Virksomme relasjoner i psykiatrisk sykepleie

4 Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 Virksomme relasjoner i psykiatrisk sykepleie Relations in mental health nursing The importance of interaction and participation in nursing practice and of ensuring positive relation experiences for patients and nurses has been widely acknowledged in literature. There is a considerable body of literature related to nursing practice within practical aspects like the effectiveness of practice and discussions of the adapted models. However, only a small part of the existing literature describes how nurses practice interaction and participation in the mental health field. The aim of this article is to describe interaction and user participation as experienced by the health personnel and users. Method: qualitative interviews with eleven persons: five nurses, one activity-therapist and five users in Norway in 2005. Kvale s (1997) three phases inspired the analysis of the material, namely: self-understanding, critical understanding based on common sense, and theoretical understanding. Result: A) the building of relationships based on trust B) empowering the strong points of the users C) learning to make one s own decisions in life. Conclusion: The experiences of health personnel and users of their roles will have impact on how they understand and act in practice. The relationship between nurses and users, and the learning possibilities at a User Centre, influence the mental health of the users. Key words: Empowerment, mental health, nursing, qualitative research. Torill Sæterstrand Bakgrunn I følge WHO (1) har helsepersonell en viktig rolle i forhold til å hjelpe mennesker som lider av psykiske lidelser. Hjelpen skal fokuseres på målet om at brukeren skal bli i stand til å mestre eget liv. I følge Opptrappingsplanen for Psykisk Helse (2) skal brukermedvirkning være et sentralt kvalitetsmål for det offentlige tjenestetilbudet i Norge. Relasjonen til brukerne og medvirkningen fra brukernes side er fokus i behandlingen av pasienter med psykiske lidelser (2). I psykiatrisk praksis er det hjelperen som person som på en måte er behandlingen. Derfor må ansatte ha evnen til å bygge personlige og tillitsfulle relasjoner til brukeren. Brukermedvirkning betyr i praksis i følge Stang (3) å gi makt eller kraft til brukeren. Evnen til å gi makt over til den hjelpesløse ser ut til å være vanskelig når pasienten er psykisk syk. Vatne (4) fant ut at helsearbeidere må være bevisst sin egen rolle slik at de tar i bruk et anerkjennende perspektiv. Å anerkjenne og verdsette en pasient krever at hjelperen er bevisst sin rolle, ved at en som hjelper gradvis styrker slik at brukeren etter hvert kan klare å ta i bruk egne krefter. Gibsons (5) begrepsanalyse av empowerment i forhold til sykepleie som felt, er nærmere beskrevet i hennes artikkel A concept analysis of empowerment. Hun poengterer at empowerment begrepsmessig er avhengig av egenskaper både hos sykepleieren og hos brukeren. Å bruke seg selv som instrument i behandlingen krever at sykepleieren er bevisst sine sterke og svake sider, og en må ha evne til å forstå hvordan brukeren har det med seg selv. Lloyd (6) gjorde kvalitative intervjuer med 10 sykepleiere som arbeidet i akuttmottak i England, som undersøkte hvordan de ivaretok em-

Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 5 powerment. Resultatet ble tematisk analysert og viste at sykepleiernes empowering-praksis omfattet fire områder; å arbeide med psykisk lidende, samarbeid, ansvarlighet og teamarbeid. Disse områdene viser hvilket fokus sykepleieren bør ha i relasjonen til brukerne. Gordons (7) studie i Australia og New Zealand av brukermedvirkning, viser at det var nedfelt i de politiske føringene i landene. De påpeker imidlertid at for å få noen effekt for brukerne, må brukermedvirkning bli anerkjent og forstått av helsepersonell. Dette betyr at en som hjelper må fokusere mer på brukerens deltakelse i behandlingen og å hjelpe ham/henne med å ta i bruk egne evner og resurser. Harts (8) studie i England av hva som var best praksis med hensyn til brukermedvirkning, fant ut at det som kunne betegne en god praksis, var å etablere en terapeutisk allianse med brukerne, ha en god behandlerstil og i tillegg jobbe med å få til inkludering av familiemedlemmer. Kvaliteten på relasjonen mellom behandler og pasient er svært viktig og et område som går igjen som et viktig tema slik som hos Sørgaard (9), Sitzia & Wood (10). I følge Miller et.al (11) har relasjonen mellom pasient og behandler vist seg å ha en meget viktig betydning for effekten av behandlingen som gis. Seikkula (12) viser til at likeverdig samarbeid og god dialog med pasienten og hans nettverk gir gode resultater. Resultater fra studier der pasienter er intervjuet om hva de mener om hjelpen de får, viste variasjoner på hva brukerne mente. Topor (13) har gjort intervjuer med seksten pasienter med psykiske lidelser, og fant at faktorer som håp, egeninnflytelse og etablering av personlige relasjoner til andre mennesker og også til behandlere, var viktige for bedringsprosessen. Blomberg & Hedelin (14) har intervjuet nitten pasienter med lettere angst, depresjon, stress og relasjonsproblemer, innlagt i to omsorgsenter i midt-sverige i 2003-2004, om hvordan de erfarte å få personlig veiledning av psykiatriske sykepleiere i primærkelsetjenesten. Resultatet var at pasientene opplevde at sykepleierne hadde tid til dem og var støttende, i tillegg til at de opplevde dem som unike, kompetente og erfarne. Karlsson (15) har intervjuet elleve tidligere pasienters erfaringer med mani som fenomen og lidelse; de hadde tidligere vært innlagt i akuttpsykiatrisk avdeling i Norge. Pasientene opplevde å ikke bli respektert og tatt på alvor i hjelpeapparatet, og de opplevde å bli behandlet på en skjematisk og prosedyreorientert måte. Han fant at pasientkunnskap har stor betydning for å kunne imøtekomme krav til brukermedvirkning i hjelpearbeidet. Det pasientene forteller her gir klare indikasjoner på virkende og ikke-virkende faktorer i en relasjon. De får underkjent sin virkelighetsbeskrivelse og opplever ikke å bli respektert og ivaretatt. Undersøkelser i Norge av Ruud & Reas (16)viser at pasienter ønsker økt respekt fra helsepersonell og større deltakelse i utformingen av helsetjenesten og ønsker også mer informasjon om både sykdom og tjenestetilbud. I følge Gråwe et.al.(17) er pasientene stort sett fornøyd med behandlingskontakten innen distriktspsykiatriske sentra i Norge, men mindre fornøyd med informasjon og muligheter for reell innflytelse. Borg & Topor (18) har studert recovery//bedringsprosesser som oppstod i virksomme relasjoner i psykiatrien. Deagan (19) har erfart hva det vil si å motta hjelp og åpner opp for sin livsverden. Slike beretninger er viktige å lytte til for å kunne skape en ny forståelse og endring gjennom refleksjon. Etter at flere brukere har stått frem og fortalt om hva som er virksomt i relasjon med hjelperne, burde praksis gi rom for det som kan skape bedring hos pasienten. For å finne ut mer om hva som skjer i praksis i dag har jeg valgt å undersøke hvilke erfaringer brukere og ansatte har. Formål med studien På bakgrunn av den forskning som er beskrevet og som viser at relasjonen mellom ansatte og brukere kan igangsette bedringsprosesser hos enkelte, tydeliggjøres et behov for å finne ut mer om hvordan ivaretakelsen og brukermedvirkningen foregår i psykiatrisk praksis i dag. Hensikten med studien er derfor å beskrive samhandling og brukermedvirkning slik det erfares av helsepersonell og brukere i Distriktspsykiatrisk senter.

