V1688NO00 EP2134330 Tittel: Kombinasjoner av inverse -HT2A-agonister og -HT2A-antagonister med antipsykotika
1 1 2 30 3 Beskrivelse [0001] Den foreliggende oppfinnelse gjelder feltene kjemi og medisin. Nærmere bestemt gjelder oppfinnelsen tilførsel sammen av inverse -HT2A-reseptoragonister eller -antagonister og antipsykotiske midler. [0002] Serotonin eller -hydroksytryptamin (-HT) spiller en vesentlig rolle i funksjonen av pattedyrskroppen. I sentralnervesystemet er -HT en viktig nevrotransmitter og nevromodulator som deltar i så mangeartede atferder og responser som søvn, spising, forflytning, smertesansning, læring og hukommelse, seksuell atferd og kontroll av kroppstemperatur og blodtrykk. I ryggsøylen spiller serotonin en viktig rolle i kontrollsystemene for de afferente perifere nociseptorene (Moulignier, Rev. Neurol. :3-1, (1994)). Perifere funksjoner i hjerte-karsystemet, det hematologiske system og mage-tarmsystemet har også blitt tilskrevet -HT. -HT har blitt funnet å formidle en rekke forskjellige kontraktile, sekretoriske og elektrofysiologiske virkninger, deriblant kontraksjon av vaskulær og ikke-vaskulær glatt muskel og aggregering av blodplater. (Fuller, Biology of Serotonergic Transmission, 1982, Boullin, Serotonin In Mental Abnormalities 1:316 (1978), Barchas, et al., Serotonin and Behavior, (1973)). Reseptor-undergruppen -HT2A (også betegnet en underklasse) har en bred, men likevel avgrenset ekspresjon i menneskehjernen, deriblant i mange kortikale og limbiske områder og områder i forhjernen som har blitt postulert å delta i moduleringen av høyere kognitive og affektive funksjoner. Denne reseptor-undergruppen uttrykkes også på modne blodplater, hvor den til dels medierer blodplateaggregering, et av de innledende trinnene i den vaskulære tromboseprosessen. [0003] Ut fra den brede fordelingen av serotonin i kroppen er det lett å forstå at det foreligger en enorm interesse for medikamenter som påvirker serotonerge systemer (Gershon, et al., The Peripheral Actions of -Hydroxytryptamine, 246 (1989); Saxena, et al., J. Cardiovascular Pharmacol. 1: Supp. 7 (1990)). Serotoninreseptorer er medlemmer av en stor genfamilie hos mennesket som omfatter membranoverspennende proteiner som fungerer som omformere i intercellulær kommunikasjon. De foreligger på overflaten av forskjellige celletyper, deriblant nevroner og blodplater, hvor de etter aktivering via enten den endogene liganden serotonin eller eksogent tilførte medikamenter endrer sin konformasjonsstruktur og deretter interagerer med nedstrøms mediatorer av cellesignalisering. Mange av disse reseptorene, deriblant underklassen -HT2A, er G-proteinkoblede reseptorer (GPCR) som signaliserer ved aktivering av guaninnukleotidbindende proteiner (G-proteiner), noe som fører til dannelse eller inhibering av sekundære budbringermolekyler, for eksempel syklisk AMP, inositolfosfater og diacylglyserol. Disse sekundære budbringerne modulerer så funksjonen av en rekke intracellulære enzymer, deriblant kinaser og ionekanaler, noe som til sist påvirker cellens eksitabilitet og funksjon.
2 1 2 30 3 [0004] Minst 1 genetisk forskjellige -HT-reseptorundergrupper har blitt påvist og anvist til en av syv familier (-HT1-7). Hver av undergruppene har en unik fordeling, preferanse for forskjellige ligander og funksjonelle korrelater. [000] Serotonin kan være en viktig komponent i forskjellige typer av patologiske tilstander, for eksempel visse psykiatriske forstyrrelser (depresjon, aggresjon, panikkanfall, obsessive-kompulsive lidelser, psykose, schizofreni, suicidale tendenser), visse nevrodegenerative sykdommer (demens av Alzheimer-type, parkinsonisme, Huntingtons chorea), anoreksi, bulimi, forstyrrelser forbundet med alkoholisme, cerebralvaskulære tilfeller og migrene (Meltzer, Neuropsychopharmacology, 21:6S-11S (1999); Barnes & Sharp, Neuropharmacology, 38:83-112 (1999); Glennon, Neurosci. Biobehavioral Rev., 14:3 (1990)). [0006] Ut fra den brede fordelingen av serotonin i kroppen og forbindelsens rolle i et bredt utvalg av fysiologiske og patologiske prosesser er det lett å forstå at det foreligger en enorm interesse for medikamenter som påvirker serotonerge systemer (Gershon, et al., The Peripheral Actions of -Hydroxytryptamine, 246 (1989); Saxena, et al., J. Cardiovascular Pharmacol. 1: Supp. 7 (1990)). [0007] Virkningene av serotonin formidles av minst 1 genetisk forskjellige -HTreseptorundergrupper har blitt påvist og anvist til en av syv familier (-HT1-7). Hver av undergruppene har en unik fordeling, preferanse for forskjellige ligander og funksjonelle korrelater. Serotoninreseptorer er medlemmer av en stor genfamilie hos mennesket som omfatter membranoverspennende proteiner som fungerer som omformere i intercellulær kommunikasjon. De foreligger på overflaten av forskjellige celletyper, deriblant nevroner og blodplater, hvor de etter aktivering via enten den endogene liganden serotonin eller eksogent tilførte medikamenter endrer sin konformasjonsstruktur og deretter interagerer med nedstrøms mediatorer av cellesignalisering. Mange av disse reseptorene, deriblant underklassen -HT2A, er G-proteinkoblede reseptorer (GPCR) som signaliserer ved aktivering av guaninnukleotidbindende proteiner (G-proteiner), noe som fører til dannelse eller inhibering av sekundære budbringermolekyler, for eksempel syklisk AMP, inositolfosfater og diacylglyserol. Disse sekundære budbringerne modulerer så funksjonen av en rekke intracellulære enzymer, deriblant kinaser og ionekanaler, noe som til sist påvirker cellens eksitabilitet og funksjon. [0008] Reseptor-undergruppen -HT2A (også betegnet en underklasse) har en bred, men likevel avgrenset ekspresjon i menneskehjernen, deriblant i mange kortikale og limbiske områder og områder i forhjernen som har blitt postulert å delta i moduleringen av høyere kognitive og affektive funksjoner. Denne reseptor-undergruppen uttrykkes også på modne blodplater, hvor den til dels medierer blodplateaggregering, et av de innledende trinnene i den vaskulære tromboseprosessen. Nyere materiale viser klart en rolle for -HT2-reseptorundergruppen i etiologien for medisinske tilstander som
