Til partene i jordbruksforhandlingene 2014 Vår dato 19.3.2014 Landbruks- og matdepartementet Norges Bondelag Norsk Bonde- og Småbrukarlag INNSPILL TIL JORDBRUKSOPPGJØRET 2014 Matindustrialliansen (MiA) ble etablert i et samarbeid mellom NNN og seks bedrifter. Matindustrialliansen forvaltes av NHO Mat og Landbruk, NHO Mat og Drikke og Norsk Næringsog Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN). Vi har følgende innspill til jordbruksoppgjøret 2014. Matindustrien er Norges nest største fastlandsindustri. Matindustrien har omlag 48 000 sysselsatte, står for omlag 30 % av de totale investeringene i fastlandsindustrien og produserer varer til en verdi av ca. 170 mrd. kroner. Matindustrien er spredt over hele landet, er en del av et variert næringsliv og en vesentlig bidragsyter til velferdssamfunnet. Matindustrien er en del av fastlandsøkonomien og er således også utfordret og påvirket av den høye produktiviteten og lønnsomheten i oljerelatert sektor. Jordas befolkning øker og velstandsveksten fortsetter. Det betyr økt etterspørsel av både mat, energi og andre industrielle produkter. Denne etterspørselen skal dekkes samtidig med at klimagassutslippene må reduseres. I dette framtidsscenarioet er det opplagt at bioøkonomien, dvs produksjon og verdiskaping med utgangspunkt i verdikjedene for jord, skog og marint, vil få en større betydning i fremtidens næringsliv. I tillegg til å bidra til løsningene på vår tids største oppgave vil utviklingen av bioøkonomien gi den norske fastlandsøkonomien flere ben å stå på. Skal vi lykkes med å realisere Norges potensial i bioøkonomien, må det til en langsiktig strategisk satsing på de tre verdikjedene. Styrke konkurransekraften til norsk matindustri Råvarekostnadene utgjør en stor andel av de samlede kostnadene i norsk matindustri, men andelen varierer. Jordbruksoppgjøret har påvirkning på utvikling i råvarepriser. Matindustrien mener derfor at en viktig føring for årets jordbruksoppgjør må være en prisutvikling som bidrar til å sikre matindustriens konkurransekraft. Det er mange årsaker til at nivået og utviklingen på norske råvarepriser avviker fra våre naboland. Hovedårsaken er de naturgitte produksjonsforholdene og det norske lønns- og kostnadsnivået. I tillegg kommer valg tatt i de årlige jordbruksoppgjørene, og som er en del av gjeldende landbrukspolitikk. Tidligere ble en stor del av disse særnorske kostnadsøkningene tatt ut i markedet. Dette har svekket konkurransekraften til matindustrien. Resultatet av en svekket konkurransekraft har i flere år vært økende import, og reduksjon i markedsandelen på hjemmarkedet. Denne utviklingen må møtes offensivt og trenden må snus. Sikre volum i alle produksjoner Norsk matindustri er i dag i stor grad basert på og avhengig av norske råvarer. Slik vil det også være fremover. Vi stiller oss derfor bak både Regjeringens og Stortingets ambisjoner om å øke norsk matproduksjon. Skal man lykkes med det må man både bruke arealer i hele landet, og legge til rette for et moderne og sterkt jordbruk. Et moderne og sterkt jordbruk må igjen være basert på en tilfredsstillende økonomi i primærproduksjon. Svak lønnsomhet reduserer interessen for å investere og produsere råvarer.