6 Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 Metode Studiens design er kvalitativ og har utgangspunkt i en fenomenologisk hermeneutisk tilnærming til det empiriske materialet. Datainnsamlingen som bestod av semistrukturerte intervjuer med ansatte i distriktspsykiatrien og fokusgruppe intervju med brukere, ble gjennomført i løpet av 2005. Intervju av ansatte Utvalget av informanter ble rekruttert ved å ta kontakt med avdelingsleder på Distriktspsykiatrisk senter som forespurte sine ansatte ved å legge dette frem på personalmøtet. Jeg fikk møte hver enkelt av informantene som hadde sagt seg villige til å stille opp, og fikk informere de som ønsket å delta, om prosjektet. Intervjuene foregikk som en samtale med utgangspunkt i intervjuguiden, og selve intervjuene ble foretatt på et egnet møterom på avdelingene. Intervjuene ble tatt opp på bånd og senere transkribert ordrett. Intervjuguiden til de ansatte var inndelt i temaområder med spørsmål rundt arbeidserfaring, brukermedvirkning, relasjoner med brukere og aktuelle samhandlingsarenaer. Fokusgruppeintervju av brukere Brukerne ble rekruttert ved at leder i Mental Helse forespurte leder av Brukerskolen om hun kunne spørre brukerne om noen av dem ville stille opp til et fokusgruppe intervju. Enkelte ville stille opp og dele sine erfaringer i et fokusgruppeintervju, etter at hun hadde informert om studien på et allmannamøte. I tilegg ble jeg bedt om å legge frem tidligere undersøkelser jeg hadde gjort og informere om denne studien på et allmannamøte på Brukerskolen forut for fokusgruppeintervjuet. Intervjuene ble utført på basis av en semi-strukturert intervjuguide. Det foregikk i form av en samtale, hvor informantenes fortellinger dannet grunnlaget for videre spørsmål og samtale i intervjuet. Intervjuguiden til brukerne var inndelt i erfaringer fra å være bruker, opplevelsen av brukerrollen, brukermedvirkning og hvordan de erfarte møtet med tjenestetilbudet. Fokusgruppeintervjuet med brukerne skjedde på Brukerskolen i et egnet rom. Før opptaket snakket vi sammen og ble litt kjent med hverandres bakgrunn. Samtalen, som ble tatt opp på bånd, var basert på de spørsmålene jeg hadde satt opp for intervjuguiden. Fokusgruppeintervjuet ble tatt opp på bånd og videre transkribert ord for ord av forskeren til skriftlig tekst umiddelbart etter intervjuene. Analyse Analyseringen av datamaterialet er inspirert av Kvale (20) og hans beskrivelse av innholdsanalyse. I analysen inngår tre analysefaser; egenforståelse (self-understanding), allmenn forståelse (common sense) og teoretisk tolkning (theorethical interpretation). Det ble anvendt et fenomenologisk hermeneutisk kunnskapsgrunnlag for å fortolke meningen i utsagnene for å få dybdeforståelse av materialet. I funndelen inngår Kvales analysefase én og to. Fase tre utgjør diskusjonsdelen i artikkelen. I den første fasen inngår det en oppsummering av hva informantene selv forstår med intervjuene i en fortettet form, slik artikkelforfatteren forstår dem. En slik forståelse blir utarbeidet ved at man leser datamaterialet grundig med det mål at man skal trekke ut essensene. I fase to går man ut over det informantene forstår ved at en går i en dialog med teksten, og der det blir stilt spørsmål med den hensikt å forstå teksten. Denne fortolkningsprosessen består av at man integrerer aktuell kunnskap gjennom forskerens egen forforståelse, samtidig som forskeren forblir på et allment forståelsesnivå. Mine tema som presenteres i resultatdelen av artikkelen, er fra empiri i denne aktuelle studien som ble gjennomført i 2005. Min egen bakgrunn som psykiatrisk sykepleier gjennom mange år og som høgskolelektor, har naturligvis påvirket min egen forforståelse.

Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 7 Etiske overveielser Det ble søkt Regional Etisk Komite (REK Nord) i Norge som tilrådet studien, og de hadde ikke innvendinger mot at prosjektet skulle gjennomføres. Det ble i tillegg sendt melding til Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste (NSD). Informantene fikk utdelt et informasjonsbrev med samtykkeskjema. For å ta spesielt hensyn til brukerne var jeg tilgjengelig på telefon slik at de kunne få ta opp ting i etterkant av intervjuet. Utvalg Utvalget består av elleve informanter totalt, seks ansatte og fem brukere som har/har hatt tilknytning til Distriktspsykiatrisk senter. De ansatte var kvinner i alderen tretti til femti år og hadde minimum tre års erfaring fra å arbeide i en slik avdeling. Samtlige hadde videreutdanning i psykisk helsearbeid. Brukerne hadde minimum tre års erfaring fra å leve med en psykisk lidelse og hadde erfaring fra å motta behandling i Distriktspsykiatrisk senter. Problematikken hos brukerne dreide seg om angst, depresjon, psykose og rus. De hadde forskjellig yrkesbakgrunn og bodde i egen bolig. Yngste deltaker var tjuefem år og eldste femtifem år, fordelt på to menn og tre kvinner. Resultat Temaene har sitt utspring i datamaterialet. Utgangspunktet for studien var samhandlingen mellom ansatte og brukere, og om relasjonen var virksom. Resultatene som kommer fra datamaterialet, fremstilles i tre hovedtemaer. A) Å bygge tillitsfulle relasjoner, B) Å styrke brukerens sterke sider og C) Å lære å bli handlekraftig i eget liv. I fremstillingen gjøres en veksling mellom sitater fra informantene, brukerne og de ansatte, og egen tolkning av funnene, der sitatene tydeliggjør informantenes utsagn. Funnene i studien peker i retning av at både ansatte og brukere retter fokus på brukernes situasjon her og nå, samtidig som de retter blikket mot brukernes muligheter for fremtiden. Ansattes samhandling var preget av ønsket om å få brukerne til å delta i sitt eget liv gjennom å hjelpe dem til å ivareta seg selv, men også å hjelpe dem til å ta opp kontakten med nettverk og familie. På mange måter virket det som om de ansattes funksjon var å vise vei for pasienten på en pedagogisk måte. De tok utgangspunkt i pasientens resurser og guidet ham videre. Brukernes egne meninger og deres deltakelse i egen utvikling ble vektlagt. Forståelsen av pasientenes livsverden var et styrende begrep for samarbeidet med pasientene. Å bygge tillitsfulle relasjoner Ansatte opplevde at brukerne i forbindelse med innleggelse i distriktspsykiatrisk senter, var i en vanskelig livssituasjon. Måten de forholdt seg til dem på, kan illustreres gjennom dette utsagnet fra en av sykepleierne med lang erfaring; Da han kom hit så hadde han ikke språk, var veldig taus. Vi oppnådde tillit hos han gjennom å finne frem til hans interesser som fangst og friluftsliv og da blomstret han opp. Og da var relasjonene bygd. Får du oppnådd en relasjon til en pasient, så kan du bygge videre på det. Pasientene må vi kunne hjelpe videre i livet. Ansattes ønsker er at brukeren skal i første rekke få anerkjennelse av seg selv og få hjelp til å gjøre noe med sine livsproblemer. Men først må det oppnås tillit i relasjonen. Ansatte har en forståelse for at brukerne har det vanskelig på grunn av sin lidelse, og de fokuserer på å etablere gode relasjoner til brukerne. Brukernes opplevelse av psykotiske faser og tilknytning til andre i denne fasen, kan illustreres gjennom dette utsagnet; Når jeg er i en sånn dårlig og psykotisk fase ønsker jeg ikke å slippe noen inn i min virkelighet, fordi de ikke forstår den. Jeg mister tilliten til andre mennesker, blir menneskefientlig og isolerer meg. Mat og drikke har ingen betydning da.

