1 Diskriminanten, 1989 Forming ("shaping") av regelstyrt atferd. 1 Frode Svartdal Institutt for samfunnsvitenskap Universitetet i Tromsø Operant betinging av menneskelig atferd skiller seg i en rekke situasjoner nokså vesentlig fra betinging hos dyr. Flere har f.eks. vist at responsmønster og -rate på fast intervall (FI)-skjemaer hos voksne mennesker er forskjellig fra den atferd som observeres i dyrestudier. Mens dyr typisk viser et "hengekøyeformet" trykkemønster på slike skjemaer, er respondering hos voksne mennesker påfallende lite sensitiv overfor arrangerte forsterkningsbetingelser, og framstår enten som en lavfrekvent eller en høyfrekvent trykkerate uten det karakteristiske hengekøyemønstret (se Lowe, 1979). Sammen med andre dokumenterte forskjeller (ibid.) tilsier dette at de mekanismer som er effektive i kontroll av operant atferd hos dyr og mennesker i alle fall delvis kan være forskjellige. Én slik forskjell er etter all sannsynlighet relatert til menneskers språklige ferdigheter. Det er veldokumentert at operant atferd hos mennesker i stor grad styres av forventninger, regler, instruksjoner, selv-instruksjoner eller andre språklige stimuli (Alloy & Tabachnik, 1984; Baron & Galizio, 1983; Bentall & Lowe, 1987; Galizio, 1979; Hayes et al., 1986; Lowe, 1979, 1983; Schwartz, 1982; Wearden & Shimp, 1985). Siden språklig kontroll av atferd er spesifikk for mennesker og også ofte synes å dominere over andre 1 Denne artikkelen er basert på foredrag holdt på NAFO-kongressen på Storefjell, mai 1989. kontrollforhold, har flere trukket den slutning at menneskers språklige ferdigheter kan begrense generaliteten i læringsprinsipper utledet fra dyrestudier (Bentall & Lowe, 1987; Lowe, 1979). Denne konklusjonen forutsetter imidlertid at menneskelig atferd i overveiende grad faktisk er regelstyrt. Jeg skal i det følgende hevde at viktige deler av menneskelig atferd ikke--eller bare i ubetydelig grad--styres verbalt. Dette sannsynliggjør følgende hypotese: Selv om kunnskap fra dyrs læring skulle vise seg å ha begrenset betydning for forståelsen av språklig styrt atferd, kan slik kunnskap ha betydning for forståelsen av atferdsendring hos mennesker i situasjoner hvor språklig styring av atferden er lite sannsynlig. Eksperimentet som beskrives her forsøker å underbygge denne hypotesen. To premisser Argumentasjonen i det følgende hviler på to premisser som begge er veldokumenterte innenfor eksperimentell psykologi: (a) Folk beskriver atferd (handlinger) på ulike nivåer, hvorav noen nivåer velges med stor sannsynlighet mens andre velges med liten sannsynlighet; (b) Operant betinging hos mennesker vil i stor grad hemmes hvis den atferden som betinges er under verbal styring. Jeg skal utdype disse to premissene. Nivåer i handlingsbeskrivelse og beskrivbarhet Store deler av vårt daglige atferdsrepertoar er vanskelig å beskrive, noe som med nødvendighet medfører at dette atferdsrepertoaret vil kunne være vanskelig eller til og med umulig å styre gjennom regler. To viktige atferdsklasser kan nevnes som eksempler: (1) Atferd kan være vanskelig å beskrive fordi den er kompleks eller utilgjengelig. Eksempler på dette er kovert "mikroatferd" (Hefferline, Keenan, & Harford, 1958) og subtile attributter ved motoriske bevegelser (Adams, 1984). Men det kanskje mest
2 nærliggende eksempel er såkalte modalitetsaspekter ved handlinger (Rescher, 1970), dvs. aspekter ved en handling som angår måten handlingen utføres på. Nyanser i slike modalitetsattributter relatert til temporale egenskaper, form og kraft er vanskelige å beskrive fordi de er stadig skiftende og ofte varierer samtidig, og fordi slik variasjon er gradvis (analog) snarere enn kategorisk (digital). (2) Et attributt ved atferd kan være vanskelig å beskrive fordi andre samtidig utførte aktiviteter opptar oppmerksomhet (Schneider & Fisk, 1983). Hvis ett attributt ved en handling er regelstyrt i en situasjon, vil andre aspekter ved atferden i mindre grad kunne være i fokus for personen i denne situasjonen. Dette gjelder eksempelvis dersom ferdigheten som utføres ikke er godt trenet eller hvis den er kompleks. Siden oppmerksomhetskapasiteten