2 Dette ser vi i dag, særlig i produksjoner som storfe, korn og potet. For at matindustrien skal være konkurransedyktig må den ha: Tilgang til et tilstrekkelig volum norske råvarer Tilgang på råvarer av riktig kvalitet Forenkling Regjeringen vil utrede en rekke endringer i rammevilkårene for den landbruksbaserte verdikjeden. Vi er positive til en gjennomgang av ulike sider ved rammevilkårene for vår verdikjede. Vi tror ordninger kan forenkles og reduseres, og at det i seg selv også kan være bidrag til økt verdiskaping, og kan også bidra til å øke legitimiteten til ordningene og politikken. Vi tror også at pengene brukt over kapittel 1150 på statsbudsjettet, kan brukes bedre og mer målrettet. Likevel er det viktig for oss å understreke at premisset for eventuelle endringer, er at fremtidig volum i råvareproduksjonen fra norsk jordbruk sikres. Uten norsk råvareproduksjon reduseres grunnlaget for en norsk matindustri. Matindustrien forutsetter også at alle forslag til eventuelle endringer blir grundig konsekvens utredet før endringer besluttes gjennomført. Forutsigbarhet og balanserte markeder er avgjørende viktig for norsk matindustri. Matindustrialliansen (MiA) mener at hovedutfordringene fremover vil være å styrke konkurransekraften i matindustrien og sikre fremtidig volum i råvareproduksjonen. Dette må også være premissene for årets jordbruksoppgjør. 1) Hvordan møte utfordringene Budsjettstøtte - og forsterket stimulans til effektiv produksjon Budsjettstøtte utgjør en vesentlig del av inntektene i jordbruket. Med en lønns- og kostnadsutvikling som overstiger våre naboland, og et begrenset rom for å ta dette ut i markedet, så forutsetter vi at budsjettstøtten videreføres minst på dagens nivå i 2014/2015. Det har vært og pågår fortsatt en sterk produktivitetsforbedring i hele verdikjeden. Fortsatt effektivisering i verdikjeden er en forutsetning for videre vekst, innovasjon og investeringer. Vi ønsker at virkemidlene skal stimulere produksjon og i den sammenheng ber vi avtalepartene se på mulighetene til å vri støtten fra areal/dyr til produksjon, innenfor WTO-avtalens begrensninger. Videre bør man vurdere heving av innslagspunktet for avkortning av tilskudd samt vurdere utflating av dyretilskudd. Konkurransedyktige råvarepriser Det er en gjensidig avhengighet mellom landbruk og matindustri. Gode vilkår for norsk råvareproduksjon er svært viktig for den norske matindustrien, samtidig er en konkurransedyktig industri en forutsetning for avsetning av norske jordbruksprodukter. Behovet for å dekke inn kostnadsøkninger og sikre en bærekraftig produksjonsøkonomi er viktige årsaker til økte råvarepriser/målpriser i de ulike produksjonene. Konkurranseforholdene i det norske markedet er nå slik at økt prisuttak er vanskelig for stadig flere varer. Det er viktig for konkurransekraften til matindustrien at råvareprisgapet ikke øker sammenlignet med våre handelspartnere. Prisutviklingen på norske råvarer må i hovedsak, og over tid, ikke overstige råvareprisutviklingen hos våre handelspartnere, og at man i tider med store prisoppganger ute, søker å redusere råvareprisgapet. Velfungerende tollvern Importvernet er et sentralt fundament for en sterk norsk mat- og drikkeindustri. Effekten av importvernet er gradvis redusert siden 90-tallet. Konkurranseevnen til norsk matindustri må sikres gjennom et velfungerende og forutsigbart importvern. Eventuelle framtidige norske tilpasninger bør skje i forbindelse med dialog/forhandlinger med våre handelspartnere.