3 1 2 30 3 hypertensjon, trombose, migrene, angiospasme, iskemi, depresjon, angst, psykose, schizofreni, søvnforstyrrelser og appetittforstyrrelser. [0009] Schizofreni er en spesielt ødeleggende nevropsykiatrisk lidelse som rammer tilnærmet 1 % av befolkningen. Det har blitt beregnet at de totale finansielle kostnadene for diagnose, behandling og tapt produktivitet i samfunnet av individer som lider av denne sykdommen overskrider 2 % av bruttonasjonalproduktet til De forente stater. Dagens behandling omfatter primært farmakoterapi med en klasse av medikamenter som betegnes antipsykotika. Antipsykotika lindrer effektivt positive symptomer (f.eks. hallusinasjoner og delusjoner), men vil ofte ikke forbedre negative symptomer (f. eks sosial og emosjonell tilbaketrekking, apati og språklig fattigdom). [00] For tiden foreskrives ni hovedklasser av antipsykotica for behandling av psykotiske symptomer. Anvendelsen av disse forbindelsene begrenses imidlertid av deres bivirkningsprofiler. Nær sakt alle av disse "typiske" eller eldre generasjonsforbindelsene har vesentlige uheldige virkninger på motorfunksjoner i mennesket. Disse "ekstrapyramidale" bivirkningene, som kalles slik grunnet virkningene på modulerende motorsystemer i mennesket, kan være både akutte (f.eks dystoniske reaksjoner, et mulig livstruende, men sjeldent malignt nevroleptikasyndrom) og kroniske (f.eks. akatisi, tremorer og tardive dyskinesier). Mye av innsatsen når det gjelder medikamentutvikling har derfor fokusert på nyere, "atypiske" midler som er fri for noen av disse uheldige virkningene. Imidlertid har også atypiske midler potensial for alvorlige bivirkninger, deriblant økt risiko for slag, unormale forskyvninger i søvnmønsteret, ekstrem tretthet og svakhet, metabolske forstyrrelser (deriblant hyperglykemi og diabetes) og vektøkning. En av de vanligste grunnene til pasientvegring og avbrutt anvendelse av antipsykotiske medikamenter er vektøkning. Pasientvegring kan føre til hyppigere hospitalisering og forhøyede helsetjenestekostnader. [0011] Antipsykotiske medikamenter har blitt vist å interagere med et stort antall sentrale, monoaminerge nevrotransmitterreseptorer, deriblant dopaminerge, serotonerge, adrenerge, muskarinerge og histaminerge reseptorer. Det er sannsynlig at de terapeutiske virkningene og bivirkningen av disse medikamentene formidles av atskilte reseptorundergrupper. Den høye graden av genetisk og farmakologisk homologi mellom disse reseptorundergruppene har hindret utviklingen av undertypeselektive forbindelser, så vel som bestemmelsen av den normale fysiologiske eller patofysiologiske rollen til gitt reseptorundergruppe. Det foreligger følgelig et behov for utvikling av medikamenter som er selektive for individuelle reseptorklasser og -underklasser av de monoaminerge nevrotransmitterreseptorene. [0012] Den rådende teorien for virkningsmekanismen av antipsykotiske medikamenter omfatter antagonisme av dopamin D2-reseptorer. Uheldigvis er det sannsynlig at antagonisme av dopamin D2-reseptorer også formidler de ekstrapyramidale bivirkningene, så vel som noen andre uønskede virkninger av antipsykotisk behandling, for
4 1 2 30 eksempel en forverring av depresjonssystemer, anhedoni og svekkede kognitive funksjoner. Antagonisme av -HT2A-reseptorer er en alternativ molekylær mekanisme for medikamenter med antipsykotisk virkning, muligens via antagonisering av forhøyet eller overdreven signaloverføring gjennom serotonerge systemer. -HT2A-antagonister er derfor gode kandidater for behandling av psykose uten ekstrapyramidale bivirkninger eller andre av de uønskede virkningene som er forbundet med blokkering av dopamin D2-reseptorer. [0013] Tradisjonelt har GPCR som -HT2A-reseptoren blitt antatt å foreligge i en hviletilstand med mindre den aktiveres ved binding av en agonist (et medikament som aktiverer en reseptor). Man vet nå at mange, om ikke de fleste av GPCR-monoaminreseptorene, deriblant serotoninreseptorer, kan foreligge i en delvis aktivert tilstand i fravær av de endogene agonistene. Denne forhøyede basalaktiviteten (konstitutive aktiviteten) kan inhiberes av forbindelser som betegnes inverse agonister. Både agonister og inverse agonister har en iboende aktivitet på en reseptor ved at de alene kan aktivere henholdsvis inaktivere disse molekylene. I motsetning til dette vil klassiske eller nøytrale antagonister konkurrere med agonister og inverse agonister om tilgang til reseptoren, men de har ikke den iboende evnen til å inhibere forhøyede basale eller konstitutive reseptorresponser. [0014] WO 04/064738 beskriver selektive inverse serotonin 2A/2C-reseptoragonister som terapeutiske midler for nevrodegenerative sykdommer. Drugs of the Future 08, 31(11): 939-943 rapporterer om farmakokinetiske og kliniske studier av en invers HT2A-reseptoragonist (ACP-3). Grahnen et al., Clinical Pharmacology & Therapeutics, februar 0, P98 rapporterer en reduksjon av haloperidol-induserte bivirkninger med ACP-3 i friske frivillige. Ifølge Li et al., Psychopharmacology (0) 183: 144-13 forsterker ACP-3 haloperidol-indusert frigjøring av dopamin i medial prefrontal hjernebark og nucleus accumbens hos rotte. WO 07/133802, som ble offentliggjort etter den tidligste prioritetsdato for den foreliggende patentsøknad, beskriver farmasøytiske utforminger av pimavanserin. [001] Den foreliggende oppfinnelse gjelder en kombinasjon av en forbindelse med formel (I):
