Årsaken til den norske bankkrisen på 1920- tallet Første verdenskrig dro med seg mye uro og satt virkelig preg på finansen. Svært mange banker gikk konkurs, Norge hadde store realøkonomiske problemer og arbeidsledigheten økte. Bankkrisen på 1920- tallet er regnet som den verste i Norges historie. Jeg skal ta for meg grunner til krisen og hvilke konsekvenser det fikk for landet. Fra og med 1915 skulle det vise seg at aksjemarkedet ble et sentrum for investering med meget hyppig aktivitet og engasjement. Som en følge av dette ble det opprettet over 1300 nye meglerhus for å kunne håndtere pågangen. For å finansiere disse investeringene ble det tatt opp store lån i banker og finansinstitusjoner. Å skaffe seg et lån var enkelt fordi bankene ikke hadde de samme restriksjonene som vi har i dag. I tillegg til den voldsomme veksten på utlån, vokste antallet utlånsbanker fra 116 til 193 fra starten av første verdenskrig og frem til 1918. Det var først etter krigen finansen fikk kjenne på virkeligheten. På grunn av mangelen på varer under krigen ble det nå uhåndterlig høy etterspørsel etter nettopp dette. Restriksjonene for innenlands- og utenlandshandel ble opphevet, og importen av forbruksvarer, som var finansiert av bankenes utlån skøyt til himmels.
Denne etterkrigsboomen startet en tikkende finansboble som kunne sprekke med katastrofale følger. Den høye etterspørselen førte til kraftig inflasjon i de to årene etter krigen og bankene hadde stor gjeld som måtte betales. I de to neste årene hadde etterspørselen dalt og man opplevde en real deflasjon der prisnivået sank opp mot 50%. Dette var starten på en krise. Et punkt mange mener må ta en del av skylda for krisen var paripolitikken som ble vedtatt i 1920. Pengeverdien skulle tilbake til førkrigsparitet der den viktigste hensikten var å få stabile valutakurser. Dette gjaldt også Norge som ønsket å gullfeste kronen. Men selv om paripolitikken ble innført i 1920 uteble resultatene. Dette var tegn på at den kontraktive pengepolitikken ikke ble gjennomført like godt i praksis som det planen var. Valutakommisjonen mente det ville vært skadelig for bedrifter og institusjoner å bedrive aggressiv pengepolitikk. De mente det kunne skade sysselsettingen og produksjonen. Av den grunn tok det lang tid før kronen var på riktig kurs Det var først i 1924 paripolitikken virkelig fikk satt preg på økonomien. Grunnmuren for den norske bankkrisen på 1920- tallet kan vi si ble bygget av den økonomiske politikken som ble ført under første verdenskrig. Bankene hadde enorme utlån, inflasjonen i landet var høy og boomen da freden inntraff blir også sett på som utslagsgivende.
På grunn av bankenes minimale restriksjoner gjorde at risikoen de påtok seg under etterkrigsboomen ved utlån ikke kunne gå annet enn galt. Finansieringen ble drevet av langsiktige utlån basert på kortsiktige innskudd fra kunder. Dette, i tillegg til paritetspolitikken sørger for at svært mange banker gikk konkurs, måtte avvikles eller omstilles. Kilder: Ecklund, G. J. og S. Knutsen. 2000. Vern mot kriser?: norsk finanstilsyn gjennom 100 år.
Årsakene til den aktuelle amerikanske og internasjonale finanskrisen Høsten 2008 gikk verdensøkonomien for alvor inn en nedgangskonjunktur som rammet som sies å være den verste siden de hadre 30- årene. Finanskrise kalte vi det. For å finne utløseren må vi til USA. Fra dette landet var det særlig tre årsaker som var avgjrørende. - investeringsbanker fikk reguleringer og tilsyn opphevet - privatpersoner og institusjoner fikk adgang til å ta mye større risiko enn tidligere. - Adgang til å omsette i mange ledd med svak sikring og uten direkte pant. Det siste punktet er kritisk. Dette kalles også subprime- lån og sies å være den utløsende faktoren for finanskrisen. Alle hadde klokkeklar tro på at verdistigning i boligmarkedet og lånte ut penger til alle som var interesserte i å skaffe seg sin egen bolig. Dermed kunne de utsette renteinnbetalinger og avdrag til boligene hadde steget i verdi. Problemet var at de lånte ut penger til folk som hadde dårlig betalingsevne. Disse lånene ble strukturert i forskjellige obligasjonspakker og videresolgt til amerikanske og internasjonale investorer. Dette systemet fungerte lenge, men da boligprisene i 2007 stagnerte og deretter falt, begynte uroen. Hedgefonds ble lagt ned en etter en fordi obligasjonspakkene ble nedgradert, som igjen førte til store tap for banker fordi de administrerte hedgefondene.
