Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Postboks 4710 Sluppen, 7468 Trondheim Sentralbord: , Telefaks Besøksadresse: E. C. Dahls g.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag Postboks 4710 Sluppen, 7468 Trondheim Sentralbord: 73 19 90 00, Telefaks 73 19 91 01 Besøksadresse: E. C. Dahls g. 10 Saksbehandler Innvalgstelefon Vår dato Vår ref. (bes oppgitt ved svar) Henrik Øvrebø 73 19 91 88 21.01.2015 2014/315-424.1 Juridisk enhet Deres dato Deres ref. 19.06.2014 Trondheim kommune, Eierskapsenheten Postboks 2300, Sluppen 7004 TRONDHEIM Vedtak i ekspropriasjonssak - rådighetsinnskrenkninger i nedbørfeltet for drikkevann, Benna og Grøtvatnet, Melhus Fylkesmannen har behandlet søknad om samtykke til ekspropriasjon og forhåndstiltredelse av rådighetsinnskrenkninger i nedbørfeltet til drikkevannene Benna og Grøtvatnet i Melhus. Saken tilhører MeTroVann-prosjektet. Fylkesmannen har kommet til at søknaden innvilges. Det vises til brev med søknad fra Trondheim kommune av 19.6.2014. Sakens bakgrunn Trondheim kommune, ved Eierskapsenheten, har i kraft av å være vannverkseier søkt Fylkesmannen om samtykke til ekspropriasjon av rådighetsinnskrenkninger for eiendommer i nedbørfeltet til vannene Benna og Grøtvatnet i Melhus kommune. Fylkesmannen er gitt samtykkekompetanse jfr. oreigningsloven (orl.) 2 nr. 47. Det er samtidig søkt om forhåndstiltredelse jfr. orl. 25. Søknaden er datert 19.6.2014. Bakgrunnen for søknaden er MeTroVann-prosjektet som er et samarbeid mellom Melhus og Trondheim kommune om å etablere reservevannforsyning for kommunenes innbyggere. Prosjektet innebærer en sammenkobling av hoveddrikkevannkildene i kommunene, slik at drikkevann fra Benna i Melhus kan forsyne Trondheim for det tilfelle drikkevannet fra Jonsvatnet ikke kan benyttes, og omvendt. I tillegg skal vannet brukes som en vanlig drikkevannskilde. Bakgrunn for prosjektet er forskrift av 04.12.2001 nr. 1372 om vannforsyning og drikkevann (drikkevannsforskriften) 11 som stiller krav til nødvendige beredskapsforberedelser for å sikre levering av tilstrekkelige mengder drikkevann også under kriser og katastrofer i fredstid, og ved krig. Rådighetsinnskrenkningene som det er snakk om å pålegge eiendommene i nedbørfeltet av hensyn til vern av drikkevannet omfatter bl.a. forbud mot alle nye byggetiltak (ikke ordinært vedlikehold), forbud mot camping, bading og bruk av motorfartøyer, forbud mot gjødsel, olje og farlige kjemikalier, forbud mot innlagt vann i hytter og forbud mot å øke bestand av husdyr. Samtlige rådighetsinnskrenkninger går fram av «Klausuleringsbestemmelser i nedbørfeltet til Benna» av 17.10.2013, som er vedlagt søknaden. Rådighetsinnskrenkningene berører 113 private eiendommer (gårds/bruksnummer). Av disse anses 20 å være fast bebodd. Embetsledelse og Kommunal og Justis- og Landbruk og Miljøvern- Oppvekst- og Sosial- og administrasjonsstab samordningsstab beredskapsavdeling bygdeutvikling avdeling utdanningsavdeling helseavdeling Telefaks 73 19 93 01 E-post: fmstpostmottak@fylkesmannen.no Internett: www.fylkesmannen.no/st Organisasjonsnummer: 974764350

2 Fylkesmannen bemerker Rettslig utgangspunkt Lovhjemmel for ekspropriasjon av rådighetsinnskrenkninger for tiltak for vannforsyning er orl. 2 1. ledd nr. 47. Myndigheten til å samtykke til ekspropriasjon er delegert til Fylkesmannen i medhold av orl. 5 og forskrift av 2.6.1960 nr. 1 (endret ved forskrift av 6.04.2001 nr. 390). Orl. 2 1. ledd nr. 47 lyder: Mot vederlag etter skjøn til den det råkar, kan oreigningsinngrepet setjast i verk etter vedtak av eller samtykke frå Kongen, så langt det trengs til eller for: (...) 47. Vassforsyning og avløp. Bestemmelsen skal forstås slik at den også gir hjemmel til å pålegge rådighetsinnskrenkninger for eiendommer rundt vannkilden. Se rundskriv H- 14/02 av 12.12.2002 (KRD). Betingelsene for å kunne samtykke til rådighetsinnskrenkningene følger av orl. 2 2. ledd. Denne lyder: Vedtak eller samtykke kan ikkje gjerast eller gjevast utan det må reknast med at inngrepet tvillaust er til meir gagn enn skade. I dette ligger at det må være en overvekt av relevante fordeler i forhold til den skade ekspropriaten, eventuelt andre, utsettes for som følge av vedtaket. Hva som er relevante fordeler, må vurderes i det konkrete tilfelle. Det er likevel et ufravikelig krav at hensynet til allmenne samfunnsinteresser tilsier at ekspropriasjon skal finne sted. Når det gjelder hvilke skader som skal tas med i nytte/skade-vurderingen, må begrepet forstås i vid betydning. Det er ikke et krav at skadene skal være generelle eller erstatningsbetingede, og det er heller ikke noe strengt årsakskrav. Når det gjelder kravet til forhold mellom skade og nytte, må det være tvilløst at det er en overvekt av nytteeffekter i forhold til skade. Det stilles i utgangspunktet ikke store krav til denne overvekten, det er nok at det kan konstateres at en overvekt klart er til stede. Kravet om at det ikke må være tvil om at en slik overvekt foreligger, vil imidlertid medføre en skjerping av kravet til overvekten av nytte i forhold til skade. Jo mer sannsynlig en nytteeffekt eller skade fremstår, desto mer må den hensyntas i vurderingen. Det vises til rundskriv H-14/02 av 12.12.2002 (KRD). Forandlinger og kontradiksjon Det har vært en prosess forut for søknaden om ekspropriasjon. Søkeren, MeTroVann, har informert rettighetshavere om prosjektet pr. brev og på sin egen internett-side, og holdt informasjonsmøter. Rettighetshaverne har mottatt forslag til klausuleringer og kommet med innspill til disse. En del innspill er tatt inn i de endelige klausuleringsbestemmelsene som det nå søkes om. Det er sendt ut et tilbud om privatrettslig avtale som 13 grunneiere har akseptert.