er begrenset, vil regelstyring av en gitt handling medføre at mindre vesentlige attributter ved handlingen med liten sannsynlighet vil være i fokus. Den såkalte "action identification theory" (Vallacher & Wegner, 1987; Wegner, Vallacher, Macomber, Wood, & Arps, 1984) støtter en slik tankegang. Denne antar at det finnes ulike nivåer for handlingsbeskrivelse, og at det nivå for beskrivelse som velges av en aktør er et kompromiss mellom handlingsforståelse og effektiv handling. Dersom flere nivåer for handlingsbeskrivelse er mulige i en situasjon, velges typisk det høyeste nivå. Dette innebærer at aktørens oppmerksomhet overfor lavere attributter ved handlingen reduseres, og slike attributter vil derfor sjelden være regelstyrte. Operant betinging av atferd under verbal styring Det er velkjent fra studier av operant betinging med mennesker at betinging foregår lettere hvis forsøkspersonen er i stand til å beskrive de operative kontingensene og den atferd som kreves i eksperimentet (Harzem, Lowe, & Bagshaw, 1978; Lowe, 1979; Matthews, Catania, & Shimoff, 1985; Wearden & Shimp, 1985). Det er til og med hevdet (Brewer, 1974) at betinging ikke kan forekomme med mindre forsøkspersonen kan gi slike beskrivelser, dvs. at personen har "innsikt" i forsterkningsbetingelsene. Forskning har imidlertid også vist at verbal styring av atferd medfører at denne atferden blir relativt insensitiv overfor sine ikke-verbale konsekvenser (dette er kalt "insensitivitets-effekten"; Hayes, Brownstein, Zettle, Rosenfarb, & Korn, 1986). Denne insensitivitetseffekten er veldokumentert. Atferd som er språklig styrt (gjennom verbaliserte regler, instruksjoner, selvinstruksjoner eller spesielle forventninger), er påfallende lite sensitiv overfor ikke-verbale operante forsterkningsbetingelser (Baron & Galizio, 1983; Galizio, 1979; Hayes et al., 1986; Harzem et al., 1978; Lippman & Meyer, 1967; Matthews, Shimoff, Catania, & Sagvolden, 1977;
3 Shimoff, Catania, & Matthews, 1981). Motsatt: Hvis atferd i et eksperiment genereres ved hjelp av minimale instruksjoner, så synes atferdens sensitivitet overfor operante kontingenser å øke (Matthews et al., 1977). Minimal verbal styring øker også sannsynligheten for såkalt implisitt læring (Reber, 1976; Reber, Kassin, Lewis, & Kantor, 1980), og studier av betinging gjennomført med barn på ulike stadier i språkervervelsen viser at sensitivitet overfor arrangerte ikke-verbale kontingenser i stor grad faller bort i takt med språkervervelse (Bentall, Lowe, & Beasty, 1985; Bentall & Lowe, 1987; Lowe, 1979). Vår eksperimentelle tilnærming Disse to premissene muliggjør følgende argumentasjonsrekke: Riktignok er det slik at korrekt identifikasjon og beskrivelse av arrangerte forsterkningsbetingelser øker sannsynligheten for tilpasning til disse kontingensene. Ett problem i denne sammenheng er imidlertid at formulerte regler ofte vil kunne være i dårlig samsvar med de arrangerte kontingensene, noe som lett skaper upredikerte interferenseffekter og fører til dysfunksjonell og stereotyp respondering (Schwartz, 1982), overtroisk atferd (Catania & Cutts, 1963; Skinner, 1969, s. 168) eller andre atferdsformer som er i utakt med de arrangerte ikke-verbale kontingensene. Språklig kontroll av atferd vil av disse og andre grunner således lett føre til at atferdens sensitivitet overfor forsterkningsbetingelsene reduseres. I et slikt perspektiv er det forståelig at fravær av verbal styring av en gitt atferdsform faktisk kan øke denne atferdens sensitivitet overfor ikke-verbale kontingenser. Det er på denne bakgrunn mulig å tenke seg at ikke-verbale konsekvenser kan ha en viktig funksjon i forming og modulering av atferdsformer som vanligvis ikke styres av regler eller andre lingvistiske stimuli. I slike tilfelle kan atferdsendring vanskelig skje gjennom verbal styring, og verbalisert informasjon vil derfor i begrenset grad kunne interferere med den informative effekt ikke-verbale kontingenser har. Med andre ord: Ikke-verbale konsekvenser kan tenkes å forme aspekter ved atferd som vanskelig kan styres av lingvistiske stimuli, og slik forming kan foregå relativt uavhengig av språklig