3 EØS-avtalen har åpnet for handel mellom Norge og EU. RÅK-ordningen skal muliggjøre handel av bearbeidet mat mellom Norge og EU. RÅK-ordningen sørger for at norsk primærnæring fortsatt er beskyttet, mens det er i prinsippet fri konkurranse på industrileddet. RÅK industrien utgjør en betydelig del av norsk matindustri og RÅK ordningen er derfor av stor betydning. Mange norske mat- og drikkebedrifter benytter seg av råvarer fra hele verden, råvarer som har egenskaper og kvaliteter som ikke er naturlig å produsere i Norge. Det er viktig med fleksibilitet i administreringen av tollvernet slik at en sikrer foredlingsbedriftenes behov for råvarer av ulik kvalitet, men samtidig sikrer avsetning av norske råvarer. En lite fleksibel forvaltning av tollvernet innebærer høye tollkostnader på import av råvarer som ikke kan fremskaffes i Norge. Dette svekker norsk næringsmiddelindustris konkurranseevne sammenlignet med importerte ferdigvarer, samt gir merkostnader for norske forbrukere. En slik praksis undergraver også legitimiteten for importvernet for jordbruksvarer i Norge. Kostnadsreduserende tiltak, gjennomgang av fôrpolitikken Høyt generelt kostnadsnivå gjør det krevende å produsere mat i Norge. Vi tror at man ved utforming av rammevilkårene må ha et sterkere fokus på hvordan redusere kostnadene. Grunnlaget for økt volumproduksjon er effektiv utnyttelse av arealene. MiA foreslår at det settes ned en arbeidsgruppe som drøfter fôrpolitikken, med sikte på en best mulig bruk av arealene, som grunnlag for økt norsk matproduksjon. Innkjøpt kraftfôr utgjør ca. en fjerdedel av de samlede kostnadene i primærproduksjon. En viktig problemstilling er om og hvordan man eventuelt kan redusere norske kraftfôrpriser. Utgangspunktet for en slik drøfting er at det fortsatt skal være lønnsomt å dyrke korn i Norge. Skatt, særavgift og gebyr Skatt, avgifter og gebyr er ikke en del av jordbruksoppgjøret, men er sentrale rammevilkår for alle aktører i næringslivet. De har direkte effekt på økonomien og dermed også valgene som både primærprodusenter og industri daglig står overfor daglig. Hvis det gjøres endringer i skatte- og avgiftssystemet, så må konsekvensene kartlegges og negative utslag må kompenseres. Høyere avgifter og gebyrer svekker konkurransekraften til norsk matindustri og bidrar til handelslekkasjer. Det må være en målsetting å minske gapet i særavgifter og gebyrer til Sverige og Danmark. 2) Kjøtt- og egg Storfe og sau/lam Etterspørselen etter både storfekjøtt og sau/lam er større enn norsk produksjon. MiA foreslår derfor at en både for storfe og sau målretter tilskuddene slik at de i enda større grad stimulerer produksjon. Innføringen av et kvalitetstilskudd i 2013 var et bra tiltak, og MiA foreslår at man vurderer å styrke den type ordninger. En viktig kostnadsfaktor i grovfôrbasert husdyrproduksjon er kraftfôr. Kraftfôrprisene har betydning for kostnadene og økonomien i disse produksjonene. For flere kjøttslag er det utfordringer med å løfte økt pris ut til forbruker. MiA mener at en ytterligere prisstimulans gir økt risiko for opptrapping av grensehandelen. Ytterligere prisoppgang må derfor veies opp mot en vurdering av risikoen for svikt i etterspørselen. Økte budsjettmidler blir i dette perspektivet enda viktigere for å sikre økonomien og produksjonen fremover. Det er viktig å få økt storfekjøttproduksjon. Avtalepartene bes gjennomgå regelverk og definisjoner, og forenkle dette, slik at ulike produsentgrupper og samarbeidskonstellasjoner behandles likt, og produksjon av storfekjøtt opprettholdes og styrkes. Økt prisuttak alene kan ikke dekke kostnadsveksten og behovet for inntektsvekst i jordbruket.