3 Tilbudsbrevet (brev av 17.1.2014 fra MeTroVann) inneholder for øvrig varsel om mulig ekspropriasjon, som kreves jfr. orl. 12 og forvaltningsloven (fvl.) 16. Det har videre kommet inn merknader til ekspropriasjonssøknaden til Fylkesmannen fra begge grupper av grunneiere/rettighetshavere, ved deres advokater. Dette er merknader fra adv. Kvernrød av 27.10.2014 og fra adv. Vagnhildhaug av 31.10.2014. Disse er lagt fram for søker, som har kommet med replikker i brev av 11.11.2014. Noen grunneiere har etterspurt en større vilje til forhandling og individuelle justeringer av rådighetsinnskrenkninger fra MeTroVann. Slik Fylkesmannen vurderer den prosessen som har vært, oppfyller den lovens krav om å forsøke å få til en minnelig løsning i orl. 12 1. ledd 1. pkt. Videre må de berørte parter, grunneierne og hytteierne, ha fått tilstrekkelig mulighet til å si sin mening, jfr. samme bestemmelse. Grunnleggende premisser for vurderingen Fylkesmannen har vurdert hvorvidt inngrepet klausulene innebærer er «tvillaust» til «meir gagn enn skade», jfr. orl. 2 2. ledd. Spørsmålet er om klausuleringene samlet sett og hver for seg gir et så viktig bidrag for å sikre rent drikkevann at de uten tvil overgår ulempene de påfører grunneiere og hytteeiere. Dette reiser dels spørsmål om man har et forsvarlig vitenskapelig grunnlag å vurdere en klausul ut i fra, dvs. om utredningen av saken er tilstrekkelig jfr. fvl. 17. Videre blir det et viktig spørsmål hvilket nivå for beskyttelse drikkevannet i Benna og Grøtvatnet skal ha. Først vil Fylkesmannen i dette avsnittet utdype selve problemstillingen noe mer. Dette vil utgjøre viktig premisser for vurderingen av om klausuleringene tvilløst er mer til fordel enn ulempe. Aller først må det være sagt at rent drikkevann til befolkningen er et hensyn av svært høy samfunnsmessig prioritet, som i seg selv utvilsomt kan gi grunnlag for ekspropriasjon, jfr. orl. 2. Et utgangspunkt er at beskyttelsesklausulene, dvs. restriksjonene på aktiviteter i nedbørfeltet, alene skal være tilstrekkelig for å beskytte drikkevannet mot forurensning. Det følger av drikkevannforskriften 14. Denne sier at drikkevannet skal være beskyttet av minst to «hygieniske barrierer». Hver av disse skal alene kunne forhindre forurensning for det tilfelle at den andre ble satt ut av spill. Det er viktig at ikke én og samme hendelse kan slå ut begge barrierer. Derfor må barrierene være uavhengige og hver for seg gi full beskyttelse. Dette er et grunnleggende prinsipp for norsk vannforvaltning. Det følger av Vannforsyningens ABC, pkt. A.1.2. Dette er en omfattende fagrapport om drikkevannsforvaltningen (Folkehelseinstituttet 19.5.2004), som bl.a. innholder hovedprinsipper for beskyttelse av drikkevann i dag. Klausuleringene som setter restriksjoner på menneskelig aktivitet i nedbørsfeltet til vannet anses til sammen å være én fullstendig, naturlig hygienisk barriere. Behandlingen av vannet i vannbehandlingsanlegget, der vannet skal gjennomgå siling, UV-stråling og kloring, anses dessuten som én barriere.

4 Et neste spørsmål blir hvor sikker beskyttelse én barriere alene må gi mot forurensning av drikkevannet i Benna og Grøtvatnet for at man skal anse beskyttelsen for å være god nok. Totalt fravær av potensielt forurensende virksomheter, altså i praksis all menneskelig aktivitet som følger med boliger, veier, friluftsliv, industri m.v. gir selvsagt best beskyttelse. Slik er det ved flere drikkevann. Dette kreves likevel ikke etter gjeldende regelverk. Hvor streng beskyttelse som kreves avhenger av den konkrete vannkilden og hvem den skal betjene. Se Mattilsynets veiledning til Drikkevannsforskriften av 4.12.2001. Foruten at drikkevannet skal være beskyttet mot helseskadelige stoffer, skal det ha en klar, ren farge, lukt og smak. Se drikkevannsforskriften 12. Benna har vært drikkevann for Melhus i flere tiår. Vannet forsyner i dag ca. 10 000 personer. Det har lenge eksistert restriksjoner i området. Dette er Melhus kommunale vassverks servitutter, vedtatt av Industri- og håndverksdepartementet den 15.10.1968. Dessuten er det gitt bestemmelser for nedbørfeltet i kommuneplanens arealdel for Melhus (2011-2020) pkt. 7.3. Området har arealstatus som LNF-område med hensynsone drikkevann og er i realiteten således underlagt byggeforbud. Vannkvaliteten i Benna regnes i dag for å være meget god. Slik Fylkesmannen forstår de fagkyndige uttalelsene er vannet godt egnet som drikkevann generelt sett. Den kjemiske kvaliteten regnes som god, bl.a. fordi det er lavt innhold av partikler (turbiditet), stabilt klart vann, gode oksygenforhold, lavt innhold av næringssalter og stabil, egnet surhetsgrad (ph) for drikkevann. Videre skal den bakteriologiske kvaliteten også være god. Men det er målt spor av tarmbakterier (E-coli). Vannkilden er ikke sikker mot forurensning i form av helsefarlige smittestoffer. Se rapporten «Vannkvalitet og Miljøtilstand i Benna, Melhus kommune» av 29.01.2010, av Miljøenheten, Trondheim kommune m.fl. Som følge av strengere beskyttelseskrav har Benna som vannforsyningsanlegg i dag ikke nødvendig godkjenning etter drikkevannsforskriften. En dialog om dette skal ha pågått mellom Melhus kommune og godkjenningsmyndigheten, Mattilsynet, i flere år. Melhus har over flere år arbeidet mot å utbedre anlegget, blant annet ved å revidere eksisterende klausuleringer og sørge for tilfredsstillende reservevannsløsning. Se rapport med plangodkjenning fra Mattilsynet av 12.8.2010. Trondheim kommune har hittil heller ikke hatt en godkjent reservevannsforsyning. Dette er den viktigste bakgrunnen for satsingen på MeTroVann-prosjektet, og søknaden om ekspropriasjon som Fylkesmannen nå har til behandling. Benna er ca. 5 km 2 og Grøtvatnet ca. halvparten så stort. Dette anses som små innsjøer i drikkevannsammenheng. I brev fra NIVA (Norsk Institutt for vannforskning) av 10.12.2013 er det gjort en generell vurdering av behovet for beskyttelse av vannene, tatt i betraktning størrelsen og at de nå skal være reservevannskilde for mange flere mennesker enn tidligere: «Benna er med sine 5 km2 en liten innsjø som skal forsyne en stor by, inntil 200 000 personer. Den kommer i samme kategori som Maridalsvannet som forsyner Oslo, og det er nærliggende å sammenlikne litt med hvordan man har tenkt mht. beskyttelsestiltak her. Slike små innsjøer kan lett ødelegges ved å tillate fri utvikling av menneskelig aktivitet i nedbørfeltet, og de får derfor streng klausulering. Tønsbergs