1 2 30 3 eller et farmasøytisk akseptabelt salt av denne og et antipsykotisk middel for anvendelse i behandling av akutt forverring av psykosen i en pasient med psykose. [0016] Noen utførelser som beskrives heri omfatter tilførsel av en første mengde av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist og tilførsel av en andre mengde av et antipsykotisk middel, hvor den første og den andre mengden er slik at det oppnås en effektiv virkning raskere enn dersom det antipsykotiske middelet tilføres alene i en effektiv dose. I noen utførelser er den andre mengden mindre enn en maksimal dose av det antipsykotiske middelet når dette tilføres alene. I noen utførelser er den andre mengden mindre enn en effektiv dose av det antipsykotiske middelet når dette tilføres alene. [0017] I noen utførelser er den første og den andre mengden slik at omfanget eller debuten av en eller flere bivirkninger grunnet det antipsykotiske middelet er redusert, sammenlignet med tilførsel av en effektiv mengde av det antipsykotiske middelet alene. I noen utførelser er bivirkningen vektøkning. I noen utførelser er bivirkningen utvalgt fra gruppen som består av en ekstrapyramidal bivirkning, en histaminisk bivirkning, en alfa-adrenerg bivirkning og en antikolinerg bivirkning. I noen utførelser er bivirkningen utvalgt fra gruppen som består av slag, tremorer, sedasjon, magetarmproblemer, nevrologiske problemer, økt dødsrisiko, cerebrovaskulære hendelser, bevegelsesforstyrrelse, dystoni, akatisi, bevegelsesforstyrrelser forbundet med Parkinsons sykdom, tardive dyskinesier, kognitive forstyrrelser, prolaktinemi, katalepsi, psykose, malignt nevroleptikasyndrom, hjerteproblemer, lungeproblemer, diabetes, leversvikt, suicidalitet, sedasjon, ortostatisk hypotensjon, kvelningsanfall, svimmelhet, takykardi, unormaliteter i blodet, unormalt triglyseridnivå, forhøyet kolesterolnivå, dyslipemi, hyperglykemi, synkope, anfall, dysfagi, priapisme, trombotisk trombocytopenisk purpura, forstyrret regulering av kroppstemperaturen, søvnløshet, agitasjon, angst, somnolens, aggressiv reaksjon, hodepine, forstoppelse, kvalme, dyspepsi, oppkast, abdominalsmerter, økt spyttsekresjon, tannpine, rhinitt, hoste, sinusitt, faryngitt, dyspné, ryggsmerter, brystsmerter, feber, utslett, tørr hud, seboré, forsterket infeksjon i de øvre luftveier, synsforstyrrelser, artralgi, hypoestesi, manisk reaksjon, konsentrasjonssvekkelse, tørr munn, smerte, tretthet, akne, pruritus, myalgi, skjelettsmerter, hypertensjon, diaré, forvirring, asteni, urininkontinens, døsighet, forlenget varighet av søvnen, akkommodasjonsforstyrrelser, palpitasjoner, erektil dysfunksjon, ejakulasjonsforstyrrelser, orgasmeforstyrrelser, likegyldighet, økt pigmentering, forhøyet appetitt, automatisme, forhøyet drømmeaktivitet, redusert seksuelt begjær, nervøsitet, depresjon, apati, katatonisk reaksjon, eufori, økt libido, amnesi, emosjonell mottakelighet, mareritt, delirium, gjesping, dysartri, vertigo, stupor, paraestesi, afasi, hypoestesi, tungeparalyse, benkramper, torticollis, hypotoni, koma, migrene, hyperrefleksi, choreoatetose, anoreksi, flatulens, stomatitt, melena, hemorroider, gastritt, avføringslekkasje, oppstøt, gastroøsofageal refluks, gastroenteritt,
6 1 2 30 3 øsofagitt, misfarget tunge, kolelitiasis, tungeødem, divertikulitt, gingivitt, misfarget avføring, gastrointestinal blødning, hematemese, ødem, kulderystelser, malaise, blekhet, utvidet abdomen, ascites, sarkoidose, rødming, hyperventilasjon, bronkospasme, pneumoni, tridor, astma, økt sputum, aspirasjon, lysfølsomhet, økt svetting, akne, redusert svetting, alopesi, hyperkeratose, avskalling av overhud, bulløse erupsjoner, ulcerasjoner i huden, forverret psoriasis, furunkulose, verruca, lichenoid dermatitt, hypertrikose, genital kløe, urtikaria, ventrikkeltakykardi, angina pectoris, premature atriumkonstriksjoner, T-bølgeinversjon, ventrikulære ekstrasystoler, STdepresjon, AV-blokk, myokarditt, unormal akkommodasjon, xeroftalmi, diplopi, øyesmerter, blefaritt, fotopsi, fotofobi, unormal tåreflom, hyponatremi, forhøyet kreatinfosfokinase, tørst, vekttap, redusert serumjern, kakeksi, dehydrering, hypokalemi, hypoproteinemi, hyperfosfatemi, hypertriglyseridemi, hyperurikemi, hypoglykemi, polyuri, polydipsi, hemturi, dysuri, urinretensjon, cystitt, nyresvikt, artrose, synostose, bursitt, artritt, menoragi, tørr vagina, ikke-puerperal laktasjon, amenoré, brystsmerter hos kvinner, levkoré, mastitt, dysmenoré, perineale smerter hos kvinner, intermenstruelle blødninger, vaginal blødning, forhøyet SGOT, forhøyet SGPT, kolestatisk hepatitt, kolecystitt, gallesten, hepatitt, hepatocellulære skader, epistaksis, overfladisk flebitt, tromboflebitt, trombocytopeni, tinnitus, hyperakusi, redusert hørsel, anemi, hypokrom anemi, normocytær anemi, granulocytopeni, leukocytose, lymfadenopati, leukopeni, Pelger-Huet-anomali, gynekomasti, brystsmerter hos menn, forstyrrelse av antidiuretisk hormon, bitter smak, vannlatingsforstyrrelser, okulogyre kriser, unormal gange, ufrivillig muskelkontraksjon og økte skader. [0018] I noen utførelser er den effektive virkningen en antipsykotisk virkning. I noen utførelser er psykosen forbundet med schizofreni. Videre beskrives en tilstand som er mottakelig for behandling som er utvalgt fra gruppen som består av schizofreni, bipolar sykdom, agitasjon, psykose, atferdsforstyrrelser i Alzheimers sykdom, depresjon med psykotiske trekk eller bipolare manifestasjoner, obsessiv-kompulsiv lidelse, posttraumatisk stressyndrom, angst, personlighetsforstyrrelser (borderline og schizotype), demens, demens med agitasjon, demens hos eldre, Tourettes syndrom, restless legs, søvnløshet, sosial angstlidelse, dystymi, ADHD og autisme. [0019] Den foreliggende oppfinnelse muliggjør en fremgangsmåte for hurtig start av en antidepressiv virkning som omfatter tilførsel av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist sammen med et antipsykotisk middel til et individ som lider av psykose, slik at det oppnås en rask antipsykotisk virkning. [00] Videre beskrives en fremgangsmåte for induksjon av hurtig start av en antidepressiv virkning som omfatter tilførsel av en invers -HT2A-agonist eller en - HT2A-antagonist sammen med et antipsykotisk middel til et individ som lider av depresjon, slik at det oppnås en rask antidepressiv virkning.