4 Storfe og lam: Behov for å øke og bedre målrette budsjettstøtten. Vri tilskudd for å stimulere produksjon og riktig kvalitet. Vesentlig heving av innslagspunktet for avkortning av tilskudd for produksjon. Viderefør dagens målpris (kr 31,64) for svin Sau/lam: Etabler arbeidsgruppe for sau/lam som ble gjort for storfe i 2012. Tilrettelegge importregimet(for enkelte kvoter) slik at importen kan skje på produkter og kvaliteter som ikke virker pris pressende. Forenkling av regelverket for ulike storfebesetninger for å sikre likebehandling og øke produksjonen av storfekjøtt. 3) Melk Norsk Mat- og drikkeindustris konkurranseevne henger sammen med at det er tilstrekkelig med heltids melkeprodusenter som kan produsere råmelk til en konkurransedyktig pris og til riktig melkekvalitet. Det er bred oppslutning om at produksjon av norske jordbruksråvarer skal økes, men at det fortsatt vil være en naturlig avgang av antall melkeprodusenter. Mia mener at det er viktig at det skapes forutsigbarhet, lønnsomhet og muligheter for melkeprodusenter som vil investere langsiktig, og at bevilgninger over jordbruksavtalen derfor i størst mulig grad må ytes med siktemål om å styrke heltidsbonden. Da er det nødvendig å både vurdere de strukturelle og budsjettrelaterte virkemidler. Rekruttering er av avgjørende betydning. Det er derfor viktig at myndighetene stimulerer yngre melkeprodusenter til å satse på en karriere i melkeproduksjon. Det bør utvikles et spesifikt investeringsstøtteprogram, gjerne rettet mot yngre bønder. Økt vektlegging av kompetanseoppbygging er et forhold som må vektlegges. Både ledelses- og økonomifag må få økt prioritet, og myndighetene bør bidra til å stimulere til samarbeid mellom ulike myndighetsinstanser, næringen og kompetanseinstitusjoner. Det må vurderes å utvikle et program etter en «mesterbrev» modell. Konkurransesituasjonen tilsier at bedring av økonomien i melkeproduksjonen må skje primært ved økt budsjettstøtte. Målprisøkninger må begrenses slik at det tar hensyn til matindustriens konkurranseevne. Gradvise tilpasninger i tilskuddssystemet for å stimulere produksjon La det være ett og samme kvotetak for samdrifter og enkeltmannsforetak Gi investeringsstøtte for å bedre rekruttering og struktur i landbruket. 4) Korn, mel og kraftfôr Prisnedskriving og matkorntilskudd sikrer konkurransekraften i verdikjeden for korn Prisnedskriving (PNS) til norsk korn reduserer både møllenes og kraftfôrprodusentenes råvarekostnader. Redusert pris på det norske kornet reduserer samtidig behovet for toll på importerte karbohydrat- og proteinråvarer. Ved jordbruksoppgjøret i 2013 ble matkorntilskuddsordningen lagt om og baseres nå på forbruket av norsk korn. Samtidig hensyntas matkorntilskuddet ved tollfastsettelsen for importert matkorn. Omleggingen ble positivt mottatt i verdikjeden for bearbeiding av korn. Det er fremdeles tidlig å trekke konklusjoner, men det kan synes som at dette fører til en positiv utvikling for bransjens konkurransekraft. For første gang siden 2006 ser vi at fallet i matmelsproduksjonen har stoppet opp og veksten i importen har flatet ut. For å opprettholde konkurransekraften i bransjen blir det derfor viktig ved årets jordbruksoppgjør å videreføre prinsippet om at en eventuell målprisøkning kompenseres fullt ut med prisnedskrivningstilskudd eller matkorntilskudd (eller en kombinasjon av disse).
