Fornybardirektivet Hva betyr det for energibransjen?

Fornybardirektivet Hva betyr det for energibransjen? Ann Christin Bøeng, Statistisk sentralbyrå 1 1 Rapporten er skrevet for, og finansiert av Energi Norge 1

Sammendrag I juli 2011 sendte regjeringen inn et utkast til EØS-vedtak om EUs fornybar energi direktiv, der det ble lagt frem et mål for Norge på 67,5 prosent fornybarandel i 2020. Det er 7,6 prosentenheter høyere enn i 2005, da andelen var i underkant av 60 prosent. Andelen for 2005 er nylig korrigert opp fra tidligere 58 prosent, på grunn av revisjoner i tallgrunnlaget og noe endret beregningsmetodikk. Fornybardirektivet innebærer også et transportmål, på ti prosent fornybar energi innen transport i 2020. I 2005 var denne fornybarandelen 1,2 prosent i Norge. Formålet med denne rapporten er å beskrive hvilke faktorer som påvirker fornybarandelene og hvordan fornybarandelene i Norge vil endres over tid ved ulike tiltak og antagelser om endringer i energiforbruket og andre variable som inngår i fornybarbrøken. Det er laget en excel-basert modell som viser hvordan fornybarandelen endres ved ulike antagelser. Noen resultater fra denne modellen er presentert her. Et viktig virkemiddel for å nå fornybar målet i Norge vil være det felles sertifikatmarkedet som Norge vil inngå med Sverige 1.januar 2012. Dette markedet innebærer at Norge og Sverige skal øke den fornybare kraftproduksjonen med til sammen 26,4 TWh innen 2020.Resultatene fra modellen indikerer at innføringen av dette sertifikatmarkedet vil bidra til at fornybarandelen øker, men hvis energiforbruket fortsetter å øke på samme måte som det har gjort hittil, og med samme sammensetning av energivarer, så vil ikke det alene være nok til at vi når målet i 2020. I en business as usual referansebane, det vil si der vi antar at forbruket fortsetter å øke som det har gjort siste 10 årene, så vil fornybarandelen øke til 66,6 prosent i 2020, når sertifikatmarkedet innføres. Det felles sertifikatmarkedet vil ikke bidra til at vi når fornybarmålet for transport, siden økt fornybar kraftproduksjon har liten effekt på dette målet. I referansebanen, hvor vi antar en relativt moderat vekst i bruk av transportoljer, og 5 prosent økning i bruk av biodrivstoff årlig, så blir fornybarandelen i transport 5,3 prosent i 2020, som er omtrent halvveis frem mot målet på 10 prosent. Hvis vi kombinerer innføringen av sertifikatmarkedet med energieffektivisering, vil vi kunne nå det overordnede målet for landet. Effektivisering og reduksjon av bruk av fossil brensel i transport vil også bringe oss nærmere transportmålet. Redusert vekst i energiforbruket samtidig med økt tilgang av strøm forutsetter imidlertid at vi vil ha nok kabelkapasitet til utlandet for å eksportere overskuddskraft, eller at vi på kort tid er i stand til å erstatte fossil brensel med strøm enten innenlands eller på sokkelen. Hvis Norge implementerer EUs energieffektiviseringsdirektiv, og hvis det betyr at vi må redusere energiforbruket 20 prosent i forhold til fremskrevet forbruk i 2020, så vil det kunne gi en fornybarandel på om lag 80 prosent i 2020, når vi samtidig innfører sertifikatmarkedet med Sverige. Det vil imidlertid medføre en kraftig ubalanse i kraftmarkedet, med mye overskudd av kraft i 2020, siden strømproduksjonen øker samtidig med at forbruket går ned. Det kan igjen føre til fall i strømprisene, som igjen gjør det vanskeligere å redusere energibruken. Industrien står for en betydelig andel av vårt totale energiforbruk. Aktiviteten og energibruken i industrien avhenger av internasjonale konjunkturer siden mye av produksjonen er rettet mot eksportmarkedet. De siste ti årene har industrien hatt en stagnasjon, eller nedgang i energiforbruket. Tilbakegangen var særlig stor 2009 på grunn av finanskrisa, men aktiviteten i industrien økte litt igjen i 2010 uten av energiforbruket kom opp på fullt samme nivå som før finanskrisa. Nedgangen i energiforbruket i 2009 førte til en stor økning i fornybarandelen dette året. Økonomiske nedgangstider og et nytt fall i industriens forbruk kan også føre til at vi raskere når fornybarmålet for 2020, men vi vil samtidig få en del overskuddskraft. Et aspekt som kanskje er noe uventet, er at vi faktisk kan nå det overordnede fornybarmålet uten at vi endrer sammensetning av fornybare og ikke-fornybare energivarer i de enkelte sluttbrukergruppene. Det skyldes måten fornybarandelen beregnes på, der man kan øke fornybarandelen ved å øke produksjonen av fornybar kraft, uten at man bruker all kraften selv, men heller eksporterer det. Imidlertid så vil også økt fornybarandel innen ulike brukergrupper føre oss nærmere målet. Hvis man for eksempel antar at forbruk av biomasse i husholdninger, tjenesteyting og industri øker raskere enn det totale energiforbruket, for eksempel 3 prosent per år, mens alt annet utvikler seg som i referansebanen, så vil den overordnede fornybarandelen kommet opp i 67,7 prosent i 2020 slik at vi når målet. 2

INNHOLD Sammendrag... 2 Bakgrunn... 5 1. Beregningsopplegget... 7 1.1 Telleren i fornybarbrøken... 7 1.2 Nevneren i fornybarbrøken... 8 1.3 Nytt beregningsopplegg for fornybar andelen fra 2011... 11 1.4 Beregning av transportmålet... 13 2. Veksten i total energibruk siden 1990... 14 3. Virkemidler for å øke fornybarandelen... 16 3.1 Det felles sertifikatmarkedet med Sverige fra 1. januar 2012... 17 3.2 Potensial for mer utbygging av vann- og vindkraft... 18 3.3 Varmepumper.... 18 3.4 Biodrivstoff... 19 3.5 El-biler... 19 3.6 Effektivisering av energibruken... 20 3.7 EU s Energieffektiviseringsdirektiv.... 20 3.8 Klimakur... 21 4. Modell for beregning av fornybarandelen fremover... 21 4.1 Antagelser om vannkraft... 22 4.2 Antagelser om forbruksutvikling i referansebanen... 23 4.3 Noen resultater fra programmet... 24 4.4 Fornybarandelen i transport... 27 4.5 Oppsummering... 29 Vedlegg 1. Beregning av fornybarandelen totalt. 2005, 2008 og 2009. TWh... 30 Forklaring av programmet... 31 Vedlegg 2. Fornybar energi andel i EU-land og Norge for 2005, andeler for 2008, og mål for 2020. Prosent 1... 32 Vedlegg 3. Effekter av sertifikatmarkedet... 32 Referanser:... 36 Figuroversikt Figur 1. Fornybarandelen i 2005 og mål for 2020 i EØS-land.... 6 Figur 2: Fornybar energi fordelt på ulike energivarer. 2009. Prosent... 7 Figur 3 Totalt sluttforbruk av energi ( Total final consumption ) i nevner i fornybarbrøken fordelt på energivare. 2008. Prosent... 10 Figur 4 Totalt sluttforbruk av energi etter forbrukergruppe 1 Total final consumption i nevner i fornybarbrøken. 2008. Prosent.... 10 Figur 5. Sluttforbruk av energi etter energivare og forbrukergruppe i nevner i fornybarbrøken 1. 2008. GWh... 10 Figur 6. Innenlands energiforbruk etter sektor 1. 1990-2010*. TWh... 15 Figur 7 Totalt energiforbruk etter energivare. 1990-2010. TWh 1. Ekskl. energi brukt som råstoff... 16 Figur 8. Utvikling i kraftforbruk i energiproduserende sektorer 1, deriblant olje- og gassutvinning, og forbruk til omvandling 2 i fjernvarme/kraftvarmeverk. 1 GWh... 24 Figur 9. Utvikling i fornybarandelen ved ulike forutsetninger. 2004-2020. Prosent... 25 Figur 10. Utvikling i nettoeksport ved ulike scenarier. 2004-2020. GWh... 26 Figur 11. Utvikling i totalt forbruk av energi (nevneren i fornybarbrøken) ved ulike scenarier. 2004-2020. GWh... 27 Figur 12. Utvikling i fornybarandelen i transport, 2004-2020. Prosent.... 29 Figur 13. Tilbud og etterspørsel etter strøm ved innføring av grønne sertifikater, hvis man kan eksportere til en fast pris, og uten beskrankninger i overføringskapasiteten i utlandet.... 34 Figur 14. Import og eksportpriser for elektrisk kraft for Norge 1999-2010. Øre/kWh 1... 35 Tabelloversikt Tabell 1: Beregning av fornybar energi andelen for Norge totalt, 2004-2009. GWh 1... 6 Tabell 2 Innhold i telleren i fornybarbrøken, 2008... 8 Tabell 3. Innhold i nevneren i fornybarbrøken, 2008... 9 3