7 1 2 30 3 [0021] Videre beskrives en fremgangsmåte for å øke prosentandelen av pasienter som responderer på antipsykotisk behandling som omfatter tilførsel av en invers -HT2Aagonist eller en -HT2A-antagonist sammen med et antipsykotisk middel til et individ som lider av psykose, slik at en større prosentandel av pasientene opplever en effektiv virkning enn dersom det antipsykotiske middelet tilføres alene i en effektiv dose. [0022] Videre beskrives en fremgangsmåte for reduksjon eller forebyggelse av vektøkning forbundet med tilførsel av et antipsykotisk middel som omfatter tilførsel av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist sammen med det antipsykotisk middelet til et individ som risikerer eller lider av vektøkning forbundet med tilførsel av et antipsykotisk middel. [0023] Videre beskrives en fremgangsmåte for reduksjon av pasientvegring under antipsykotisk behandling som omfatter tilførsel av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist sammen med et antipsykotisk middel, hvor dosene som tilføres er slik at pasientvegringen reduseres, sammenlignet med vegringen ved tilførsel av en effektiv dose av det antipsykotiske middelet alene. [0024] Videre beskrives en fremgangsmåte for reduksjon eller forebyggelse av forhøyet glukosenivå i serum forbundet med tilførsel av et antipsykotisk middel som omfatter tilførsel av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist sammen med det antipsykotiske middelet til et individ som risikerer eller lider av forhøyet glukosenivå i serum forbundet med tilførsel av et antipsykotisk middel. [002] Videre beskrives en fremgangsmåte for reduksjon eller forebyggelse av forhøyet glukosenivå i serum og reduksjon eller forebyggelse av vektøkning forbundet med tilførsel av et antipsykotisk middel som omfatter tilførsel av en invers -HT2Aagonist eller en -HT2A-antagonist sammen med det antipsykotiske middelet til et individ som risikerer eller lider av forhøyet glukosenivå i serum og vektøkning forbundet med tilførsel av et antipsykotisk middel. [0026] En farmasøytisk sammensetning for anvendelse i oppfinnelsen kan omfatte en første mengde av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist og en andre mengde av et antipsykotisk middel, hvor den første og andre mengden er slik at når sammensetningen tilføres, oppnås en effektiv antipsykotisk virkning raskere enn dersom det antipsykotiske middelet tilføres alene i en effektiv dose. I noen utførelser er den andre mengden mindre enn en maksimal dose av det antipsykotiske middelet når det tilføres alene. I noen utførelser er den andre mengden mindre enn en effektiv dose av det antipsykotiske middelet når det tilføres alene. [0027] En innpakning for anvendelse i oppfinnelsen kan omfatte en første mengde av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist og instruksjoner for tilførsel av den første mengden av den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten og en andre mengde av det antipsykotiske middelet, hvor den første og den andre mengden er slik at det oppnås en effektiv antipsykotisk virkning raskere enn dersom
8 1 2 30 det antipsykotiske middelet tilføres alene i en effektiv dose. I noen utførelser er den andre mengden mindre enn en maksimal dose av det antipsykotiske middelet når det tilføres alene. I noen utførelser er den andre mengden mindre enn en effektiv dose av det antipsykotiske middelet når det tilføres alene. [0028] I noen av de ovenfor nevnte utførelsene er det antipsykotiske middelet et typisk antipsykotikum. I noen utførelser er det antipsykotiske middelet et atypisk antipsykotikum. I noen utførelser er det antipsykotiske middelet en D2-antagonist. I noen utførelser er det antipsykotiske middelet risperidon. I noen utførelser er det antipsykotiske middelet haloperidol. I noen utførelser er det antipsykotiske middelet utvalgt fra gruppen som består av et fenotiazin, et fenylbutylpiperidin, et dibenzapin, et benzisoksidil og et litiumsalt. I noen utførelser er fenotiazinet utvalgt fra gruppen som består av klorpromazin ("Thorazine"), mesoridazin ("Serentil"), proklorperazin ("Compazine"), tioridazin (Mellaril), flufenazin ("Prolixin"), perfenazin ("Trilafon") og trifluoperazin ("Stelazine"). I noen utførelser er fenylbutylpiperidinet pimozid ("Orap"). I noen utførelser er dibenzapinet utvalgt fra gruppen som består av klozapin ("Clozaril"), loksapin ("Loxitane"), olanzapin ("Zyprexa") og quetiapin ("Seroquel"). I noen utførelser er benzisoksidilet ziprasidon ("Geodon"). I noen utførelser er litiumsaltet litiumkarbonat. I noen utførelser er det antipsykotiske middelet utvalgt fra gruppen som består av aripiprazol ("Abilify"), "Etrafon", droperidol ("Inapsine"), tioridazin ("Mellaril"), tiotixen ("Navane"), prometazin ("Phenergan"), metoklopramid ("Reglan"), klorprotiksen ("Taractan"), "Triavil", molindon ("Moban"), sertindol ("Serlect"), droperidol, amisulprid ("Solian"), melperon, paliperidon ("Invega") og tetrabenazin. [0029] Videre beskrives en fremgangsmåte for reduksjon eller forebyggelse av hyperprolaktinemi grunnet tilførsel av risperidon som omfatter tilførsel av en invers - HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist sammen med mindre enn 6 mg pr. dag av risperidon til et individ som risikerer eller lider av hyperprolaktinemi forbundet med tilførsel av risperidon. [0030] I utførelsene av oppfinnelsen er den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2Aantagonisten forbindelsen med formel (I):
9 [0031] Videre beskrives en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav, utvalgt fra gruppen som består av: og 1 [0032] Videre beskrives en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist som er utvalgt fra gruppen som består av adatanserin, altanserin, benanserin, blonanserin, butanserin, cinanserin, eplivanserin, fananserin, flibanserin, glemanserin, iferanserin, ketanserin, lidanserin, mianserin, pelanserin, pruvanserin, ritanserin, seganserin og tropanserin. [0033] I noen av hvilke som helst av de ovenfor nevnte anvendelsene og fremgangsmåtene er tilførselen til et menneske med alder under atten år. [0034] Videre beskrives en fremgangsmåte for behandling som omfatter fastslåelse av at et første farmasøytisk middel modulerer en farmakologisk egenskap ved et andre farmasøytisk middel, fastslåelse av at det første farmasøytiske middelet har en lenger halveringstid enn et andre farmasøytisk middel og tilførsel av det første og det andre farmasøytiske middel sammen til en pasient. I noen utførelser er den farmakologiske egenskapen reseptorbinding. I noen utførelser er den farmakologiske egenskapen den minimale effektive dose av det andre farmasøytiske middelet. I noen utførelser er halveringstiden for det første middelet minst tilnærmet 1, ganger høyere enn
1 2 30 3 halveringstiden for det andre farmasøytiske middelet. I noen utførelser fører den samtidige tilførselen til at det andre middelet foreligger i et effektivt nivå i minst tilnærmet 0 % av tiden mellom på hverandre følgende doseringer av det andre middelet. I noen utførelser fører den samtidige tilførselen til at det andre middelet foreligger i et effektivt nivå i i det vesentlige hele tidsrommet mellom på hverandre følgende doseringer av det andre middelet, og hvor det andre middelet ikke ville ha foreligget i et effektivt nivå i i det vesentlig hele tidsrommet mellom på hverandre følgende doseringer dersom det første middelet hadde blitt tilført alene med det samme doseringsskjema og i den samme dosen. I noen utførelser tilføres det første farmakologiske middelet og det andre farmakologiske middelet i doser og tidsintervaller som fører til at det andre farmakologiske middelet foreligger i et effektivt nivå over et tidsrom som er lenger enn tidsrommet som det andre terapeutiske middelet ville ha foreligget i et effektivt nivå i dersom det andre terapeutiske middelet hadde blitt tilført alene. [003] Videre beskrives en fremgangsmåte for å avgjøre hvorvidt et terapeutisk middel til analyse er en god kandidat for kombinasjonsbehandling med et terapeutisk middel med en første halveringstid, som omfatter erholdelse av et terapeutisk middel til analyse med en andre halveringstid som er lenger enn den første halveringstiden, og evaluering av hvorvidt tilførsel av det terapeutiske middelet til analyse i kombinasjon med det terapeutiske middelet lar det terapeutiske middelet være effektivt i et nivå hvor det ikke er effektivt når det tilføres alene. Noen utførelser omfatter avgjørelser av hvorvidt det terapeutiske middelet til analyse forsterker et nivå av reseptorbinding, hvor reseptoren er et mål for det terapeutiske middelet. [0036] FIGUR 1A er et diagram som viser medikamentnivå og terapeutisk vindu for tilførsel av ett enkelt middel. [0037] FIGUR 1B er et diagram som viser medikamentnivå og terapeutisk vindu for samtidig tilførsel av to medikamenter med nesten lik halveringstid. [0038] FIGUR 1C er et diagram som viser medikamentnivå og terapeutisk vindu for samtidig tilførsel av to medikamenter med forskjellig halveringstid. [0039] FIGUR 2 er et diagram som viser endringen av PANSS-poeng ved tilførsel av risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin. [0040] FIGURENE 3A og 3B er søylediagrammer som viser prosentandelen av individer som responderer på behandling med risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin på dag 1 henholdsvis dag 43, [0041] FIGURENE 4A og 4B er kurver som viser endringen av PANSS-positiv henholdsvis negativ skala ved tilførsel av risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin.