5 Prisøkninger i jordbruksoppgjøret på korn, erter og oljefrø må kompenseres fullt ut med prisnedskriving korn og/eller matkorntilskudd. Arbeidsgruppe for å gjennomgå fôrpolitikken Høyt generelt kostnadsnivå gjør det krevende å produsere mat i Norge. Vi tror at man ved utforming av rammevilkårene må ha et sterkere fokus på hvordan redusere kostnadene. Grunnlaget for økt volumproduksjon er effektiv utnyttelse av arealene. MiA foreslår at det settes ned en arbeidsgruppe som drøfter fôrpolitikken, med sikte på en best mulig bruk av arealene, som grunnlag for økt norsk matproduksjon. Innkjøpt kraftfôr utgjør ca. en fjerdedel av de samlede kostnadene i primærproduksjon. En viktig problemstilling er om og hvordan man eventuelt kan redusere norske kraftfôrpriser. Utgangspunktet for en slik drøfting er at det fortsatt skal være lønnsomt å dyrke korn i Norge. Etabler arbeidsgruppe for å gjennomgå fôrpolitikken, inklusiv en vurdering hvordan norske kraftfôrpriser kan reduseres. Styrking av kornproduksjon Både Regjeringen Solberg og Stortinget har ambisjoner om å øke matproduksjonen. Skal man lykkes med å styrke og øke norsk kornproduksjon er det flere grep som kan gjøres, men felles for de fleste er at uten en god økonomi i produksjonen så vil man ikke lykkes med å stabilisere utviklingen. MiA støtter matmeldingens ambisjoner samt ekspertgruppen for korn som la frem sine konklusjoner i 2013, men hvor vi spesielt vil fremheve: Innrett tilskuddsmidler for å stimulere produksjon fremfor areal. Fokus på kvalitet, og forsterket innsats på kompetanse/agronomi Matkornkvalitet Kornhøsten 2013 kom ut med det laveste proteinnivået vi har erfart for mathvete i Norge. MiA mener det er viktig at kornprodusenten tilpasser seg etterspørselen i markedet, og støtter forslagene fra arbeidsgruppen som har diskutert dette, som anbefaler økt prisdifferensiering. Frakttilskudd korn og kraftfôr Fraktordningene på korn skal bidra til å sikre konkurransedyktig og lik pris på korn til mat og korn kraftfôr over hele landet. Fraktordningene er derfor en viktig del av landbrukspolitikken. De senere år har mellomfrakttilskuddet ikke fulgt med på fraktkostnadsutviklingen. Stedfrakttilskuddet på kraftfôr er viktig for utjevning av kraftfôrkostnader over hele landet og gir grunnlag for en husdyrproduksjon over hele landet. Det er derfor viktig å videreutvikle og styrke de eksisterende frakttilskuddsordningene, slik at kanaliseringspolitikken opprettholdes. Styrke både mellomfrakt- og stedfraktsordningen for korn og kraftfôr. 5) Grøntsektoren Gartneri og hagebruk, inklusiv potet, er en viktig del av norsk jordbruksproduksjon og utgjør ca. 16 % av den totale verdien av primærproduksjonen. Næringen har i mange år hatt økende import og det er en utfordrende konkurransesituasjon. Næringen henter det vesentlige av sin inntekt fra markedet, og er derfor avhengig av forutsigbare rammebetingelser som bidrar til å styrke økonomi og utviklingsmuligheter. Ved stortingsbehandling av landbruksmeldingen (Meld St. 9 (20011-2012) uttalte næringskomiteen at gartneri-/hagebrukssektoren (grøntsektoren) er en viktig del av norsk landbruksproduksjon, og står for et vesentlig bidrag til verdiskapinga i jordbruket. Komiteen viste til at det er markedsvekst i sektoren, og er opptatt av at den norske produksjonen utvikles med gode produkter og videreutvikler sin posisjon i markedet.
6 MiA mener at jordbruksoppgjøret 2014 må legge til rette for en økt norsk produksjon innen gartneri- og hagebrukssektoren, og foreslår å gjennomføre tiltak som kan styrke norske produkters preferanse i markedet og som gir muligheter for prisøkninger på produktene. Videreutvikle direkte inntektsgivende støtteordninger Bedre mulighetene for investeringsstøtte Styrke forskning, utvikling og rådgivning 6) Potet og bearbeidede potetprodukter Styrking av konkurransesituasjonen til bearbeidede potetprodukter Verdikjeden til potet er avhengig av en hel verdikjede fra råvareprodusent til næringsmiddelindustri og videre til