Høringsuttalelse Ny rammeplan for kulturskolen, del 1

Høringsuttalelse Ny rammeplan for kulturskolen, del 1 Fra: Selbu kommune, eier av Selbu kulturskole Dato: 17. juni 2014. Forord: I rammeplanutkastet hevdes det i forordet at kvaliteten i kulturskolen ikke er god nok fordi enkeltelever ikke er fulgt opp godt nok. Dette igjen fordi ressursene i kulturskolen angivelig er smurt for tynt utover, og fordelt på for mange elever. Vi er skeptisk til en generell antagelse om at kulturskolen ikke holder høy nok kvalitet. Vi er også skeptisk til en generell antagelse om at lengre og hyppigere lærertimer vil bringe elevene på et høyere nivå, og savner dokumentasjon på at denne hypotesen stemmer. Vi savner her også en klargjøring av hva som legges i begrepet kvalitet. I kulturlivet ellers er kvalitetsbegrepet under debatt, og vil dermed måtte være klargjort i rammeplan for kulturskolen. Det hevdes også at så mange elever som mulig som ønsker det skal få et fordypningstilbud innenfor kulturskolen. Dersom det med dette menes at fordypningstilbud bør gis av kulturskolen selv og ikke av andre tilbydere, kan vi lett være enig. Hvis det derimot menes at kulturskolen bør gi fordypningstilbud til så mange som mulig i den forstand at fordypningsundervisning dermed også er den mest meningsfulle, er vi uenig og beklager i så fall også at denne formuleringen i det hele tatt er med i høringsforslaget. Som tiltak rettet mot dette som benevnes som utfordringer, legger rammeplanutkastet opp til en regulering av undervisningen i kulturskolen etter et rammeplanregime, åpenbart etter modell fra norsk grunnskole (jf ulike læreplaner for grunnskolen). Vi velger å nedtone betydningen av rammeplanverktøy i kulturskolen, uten at behovet for en rammeplan dermed avvises helt. Vi vil i stedet peke på betydningen det pedagogiske personalets og skoleledelsens arbeid har for kvaliteten i undervisningen. Dermed peker vi også på betydningen av en god lærerutdanning, god ledelse i kulturskolen, og problematiserer hvem som skal definere hva kvalitet skal være i kulturskolen. For å underbygge dette vil vi peke på flere forhold: 1. Mange kulturskolelærere har klargjort at deres utdannelse fra høyere kunstutdanning ofte er mangelfull og til dels irrelevant for den jobben de skal gjøre i kulturskolen. Dette medfører i så fall at tiltak bør settes inn i utdanningsinstitusjonene, og ikke først og fremst i kulturskolene. 1

2) det publiseres få forskningsresultater innen kunstpedagogikk, som kunne gitt kulturskolene verktøy til å utvikle bedre undervisning. Disse forholdene omtales i rammeplanutkastet, men tillegges ikke vekt. 3)Antagelsen om at kulturskolenes undervisning ikke holder høy nok kvalitet er høyst diskutabel og mangler dokumentasjon. Kulturskolenes talentfulle elever viser tvert imot høy kvalitet på mange felter, men stadig oftere på nye arenaer enn før. I den grad man ser tegn til svakere rekruttering til deler av tradisjonell kunstutdanning, og til visse fag i kulturskolen, skyldes dette heller generelle trekk i samfunnsutviklingen enn svikt i kulturskolens undervisningskvalitet. Gode kulturskoler viser stor evne til å endre seg i takt med omgivelsenes endring, og må beholde denne evnen. En rigid rammeplan vil kunne underminere denne viktige egenskapen ved den norske kulturskolemodellen. Det er ingen tjent med. 4) Kulturskolen er en frivillig skole og må basere seg på at elevene ønsker å følge kulturskolens undervisning. Slik skiller kulturskolen seg på en unik måte fra obligatorisk undervisning. Elever som ikke finner undervisningen interessant eller meningsfull vet vi med sikkerhet vil slutte som elever. Dette har gitt kulturskolens lærere stor frihet til, og ansvar for, å utforme sin egen undervisning, og som har medført at den norske kulturskolen (samlet) har 125 tusen fornøyde elever og mange tusen søkere på venteliste, og er samlet, målt i elevtall, landets største kulturinstitusjon ved siden av grunnskolen. Denne institusjonen er en stor suksess, og man må derfor være varsom med å gjøre gjennomgripende endringer i kulturskolens struktur og pedagogiske plattform. Kulturskolens lærere kan gjerne få en veiledende rammeplan og læreplan som fastsetter noen generelle mål for undervisningen, og som kan virke utviklende på kulturskolen, men bør ikke, etter modell fra den norske grunnskolen, bli fratatt sin frie, kreative rolle som gode lærere og forbilder for elevene. I høringen hadde det vært fint å få kommentert følgende påstander spesielt: 1. Innføring av de tre programmene er det viktige grepet for å bedre kvaliteten på kulturskoletilbudet lokalt Innføring av nivådeling i kulturskolen er et alvorlig inngrep i kulturskolen som må innføres med stor varsomhet. Likevel mener vi dette kan være en god idé, forutsatt kompetent innsikt i skoleslaget. 1. Innføring av begrepet program som benevnelse på kulturskolens tilbud bør ikke skje. 2. Det omtalte grunnprogrammet er utydelig i sin sammenblanding av introduksjonstilbud til de aller yngste og storgruppetilbud til ordinære aldersgrupper, og kan derfor sees som et lettvint reguleringstiltak for å rydde ressursmessig plass til andre aktiviteter. Dette er i så fall et uheldig grep, fordi det kan nedtone viktigheten av en god begynneropplæring. Storgruppetilbud til elever som ønsker tilbud preget av fellesskap og kunstglede må beholde fokus og status som et skolemessig 2