Tabell 4 Beregnet fornybarandel i ulike sektorer 2008. Prosent... 11 Tabell 5. Metode for normalisering av vann og vindkraftproduksjon... 12 Tabell 6 Beregning av fornybarandelen til transport 2005-2009... 14 4

Bakgrunn I 2009 ble det vedtatt et EU-direktiv som sier at andelen fornybar energi innenfor EU skal øke til 20 prosent innen 2020, som er mer enn en fordobling fra nivået i 2005 som var på 8,7 prosent. Alle EUlandene har fått individuelle krav til økning i fornybarandel. I direktivet er det også et eget transportmål som sier at andelen fornybar energi innenfor transport skal være 10 prosent i alle EUlandene innen 2020. Dette vil også gjøres gjeldende for Norge. Fornybarandelen i transport i Norge var 1,2 prosent i 2005, men økte til 3,6 prosent i 2009 som følge av at man begynte å blande inn biodiesel i diesel i 2006. Ifølge EU er et av de viktigste formålene med direktivet å øke forsyningssikkerheten for energi innen EU, og å redusere importavhengigheten av fossil energi. En annen intensjon er å stimulere til økt utbygging av fornybar energi, noe som igjen vil bidra positivt til å nå målene om utslippsbegrensninger og redusert bruk av fossil brensel. Direktivet er dessuten et av EUs virkemidler for å nå 20/20/20 målene i 2020: Redusere EUs utslipp av klimagasser med minst 20 prosent fra 1990-nivået Økning av fornybarandelen i EU til 20 prosent 20 prosent reduksjon av primært energiforbruk i 2020 sammenlignet med en referansebane, som skal oppnås ved energieffektivisering. Dette såkalte energieffektiviseringsdirektivet er under behandling og det er betydelig uenighet om mål og midler. Det er et forslag om 20 prosent reduksjon av primært energiforbruk. Et revidert utkast kommer trolig før årsskiftet 2011/2012 jul mens et endelig vedtak kommer første halvår 2012. Fornybardirektivet spesifiserer krav om økning i fornybarandelen til hvert enkelt medlemsland, slik at den totale andelen i EU blir 20 prosent i 2020, noe som innebærer en økning på 11,5 prosentpoeng fra 2005. En konsekvensutredning til direktivet spesifiserer en beregningsmetodikk som viser hvordan økningen skal fordeles mellom de enkelte landene. Metoden innebærer en flat økning på 5,5 prosentpoeng fra fornybarandelen i 2005. De resterende 6 prosentpoengene er fordelt mellom landene hovedsakelig ut fra deres brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger, der landene med høyest BNP per innbygger får størst forpliktelser. Hvis denne metodikken hadde vært fulgt for Norge, så ville Norge endt opp med et høyere mål, på over 70 prosent. At det nå ser ut til av vi får et lavere mål enn det, kan ha sammenheng med at vi har en høy fornybarandel fra før, og dermed mindre potensial til å øke fornybarandelen ytterligere enn andre land med lavere fornybarandel. Det nevnes i konsekvensutredningen at landendes mål ikke skal overstige 50 prosent, noe som i Norges tilfelle ville innebære at vi reduserte fornybarandelen. Dette taket er neppe absolutt for land som i utgangspunktet har en fornybarandel over 50 prosent. For øvrig viser beregningsmetoden i konsekvensutredningen hvordan EU s mål om 20 prosent fornybar energiandel innen 2020 skal fordeles internt mellom EUlandene, som da Norge ikke er en del av. Dermed vil ikke Norges mål ha betydning for 20 prosent målet innen EU. Når vi likevel implementerer fornybarmålet, så er det fordi det er EØS-relevant. Beregningen av fornybarandelen skal gjøres på samme måte for alle land for å få sammenlignbare tall, og da basert på data som landene rapporterer inn til International Energy Agency (IEA) og EUs statistikk kontor (Eurostat). Statistisk sentralbyrå (SSB) beregner fornybarandelen for Norge. Beregningsopplegget er basert på et program som Eurostat har utviklet for å beregne denne andelen i henhold til direktivets regler. Dataene er igjen i hovedsak hentet fra SSB s energibalanse, men også noe mer detaljerte tilleggsopplysninger fra andre statistikker. Tabell 1 viser utvikling i fornybarandelen fra 2004 til 2009. Nylige revisjoner i tallgrunnlaget og noen endringer i metoden for å beregne fornybar andelen, innebærer at andelen har steget fra 57,7 til 59,9 prosent dette året, som vist i tabellen. I forhandlingene med EU tok man utgangspunkt i en fornybar andel på rundt 58 prosent. Fornybarandelen for de etterfølgende år (2006-2009) har ikke endret seg nevneverdig som følge av revisjonene, så det betyr ikke at det vil bli noe lettere å nå målet. I 2009 steg fornybarandelen fra 62 til nesten 65 prosent, men dette kan trolig tilskrives finanskrisen som førte til en kraftig nedgang i energibruken for industrien dette året. Andelen for 2010 kan ikke beregnes eksakt ut fra de foreløpige tallene som nå foreligger, men beregninger basert på foreløpige tall tyder på at den ligger på vel 62 prosent. I modellen der fornybarandelen fremskrives er det beregnet en andel på 62,2 prosent for 2010. 5

Tabell 1: Beregning av fornybar energi andelen for Norge totalt, 2004-2009. GWh 1 2004 2005 2006 2007 2008 2009* Total fornybar andel for Norge. Prosent REVIDERTE TALL 58,3 59,9 60,4 60,3 61,9 64,9 Total fornybar andel for Norge. Prosent GAMLE TALL 56,8 57,9 60,3 60,3 61,9 65,0 Fornybar energi andel ekskl. energi fra varmepumper. Prosent REVIDERTE TALL Fornybar energi andel ekskl. energi fra varmepumper. Prosent GAMLE TALL 57,7 59,4 59,8 59,6 61,2 64,2 56,3 57,4 59,7 59,6 61,2 64,3 Fornybarandel i transportsektoren. Prosent 1,2 1,2 1,5 1,9 3,2 3,6 Norge og Island er de land som har høyest andel fornybar energi beregnet etter EU-direktivets metode. For Norge skyldes dette at halvparten av vårt energiforbruk er basert på fornybar kraft, i tillegg til at vi bruker en del biomasse. På Island brukes det mye vannkraft og geotermisk energi fra varmekilder, derfor kommer de også høyt. Sverige har også en høy fornybarandel. De har fått et mål på 49 prosent i 2020, opp fra ca 40 prosent i 2005. Ifølge deres handlingsplan ligger de an til overoppfylle målet slik at de kommer opp i 50 prosent i 2020. Figur 1 viser fornybarandelen for de enkelte landene i 2005 og målet for 2020. Som vist varierer fornybarandelen mye i 2005, fra 0 prosent i Malta til nesten 60 prosent i Norge. Island er ikke med i figuren fordi tall ikke er tilgjengelig, noe som har sammenheng med finanskrisa der og at de ikke har rapportert tall til Eurostat. Figur 1. Fornybarandelen i 2005 og mål for 2020 i EØS-land. Norge Sverige Latvia Finland Østerrike Portugal Danmark Slovenia Estonia Romania Litauen Frankrike EU-snitt Spania Tyskland Hellas Italia Irland Bulgaria Storbritannia Polen Slovakia Nederland Ungarn Tsjekkisk republikk Kypros Belgia Luxembourg M alta 0 20 40 60 80 6

1. Beregningsopplegget For å kunne forklare hvilke tiltak som vil påvirke fornybar brøken, så må vi se på hvordan teller og nevner er bygd opp. Fornybardirektivet og beregningsmetoder er også beskrevet i en artikkel i Økonomiske Analyser nr 4/2010, men mens formålet i den artikkelen er å si litt om formål med, og konsekvenser av direktivet, vil denne rapporten være mer fokusert på hvordan man kan nå målet for 2020 ut i fra hvordan fornybarandelen beregnes. Dessuten vil den gi en del mer utfyllende informasjon om beregningsmetoder. Figur 2: Fornybar energi fordelt på ulike energivarer. 2009. Prosent Biodrivstoff 1 % Biomasse, biogass og fornybart avfall 8 % Energi fra varmepumper 3 % Fornybar fjernvarme 1 % Normalisert vann og vindkraft 87 % 1.1 Telleren i fornybarbrøken I eksemplene nedenfor, og i programmet der fornybarandelen fremskrives, er det tatt utgangspunkt i 2008 tall, siden 2009 var et spesielt år på grunn av finanskrisa som førte til en uvanlig stor nedgang i energibruken dette året. Telleren i brøken beregnes som en miks av forbrukstall og produksjonstall. For elektrisitet og fjernvarme tar man utgangspunkt i produksjonen, fordi man ikke kan vite om forbruket av strøm og fjernvarme er fornybar eller ikke, da det kan produseres både av fornybar og ikke fornybar energi. Siden Norge har en høy andel vannkraft i kraftproduksjonen, så kommer vi godt ut ved bruk av denne beregningsmetodikken. Vann- og vindkraft utgjorde ca. 87 prosent av fornybart energiforbruk i Norge i følge direktivets beregning, illustrert ved figur 2 og tabell 2. Det er nylig gjort en liten endring i beregningsopplegget for normaliseringen av vannkraft. Hvordan dette, og normalisering av vindkraft gjøres beskrives i avsnitt 1.3. 7