5 gamle hovedkilde (Akersvannet), Sandefjords gamle hovedkilde (Goksjø) og Hortens gamle hovedkilde (Borrevann), er eksempler på innsjøer som har blitt permanent ødelagt som drikkevannskilder som følge av nærmest fri utvikling av menneskelig aktivitet i nedbørfeltet. Disse er nå nedlagt og byene fjern-forsynes fra Farris og Eikeren (VIV). Alle mindre vannkilder har i dag klausuleringer i nedbørfeltet.» «Det er derfor liten tvil om at man må innføre strenge klausuleringer i Bennas nedbørfelt når den skal forsyne både Trondheim og Melhus kommuner.» Benna og Grøtvatnet blir hovedvannskilde for Melhus, med forsyning av ca. 10 000 mennesker der. Man vil dessuten føre en del vann til Trondheim permanent. Totalt er det anslått at man til sammen vil forsyne ca. 43 000 mennesker i Melhus og Trondheim. Vannene skal være reservevannkilde for Trondheim, og kan også levere vann til Malvik kommune. Hele regionen på ca. 200 000 mennesker vil kun i perioder bli forsynt med vann fra Benna og Grøtvatnet. Det kan bli lange perioder. Det nevnes for øvrig at blant de som kan få vann fra Benna og Grøtvatnet er St. Olavs Hospital som er sykehus for en befolkning på ca. 300 000 mennesker. I følge Mattilsynet bør det være et overordnet prinsipp at Benna og Grøtvatnet har like god drikkevannsbeskyttelse som Jonsvatnet. Se Mattilsynets brev av 14.1.2011. Dette har støtte i uttalelsene fra NIVA der det fremheves at forsyning av vann til store befolkninger krever streng klausulering. Dette blir et viktig premiss for Fylkesmannens vurdering. Endelig nevnes her at det er et hovedprinsipp i norsk vannforsyning å primært forhindre forurensning av selve drikkevannskilden, fremfor å satse på å rense vannet. Se veilederen til drikkevannsforskriften i merknaden til 14. Fylkesmannen ser på dette som et naturlig og fornuftig prinsipp, ikke bare for å forbygge forurensning men også fordi det trolig har betydning for befolkningens tillit til at drikkevannet er rent. Det er Mattilsynet som skal godkjenne det samlede anlegget for drikkevannsforsyning, jfr. drikkevannsforskriften 8 og 9. Perspektivet Mattilsynet har, er sikring av drikkevannskvaliteten. De vil nødvendigvis ikke være like opptatt av grunneiernes behov og ønsker. Dette må Fylkesmannen se på. Ved bedømmelse av fordelene med klausulene må imidlertid Mattilsynets fagkyndige vurderinger tillegges betydelig vekt. Drøfting av særlig viktige spørsmål Fylkesmannen har i fortsettelsen sett nærmere på klausuleringsbestemmelsene (heretter kalt «klausulene»), ulempene de vil gi for grunneierne og betydningen for å hindre forurensning av drikkevannet. De klausulene som reiser særlig utfordringer i ekspropriasjonssaken er spesielt drøftet. Alle klausuler er vurdert. Det som skal vurderes blir særlig de fordeler og ulemper som følger av ekspropriasjon av rettigheter ut over eksisterende restriksjoner i nedbørfeltet. Hvorvidt eksisterende restriksjoner fortsatt skal gjelde blir ikke drøftet. Nedbørfeltet strekker seg grovt sett fra om lag ca. 250 m til ca. 1 km fra vannet. Noen steder er nedbørfelt en del smalere eller bredere. Langs østsiden av Grøtvatnet er det noen steder så smalt som ca. 50 meter, mens det på vestsiden av Benna er opp mot ca. 1,3 km.

6 Etter vurderinger av ulempene ved klausulene drøftes hvordan fordelene med klausulene skal bedømmes. Herunder tas det stilling til hvorvidt saken er tilstrekkelig utredet. På bakgrunn en samlet vurdering av ulemper og fordeler holdes opp mot hverandre, treffes til slutt en konklusjon. i) Forbud mot byggetiltak m.v. ( 1-8) Et første, viktig spørsmål gjelder begrensningene i retten til å bygge på eiendommene i området. Etter klausulene 1-8 skal det i utgangspunktet være forbud mot alle typer byggetiltak. Det er noen få unntak. Det skal være adgang til å søke om dispensasjon fra forbudet. Unntakene fra forbudet gjelder bl.a. ordinært vedlikehold, som uttrykkelig er lov. Riving og fasadeendringer er dessuten ikke omfattet av opplistningen i forbudet, slik de er i plan- og bygningsloven (pbl.) 1-6. Fylkesmannen forstår det dithen at dette kan tillates. Dette må for øvrig ha tillatelse etter Melhus kommunes kommuneplan 7.3. Se nedenfor. Bestemmelsen betyr en stans av videre utbygging i nedbørfeltet til drikkevannet. Eierne vil ikke kunne utvide med tilbygg og annekser, verandaer, garasjer, nye parkeringsareal, m.v. Vesentlige oppgraderinger av en bolig eller hytte er altså ikke lov, i alle fall som en klar hovedregel. Muligheten for unntak omtales nærmere nedenfor. Eierne vil likevel kunne gjøre en del for å utbedre byggverk, jfr. retten til vedlikehold og fasadeendringer. Det har vært restriksjoner på bygging ved Benna og Grøtvatnet lenge. I klausuleringene fra 1968 ble all ny bebyggelse forbudt hhv. 100 og 50 meter fra Benna og Grøtvatnet. I nedbørsfeltet for øvrig var det tillatt å oppføre ett nytt hus eller en hytte pr. 10 dekar grunn, ut over bebyggelsen pr. 1.1.1967. Bebyggelse for landbruk var unntatt. I Melhus kommuneplan pkt. 7.3 er også hovedregelen at ethvert byggetiltak i nedslagsfeltet til drikkevann er forbudt. Fasadeendringer og andre mindre tiltak kan likevel tillates etter søknad, forutsatt at det ikke har konsekvenser for drikkevannet og ikke hindrer allmenn ferdsel. For øvrig kan det søkes om dispensasjon fra kommuneplanen etter dispensasjonsregelen i pbl. 19-2. Byggeforbud i hele nedbørfeltet, inkludert bygninger i landbruket, er et vanlig beskyttelsestiltak for drikkevann i dag. Se Vannforsyningens ABC pkt. C.3.2.4. På Jonsvatnet er det byggeforbud i hele nedbørsfeltet, selv om det ikke er formulert uttrykkelig. Se Trondheims kommuneplan (2012-2024) pkt. 38. Bygging er i seg selv aktivitet som kan skape forurensning. Men det er like viktig med et byggeforbud å begrense aktivitet generelt. Åpnes det for noe utbygging, f.eks. oppgraderinger, vil det i praksis lett kunne føre til en utglidning der det over tid blir betydelig mer bygging og bruk. Et klart forbud gjør at man bedre kan kontrollere aktiviteten i området. I følge klausulene 1-8 2. ledd kan det søkes om dispensasjon til utbyggingstiltak. Dette kan gis av vannverkseier. Betingelsen for dispensasjon er at tiltaket vurderes som ikke i strid med drikkevannsinteressen. For huseierne i området blir praktiseringen av dispensasjonsregelen av stor betydning. Fra