opplæringstilbud, og ikke få lav status som aktivitet. Dette ville i så fall medføre en dramatisk endring i kulturskolens verdiplattform. Forutsatt at kvaliteten er høy, vil overgang til mer storgruppeundervisning frigjøre undervisningsressurser i kulturskolen, og være en god ide. 3. Kjernevirksomheten er kulturskolens juvel og kunstpedagogiske triumf. Kulturskolene har gjennom sine resultater og visjon kulturskole for alle demonstrert at alle barn og unge er verdt en god kunstopplæring. Dette i skarp motsetning til det foreldete pedagogiske syn at bare utvalgte talenter har behov for slik opplæring. Dette kunst- og opplæringssynet er ikke bare ganske nytt, men representerer et paradigmeskifte i kunstopplæring for barn og ungdom. På grunn av sine gode resultater har det dermed vakt berettiget oppsikt ut over landets grenser. 4. At målsettingen i kjerneundervisningen utelukkende er foreslått å være å kunne kvalifisere elevene til videregående opplæring (1.7) virker svært lite gjennomtenkt, og tyder enten på manglende kunnskap om kulturskolenes verdiforankring og målsetting, eller manglende korrekturlesing av rammeplanutkastet. Selvsagt skal forberedelse til videregående opplæring, og eventuelt høyere kunstutdanning gis gjennom kulturskolen når det er aktuelt, men kulturskolens mål kan ikke begrenses til dette. 5. Spesielt innen kjernevirksomheten trengs en pedagogisk opprustning gjennom relevant lærerutdanning og etterutdanning. Rammeplanen må peke på at det trengs både forsknings- og utviklingsarbeid i kulturskolene, og forbedret lærerutdanning for å lykkes med dette. 6. Talentprogrammet bør ikke innføres slik det er foreslått, da det ikke representerer nytenkning og åpenbart er inspirert av musikkpedagogikk av eldre type. Kulturskolens talenter er mangfoldige. Generell øking i antall undervisningstimer med spesialist, slik det legges opp til, vil være aktuelt for opplæring innen virtuos instrumentalopplæring, og bør fortsatt finnes i kulturskolens talenttilbud, men er alt for snever selv for denne begrensete gruppen talenter. I stedet bør talentutviklingen skreddersys det enkelte talent med vekt på ny og moderne metodikk for talentutvikling. 7. Talentbegrepet er ikke definert klart i rammeplanutkastet. Talenter innen andre musikksjangre enn klassisk trenger helt andre metoder for talentutvikling enn flere lærertimer, og det samme gjelder talenter innenfor andre kunstuttrykk. Høyere kunstutdanning bør innføre forskingsprogram der de i samarbeid med kulturskolene utvikler ny pedagogikk for denne elevgruppen. Kulturskolene må selv delta i denne forskningen. 8. Vi vil samtidig foreslå at det mange talenter i kulturskolene mangler aller mest, er gode arenaer der de kan utvikle seg og lærere som har kompetanse til å følge dem opp på flere måter enn bare tradisjonell 3