styring og upåvirket av de hyppig observerte insensitivitets- og interferenseffektene: Atferdskontroll Regelstyring Kontingensforming Beskrivbarhet ----------------------------------------------------------- Lett OK Problematisk Vanskelig Problematisk OK ----------------------------------------------------------- Metode En eksperimentell undersøkelse av den skisserte hypotesen krever spesifikasjon av et aspekt ved atferd som med liten sannsynlighet vil være i aktørens fokus. I det eksperimentet som beskrives i det følgende valgte vi som respons trykking på en vanlig telegrafnøkkel; det aspekt eller attributt som så ble forsøkt endret ved denne atferden var mindre variasjoner i den hastigheten personen utførte trykkene med. (For en mer detaljert diskusjon av eksperimentet, se Svartdal, in press.) Hver forsøksperson gjennomgikk 80 trials. I hver trial skulle forsøkspersonen først telle korte klikk som ble presentert i en 6- sekunders stimulusperiode, og deretter svare med et tilsvarende antall trykk på nøkkelen i en etterfølgende responsperiode. Antall klikk i hver stimulusperiode var tilfeldig bestemt (klikkantallet varierte mellom 4 og 16), og klikkene kunne komme med korte mellomrom (min. = 170 ms.), noe som gjorde telleoppgaven ganske vanskelig. I gjennomsnitt ble det presentert 10,4 klikk i hver stimulusperiode (det ble ikke gitt noen informasjon til forsøkspersonen om hvor mange klikk som ble presentert). De første 20 trials var "blinde", hvilket innebar at personen talte og trykket så nøyaktig som mulig uten
4 noen form for feedback. Fra den 21. trial fikk personen feedback. Hvis forsøkspersonen svarte "korrekt", ble det gitt visuell og auditiv feedback samt ett "poeng" på en teller; "galt" svar ga ingen feedback. I virkeligheten ble feedback ikke gitt avhengig av korrekt antall trykk, men snarere avhengig av den hastighet personen trykket med. Den trykkehastighet personen typisk viste når han eller hun indikerte antall klikk kunne ses som et modalitetsattributt ved trykkeatferden. Det ble antatt at mindre variasjoner i trykkehastigheten ville være vanskelig å legge merke til for forsøkspersonen. Det at personen i tillegg var opptatt med telling av antall klikk og trykk bidro til at trykkehastighet ble gjort enda mindre framtredende ("salient") for forsøkspersonen. To grupper deltok. "Rask"-gruppen fikk feedback i en gitt trial hvis deres trykkehastighet på denne trial var raskere enn deres egen baselinehastighet; "sakte"-gruppen fikk feedback hvis deres trykkehastighet var langsommere enn baselinehastigheten. Resultater En av de 28 personene som deltok i eksperimentet viste "innsikt" i de arrangerte forsterkningsbetingelsene og ble derfor utelatt fra dataanalysene. Ingen av de resterende 27 personene viste noen form for innsikt i den eksperimentelle manipulasjonen. Alle disse fant telleoppgaven meningsfull og ble overrasket da de senere ble fortalt at trykkehastighet--ikke telling- -var det kritiske for feedback. Det oppstod signifikante gruppeforskjeller (se Figur 1). "Rask"-gruppen trykket raskere (i forhold til deres egen baseline) utover i eksperimentet, mens "sakte"-gruppen trykket saktere. 2 De arrangerte 2 Hastighetsvariasjonene som ses innen gruppene kan i stor grad tilskrives variasjoner i antall klikk presentert i hver trial. Mange klikk førte generelt til raskere trykking, konsekvensene--feedback--endret således det valgte modalitetsattributtet ved atferd. Videre skjedde dette uten at forsøkspersonene på noe tidspunkt under eller etter eksperimentet var i stand til å beskrive de arrangerte forsterkningsbetingelsene eller det atferdsattributt som ble betinget. Diskusjon Den foregående diskusjon og resultatene fra vårt eksperiment kan relateres til flere interessante problemstillinger innenfor læringspsykologi. Jeg skal avgrense diskusjonen i det følgende om tre temaer, nemlig læring uten bevissthet, implisitt læring og forholdet mellom kontingensformet og regelstyrt atferd. Læring uten bevissthet En rekke studier av menneskelig læring viser det forholdsvis trivielle faktum at atferdsmessig tilpasning til arrangerte forsterkningsbetingelser foregår