) utgjorde 164 TWh. 45

I alt Kull og koks Ved, avlut og avfall Oljer Gasser Elektrisitet Fjernvarme 13. Netto innenlands sluttforbruk 226,0 11,8 11,9 79,0 9,9 110,6 2,9 14. Industri og bergverk 79,5 11,7 5,0 5,3 8,3 48,8 0,3 14.1. Bergverk 1,1 0,0 0,0 0,6 0,1 0,5 0,0 14.2. Treforedling 10,6 0,0 3,5 1,1 0,1 5,8 0,0 14.3. Produksjon av kjemiske råvarer 14,7 1,4 0,1 0,6 5,3 7,1 0,1 14.4. Produksjon av jern-, stål- og ferrolegeringer 9,7 5,2 0,0 0,1 0,1 4,2 0,0 14.5. Produksjon av ikke-jernholdige metaller 25,3 1,5 0,0 0,1 0,9 22,8 0,0 14.6. Annen industri 18,1 3,6 1,4 2,9 1,7 8,4 0,2 15. Transport 62,4 0,0 0,0 61,1 0,5 0,7 0,0 15.1. Banetransport 0,8 0,0 0,0 0,2 0,0 0,6 0,0 15.2. Lufttransport 8,7 0,0 0,0 8,7 0,0 0,0 0,0 15.3. Vegtransport 42,6 0,0 0,0 42,6 0,1 0,0 0,0 15.4. Kysttransport 10,2 0,0 0,0 9,7 0,5 0,0 0,0 16. Andre sektorar 84,2 0,0 6,9 12,5 1,1 61,1 2,6 16.1. Fiske 4,5 0,0 0,0 4,3 0,0 0,1 0,0 16.2. Jordbruk 3,7 0,0 0,0 1,7 0,2 1,7 0,0 16.3. Private husholdninger 45,2 0,0 6,8 2,2 0,2 35,4 0,6 16.4. Andre forbrukergrupper 30,9 0,0 0,1 4,3 0,6 23,8 2,0 Herav Innlandet Netto innenlandsk sluttforbruk 14,3 0,0 1,7 6,1 0,2 6,3 - Industri og bergverk 2,2 0,0 0,7 0,2 0,1 1,2 - Transport 5,5 0,0 0,0 5,5 0,0 0,0 - Tjenesteyting 2,3 0,0 0,1 0,2 0,1 2,0 - Primærnæring 0,4 0,0 0,0 0,0 0,0 0,4 - Husholdninger 3,9 0,0 1,0 0,2 0,0 2,7 - Tabell 1. Netto innenlands sluttforbruk av energi etter energibærer og bruker. TWH tilført 2007. Kilde: Statistisk sentralbyrå. Energibalansen er ikke fordelt på kommuner. Som grunnlag for å analysere energiforbruket har vi i denne rapporten benyttet SSBs kommunefordelte energibruksstatistikk og SSBs elektrisitetsstatistikk. Den kommunefordelte energibruksstatistikken kombinerer opplysninger om faktisk energibruk i kommunene og beregninger med utgangspunkt i nasjonale totaltall. Det er derfor noe usikkerhet både i nivå- og endringstallene for den enkelte kommune. Den kommunefordelte energibruksstatistikken avviker noe fra energibalansen. Dette skyldes blant annet at den kommunefordelte statistikken inkluderer energibruk i energisektorene, mens energibalansen viser netto innenlands sluttbruk (SSB). I SSBs statistikkbank er den kommunefordelte energiforbruksstatistikken tilgjengelig for årene 2005, 2006 og 2007. SSB har tidligere publisert kommunefordelte tall for energibruk utenom elektrisitet for årene 1991, 1995, 2000, 2004 og 2005. For å gi en helhetlig fremstilling av energiforbruket i perioden før 2005 har vi også brukt fylkesfordelte tall for nettoforbruk av elektrisk kraft etter forbrukergruppe fra SSBs 46

elektrisitetsstatistikk. Elektrisitetsstatistikken er publisert på SSBs hjemmeside for årene 1997-2007. Sverige har bredere og lengre erfaring enn Norge med bioenergi og fjernvarme og brukes derfor ofte som referanse for energiomlegging. Figur 1 viser at det har vært en sterkere vekst i energiforbruket i Norge siden midten på 1970-tallet enn i Sverige. Som figuren viser har sammensetningen av energiforbruket endret seg i perioden. Økningen i energiforbruket i Norge har hovedsakelig vært knyttet til elektrisitet og i noen grad transportoljer, mens det har vært små endringer for de øvrige energibærerne. Til sammenligning har det i Sverige vært en betydelig reduksjon i forbruket av fyringsoljer til fordel for økt forbruk av elektrisitet og fjernvarme/biobrensel. 250 225 200 NB! Transportoljer mv. Fyringsoljer Kull/koks/gass Elektrisitet Fjernvarme Biobrensel Norge 500 475 450 425 400 NB! Sverige Transportoljer mv. Fyringsoljer Kull/koks/gass Elektrisitet Fjernvarme Biobrensel 375 175 350 325 150 300 275 125 250 100 225 200 75 175 150 50 125 100 25 75 50 0 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 25 0 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 Figur 1. Utvikling i energibruk i Norge og Sverige fordelt på energibærere. TWh 1976-2007 Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB energibalanse (Norge) og Energimyndigheten/ Energiläget (Sverige). Som det fremgår av figur 1 står sluttforbruket av biobrensel i form av ved, avlut 2 og avfall i Norge for 11,9 TWh 3. Dette er mer enn det dobbelte av nivået i siste halvdel av 1970-tallet, men det har vært moderate endringer de siste 10 år. I tillegg 2 Avlut er et biprodukt fra celluloseproduksjon. For øvrig omfatter gruppen Ved, avfall og avlut også pellets, briketter, treavfall, sagflis, spon, bark og flis. 3 Forbrukstall for ved og avlut i industrien er hentet fra SSBs statistikk over energibruk i industrien. Disse mengdeoppgavene er usikre. Vedforbruket til private husholdninger er basert på data fra den årlige forbruksundersøkelsen. Fra 2003 har det også vært egne undersøkelser om produksjon og bruk av biobrensel. Byrået får nå data fra Norsk Bioenergiforening, som har halvårlige undersøkelser om biobrensel. Pga. revideringer er nye forbrukstall for bioenergi ca. 2 TWh lavere enn tidligere publiserte forbrukstall. Se for øvrig vedlegg 3 i Langerud m.fl. (2007) for nærmere omtale av SSBs energistatistikk. 47

har det over tid utviklet seg en viss fjernvarmeproduksjon i Norge hvor først og fremst avfall, er en viktig innsatsfaktor, jf. figur 2. I 2007 ble det brukt 1,9 TWh avfall og 0,6 TWh trevirke i fjernvarmeproduksjon. 4,0 3,5 3,0 Trebrensel Avlut/torv mv Avfall Spillvarme Varmepumper Elektrisitet Gass Olje 4,0 3,5 3,0 Virkningsgrad Avkjølt mot luft Levert el-produksjon Nettap Levert industri mv. Levert tjenesteyting Levert husholdninger 2,5 2,5 2,0 2,0 1,5 1,5 1,0 1,0 0,5 0,5 0,0 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 0,0 1983 1985 1987 1989 1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 2007 Figur 2. Fjernvarmeproduksjon i Norge etter innsatsfaktorer (v) og anvendelse (h), TWh 1983-2007 Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Fjernvarmestatistikk I forhold til Sverige er sluttforbruket av biobrensel lavt både absolutt og relativt til total stasjonær energibruk. I tillegg kommer en langt større fjernvarmesektor som er en storbruker av ulike typer biobrensel, jf. figur 3. Det finnes flere årsaker til dette. Blant annet har Sverige en langt større skogsektor (skogbruk og skogbasert industri) som både produserer mye biobrensel i form av treavfall og avlut og som også derfor forbruker mye egenprodusert energi. I tillegg er strukturen på skogbasert industri og spesielt treforedlingsindustrien (produsenter av papirmasse, papp og papir) annerledes. Mens denne industrien i Norge først og fremst består av mekanisk papirmasseproduksjon (TMP) som er en storforbruker av elektrisk kraft og i mindre grad genererer biprodukter er treforedlingsindustrien i Sverige i langt større grad basert på celluloseproduksjon (kjemisk papirmasseproduksjon) som genererer store mengder avlut som forbrennes og brukes til varme- og elektrisitetsproduksjon. Norge har videre relativt sett en langt større sponplateproduksjon som nytter flis og spon fra trelast-/trevareproduksjon som innsatsfaktor i produksjon av bygningsplater, mens dette i Sverige i langt større grad brukes til produksjon av foredlet biobrensel som trepellets og -briketter til varmeproduksjon. 48

60 55 50 45 Trebrensel Avlut/torv mv. Avfall Spillvarme Varmepumper Elektrisitet Kull og gass Olje 60 55 50 45 Tap Levert industri mv. Levert husholdninger og service 40 40 35 35 30 30 25 25 20 20 15 15 10 10 5 5 0 0 1970 1972 1974 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 1970 1972 1974 1976 1978 1980 1982 1984 1986 1988 1990 1992 1994 1996 1998 2000 2002 2004 2006 Figur 3. Fjernvarmeproduksjon i Sverige etter innsatsfaktorer (v) og anvendelse (h), TWh 1970-2007 Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av Energimyndigheten Som nevnt er fjernvarmeproduksjonen i Sverige langt større enn hva tilfellet er i Norge og det er derfor vanskelig å gi noen direkte sammenlikning. Likevel kan man hevde at både norsk og svensk fjernvarmeforbruk i hovedsak skjer i husholdninger og servicesektoren. Norsk fjernvarmeutbygging har i stor grad vært avfallsbasert, mens utbyggingen av svensk fjernvarmeproduksjon frem mot 1980 i stor grad var oljebasert. Dette betyr at grunninvesteringer i infrastruktur både i bygningsmassen og i rørgater utendørs, kompetansebygging rundt bruk og distribusjon av fjernvarme, og utvikling av planprosesser knyttet til fjernvarmeutbygging, for å nevne noen momenter, var basert på bruk av olje som innsatsfaktor i varmeproduksjon. Økte oljepriser utover på 1980-tallet aktualiserte bruk av andre energibærere, og spesielt siden 1990 og frem til i dag, er det biobrensel som har stått for veksten. I Norge må biobrensel langt på veg bære oppbyggingen av fjernvarmesektoren inklusive infrastrukturen. I tilegg har selvfølgelig høyere forbruksavgifter på olje og elektrisitet og eierforhold til boligmassen lettet utviklingen i Sverige. 49