7 grunneiernes side er det anført at klausulene 1-8 gir for dårlig forutsigbarhet. Se merknadene fra adv. Vagnildhaug av 31.10.2014. MeTroVann vil lage retningslinjer for behandling av søknader om dispensasjon. Fylkesmannen har i forbindelse med ekspropriasjonssaken mottatt et utkast til slike retningslinjer, kalt «Veileder til klausuleringsbestemmelsene i nedbørfeltet til Benna», datert 3.12.2014. Dette er foreløpig kun et utkast, men likevel interessant. Enkelt oppsummert sies det at dispensasjoner kan være mulig der dette ikke vil øke aktiviteten. I motsatt fall kan dispensasjon ikke gis. I utkastet står det bl.a.: «I den konkrete vurderingen av hvorvidt gjenoppbygging av byggverk etter brann/naturskade kan tillates, bør det gjøres en vurdering av i hvilken grad gjenoppbyggingen vil kunne øke bruken av eiendommen/aktiviteten i nedbørfeltet, i forhold til aktiviteten på det tidspunktet da byggverket brant eller naturskaden inntraff. Dersom byggverket var i alminnelig god stand og i jevnlig bruk som bolig for fastboende/fritidsbolig/landbruksbygg før det brant, vil ikke en gjenoppbygging være i strid med drikkevannshensynet. Det kan imidlertid settes vilkår for gjenoppbyggingen» Følges retningslinjene vil det bli tillatt å oppgradere boliger, og bygge opp igjen bygninger etter evt. brann. Visse modifikasjoner må imidlertid tåles, f.eks. at det stilles krav om flytting av bygningen noe lengre vekk fra vannkilden. Med dette tas viktige rimelighetshensyn. For hytter står det i retningslinjene at utvidelse og oppgraderinger ikke tillates ved dispensasjon. Begrunnelsen er at dette kan gi økt bruk, av flere personer og flere antall døgn. Retningslinjene er ikke rettslig bindende. Særlig er de ikke bindende for Melhus kommunes behandling av byggesøknader etter plan- og bygningsloven. Det må likevel være riktig å i noen grad ta retningslinjene i betraktning ved vurderingen av klausulen 1-8 her. Retningslinjene viser etter Fylkesmannens syn at det kan forventes at det vil bli utvist rimelighet ved praktisering av dispensasjon. Man kan spørre om pbl. 19-2 er mildere enn dispensasjonsregelen i klausulene 1-8 2. ledd. Fylkesmannen tror ikke det er tilfelle, i alle fall er forskjellen neppe så stor. Etter begge regler må hensynet til drikkevannet tillegges meget stor, i praksis avgjørende, vekt. Fylkesmannen ser ikke at klausulene 1-8 går veldig mye lengre enn gjeldende regelverk. Retningslinjene synes langt på vei å følge forvaltningspraksis for praktiseringen av pbl. 19-2. Råderettsbegrensningen som ligger i klausulene 1-8 gir noe usikkerhet for grunneierne i hvilken grad de får bygge opp etter brann. Fylkesmannen anser likevel ikke usikkerheten for å være så stor at den må gis stort utslag som ulempe i ekspropriasjonsvurderingen etter orl. 2. Det forutsettes at MeTroVann følger opp utkastet til retningslinjer i hovedtrekk. ii) Krav til V/A løsninger ( 1-9 og 1-10) Betryggende vann- og avløpsløsninger fra hus i området er åpenbart nødvendig for en tilfredsstillende beskyttelse av drikkevannet. I Vannforsyningens ABC pkt. C.3.2.4. heter det at: «Avløpsrenseanlegg er uønsket i nedbørsfelt til drikkevannskilder. Slike anlegg representerer en fare for ukontrollert tilførsel av forurensninger selv om avløpet til vanlig bringes ut av nedbørfeltet. Ukontrollert tilførsel av forurensninger kan blant annet skje ved driftsstans på anlegget, kraftig nedbør, brudd eller lekkasjer på ledningsnettet, og stopp i pumpestasjoner.»

8 Avløpsanlegg skal være godkjent etter forurensningslovgivningen, jfr. forurl. 8 og forurensningsforskriften 12-4. Melhus kommune har vedtatt lokal forskrift med krav til avløpsanlegg. Dette er Forskrift for utslipp av avløpsvann fra boligog fritidsbebyggelse ( ) av 2.10.2009. I følge forskriften 9 er det forbudt med nye eller økte utslipp av sanitært avløpsvann i nedbørfeltet til Benna og Grøtvatnet. Se kart over følsom sone A for drikkevannskilder av 14.5.2008. Det gjelder altså i dag et forbud mot avløpsanlegg som kan øke utslipp her. I følge klausulene 1-9 tillates avløpsanlegg for boliger, forutsatt at den tilfredsstiller visse kvalitetskrav. Det skal bl.a. være tett tank for svart vann, og separat avløp for gråvann med egen rensing, etter et system kommunen har godkjent. Dette samsvarer med anbefaling fra NIVA gitt i brev av 6.5.2013. Hytter må etter 1-10 ha toalettløsning med tett bunn uten mulighet for sig, som skal være godkjent. I søknaden går det fram at man følger regelen som gjelder for hytter ved Jonsvatnet, jfr. Trondheims kommuneplans arealdel 38.2. Dvs. kan biologisk toalett eller forbrenningstoalett godkjennes etter søknad. Disse reglene innebærer at noen må utbedre sine anlegg. Det vil i så fall medføre kostnader for dem. Forurl. 18 og forurensningsforskriften 12-14 gir kommunen på visse betingelser hjemmel til å stille strengere krav til avløpsanlegg, med den virkning at eier må bekoste utbedring. Det er begrenset hvor store kostnader kommunen med denne hjemmelen kan påføre eiere. Kostnader ut over dette som følge av klausulene 1-9 og 1-10 skal eierne ha kompensert i skjønnssaken, jfr. orl. 2 1. ledd. Fylkesmannen ser imidlertid ikke at klausulene medfører praktiske ulemper av betydning, målt opp mot fordelen de gir ved å forebygge utslipp. Forbudet mot innlagt vann i hytter, i klausulene 1-10, er begrunnet i at dette vil gi et større vannforbruk, noe som igjen vil gi mer utslipp. Et tilsvarende forbud gjelder for hytter på Jonsvatnet. Se Trondheim kommuneplans arealdel 38.2. Det skal ved Jonsvatnet være gitt pålegg om å fjerne/plugge eksisterende, innvendige vannledninger. Fylkesmannen ser ikke at det er det en relevant problemstilling om en slik type ekspropriasjon kan tillates ut i fra forbudet mot tilbakevirkende lover i Grl. 97. Det er jo her snakk om eksproprasjon av en begrenset rettighet. Orl. 2 kan gi hjemmel til langt mer inngripende eksproprasjonsinngrep, f.eks fullstendig eiendomsovertakelse. For hytteiere med innlagt vann er det en ulempe av å måtte fjerne dette. Det vil fortsatt være tillatt med vannledning fram til hytteveggen. Dette reduserer denne ulempen betydelig. Bruksverdien av hytten for eierne reduseres uansett. Tas vann inn i hytten må (grå)vannet nødvendigvis slippes ut igjen. Det er rimelig å anta at forbruket kan øke hvis man har vann inne. Det gjelder her utslipp av gråvann fra til sammen om lag 80 hytter. De aller fleste ligger ganske nær vannet. Man kan derfor legge til grunn at klausulen vil ha merkbar effekt på utslipp av gråvann.