8 Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 Dette uttrykket sier noe om de utfordringene som helsepersonell står overfor. Denne pasienten er i akutt psykisk krise og trenger i første rekke omsorg og ivaretakelse av sine grunnleggende behov. Brukermedvirkning er uaktuelt i denne situasjonen fordi pasienten ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Han skal bli lyttet til og hans autonomi skal ivaretas, men det er vanskelig fordi han er i psykose og ikke interessert i å ta vare på seg selv. Da må ansatte trå til og ivareta hans behov så godt de kan. Her må de ansatte kartlegge behovene til pasienten og tenke svak paternalisme slik at pasienten får råd og hjelp. Enkelte pasienter var så dårlige i forbindelse med langvarig spisevegring på grunn av at de trodde maten var forgiftet, at blodsukkerverdiene ble lave og forverret pasientens situasjon. Å bygge tillit i slike situasjoner krever at helsepersonellet ser pasientens behov og er lyttende og viser sin omsorgsfullhet igjennom praktisk handling. De hjelper brukeren med det han trenger, men som han kanskje ikke ser, fordi han er i en fase i livet, der han ikke mestrer å takle problemene sine selv. Å styrke brukerens sterke sider Ansatte sier noe om rollen sin i forhold til å hjelpe brukeren til å ta utgangspunkt i sine sterke sider og å fokusere på fremtiden; Og hun tydde mye til meg og meg og hun fant en trygghet i meg, og det også kan være en god følelse ikke sant at folk knytter seg til deg. Hun hadde unger også, ja, det var mye kjent i det hun fortalte. Som hjelper må du ha fokus på ressurser fokus på hverdagslivet, hvordan de har det med de tingene som vi tar som selvfølgeligheter, som vi tar og gjør og som stopper opp for de. Så må vi prøve å tenke på å få de tilbake til vanlige sysler igjen. Utsagnet viser at ansatte kommer veldig nær brukerne de arbeider med over tid, og viser at de reflekterer over nærværet, og hva det gjør med dem selv som personer. Ansatte bruker sine egne personlige erfaringer, noe som setter dem i stand til å hjelpe brukeren. Å være oppmerksom på at pasientene lett kan gå inn i et avhengighetsforhold til hjelperne blir fokusert. I relasjonen mellom ansatte og pasienter i psykiatrien kan ansattes evne til å bemyndige pasientene føre til at pasientene får kontroll og en bedre innflytelse over sin egen situasjon, individuelt og i forhold til sine omgivelser. Det betinger at ansatte har evne til å stole på at pasienten kan klare å ta kontroll, ved å våge å slippe pasienten til. Liggetiden er svært kort, og fokus er på fremtiden etter innleggelsen. Å lære å bli handlekraftig i eget liv Brukerne på sin side opplevde at deres meninger ble mer lyttet til på Brukersenteret enn under innleggelsen. Ved å delta der i ukentlige møter ble de styrket på en annen måte enn på Distriktpsykiatrisk senter. Sykerollen hos dem selv var mer fremtredende mens de var innlagt, mens de i rollen som brukermedlem på brukersenteret fikk et annet fokus. Blant brukerne på senteret følte de seg mer hjemme enn i institusjon. Der fikk de gå på Brukerskolen og lære om sykdom og tilfriskningsprosesser, i tillegg til å lære om sine rettigheter overfor velferdsstaten. De kunne gjennom kurs på Brukerskolen rekrutteres til betalt styrearbeid i ulike etater og nivå (kommune, fylke, stat) der det skulle være en bruker-representant i ulike råd og utvalg. Konsekvensen av at de var blitt syke ble snudd til noe positivt, slik en bruker som tidligere hadde arbeidet i 30 år som revisor i trygdeetaten, uttrykte; Dersom jeg ikke hadde blitt syk, hadde jeg ikke fått oppleve hvilket rikt liv jeg kunne gått glipp av. Ikke rikt på penger i den forstand, men på opplevelser. Fellesskap med andre, kursene på senteret og kunstmalingen som jeg mestrer. Disse mulighetene påvirket brukernes syn på seg selv som meningsfulle mennesker med rettighet og plikter. De fikk medansvar og følte seg verdifulle og lærte av andre å få mer tiltro til seg selv.

Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 9 Analyse/diskusjon Temaene kommer fra datamaterialet i intervjuene og har sitt utspring derfra. Å bygge tillitsfulle relasjoner, å styrke brukerens egne sider og å lære å bli handlekraftig i eget liv er de tre hovedtema som kom frem fra dataene. Bygge tillitsfulle relasjoner Borg & Topor (18) og Deagan (19) påpeker hvor viktig det er å ta brukeren med i sin egen mestringsprosess, og å la han delta aktivt i eget liv. Ordet deltakelse eller participation på engelsk betyr to take part og to share. På norsk betyr det å delta og å dele. Deltakelse er et begrep som kobler en parts interesse til en kollektiv handling som er rettet mot en felles interesse. Deltakelse og samhandling er synonyme begreper. Å vise delaktighet betyr en kombinasjon av personlig engasjement og et ansvar som er innstilt på, men også avhengig av, fellesskapet. Lafferty (21) har analysert begrepet deltakelse og skisserer tre forskjellige syn på deltakelsesfunksjonen i det demokratiske normsett; deltakelse som makt og påvirkning og deltakelse som læring og bevisstgjøring. Empowerment (3, 5) har sitt utgangspunkt i enkeltindividets demokratiske rettigheter. I det ligger at mennesket har rettigheter men også plikter i forhold til fellesskapet med andre. Empowerment innebærer derfor at ansatte ivaretar pasientens autonomi; selvbestemmelsesrett og medbestemmelsesrett, ved å la de delta i beslutningsprosesser rundt seg selv i forhold til hva de selv makter, mens de er innlagt på Distriktspsykiatrisk senter. Når deltakernes medvirkning i slike situasjoner må styrkes ved hjelp av aktører, må ansatte være bevisst sin egen rolle, noe mine informanter viste. Brukermedvirkning betyr at pasienten skal være i stand til å kunne avgjøre hvilke faktorer som han erfarer som viktige i sitt liv. Dette kan gjøres i praksis ved å gi makt over til brukeren. I min studie forsøker ansatte å gjøre dette. Styrke brukerens sterke sider For at brukeren skal kunne komme seg videre i livet sitt, må han få muligheter til å kunne påvirke, delta og å ha uavhengighet. Hovedsaken er at brukeren selv lærer å bruke sine egne ressurser og muligheter for å ha et bedre liv i samhandling med andre. Dette fortsatte disse brukerne med på Brukersenteret. Dette kan sammenliknes med ideene fra empowerment-bevegelsen. Empowerment som begrep ble utviklet av Freire (21) som var en brasiliansk pedagog og jobbet blant traumatisert ungdom. Ved at man anvender Freires metode (s. 385), som går ut på å lytte til brukeren, samtale med ham og å la ham være aktiv, oppnås det en endring. Wallerstein & Bernstein (23) har arbeidet med å forebygge alkoholisme hos ungdom, og de fant ut at en empowering prosess kan kjennetegnes av ulike stadier. De bygger på Freires teori og har skissert et program (ASAP) som innehar følelsesmessige, kognitive, adferdsmessige og sosiale komponenter. De er i praksis deltakelsessentrert ved at de lar den unge selv ta ansvar for å være spørrende. Det gjelder overfor egne erfaringer, følelser og tanker om forandringsstrategier. I min studie passer dette med hva ansatte gjorde i praksis i Distriktspsykiatrisk senter, men det passer også med det brukerne selv opplevde i samhandlingene på Brukersenteret blant likemenn som hadde brukerkompetanse. Måten man veiledet brukerne på i begge arenaene mener jeg kan sammenliknes med Freires (22) pedagogiske ideer og hvordan disse kan relateres til empowerment som prosess. Sentrale prinsipper i empowermentprosessen er å lytte til dem som er i fokus og å bruke aktive læringsmetoder som krever brukermedvirkning gjennom en dialog basert på likeverd. Dette har som hensikt å skape felles forståelse, felles kunnskap og handling eller forandring. Gibson (5) hevder at empowerment kan forstås som både prosess og resultat. Prosessen gjenspeiler individer, familier, gruppe, organisasjoner eller lokalsamfunnets anstrengelse for å mestre sin egen tilværelse. I denne prosessen må individet møte de konflikter som oppstår hvis vekst og endring skal oppnås. Slik distriktspsykia-