3.1.2 Status og utvikling for energiforbruket i Innlandet Resultat Samlet energiforbruk i Innlandet i 2007: 14 335 GWh - herav 7 229 GWh i Hedmark og 7 106 GWh i Oppland Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Figur 4 viser energiforbruket i Innlandet fordelt på fem forbrukssektorer. Den største forbrukssektoren er mobil forbrenning. Husholdningene er den største sektoren når det gjelder stasjonært energiforbruk. 6000 5505 5000 4000 3920 2660 3000 2000 1000 0 2017 1903 424 209 215 2156 2331 929 1291 1227 1040 2845 Oppland Hedmark Husholdninger Primærnæring Industri og bergverk m.v. Tjenesteyting Mobilt Figur 4. Energiforbruket i Innlandet 2007. Etter forbrukssektor. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Figur 5 viser at elektrisitet utgjør 44 prosent av energiforbruket i Innlandet, mens om lag 12 prosent er biobrensler. Forbruket av fossil energi utgjør 44 prosent. På landsbasis er andelene av elektrisitet, avfall og gass høyere enn i Innlandet, og andelene av biobrensel, bensin og diesel/fyringsolje er lavere enn i Innlandet. 50

7000 6000 44% 5000 4000 29,5% 3000 2000 1000 0 Elektrisitet 12% Ved, treavfall og avlut 1,5% 13% Gass Bensin, parafin Diesel-, gassog lett fyringsolje, spesialdestillat Tungolje og spillolje Oppland Hedmark Fornybare energibærere Ikke-fornybare energibærere Figur 5. Energiforbruket i Innlandet 2007. Etter energitype. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Andelen fornybar energi inklusive avfall er 56 prosent i Innlandet. På landsbasis er fornybarandelen 58 prosent. Utviklingen i energiforbruket I perioden før 2005 har vi brukt ulike statistikkilder for henholdsvis elektrisitetsforbruket og energiforbruket utenom elektrisitet, henholdsvis SSBs elektrisitetsstatistikk og tidligere publisert statistikk fra SSB for energiforbruket utenom elektrisitet. Årstallene i tidsseriene sammenfaller ikke i de to kildene, og vi har derfor presentert utviklingen i elektrisitetsforbruket separat fra utviklingen i øvrig energiforbruk. Figur 6 viser at samlet elektrisitetsforbruk i Hedmark og Oppland har økt med ca 9 prosent fra 5 847 GWh i 1997 til 6 397 4 GWh i 2007. I Hedmark har forbruket økt med ca 2 prosent, mens det har økt med ca 16 prosent i Oppland. Elektrisitetsforbruket i husholdninger og jordbruk er om lag det samme i 2007 som i 1997, mens forbruket av elektrisk kraft har økt med 63 prosent i industri og bergverk og 3,5 prosent i annen næringsvirksomhet. I transport og kommunikasjon er elektrisitetsforbruket redusert med 52 prosent. 4 I følge SSBs kommunefordelte energibruksstatistikk er elektrisitetsforbruket i Hedmark og Oppland 6319 GWh i 2007, men som grunnlag for figur 6 er nettoforbruket av elektrisk kraft fra SSBs elektrisitetsstatistikk brukt som kilde. 51

Annen næringsvirksomhet Transport og kommunikasjon Bergverk ogannen industri Treforedling Husholdninger og jordbruk 7000 6533 6390 6271 6383 6383 6397 6146 6169 6124 6169 5847 6000 5000 1749 1847 1802 1853 1973 1837 1811 1871 1876 1905 1930 4000 3000 174 787 84 155 158 133 988 998 1020 82 0 0 128 169 1051 987 0 0 158 150 155 142 84 1222 1353 1300 1085 1284 0 0 0 0 0 2000 3052 3199 3187 3163 3381 3397 2933 3009 3051 3037 3098 1000 0 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 Figur 6. Utviklingen i elektrisitetsforbruket i Innlandet. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSBs elektrisitetsstatistikk Figur 7 viser utviklingen i energiforbruket utenom elektrisitet i Innlandet fordelt på ulike forbrukssektorer. Kategorien transport omfatter alt mobilt energiforbruk. Husholdninger Primæringer Industri, bergverk Produksjon fjernvarme Tjenesteyting Transport 9000 8000 7000 6508 7454 6925 7697 8015 6000 5000 4000 4159 4440 4448 4961 5475 3000 2000 1000 0 293 279 257 249 362 1183 670 643 931 931 1077 1427 1466 1580 1213 1991 1995 2000 2005 2007 Figur 7. Utviklingen i energiforbruket utenom elektrisitet i Innlandet. Etter forbrukssektor. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 52

Energiforbruket utenom elektrisitet i Innlandet har økt med om lag 1 500 GWh eller ca 23 prosent fra 6 508 GWh i 1991 til 8 015 5 GWh i 2007. Det meste av økningen er knyttet til at det mobile forbruket har økt med 32 prosent. Energiforbruket utenom elektrisitet har økt med 13 prosent i husholdningene, 40 prosent i tjenesteyting og har vært stabilt i industri og bergverk. Figur 8 viser utviklingen i energiforbruket utenom elektrisitet i Innlandet etter energitype. Forbruket av diesel, gass og lett fyringsolje økte med 65 prosent, bensin- og parafinforbruket gikk ned med 24 prosent, mens forbruket av biobrensler økte med 26 prosent i perioden 1991-2007, jf. figur 8 6. Bensin, parafin Diesel-, gass- og lett fyringsolje, spesialdestillat Gass Tungolje, spillolje Ved, treavfall, avlut 9000 8000 7000 6000 5000 6508 1359 26 7454 1899 107 6925 1674 85 7697 1963 124 8015 1713 207 4000 3000 2554 3022 2957 3520 4216 2000 1000 0 2467 2372 2188 2084 1875 1991 1995 2000 2005 2007 Figur 8. Utviklingen i energiforbruket utenom elektrisitet i Innlandet. Etter energitype. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Energiforbruk fordelt på fylker og planregioner Figur 9 og figur 10 viser energiforbruket i 2007 i alle fylker fordelt på fire forbrukssektorer, hhv. totalt energiforbruk og energiforbruk pr. innbygger. Kategorien transport omfatter alt mobilt energiforbruk. Forbruket i de tre andre sektorene består utelukkende av stasjonært energiforbruk. 5 Tallene for 2007 er hentet fra SSBs kommunefordelte energiforbruksstatistikk, mens for de andre årene er SSBs tidligere publiserte kommunefordelte statistikk brukt som kilde. 6 Tallene for 2007 er hentet fra SSBs kommunefordelte energiforbruksstatistikk, mens for de andre årene er SSBs tidligere publiserte kommunefordelte statistikk brukt som kilde. 53

0 5000 10000 15000 20000 25000 30000 35000 40000 Rogaland Hordaland Akershus Møre og Romsdal Oslo Telemark Nordland Østfold Buskerud Finnmark Sør-Trøndelag Vestfold Sogn og Fjordane Vest-Agder Hedmark Oppland Nord-Trøndelag Troms Aust-Agder 15 507 14 922 14 536 14 073 13 936 13 076 12 613 10 586 9 529 9 271 8 656 8 472 7 229 7 106 6 748 5 397 3 531 25 161 25 099 Husholdninger og primærnæring Industri og bergverk m.v. Tjenesteyting Mobilt Kontrollsum Figur 9. Energiforbruket i 2007 etter fylke og forbrukssektor. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 0 20000 40000 60000 80000 100000 120000 Finnmark Telemark Sogn og Fjordane Rogaland Møre og Romsdal Nordland Hordaland Nord-Trøndelag Vest-Agder Buskerud Østfold Hele Norge (fastlandet) Vestfold Oppland Innlandet Hedmark Troms Sør-Trøndelag Aust-Agder Akershus Oslo 62192 60811 59194 54955 52280 51754 50929 49807 48160 41424 38822 38563 38312 35012 34173 33708 30454 26496 84689 81506 Husholdninger og primærnæring Industri og bergverk m.v. Tjenesteyting Mobilt Totalt pr innbygger Figur 10. Energiforbruk pr innbygger 2007. Etter fylke og forbrukssektor. kwh pr innbygger. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Figur 9 og figur 10 viser at energiforbruket både i Hedmark og Oppland er lavt i forhold til forbruket i de fleste andre fylker, både i absolutt verdi og pr innbygger. Det er særlig forbruket knyttet til industrien som er lavere enn i mange andre fylker. Årsaker til dette kan være at det er relativt lite industri i Innlandet og at Innlandet har industrinæringer som er relativt lite energiintensive. Forbruket i 54

industri og bergverk utgjør dermed en lavere andel av energiforbruket i Innlandet sammenliknet med gjennomsnittet for landet. Figur 11 viser energiforbruket fordelt på seks forbrukssektorer i Innlandets ti planregioner. 0 500 1000 1500 2000 2500 3000 3500 Hamarregionen 413 504 776 1001 163 Gjøvikregionen 636 423 709 644 136 Glåmdalen 521 241 550 618 170 Sør-Østerdalen 217 215 418 465 101 Lillehammerregionen 99 354 387 340 81 Nord-Gudbrandsdalen Valdres 51147 47145 203 247 373 276 85 103 Primærnæring Industri og bergverk m.v. Hadeland 35113 292 290 57 Tjenesteyting Husholdninger Nord-Østerdalen 7680 159 266 61 Midt-Gudbrandsdalen 60109 179 221 56 Veitrafikk Annet mobilt Figur 11. Energiforbruket i 2007 etter planregion og forbrukssektor. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Av figuren fremgår at Hamarregionen fulgt av Gjøvikregionen og Glåmdalen har størst energiforbruk, mens Nord-Østerdalen og Midt-Gudbrandsdalen har lavest energiforbruk. Innenfor flere av forbrukssektorene er planregionenes rekkefølge fra størst til minst forbruk om lag den samme som for samlet energiforbruk. Andelen av energiforbruket knyttet til industri er lav (sammenliknet med landsgjennomsnittet) i alle Innlandsregionene, men likevel skiller Gjøvik-regionen og Glåmdalen seg ut med litt høyere andeler enn de andre planregionene. I den andre enden av skalaen finner vi Valdres, Hadeland og Nord-Gudbrandsdalen som har de laveste andelene av energiforbruket knyttet til industri og bergverk. Andre observasjoner er at Nord-Gudbrandsdalen og Nord-Østerdalen har høyere andel av energiforbruket knyttet til primærnæringer enn de andre regionene, og i Lillehammerregionen er andelen av forbruket i tjenesteytende næringer høyere enn i de andre Innlandsregionene. Figur 12 viser energibruken i de ti planregionene i Innlandet fordelt på energitype. Fordelingen på energitype er litt ulik i de forskjellige regionene, men det er ikke store forskjeller. Andelen elektrisitet er litt høyere og andelen diesel og fyringsolje litt lavere i Lillehammerregionen og Gjøvikregionen enn ellers i Innlandet. I Glåmdalen, Nord-Gudbrandsdalen og Nord-Østerdalen er andelen elektrisitet litt lavere enn ellers i Innlandet, og i Glåmdalen er andelen biobrensel høyere enn i de andre planregionene. 55