Tabell 2 Innhold i telleren i fornybarbrøken, 2008 1. Fornybar energi for varme og kjøling Mengde Prosent TWh 17,75 12,2 (Renewable energy for heating and cooling) 1.1 Sluttforbruk av fornybar energi i industri, tjenesteytende 12,2 8,4 næringer,husholdninger, landbruk/fiske 1.2 Produksjon av varme fra fornybar energi (sol, geotermisk og 1,3 0,9 brennbar fornybar energi) i fjernvarme- og kraftvarmeverk 1.3. Fornybar energi fra varmepumper 4,2 2,9 + 2. Fornybar energi fra strømproduksjon med normalisert vann og vindkraft (Electricity generation 127,1 87,2 from RE with normalised hydro and wind) Vann 125,8 86,3 Vind 0,9 0,6 Strøm fra fornybar energi utenom vann og vind 0,4 0,3 Strøm fra biodrivstoff 0 0 + 3. Biodrivstoff brukt til transport (bærekraftig) 0,93 0,6 = Totalt sluttforbruk av fornybar energi (Final 145,75 100 consumption of renewable energy) Vi ser at 12 prosent av energibruken i telleren er fornybar energi fra varme og kjøling (renewable energy for heating and cooling). Mesteparten av dette består av punkt 1.1 i tabellen sluttforbruk av fornybar energi innen industri, tjenesteyting og husholdninger. Dette fordelte seg igjen med 39 prosent på industrien, og resten på husholdninger og tjenesteyting i 2008. For industrien dreier dette seg hovedsakelig om bruk av biomasse/flis/treavfall, men en liten andel er fornybart avfall. Fornybar forbruk i husholdninger / tjenesteyting gjelder hovedsakelig bruk av ved i husholdninger, men også noe bruk av biomasse i andre sektorer. En liten andel gjelder også bruk av deponigass ved avfalldeponier. Punkt 1.1 i tabellen inkluderer ikke forbruk av elektrisitet, siden produksjonen av fornybar strøm kommer inn i punkt 2. Under punkt 1 kommer også produksjon av fornybar fjernvarme inn. (punkt 1.2) I likhet med elektrisitet måler man produksjon av fjernvarme i telleren, ikke forbruk, siden fjernvarme kan være basert både på fornybar og ikke fornybar energi, og en vet dermed ikke om forbruket kan regnes som fornybart eller ikke. Det som regnes som fornybar fjernvarme er fjernvarme som er produsert fra for eksempel flis, deponigass og fornybart avfall. Fjernvarme produsert fra elektrisitet og varmepumper kommer ikke med i punkt 1.2, siden strøm og energi fra varmepumper kommer inn under henholdsvis punkt 2 og 1.3 i tabellen. Fornybar energi fra varmepumper (punkt 1.3) skal omfatte energi fra alle varmepumper, også de i fjernvarmeverk, men ikke luft-luft varmepumper. Dette er nærmere beskrevet i avsnitt 3.3. Forbruk av biodrivstoff i transport regnes også med i telleren, se punkt 3 i tabellen. Dette utgjorde 0,6 prosent av telleren totalt. 1.2 Nevneren i fornybarbrøken Nevneren omfatter totalt forbruk av energi. I nevneren er det kun forbruk av strøm og fjernvarme som kommer inn, ikke produksjonstall. Energi brukt som råstoff, dvs. at for eksempel LPG brukt i produksjon av kjemiske produkter og naturgass brukt i produksjon av metanol skal ikke regnes med. SSB henter inn tall for både energi brukt som brensel i industribedrifter, og tall for energi brukt som råstoff i separate undersøkelser, slik at for eksempel LPG brukt i ammoniakkproduksjon på Yara Porsgrunn føres som råstoff, mens det som brukes som brensel føres som bruk av brensel. Kull og koks brukt som reduksjonsmiddel, regnes av industrien selv som råstofforbruk, men i energibalansen og fornybar beregningene regnes dette som energiforbruk, siden det genererer varme som kan utnyttes til energiformål. I forbrukstallene holdes energiforbruk i energiproduserende næringer, som for eksempel naturgass brukt i olje- og gassutvinning, gasskraftverkene på Kårstø og Melkøya og olje/gass terminaler, utenfor. På olje- og gassplattformene i Nordsjøen brukes en mengde naturgass i størrelsesorden med den mengden energi som brukes til transportformål innenlands, men det teller altså ikke med som en del av forbruket. Det er også en av grunnene til at Norge får en høy fornybarandel. Det er kun noen små tall for strøm og fjernvarme brukt i henholdsvis strøm og 8

fjernvarmeverk, som skal være med av forbruk i energiproduserende næringer, som vist i tabell 3. I tilegg inkluderes tap ved overføring av strøm og fjernvarme i nevneren. Mens telleren vil være noenlunde stabil og forutsigbar på grunn av normaliseringen av vannkraftproduksjon, så kan nevneren svinge mer enn telleren. Dette forklarer den store økningen i fornybarandelen i 2009, når energiforbruket sank på grunn av finanskrisa. Telleren i fornybarbrøken steg med 0,7 prosent som følge av økt vann- og vindkraftkapasitet (og dermed økt mengde normalisert vann- og vindkraft), selv om kraftproduksjonen og strømforbruket i realiteten gikk ned. En viss økning i bruk av ved i husholdninger og energi fra varmepumper i 2009 bidro også til at telleren steg. Nevneren, som består av kun forbrukstall, gikk derimot ned med 4 prosent, siden det totale forbruket gikk ned. En beskrivelse av innhold i nevneren er vist i tabell 3. Tabell 3. Innhold i nevneren i fornybarbrøken, 2008 Nevner i fornybarbrøken 2008 TWh Prosent 1. Totalt sluttforbruk av energi (Total Final Energy Consumption) 220,6 93,6 2. Overføringstap av strøm (Distribution losses for electricity) 3. Overføringstap for fjernvarme (Transmission and distribution losses for derived heat) 4. Forbruk av strøm i kraft/varme produksjon (Consumption of electricity in the electricity/heat generation sector) 5. Forbruk av varme i kraft/varmesektor (Consumption of heat in the electricity/heat generation sector) 6. Fornybar energi fra varmepumper (Renewable energy captured by heat pumps (ERES)) Totalt sluttforbruk av energum inkl. netto bidraget fra varmepumper Gross final energy consumption (GFEC) including the net contribution of heat pumps 9,7 4,1 0,3 0,1 0,6 0,3 0,1 0,1 4,2 1,8 235,6 100 Fra tabell 3 ser vi at det første punktet, Totalt sluttforbruk av energi er viktigst i nevneren, siden det står for 94 prosent av forbrukstallet. Overføringstap for strøm har også en viss betydning, siden det utgjør om lag 4 prosent av nevneren. Eget forbruk av strøm i el- og fjernvarmesektor er henholdsvis eget forbruk av strøm i kraftstasjoner, og forbruk av fjernvarme i fjernvarmeverkenes egne bedrifter. Nettoenergi fra varmepumper, det vil si beregnet energiproduksjon fra varmepumpa minus strømforbruket i varmepumpa, inngår på samme måte som i telleren. Innholdet i det første og viktigste punktet i tabellen; Totalt sluttforbruk av energi, er vist oppdelt på henholdsvis energivarer og sektorer i figur 3 og 4: 9

Figur 3 Totalt sluttforbruk av energi ( Total final consumption ) i nevner i fornybarbrøken fordelt på energivare. 2008. Prosent Biomasse og avfall, inkl. biodrivstoff 6 % Kull, koks 4 % Naturgass 2 % Oljeprodukter 36 % Strøm 51 % Fjernvarme 1 % Figur 4 Totalt sluttforbruk av energi etter forbrukergruppe 1 Total final consumption i nevner i fornybarbrøken. 2008. Prosent. Andre sektorer 17 % Industri 36 % Husholdninger 20 % Transport 27 % 1. Andre sektorer er hovedsakelig tjenesteytende næringer, landbruk og fiske Ved å koble figur 3 og 4 sammen ser man hvordan energibruken fordeler seg i de ulike sektorene, se figur 5. Figur 5. Sluttforbruk av energi etter energivare og forbrukergruppe i nevner i fornybarbrøken 1. 2008. GWh 90 000 80 000 70 000 60 000 50 000 40 000 30 000 20 000 10 000 Biomasse, avfall, biodrivstoff Kull, koks Naturgass Olje Fjernvarme Strøm 0 Industri Transport Husholdninger Andre sektorer 1. Forbruk i utenriks luftfart er inkludert i figur 3, 4 og 5. 10