10 Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 triske sentra er organisert er liggetiden valgt å være svært kort, fra noen dager opp til to uker. Hensikten, i følge Seikkula (12), med en så kort liggetid er at brukeren skal hjem til sitt hjemmemiljø så raskt som mulig. Bli handlekraftig i eget liv Ved at brukerne i min studie fikk delta i nettverket på Brukersenteret hadde de noe å komme ut til etter innleggelsen. Den deltakerkompetansen de fikk på Brukersenteret, kan gi en opplevelse av følelsesmessig likevekt som kan virke styrkende på selvbildet. Det hjalp brukerne å reorientere sitt livsprosjekt og sin selvforståelse, å definere sitt problem og med å kartlegge alternative løsninger. Dette fortsatte brukerne selv med etter innleggelsen, sammen med likemenn på Brukersenteret. De arbeider der sammen med andre brukere, men de har også andre kunnskapskilder som internett, ukeblader og informasjon fra foreningen Mental Helse, som er mennesker med samme problem som dem selv. På Brukersenteret fortsatte de med sin reorientering sammen med andre som er i samme situasjon. Fra sine likemenn møter de en annen gjenkjennelse og anerkjennelse enn noen ansatte kan tilby. Dette kan sammenliknes med Rappaport (24) som fant at empowerment oftest kan skje i virksomheter der det ikke er profesjonelle hjelpere tilstede. Empowerment er vanskelig å definere og forstås lettere ved sitt fravær; maktesløshet, hjelpesløshet, håpløshet, ensomhet, offerrolle, paternalisme, tap av kontroll over ens liv og avhengighet, som Rappaport (24) og Wallerstein & Bernstein (23) gir uttrykk for er betegnende for det motsatte av empowerment. Praksis i Distriktspsykiatrisk senter er av en spesiell art, der ansatte etablerer en personlig relasjon med brukerne. Fokuset i den akutte innleggelsesfasen er konsentrert om å få til å bygge tillitsfulle relasjoner med brukerne. Neste steg er å styrke brukerens sterke side. Og sist, men ikke minst, trenger brukerne å bli handlekraftige i eget liv. Samhandlingene med de ansatte, men også med andre likemenn, etter innleggelsen er viktige for brukerne, slik at de blir i stand til å kunne mestre livets utfordringer i hverdagen. Kliniske implikasjoner Ved akutte innleggelser i Distriktspsykiatrisk senter trenger brukerne å bli ivaretatt på en god måte, der ansatte bruker seg selv i arbeidet med brukerne, slik studien viser. Etter innleggelsen er der er et videre behov for at brukere kan etablere relasjoner sammen med andre slik som for eksempel ved deltakelsesmuligheter i en regional Brukerskole. Virkningen av Brukerskolen viste at den var helsefremmende for brukerne. En slik mulighet etter utskrivelsen gir brukerne muligheter til å knytte relasjoner til andre mennesker i samme situasjon, noe som styrker nettverket deres og kan virke forebyggende. Førstelektor/psykiatrisk sykepleier Torill M. Sæterstrand Institutt for sykepleie og helsefag, Høgskolen i Bodø, Studiested Stokmarknes, Vesterålen Høgskolesenter NO 8450 Stokmarknes torill.saeterstrand@hibo.no REFERANSER Konklusjon 1. WHO. Rapport. www.who.int/mediacentre/news/releases/2008/pr38/en/index.html. 2008. Besøkt 16 oktober 2008 2. Stortingsproposisjon nr. 63(1997-98). Om opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006. Oslo: Sosial-og helsedirektoratet.