0 500 1000 1500 2000 2500 3000 3500 Hamarregionen 1327 293 435 918 2990 Gjøvikregionen 1355 282 286 588 2605 Glåmdalen 782 440 264 610 2130 Sør-Østerdalen 579 219 190 433 1429 Lillehammerregionen 647 126 147 340 1284 Nord-Gudbrandsdalen Valdres Hadeland Nord-Østerdalen Midt-Gudbrandsdalen 372 352 351 261 294 65 134 88 114 80 126 68 98 249 5282 218 267 248 346 680 650 829 812 926 Elektrisitet Ved, treavfall og avlut Gass Bensin, parafin Diesel-, gass- og lett fyringsolje, spesialdestillat Tungolje og spillolje Energiforbruk i alt Figur 12. Energibruk i 2007 etter planregion og energitype. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Figur 13 viser at andelen fornybar energi av det stasjonære energiforbruket er betydelig høyere enn landsgjennomsnittet i alle planregionene i Innlandet. Gjennomsnittlig stasjonær fornybarandel er 75 prosent på landsbasis og 91 prosent i Innlandet. Stasjonær fornybarandel i Innlandets planregioner 60 % 65 % 70 % 75 % 80 % 85 % 90 % 95 % 100 % Valdres Nord-Gudbrandsdalen Midt-Gudbrandsdalen Nord-Østerdalen Hadeland Sør-Østerdalen Gj.snitt Innlandet Glåmdalen Gjøvikregionen Lillehammerregionen Hamarregionen 94 % 93 % 93 % 93 % 92 % 92 % 91 % 91 % 90 % 89 % 89 % Gj.snitt hele fastlands-norge 75 % Figur 13. Andelen elektrisitet, bioenergi og avfall av stasjonært energiforbruk 2007. Etter planregion og gjennomsnitt for Innlandet og Fastlands- Norge. Prosent. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Av figur 14 fremgår at det er til dels store forskjeller mellom fylkene når det gjelder andelen fornybar energi av det stasjonære forbruket. Finnmark fulgt av Telemark, Rogaland, Vestfold og Hordaland har lavest andel fornybar energi av det 56

stasjonære forbruket. I disse fylkene er andelen lavere enn gjennomsnittet for landet. Stasjonær fornybarandel, fylkesvis 0 % 10 % 20 % 30 % 40 % 50 % 60 % 70 % 80 % 90 % 100 % Vest-Agder Nord-Trøndelag Troms Buskerud Sogn og Fjordane Oppland Akershus Gj.snitt Innlandet Sør-Trøndelag Hedmark Nordland Aust-Agder Oslo Møre og Romsdal Østfold Gj. snitt hele fastlands-norge Hordaland Vestfold Rogaland Telemark Finnmark 17 % 55 % 54 % 59 % 69 % 75 % 93 % 93 % 93 % 92 % 92 % 91 % 91 % 91 % 90 % 90 % 89 % 89 % 89 % 84 % 84 % Figur 14. Andelen elektrisitet, bioenergi og avfall av stasjonært energiforbruk 2007. Etter fylke og gjennomsnitt for Innlandet og Fastlands-Norge. Prosent. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 3.1.3 Husholdninger Om statistikken SSB har vurdert de kommunefordelte tallene for stasjonært energiforbruk i husholdningene som gode nok til å benyttes i kommunale energiplaner, men det er påpekt at tallene i mindre grad fanger opp lokale tiltak som f.eks. utbygging av fjernvarme som erstatning for oljefyring og at bruken av tallene bør kombineres med lokalkunnskap (Finstad m.fl. 2004). Kvaliteten på den kommunefordelte energiforbruksstatistikken er nærmere omtalt i vedlegg 1. 57

Resultater Husholdningene er den største forbrukssektoren når det gjelder stasjonært energiforbruk. Energiforbruket i husholdningene i Hedmark og Oppland i 2007: 3 920 GWh 69 prosent av energiforbruket i husholdningene er elektrisitet. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Av figur 15 fremgår stasjonært energiforbruk i husholdningene i Innlandet etter energitype. 69 prosent av det stasjonære energiforbruket i husholdningene er elektrisitet, og 26 prosent er biobrensel (ved, treavfall og avlut), jf figur 15. Andelen av forbruket fra ikke-fornybare, fossile energibærere er 5 prosent. 3000 2500 Oppland 2000 1427 Hedmark 1500 1000 500 0 496 1279 510 94 114 Elektrisitet Biobrensel Fossil energi Figur 15. Stasjonært energiforbruk i husholdningene i Innlandet i 2007. Etter energitype. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Energiforbruk og elektrisitetsforbruk i husholdningene, pr innbygger I kapittel 2.2.1 er det vurdert ulike energiindikatorer for husholdningene og anbefalt å bruke energiforbruk pr capita og elforbruk pr capita som alternative indikatorer. Dette avsnittet viser nivået på disse indikatorene for Norge, for Innlandet og for de ulike planregionene i Innlandet. Resultat Innlandet Norge Energiforbruk pr innbygger i husholdningene 10 545 kwh 9 324 kwh herav elektrisitetsforbruk pr innbygger 7 280 kwh 7 410 kwh Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 58

Figur 16 viser at energiforbruket i husholdningene målt pr innbygger er høyere enn landsgjennomsnittet i alle planregioner Innlandet. Derimot er elektrisitetsforbruket i husholdningene pr innbygger om lag det samme i Innlandet som landsgjennomsnittet, og det er regioner i Innlandet som avviker både med lavere og høyere elektrisitetsforbruk enn landsgjennomsnittet. Energiforbruket i husholdningene pr innbygger er størst i Valdres, Sør-Østerdalen og Midt-Gudbrandsdalen. Disse regionene har også det høyeste elforbruket pr innbygger. Regionene i Mjøsområdet og Glåmdalen samt Nord-Gudbrandsdalen og Nord-Østerdalen har lavere energiforbruk pr innbygger enn gjennomsnittet i Innlandet. 16000 14000 Energiforbruk pr innbygger Elektrisitetsforbruk pr innbygger 12000 10000 8000 6000 4000 2000 0 Figur 16. Stasjonært energiforbruk og elforbruk pr innbygger i husholdningene i Innlandet. Etter planregioner. kwh pr innbygger. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Det kan være flere årsaker til ulikhetene mellom planregionene i Innlandet og mellom Innlandsfylkene og landsgjennomsnittet. Stamer Wahl (2007) peker på de betydelige forskjellene i stasjonær energibruk mellom landsdeler, fylker og kommuner, og viser blant annet utvalgte eksempler på ulikheter i pr capita energibruk i husholdningssektoren i 2005. Innlandsfylkene (Buskerud, Oppland, Telemark, Aust-Agder og Hedmark) og fylkene i Nord-Norge hadde høyest energiforbruk pr person. Det er naturlig ut i fra klimatiske forhold, men det er også forskjeller på fylkesnivå som kan tyde på ulike energivaner og ulike forutsetninger for energieffektivisering og -omlegging i tillegg til ulikheter i boforhold og inntektsnivå. Det var også store forskjeller i energiforbruk pr person mellom nærliggende kommuner som ikke kan skyldes klima og andre regionale forhold. Dette tyder på at potensialet for energieffektivisering og -omlegging varierer kommunene imellom. Forskjel- 59

len mellom høyeste og laveste pr capita elforbruk på nær 300 prosent viser at det er betydelige muligheter for å redusere husholdningenes forbruk i mange kommuner. Størst pr capita forbruk av ved i husholdningene var det i spredt bebygde landkommuner. Det var også store regionvise forskjeller der Oppland og Hedmark fulgt av Telemark og Nord-Trøndelag hadde størst forbruk (Stamer Wahl 2007). 3.1.4 Primærnæringer Om statistikken SSB antar at forbrukstallene for primærnæringene gir et brukbart bilde av nivået i kommunene og at de er gode nok til å benyttes til kommunale energiplaner. Vurderingen er blant annet gjort på grunnlag av at primærnæringene står for en svært lav andel av det samlede energiforbruket i de fleste kommuner. For noen få kommuner kan imidlertid forbruket i primærnæringene være betydelig, og for disse kommunene vil en feil i trenden ha større innvirkning ( Finstad m.fl. 2004). Forbruket av elektrisitet i primærnæringene er basert på SSBs elektrisitetsstatistikk som har god kvalitet på både forbrukstallene og fordelingen på kommuner og kundegrupper. Forbruket av gass, ved og kull i primærnæring blir kun benyttet i mindre enn 10 kommuner på landsbasis. Kvaliteten på de nasjonale tallene for ved og fossilt brensel varierer. Kommunefordelingen for næringen jordbruk er, for disse varene basert på data om bruk til oppvarming av veksthusgartneri, og SSB har vurdert fordelingsnøklene som gode. Kvaliteten på den kommunefordelte energiforbruksstatistikken er nærmere omtalt i vedlegg 1. Resultater Primærnæringene er den minste av forbrukssektorene i statistikken. Stasjonært energiforbruk i primærnæringene i Innlandet i 2007: 424 GWh Om lag 90 prosent av det stasjonære energiforbruket i landbruket var elektrisitet. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Av figur 17 fremgår at 92 prosent av det stasjonære energiforbruket i primærnæringene i Innlandet er elektrisitet, 7 prosent er basert på fossile energibærere og 1 prosent er biobrensel. 60

450 400 350 300 250 200 150 100 197 193 Oppland Hedmark 50 0 9 3 22 Elektrisitet Biobrensel Fossil energi Figur 17. Stasjonært energiforbruk i primærnæringer i Innlandet i 2007. Etter energitype. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Energiforbruk og elektrisitetsforbruk i primærnæringene, pr sysselsatt I kapittel 2.2.2 er ulike energiindikatorer for landbruk (primærnæring) vurdert. På denne bakgrunn viser dette avsnittet beregnet energiforbruk og elforbruk pr sysselsatt i primærnæringene. Sysselsettingstallene er registerbaserte sysselsettingstall fra SSB, kommunefordelte tall for sysselsatte pr 4. kvartal 2007 etter bosted. Resultat Innlandet Norge Energiforbruk pr sysselsatt i primærnæringene 36 230 kwh 32 542 kwh herav elektrisitetsforbruk pr sysselsatt 33 230 kwh 26 932 kwh Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Pr sysselsatt i primærnæringene er energiforbruket i Innlandet om lag 10 prosent høyere enn på landsbasis. Elektrisitet utgjør en høyere andel i Innlandet enn for hele landet som gjennomsnitt, og dermed er elektrisitetsforbruket pr sysselsatt i primærnæringene i Innlandet mer enn 20 prosent høyere enn landsgjennomsnittet. Hamarregionen og Hadeland har i følge statistikken størst energiforbruk pr sysselsatt i primærnæringene, mens Glåmdalen og Sør-Østerdalen har lavest forbruk, jf. figur 18. Det er vanskelig å si hva som kan være årsaken til variasjonene. Det er mulig den geografiske fordelingen av energikrevende produksjoner som veksthusgartnerier og fjørfehold spiller inn. Det er også mulig at sysselsettingstallene og fordelingsnøklene i energiforbruksstatistikken kan være litt grove til dette analyseformålet. 61