Grovt sett kan man anta at elektrisitet og biomasse er fornybar energi mens halvparten av fjernvarmeforbruket er fornybart. Med disse antagelsene er fornybarandelen beregnet etter ulike forbrukergrupper i tabell 4. Som vist i tabellen, så er fornybarandelen høy i alle grupper bortsett fra for transport, som da er svært basert på oljeprodukter. Tabellen viser ikke fornybarandelene man får ved å benytte direktivets beregningsmetodikk, men den illustrerer at Norge allerede har en høy fornybar andel i de fleste forbrukergrupper og at potensialet for å øke dette ytterligere dermed er lavere enn i andre land med lav fornybarandel i forbruket. Tabell 4 Beregnet fornybarandel i ulike sektorer 2008. Prosent Fornybar energi Ikke fornybar energi Industri 71,3 28,7 Transport 2,7 97,3 Husholdninger 94,8 5,2 Andre sektorer 71,7 28,3 Flytransport behandles på en spesiell måte i direktivet. Hvis energi til lufttransport (innen- og utenriks) overstiger 6,18 prosent av det totale energiforbruket, så kuttes det i fornybarberegningene slik at det ikke går over denne grensen. Det har sammenheng med at land med en høy andel lufttransport kan få problemer med å øke fornybarandelen siden teknologi for overgang fra fossilt til fornybar energi i lufttransport ennå ikke har kommet så langt. Dette har ikke betydning for Norge siden forbruk til lufttransport utgjør en lavere andel enn dette. Ellers er det verdt å merke seg at mens man i energibalansen, som brukes som datagrunnlag ved beregning av fornybarandelen, ikke tar med energibruk i utenriks luftfart under innenlands transportforbruk, så er det inkludert i transporttallene som brukes i beregning av den overordnede fornybarandelen for landet. 1.3 Nytt beregningsopplegg for fornybar andelen fra 2011 I 2011 ble det gjort noen endringer i beregningsopplegget for fornybarandelen som påvirker resultatene noe. Endringene gjelder den såkalte normaliseringen av fornybar energi fra vann og vind og behandling av strøm produsert i pumpekraftverk. Denne beregningsmetoden for normalisert vann og vindkraft har stor betydning for Norges fornybarandel, derfor vil det redegjøres for den her. Fornybar direktivet sier følgende: In calculating the contribution of hydro and wind power for the purposes of the Directive, the effects of climatic variations should be smoothened through the use of a normalisaton rule. Further electricity produced in pumped storage units, from water that has previously been pumped uphill should not be considered to be electricity produced from renewable energy sources. Formålet med normaliseringen er altså å korrigere for endringer i kraftproduksjonen som skyldes årlige variasjoner i nedbør og vind. Vannkraftproduksjon for et år normaliseres ved å gange vannkraftkapasiteten for det aktuelle året, med gjennomsnittlig brukstid, eller en såkalt load factor de siste 15 år, der denne brukstiden er beregnet som produksjon delt på maksimal stasjonsytelse, dvs. produksjonskapasiteten. Load factor eller brukstiden, vil si hvor mange timer per år et kraftverk er i drift, og ligger gjerne på rundt 4000 timer for et vannkraftverk. Direktivet sier at strøm fra vann som er pumpet oppover ikke skal regnes med som fornybar kraft, siden man da bruker strøm til å produsere ny strøm, og det blir i tilfelle dobbelttelling å ta det med. I beregningsopplegget korrigeres dette for ved at man trekker fra strøm produsert fra pumpekraft fra kraftproduksjonen. Dette er det vanskelig å fremskaffe gode tall for, særlig siden Norge, i motsetning til resten av Europa i mange tilfeller bruker pumpekraft for å pumpe vann sidelengs fra et magasin til et annet som er tilknyttet kraftturbiner. Formålet er ikke nødvendigvis å lagre vann til perioder med økt strømbehov eller høyere strømpriser, men rett og slett å få utnyttet vann som en ellers ikke får utnyttet. Sånn sett kan det virke litt urimelig at man skal trekke fra denne produksjonen. Det at man trekker ut strøm produsert fra pumpekraft har imidlertid nokså liten betydning for fornybarandelen, derfor har vi valgt å beregne dette på en enkel måte, som totalt pumpekraftforbruk ganget med en antatt virkningsgrad på 0,7. Vanligvis vil man få noe mindre kraft igjen enn den kraften man bruker til 11

å pumpe kraft, og det regnes for å være en rimelig antagelse at man får igjen rundt 700 GWh kraft for hver 1000 GWh strøm brukt i pumpekraftproduksjonen. Endringen i beregningsopplegget for fornybarandelen er relatert til måten man behandler såkalte mixed eller kombinerte vann- og pumpekraftstasjoner. Med mixed plants så menes i denne sammenheng pumpekraftstasjoner hvor det også produseres strøm som stammer fra naturlig tilsig av vann, det vil si ikke bare fra pumpekraft. Tidligere trakk man ut beregnet produksjon og total kapasitet fra alle pumpekraftverk i beregningene, også fra disse verkene, noe som ikke blir helt riktig, siden noe av produksjonen også stammer fra naturlig tilsig. For å korrigere for dette foretas det i ny versjon av beregningsprogrammet en egen normalisering av produksjonen i såkalte mixed plants. I Norge finnes det knapt noen magasiner hvor det ikke er noe naturlig tilsig av vann. Vi har ingen lukkede vannkraftsystemer, derfor har vi definert alle pumpekraftstasjoner, som også har kraftproduksjon, som mixed. Men for disse kraftstasjonene trekker vi ut produksjon fra pumpekraft beregnet som pumpekraftforbruket deres ganget med 0,7, før bruksfaktoren, dvs. produksjon dividert på total produksjonskapasitet i disse verkene (ikke pumpeytelse), beregnes. For øvrig foretas normaliseringen på samme måte som for rene vannkraftverk, det vil si kapasiteten ganges med gjennomsnittlig brukstid siste 15 år. Deretter summeres normaliserte produksjonstall i mixed og rene vannkraftstasjoner for å komme frem til total produksjon. Normalisering av vindkraft følger omtrent samme prinsipper som for vannkraft, men brukstiden, eller load factor beregnes som et snitt for siste fem år isteden for 15. Metoden for normalisering av vann- og vindkraft er vist under i tabell 5. Tabell 5. Metode for normalisering av vann og vindkraftproduksjon Vannkraft normalisering 2008 2009 1) Vannkraftproduksjon fra rene vannkraftverk, dvs, ekskl. pumpekraftstasjoner (GWh) 136 462 123 108 2) Installert kapasitet i rene pumpekraftverk (MW per 31.12) 28 062 28 188 3) Årlig "load factor" / brukstid. Dvs punkt 1) delt på 2) Enhet: GWh/MW 4,9 4,4 4) 15 årlig gjennomsnittlig "load factor" for rene vannkraftverk 4,4 4,4 SUM SISTE 15 ÅR 5) Normalisert vannkraftproduksjon for rene vannkraftverk (GWh) = punkt 2 ganget med punkt 4 123 941,6 124 781,1 6) Strømproduksjon (ekskl. produksjon fra pumping) i kombinerte pumpekraftverk, GWh 2 582 2 174 7) Installert kapasitet i kombinerte pumpekraftverk (MW per 31.12) 1 351 1 351 8) Årlig load factor / brukstid or kombinerte verk, punkt 6) delt på 7) 1,9 1,6 9) 15 årlig gjennomsnittlig "load factor" for rene pumpekraftverk 1,3 1,4 67,1 10) Normalisert strømproduksjon fra kombinerte pumpekraftverk = punkt 7 ganget med punkt 9 1 811 1 863 Total normalisert kraftproduksjon (= 5+10) 125 752,6 126 644,1 Vindkraft normalisering 2 008 2 009 SUM SISTE 5 ÅR 11) Strømproduksjon fra vind (GWh) 913 977 3917 12) Installert kapasitet for vind (MW, per 31.12) 395 423 13) Gjennomsnittlig årlig vindkapasitet (MW) 2) 372 409 1579,5 14) Årlig "load" faktor (brukstid) for vind, GWh/MW. Punkt 11 delt på punkt 13. 2,5 2,4 15) Normalisert vindkraftproduksjon 3) 916 1 014 16) Total fornybar strømproduksjon, inkl fornybar varmekraft 127 065 127 887 17) Bruttoforbruk av strøm (prod.+import-eksport-strøm fra pumpekraft) 127 334 122 004 18. Fornybar andel i forbruk av strøm (punkt 16 delt på punkt 17) 99,8 100 4 1) Normalisert vannkraftproduksjon er summen av punkt 5 og 10. 2) Gjennomsnitt siste to år 1) Normalisert vannkraftproduksjon er summen av punkt 5 og 10. 2) Gjennomsnitt siste to år 12

