Kulturmarksplanter på vikende front behov for planlegging?

20 Kulturmarksplanter på vikende front behov for planlegging? Bolette Bele, Line Rosef og Ann Norderhaug Planteforsk Kvithamar forskingssenter Sammendrag Fragmenteringen i kulturlandskapet fører til at mange plantepopulasjoner reduseres og isoleres. Dette gjelder ikke bare sjeldne og truete arter men også arter som hittil har vært vanlige. En studie av kattefot i Trøndelag viser denne utviklingstrenden. Helhetlig planlegging som ivaretar større arealer gammel kulturmark samt spredningskorridorer i landskapet vil sannsynligvis være nødvendig for at forekomstene og nyrekrutteringen hos mange kulturmarksarter skal kunne sikres. Det forutsettes også at skjøtsels- og forvaltningsplanene legger opp til langsiktige og målretta tiltak. Innledning Flere typer kulturbetinget engvegetasjon er i dag truet (Fremstad & Moen 2001) og mange av planteartene knyttet til kulturmark står allerede på den norske rødlisten (Direktoratet for Naturforvaltning 1999b). Den stadige fragmenteringen av tidligere åpne landskap fører til at de opprinnelige plantepopulasjonene i kulturlandskapet reduseres og isoleres. Over tid vil dette redusere levedyktigheten til populasjonene (Emanuelson & Johansson 1989). Losvik (1996) har undersøkt engarter i Hordaland og Sogn, og påpeker at de få brukene der det fremdeles finnes enger som drives på den tradisjonelle måten, i dag ligger som øyer i et hav av ugunstige vokseplasser. Det fokuseres i dag på de kulturmarksartene som er sjeldne og truet (Direktoratet for Naturforvaltning 1999b), mens de som fortsatt ansees som vanlige ikke blir gitt så stor oppmerksomhet. Bestandene av disse artene blir oftest også stadig mindre og mer isolerte. Sannsynligvis har flere av dem en livsstrategi som er basert på at de er vanlige. Dette betyr at de kan ha vanskelig for å overleve på sikt under slike forhold. En videre utvikling med fragmentering

21 og isolering av tradisjonelle kulturmarker, kan derfor raskt føre til at flere arter blir truet (Huenneke 1991). En risikerer å passere en fragmenterings-terskel. Hvis en slik først er passert, kan det være vanskelig å snu utviklingen fordi det er meget vanskelig å gjenskape de tradisjonelle kulturmarkene (Norderhaug et al. 1999, Rosef 2004). En studie av kattefot i Trøndelag En pilotstudie av kattefot (Antennaria dioica) ble gjennomført i Trøndelag i 2002 (Bele & Norderhaug 2004). Dette er en kulturmarksart som inntil nå har vært betraktet som et vanlig innslag i Trønderske kulturmarker. Kattefot er en særbu art (Figur 1), men hann-og hunplantene antas å være like vanlige (Lid & Lid 1994). Arten har både frø-formering og klonal formering. Kattefot er en lyskrevende art som først og fremst er knyttet til ugjødslet beitemark (Figur 2). Den vokser i tørr eng, vei- Figur 1. Kattefot er en særbu art med egne hunplanter (til venstre) og hanplanter (til høyre). Foto: B. Bele. Figur 2. Ugjødslet, tørr beitemark er egna voksested for kattefot. Foto: B. Bele.

22 skråninger, på grunt jorddekt berg, bergheller, tørr åpen skog og rabber og heier i fjellet (Lid & Lid 1994). Metodikk Herbariebelegg og krysslister ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, NTNU ble gjennomgått i mai 2002 for å finne gamle lokaliteter for kattefot i Trøndelag. Totalt ble det funnet elleve lokaliteter (i Stjørdal og Trondheim kommuner) som egnet seg for gjenbesøk. Gjennfunn av kattefot ble kartfestet på de ulike lokalitetene, og nærområdet ble undersøkt med tanke på eventuelle nabolokaliteter og spredningsmuligheter. Det ble videre foretatt en vurdering av levedyktigheten til populasjonene alt etter populasjonsstørrelsene og forekomsten av han- og hunplanter. Dagens situasjon i området i forhold til eventuell gjengroing eller intensivering av drift, samt driftsendringer ble også registrert. Resultater Kattefot ble gjenfunnet på ni av de elleve undersøkte lokalitetene. På tre av disse ble kun hunplanter funnet, på en kun hanplanterter, mens begge kjønn var representert på resten av lokalitetene. Antall blomstrende planter varierte sterkt mellom lokalitetene(fra 12 til over 1000). Figur 3. De gamle kattefot-lokalitetene preges i dag av gjengroing, men er omgitt av intensivt drevet åkermark. Foto: B. Bele.