70000 60000 50000 Elforbruk pr sysselsatt Energiforbruk pr sysselsatt 40000 30000 20000 10000 0 Figur 18. Stasjonært energiforbruk og elforbruk i primærnæringene pr sysselsatt i 2007. Etter planregioner, gjennomsnitt for Innlandet og landsgjennomsnitt. kwh pr sysselsatt. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 3.1.5 Industri Om statistikken For industrisektorene er energiforbruksstatistikken basert på den årlige industristatistikken der det innhentes data fra de største bedriftene i hver næringsgruppe samt et utvalg av små og mellomstore bedrifter. På dette grunnlaget beregnes energiforbruket for den enkelte bedrift og deretter aggregeres forbruket i hele kommunen. SSB har vurdert kvaliteten på forbrukstallene og kommunefordelingen til å være god, men med en viss usikkerhet knyttet til tallene for små og mellomstore bedrifter (Finstad m.fl. 2004). Kvaliteten på den kommunefordelte energiforbruksstatistikken er nærmere omtalt i vedlegg 1. Resultater Stasjonært energiforbruket i industrien i Innlandet i 2007: 2 156 GWh 57 prosent av energiforbruket er elektrisitet, 30 prosent er biobrensel og 13 prosent er fossil energi. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Figur 19 viser at elandelen i industrien er om lag den samme i Innlandet som landsgjennomsnittet, henholdsvis 57 prosent i Innlandet og 54 prosent på landsba- 62

sis. Andelen biobrensel i Innlandet er 30 prosent og dermed vesentlig høyere enn landsgjennomsnittet på 6 prosent (8 prosent dersom avfall er inkludert). En viktig årsak til forskjellen er det store omfanget av skogrelatert industri i Innlandet. Glåmdalen, Sør-Østerdalen og Valdres er regioner med stor andel bioenergi av energiforbruket i industrien. Norge 54 % 6 % 2 % 38 % Innlandet 57 % 30 % 13 % Oppland 70 % 17 % 13 % Hedmark 47 % 40 % 13 % Hamarregionen 61 % 20 % 19 % Glåmdalen 37 % 52 % 11 % Sør-Østerdalen 37 % 54 % 9 % Nord-Østerdalen Nord-Gudbrandsdalen Elektrisitet 69 % 82 % 20 % 18 % 11 % Midt-Gudbrandsdalen Biobrensel 69 % 15 % 15 % Lillehammerregionen Gjøvikregionen Hadeland Avfall Fossil energi 56 % 73 % 75 % 30 % 14 % 17 % 15 % 13 % 8 % Valdres 41 % 54 % 5 % 0 % 20 % 40 % 60 % 80 % 100 % Figur 19. Stasjonært energiforbruk i industri/bergverk i Innlandet i 2007. Etter energitype. Prosentandeler. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Figur 20 viser at regionene Glåmdalen og Gjøvikregionen til sammen står for litt over halvparten av energiforbruket i industrien. Gjøvikregionen alene har 38 prosent av elektrisitetsforbruket i Innlandet, og Glåmdalen alene har 42 prosent av forbruket av bioenergi i industrien i Hedmark og Oppland. Hamarregionen og Sør- Østerdalen er også planregioner med forholdsvis stort industriforbruk. 63

500 450 400 350 300 250 200 150 100 50 0 Elektrisitet Biobrensel Fossil energi Figur 20. Stasjonært energiforbruket i industri/bergverk i 2007. Etter planregioner. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Energiforbruket industrien, pr sysselsatt og pr million kroner i bruttoprodukt I avsnitt 2.2.2 er ulike energiindikatorer for industrien vurdert. På grunnlag av SSBs kommunefordelte energiforbruksstatistikk, sysselsettingstall fra industristatistikken og bruttoprodukt fra fylkesfordelt nasjonalregnskap er spesifikt energiforbruk i industrien beregnet for Innlandet som vist nedenfor. Resultat Innlandet Norge Energiforbruk pr sysselsatt i industrien 109 MWh 361 MWh Energiforbruk i industrien pr million kroner i bruttoprodukt (2006) 192 MWh 464 MWh Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Industrien i Innlandet er lite energiintensiv. Energiforbruket pr sysselsatt er ca 30 prosent av landsgjennomsnittet, og energiforbruket målt i forhold til bruttoproduktet er ca 40 prosent av landsgjennomsnittet. Energiforbruket i industrien fordelt på ulike industribransjer Industri og bergverk mv består av en rekke enkeltnæringer som kan være svært forskjellige med hensyn til energiforbruk. Imidlertid fins det ikke statistikk for energiforbruket fordelt på industriens enkeltnæringer på fylkesnivå, regionnivå eller kommunenivå. Nedenfor er det gjort en sjablongmessig beregning av hvordan energiforbruket fordeler seg på ulike industribransjer på kommunenivå. SSBs industristatistikk inneholder nasjonale tall for energiforbruk og sysselsetting fordelt på enkeltnæringene innenfor industrien. Sysselsettingstallene i denne statis- 64

tikken er kommunefordelte. Vi har beregnet energiforbruk pr sysselsatt i de ulike industribransjene basert på nasjonale tall og multiplisert dette med antall sysselsatte i ulike industrinæringer på kommunenivå. Dette har vi anvendt som et tilnærmet mål på fordelingen av energiforbruket på industribransjer på kommunenivå. Figur 21 viser industrinæringer som på grunnlag av disse beregningene utgjør mer enn 2 prosent av det samlede energiforbruket i industrien i Innlandet. Ikke uventet viser beregningene at trelast- og trevareindustri utgjør de største andelene av industriens energiforbruk i Innlandet. Produksjon av ikke-jernholdige metaller og halvfabrikata utgjør også en stor beregningsmessig andel. Sysselsettingen i denne industribransjen er knyttet til kommunene Eidskog (166 ansatte), Hamar (48 ansatte) og Vestre Toten (233 ansatte). Det tilsier at det er snakk om bedriftene Hydro Aluminium Profiler på Magnor i Eidskog og på Raufoss i Vestre Toten, og bedriften K.A. Rasmussen i Hamar. Dette er trolig bedrifter som har lavt energiforbruk pr sysselsatt sammenliknet med landsgjennomsnittet for denne industribransjen. Det innebærer i så fall at våre beregninger overestimerer andelen av energiforbruket i Innlandet og i enkeltkommuner som er knyttet til produksjon av ikke-jernholdige metaller og halvfabrikata. For øvrig er ulike typer næringsmiddelindustri blant de næringene som har høye beregningsmessige andeler av energiforbruket i industrien i Innlandet. 0,0 % 5,0 % 10,0 % 15,0 % 20,0 % 25,0 % 20.1 Saging, høvling og impregnering av tre 27.4 Produksjon av ikke-jernholdige metaller og halvfabrikata 20.2 Produksjon av finér, kryssfinér, lamelltre, sponpl 15.1 Produksjon, bearbeiding og konservering av kjøtt og kjøttvarer 15.3 Bearbeiding og konservering av frukt og grønnsaker 15.5 Produksjon av meierivarer og iskrem 20.3 Produksjon av monteringsferdige hus og bygningsartikler 14.2 Utvinning av sand og leire 15.7 Produksjon av fôr 34.3 Produksjon av deler og utstyr til motorkjøretøyer og motorer 27.5 Støping av metaller 26.1 Produksjon av glass og glassprodukter 15.8 Produksjon av andre næringsmidler Figur 21. Stasjonært energiforbruket i industri/bergverk fordelt på type industri. Prosentandeler. 2006. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 3.1.6 Tjenesteytende næringer Tjenesteytende næringer omfatter både offentlig og privat tjenesteyting. I analysene nedenfor omfattes både private og offentlige tjenester. Tjenestesektoren er lite energikrevende sett i forhold til produksjonen, og det meste av energien går til elektrisk utstyr, lys, oppvarming og varmtvann. Om statistikken Elektrisitetsforbruket er basert på SSBs elektrisitetsstatistikk som har god kvalitet på både forbrukstallene og fordelingen på kommuner og kundegrupper. 65

For statlig virksomhet og Forsvaret er nivåberegningene for energiforbruk utenom elektrisitet gode, mens nivåberegningene for øvrig offentlig og privat tjenesteyting er usikre. Kommunefordelingen er imidlertid god. Energiforbruket både i privat og offentlig tjenesteyting er lavt i de fleste kommuner, og SSB har vurdert tallene som gode nok til å benyttes i kommunale energiplaner. Lokale tiltak fanges ikke tilstrekkelig opp, og SSB anbefaler at kommuner som har gjennomført store lokale tiltak eller har høyt forbruk i offentlig eller privat tjenesteyting benytter egne beregninger (Finstad m.fl. 2004). Kvaliteten på den kommunefordelte energiforbruksstatistikken er nærmere omtalt i vedlegg 1. Resultater Stasjonært energiforbruk i de tjenesteytende næringene i Innlandet i 2007: 2 331 GWh 85 prosent av det stasjonære energiforbruket var elektrisitet. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Av figur 22 fremgår at 85 prosent av det stasjonære energiforbruket knyttet til tjenesteyting i Innlandet er elektrisitet, 13 prosent er basert på fossile energibærere og 2 prosent er biobrensel. 66

2000 1800 1600 Oppland 1400 1200 1000 Hedmark 800 600 400 200 0 Elektrisitet Biobrensel Fossil energi Figur 22. Stasjonært energiforbruk i tjenestesektoren i Innlandet etter energitype. 2007. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Figur 23 viser den regionvise fordelingen av energiforbruket i tjenestesektoren. Folkerike regioner som Hamarregionen og Gjøvikregionen har det største energiforbruket. Lillehammerregionen og Glåmdalen har også relativt store andeler. Hamarregionen Gjøvikregionen Lillehammerregionen Glåmdalen Sør-Østerdalen Nord-Gudbrandsdalen Valdres Hadeland Midt-Gudbrandsdalen Nord-Østerdalen 0 100 200 300 400 500 Figur 23. Stasjonært energiforbruk i tjenestesektoren i Innlandet etter planregioner. 2007. GWh. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 67