3) Sum installert effekt for 2008 og 2009 delt på 2, dvs (395+423)/2 = 409. Denne ganges med "load factor for vind som er sum produksjon siste 5 år delt på sum gjennomsnittskapasitet (punkt 13) siste 5 år. Normalisert vindkraft for 2009 blir da 409 ganget med 3917/1579,5 = 1014 GWh 4) Dette tallet blir egentlig 104,8 men siden en fornybarandel over 100 prosent blir meningsløst, har vi fått beskjed om å sette dette tallet til 100 prosent i år hvor det overstiger 100. 1.4 Beregning av transportmålet Direktivet innebærer at også fornybarandelen innen transport skal økes til 10 prosent i 2020. Dette målet er likt for alle landene. Dette målet har fått noe mindre oppmerksomhet enn det overordnede fornybarmålet for landet, men dette er kanskje mer utfordrende å nå. Det kan oppnås ved ulike enkelttiltak eller kombinasjoner av tiltak, som for eksempel endringer i infrastruktur for transport som innebærer en overgang til mer strømbasert kollektivtrafikk. Man kan også satse på utskifting av bilparken til mer energieffektive biler eller elektriske biler, eller man kan øke bruken av biodrivstoff kraftig. Dette vil igjen bidra til at forbruk av fossil brensel i transport reduseres. Dette vil omtales mer i avsnitt 4.4. Ved beregning av fornybarandelen i transport beregnes energiforbruket på en annen måte enn i den overordnede brøken. Det er kun forbruk av bensin, diesel, marine gassoljer til båter, strøm, og biodiesel som inkluderes. Forbruk av naturgass, jetparafin til fly og tungolje kommer ikke med. At forbruk i fly ikke regnes med i nevneren kan ha sammenheng med at man foreløpig ikke har god nok teknologi til å kunne erstatte jetparafin med fornybar energi i særlig grad, selv om man nå enkelte steder har begynt å blande inn biodrivstoff også i flydrivstoffet. Det er kun biodrivstoff og fornybar strøm som regnes som fornybar energi i transportmålet. Fornybar strøm beregnes som forbruk av strøm til transport multiplisert med fornybarandelen i strøm. Denne andelen beregnes igjen som total produksjon av fornybar strøm dividert på totalt bruttoforbruk av strøm, som vist i punkt 18 i tabell 5. Forbruk av strøm i transport utgjorde i 2009 kun 1,3 prosent av det som regnes med som totalt energiforbruk til transport i transportmålet. Biodrivstoff stod for en større andel, med 2,3 prosent. Forbruk av strøm til veitransport, dvs. el-biler, ganges opp med 2,5 i beregningen, men likevel stod det for en forsvinnende liten del av det totale energiforbruket til transport. (0,014 prosent når det ganges med 2,5). Når det gjelder formålet med å gange med 2,5 så sier direktivet følgende (i artikkel 3.4.c) : Furthermore, for the calculation of the electricity from renewable energy sources consumed by electric road vehicles, that consumption shall be considered to be 2,5 times the energy content of the input of electricity from renewable energy sources. Dette har sammenheng med at det er mindre energitap ved bruk av strøm enn når en bruker fossil drivstoff. Mens man bare kan utnytte rundt 20 prosent av det teoretiske energiinnholdet i bensin/diesel, så kan man nyttiggjøre seg all elektrisiteten. Regner man om bensin eller dieselforbruket til kwh så blir forbruket per mil 6-7 kwh, mens forbruket er ca. 2 kwh strøm per mil for en elektrisk bil. Denne metoden fører til at strømforbruk i en elektrisk bil får tilnærmet like stor vekt som forbruk av fossil drivstoff i fornybarberegningen. Tabell 6 viser beregningen av fornybarandelen i transport i perioden 2005-2009. Vi ser at andelen økte fra 1,2 til 3,6 prosent i perioden 2005 til 2009. Økningen skyldtes først og fremst at man startet opp med å blande biodiesel inn i transportdieselen fra ca 2006. I 2010 var biodieselinnholdet i dieselforbruk på om lag 5 prosent. I Norge er det nå et omsetningspåbud på 3,5 prosent biodrivstoff i drivstoff til veitransport. Imidlertid så gjelder dette kravet for totalt drivstoff forbruk i veitrafikk, det vil si både bruk av diesel og bensin. Det brukes relativt lite bioetanol i bensin, det utgjør kun en liten andel av bensinbruken, og hvis man dividerer biodiesel og bioetanol på total bruk av diesel og bensin, utgjorde biodrivstoff til veitransport kun om lag 3,6 prosent i 2010. Som det fremgår av tabell 6 så skal biodrivstoff produsert fra avfall ganges med 2. Årsaken til dette beskrives i selve direktivet, artikkel 21.2: For the purposes of demonstrating compliance with national renewable energy obligations placed on operators and the target for the use of energy from renewable sources in all forms of transport referred to in Article 3(4), the contribution made by biofuels produced from wastes, residues, non-food cellulosic material, and ligno-cellulosic material shall be considered to be twice that made by other biofuels. Foreløpig er bruk av biodrivstoff produsert av avfall satt like 0 for Norge. Det finnes enkelte busser i Norge som går på biogass produsert fra avfall, og dette kan komme inn under denne kategorien. Dette 13

inngår foreløpig ikke i energistatistikken, siden det er relativt lite, og det er derfor ikke hentet inn eller beregnet tall for det. Biodrivstoff omtales nærmere i avsnitt 3.4. Tabell 6 Beregning av fornybarandelen til transport 2005-2009 Tall i GWh 2005 2006 2007 2008 2009 1. Strømforbruk i transport utenom i veitransport 599 646 635 680 654 2. Fornybart strømforbruk i transport utenom i veitransport 1 582 646 627 678 654 3. Strømforbruk i veitransport 2 2 2 2 3 4. Fornybart strømforbruk i veitransport (GANGES MED 2,5) 2 2 2 2 3 5. Biodrivstoff i veitransport produsert bærekraftig 0 62 354 941 1 110 6. Av dette biodrivstoff fra avfall (GANGES MED 2) 0 0 0 0 0 7. Annet "bærekraftig" biodrivstoff i transport 0 62 353 941 1 110 8. Ikke bærekraftig biodrivstoff brukt i veitransport 0 40 33 37 23 9. Bensin og diesel (inkl ikke bærekraftig biodrivstoff) i veitransport, marine gassoljer i sjøtransport og dieselforbruk i tog 46 859 48 541 49 669 48 184 47 164 10. Biodrivstoff i veitransport produsert bærekraftig 0 62 353 941 1 101 11. Biodrivstoff i togtransport produsert bærekraftig 0 0 0 0 0 12. Totalt strømforbruk i transport 601 648 637 682 657 13. Av dette ikke fornybart strømforbruk i transport 18 0 8 1 0 Fornybarandel i transportsektoren. Prosent 2 1,2 % 1,4 % 1,9 % 3,3 % 3,6 % 1 Fornybart strømforbruk beregnes ved å gange totalt strømforbruk i transport med andelen fornybar strøm, som igjen er total fornybar strømproduksjon beregnet etter normaliseringsmetoden, delt på totalt bruttoforbruk av strøm. Se tabell 4. 2 Teller i beregningen er 2+4+6+7. Nevner er 2+4+9+10+11+13. 2. Veksten i total energibruk siden 1990 For å kunne si noe om fremtidig vekst i energiforbruket, og dermed hvordan fornybarandelen vil utvikle seg fremover, er det nyttig å studere hvordan forbruket i ulike forbrukergrupper har utviklet seg fram til nå. Usikker fremtid for industrien I perioden 1990 til 2010 steg det totale energiforbruket innenlands (ekskl. energi brukt som råstoff) med rundt 17 prosent, noe som tilsier en årlig vekst på rundt 0,9 prosent. Ser man på perioden 1998-2010 har imidlertid forbruket kun steget med totalt 3,7 prosent, eller 0,4 prosent per år. Den svake veksten har sammenheng med at det har vært en nedgang i energiforbruket til industrien. Mens de andre store sektorene har hatt en årlig vekst på vel 1 prosent, så har industriens forbruk falt med 6 prosent i perioden 1998-2008. Industrien hadde en særlig stor tilbakegang i 2009 på grunn av finanskrisa, noe som førte til at energibruken i industrien gikk ned 16 prosent fra året før. Det bidro igjen til at den totale energiforbruket i Norge gikk ned med rundt 4 prosent fra 2008 til 2009. Industriens aktivitet og energiforbruk tok seg noe opp igjen i 2010, men kom ikke helt tilbake på samme nivå som før finanskrisa. Utvikling i industrien fremover er nokså usikker og vanskelig å si noe sikkert om, siden store deler av denne er rettet mot eksportmarkedet. Det er fortsatt en del uroligheter og finansielle problemer i Europa og andre land som kan ramme Norges eksportindustri. Andre forbrukergrupper Energibruk til transport har steget en del, og har stått for en stadig økende andel av vårt totale energiforbruk, fra knapt 20 prosent i 1980 til rundt 26 prosent i 2010. Til sammenligning har industriens andel av det totale energiforbruket gått ned fra rundt 40 prosent i 1990 til 31 prosent i 2010. Den kraftige økningen i energibruk til transport skyldes blant annet økonomisk vekst, at vi stadig blir flere, økende handel og dermed stadig større behov for transport av gods og passasjerer. I gjennomsnitt har energiforbruket til transport steget 1,5 prosent per år fra 1998 til 2010. 14