Klinisk sygepleje 23. årgang nr. 3 2009 11 3. Stang I. Makt og bemyndigelse. Oslo: Universitetsforlaget; 1998. 4. Vatne S. Pasienten først? Om medvirkning i et omsorgsperspektiv. Bergen: Fagbokforlaget; 1998. 5. Gibson C H. A concept analysis of empowerment. Journal of Advanced Nursing1991; 16: 354-361 6. Lloyd M. Empowerment in the interpersonal field: discurses of acute mental health nurses. Journal of Psychiatric and Mental Health Nursing 2007; 14: 485-494 7. Gordon S. The role of the consumer in leadership and management of mental health services. Australasian Psychiatry 2005; 13 (4): 362-365 8. Hart A. et al. Attuned Practice: A service user study of specialist child and adolescent mental health, UK. Epidemiiiologia e Psichiatrie Sociale 2005;14(1): 22-31 9. Sørgaard KW. Bruk av tilfredshetssundersøkelser. Behov, livskvalitet og kontakt med hjelpeapparatet hos personer med schizofreni. Tidsskrift for Norsk Psykologforening 1996; 36: 21-30 10. Sitzia J, Wood N. Response rate in patient satisfaction research: an analysis of 210 published studies. International Journal for Quality in Health Care 1998; 10 (4): 311-317 11. Miller S D, Hubble M A, Duncan B L. The Heart & soul of change: what works in therapy. American Psychological Association 1999 12. Seikkula J. Åpne samtaler. Oslo: Tano Aschehoug; 2000. 13. Topor A. Hva hjelper? Oslo: Kommuneforlaget; 2006. 14. Blomberg B, Hedelin B. Att få personlig vägledning patienters erfarenheter av møtet med en psykiatrisjukskøterska innom primærvården. Vård i Norden 2007; 2: 25-29 15. Karlsson B. Jeg kjenner det bruser i meg pasientkunnskap om mani som fenomen og lidelse. Vård i Norden 2006; 3: 39-43 16. Ruud T, Reas D. Distriktspsykiatriske sentra, tjenestetilbud og brukertilfredshet. Status og variasjon 2002. Sintef Unimed. www.sintef.no Besøkt september 2007. 17. Gråwe RW, Ruud T, Bjørngaard J H. Alternative akuttilbud i psykisk helsevern for voksne. Tidsskrift Norsk Legeforening 2005; 125 (23): 3265-8 18. Borg, M. & Topor;A. Virksomme relasjoner. Oslo: Kommuneforlaget; 2003. 19. Deagan, P.Recovering Our Sense of Value After Being Labeled Mentally Ill. Journal of Psychological Nursing, 1993; 31,7-11. 20. Kvale S. Interview. En introduktion til det kvalitative forskningsinterview. København: Hans Reitzels Forlag; 1997. 21. Lafferty W M. Deltakelse og demokrati. I Bergh, T. (Red.) Deltakerdemokratiet. Oslo: Universitetsforlaget; 1983. 22. Freire P. De undertryktes pedagogikk. Oslo: Gyldendal; 1974. 23. Wallerstein N, Bernstein, E. Empowerment, Education: Freires Ideas Adapted To Health Education. Health Education Quarterly 1988; 15: 379-394 24. Rappaport J. Studies in Empowerment: Introduction to the issue. Community Mental Health Review 1984, 3:1-7