raskere og mer feilfritt hvis forsøkspersonen er i stand til å identifisere (beskrive) disse forsterkningsbetingelsene, enten nå dette skjer ved at personen selv oppdager disse i løpet av eksperimentet eller får dem indirekte indikert gjennom instruksjoner (se f.eks. Galizio, 1979; Schwartz, 1982; Wearden & Shimp, 1985). Et mindre trivielt--og også mer omdiskutert--forhold er hvorvidt læring (atferdsendring) kan forekomme i læringseksperimenter med mennesker i fravær av deres identifikasjon av de operative kontingensene. Brewer (1974) gjennomgikk i en lengre oversiktsartikkel en rekke eksperimenter over såkalt "læring uten bevissthet", og konkluderte med at det inntil 1974 ikke fantes overbevisende dokumentasjon for slik læring. I en mer balansert framstilling (Donahoe & Wessels, 1980) nevnes en rekke forsøk (bl.a. Hefferline, Keenan & Harford, 1958; Rosenfeld & Baer, 1969) som synes å dokumentere at mens få klikk medførte saktere trykking.
5 atferdsendring kan forekomme uavhengig av forsøkspersonens identifikasjon eller beskrivelse av kontingensene. Denne forskningen preges imidlertid av to metodiske problemer: (1) Det er vanskelig å gi et mål på "bevissthet" (innsikt i forsterkningsbetingelsene) uavhengig av læring, og (2) det er vanskelig å manipulere forsterkningsbetingelsene på en slik måte at læring uten bevissthet kan spesifiseres. I det eksperimentet jeg har beskrevet er begge disse problemene ivaretatt. For det første ble forsøkspersonene spurt etter at eksperimentet var avsluttet om deres bruk av hjelperegler under eksperimentet. De fleste forsøkspersonene rapporterte bruk av regler relatert til telling, men ingen rapporterte bruk av regler relatert til trykkehastighet; hastighet syntes overhode ikke å være relevant for forsøkspersonene i dette eksperimentet, og alle ble overrasket da de ble fortalt at trykkehastighet var relevant for feedback. Med andre ord: Atferdsendring inntraff uten at noen av personene var i stand til å beskrive verken deres egen atferdsforandring eller de betingelser som bevirket denne. Det er derfor rimelig å anta at vi i dette eksperimentet har spesifisert "innsikt" uavhengig av læring (atferdsforandring). For det andre spesifiserte dette eksperimentet et aspekt ved atferd-- endring i trykkehastighet--som lett kunne måles, men som forsøkspersoner med meget liten sannsynlighet ville være i stand til å beskrive. Eksperimentet tillot med andre ord manipulasjon av forsterkningsbetingelser og spesifikasjon av et atferdsmål som forsøkspersonen med liten sannsynlighet ville være oppmerksom på. Siden forsøkspersonene i tillegg var instruert om å feste oppmerksomheten ved et annet aspekt ved samme atferd (telling av antall trykk), ble sannsynligheten for oppmerksomhet på trykkehastighet ytterligere redusert. Vi kan derfor med rimelig god sikkerhet anta at forsterkningsbetingelsene ble manipulert på en måte som var ytterst ugjennomsiktig for forsøkspersonen, men som samtidig tillot et meningsfullt mål på læring (atferdsendring) i situasjonen. Det er på denne bakgrunn rimelig å konkludere at vi i dette eksperimentet har demonstrert læring "uten bevissthet". Men i tillegg har vi fått fram et kanskje enda viktigere poeng, nemlig at slik læring er sannsynlig i situasjoner hvor språklig styring av det aktuelle atferdsattributt forekommer med liten sannsynlighet. Med andre ord: Det er mulig å forme ("shape") menneskelig atferd ved hjelp av ikke-verbale forsterkningsbetingelser, og dette vil skje med stor sannsynlighet når den aktuelle atferden ikke er under språklig styring. Implisitt læring "Implisitt læring" betegner en form for læring som nettopp synes å forekomme i situasjoner hvor personen ikke formulerer eksplisitte hjelperegler for å regulere atferd. Dette gjelder spesielt hvis kontingenseller responskravene er komplekse. I en klassisk undersøkelse Reber (1976; se også Reber et al., 1980) skulle forsøkspersoner finne regler som lå til grunn for bestemte bokstavkombinasjoner som ble presentert for dem. En gruppe ble eksplisitt oppfordret til å bruke hjelperegler, mens en annen gruppe ikke fikk en slik oppfordring. Resultatene av eksperimentet viste at oppgaveløsning foregikk bedre dersom forsøkspersonene løste problemene uten hjelperegler, dvs. at de lot seg påvirke av kontingensene uten bruk av verbaliserte regler for hvordan oppgaven skulle løses. Berry & Broadbent (1988; se også Stinessen, in press) fant i et senere eksperiment støtte for samme konklusjon, og framhevet at denne effekten er spesielt sannsynlig i situasjoner hvor kontingensene er lite framtredende ("non-salient") for forsøkspersonene. Disse funnene samsvarer godt