9 Forbudet mot innlagt vann gjelder ikke for boliger. Innlagt vann i boligene gir naturligvis også mer utslipp, men det kun 20 boliger. Ut i fra vanlig standard for boliger ville det være mye større ulempe å miste innlagt vann der enn i hytter. Fylkesmannen finner at forskjellsbehandling av boliger og hytter når det gjelder innlagt vann er forsvarlig begrunnet. iii) Bading ( 1-2) Det har vært et spørsmål om forbudet mot bading er for strengt. Etter gjeldende klausuler pkt. 7 er «organisert bading» forbudt. Fra Mattilsynets side er det tidlig i saken, i brev av 12.8.2010, lagt til grunn at bading utgjør en av de viktigste truslene mot råvannskilden Benna og Grøtvatnet. De har siden holdt fast ved at det bør være et totalt badeforbud, se bl.a. brev av 17.6.2014. Bading er forbudt ved Jonsvatnet, jfr. Trondheim kommuneplans arealdel 38.2. Det er et generelt spørsmål hvorvidt bading i seg selv utgjør en forurensningsfare for drikkevann. Fra grunneiernes side er problemstillingen belyst i brev fra Bjørn Ove Johnsen av 9.7.2014 til Mattilsynet. Det er der blant annet vist til at det tillates (ikke organisert) bading i flere andre vann her i landet som er drikkevann. Det er ikke Fylkesmannens oppgave å foreta en vannfaglig vurdering om bading eller andre aktiviteter i nedbørfeltet kan føre til forurensning av drikkevannet. I ekspropriasjonssaken er spørsmålet om det foreligger nevneverdig tvil om at fordelene med et forbud mot bading overstiger ulempene, og dette må vurderes i en vid kontekst. Det er noe annet. Fylkesmannen må basere sin vurdering på utredningene fra vannfaglige myndigheter. Det er ca. 20 fastboende og 80 hytter, hvorav man må anta at så å si alle blir uheldig berørt av et badeforbud. I tillegg må en legge til grunn at det ville vært en del tilreisende badere. Friheten til å kunne ta et bad er et gode. Det å fratas muligheten for å kunne bade i et vann som deres eiendommer har en sterk stedlig tilknytning til må i seg selv sies å være en klar ulempe. Det er flere vann i regionen foruten Benna og Grøtvatnet. Nærmeste store vann er Skjeggestadvatnet/Ramsjøen. Dette ligger utenfor nedbørfeltet, og omfattes ikke av et badeforbud. Det er ellers flere mindre tjern nær ved som utenfor nedbørfeltet, bl.a. Hjultjønna. Skjeggestadvatnet ligger øst for Benna, med brukbar tilgang via flere veier fra eiendommene langsmed vestsiden av Grøtvatnet og Benna. Avstanden fra eiendommene her er anslagsvis fra ca. 1 opp til ca. 4 km, dvs. ikke gåavstand for særlig mange men sykkelavstand for de fleste. Enhver har rett til å bade her, i rimelig avstand fra hus og hytter, jfr. friluftsloven 8. I noe grad avhjelper dette ulempen med et badeforbud. Fordelen med et badeforbud er ikke kun å unngå den type forurensning som man kan se for seg f.eks. hvis en person med magesyke som bader avgir smittestoff til vannet. Poenget med klausulene er i stor grad å begrense aktiviteten i nedbørssonen generelt, for slik å unngå potensielt forurensende handlinger. Bading må, bl.a. sammen med fisking og organiserte aktiviteter som o-løp o.l., antas å ha relativt stor betydning når det gjelder å regulere tilreisende utenfra. Bading vil gjerne føre med seg rasting i vannkanten. Man kan ikke

10 overse den økte fare dette kan medføre for at noen etterlater matrester eller søppel her, eller lar hunder gå fritt eller bade, selv om det ikke er lov. Når Fylkesmannen skal ta stilling til fordelen med én klausul, som f.eks forbudet mot bading, må det skje i denne utvidete konteksten. Selv om det er av stor interesse å vite mest mulig om hvordan bading evt. kan føre til smitte i drikkevannet, er dette derfor ikke alene avgjørende. Spørsmålet om bading er noe mer drøftet lengre nede. iv) Bruk av motorbåt, og fiske ( 1-5 og 1-6) Fiske skal være tillatt for grunneiere. Men utleie av fiskerettigheter er ikke lov, jfr. klausulene 1-6. Dette innebærer et visst økonomisk tap. Men det gir ikke ulemper som veier tungt som motargument mot ekspropriasjon. Det har heller ikke vært anført fra grunneiernes side. Forbudet mot mot motorfartøy i 1-5 reiser imidlertid noen spørsmål. At motorer kan være forurensende er det liten grunn til å stille spørsmål ved. Men grunneierne mener at forbudet mot motorfartøy vil hindre forsvarlig forvaltning av røyebestanden, som er stor i Benna. Annen praktisk bruk av båt, f.eks. for å inspisere skogparseller, vanskeliggjøres også. Dessuten er det noen hytter som ikke har vei helt fram, som bruker båt som adkomst. Fisket etter røye skjer med garn om høsten, på gyteplasser langt fra gårdene. I følge merknadene fra adv. Kvernrød av 27.10.2014 ligger noen gårder så langt som ca. 3 km fra fiskeplassene. Må fiskerne ro, er det en ulempe som må medregnes her. Dette vanskeliggjør fisket, og kan hende utelukker fisket for enkelte. Etter gjeldende klausuler av 15.10.1968 pkt. 9 er motorbåttrafikk på Benna og Grøtvatnet forbudt for alle andre enn grunneiere som har behov for motorbåt i forbindelse med jordbruk og skogsdrift. På Jonsvatnet er det forbudt å bruke motorfartøy, jfr. Trondheims kommuneplan pkt. 38.2. Hovedregelen i 1-5 er strengere enn gjeldende klausul pkt. 9. Det er for øvrig hjemmel i 1-5 2. ledd til å gi dispensasjon til bruk av elektrisk båtmotor. Forutsetningen er at det vurderes å ikke være i strid med drikkevannsinteressen. Etter gjeldende klausul er det strengt tatt ikke tillatt med bruk av motorbåt i fisket eller for adkomst til hytter. Dette er kanskje ikke fulgt helt nøye. I utkastet til veileder til klausuleringsbestemmelsene, slik det foreligger (utkast 3.12.2014) er det ikke sagt noe om behandling av en evt. søknad om dispensasjon til bruk av el.motor. Fylkesmannen ser dermed på klausulen slik den er omsøkt som et generelt forbud mot motorer. En uttrykkelig dispensasjonsadgang må imidlertid forstås som en reell mulighet for å gjøre unntak hvis drikkevannsinteressen ikke står i veien for dette. v) Camping og arrangementer ( 1-3 og 1-4) Klausulene 1-3 innfører forbud mot camping / leirslagning i hele nedbørfeltet. Til nå har det vært forbudt med organisert leirslagning i nedbørfeltet, og forbudt med all leirslagning innenfor 100 meter fra Benna og Sagbekken, og 50 meter fra Grøtvatnet, jfr. klausulene fra 1968 pkt. 7. Området som rammes av forbudet mot ikke-organisert leirslagning er derfor mye større enn det har vært.