11 1 2 30 3 [0042] FIGURENE A og B er kurver som viser endringen av PANSS-psykopatologiskala henholdsvis kognisjonsskala ved tilførsel av risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin. [0043] FIGUR 6 er et diagram som viser endringen i CGI-omfangsskalaen ved tilførsel av risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin. [0044] FIGUR 7A er et søylediagram som viser prosentandelen av individer som opplever vektøkning etter tilførsel av risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin. [004] FIGUR 7B er et søylediagram som viser gjennomsnittlig vektøkning i individer etter tilførsel av risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin. [0046] FIGURENE 8A og 8B er kurver som viser endringen i prolaktinnivå hos menn henholdsvis kvinner etter tilførsel av risperidon og haloperidol alene og i kombinasjon med pimavanserin. [0047] FIGUR 9 er et søylediagram som viser glukosenivået etter tilførsel av risperidon alene og i kombinasjon med pimavanserin. [0048] FIGUR er et diagram som viser prosentandelen av individer som responderer på behandling med risperidon og haloperidol, alene eller i kombinasjon med pimavanserin. [0049] FIGUR 11 er et diagram som viser prosentandelen av individer som responderer på behandling med risperidon alene eller i kombinasjon med pimavanserin. [000] FIGUR 12A er et diagram som viser distansen som mus beveger seg i en amfetamin-indusert hyperlokomotor-analyse etter tilførsel av pimavanserin, haloperidol eller pimavanserin i kombinasjon med haloperidol. [001] FIGUR 12B er et diagram som viser dose-responskurver for tilførsel til mus av pimavanserin, haloperidol eller pimavanserin i kombinasjon med haloperidol i en amfetamin-indusert hyperlokomotoranalyse. [002] FIGUR 13A er et diagram som viser dose-responskurver for tilførsel til mus av pimavanserin, haloperidol eller pimavanserin i kombinasjon med haloperidol i en dizocilpin-indusert hyperlokomotoranalyse. [003] FIGUR 13B er et diagram som viser et isobologram som viser synergi etter tilførsel av haloperidol i kombinasjon med pimavanserin. [004] FIGUR 14A er et diagram som viser dose-responskurver for tilførsel til mus av pimavanserin, risperidon eller pimavanserin i kombinasjon med risperidon i en dizocilpin-indusert hyperlokomotoranalyse. [00] FIGUR 14B er et diagram som viser et isobologram som viser synergi etter tilførsel av risperidon i kombinasjon med pimavanserin. [006] FIGUR 1A er et diagram som viser distansen som mus beveger seg i en amfetamin-indusert hyperlokomotor-analyse etter tilførsel av pimavanserin, aripiprazol eller pimavanserin i kombinasjon med aripiprazol.
12 1 2 30 3 [007] FIGUR 1B er et diagram som viser dose-responskurver for tilførsel til mus av pimavanserin, aripiprazol eller pimavanserin i kombinasjon med aripiprazol i en amfetamin-indusert hyperlokomotoranalyse. [008] FIGUR 16A er et diagram som viser distansen som mus beveger seg i en amfetamin-indusert hyperlokomotor-analyse etter tilførsel av pimavanserin, quetiapin eller pimavanserin i kombinasjon med quetiapin. [009] FIGUR 16B er et diagram som viser dose-responskurver for tilførsel til mus av pimavanserin, quetiapin eller pimavanserin i kombinasjon med quetiapin i en amfetamin-indusert hyperlokomotoranalyse. [0060] FIGUR 17 er et diagram som viser et isobologram som viser additivitet etter tilførsel av quetiapin i kombinasjon med pimavanserin. [0061] FIGUR 18 er et søylediagram som viser prosent gjenkjenning av nye objekter etter tilførsel av bærestoff, pimavanserin, risperidon, olanzapin og kombinasjoner av pimavanserin med risperidon eller olanzapin i en analyse for gjenkjenning av nye objekter. [0062] FIGUR 19 er et diagram som viser arbeidsminnefeil etter gjentatte forsøk etter tilførsel av bærestoff, risperidon, pimavanserin og kombinasjoner av risperidon med pimavanserin i en radial arm-labyrint in vivo-musemodell for kognisjon. [0063] FIGUR A er et diagram som viser prolaktinnivået i serum etter tilførsel av risperidon, haloperidol eller pimavanserin. [0064] FIGUR B er et søylediagram som viser prolaktinnivået i serum etter tilførsel av pimavanserin i kombinasjon med risperidon eller haloperidol. [006] FIGURENE 21A og 21B viser dose-responskurver for haloperidolhenholdsvis risperidon-indusert katalepsi i rotter etter tilførsel av pimavanserin. [0066] FIGUR 22 er et diagram som viser gjennomsnittlig endring av prolaktinnivået etter tilførsel av risperidon alene og i kombinasjon med pimavanserin. [0067] FIGUR 23 er et diagram som viser plasmakonsentrasjonen av risperidon og pimavanserin etter daglig individuell tilførsel [0068] FIGUR 24 er et diagram som viser -HT2A- og D2-reseptorbinding etter daglig individuell tilførsel av risperidon og pimavanserin. [0069] FIGUR 2 er et diagram som viser -HT2A- og D2-reseptorbinding etter daglig tilførsel av pimavanserin i kombinasjon med 1 mg risperidon. [0070] FIGURENE 26A og 26B er diagrammer som viser -HT2A- og D2- reseptorbinding etter tilførsel av 3 mg risperidon to ganger daglig, alene (Figur 26A) og i kombinasjon (Figur 26B) med pimavanserin, med utelukkelse av bidraget fra paliperidon. [0071] FIGURENE 27A og 27B er diagrammer som viser -HT2A- og D2-reseptorbinding for paliperidon etter tilførsel av 3 mg risperidon to ganger daglig, alene (Figur 27A) og i kombinasjon (Figur 27B) med pimavanserin.