ferdigvarer. Uten konkurransekraft i alle ledd i verdikjeden, vil det være vanskelig å opprettholde en hel verdikjede fra jord til bord med bakgrunn i norske potetråvarer. For å sikre avsetning av norske potetråvarer er det viktig at virkemidlene både innenfor "avrensordningen" og RÅK er dimensjonert slik at norske varer blir konkurransedyktige. Potetindustrien og potetprodusentene er avhengige av at det foredles nye potetsorter som er tilpasset industriens behov, og som gir høy og stabil produksjon av høy kvalitet. Potetforedling krever tid og kapital. Potetindustrien bidrar i dag til potetforedlingen, men ønsker at bidraget over jordbruksforhandlingene styrkes ytterligere. Det er skjedd en enorm spesialisering innen potetproduksjonen de siste 10-12 årene. Fra 1999 til 2011 er antall potetdyrkere redusert med 76 %, samtidig har gjennomsnittsarealet per potetdyrker økt med 356 %. De potetdyrkere som har investert store beløp for å kunne drive rasjonelt med potetproduksjon, er samtidig de som rammes hardest når det blir vanskelige værforhold. Med dagens ordning kan man få utbetalt maks 500 000 kroner i avlingsskadeerstatning. Det er for lavt for de som driver stort innen potetproduksjon. Myndighetene må være villige til å bygge opp et sikkerhetsnett rundt dem som er villige til å spesialisere seg innen potetproduksjon og øke maksbeløpet for erstatning. Skal industrien kunne produsere på norsk råvare hele sesongen, må bonden kunne lagre potetene helt frem til ny høstesesong. Dette krever at bøndene investerer i gode lagerfasiliteter med kjølemuligheter. Muligheter for støtteordninger til gode lagerfasiliteter må bedres. MiA har følgende forslag til hvordan styrke konkurransekraften til foredling av norske potetråvarer: Bedre støtteordninger til bygging av lagerkapasitet og heve makstaket for avlingsskadeerstatning Styrke støtten til sortsutvikling av potet tilpasset industriens behov. 7) RÅK-ordningen RÅK- ordningene skal bidra til at norsk næringsmiddelindustri kan produsere og levere industrielt bearbeidede jordbruksprodukter basert på bruk av norske jordbruksråvarer. En utvikling der norske priser på jordbruksråvarer stiger mer enn i EU vil forverre konkurransekraften til norsk matindustri. Dette er uheldig. I stedet bør man søke å redusere råvareprisgapet ved å ikke øke norske priser like mye i perioder med høy prisvekst ute. Med økende grad av bearbeiding av råvarene øker RÅK industriens betydning i norsk matindustri. Det blir derfor stadig viktigere at ordningen fungerer etter intensjonen, og at det settes av nok midler. Med økende prisforskjeller så øker incitamentet for aktører til å tilpasse resepter. Dette er mulig da en rekke varer, spesielt innenfor meieri, er lett substituerbare. Dette betyr at RÅK industrien i større grad enn tidligere må bli målepunktet for hvor store pris- og kostnadsøkninger som er mulig å ta ut i verdikjeden for mat.
7 MiA mener også at det bør gjøres endringer i implementeringstidspunkt for nye satser, og at vareutvalget bør utvides. Prisutviklingen på norske råvarer må i hovedsak, og over tid, ikke overstige råvareprisutviklingen hos våre handelspartnere, og at man i tider med store prisoppganger ute, søker å redusere råvareprisgapet. MiA mener det er rom for å utvide vareomfanget i prisnedskrivningsordningen. Rammen for RÅK må tilpasses vareutvidelser og faktiske behov i industrien 8) Velferdsordningene Velfungerende velferdsordninger i landbruket er en viktig forutsetning for rekruttering til landbruket. For å ha kvalifisert arbeidskraft disponibel, som ledd i effektiv drift, når den enkelte produsent ønsker fri og ikke minst ved sykdomsavløsning, er det viktig at både tilskudd og regelverk holder tritt med utviklingen. Det er viktig at dokumentasjonskravet ved ferie og fritidsavløsning blir opprettholdt. Dårlig likviditet hos bonden kan føre til at tilskuddet går inn i driften, med det resultatet at vi får mer slitasje og sykdom hos den enkelte gårdbruker. Tilgang til kvalifisert arbeidskraft