Energiforbruk i tjenesteyting, pr sysselsatt Energiindikatorer for tjenestesektoren er vurdert i kapittel 2.2.3. Bøeng og Spilde (2006) påpeker at i og med at energibruken i de tjenesteytende næringene ikke varierer med produksjonen på samme måte som for industri og andre næringer, kan det være en nærmere sammenheng mellom antall ansatte og energibruk enn i andre næringer. Dette taler for at energiforbruk pr sysselsatt kan være en god energiindikator for tjenesteytende næringer. Indikatoren energibruk pr sysselsatt vil fange opp både endringer i energibruk pr arealenhet og endringer i arealbruk pr sysselsatt, og kan dermed inneholde mer informasjon enn indikatoren energibruk pr kvadratmeter som vi i kapittel 2.2.3 også har anbefalt som måltall for energiintensiteten i tjenestesektoren. Det fins ikke statistikk for areal i eksiterende bygg utenom boliger som er fordelt på fylker eller kommuner. Det har derfor ikke vært mulig i denne rapporten å sammenlikne Innlandet med landsgjennomsnittet eller andre fylker når det gjelder energiforbruket pr arealenhet i tjenesteytende næringer. Denne energiindikatoren kan likevel gi et viktig informasjonsgrunnlag for å følge utviklingen i energiforbruket eller for å sammenligne bedrifter innenfor tilsvarende bransje når det gjelder energiforbruk. Nasjonalregnskapet har ikke tall for produksjonsverdi som er både fylkesfordelt og næringsfordelt. Det har derfor heller ikke vært mulig i denne rapporten å beregne energiforbruket i tjenestesektoren i Innlandet i forhold til produksjonsverdi. Dessuten mener vi at energiforbruk sett i forhold til produksjonsverdien kan være lite egnet til å sammenlikne enkeltnæringer eller regioner fordi produksjonsverdien pr årsverk i tjenestesektoren må antas å variere svært mye mellom ulike bransjer. I følge Bøeng og Spilde (2006) var energibruk pr sysselsatt normalårsverk for tjenesteytende næringer i 2004 i underkant av 25 MWh. Bøeng og Spilde (2006) har videre kommet frem til at energiforbruket i tjenesteytende næringer i forhold til produksjonsverdien i 1995-kroner har gått ned med 40 prosent fra 1990 til 2004. I 2004 var energiforbruket 31 GWh pr milliard 1995-kroner på landsbasis. Bedre isolasjon, mindre energikrevende elektrisk utstyr, økt arbeidsproduktivitet og større bedrifter har bidratt til dette. Vi har på denne bakgrunn og ut fra vurderingen i kapittel 2.2.3 beregnet energiforbruket i tjenestesektoren pr sysselsatt og pr million kroner i bruttoprodukt (verdiskaping). Sysselsettingstallene er hentet fra SSBs registerbaserte statistikk for antall sysselsatte etter arbeidssted. Dette gir lavere tall enn Bøeng og Spilde (2006). Bruttoprodukt er hentet fra fylkesfordelt nasjonalregnskap. 68

Resultat Innlandet Norge Energiforbruk pr sysselsatt i tjenesteyting 18,7 MWh 15,5 MWh Energiforbruk i tjenesteyting pr million kroner i bruttoprodukt (2006) 38,7 MWh 27,5 MWh Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB I følge beregningen vi har gjort er energiforbruket pr sysselsatt i tjenesteytende næring 20 prosent høyere i Innlandet enn gjennomsnittet for Norge. Energiforbruket i forhold til bruttoproduktet (verdiskapingen) i tjenesteytende næringer var i 2006 på om lag 28 MWh pr million kroner på landsbasis. For Hedmark og Oppland var forbruket samme år på om lag 39 MWh pr million kroner i bruttoprodukt i tjenesteytende næringer. Energiutgifter pr innbygger i kommunal tjenesteyting Rendalen Os Stor-Elvdal Alvdal Folldal Sør-Fron Dovre Grue Vang Sør-Aurdal Åmot Vågå Lom Nord-Odal Nordre Land Øyer Skjåk Våler Trysil Øystre Slidre Gausdal Tolga Ringebu Nord-Fron Jevnaker Løten Sør-Odal Nord-Aurdal Engerdal Etnedal Gran Sel Søndre Land Ringsaker Hamar Lunner Elverum Kongsvinger Lillehammer Østre Toten Lesja Eidskog Vestre Toten Stange Åsnes Gjøvik Vestre Slidre Tynset 0 200 400 600 800 1000 1200 Figur 24. Energiutgifter for kommunal eiendomsforvaltning. Kroner pr innbygger. 2007. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB/Kostra 69

Energiforbruket i den kommunale tjenesteytingen kan vi belyse særskilt ved å bruke statistikk fra KOSTRA (KOmmune-STat-RApporteringen). Dette er den eneste statistikkilden for energibruk på kommunenivå ut over SSBs kommunefordelte energiforbruksstatistikk (Stamer Wahl 2007). Energiutgifter for kommunal eiendomsforvaltning omfatter administrasjonslokaler, førskolelokaler og skyss, skolelokaler og skyss, botilbud i institusjon og kommunalt disponerte boliger. Figur 24 viser at de kommunale energiutgiftene i Innlandskommunene varierer fra om lag 300 kroner pr innbygger til om lag 1100 kroner pr innbygger. Kommunene Gjøvik, Vestre Slidre og Tynset er oppført med svært lave eller ingen energiutgifter i statistikken. Dette kan skyldes feil i rapporteringen. 3.1.7 Transport Om statistikken Energiforbruket til veitrafikk beregnes ut fra totalt salg av bilbensin og autodiesel fra petroleumsstatistikken. De nasjonale forbrukstallene for bilbensin og naturgass er gode, mens forbruket av autodiesel til veitrafikk er usikkert. Kommunefordelingen er basert på fordelingsnøkler for ulike kjøretøyer som ikke er sektorspesifikke. Dette medfører at det for eksempel ikke er mulig å skille mellom veitrafikk i næringer og i husholdninger. Fordelingsnøklene er blant annet basert på data fra Vegdatabanken for trafikkarbeid på riks- og fylkesveier fordelt på kommunenivå og lette/tunge kjøretøy. Forbruksberegningene tar hensyn til hastighetsfordeling og kaldstartutslipp i kommunene (Finstad m.fl. 2004). I følge SSB er energiforbrukstallene for veitrafikk mest pålitelige i store kommuner med høy andel kjøring på riks- og fylkesvei, mens beregningen er svært usikker for små kommuner med høy andel kjøring på kommunale veier. Kvaliteten på den kommunefordelte energiforbruksstatistikken er nærmere omtalt i vedlegg 1. Resultater Mobilt energiforbruk i Innlandet i 2007: 5 505 GWh 98 prosent av det mobile energiforbruket er basert på fossile energibærere. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB Det mobile energiforbruket er større enn alle de stasjonære forbrukssektorene vi har analysert. Så godt som hele energiforbruket til transport er petroleumsprodukter brukt som drivstoff. Sektoren omfatter både transportnæringer, transport i andre næringer og privat bilkjøring. 70

På landsbasis har energiforbruket til transportformål steget raskt de siste årene. Transport sto for omtrent 23 prosent av det totale energiforbruket i Norge i 1990, og utgjorde nesten 28 prosent av energiforbruket i 2007. Fra 2006 til 2007 steg forbruket til transport med knapt 5 prosent, hovedsakelig innen veitransport og innenriks sjøfart. Energibruk til transport er noe av det som er vanskeligst å erstatte med mer miljøvennlig energi (www.ssb.no). Dersom en ser særskilt på energibruk i transportnæringene, det vil si yrkesrettet transportvirksomhet og ikke privatbilisme og transport i annen næring, har forbruket økt både i forhold til produksjonsverdi og i forhold til bruttoprodukt i faste priser. Institutt for energiteknikk har i en analyse sett på energiforbruket i transportnæringene målt i forhold til en veid indeks av tonnkilometer og passasjerkilometer. Denne indikatoren ble redusert med 14 prosent fra 1990 til 2004. Redusert drivstofforbruk pr kilometer er en viktig årsak til nedgangen (Bøeng og Spilde 2006). I dette kapitlet gjør vi ikke ytterligere analyser av statistikken for det totale mobile energiforbruket i Innlandet. Vi har lagt til grunn at det er den lokale eller regionale andelen av transportarbeidet som er mest interessant i forhold til å beskrive energiog utslippsstatus i Innlandet. Det vises til kapittel 3.2.4 der det er gjort en beregning knyttet til kjøretøy som er registrert i Hedmark og Oppland. Denne beregningen kan være grunnlag for å vurdere potensial for energiomlegging, utslippsreduksjon og eventuelle tiltak knyttet til mobilt energiforbruk. 3.2 Utslipp av klimagasser 3.2.1 Statistikk og kilder I dette kapitlet beskrives utslippene av klimagasser i Hedmark og Oppland i perioden 1991-2007. Som grunnlag for å analysere utslippene av klimagasser har vi brukt SSBs kommunefordelte statistikk for utslipp til luft. Utslippene er fordelt på tre ulike kilder: Stasjonær forbrenning, prosessutslipp og mobil forbrenning. I presentasjonen er alle utslippene omregnet til CO 2 -ekvivalenter. 3.2.2 Status og utvikling for utslipp av klimagasser i Innlandet På landsbasis har utslippene av klimagasser økt med 11 prosent i perioden 1990-2007. 82 prosent av de samlede klimagassutslippene i Norge er karbondioksid. Olje- og gassvirksomheten, industrien og veitrafikken er de viktigste kildene til CO 2 -uslipp i Norge (www.ssb.no). I fylkene Hedmark og Oppland var de totale utslippene av klimagasser i 2007 på 2,67 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter, jf. figur 25. Dette utgjør om lag 5 prosent av de totale utslippene i Norge. Utslippene i Innlandet har økt med 11 prosent i perioden 1991-2007, altså prosentvis like stor økning som for hele landet. 71

3000 2500 2401 2667 2000 1500 1116 1480 Mobil forbrenning Prosessutslipp 1000 500 997 955 Stasjonær forbrenning 0 288 232 1991 2007 Figur 25. Utslipp av klimagasser i Innlandet etter kilde. 1000 tonn CO 2 - ekvivalenter. 1991 og 2007. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 55 prosent av utslippene i Innlandet i 2007 stammer fra vegtrafikken (mobile kilder). Prosessutslipp fra landbruk og avfallsdeponier står for 36 prosent av utslippene, og utslipp fra stasjonær forbrenning står for 9 prosent. Når det gjelder utslipp fra vegtrafikk så skiller ikke statistikken mellom gjennomgangstrafikk og utslipp som følge av kjøretøyflåten registrert i Hedmark og Oppland. Utslipp fra stasjonær forbrenning er redusert med 19 prosent i perioden 1991-2006. Prosessutslippene er redusert med 4 prosent i samme periode, mens utslippene fra vegtrafikken har økt med 33 prosent, jf. figur 25. 3.2.3 Utslipp fra stasjonær forbrenning De totale utslippene fra bruk av olje til oppvarming og industriprosesser utgjorde 232 000 tonn CO 2 -ekvivalenter i Innlandet i 2007. Dette tilsvarer 9 prosent av utslippene i Innlandet, jf. figur 25. Figur 26 viser at de stasjonære utslippene er redusert mest i husholdningene, blant annet på grunn av redusert bruk av fyringsolje. De stasjonære utslippene fra industrien er også redusert betydelig, mens stasjonære utslipp fra andre næringer er om lag uendret. 72