1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 Figur 6. Innenlands energiforbruk etter sektor 1. 1990-2010*. TWh 250 200 150 100 50 0 Bygg og anlegg Privat og offentlig tjenesteyting og forsvar, Fiske og jordbruk Husholdninger Transport Industri og bergverk 1. Inkl energi brukt i utenriks luftfart. Dette regnes med i nevneren i fornybarbrøken, men regnes ikke med som en del av sluttforbruket av energi i energibalansen. Energibruk innen tjenesteyting og husholdninger har samlet sett steget med 19 prosent i perioden 1990-2009, eller rundt 1 prosent per år. Fra 1998-2009 har økningen vært rundt 0,5 prosent per år. Økningen har imidlertid vært størst for tjenesteytende næringer og bygg og anlegg, med rundt 1 prosent per år. Forbruket i husholdninger har variert mellom og 44 og 46 TWh i 1998-2009 ettersom hvordan blant annet temperatur og energipriser har variert, og det har ikke hatt noen tydelig vekst i denne perioden, til tross for befolkningsvekst. Energibruken per husholdning har gått noe ned de siste årene, noe som kan skyldes bedre isolerte boliger, mer bruk av varmepumper, mer energieffektive elektriske husholdningsapparater og vedovner, og effekten av øke strømpriser. Figur 6 og 7 viser hvordan energiforbruket fordeler seg etter forbrukergrupper og energivare. Bruk av oljeprodukter (først og fremst i transport) og forbruk av elektrisitet har steget prosentvis mest i perioden. Vi ser også at veksten i det totale energiforbruket har vært liten siden 1999, til tross for økonomisk vekst og at vi stadig blir flere. Det har som nevnt sammenheng med stagnasjon eller nedgang i industrien. Ellers ser man at forbruket gikk en del ned i 2009 på grunn av finanskrisa, men det steg en del igjen i 2010 på grunn av en kald vinter og økonomisk vekst. En nylig publisert rapport fra SSB (rapport 31/2011) viser at energibruk per enhet produksjonsverdi har gått ned med 29 prosent fra 1990 til 2009. Dette kan til dels tilskrives at vi bruker energien mer effektivt, men også strukturelle endringer i næringslivet. Hvis man går over fra energikrevende tungindustri, til å produsere tjenester, så vil automatisk energibruken gå ned, selv om man ikke bruker energien mer effektivt. Det skyldes at det i gjennomsnitt brukes langt mindre energi per produsert enhet i tjenesteyting enn i industrien. 15

Figur 7 Totalt energiforbruk etter energivare. 1990-2010. TWh 1. Ekskl. energi brukt som råstoff 250 200 150 100 50 0 1990 1991 1992 1993 1994 1995 1996 1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003 2004 2005 2006 2007 2008 2009 2010 Kull og koks Biomasse/avfall Oljeprodukter Gass Elektrisitet Fjernvarme 1 Inkl. energi brukt i utenriks luftfart 3. Virkemidler for å øke fornybarandelen En stor del av variablene som inngår i telleren i fornybarbrøken kan man sette inn virkemidler for å øke. Telleren i fornybarbrøken vil dessuten være noenlunde stabil og forutsigbar over tid, siden normalisert fornybar kraft står for nesten 90 prosent av denne. Siden vann- og vindkraft normaliseres, så vil ikke årlige svingninger i verken strømforbruk eller nedbør ha særlig betydning. Mest sannsynlig vil det felles sertifikatmarkedet innføres fra 1. januar 2012, og dermed vet man at produksjon av fornybar kraft vil øke. Bruken av biodrivstoff kan også forventes å holde seg på rundt 3,5 prosent eller mer av totalt drivstoff forbruk på grunn av omsetningspåbud. Det vil kunne øke til 5 prosent hvis omsetningspåbudet øker. Produksjon av fornybar fjernvarme forventes å øke fremover da det stadig er nye fjernvarmeenheter som kommer til. Det som kan svinge mest i telleren er bruk av biomasse i industri og husholdninger, men stort sett er dette noenlunde stabile tall, og det utgjør ikke mer enn vel 8 prosent av det totale forbrukstallet. Små biobaserte varmesentraler har potensial til å bidra noe i telleren, men det kan være problematisk å fange opp alle slike varmesentraler i statistikken, slik at det er ikke sikkert det vil komme med. Foreløpig har dette vært så smått at det ikke har hatt betydning, men hvis dette øker mye, vil SSB vurdere å lage et opplegg for å fange opp denne typen nærvarmeanlegg. Det som har mye å si for telleren, er kapasitet i vannkraftverk. Kapasiteten i vannkraftverkene var ca 29413 MW i 2008 og fornybarandelen 61,9 prosent. Hvis kapasiteten hadde vært 1000 MW høyere (og produksjonen uendret), så ville fornybar andelen vært 63,6 prosent, dvs. nesten 2 prosentenheter høyere. Dette har sammenheng med normaliseringsmetoden for vannkraft for ett år, der normalisert produksjon beregnes som kapasiteten i det aktuelle året, ganget med gjennomsnittlig brukstid (produksjon delt på kapasitet) siste 15 år. Gjennomsnittlig brukstid vil endres langsomt siden det er et 15-års snitt, så dermed er det kapasiteten som er mest viktig. I praksis betyr dette at om effektkapasiteten bygges ut i et eksisterende magasin uten at produksjonen økes, så vil fornybarandelen også økes. Om man bygger ut ny kapasitet uten å produsere mer så vil imidlertid den gjennomsnittlige brukstiden, og dermed også normalisert produksjon gå ned på lenger sikt, og etter 15 år vil man være tilbake på utgangspunktet. Beregningsmetoden innebærer at fornybarandelen øker mest når ny kraft (eller evt. tradisjonell vannkraft, tilsvarende den økte produksjonen) eksporteres, og ikke fører til økt forbruk i Norge. Dette krever at det er nok overføringskapasitet til utlandet. Dersom den nye kraften fører til at det totale 16

energiforbruket i Norge stiger, øker nevneren og dermed øker fornybarandelen mindre. Dersom man bruker elektrisitet til å erstatte fossilt brensel, slik at den økte kraftproduksjonen ikke fører til at det totale energiforbruket øker, så vil fornybarandelen øke like mye som hvis man eksporterer kraften. Trolig vil fornybarandelen stige ennå mer, siden forbruk av elektrisitet er mer energieffektivt enn bruk av fossilt brensel. Målt i kwh trenger man en lavere tilført mengde strøm enn olje for å dekke det samme energibehovet, så i et land hvor man gradvis går over fra fossil brensel eller biomasse til strøm, så kan energibruken gå ned på grunn av det. Uansett vil overgang fra fossil brensel til fornybar kraft kunne bidra til å redusere klimagassutslipp. Om økt strømproduksjon gir reduserte strømpriser, som igjen genererer økt strømforbruk innenlands som kommer i tillegg til det øvrige energiforbruket, så vil den positive effekten på fornybarandelen dempes. For å nå fornybarmålet, og eventuelt for å følge opp EUs energieffektiviseringsdirektiv hvis det implementeres, vil nok energisparing bli stadig viktigere fremover, men samtidig vanskeligere hvis strømprisene synker mye. 3.1 Det felles sertifikatmarkedet med Sverige fra 1. januar 2012 Fra 1.1.2012 vil Norge innføre et felles sertifikat marked med Sverige som tilsier at produksjon av fornybar kraft vil stige med 26,4 TWh fra 2012 til 2020 i Norge og Sverige. I fornybar energi beregningene skal dette deles likt mellom Norge og Sverige, selv om ikke produksjonen fordeles likt mellom landene. Elsertifikat markedet betyr at den norske stat utsteder sertifikater til produsenter av fornybar kraft som i perioden fra 2012 til 2020 skal gi en samlet økning i kraftproduksjonen på 13,2 TWh. 1 MWh produsert kraft gir rett til ett sertifikat. Tildelingen av sertifikater for et godkjent kraftanlegg vil skje i 15 år fremover. Ordningen avvikles ved utløpet av 2035. Produsenter som starter opp etter 31/12 2020 vil ikke få sertifikater, men de som starter opp i løpet av 2020 vil derimot få sertifikater frem til 2035. Kraftleverandører, og noen store forbrukere får gjennom loven om elsertifikater plikt til å kjøpe sertifikater tilsvarende en viss andel av deres kraftomsetning eller forbruk. Prisen på elsertifikatene bestemmes av tilbud og etterspørsel. Etterspørselen bestemmes av hvor mye strøm som blir brukt og den fastsatte elsertifikatkvoten for hvert år. Tilbudet avhenger av hvor mye strøm som blir produsert. Er det mange som investerer i ny kraftproduksjon, blir det mange sertifikater i markedet og lavere sertifikatpris. Er det få som vil bygge kraftverk, øker elsertifikatprisen til den når et nivå som gjør at investorene kommer på banen. Sammen med kraftprisen i markedet skal sertifikatprisen, dekke kostnader til det marginale, eller sist utbygde prosjekt. De siste årene har prisen ligget på 250 svenske kroner/mwh (25 øre/kwh) i det svenske elcert markedet, og det forventes at det i starten på det norsk-svenske markedet vil fortsette å ligge på dette nivået. Prisen på dette vil igjen veltes over på kunden (men totalkostnaden for kunden øker mindre/evt går ned avhengig av effekten dette markedet vil ha på selgerprisen for kraft i markedet). Kraftkrevende industri, veksthusnæringen og noen få andre vil være fritatt for ordningen. Hvordan den økte produksjonen vil fordele seg mellom Norge og Sverige avhenger av mange faktorer blant annet lønnsomhet, tilgang på konsesjoner, tilgjengelig nett m.m, men det er bestemt at hvert land skal finansiere og dermed kunne godskrive halvparten, dvs. 13,2 TWh i forbindelse med fornybarberegningene. Hvis for eksempel de fleste investeringene kommer i Norge må man i de regnskapsmessige beregningene av Norges fornybar energi andel overføre den overskytende mengden kraft til Sverige. I Sverige ble ordningen med el-sertifikater startet opp allerede i 2003. Det var meningen at man skulle starte opp et norsk-svensk sertifikat marked fra 2007, men forhandlingene brøt sammen i 2006. Etter klimaforliket i 2008 ble forhandlingene gjenopptatt, og planlagt innføring av fornybar energidirektivet har trolig også bidratt til at man nå har blitt enige om et felles elsertifikatmarked. Når sertifikatordningen startet opp i Sverige, så inkluderte dette en del eksisterende produsenter av fornybar kraft særlig en del biokraft. På den måten fikk man den nødvendige likviditeten i sertifikatmarkedet fra begynnelsen. I det felles norsk-svenske markedet er ikke en tilsvarende ordning nødvendig fordi det er et betydelig overskudd på sertifikater i Sverige. Sertifikatordningen vil i tillegg til de 13,2 TWh også bidra i finansieringen av en del mindre kraftverk som er satt i drift etter 2004 fordi daværende statsråd Stensnæs kom med løfter om et sertifikatmarked fra 2004. Dette gjelder kraftverk under 1 MW kapasitet etablert fra 2004. Ordningen vil også omfatte denne typen kraftverk med byggestart etter 7.9.2009 og før 1.1.2012. 17