11 Utvidelsen av forbudet mot leirslagning er en ulempe. Det får betydning bl.a. for utøvelsen av jakt. Ulempen må imidlertid kunne avhjelpes langt på veg med leirslagning utenfor nedbørfeltet. Nedbørfeltet til Benna utgjør ikke et stort område i en slik sammenheng. Attraktive leirplasser er vel for øvrig helst nede ved vannene, der det lenge har vært forbudt å campe. Ulempen kan etter dette ikke anses som så veldig alvorlig, slik Fylkesmannen ser det. Klausulene 1-4 forbyr organiserte arrangementer, som f.eks sportsstevner, i nedbørfeltet. Dette går lengre enn på Jonsvatnet, der dette er begrenset til å gjelde innenfor 100 meter fra vannet (med mulighet for tillatelse etter søknad). På Benna og Grøtvatnet er det forbudt med sportsstevner og sammenkomster i nedbørfeltet allerede, jfr. klausulene fra 1968 pkt. 11. Forskjellen fra tidligere er bare at det i de nye klausulene ikke uttrykkelig nevnes at det kan gis dispensasjon fra forbudet. Ordinært friluftsliv er tillatt, herunder skiløping. Det nevnes at lysløypen på «Trehjørningen», som holdes av idrettslaget Trønder-lyn, i følge kartene Fylkesmannen har tilgang til ligger utenfor nedbørfeltet. Forbudet rammer dermed ikke skirenn der. Videre nevnes at 1-4 i følge søker ikke er ment å omfatte ordinær elgjakt. Ut i fra de opplysninger Fylkesmannen har om sportsstevner og andre organiserte aktiviteter ved Benna og Grøtvatnet, kan ikke endringen klausulene 1-4 innebærer anses som noen stor ulempe. vi) Landbruksdrift ( 1-12, 2-5, 2-6 og 3-2) Klausuleringsbestemmelsenes virkning for landbruksdriften er et viktig spørsmål. Det er 7 bebodde gårdsbruk i området. Av disse grenser 2 til Benna, kun ett til Grøtvatnet (Ven) og 4 til begge vannene. Det er ytterligere 8 landbrukseiendommer som ikke er bebodd. Det er gjort rede for landbruksdriften i Asplak Viaks rapport av 21.3.2013, pkt. 5. Det holdes dyr kun på Grøtan gård (gnr/bnr 139/1). I 2013 skal de ha hatt 9 sau og 7 hester. På gårdene Grøtmoen, Grøthogstret og Ven har man av og til sau, hest og ungdyr/kyr utenifra på beite. Det har tidligere vært så mange som 200 beitende sauer på Grøtmoen, men ikke i 2013. Ven har hatt to hester på beite i 2013. På gårdene Ven, Grøtan og Grøthogstret er det kornproduksjon, på de to første økologisk. For øvrig produseres gras på flere gårder. Det skal være til sammen ca. 800 dekar dyrket mark, i alle kategorier. Det vil fortsatt være tillatt å dyrke omtrent samme arealer som i dag. Men oppdyrking av nye områder vil være forbudt, jfr. klausulene 2-6. Klausulene stiller imidlertid krav til hvilke type gjødsel som kan brukes hvor. Det skal ikke være tillatt å bringe organisk gjødsel inn i nedbørsfeltet. Men det kan brukes gjødsel fra egne dyr eller kunstgjødsel på samme arealer som i dag, inntil så nær vannene som 50 meter. I beltet fra 50 meter til 10 meter fra vannene kan det dyrkes, men kun med kunstgjødsel. Her er bruk av plantevernmidler ikke lov. I 10 metersbeltet er også bruk av kunstgjødsel forbudt. Dette følger av klausulene 1-12, 2-5 og 3-2. For ordens skyld nevnes at søker har opplyst at klausulene 3-1 skal forstås slik at all vegetasjon i form av trær og busker kan fjernes i 10 metersbeltet, men

12 ikke gress, lyng og lignende. Det er fordi sistnevnte skal ha en bedre renseevne for overflatevann enn trær og busker. Gårdene Grøthogstret og Grøtan driver i dag økologisk jordbruk, og gjødsler med hhv. kyllinggjødsel og beinmel. Forbudet mot inntransport av organisk gjødsel kan vanskeliggjøre økologisk drift. Det er i så fall en ulempe av betydning. Økologisk jordbruk deler visse idealer med drikkevannsbeskyttelse, bl.a. forsiktighet i bruk av plantevernmidler. Det er ikke dermed sagt at dette gir mindre fare for forurensning av drikkevannet enn tradisjonell drift. Kunstgjødsel (og plantevernmidler) skal i følge Mattilsynet være mindre problematisk enn organisk gjødsel for Benna og Grøtvatnet som drikkevannskilder. Det er fordi husdyrgjødsel inneholder smittestoffer. Avrenning fra kunstgjødsel kan tilføre næringsstoffer til vannet, men dette anses generelt sett ikke å utgjøre en stor trussel mot norske drikkevann. Se brev fra Mattilsynet av 17.06.2014. Det gjelder også for Benna som har et lavt nivå av næringssalter (jfr. Fagnotat av 29.01.2010 fra Miljøenheten i Trondheim kommune, s. 14). Fylkesmannen finner at forbudet mot inntransport av organisk gjødsel til nedbørsfeltet i 1-12 virker rimelig begrunnet i hensynet til vern av drikkevannskilden. vii) Hestehold og beiting ( 1-11, 1-15, 2-3 og 2-4) Klausuleringene tillater at det fortsatt holdes hester på Grøtan. De kan imidlertid ikke øke bestanden ut over 5 hester, som var antallet de hadde ved den 1/7-2013. Gården har hatt flere hester, og har hatt planer om å etablere ridesenter med så mange som 15-20 hester. Etter klausulene 1-15 blir det ikke tillatt med et slikt senter. Dette har vært et viktig spørsmål i saken. NIVA har i brev av 10.12.2013 sett nærmere på spørsmålet om hestehold. Om hestehold i drikkevannsområder generelt skriver de bl.a. at: «En og annen hest her og der, er ikke så forurensningsskapende, men når det kommer mange sammen, kan de utgjøre en betydelig forutrensningskilde for et lite vatn. Rundt Maridalsvannet er det maksimalt lov til å ha 4 hester på gårdene. I Drikkevannsforsyningen ABC kapittel C, side 33, nevnes rideskoler og kennel som aktiviteter som man ikke bør ha i nedbørfeltet til en drikkevannskilde. I tillegg til å skape egen hygienisk forurensning, trekker disse aktivitetene også mye folk inn i feltet, noe som fører til økt sanitæravløp. Videre har NIVA vurdert hesteholdet på Grøtan konkret. Om dette står bl.a: «Tjønna» på Grøtan og utløpsbekken som «kommer og går» indikerer at den grove morenen som utgjør løsmassene som jordene og gården ligger på, er meget permeable. De er i hht. NGU-kartet bare middels egnet til infiltrasjon. Ved å ha som mye som 15 hest som antydet i APNs klausuleringsforslag, kan det resultere i at man får «innsauset» denne jorda rundt driftsbygningen og ned mot Tjønna med hestemøkk, fra gjødselsig, havnehage, beite, etc., noe som over tid kan resultere i merkbar forurensning av Benna, via Bennabekken.» og: «Slik driftsbygningene ligger, i forhold til hovedhus, veien forbi eiendommen, terrengets helning, etc., vil det være mest naturlig å ha hestene gående på området på østsida av driftsbygningen, bl.a. for å slippe møkk og hestespor-slitasje på tunet og plener. Hester går ute store deler av året. Er det mange av dem, så blir havnehager svært opptråkkede, og jorda der blir veldig full av møkk. Smelteperioder og