350 300 250 84 95 200 150 100 94 106 75 73 78 84 61 69 80 76 Andre næringer Industri og bergverk 50 110 121 95 93 90 76 Private husholdninger 0 1991 1995 2000 2005 2006 2007 Figur 26. Utslipp av klimagasser i Innlandet fra stasjonær forbrenning. Etter sektor. 1000 tonn CO 2 -ekvivalenter. 1991-2007. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 3.2.4 Utslipp fra mobil forbrenning De totale utslippene fra vegtrafikken utgjorde 1,48 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter i Innlandet i 2007. Dette tilsvarer 55 prosent av utslippene i Innlandet, jf. figur 25. Reduksjon av utslippene fra vegtrafikken vil dermed være en forutsetning for å møte klimautfordringene. 1600 1400 1200 1000 800 600 400 200 304 272 248 213 218 204 333 346 352 301 282 251 90 135 187 273 317 371 6 6 4 9 9 8 565 541 514 493 472 445 Annet Tunge kjøretøy: diesel etc. Lette kjøretøy: diesel etc. Tunge kjøretøy: bensin Lette kjøretøy: bensin 0 1991 1995 2000 2005 2006 2007 Figur 27. Utslipp av klimagasser i Innlandet fra mobil forbrenning. Etter type kjøretøy. 1000 tonn CO 2 -ekvivalenter. 1991-2007. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 73

Figur 27 viser at utslippene fra bensinbiler er redusert i perioden 1991-2007. Utslippene fra lette dieselkjøretøy er på den annen side firedoblet, og utslippene fra tunge dieselkjøretøy har også økt betydelig. Samlet sett var det en økning i utslippene på 33 prosent i perioden 1991 til 2007. Det bemerkes at dette også omfatter gjennomgangstrafikk. Utslippsanslag for kjøretøy som er registrert i Innlandet På grunnlag av SSBs samferdselsstatistikk og Toutain m.fl. (2008) kan en beregne et grovt anslag for hvor mye av de mobile utslippene som er fra personbiler og godsbiler som er registrert i Hedmark og Oppland. På landsbasis var det 2 154 827 registrerte personbiler i 2007, og antall passasjerkilometer med personbiler var 53 108 millioner. I gjennomsnitt tilsvarer dette 24 600 passasjerkilometer pr personbil. I Innlandet var det samme år 190 415 registrerte personbiler, og med gjennomsnittlig antall passasjerkilometer pr bil gir dette 4 684 millioner passasjerkilometer med personbil i Innlandet. Vi forutsetter at gjennomsnittlig utslipp pr passasjerkilometer for personbiler er 95 g CO 2 -ekvivalenter. Dette er en verdi som ligger mellom gjennomsnittsverdiene for henholdsvis bensinbiler og dieselbiler (Toutain m.fl. 2008). Med disse forutsetningene kan utslippene fra personbiler registrert i Hedmark og Oppland anslås til om lag 445 000 tonn CO 2 -ekvivalenter. Antall tonnkilometer med godsbiler var 16 313 millioner i 2007. Antall registrerte lastebiler var 84 742 på landsbasis og 7 881 i Innlandet i 2007. Gjennomsnittlig antall tonnkilometer pr lastebil blir på dette grunnlaget 192 500, og antall tonnkilometer med lastebil i Innlandet blir 1 517 millioner dersom antall tonnkilometer pr lastebil er det samme som landsgjennomsnittet. Vi forutsetter at utslippene i gjennomsnitt er 145 g CO 2 -ekvivalenter pr tonnkilometer. Det tilsvarer verdien for laste- og spesialbiler fra 5 til 11 tonn (Toutain m.fl. 2008). Med disse forutsetningene kan utslippene fra godsbiler registrert i Hedmark og Oppland anslås til om lag 220 000 tonn CO 2 -ekvivalenter. Anslaget tilsier at om lag 665 000 tonn CO 2 -ekvivalenter av de mobile utslippene i Innlandet er fra personbiler og godsbiler som er registrert i Hedmark og Oppland. I tillegg må en anta at utslippene i kategorien annen mobil forbrenning, jf. figur 27, er knyttet til kjøretøyer hjemmehørende i Hedmark og Oppland. Scootere, småbåter og anleggsmaskiner er innenfor denne kategorien. Til sammen blir det da 969 000 tonn CO 2 -ekvivalenter eller om lag 65 prosent av de mobile utslippene i 2007 som hører til egne kjøretøy i Hedmark og Oppland. Til sammenlikning er det i høringsutkast til energi- og klimaplan for Hedmark fylke referert til at konsekvensutredningen for fylkesdelplan for samordnet miljø-, areal- og transportplanlegging (SMAT) for Hamarregionen anslår at rundt 30 prosent av klimagassutslippene fra vegtrafikken i regionen stammer fra gjennomgangstrafikk. I samme plan vises det og til at gjennomgangstrafikken gjennom Hedmark er anslått til å utgjøre om lag 40 prosent. 74

3.2.5 Prosessutslipp Prosessutslippene i Innlandet utgjorde 955 000 tonn CO2-ekvivalenter i 2007, jf. figur 28. Dette tilsvarer 36 prosent av de totale utslippene i Innlandet, jf. figur 25. Storparten av utslippene, 800 000 tonn CO 2 -ekvivalenter i 2007, er knyttet til husdyrhold og gjødselhåndtering. Utslippene fra landbruket har økt med om lag 6 prosent i perioden 1991-2007. Utslippene fra avfallsdeponier er redusert med 44 prosent i samme periode. 1000 800 33 209 34 37 206 171 37 120 38 120 37 118 Annet Avfallsdeponigass 600 Landbruk 400 755 783 806 795 777 800 200 0 1991 1995 2000 2005 2006 2007 Figur 28. Prosessutslipp i Innlandet etter kilde. 1000 tonn CO 2 - ekvivalenter. 1991-2007. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 3.2.6 Utslipp av klimagasser på regionnivå Fordelingen av stasjonære og mobile utslipp har nær sammenheng med folketall og vegtrafikk, mens prosessutslippene har sammenheng med omfanget av husdyrproduksjon. Som det fremgår av figur 29 er det dermed Hamarregionen etterfulgt av Gjøvikregionen som har størst utslipp både fra mobil forbrenning, prosessutslipp og utslipp fra stasjonær forbrenning. Tredje og fjerde største mobile utslipp har Glåmdalen og Sør-Østerdalen, mens Nord-Gudbrandsdalen etterfulgt av Nord- Østerdalen er tredje største og fjerde største når det gjelder prosessutslipp. Glåmdalen og Lillehammerregionen er henholdsvis nummer tre og fire når det gjelder stasjonære utslipp. 75

Hamarregionen Gjøvikregionen Glåmdalen Sør-Østerdalen Nord-Gudbrandsdalen Lillehammerregionen Valdres Hadeland Nord-Østerdalen Midt-Gudbrandsdalen Stasjonær forbrenning Prosessutslipp Mobil forbrenning 0 50 100 150 200 250 300 Figur 29. Klimagassutslipp i Innlandet etter region og kilde. 1000 tonn CO 2 - ekvivalenter. 2006. Kilde: Østlandsforskning på grunnlag av SSB 3.3 Produksjon av fornybar energi 3.3.1 Generelt om produksjon av fornybar energi i Innlandet I dette kapitlet vil vi presentere noen tall for produksjonen av fornybar energi i Innlandet. Regionen har blant annet svært god tilgang på ressurser til produksjon av bioenergi. Kapitlet er basert på ulike kilder. 3.3.2 Produksjon av elektrisk kraft 7 i Innlandet I følge SSBs årlige elektrisitetsstatistikk for 2007 var elektrisitetsproduksjonen i Innlandet 9 914 GWh. Av dette ble 2 489 GWh produsert i vannkraftverk i Hedmark, og i Oppland ble det produsert 7 425 GWh. I tillegg ble det produsert 3 GWh i varmekraftstasjoner i Oppland. Elektrisitetsproduksjonen vil variere noe mellom år. Det er registrert totalt 97 kraftverk i Hedmark og Oppland. I vedlegg 2 er det gitt en oversikt over vannkraftverkene i Hedmark og Oppland (med ytelse >1MW), samt en oversikt over anleggenes eiere og hvem som drifter det enkelte vannkraftverket 8. Midlere årsproduksjon (1970-1999) i Hedmark og Oppland er beregnet til 8 274,86 GWh. Grunnlag for midlere årsproduksjon er installert effekt og det forventede årlige tilsiget i et år med normal nedbør (30 års periode). Små kraftverk omfatter kraftverk med installert effekt opp til 10 MW. Disse deles igjen inn i Mikro-(opp til 1MW), Mini- (0,1 til 1 MW) og Småkraftverk (1-10MW). 7 Vi ser her kun på elektrisk kraft fra vannkraftverk. 8 NVE har på forespørsel oversendt en oversikt over de ulike kraftverkene i Innlandet. 76

I Hedmark er det registrert 35 vannkraftverk, hvorav 11 har en installert effekt på mer enn 10 MW (se tabell 2). Midlere årsproduksjon i Hedmark er beregnet til 2 395,84 GWh, hvorav små kraftverk utgjør 190,47 GWh. Kommunenr Navn Midlere årsprod. 1970-99 [GWh] Maks ytelse [MW] Idrift 0402 KONGSVINGER 130,34 21,00 1975 0426 BRASKEREIDFOSS 118,70 22,00 1978 0427 SKJEFSTADFOSS II 128,84 19,00 1972 0427 STRANDFOSSEN 141,68 24,00 1979 0428 LUTUFALLET 63,82 15,00 1964 0429 LØPET 142,58 24,00 1971 0429 OSA 292,29 88,00 1981 0432 RENDALEN 763,89 94,00 1971 0437 LITJFOSSEN 159,44 75,00 1982 0437 ULSET 144,59 35,00 1985 0438 SAVALEN 119,20 62,00 1971 SUM midlere årsproduksjon 2 205,38 Tabell 2. Vannkraftverk i Hedmark med en installert effekt >10 MW Kilde: NVE fotnote; beregnet og oppnådd middelproduksjon vil kunne avvike for det enkelte kraftverk. I Oppland er det registrert 62 vannkraftverk, hvorav 20 har en installert effekt på mer enn 10 MW (se tabell 3). Midlere årsproduksjon i Oppland er beregnet til 5 879,02 GWh, hvorav små kraftverk utgjør 311,57 GWh. Kommunenr Navn Midlere årsprod. 1970-99 [GWh] Maks ytelse [MW] Idrift 0501 HUNDERFOSSEN 580,37 116,00 1963 0501 MESNA 129,44 37,50 1983 0513 SKJÅK I 107,26 33,00 1965 0513 ØYBERGET 360,00 99,50 2005 0513 FRAMRUSTE 290,00 75,00 2005 0515 EIDEFOSSEN 65,72 12,50 1983 0515 NEDRE TESSA II 90,61 14,00 1963 0515 ØVRE TESSA 69,23 16,00 1956 0516 NEDRE VINSTRA 1 205,69 320,00 1953 0516 ØVRE VINSTRA 600,94 140,00 1959 0519 HARPEFOSSEN 387,81 92,00 1965 0521 MOKSA 49,77 15,00 1990 0536 DOKKA 133,65 48,00 1989 0538 TORPA 322,69 150,00 1989 0540 BAGN 280,25 61,00 1963 0542 FASLEFOSS 73,85 17,80 1980 0542 ÅBJØRA 451,91 93,00 1951 0543 LOMEN 158,74 54,50 1983 0545 KALVEDALEN 70,24 19,00 1967 0545 YLJA 139,27 65,00 1973 SUM midlere årsproduksjon 5 567,45 Tabell 3. Vannkraftverk i Oppland med en installert effekt >10 MW Kilde: NVE. Merk; beregnet og oppnådd middelproduksjon vil kunne avvike for det enkelte kraftverk. 77