13 1 2 30 3 [0072] FIGURENE 28A og 28B er diagrammer som viser -HT2A- og D2-reseptorbinding etter tilførsel av 3 mg risperidon to ganger daglig, alene (Figur 28A) og i kombinasjon (Figur 28B) med pimavanserin, med innbefattelse av bidraget fra paliperidon. [0073] FIGURENE 29A og 29B er diagrammer som viser -HT2A- og D2-reseptorbinding etter tilførsel av 1 mg risperidon to ganger daglig, alene (Figur 29A) og i kombinasjon (Figur 29B) med pimavanserin, med utelukkelse av bidraget fra paliperidon. [0074] FIGURENE 30A og 30B er diagrammer som viser -HT2A- og D2-reseptorbinding etter tilførsel av 1 mg risperidon to ganger daglig, alene (Figur 30A) og i kombinasjon (Figur 30B) med pimavanserin, med innbefattelse av bidraget fra paliperidon. [007] FIGURENE 31A og 31B er diagrammer som viser -HT2A- og D2-reseptorbinding etter tilførsel av 1 mg risperidon to ganger daglig, alene (Figur 31A) og i kombinasjon (Figur 31B) med pimavanserin, med innbefattelse av bidraget fra paliperidon. [0076] Utførelsene av oppfinnelsen omfatter tilførsel av en invers -HT2A-agonist eller en -HT2A-antagonist sammen med et antipsykotisk middel. I noen utførelser forsterker den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten virkningen av det antipsykotiske middelet samtidig som den reduserer bivirkningene som skyldes det antipsykotiske middelet. Uten ønske om å være bundet til en spesiell teori, antas det at den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten kan modulere den D2- antagonistiske aktiviteten av det antipsykotiske middelet. Nærmere bestemt antas det at den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten forsterker den D2- antagonistiske aktiviteten i områder av hjernen som er ansvarlig for psykotiske virkninger (f.eks. hallusinasjoner), samtidig som den reduserer D2-antagonistisk aktivitet i områder av hjernen som forårsaker uheldige bivirkninger (f.eks. kognitiv svekkelse, depresjon og ekstrapyramidale bivirkninger). Disse to virkningene: reduksjon av uønskede virkninger av D2-reseptorblokkering i hjerneområder som er forbundet med motorisk kontroll eller kognitiv funksjon og samtidig økning av effektiviteten av de ønskede antipsykotiske virkningene, vil føre til økt antipsykotisk virkning med reduserte bivirkninger. [0077] Med "samtidig tilførsel" eller tilførsel "i kombinasjon" menes at de to eller flere midlene kan finnes i pasientens blodstrøm samtidig, uavhengig av når og hvordan de faktisk tilføres. I en utførelse tilføres midlene på samme tidspunkt. I en slik utførelse oppnås tilførsel i kombinasjon ved å kombinere midlene i én enkelt doseringsform. I en annen utførelse tilføres midlene sekvensielt. I en utførelse tilføres midlene via samme tilførselsvei. For eksempel tilføres i noen utførelser begge midler oralt. I en annen
14 1 2 30 3 utførelse tilføres midlene via forskjellige tilførselsveier. For eksempel tilføres i en utførelse ett middel oralt, mens det andre middelet tilføres i.v. [0078] I noen utførelser tillater anvendelse av den inverse -HT2A-agonisten eller - HT2A-antagonisten en reduksjon av dosen av det antipsykotiske middelet. Denne reduksjonen fører til en fjerning eller reduksjon av omfanget av bivirkninger som skyldes det antipsykotiske middelet. I tillegg tillater i noen utførelser reduksjonen av dosen av det antipsykotiske middelet at den gunstige regionale moduleringen av D2- antagonisme som er beskrevet ovenfor finner sted. Uten ønske om å være bundet til en spesiell teori, antas det at dersom dosen av det antipsykotiske middelet er for høy, noe som fører til høy D2-antagonistisk aktivitet, så vil den regionale moduleringen av D2- antagonisme som er beskrevet ovenfor ikke ha neon signifikant effektiv virkning. [0079] I noen utførelser vil den samtidige tilførselen som er beskrevet heri fjerne eller redusere omfanget av en eller flere bivirkninger som det antipsykotiske middelet fører til når det tilføres alene i en effektiv dose. I forskjellige utførelser er bivirkningene utvalgt fra gruppen som består av slag, tremorer, sedasjon, mage-tarmproblemer, nevrologiske problemer, økt dødsrisiko, cerebrovaskulære hendelser, bevegelsesforstyrrelse, dystoni, akatisi, bevegelsesforstyrrelser forbundet med Parkinsons sykdom, tardive dyskinesier, kognitive forstyrrelser, prolaktinemi, katalepsi, psykose, malignt nevroleptikasyndrom, hjerteproblemer, lungeproblemer, diabetes, leversvikt, suicidalitet, sedasjon, ortostatisk hypotensjon, kvelningsanfall, svimmelhet, takykardi, unormaliteter i blodet (deriblant unormalt triglyseridnivå, forhøyet kolesterolnivå, dyslipemi og hyperglykemi), synkope, anfall, dysfagi, priapisme, trombotisk trombocytopenisk purpura, forstyrret regulering av kroppstemperaturen, søvnløshet, agitasjon, angst, somnolens, aggressiv reaksjon, hodepine, forstoppelse, kvalme, dyspepsi, oppkast, abdominalsmerter, økt spyttsekresjon, tannpine, rhinitt, hoste, sinusitt, faryngitt, dyspné, ryggsmerter, brystsmerter, feber, utslett, tørr hud, seboré, forsterket infeksjon i de øvre luftveier, synsforstyrrelser, artralgi, hypoestesi, manisk reaksjon, konsentrasjonssvekkelse, tørr munn, smerte, tretthet, akne, pruritus, myalgi, skjelettsmerter, hypertensjon, diaré, forvirring, asteni, urininkontinens, døsighet, forlenget varighet av søvnen, akkommodasjonsforstyrrelser, palpitasjoner, erektil dysfunksjon, ejakulasjonsforstyrrelser, orgasmeforstyrrelser, likegyldighet, økt pigmentering, forhøyet appetitt, automatisme, forhøyet drømmeaktivitet, redusert seksuelt begjær, nervøsitet, depresjon, apati, katatonisk reaksjon, eufori, økt libido, amnesi, emosjonell mottakelighet, mareritt, delirium, gjesping, dysartri, vertigo, stupor, paraestesi, afasi, hypoestesi, tungeparalyse, benkramper, torticollis, hypotoni, koma, migrene, hyperrefleksi, choreoatetose, anoreksi, flatulens, stomatitt, melena, hemorroider, gastritt, avføringslekkasje, oppstøt, gastroøsofageal refluks, gastroenteritt, øsofagitt, misfarget tunge, kolelitiasis, tungeødem, divertikulitt, gingivitt, misfarget avføring, gastrointestinal blødning, hematemese, ødem, kulderystelser, malaise, blekhet, utvidet