23 Datamaterialet i pilotstudien er lite, men illustrerer trolig tendensen i populasjonsutviklingen hos mange tradisjonelle kulturmarksarter. Alle de undersøkte lokalitetene ligger i gjengroende naturbeitemarker i et kulturlandskap preget av fortetting av skogsvegetasjonen og intensivering av åkerbruket. Dette er en utvikling som fører til fragmentering av de gamle kulturmarkene og som forsterker isoleringen av kattefotpopulasjonene som vokser der. Diskusjon Gjenfunnene av kattefot i dette pilotprosjektet ble gjort på restarealer av naturbeitemark og i veiskjæringer, men alle steder på mosedekt berg eller berg med bar jord. Det ble ikke gjort noen funn av kattefot i selve engvegetasjonen. Dette forsterker inntrykket av at kattefot er en konkurransesvak art, som ikke klarer seg i konkurransen med mer høyvokste arter enten det er i gjødsla eng eller i gjengroende områder (Norderhaug 1995, Eriksson 1997, Eriksson & Eriksson 1997). Når egna habitater blir liggende som små øyer i et landskap med tett skog og åkerareal, vil nykolonisering bli vanskelig, selv om kattefot har frø med fnokk som er tilpasset vindspredning (Lid & Lid 1994). Kattefot har heller ingen langvarig frøbank i jorda som kan sørge for nyrekruttering hvis forholdene forbedres (Bakker et al. 1996). Losvik (1996) påpeker at tradisjonelle engplanter trolig gjennomgår en slags uttynningsprosess før de går helt ut ved gjengroing, og derfor i en periode vil kunne stå igjen med bare et fåtall individer på lokaliteter der de tidligere hadde større utbredelse. Ofte vil små og isolerte populasjoner slik vi fant hos kattefot vise redusert genflyt. Genflyten er i hovedsak regulert av pollen- og frøspredning, og i mindre grad av vegetativ spredning (Norderhaug 1995). I slike små populasjoner viser frøprodukjonen seg også ofte å være lav fordi aktiviteten til pollinatørene påvirkes av populasjonsstørrelsen og tettheten til vertsplantene (Norderhaug 1995). En undersøkelse av insekter i kulturlandskapet i Sør-Norge viste at forekomsten av humler var størst der nektar- og pollenressursene var rikelige, og at humlene foretrakk stabile habitater med gode forhold for flerårige planter (Fry et al. 1998). Kattefot som har klonal formering vil likevel kunne bestå i et isolert område lenger enn hva tilfellet er for arter som er helt avhengige av frøformering. Kattefot er også en art som kan forekomme i andre habitater enn kulturmarker, men omtrent halvparten

24 av våre ca 700 engplanter har sin forekomst knyttet hovedsakelig til kulturmarkene (Norderhaug et al. 1999). Behov for planlegging? Eksemplet med kattefot viser at selv arter man hittil har ansett som vanlige i kulturmark nå er på sterk tilbakegang i landskapet. For å ta vare på kulturmarksartene er det derfor behov for en mer helhetlig planlegging, dvs. ikke bare skjøtsel av små restarealer her og der, men en planlegging som ser disse forekomstene i en større landskapsøkologisk helhet. Dette forutsetter skjøtselsplaner / forvaltningsplaner som tar utgangspunkt både i en god oversikt over områdets biologiske mangfold (dvs. forekomst av verdifulle kulturmarker og av kulturmarksarter) og kunnskap om kulturmarksartenes økologi og reproduksjonsstrategier. I tillegg må man ha kunnskap om effekten av ulike driftsmåter. Ved kartlegging av biologisk mangfold i et kulturlandskap, velger man ofte å kun registrere forekomst av verdifulle kulturmarker, som identifiseres ved hjelp av plantearter (Direktoratet for Naturforvaltning 1999a). Dette gjøres fordi ressurstilgangen vanligvis er knapp. Det kan i de fleste tilfeller forsvares fordi de ulike kulturmarkene er habitater for mange forskjellige arter. Forekomst av ulike kulturmarker forteller dermed noe om potensiell forekomst av arter knyttet til dem dvs. om det biologiske mangfoldet. Verdifulle kulturmarker i denne sammenheng er tradisjonelt drevne semi-naturlige (ikke oppdyrka, lite eller ikke gjødslete) kulturmarker med lang kontinuitet. De er ofte meget artsrike. Kulturmarker med høgt plantemangfold har ofte også et høgt mangfold av andre arter som for eksempel insekter (Sauberer et al. 2004). Mange av disse insektene er sterkt spesialiserte og helt avhengige av spesielle plantearter (Ekstam et al. 1988). Undersøkelser dokumenterer at det er svært vanskelig å gjenskape de økologiske forholdene og det biologiske mangfoldet i artsrike kulturmarker hvis gjengroingen i området har gått for langt (Rosef 2004). Dette kan blant annet ha sammenheng med at de ønska kulturmarksartene i stor grad er fraværende i frøbanken og at man derfor er avhengige av spredning fra nærliggende områder. Feltforsøk med nyetablering av artsrike kanter viser at dette også er tidkrevende og vanskelig å få til (Hovd 2004). Det er derfor viktig å ta utgangspunkt i de områdene der det biologiske mangfoldet ennå er noenlunde intakt. Hittil har det vært vanlig med planlegging og gjennomføring av skjøtsel i mindre og avgrensa områder. Men i dag er det mye som