I figur 30 gis en presentasjon av midlere årsproduksjon i Hedmark og Oppland fordelt på mikro/minikraftverk, småkraftverk og større kraftverk. Midlere årsproduksjon (GWh) Hedmark og Oppland Mikro/mini; 40,22 Små; 461,81 Over 10 MW; 7 772,83 Figur 30. Midlere årsproduksjon (GWh) i Hedmark og Oppland fordelt på mikro/mini-, småkraftverk og kraftverk med installert effekt over 10 MWh. Kilde: NVE 3.3.3 Produksjon av biobrensel i Innlandet I mange sammenhenger brukes begrepet biobrensel om biomasse som nyttes til energiformål. Biobrensel fra skogen omfatter tømmer som for det meste har alternativ anvendelse i dag, samt annet virke som kan flises opp til bruk i fyringsanlegg og biprodukter fra treindustriell produksjon. En kan skille mellom to hovedtyper av trebasert biobrensel (Langerud m.fl. 2007): Foredlet biobrensel: Pellets og briketter Uforedlet biobrensel: Flis fra rivningsvirke, heltre eller skogsavfall. I tillegg kan man karakterisere ved som uforedlet biobrensel mest egnet for små anlegg. Nedenfor tar vi for oss biobrensler for salg som er aktuelle for små og mellomstore fyringsanlegg, det vil si ved, pellets og briketter. Skogsflis og biprodukter fra treindustrien omtales ikke nærmere da dette eventuelt inngår i varmeproduksjonen beskrevet i kapittel 3.3.4. Data for den samlede vedproduksjonen i Hedmark og Oppland er ikke tilgjengelig. Imidlertid var forbruket av ved i Hedmark og Oppland i følge SSBs vedundersøkelse på 195 000 tonn i 2006 (936 GWh 9 ). Dette utgjør ca 14 prosent av det totale vedforbruket i Norge. I forhold til ved er omfanget av produksjon og forbruk av pellets og briketter lite. I følge Norsk Bioenergiforening (Nobio) var den totale produksjonen av pellets i 9 Lagt til grunn 4,8kWh pr kg ved. 78

Hedmark og Oppland 30 987 tonn i 2007 (149 GWh 10 ). Produksjonen av briketter var 18 774 tonn (88 GWh 11 ). Til sammenlikning var det i følge Nobio 11 produsenter av pellets og 18 produsenter og 5 importører av briketter i Norge i 2007, og produksjonen var 44 827 tonn pellets og 38 676 tonn briketter. Forbruket i 2007 var 31 868 tonn pellets og 40 711 tonn briketter på landsbasis (Nobio 2008). Det er flere produsenter av pellets og briketter i Hedmark og Oppland. 3.3.4 Produksjon av biovarme i Innlandet Produksjon av varme basert på biobrensel kan deles i tre kategorier hhv 1) punktoppvarming og anlegg uten omsetning av varme (enkeltstående hus/gardsbruk etc.) hvor det benyttes flis, ved, pellets etc., 2) større anlegg for omsetning av fjernvarme og 3) industriens egne anlegg for å dekke eget varmebehov. Enkelte anlegg er en kombinasjon av 2) og 3). Landets første flisbaserte fjernvarmeanlegg er et slikt eksempel og ble etablert av Trysil Tre i 1980. Produksjon av biovarme i Hedmark og Oppland vil i det følgende avgrenses til fjernvarmeanlegg. Definisjonen av fjernvarmeanlegg lagt til grunn i denne rapporten, baseres på Lov av 29.6.1990 nr 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energiloven) 5-1 samt forskrift av 12.7.1990 nr 959 om produksjon, omforming, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (energilovforskriften) 5-1. På dette grunnlag defineres fjernvarmeanlegg i denne rapporten som konsesjonspliktige anlegg, d.v.s. anlegg med ytelse over 10 MW og anlegg som har søkt konsesjon etter energilovforskriftens 5-1, andre ledd. I tabellene 4 og 5 gis en oversikt over fjernvarmeanlegg innvilget konsesjon i hhv. Hedmark og Oppland. Lerfald og Vasaasen (2009) har i kapittelet Bioenergi i Innlandet foretatt en kartlegging og analyse av sentrale aktører innenfor bioenerginæringen i Innlandet. 10 Lagt til grunn 4,8 kwh pr kg pellets. 11 Lagt til grunn 4,7 kwh pr kg briketter. 79

Sak Tiltakshaver Kommune Effekt Produksjon Kongsvinger Eidsiva bioenergi Kongsvinger AS Kongsvinger 14,20 MW 13,30 GWh Åsnes Åsnes Fjernvarme AS Åsnes 10,50 MW 13,90 GWh Tynset Holmen Biovarme AS Tynset 11,30 MW 16,00 GWh Rena sentrum Åmot kommune Åmot 8,00 MW 5,40 GWh Mosanden Trysil FjernvarmeAS Trysil 8,30 MW 5,60 GWh Løten Oplandske Bioenergi AS Løten 8,00 MW 7,00 GWh Brumunddal Moelven Industrier ASA Ringsaker 60,00 MW 91,00 GWh Hamar Eidsiva Bioenergi Hamar AS Hamar 90,00 MW 149,00 GWh Hamar Eidsiva Bioenergi Hamar AS Hamar 91,10 MW 150,00 GWh Elverum Elverum Fjernvarme AS Elverum 56,00 MW 30,00 GWh Kongsvinger Eidsiva Bioenergi AS Kongsvinger 12,00 MW 30,00 GWh Trysil Trysil Fjernvarme AS Trysil 19,40 MW 46,00 GWh Tabell 4. Fjernvarmeanlegg med konsesjon i Hedmark Kilde: www.nve.no. Lastet ned august 2009. NVE tar forbehold om at det kan forekomme feil i de innlagte data. Sak Tiltakshaver Kommune Effekt Produksjon Mohagen Miljøvarme VSEB AS Gran 6,20 MW 6,20 GWh Otta Otta Biovarme AS Sel 6,50 MW 10,00 GWh Gran NorskeVarmeleveranser AS Gran 10,20 MW 11,50 GWh Gjøvik Daimyo Rindi Energi AS Gjøvik 73,80 MW 152,30 GWh Lillehammer Eidsiva Bioenergi AS Lillehammer 33,00 MW 40,00 GWh Lena Eidsiva Bioenergi AS Østre Toten 6,00 MW 10,00 GWh Raufoss industripark Raufoss Næringspark ANS Gjøvik (+) 35,00 MW 15,00 GWh Tabell 5. Fjernvarmeanlegg i Oppland med konsesjon Kilde: www.nve.no. Lastet ned august 2009. NVE tar forbehold om at det kan forekomme feil i de innlagte data. Det er pr august 2009 innvilget konsesjon til 19 fjernvarmeanlegg i Hedmark og Oppland. Alle anleggene er ennå ikke i drift. Mangel på en klar og entydig definisjon av hva som er fjernvarmeanlegg, gjør at det fins oversikter som viser et annet antall fjernvarmeanlegg i Hedmark og Oppland. Blant annet har prosjektet Grønn varme fra Hedmarkskogen laget en oversikt i sin sluttrapport der det er med 27 biobrenselbaserte fjernvarmeanlegg (Grønn Varme fra Hedmarkskogen 2008). En grunn til avviket er at denne oversikten også har med en del anlegg som enten er unntatt fra konsesjon eller der det foreløpig ikke er søkt eller innvilget konsesjon fordi anlegget fortsatt er under planlegging. Det har innenfor dette prosjektet ikke vært rammer til å foreta en fullstendig kartlegging av anlegg i Hedmark og Oppland. 80

SSB utarbeider en årlig fjernvarmestatistikk 12, som omfatter alle fjernvarmeverk som produserer varme for salg til sluttbruker. Industribedrifter som produserer til eget forbruk, er ikke med. Netto produksjon av fjernvarme på landsbasis i 2007 var 3 066 GWh. I all hovedsak skjer forbruket av fjernvarme i tjenesteytende sektor (70 prosent). Husholdningene står for 512 GWh (ca 18 prosent), mens industrien står for et forbruk på 321 GWh (ca 12 prosent) (Statistisk Sentralbyrå 2008). I fjernvarmestatistikken offentliggjøres kun nasjonale tall. Norsk Fjernvarmeforening har på forespørsel gitt fylkesvise tall for Hedmark og Oppland. I 2007 ble det produsert 112 GWh fjernvarme i Hedmark og Oppland. På dette grunnlaget utgjør fjernvarmeproduksjonen i Hedmark og Oppland om lag 3,7 prosent av total produksjon i Norge. 3.3.5 Energigjenvinning fra avfall i Innlandet Både Eidsiva Bioenergi AS og Solør Bioenergi Gruppen 13 arbeider med store prosjekter som omfatter energigjenvinning basert på avfall. Solør Gjenvinning AS er et selskap som er 100 prosent eid av Solør Bioenergi Holding. Dette selskapet er spesialisert innen transport, lagring, knusing av farlig treavfall, d.v.s. CCA-, kreosot- og rivningsvirke. Kapasiteten er begrenset av konsesjonen fra SFT på 60 000 tonn i året og tilgjengelig areal. Mottatt virke lagres og knuses. Kundene er kraftvarmeverket til Solør Energi og prosessvarmeanleggene til Solør Bioenergi Utvikling. Solør Energi AS er avtaker av virket som inngår som råstoff i et CHP-anlegg (Combined Heat Power/Kraftvarmeverk med en el-turbin) for produksjon av damp til e-turbin for el-produksjon. Dampen blir også benyttet til produksjon av prosessvarme og oppvarming av fjernvarmenettet. Deler av både elektrisiteten og prosessvarmen vil selges til andre enn selskaper som inngår i Solør Bioenergi Holding AS. Eidsiva Bioenergi AS har planlagt og søkt konsesjon for et bioenergianlegg basert på kildesortert avfall på industriområdet Trehørningen i Hamar. Anlegget skal produsere fjernvarme til Hamar, damp til Norsk Protein og elektrisitet. Anlegget kan årlig motta 72 000 tonn husholdnings- og næringsavfall. Forventet produksjon når anlegget er ferdig utbygd er 200 GWh. 12 SSB definerer fjernvarmeanlegg som: Et varmeanlegg som via et rørsystem leverer varme fra en varmesentral med dimensjonerende effekt på minst 1 MW til bygninger som ligger geografisk adskilt fra varmesentralen fra Om statistikken lastet ned mai 2009 fra: http://www.ssb.no/emner/10/08/10/fjernvarme/index.html). 13 Informasjon om selskapene er hentet fra www.eidsivaenergi.no og www.sbgruppen.no samt offentlig tilgjengelig registerinformasjon. Informasjon innhentet 2009. 81