undervisningsveiledning. Talentutviklingen bør derfor bare ha fokus på flere undervisningstimer, men like mye om å skape høy motivasjon ved å etablere flere og større kunstneriske utfordringer for det enkelte talent. Her kan flere og mer krevende offentlige opptredener, tilgang til flere og bedre arenaer, dokumentasjonsarbeid, tilgang til sosiale arenaer, og kulturskolens evne til å utfordre og veilede generelt, vise seg å være viktigere. Kulturskolene må ha et godt kontaktnett også i det frie kulturlivet for å hjelpe talentene videre i sin utvikling, ikke bare i universitets- og høgskolesektoren. Dette vil måtte medføre behov for tettere oppfølging og tilrettelegging av lærere og andre, og vil dermed medføre økt ressursbehov. 9. Avslutningsvis mener vi fokus på talent er overdrevet i rammeplanen. Talentene er viktige, men utgjør trolig bare 5% av elevmassen. Kulturskolens verdiplattform bør ikke endres slik at denne lille elevgruppen får hovedfokus på bekostning av de minst 95% øvrige elevene. 10. En må i denne sammenheng være klar over at det innen kunstutdanningen i landet finnes sterke krefter som ønsker en annen utvikling. En skal derfor ikke undervurdere den verdimessige konflikt som ligger latent i utformingen av deler av dette rammeplanutkastet. En må også være klar over at det i kunstutdanningsinstitusjonene finnes et sterkt incitament for å øke rekrutteringen til egen virksomhet, noe som kan friste til å arbeide for at kulturskolen i større grad skal prioritere slik rekruttering. En kan undre seg over om slike tanker har vært med under utformingen av dette rammeplanutkastet, noe som i så fall ville være sterkt beklagelig. 2. Innføringen av de tre programmene lar seg løse innenfor eksisterende økonomiske ressurser Svar: ja, i hovedsak, men påstanden er også ledende. Kulturskolene mangler utviklingsmidler og mangler forskningskompetanse. Disse finnes ikke innenfor eksisterende rammer. Det vises til ovenstående, og gjentas at økt satsing på talentutvikling ikke utløser vesentlig behov for økte ressurser i kulturskolen. Dette både fordi denne elevgruppen er prosentvis liten, og fordi utvikling av ny kunstpedagogikk først og fremst er en forskningsoppgave der kunstutdanningsinstitusjonene er medansvarlige for ressursene. Innføring av både et introduksjonsnivå og gode storgruppetilbud er allerede på plass i mange kulturskoler, i andre ikke. I noen kommuner vil økt vekt på storgruppetilbud kunne gjøre kulturskolen billigere for kommunen, andre steder dyrere. Det kan være tilfelle at det i noen kulturskoler er unormal høy deltakelse i kjerneopplæringen, fordi alternativene er for dårlig utviklet. Spesielt etablering av storgruppetilbud kan passe bedre for deler av elevgruppen. 4