Erfaringene fra Sverige viser at systemet fungerer, men at det er relativt kostbart. I begynnelsen var det i hovedsak biokraft som ble bygget, men etter hvert har bygging av vindkraft tatt fart. Det installeres i dag vindkraft tilsvarende ca en ny 2 MW vindmølle pr dag. Størsteparten av den nye fornybare kraftproduksjonen i Sverige er fremdeles basert på biomasse, men en økende del kommer altså nå fra vind. I Norge regner man med at sertifikatmarkedet vil utløse vind- og vannkraftprosjekter og litt biokraft. Virkninger av det felles sertifikatmarkedet drøftes nærmere i vedlegg 4. 3.2 Potensial for mer utbygging av vann- og vindkraft Behandling av søknader om konsesjon for ny kraftverksutbygging tar lang tid, opp til flere år. Utbyggingen av fornybar kraft i Norge vil som nevnt i hovedsak bli dekket av vann- og vindkraft. NVE anslår at det kan bli ca 6-7 TWh vannkraft og resten i hovedsak landbasert vindkraft. Fra NVEs konsesjonsdatabase kan man se at det er gitt konsesjon til betydelige mengder vind og vannkraft, og det ligger også en god del søknader inne, slik at dette ikke er urealistisk. Erfaringsmessig så møter imidlertid ofte vindkraftprosjekter, og iblant også vannkraftprosjekter, en del motstand i lokalbefolkning på grunn av støy, naturinngrep osv. 3.3 Varmepumper. Hvordan energi fra varmepumper utvikler seg har en viss betydning for andelen fornybar energi i landet. Hvis man trekker ut energi fra varmepumper i fornybarberegningen, synker fornybarandelen for 2008 fra 61,9 til 61,2 prosent, som vist i tabell 1. Det er kun energi fra varmepumper med en virkningsgrad over 2,6 som kan inkluderes i beregningene, derfor regner vi ikke med luft-luft varmepumper, som man antar har en virkningsgrad på 2,4 i gjennomsnitt. En virkningsgrad på 2,4 betyr at for hver kwh strøm som brukes i varmepumpa, så får man igjen 2,4 kwh energi. Som fornybar varme regnes energiproduksjon fra varmepumper (utenom luft-luft varmepumper) minus strømforbruket i varmepumpene, det vil si det som stammer fra omgivelsesvarme. I praksis vet man ikke hvor mye strøm som brukes inn i varmepumpa, eller hvor mye energi varmepumpa generere. Man beregner det ut fra antatt effekt og virkningsgrad. Energi fra varmepumper inngår ikke som en del av den ordinære energistatistikken. EU s statistikk kontor Eurostat, har utviklet en metode i samarbeid med varmepumpeindustrien og landene for å beregne netto energi fra varmepumper. Landene anbefales å bruke denne, men hittil har Norsk varmepumpeforening (Novap) beregnet total årlig nettoproduksjon av varme fra ulike typer varmepumper for Norge. Metoden til Novap tilsvarer metoden som Eurostat anbefaler, og dermed er det ikke feil å bruks Novaps metode. Når Novap beregner energiproduksjon fra varmepumper tar de utgangspunkt i tall for antall forskjellige typer varmepumper som er solgt, effekt, virkningsgrader og antall driftstimer. Eurostat har standardverdier for brukstid og virkningsgrad på varmepumper, men de anbefaler landene å bruker egne faktor for dette, hvis de har det, siden disse faktorene kan variere mellom land. Novap beregner varmeproduksjon som middeleffekt ganget med antall driftstimer. Varmeproduksjon per år delt på varmefaktor (virkningsgrad) = primær energiforbruk (strømforbruk i pumpa), mens varmeproduksjon minus primær energiforbruk = omgivelsesvarme. Det er sistnevnte som regnes som fornybar energi i fornybar beregningene. Energi fra varmepumper brukt i fjernvarmeanlegg regnes også med her. Disse kommer som regel inn under kategorien vann til vann varmepumper. En svakhet i beregningsopplegget for fornybarandelen gjør at det kan bli dobbelttelling av energi fra varmepumper i fjernvarmeverk i nevneren i fornybarbrøken. I telleren så tar man med henholdsvis produksjon av fornybar fjernvarme, fra flis, deponigass osv. (punkt 1.2 i tabell 2) og energiproduksjon fra varmepumper (punkt 1.3 i tabell 2), der fjernvarme produsert fra varmepumper kun kommer inn under punkt 1.3, så dette går greit. I nevneren så inkluderes all sluttforbruk av energi, inkl. forbruk av fjernvarme produsert fra varmepumper (punkt 1 i tabell 3). I tillegg kommer fjernvarme produsert fra varmepumper med i totaltallet for netto energiproduksjon fra varmepumper. Dermed telles fjernvarme fra varmepumper dobbelt opp i nevneren, både i punkt 1 og 6 i tabell 3. For Norge utgjør imidlertid ikke fjernvarme produsert fra varmepumper så veldig mye. Netto fjernvarmeproduksjon fra varmepumper, det vil si fjernvarmeproduksjon minus strøm brukt i varmepumpa, var om lag 240 GWh i 2009. 18