1 1 2 30 3 abdomen, ascites, sarkoidose, rødming, hyperventilasjon, bronkospasme, pneumoni, tridor, astma, økt sputum, aspirasjon, lysfølsomhet, økt svetting, akne, redusert svetting, alopesi, hyperkeratose, avskalling av overhud, bulløse erupsjoner, ulcerasjoner i huden, forverret psoriasis, furunkulose, verruca, lichenoid dermatitt, hypertrikose, genital kløe, urtikaria, ventrikkeltakykardi, angina pectoris, premature atriumkonstriksjoner, T-bølgeinversjon, ventrikulære ekstrasystoler, ST-depresjon, AV-blokk, myokarditt, unormal akkommodasjon, xeroftalmi, diplopi, øyesmerter, blefaritt, fotopsi, fotofobi, unormal tåreflom, hyponatremi, forhøyet kreatinfosfokinase, tørst, vekttap, redusert serumjern, kakeksi, dehydrering, hypokalemi, hypoproteinemi, hyperfosfatemi, hypertriglyseridemi, hyperurikemi, hypoglykemi, polyuri, polydipsi, hemturi, dysuri, urinretensjon, cystitt, nyresvikt, artrose, synostose, bursitt, artritt, menoragi, tørr vagina, ikke-puerperal laktasjon, amenoré, brystsmerter hos kvinner, levkoré, mastitt, dysmenoré, perineale smerter hos kvinner, intermenstruelle blødninger, vaginal blødning, forhøyet SGOT, forhøyet SGPT, kolestatisk hepatitt, kolecystitt, gallesten, hepatitt, hepatocellulære skader, epistaksis, overfladisk flebitt, tromboflebitt, trombocytopeni, tinnitus, hyperakusi, redusert hørsel, anemi, hypokrom anemi, normocytær anemi, granulocytopeni, leukocytose, lymfadenopati, leukopeni, Pelger-Huet-anomali, gynekomasti, brystsmerter hos menn, forstyrrelse av antidiuretisk hormon, bitter smak, vannlatingsforstyrrelser, okulogyre kriser, unormal gange, ufrivillig muskelkontraksjon og økte skader. I en utførelse er bivirkningen vektøkning. I en utførelse er bivirkningen forbundet med tilførsel av det antipsykotiske middelet til et barn under 18 år. I en utførelse er bivirkningen i barnet utvalgt blant psykose, schizofreni, gjennomgripende utviklingsforstyrrelse, autisme, Tourettes syndrom, atferdsforstyrrelse, aggresjon, problemer med oppmerksomhet og hyperaktivitet (f.eks. ADD, ADHD). I noen utførelser er bivirkningene vektøkning, hjerterytmeproblemer og diabetes mer alvorlige i barn. [0080] I noen utførelser kan den samtidige tilførselen som beskrives heri grunnet reduserte bivirkninger anvendes for å redusere pasientvegring under antipsykotisk behandling. [0081] I noen utførelser tilføres det antipsykotiske middelet i et nivå som er under det maksimale nivå. I forskjellige slike utførelser er dosen av det antipsykotiske middelet mindre enn tilnærmet 7 %, 60 %, 0 %, 40 %, 30 %, % eller % av den maksimale dosen. Med "maksimal dose" menes den minimale dosen hvor en ytterligere økning av dosen ikke fører til noen signifikant økning av den terapeutiske virkningen når middelet tilføres alene. I noen utførelser tilføres det antipsykotiske middelet i en dose som er lavere enn en effektiv dose av det antipsykotiske middelet når det tilføres alene. I forskjellige utførelser er dosen lavere enn tilnærmet 7 %, 60 %, 0 %, 40 %, 30 %, % eller % av en effektiv dose. Med "effektiv dose" menes den minimale
16 1 2 30 3 dosen som er nødvendig for å oppnå en klinisk relevant terapeutisk virkning når middelet tilføres alene. [0082] I noen utførelser fører tilførsel av den inverse -HT2A-agonisten eller - HT2A-antagonisten sammen med det antipsykotiske middelet til en hurtig start av en effektiv virkning. Med andre ord oppnås i noen utførelser effektiv virkning hurtigere enn når det antipsykotiske middelet tilføres alene. I forskjellige utførelser vises den hurtige starten av effektiv virkning ved at en klinisk relevant terapeutisk virkning oppnås mer enn 30 %, 40 %; 0 %, 60 %, 70 %, 80 %, 90 %, 0 %, 1 %, 130 %, %, 0 %, 300 %, 400 % eller 00 % hurtigere enn når det antipsykotiske middelet tilføres alene i en effektiv dose. I noen utførelser vises den hurtige starten av effektiv virkning ved at en større prosentandel av pasientene opplever en effektiv virkning etter et gitt tidsrom med behandling enn ved tilførsel av det antipsykotiske middelet alene i en effektiv dose. I forskjellige utførelser øker prosentandelen av pasienter som opplever en effektiv virkning med mer enn tilnærmet %, 30 %, 40 %; 0 %, 60 %, 70 %, 80 %, 90 %, 0 %, 1 %, 130 %, %, 0 %, 300 %, 400 % eller 00 %, sammenlignet med tilførsel av det antipsykotiske middelet alene i en effektiv dose. I noen utførelser er det gitte tidsrommet to uker. [0083] I forskjellige utførelser anvendes tilførsel av den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten sammen med det antipsykotiske middelet for å behandle, forebygge eller lindre symptomene på en nevropsykiatrisk lidelse, deriblant, men ikke begrenset til, schizofreni, schizoaffektive lidelser, mani, depresjon (innbefattet dystymi, behandlingsresistent depresjon og depresjon forbundet med psykose), kognitive forstyrrelser, aggressivitet (deriblant impulsiv aggresjon), panikkanfall, obsessive-kompulsive lidelser, borderline personlighetsforstyrrelse, borderline lidelse, multipleks utviklingsforstyrrelse (MDD), atferdsforstyrrelser (deriblant atferdsforstyrrelser forbundet med aldersforbundet demens), psykose (deriblant psykose forbundet med demens, psykose forbundet med Parkinsons sykdom, psykose forbundet med Alzheimers sykdom, psykose indusert av behandling, for eksempel behandling av Parkinsons sykdom, eller forbundet med post-traumatisk stresslidelse), suicidale tendenser, bipolar lidelse, søvnforstyrrelser (deriblant opprettholdelse av søvn gjennom natten, kronisk søvnløshet, forbigående søvnløshet og periodiske beinbevegelser under søvn (PLMS)), avhengighet (deriblant alkohol- og medikamentavhengighet, avhengighet av opioider og nikotinavhengighet), oppmerksomhetssvikt med hyperaktivitet (ADHD), post-traumatisk stresslidelse (PTSD), Tourettes syndrom, angst, (deriblant generalisert angstlidelse (GAD)), autisme, Downs syndrom, læringsforstyrrelser, psykosomatiske lidelser, alkoholavvenning, epilepsi, smerte (deriblant kronisk smerte, nevropatisk smerte, betennelsessmerte, diabetisk perifer nevropati, fibromyalgi, postherpetisk nevralgi og refleksdystrofi), forstyrrelser forbundet med hypoglutamatergi (deriblant schizofreni, autisme hos barn og demens) og serotonergt syndrom.