Alt i alt kan det være behov for noe omfordeling av økonomiske ressurser mellom elevgrupper, men utvikling av undervisningskompetanse bør likevel ha høyere prioritet. Kulturskolens mål og formål: Vi er enig i det følgende: Formålet med opplæringen er å lære, oppleve, skape og formidle kulturelle og kunstneriske uttrykk. At kulturskolen er den sentrale grunnutdanningen i den sammenhengende utdanningslinjen som kan kvalifisere elever til opptak i høyere kunstfaglig utdanning for elever med særlig interesse og motivasjon mener vi bør formuleres annerledes. Vi mener det bør stå at kulturskolen skal kunne forberede sine elever på yrkes- eller næringsmessig utdanning og / eller etablering som kunstnere (eller noe liknende). Poenget med denne differensieringen er å påpeke at høyere kunstutdanning innen universitet eller høgskole bare er en av flere mulige utviklingsveier for kunstnere. Mange etablerte kunstnere har valgt bort formell utdanning fullstendig, eller har gått helt andre utdanningsveier enn de universitetene legger opp til. Denne tendensen mener vi er økende. En må i denne sammenheng også huske at de aller fleste kulturskoleelever ikke har profesjonelle ambisjoner i det hele tatt. En må derfor ikke formulere seg slik at kulturskoleopplæring som ikke streber mot senere profesjonsutøvelse kan bli oppfattet som mindreverdig eller få lav prioritet i kulturskolen. Kulturskolen må fortsette å være et eget skoleslag med frie og kompetente lærere, være et supplement til grunnskolen, og ikke primært en forskole og rekrutteringsarena for smal, høyere kunstutdanning. Kulturskolens plass i den lokale grunnmuren: Vi er enig i de fire forventninger som stilles til kulturskolen i kulturutredningen 2014. 1. Vi savner i rammeplanen en tydeliggjøring av kulturskolens ressurssenteroppgave overfor grunnskolen. Kulturskolens kompetanse bør etter vår mening benyttes også i grunnskolen for å bistå grunnskolen til å nå sine faglige mål, og ikke bare i samarbeidstiltak som forestillinger og liknende. Kulturskolen bør primært være et supplement til grunnskolen. Kulturskolens og grunnskolens lærere har samme arbeidsgiver (kommunen), slik at forholdene er lagt til rette for tett samarbeid. 2. Vi savner også en problematisering av kulturskoleundervisning i skoletid, som er omfattende i landet, og som rammeplanen burde gått inn på. 3. Vi er kritisk til at kulturutredningens (2014) forventning om at barn med særlige evner og interesser skal få utvikle sitt potensial her ensidig tolkes 5

som behov for økt satsing på eksklusive fordypningsprogram. Dette er både verdimessig og metodisk et feilspor. Annet: Kapittel 2: Kommunens ansvar som skoleeier: Vi frykter at det med innføring av begrepet nasjonale føringer blir forsøkt gitt fullmakt til noen på et aller annet nasjonalt plan å overprøve det kommunale selvstyret av kommunens egen kulturskole. Dette må avvises fullstendig. Det er skoleeier som avgjør hvilken profil kulturskolen skal ha, med hensyn til hvem som skal ha adgang til kulturskolens undervisning og hvordan denne undervisningen skal struktureres, utøves og målsettes. Rammeplan og lærerplaner kan ikke inneholde kontroversielle ordninger som strider mot den enkelte kommunes verdiplattform. Rammeplanen må være basert på dokumenterte kjensgjerninger, ikke varierende kunstpolitiske meninger. Rammeplan og lokale læreplaner: Kulturskolens verdigrunnlag: Under punktet 2.2. formulerer rammeplanen en rekke punkter vi er enig i, men som samtidig er vanskelig å sette i sammenheng med andre sider ved rammeplanen. Begrepet ytringskultur som er benyttet, sammenfatter på en god måte hva kulturskolen står for. På den annen side vil en samtidig etablering av utestengingsmekanismer ved etablering av opptaksprøver til spesialundervisning i eget fordypningsprogram fra 9-årsalder (1.7.) ikke harmonere med dette, og bryter prinsipielt med norsk opplæringstradisjon med stor vekt på enhetlig opplæring. Kulturskolen bør ta godt vare på sine talenter, men må samtidig avvise opptaksprøver som kriterium for deltakelse. Rammeplanutkastet åpner her for en langt større elevdifferensiering enn det er behov for, og vi oppfatter dermed at rammeplanen mangler en helhetlig profil, er i strid med seg selv, og er preget av å være et kompromiss mellom flere bidragsytere med ulike ønsker og krav til kulturskolen. Generelt: Vi vil uttrykke skuffelse over at kulturskolens verdigrunnlag blir forsøkt endret uten at dette samtidig er klargjort tydelig i rammeplanutkastet. Vi erfarer at utkastet må finleses nøye før en får øye på formuleringer og utelatelser som kan medføre dramatiske endringer i kulturskolens mål, formål, struktur og kompetansebehov. Vi har forsøkt å ta fatt i noen av disse formuleringene i denne høringsuttalelse, men ser ikke bort i fra at det kan være annet vi ikke har fått øye på. Annet: Vi er enig i at det innføres kompetansekrav for tilsetting i kulturskolen. Rammeplanutkastet går imidlertid for langt i å foreskrive detaljerte beskrivelser av kompetansekravene, som heller ikke er begrunnet, og dermed fremstår som 6

tilfeldige. Her må de ansattes organisasjoner, og kommunene som skoleeiere, som et minimum, utrede og fastsette denne meget vesentlige siden av kulturskolevirksomheten. 7