6 med våre konklusjoner. Læring hvor relativt komplekse respons- eller kontingenskrav er arrangert vil kunne skje lettere dersom den relevante atferden ikke er, eller ikke kan være, under verbal kontroll. Hvis den arrangerte kontingensen i tillegg--som i vårt eksperiment--er lite framtredende ("salient") for forsøkspersonen, øker sannsynligheten for "implisitt læring". Forholdet mellom kontingensformet og regelstyrt atferd Det er liten tvil om at regler kan fungere som meget effektive kontingensspesifiserende stimuli (se Skinner, 1969, for en klassisk diskusjon). Senere forskning har imidlertid--som tidligere nevnt-- dokumentert at regelstyring i stor grad immuniserer atferden for påvirkning av ikke-verbale konsekvenser, og regelstyring kan øke sannsynligheten for dysfunksjonell respondering sett i relasjon til de arrangerte ikke-verbale kontingensene (Schwartz, 1982; Skinner, 1969, s. 168). Resultatene fra eksperimentet som er rapportert her gir grunnlag for å hevde at forholdet mellom kontingensforming og regelstyring av menneskelig atferd kan være forskjelligartet, avhengig av om den atferdsform som betinges er lett eller vanskelig å beskrive for aktøren. De ikke-funksjonelle effektene av regelanvendelse vil mest sannsynlig ses i situasjoner hvor det atferdsattributt som betinges lett kan styres av regler. I Schwartz' (1982) eksperiment var eksempelvis den atferd som ble forsøkt betinget sekvensiell trykking på en matrise av knapper. Slik sekvensiell fordeling av trykking lar seg lett styre av regler, og regler vil følgelig også lett kunne erstatte (Catania, 1984, s. 238) eller dominere over arrangerte ikke-verbale kontingenser. Sannsynligheten for ikke-funksjonell atferd vil imidlertid være relativt stor, noe Schwartz (1982) dokumenterte. I situasjoner hvor verbal styring av et atferdsattributt er vanskeligere, som f.eks. ved subtile endringer i et lite framtredende modalitetsattributt ved atferd, vil forholdet mellom regelstyring og kontingensforming kunne være mer komplisert. I slike situasjoner kan man anta at kontingensforming og regelstyring kontrollerer atferd på en komplementær måte: Lingvistiske diskriminative stimuli kan antas å ha en styrende funksjon på lett beskrivbare og globale atferdsattributter (f.eks. det at personen trykker på en nøkkel), mens ikke-verbale kontingenser kan ha en formende eller modulerende effekt på attributter ved denne atferden som vanskelig kan styres gjennom regler. Vi gjennomfører for tiden flere undersøkelser som underbygger denne antakelsen. Referanser Adams, J.A. (1984). Learning of movement sequences. Psychological Bulletin, 96, 3-28. Alloy, L.B., & Tabachnik, N. (1984). Assessment of covariation by humans and animals: The joint influence of prior expectations and current situational information. Psychological Review, 81, 112-149. Baron, A., & Galizio, M. (1983). Instructional control of human operant behavior. Psychological Record, 33, 495-520. Bentall, R.P., & Lowe, C.F. (1987). The role of verbal behavior in human learning: III. Instructional effects in children. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 47, 177-190. Bentall, R.P., Lowe, C.F., & Beasty, A. (1985). The role of verbal behavior in human learning: II. Developmental differences. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 43, 165-181. Berry, D.C., & Broadbent, D.E. (1988). Interactive tasks and the implicitexplicit distinction. British Journal of Psychology, 79, 251-272. Brewer, K.S. (1974). There is no convincing evidence for operant or classical conditioning in adult humans. In W.B. Weimer, & D.S. Palermo (Eds.), Cognition and the symbolic process.