82

4 Potensialer i Innlandet for økt fornybar energiproduksjon, energiøkonomisering, energiomlegging og utslippsreduksjoner I dette kapitlet vil vi på grunnlag av tidligere studier drøfte potensialet i Innlandet for økt produksjon og forbruk av vannkraft og bioenergi, potensialet for energiøkonomisering og potensialet for reduksjon av utslippene av klimagasser. På bakgrunn av anslag og beregninger fra tidligere publiserte rapporter, planer og Stortingsmeldinger innenfor området klima og energi har vi gjort enkle beregninger for å komme frem til hvor store disse potensialene er i Innlandet. Potensialene i Innlandet når det gjelder energiomlegging, energiøkonomisering og reduksjon av klimagassutslipp er vurdert sektorvis for henholdsvis transport, prosessforbruk i industrien, bygg/husholdninger og landbruk. Potensialene når det gjelder energiproduksjon, energiøkonomisering, energieffektivisering og klimagassutslipp har vi sett i sammenheng med en enkel beregning av referansebane for utviklingen i energiforbruket og klimagassutslippene frem til 2020 basert på en forutsetning om samme årlige prosentvise forbruksvekst som i høringsutkast til energi- og klimaplan for Hedmark. I tillegg har vi kort omtalt mulighetene for økt nettobinding av CO 2 i skog i Innlandet. På dette grunnlaget har vi anslått i hvilken grad Innlandet kan bidra til å nå målene om å redusere klimagassutslippene med 15-17 millioner tonn CO 2 -ekvivalenter innen 2020, jf. klimaforliket, til å øke produksjonen av fornybar energi, til å øke andelen av fornybart energiforbruk i Innlandet og i resten av landet, og til å redusere energiforbruket i forhold til referansebanen (20-20-20-målene fra EU). 4.1 Potensialet for ny vannkraftproduksjon i Innlandet Potensialet for ny vannkraftproduksjon i Hedmark og Oppland fremgår av tabell 6. Tallene for nyttbar vannkraft er basert på eksisterende planer for ikke utbygd vannkraft og inkluderer NVEs kartlegging for små kraftverk mellom 50 kw og 10 000kW (SSB 2009). 83

Fylke Nyttbar Utbygd, under utbygging, konsesjon gitt, konsesjon søkt, forhåndsmeldt Varig vernet Rest Hedmark 6 099 2 562 2 923 614 Oppland 12 826 6 191 4 103 2 533 Tabell 6. Nyttbar, utbygd og varig vernet vannkraft. 2008. GWh. Kilde: SSB, elektrisitetsstatistikk 2007, tabell 2. Restkolonnen i tabell 6 er et uttrykk for potensialet for ny vannkraft i Hedmark og Oppland. Potensialet utgjør om lag 3,1 TWh økt vannkraftproduksjon i Innlandet. I tillegg ligger det et potensial for økt produksjon ved oppgradering av eksisterende anlegg (SSB 2009). Kartlegging av dette potensialet ligger ikke innenfor rammene av dette prosjektet. 4.2 Råstoffpotensialet for økt produksjon av bioenergi i Innlandet I flere tidligere utredninger er det gjort anslag for innenlandske ressurser tilgjengelig til bioenergiformål. Anslagene varierer ut fra ulike forutsetninger om tilgjengelighet og økonomisk potensial. En oversikt over ulike utredninger og resultater fra disse er gitt i Langerud m.fl. (2007). Langerud m.fl. (2007) vurderte det realistiske potensialet for økt produksjon og bruk av bioenergi til å være 10-15 TWh på landsbasis, på lengre sikt kanskje litt mer. Dette forutsatte imidlertid en betalingsvillighet for råstoffet på minimum 20 øre/kwh. 4.2.1 Hvordan øke utbudet av råstoff fra skogen? For å utløse ny avvirkning kreves at skogeiere sitter igjen med større netto enn de gjør med dagens avvirkning. Det betyr at gjennomsnittsprisen på virket må være høyere enn den er i dag eller at gjennomsnittskostnadene ved uttak blir lavere gjennom for eksempel mer effektive driftssystemer. Skogeiers netto kan øke noe ved at GROT også tas ut av skogen fordi dette gir større volum levert, men det forutsetter at også uttak av GROT gir et grunneierbidrag noe som ikke er forutsatt i mange kalkyler. På den annen side vil en økning av uttaket i skogen sannsynligvis medføre høyere driftskostnader gitt dagens teknologi i og med at unyttet tilvekst ligger i terreng som er vanskelig tilgjengelig. Det er regionale forskjeller. Innlandsfylkene er noe bedre stilt enn kyststrøkene, men også her er vesentlige deler av hogstmoden skog i bratt terreng og med lang driftsveglengde. Beregninger viser at uttakskostnadene varierer fra 9-33 øre/kwh for heltreflis, 8-26 øre/kwh for GROT og 5-17 øre/kwh for rundvirke (Langerud m.fl. 2007). Hva som bestemmer tilgangen på skogsvirke og hvordan dette kan økes er et hovedspørsmål i en videre drøfting av mulighetene for økt tilgang til trebasert råstoff til bioenergiproduksjon. En oppsummering av tidligere studier knyttet til tilbudsrelasjoner for tømmer og skogprodukter er gitt i Vennesland m.fl. (2006). 84

Til tross for at andre variable 14 har betydning, har empiriske studier av norske skogeiere konkludert med at det likevel er økonomiske relasjoner som er viktigst med hensyn til hogstbeslutningen. Priselastisiteten, det vil si hvor stor relativ endring i hogst som skjer som følge av en endring i pris, varierer mellom 0,5 og 1,2, dog med et tyngdepunkt i nærheten av 1. Bruker vi dette, kan vi således si at 1 prosent endring i tømmerprisen i gjennomsnitt fører til 1 prosent endring i avvirkningsnivået. Uttak av hele det uutnyttede økonomisk drivverdige balansekvantumet nasjonalt på 3,5 mill. m 3 vil, med fratrekk av 50 prosent sagtømmer og påslag for GROT, representere 4-5 TWh og bringe oss nærmere målet om nye 14 TWh totalt. Dette representer en økning i avvirkningsnivået på i underkant av 40 prosent. Basert på en priselastisitet på 1 vil dette kreve en økning i gjennomsnittlig tømmerpris på 40 prosent. Forutsatt uendret sagtømmerpris krever dette mer enn en dobling av prisen på massevirke. Dette enkle regnestykket illustrerer en situasjon hvor industrien opprettholder sitt massevirkekjøp og energibransjen står alene for hele uttaksøkningen. Siden alt tømmer både kan nyttes til industriformål og energi vil det imidlertid ikke være mulig med slik markedsdeling, dvs. at den økte betalingsvilligheten fra energisektoren både vil øke uttaket av tømmer, men også fortrenge industrielle anvendelser. Figur 33, som er inspirert av SLU (2004), illustrerer hvordan bedret betalingsvillighet påvirker priser og omsatt kvantum i et gitt råstoffmarked. Økt etterspørsel etter virke til energiformål gir økt totaletterspørsel etter virke (fra E 1 T til E 2 T) som presser opp tømmerprisen (fra P 1 til P 2 ) og gir økt avvirkning (fra K 1 til K 2 ), men samtidig fortrenger noe av dagens anvendelse. 14 "Problemet" med å modellere skogeiernes tømmertilbud er at inntekten fra skogbruket er marginalisert for mange skogeiere samt at de kan ha andre målsettinger med å eie og drive skog enn å maksimere lønnsomheten i tømmerdriften. Dette er forhold som bidrar til at ulike kategorier skogeier vil respondere forskjellig på prissignaler. 85

Pris (P) T T P 2 P 1 E 2 T E 2 en E 1 T E 1 en K 1 K 2 E ind Kvantum (K) Figur 31. Effekter på markedsklareringen på råstoff som følge av økt konkurranse fra energiprodusenter. 4.2.2 Råstofftilgang fra skogen Skogen i Innlandet innebærer store potensielle ressurser som råvarer til produksjon av energi. Skogen i Hedmark og Oppland utgjør 28 prosent av stående volum og 29 prosent av tilveksten på landsbasis (Hobbelstad 2007). I Innlandet brukes også mye bioenergi sammenliknet med andre norske regioner, både som ved og til skogrelatert industri og fjernvarme. Dette er beskrevet i kapittel 3.1. Råstoffpotensialet i økt uttak av biomasse fra skogen Langerud m.fl. (2007) analyserte råstofftilgangen fra skogen på basis av resultatene fra den norske Landsskogtakseringen. Fra starten i 1919 og frem til i dag er hele landet (unntatt Finnmark) taksert åtte ganger. Den åttende taksten ble gjennomført i perioden 2000-2004. Resultatene viser at det har skjedd en positiv utvikling både med hensyn på utviklingen i stående volum og årlig tilvekst. Beregningene av differansen mellom avvirkning og netto balansekvantum tilsier et potensial for økt avvirkning på om lag 3,5 mill m 3 på landsbasis. I tillegg til dette kommer uttak av GROT på om lag 2,7 mill m 3 og stubber og røtter på om lag 1,8 mill m 3. Tilsvarende beregninger er gjort for Hedmark og Oppland på oppdrag fra Arena Bioenergi (Hobbelstad 2007). Figur 32 og figur 33 nedenfor viser at stående volum under bark har økt fra om lag 116 millioner m 3 i 1960 til over 200 millioner m 3 i 2002 og at årlig tilvekst under bark har økt fra 4,1 millioner m 3 til 7,3 millioner m 3 i samme periode. Årlig avvirkning har vært relativt stabil i hele perioden med en topp på slutten av 80-tallet (Hobbelstad 2007). 86

Figur 32. Utvikling i stående volum i Hedmark og Oppland Kilde: Hobbelstad 2007 Figur 33. Utvikling i tilvekst og avvirkning i Hedmark og Oppland Kilde: Hobbelstad 2007 Hobbelstad (2007) anslår potensialet for økt avvirkning i Innlandet, ut fra visse forutsetninger, til om lag 1 mill m 3, hovedsakelig furu- og lauvtrevirke. Potensialet for uttak av GROT i Innlandet er beregnet til 0,85 mill m 3 og tilsvarende for stubber og røtter 0,65 mill m 3. For en nærmere beskrivelse av beregningene vises det til Hobbelstad (2007). Dersom vi legger til grunn et gjennomsnittlig energiinnhold på 2 MWh pr m 3, gir dette et samlet teoretisk potensial for økt uttak fra skogen om lag 5 TWh i Hedmark og Oppland. Beregningen forutsetter at hele forskjellen mellom netto balansekvantum og dagens avvirkning, samt GROT, stubber og røtter brukes til å produsere energi. Dette er imidlertid lite realistisk både på grunn av kostnadsforhold og på grunn av konkurrerende anvendelser for en del av ressursene. 87