13 regnværsperioder tar dette med seg til nærmeste bekk. I bekker som drenerer hestebeiter/havnehager på gårdene i Maridalen i Oslo har vi observert store konsentrasjoner av tarmbakterier i slike perioder (mer enn 20000 E.coli per 100 ml). Det er vist at hesteavføring potensielt kan inneholde patogener som også kan smitte mennesker, bl.a. Campylobacter spp., Giardia intestinalis, og Cryptosporidium parmum, cf. Gismervik og medarbeidere (2009), der det henvises til undersøkelser som viser at 4,5%-28% av besetningene kan inneholde slik smitte.» Etter klausulene 2-3 skal det være forbudt å ferdes med hest i 50 metersbeltet nær vann og vassdrag. Det er videre forbudt å la husdyr beite her, jfr. 2-4. Begrunnelsen ligger i mulig forurensning av vannet fra avføring fra dyrene. Det er en ulempe for Grøtan hvis de ikke får bygge opp et slikt ridesenter de har hatt planer om. Men fremdeles kan de ha 5 hester, slik de har hatt. Kommunen har hjemmel i pbl. 11-8 2. ledd a) til i kommuneplanen å vedta bestemmelser som forbyr nye typer virksomhet i nedbørfeltet, som for eksempel ridesenter. Derfor kunne gården uansett ikke være sikker på at de fikk lov til å realisere sine planer om dette. Som nevnt ovenfor vil forbudet mot inntransport av husdyrgjødsel gjøre økologisk jordbruk vanskelig. Det er påstått at en omlegging til konvensjonell drift vil redusere inntektene så mye at det ikke blir regningssvarende å holde husdyr i det hele tatt. Se merknader fra adv. Kvernrød av 27.10.2014. Dette kan ikke legges til grunn som sikkert. Fylkesmannen antar at det i betydelig grad vil avhenge av gården selv. Forbudet mot ridning på stiene i vannkanten vil i alle tilfelle bli en ulempe. Dette avhjelpes noe ved at det finnes en del ridestier lengre fra vannet som kan brukes. Forbudet mot inntransport av beitedyr i 1-12 rammer særlig Grøtmoen og Ven. Etter hva Fylkesmannen forstår har utleien av beitearealer til nå vært begrenset. Det skal ikke ha vært sau på beite på Grøtmoen i 2013. Men de har hatt mange sau her tidligere, og forbudet utgjør derfor en ulempe for dem. Før øvrig vil Grøtmoen og Ven fortsatt kunne drive jordbruk på arealer som i dag er oppdyrket på samme måte som de andre gårdsbrukene. Alt i alt finner Fylkesmannen at de nevnte forholdene er ulemper av betydning for de gårdene som rammes. Sett i en større sammenheng er det likevel ikke snakk om så veldig store ulemper. Ridesenteret er ikke bygget opp ennå. Og klausulene gir gårdene anledning til å drive på samme arealer som i dag. De fleste gårdene blir relativt lite rammet av klausulene. viii) Soneinndelingen Klausulene er bygget opp slik at det gjelder ett sett restriksjoner for hele nedbørfeltet. Dernest er det en sone på 50 meter nær Benna og Grøtvatnet, samt alle vassdrag og bekker, hvor det gjelder visse ekstra strenge restriksjoner (Klausuleringssone 2). Videre er det i en sone på 10 meter ytterligere skjerpede restriksjoner på et par punkter (Klausuleringssone 3). Se klausulene kapittel 2 og 3. Sonene måles fra kote 184 Benna og kote 236 for Grøtvatnet, jfr. 2-1. Det vises til klausuleringskartet datert 1.10.2013. Det er vanlig med flere soner med regler av ulik strenghetsgrad ved beskyttelse av overflatevann som drikkevannskilder. Se Vannforsyningens ABC, pkt. C.3.2.1.

14 Det er i utgangspunktet ikke noe å si på denne oppbygningen av klausulene. Et spørsmål er imidlertid om det bør gjelde mildere klausuler for Grøtvatnet med vassdrag og tilførselsbekker enn for Benna. Dette var tilfellet i Asplan Viaks forslag til klausuleringer av 21.3.2013. I klausulene fra 1968 er det smalere beskyttelsessone for Grøtvannet enn for Benna på noen punkter. Det gjelder pkt. 1 (nybygging), 2 b) (bruksendring av hytter til boliger), pkt. 5 (bortføring av kloakk), og pkt. 7 (leirslagning). Forslaget fra Asplan Viak av 21.3.2013 gikk ut på at det skulle være tre hovedsoner. Samtidig var det mange forskjellige bredder for virkeområdet til de ulike klausuler (både 5, 10, 15, 20, 30 og 50 meters soner). Det var lagt opp til en gjennomgående noe smalere beskyttelsessone mot Grøtvatnet enn mot Benna. En hovedgrunn til at soneinndelingen er endret fra forslaget til Asplan Viak er at søker ønsker et enklere regelsett. Erfaringer fra Jonsvatnet skal gå ut på at det er vanskelig både for grunneiere og vannverkseier å forholde seg til mange klausuleringssoner, jfr. søknaden på s. 8. Fylkesmannen mener at et enkelt og oversiktlig regelsett må anses som en relevant fordel etter orl. 2. Det gjør både etterlevelse og håndheving lettere, og er en fordel for alle parter. Men det medfører samtidig en ulempe for grunneierne fordi restriksjonene ikke blir minimalisert for Grøtvatnet, Sagbekken og mindre bekker og tilsig. På den annen side kan man også se det som en fordel at det blir en høy sikkerhetsmargin for disse drikkevannskildene. Ulempen består i at klausulene i kapittel 2 får virkning i 50 meters-beltet, ikke kun i et belte på la si 30 meter som antakelig ville vært alternativet. En slik forskjell utgjør en del kvadratmeter. Her blir det båndtvang for hund, forbud mot ridning, beiteforbud, forbud mot husdyrgjødsel (men ikke kunstgjødsel) og plantevernmidler, nydyrking, mot lagring av oljeprodukter o.l., fylling av drivstoff, badestamp og motorisert ferdsel utenfor veier. Se klausulene 2-1 til 2-10. En rekke eiendommer ligger i helhet eller i hovedsak innenfor 30 meter, og for disse utgjør dette liten forskjell. Det samme gjelder eiendommer for det meste utenfor 50 meters-beltet. Det er mest dyrket mark og skog fra 30 til 50 meter fra vannkildene. Her vil forbud mot nydyrking og bruk av husdyrgjødsel utgjøre en forskjell. I og med at det skal være forbudt med beitedyr utenfra reduseres behovet for beiteareal betraktelig. Forbudet mot beiting i 50 meters-beltet i 2-4 får derfor mindre betydning sammenlignet med forbudet mot inntransport av beitedyr i 1-12. Noen få eiendommer blir berørt på en spesiell måte av den valgte soneinndelingen. Det gjelder f.eks. gnr/bnr 141/3 (Brokalykkja) og 139/15, som begge har deler av tunet ca. 30-50 meter fra Grøtvatnet. For disse vil båndtvang og forbud mot badestamp utgjøre ulemper der.