7 Hillsdale, NJ: Erlbaum. Catania, A.C. (1984). Learning. 2nd. Ed. NJ: Prentice-Hall. Catania, A. C., & Cutts, D. (1963). Experimental control of superstitious responding in humans. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 3, 203-208. Donahoe, J.W., & Wessels, M.G. (1980). Learning, language, and memory. N.Y.: Harper & Row. Galizio, M. (1979). Contingency-shaped and rule-governed behavior: Instructional control of human loss avoidance. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 31, 53-70. Harzem, P., Lowe, C.F., & Bagshaw, M. (1978). Verbal control in human operant behavior. The Psychological Record, 28, 405-423. Hayes, S.C., Brownstein, A.J., Zettle, R.D., Rosenfarb, I., & Korn, Z. (1986). Rule-governed behavior and sensitivity to changing consequences of responding. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 45, 237-256.. Hefferline, R.F., Keenan, B., & Harford, R.A. (1958). Escape and avoidance conditioning in human subjects without their observation of the response. Science, 130, 1338-1339. Lippman, L.G., & Meyer, M.E. (1967). Fixedinterval performance as related to subjects' verbalizations of the contingency. Psychonomic Science, 8, 135-136. Lowe, C.F. (1979). Determinants of human operant behaviour. In M.D. Zeiler, & P. Harzem (Eds.), Advances in analysis of behaviour, Vol. 1: Reinforcement and the organization of behaviour. Chichester: Wiley. Matthews, B.A., Catania, C.A., & Shimoff, E. (1985). Effects of uninstructed verbal behavior on non-verbal responding: Contingency descriptions versus performance descriptions. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 43, 155-164. Matthews, B.A., Shimoff, E., Catania, A.C., & Sagvolden, T. (1977). Uninstructed human responding: Sensitivity to ratio and interval contingencies. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 27, 453-467. Reber, A.S. (1976). Implicit learning of synthetic languages: The role of instructional set. Journal of Experimental Psychology: Human Learning and Memory, 2, 88-94. Reber, A.S., Kassin, S.M., Lewis, S., & Cantor, G. (1980). On the relationship between implicit and explicit modes in the learning of a complex rule structure. Journal of Experimental Psychology: Human Learning and Memory, 6, 492-502. Rescher, N. (1970). On the characterization of actions. In M. Brand (Ed.), The nature of human action. Glenview, Ill.: Scott, Foresman & Co.
8 Rosenfeld, H.M. & Baer, D.M. (1969). Unnoticed verbal conditioning of an aware subject by a more aware subject: The double agent effect. Psychological Review, 76, 425-452. Schwartz, B. (1982). Reinforcement-induced behavioral stereotypy: How not to teach people to discover rules. Journal of Experimental Psychology: General, 111, 23-59. Schneider, W., & Fisk, A.D. (1983). Attention theory and mechanisms for skilled performance. In R.A. Magill (Ed.), Memory and control of action. Amsterdam: North-Holland. Shimoff, E., Catania, A.C., & Matthews, B.A. (1981). Uninstructed human responding: Sensitivity of low-rate performance to schedule contingencies. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 36, 207-220. Skinner, B.F. (1969). Contingencies of reinforcement: A theoretical analysis. NJ: Prentice-Hall. Stinessen, L. (In press). On the distinction between verbalizable and unverbalizable knowledge. In I.A. Bjørgen & K. Raaheim (Eds.), Basic Issues in psychology: A Scandinavian Contribution. Bergen: Sigma. Svartdal, F. (In press). Shaping of rulegoverned behavior. Scandinavian Journal of Psychology. Vallacher, R.R., & Wegner, D.M. (1987). What do people think they are doing? Action identification and human behavior. Psychological Review, 94, 3-15. Wearden, J.H., & Shimp, C.P. (1985). Local temporal patterning of operant behavior in humans. Journal of the Experimental Analysis of Behavior, 44, 315-324. Wegner, D.M., Vallacher, R.R., Macomber, G., Wood, R., & Arps, K. (1984). The emergence of action. Journal of Personality and Social Psychology, 46, 269-279.