vil bli vanskelig for de som ønsker ferie, fritid og ikke minst ved sykdomsavløsing. Det vil også bli vanskelig å opprettholde landbruksvikarordningen. Refusjonsordning er grønn støtte i WTO, uten krav til reduksjon. Hvis ordningen blir omgjort til et direkte tilskudd risikerer en krav om reduksjon, eller forandringer i andre ordninger. Vi mener også det er grunnlag for å se på ulike sider ved både landbruksvikarordningen og refusjonsordningen ved sykdom. Den siste med tanke på muligheten for å kutte et ledd i saksbehandlingen. På generelt grunnlag er det viktig at tilskuddet i alle ordningene hvert år minst følger kostnadsutviklingen, ved å leie arbeidskraft. Utviklingen viser at en i dag har færre dager med avløsing for tilskuddet enn tidligere år. Samtidig er egenandelen en betaler ved sykdom øket. Oppsummert har vi følgende innspill for å sikre fortsatt gode ordninger; Oppretthold dokumentasjonskravet ved ferie og fritidsavløsing Evaluer landbruksvikarordningen for å se om den fungerer etter intensjonen. Evaluer refusjonsordningen ved sykdom, med tanke på å kutte et ledd i saksbehandlingen(i dag både kommune og fylke) Tilskudd som følger kostnadsutviklingen 9) Videreføring arbeid med rekruttering- og kompetanseutviklingen i matindustrien Tilgang på rett kompetanse er en avgjørende faktor for at vi skal ha kvalitet, innovasjon, teknologisk utvikling og produktutvikling i norsk matproduksjon. Da norsk matindustri i økende grad er utsatt for internasjonal konkurranse er rett kompetanse og rekruttering av de dyktigste medarbeiderne en av de største utfordringene matindustrien står overfor. Dette var bakgrunnen for at det treårige, felleseide kompetanseprosjektet FEED ble etablert. Bak FEED står NHO Mat og Landbruk, NHO Mat og Drikke og Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund. Prosjektet er nå avsluttet og ferdig evaluert. Evalueringen viser at det absolutt er behov for en videre felles satsning på rekruttering og kompetanseutvikling i matindustrien.
8 Prosjektets eiere ønsker å fortsette å samarbeide og viderefører FEED som en felles plattform for arbeid med kompetanse i matindustrien. Målet er å styrke matindustriens konkurransekraft og rekrutteringsgrunnlag gjennom kompetanseutvikling og profilering av industrien. Det er viktig å jobbe videre med omdømmebygging og rekruttering, samarbeid mellom utdanningssektor og næringsliv, styrke de ansattes kompetanse og utdanninger som svarer på matindustriens kompetansebehov. De utfordringer FEED er satt til å løse, er av en karakter som det er svært viktig å arbeide langsiktig med. Matindustrien må regne med å være hovedfinansiør i en videreføring av FEED, men det er både naturlig og avgjørende for videre drift, at det settes av midler over jordbruksoppgjøret til del finansiering av aktiviteter innen de prioriterte arbeidsområdene. Til dette arbeidet foreslår MiA at det settes av 1. mill. kroner over LUF på jordbruksavtalen, til å delfinansiere en videre satsning for å sikre en kompetent norsk matindustri. Sett av 1 mill. kroner over LUF til å delfinansiere satsing for å sikre en kompetent norsk matindustri. 10) Målretting av forskningsmidler under jordbruksavtalen MiA er opptatt av forskning og utvikling i jordbruket og verdikjeden for mat. I tillegg til naturvitenskaplige prioriteringer mener vi at samfunnsvitenskapelige områder må prioriteres. I de siste årene har konkurransedynamikken i verdikjeden for mat endret og en adekvat forståelse av samfunnsøkonomiske konsekvenser mangler fortsatt. Vi vil derfor be om at forskning på dette området, herunder analyse av konkurranse i vertikale forhold, kjøpermakt og markedsdominans knyttet til moderne dagligvarekjeder og moderne distribusjon og koblinger mellom de to nevnte kjedeleddene prioriteres. Med vennlig hilsen Matindustrialliansen Jan Egil Pedersen (leder) Gaute Lenvik (adm.dir.) Knut Maroni (adm.dir.) Norsk Nærings- og NHO Mat og Landbruk NHO Mat og Drikke Nytelsesmiddelarbeiderforbund Roald Gulbrandsen Sekretariatsleder