15 Den valgte soneinndelingen kan sies å gi noen ulemper som kanskje kunne vært unngått med større differensiering. På den annen side er fordelene med et enkelt regelsett betraktelige, slik Fylkesmannen ser det. Man må forvente at forskjellige grunneiere kan bli noe ulikt berørt av en såpass omfattende ekspropriasjon. Dette må gjenspeiles i spesielle skjønnsforutsetninger. Alt i alt ser Fylkesmannen det slik at den valgte soneinndelingen virker godt begrunnet og ikke gir ulemper som får stor vekt i ekspropriasjonsvurderingen. Bedømmelse av fordelene Ulempene ved en ekspropriasjon skal holdes opp mot fordelene, jfr. orl. 2. Dette reiser spørsmål hvordan fordelen skal bedømmes. Ordlyden «tvilløst» innebærer et høynet krav til bevis for at fordelene overstiger ulempene. Det er ikke tvilsomt at hensynet til rent drikkevann er så viktig at det kan begrunne inngripende restriksjoner i grunneieres rettigheter ved ekspropriasjon. Det må likevel foreligge begrunnelser for de omsøkte klausulene som er såpass overbevisende at Fylkesmannen ikke er i nevneverdig tvil om at den fordel de skal gi for beskyttelse av drikkevannet, overstiger ulempene. Det rettslige kravet til beskyttelsen av drikkevannet følger av drikkevannsforskriften 14. Denne lyder: «Eier av vannforsyningssystem skal påse at det planlegges og gjennomføres nødvendig beskyttelse av vannkilden(e) for å forhindre fare for forurensning av drikkevannet, og om nødvendig erverve rettigheter for å opprettholde slik beskyttelse.» Beskyttelsestiltakene må være tilstrekkelige for å forhindre «fare» for forurensning. Det må innebære at det ikke bare er sikker forurensning det skal beskyttes mot, men også mulig forurensning. Det må i denne sammenheng tas hensyn til mulig utvikling i fremtiden, f.eks. befolkningsvekst og utbygging i omegnen til Benna og Grøtvatnet. Drikkevannsforskriften 14 må videre forstås ut i fra at dette er en regel som stiller krav til vannverkseier, begrunnet i behovet for sikring av rent drikkevann. Det kan derfor ikke være riktig å tolke regelen negativt, slik at den skulle være til hinder for mer effektive beskyttelsestiltak enn strengt tatt nødvendig. Tvert i mot legges det opp til at det skal være en sikkerhetsmargin ved beskyttelse av drikkevann. Hvor stor sikkerhetsmargin det bør være, handler om beskyttelsesnivået. (Dette kalles også «barrierehøyde»). Som nevnt ovenfor må det være et høyt beskyttelsesnivå av Benna og Grøtvatnet fordi de nå skal forsyne en stor befolkning. Se brevet fra NIVA av 10.12.2013. Bedømmelsen av «fordelen» med en klausul må skje på denne bakgrunnen. Fylkesmannen mener dette må innebære at det ikke må kreves en streng vitenskapelig tilnærming for å legge til grunn at en klausul, f.eks. badeforbudet, faktisk vil forhindre forurensning. Det er vanskelig å vite hvilke forurensningssituasjoner som kan oppstå og nøyaktig hvordan de kan komme til å true drikkevannet. Det må anses som en fordel hvis det alt i alt må regnes med at en klausul kan bidra til å redusere faren for forurensning. Men jo mindre sikkert dette er, jo mindre kan man anse fordelen for å være i vurderingen etter orl. 2.

16 Utredningen Fylkesmannen har videre tatt stilling til om saken er tilstrekkelig utredet. Saken skal være så godt utredet som dens viktighet og omfang tilsier. Dette følger av fvl. 17. Ordlyden, «så godt som mulig», skal ikke tas helt bokstavelig slik regelen forstås jfr. rettspraksis. Slik fvl. 17 forstås må utredningen stå i forhold til sakens viktighet og omfang. Det tilsier her en grundig utredning. Samtidig er det hensyn som taler for begrensning av utredningsplikten. Omkostninger og tidshensyn tilsier at det går en grense for hvor mange og hvor grundige faglige rapporter som må kreves. Se juridisk litteratur, f.eks. Graver: Alminnelig forvaltningsrett (2007) side 469 flg. Vern av drikkevann er en forvaltningsoppgave man har lang erfaring med. Den generelle kunnskapen hos fagmyndighetene må i utgangspunktet anses som meget solid. Det må derfor kunne stoles på deres velbegrunnede skjønn selv om det ikke er understøttet av ugjendrivelige vitenskapelige analyser. Fylkesmannens hovedinntrykk er at utredningen av saken virker relativt grundig, og at klausulene generelt sett virker godt begrunnet. For det første finnes en rekke grundige, generelle faglige utredninger. Vannforsyningens ABC fra Folkehelseinstituttet er grunnleggende. Videre er det utført flere faglige utredninger som konkret går på hvor vidtrekkende restriksjoner det bør være ved Benna og Grøtvatnet. Særlig nevnes Mattilsynets plangodkjenning av 12.8.2010, deres vurdering av klausuleringene i brev av 23.8.2013, og kommentarer til høringsuttalelser av 17.6.2014. Videre nevnes Asplan Viaks rapport og forslag til klausuleringer av 21.3.2013; og NIVAs vurderinger av klausuleringene i brev av 6.5.2013 og 10.12.2013. V/Aforhold er særlig utredet av Sweco i rapport av 10.8.2011. Miljøforhold og vannkvalitet er utredet av fagetater i Trondheim og Melhus kommune i tre rapporter av 29.01.2010, 30.6.2011 og 7.10.2010. Et spørsmål som har vært stilt i saken er om ikke det burde være gjennomført grundigere analyser av hvordan forurensende stoffer kan spre seg i nedbørfeltet til vannene, og videre gjennom vannet til inntaket? Dette ville kaste lys over faren for forurensning fra alle aktiviteter. Det ville her vært interessant f.eks. for spørsmålet om bading, bruk av forskjellige typer gjødsel og opphold for dyr. Det er ikke foretatt slike konkrete sprednings- og strømningsanalyser for Benna og Grøtvatnet. Mattilsynet har ikke krevet at dette skal foretas. NIVA har i brevet av 6.5.2013 påpekt at dette er en svakhet ved Asplan Viaks utredning. Fylkesmannen er innforstått med at en slik analyse ville gitt et enda bedre opplysningsunderlag. Det betyr ikke at saken ikke kan være tilstrekkelig opplyst etter fvl. 17, slik Fylkesmannen ser det. Men det blir nødvendig å vurdere dette noe nærmere. Flere faktorer har betydning for om uønskede stoffer, f.eks smittestoffer fra badende, kan komme fram til vanninntaket og helt ut til brukerne. Vannenes og nedbørfeltets størrelse, strømmingsforhold, stabiliteten i temperatursjikt, dybden