Novap beregner bare årlig nettoenergi fra nye varmepumper, det vil si de som selges i løpet av året. For 2004 finnes tall for energiproduksjon fra alle varmepumper i Norge akkumulert, i en rapport COWI har gitt ut. Tall for energi fra nye varmepumper legges til 2004-tallet fra denne rapporten. På den måten får man ikke korrigert for avgang av varmepumper. En varmepumpe har en levetid på rundt 15 år, men man får altså ikke trukket ut disse. Dette er en utfordring man må løse, ellers vil beregnet energimengde over tid bli for høy. 3.4 Biodrivstoff Økt bruk av biodrivstoff, som biodiesel og bioetanol er regnet for å være blant de viktigste virkemidlene for å nå transportmålet. Det er nå omsetningspåbud på 3,5 prosent biodrivstoff i drivstoff brukt til transportformål, og dette skulle øke til 5 prosent når bærekraftskriterier for biodiesel ble innført. Opprinnelig var planen å øke det til 5 prosent 1. januar 2011. Imidlertid mente Klif at de foreløpige bærekraftskriteriene den gang ikke var gode nok, og de var også usikre på om dette er et bra klimatiltak, derfor ble det utsatt. I en artikkel i Samfunnsøkonomen (Bye 2009), argumenteres det for at biodrivstoffandelen neppe komme til å overstige det som er påbudt, så det er ikke sikkert denne andelen økes utover 3,5 prosent hvis ikke den påbudte andelen øker. Omsetningspåbudet på 3,5 % gjelder alt drivstoff. Men for å nå dette målet blander man inn en høyere prosent biodiesel, da bioetanol er litt mer krevende å blande inn. Andelen biodiesel utgjorde rundt 5 prosent av den totale dieselen som ble brukt i veitransport i 2010. Bioetanol utgjorde i 2010 kun 0,6 prosent av totalt bensinforbruk, så bioetanol og biodiesel til sammen utgjør dermed ikke mer enn om lag 3,6 prosent av totalt drivstofforbruk til veitransport. For øvrig vil avgiftene for dieselbiler i følge siste statsbudsjett som ble lagt frem økes, siden dieselbiler forurenser en del lokalt. Dette vil kunne snu på trenden vi har hatt med stadig økende dieselforbruk og lavere bensinforbruk, noe som igjen kan føre til en svakere vekst i bruk av biodiesel. Det er usikkert om bruk av bioetanol i bensin vil øke særlig mye siden det er mer problematisk, da det krever mer infrastruktur enn biodiesel. Imidlertid steg innblandingen av bioetanol i første halvår 2011, og utgjorde da omtrent 1,1 prosent av det totale bensinforbruket. Hvor miljøvennlig bruk av biodrivstoff er, har vært en del diskutert. Det avhenger av hvor og hvordan det produseres. Biodrivstoff produseres blant annet av produkter som alternativt kan brukes til mat sånn som korn, sukkerrør, palme- og soyaolje, med de konsekvenser det har for matforsyning og matpriser for en stadig voksende befolkning. Dessuten vil det legge beslag på landbruksarealer som har alternative bruksområder. Det kreves store landbruksarealer for at det skal monne, og for å erstatte en relativt liten mengde fossil energi. En studie av IEA fra 2006 viser at for å erstatte 4 prosent av verdens behov for energi til transport i 2030 så kreves det et landbruksareal på størrelse med Frankrike og Spania. En annen studie viser også at om EU skal dekke 10 % av sitt drivstofforbruk med bio fra egne avlinger, må man ta i bruk hele EUs jordbruksareal bare for dette formålet, så da må man i tilfelle kutte ut matproduksjon. Dette er noen av grunnene til at det er i ferd med å utvikles bærekraftskriterier for bruken av biodrivstoff. Disse skulle vært ferdig tidlig i 2011, men noe gjenstår. I fornybardirektivet kreves det at bruken av biodiesel er produsert på en bærekraftig måte for at det skal regnes som fornybar energi. Bruk av annen generasjons biodrivstoff, dvs. biodrivstoff produsert av avfall osv. teller dessuten dobbelt opp, det vil si det ganges med to i beregningen. Det er fordi det regnes som mer bærekraftig, da det i mindre grad går utover matproduksjon. Dette forklares nærmere i avsnitt 1.4. Produksjon av annen generasjons biodrivstoff er imidlertid noe mer kostbart og teknologisk mer krevende. Noen analyser viser også at biodrivstoff produsert av annen generasjons drivstoff heller ikke er noe godt miljøprosjekt (Holtsmark 2010) 3.5 El-biler Det er relativt få el-biler i Norge. Kjøretøy registeret viser at det var registrert ca 2200 el-biler i 2010, og disse kjørte i gjennomsnitt 6800 km i året. Man antar et strømforbruk på rundt 0,2 kwh per kilometer, noe som gir et totalt strømforbruk i el-biler i Norge på rundt 2,7 GWh i 2010. Hybridbiler, det vil si biler med elektrisk motor kombinert med annen form for fremdrift som for eksempel forbrenningsmotor, er ikke medregnet. Det skyldes at det er usikkerhet knyttet til data for disse fra kjøretøyregisteret. Ofte blir de kodet som bensin eller dieselbil, avhengig av hoveddrivstoff type. Uansett har de foreløpig bare utgjort en brøkdel av elbilene (90 stykker registrert i 2010, men det er usikkert) Vi har heller ikke informasjon om brenselscelle biler, det vil si biler basert på hydrogen som omdannes til strøm som igjen brukes i den elektriske bilmotoren. Ulemper med slike biler er at de er 19

dyrere å produsere enn vanligere biler, og dermed dyrere å kjøpe inn. I tillegg kan man ikke kjøre langturer med elektriske biler siden de må lades opp ganske ofte. Det er innført en del økonomiske incentiver for å anskaffe slike biler, som at de kan kjøre i kollektivfelt, slipper avgift i bomstasjoner, gratis parkering. Mye tyder på at elbiler anskaffes for å kunne kjøre i kollektivfeltet i rushtrafikken, og man vet ikke om det erstatter andre konvensjonelle biler eller kollektivtransport. Økende tilgang på biler, bedre teknologi, lavere priser og større kjørelengde kan åpne for et raskere gjennomslag for elbiler enn man hittil har regnet med. I et prosjekt som kalles Grønn bil har man satt som mål å få 200.000 el-biler og hybrid-biler på veien innen 2020 3.6 Effektivisering av energibruken Flere momenter tilsier at veksten i energibruken potensielt kan begrenses en del fremover. For det første er det innført ny boligstandard TEK 10, dvs. teknisk byggeforskrift, med strenge energikrav. TEK 10 ligner på TEK07, men det er strengere krav til glassareal og forbud mot å installere oljekjel. For øvrig er det strenge krav til U-verdi i yttervegger, tak, gulv osv. Det vil imidlertid ta lang tid å skifte ut hele byggemassen til TEK10. Fram mot 2020 vil bare en liten andel av bygningene følge de helt nye byggeforskriftene. I snitt vil de fleste bygg ha en standard som tilsvarer en eldre standard enn TEK 10. Når det gjelder offentlige bygg så krever fornybardirektivet at nye offentlige bygg og eksisterende bygg som gjennomgår offentlig renovering, skal fremstå som gode eksempel innenfor direktivets kontekst. Videre kan man anta at nye biler blir stadig mer energieffektive. Men i likhet med boliger tar det også tid å skifte ut bilparken. Imidlertid går det raskere enn å skifte ut boligmassen. Gjennomsnittlig alder på en bil i Norge er rundt 10,5 år og 19,4 år ved vraking, ifølge SSB. Noe som trekker i motsatt retning er at bilparken stadig øker etter hvert som vi blir flere, samtidig som det blir stadig mer godstransport på vei som følge av økonomisk vekst og mer handel. Dessuten har antall biler per 1000 personer stadig steget over tid, fra 395 i 1985 til 549 i 2010, noe som kan ha sammenheng med økt inntekt og velstand. Utvikling av energi til transport over tid vil avhenge av utvikling i drivstoffpriser, kjøretøyrelaterte avgifter, kollektivtilbud og utskifting av bilparken. Det er transportsektoren som har hatt den raskeste veksten i energiforbruket de siste ti-årene, til tross for at bilene blir stadig mer energieffektive. Energieffektiviserende tiltak kan skape en del andre effekter, såkalte rebound effekter, som reduserer virkningen av energieffektiviseringstiltaket. For eksempel øker vi ofte bruken av den varen som blir relativt rimeligere, det kan tenkes vi kjører mer hvis vi får en mer energieffektiv bil, eller vi øker innetemperaturen når vi får varmepumpe, siden det da blir rimeligere å varme opp huset. Et annet eksempel er at når vi har et godt isolert hus og dermed sparer penger på energi til oppvarming, så kan vi bruke mer energi til innkjøp og bruk av elektriske apparater, eller vi kan unne oss en ekstra sydentur eller andre energikrevende aktiviteter. Det man sparer et sted vil man bruke opp på andre mer eller mindre energikrevende ting. Man kan skille mellom såkalte inntektseffekter og priseffekter. Når vi sparer penger på energi får vi en høyere disponibel inntekt slik at vi kan øke forbruk av enten energi eller andre goder. Effektivisering av en bestemt energivare kan også gi en prisvridningseffekt der vi øker forbruket av den varen som blir billigere, og reduserer bruk av alternative energivarer. Se mer om dette i Bøeng, Halvorsen, Larsen 2011. En viss positiv effekt vil nok uansett de fleste enenergieffektiviserende tiltak ha 3.7 EU s Energieffektiviseringsdirektiv. EU har lagt fram et forslag om et energieffektiviseringsdirektiv som kan bli gjort gjeldende også for Norge gjennom EØS avtalen. Dette erstatter energitjenestedirektivet og CHP-direktivet. Dette går ut på at EU-landene skal oppnå 20 prosent energisparing innen 2020 sammenlignet med en referansebane. Målet relaterer seg til forbruk fremskrevet i den såkalte PRIMES modellen. Ifølge modellens resultater så fremskriver den et forbruk innen EU27 på 1842 millioner tonn oljeekvivalenter i 2020. Målet for 2020 vil da være 20 prosent under dette nivået, det vil si 1842 368 = 1474 Mtoe (368 beregnes som 1842*0,2). Dette er 10-15 prosent lavere enn forbruket i 2005, så målet vil faktisk innebære at energiforbruket må gå ned. I motsetning til fornybardirektivet, så regnes også forbruk i energiproduserende næringer (olje- gassutvinning, gasskraftverk m.v.) med i forbrukstallet en tar utgangspunkt i. Det fremskrevne forbruket i PRIMES modellen følger Eurostat s definisjon på brutto 20