Boligprisene var stadig i fritt fall og ingen visste hvem som satt på de dårlige sikkerhetene. Dette utløste en bombe for den amerikanske finansen. Kursfallene hadde dominoeffekt, verdipapirene ble slengt ut på markedet med stadig fallende priser, og det var lite ønskelig å kjøpe disse. Investorene mistet all tillit til bankene og bankene mistet tillit til hverandre, og hadde store problemer med å skaffe kapital. Flere av de største bankene som Bear Stearns, Fannie Mae og Freddie Mac ble reddet i siste øyeblikk da den amerikanske sentralbanken kom inn i bildet. Bear Stearns ble kjøpt opp, mens de to andre ble tatt over av myndighetene. Men noen gikk det veldig galt for. Da den enorme investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs 15. September 2008 og amerikanske myndigheter ikke grep inn, ble pengemarkeder over hele verden rammet hardt. Banker gikk til hverandre med håp om å få lånt, men ingen var villige til å ta den risikoen. De var enda mindre villige til å penger til debitorer som gjorde det enda vanskeligere for privatpersoner å ta opp lån, samt at renta steg kraftig. Aksjemarkedene verden over falt bortimot loddrett og den største påkjenningen fikk S&P 500- indeksen, som falt 17% bare i oktober. Fordi ingen banker ville låne bort penger kollapset store deler av det internasjonale finansmarkedet fullstendig sammen. Her i Norge har vi ikke fått kjenne på denne krisen på samme måte som enkelte andre land. På grunn av ommfattende sikringskrav og bankreguleringer, gikk ingen norske banker konkurs.
Kilder: http://no.wikipedia.org/wiki/finanskrisen_2007 2010 Ecklund, G. J. og S. Knutsen. 2000. Vern mot kriser?: norsk finanstilsyn gjennom 100 år.
Sammenlign årsakene til den norske bankkrisen 1987-1992 med krisene i spørsmål 1 og 2. Er det noen felles trekk? I mer enn 60 år hadde finansverdenen klart å holde seg unna de store krisene, men i 1987 sa det stopp. Etter en noe stram periode var det ren oppgang frem til bobla sprakk i 1987. En kraftig kredittekspansjon fra 1983 til 1986 kan bli sett på som hovedårsakene til bankkrisen. Den rammet aksjemarkedene over hele verden høsten 1987. Fra og med oppgangen i 1983 økte eksporten og det var store investeringer i oljesektoren. I Norge ble oljeinntektene ble pumpet inn i økonomien og var en sterk bidragsyter til den økonomiske veksten. Sparing og investering i verdipapirer og aksjespekulasjoner tok av internasjonalt på starten av 1980- tallet, da omsetningen hadde tjuedoblet seg i 1984 i forhold til 1970. Bare i ekspansjonsfasen 1983 til 1986 hadde verdiøkning på børsen femdoblet seg. Sammenligner vi disse ekspansjonsfasene opp krisene, ser vi tydelig hvor mange likheter det er mellom dem. Vi kan også legge merke til at staten har forsøkt å deregulere finans- og banksystemet for å holde aktiviteten i markedet gående, eller øke den. Dette førte til en periode med sterk utlånsvekst, men på grunn av dårlige restriksjoner ved utlån, fikk veldig mange
husholdninger og foretak problemer med å innfri lånene. Dermed fikk bankene problemer med egenkapitalen. Kraftig utlånsvekst fører videre til økte investeringer og en aktivitet som fungerer en stund. Det kommer til et visst punkt der aktiviteten og forbruket i markedet blir så høyt at renten må opp. For investorer er dette krise fordi renteøkning ødelegger for investeringsmuligheter. Rentekostnadene på lån blir for store i forhold til avkasningen de kan få. Dermed avtar aktiviteten i markedet. Dette er også kjente trekk fra alle de tre krisene. I Norge fikk økonomien et kraftig slag i baugen da oljeprisen falt i perioden 1985 til 1986. Renten ble skrudd opp mye på grunn av den fallende oljeprisen, men også på grunn av redusert inflasjon. Finanspolitikken ble kontraktiv. Dette førte følgelig til færre investeringer, økende arbeidsledighet, gjeldsproblemer og videre konkurser. I 1987 sprakk aksjebobla på Wall Street og rammet resten av verden. Dow Jones falt med 31% og var det største fallet siden krisen på 1920- tallet. Banker kollapset, også i Norge. Hele det norske banksystemet slet frem til 1993 og måtte se at 76 milliarder kroner forsvant på grunn av dette. En kort oppsummering av fellestrekk blant krisene finner vi at alle starter med optimisme, voldsom vekst og stor etterspørsel etter lån til usikere prosjekter og folk uten betalingsevne. Ofte lånes det ut for mye enn hva bankene klarer å håndtere. Når trenden snur, og
prisene faller ender det med knall og fall for bankene. Gjelden som ble tatt opp i oppturen blir uhåndterlig både for bankene, panikk i økonomien og dermed krakk. Kilder: Ecklund, G. J. og S. Knutsen. 2000. Vern mot kriser?: norsk finanstilsyn gjennom 100 år. http://www.forskning.no/artikler/2007/mai/1178188672.28