17 1 2 30 3 [0084] I noen utførelser anvendes tilførselen av den inverse -HT2A-agonisten eller - HT2A-antagonisten sammen med det antipsykotiske middelet for å behandle, forebygge eller lindre symptomene på en nevrodegenerativ lidelse, deriblant, men ikke begrenset til, Alzheimers sykdom, Parkinsons sykdom, Huntingtons chorea, spinocerebellar degenerasjon, frontotemporal demens, supranukleær parese eller demens med lewylegemer. [008] I noen utførelser anvendes tilførselen av den inverse -HT2A-agonisten eller - HT2A-antagonisten sammen med det antipsykotiske middelet for å behandle, forebygge eller lindre symptomene på en ekstrapyramidal lidelse, deriblant, men ikke begrenset til, dyskinesier (for eksempel indusert av behandling av Parkinsons sykdom), bradykinesi, rigiditet, nedsatt psykomotorisk tempo, tics, akatisi (for eksempel indusert av et nevroleptisk middel eller et SSRI-middel), Friedrichs ataksi, Machado-Josephs sykdom, dystoni, tremor, restless legs eller myokloni. [0086] I noen utførelser anvendes tilførselen av den inverse -HT2A-agonisten eller - HT2A-antagonisten sammen med det antipsykotiske middelet for å behandle, forebygge eller lindre symptomene på kjemoterapiinduserte brekninger, svakhet, "on-off"- fenomener, ikke-insulinavhengig diabetes mellitus, metabolsk syndrom, autoimmune lidelser (deriblant lupus og multippel sklerose), sepsis, forhøyet intraokulært trykk, glaukom, retinasykdommer (deriblant aldersrelatert makuladegenerasjon), illusoriske synsopplevelser, stoffmisbruk, søvnapné, pankreatitt, anoreksi, bulimi, lidelser forbundet med alkoholisme, cerebralvaskulære tilfeller, amyotrofisk lateralsklerose, AIDS-relatert demens, traumatisk hjerne- eller ryggradsskade, tinnitus, menopausesymptomer (for eksempel hetetokter), seksuell dysfunksjon (deriblant seksuell dysfunksjon hos kvinner, hemmet seksuell opphisselse hos kvinner, frigiditet,, redusert libido, smerte, aversjon, orgasmeforstyrrelse hos kvinner og ejakulasjonsproblemer), lav fertilitet hos menn, lav sædmobilitet, håravfall eller tynnere hår, inkontinens, hemoroider, migrene, hypertensjon, trombose (deriblant trombose forbundet med myokardinfarkt, slag, idiopatisk trombocytopenisk purpura, trombotisk trombocytopenisk purpura og perifer karsykdom), unormal hormonaktivitet (for eksempel unormalt nivå av ACTH, kortikosteron, rennin eller prolaktin), hormonforstyrrelser (deriblant Cushings sykdom, Addisons sykdom og hyperprolaktinemi), en hypofysetumor (deriblant et prolaktinom), en bivirkning forbundet med en hypofysetumor (deriblant hyperprolaktinemi, infertilitet, endringer i menstruasjonen, amenoré, galaktoré, tap av libido, tørr vagina, osteoporose, impotens, hodepine, blindhet og dobbeltsyn), vasospasme, iskemi, hjertearytmier, hjertesvikt, astma, emfysem eller appetittforstyrrelser. [0087] I noen utførelser anvendes den samtidige tilførselen for å behandle, forebygge eller lindre psykose. Funksjonelle årsaker til psykosen kan omfatte schizofreni, Parkinsons sykdom, Alzheimers sykdom, bipolar lidelse, alvorlig klinisk depresjon,
18 1 2 30 3 alvorlig psykososialt stress, søvndeprivasjon, nevrologiske forstyrrelser, deriblant hjernetumor, demens med lewylegemer, multippel sklerose og sarkoidose, elektrolyttforstyrrelser, deriblant hypokalsemi, hypernatremi, hyponatremi, hypokalemi, hypomagnesemi, hypermagnesemi, hyperkalsemi, hypofosfatemi og hypoglykemi, lupus, AIDS, lepra, malaria, influensa, kusma, intoksikasjon med psykoaktivt medikament eller avvenning, deriblant avvenning fra alkohol, barbiturater, benzodizepeiner, antikolinergika, atropin, skopolamin, piggeple, antihistaminer, kokain, amfetaminer og hallusinogener, deriblant cannabis, LSD, psilocybin, meskalin, MDMA og PCP. Psykose kan omfatte symptomer som delusjoner, hallusinasjoner, uorganisert tale, uorganisert atferd, større virkelighetsforstyrrelser, svekkede mentale evner, svekket affektiv respons, fluktuerende bevissthetsnivå, dårlig motorisk koordinasjon, manglende evne til å løse enkle mentale oppgaver, forvirring når det gjelder person, sted og tid, forvirring eller svekket hukommelse. I en utførelse opplever pasienten en akutt forverring av psykosen. Egenskapene når det gjelder hurtig start for visse kombinasjoner som beskrives heri er spesielt fordelaktige når det gjelder behandling av en akutt forverret psykose. I noen utførelser anvendes kombinasjonen for å behandle eller lindre schizofreni, og særlig psykose forbundet med schizofreni. I en utførelse har pasienten vist en tidligere respons på antipsykotisk behandling. I en utførelse viser pasienten en moderat grad av psykopatologi. [0088] I en utførelse anvendes den samtidige tilførselen for å behandle depresjon. I en utførelse fører den samtidige tilførselen til en hurtig start av den antidepressive aktiviteten, sammenlignet med starten av aktiviteten som observeres med typiske antidepressiva (f.eks. SSRI). I forskjellige utførelser oppnås en antidepressiv virkning i løpet av mindre enn tilnærmet 8 uker, 6 uker, 4 uker eller 2 uker. [0089] Mange antipsykotiske midler hever glukosenivået i serum. Det har overraskende blitt oppdaget at en kombinasjon av en invers -HT2A-agonist og et slik antipsykotisk middel fører til en redusert økning av serumglukosen, samtidig som effektiviteten bevares. Følgelig anvendes i forskjellige utførelser den samtidige tilførselen av den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten og det antipsykotiske middelet for å forebygge eller redusere den økning av glukosenivået i serum som er forbundet med tilførsel av det antipsykotiske middelet. [0090] Mange antipsykotiske midler fører også til vektøkning. I noen utførelser anvendes tilførsel av den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten sammen med det antipsykotiske middelet for å unngå eller redusere vektøkningen som er forbundet med tilførsel av det antipsykotiske middelet. [0091] I noen utførelser er den inverse -HT2A-agonisten eller -HT2A-antagonisten selektiv for -HT2A-reseptoren. Med "selektiv" menes at en mengde av forbindelsen som er tilstrekkelig til å føre til de ønskede respons fra -HT2A-reseptoren har liten eller ingen virkning på aktiviteten av visse andre reseptortyper, -undergrupper, -klasser