25 tyder på at dette ikke er den beste strategien hvis man skal klare å ta vare på det biologiske mangfoldet på lengre sikt. Ved å planlegge skjøtselstiltak for større landskapsrom vil man derimot kunne tilfredsstille kulturmarksartenes behov for spredning mellom viktige habitater og hindre videre fragmentering og isolering av dem. På denne måten vil man kunne sikre levedyktige populasjoner. I planleggingsarbeidet ved en slik forvaltningsstrategi kan (digitale) kart være et godt arbeidsredskap. Registrerte verdifulle habitater tegnes inn på kartet. Forekomst av småhabitater som åkerholmer og artsrike vei- og åkerkanter bør også tegnes inn. Annen åpen kulturmark kan spille en viktig rolle for spredning i denne mosaikken av ulike habitater (Rosef 2004) og bør også registreres. På den måten får man et godt overblikk over sammenheng og avstander mellom de ulike habitatene, og habitater og kantsoner som det er særlig viktig å skjøtte kan identifiseres. En slik framgangsmåte vil gi en mer helhetlig og forutseende forvaltning av kulturlandskapet og dets biologiske mangfold enn det vi har i dag. For å planlegge god skjøtsel av de enkelte habitatene er det i tillegg nødvendig å ha god informasjon om hvordan området tidligere ble brukt, slik at behovet for ulike tiltak kan konkretiseres best mulig. Beiting og slått er de mest aktuelle tiltakene i verdifulle kulturmarker, og planen bør sørge for at de økologiske effektene av tiltakene er så nært opp til den tradisjonelle driften som mulig. Egnet maskinelt utstyr som effektiviserer skjøtselen kan gjerne anvendes så sant de ivaretar kulturmarksartenes økologiske krav. Oppstår effekter man på forhånd ikke hadde forutsett må skjøtselen justeres underveis. Langsiktighet er nødvendig ved planleggingen av skjøtselstiltak. Tidligere ble som regel tilskuddene bevilget for bare ett år av gangen. Mange tiltak som rydding og hogst ble da satt i gang, men tiltakene ble ikke fulgt opp med for eksempel beiting. Dette førte til en akselering i gjengroingen og tiltakene virket mot sin hensikt (Sterten 2001, Rosef et al. 2004). Med 10-årige avtaler som nå praktiseres har langsiktigheten i skjøtselstiltakene blitt bedre. Likevel er 10-års perioder kort tid for kulturmarkssystemer som har en tusenårig brukshistorie bak seg. Velger man først å sette i gang med skjøtselstiltak i et område er det derfor ønskelig at driften av området sikres for lengre perioder.

26 Konklusjon For kattefot og mange andre kulturmarksarter er egna habitater og spredningskorridorer i stor grad forsvunnet. På lengre sikt er dette en alvorlig situasjon for mange kulturmarksarter fordi de kan få vanskelig for å overleve når populasjonene isoleres fra hverandre. Forvaltnings- og skjøtselsplaner som er basert på en mer helhetlig kunnskap om det biologiske mangfoldet i kulturlandskap som skal skjøttes, samt om kulturmarksartenes økologi og reprodukjonsstrategier, er sannsynligvis nødvendig for å ivareta mange av våre 700 engplanter på sikt. Ved å sette fokus ikke bare på enkelte kulturmarker men på større kulturlandskap med flere verdifulle habitater og sette inn skjøtselstiltak som hindrer fragmentering og isolering av dem, vil det være lettere å sikre levedyktige populasjoner av kulturmarksarter på tilbakegang. Referanser Bakker, J.P., Bakker, E.S., Rosén, E., Verweij, G.L., & Bekker, R.M. 1996. Soil seed bank composition along a gradient from dry alvar grassland to Juniperus shrubland. Journal of Vegetation Science 7: 165-176. Bele, B. & Norderhaug, A. 2004. Kulturmarksarter på vikende front. Kattefot, Antennaria dioica som studieart. Grønn kunnskap 8(10). 35 pp. Planteforsk, Ås. Direktoratet for Naturforvaltning. 1999a. Kartlegging av naturtyper - verdisetting av biologisk mangfold. 238 pp + vedlegg. Direktoratet for Naturforvaltning, Trondheim. Direktoratet for Naturforvaltning. 1999b. Nasjonal rødliste for truete arter i Norge 1998. 3. 161 pp. Trondheim. Ekstam, U., Aronsson, M., & Forshed, N. 1988. Ängar. Om naturliga slåttermarker i odlingslandskapet. 209 pp. Naturvårdsverket, Stockholm. Emanuelson, U. & Johansson, C.E. 1989. Biotoper i det nordiska kulturlandskapet. 192 pp. Naturvårdsverket, Stockholm. Eriksson, Å. & Eriksson, O. 1997. Seedling recruitment in semi-natural pastures: the effects of disturbance, seed size, phenology and seed bank. Nordic Journal of Botany 17 : 469-482. Eriksson, E. 1997. Colonization dynamics and relative abundance of three plant species (Antennaria dioica, Hieracium pilosella and Hypochoeris maculata) in dry semi-natural grasslands. ECOGRAPHY 20: 559-568.