MOTMELDING II Vinter-OL i Tromsø et prosjekt uten bærekraft. Fra nettverket Nei til OL 2018 til Idrettsstyret Vinterdag på Lille Blåmann, Kvaløya, Tromsø kommune, februar 2007: Uberørt natur, stillhet, dyreliv, rein luft og spektakulære opplevelser. Gratis.
Motmelding II er andre versjon av Nei til OL -nettverket sin vurdering av Tromsø 2018 AS framlagte søknad til Idrettstyret. Våre kommentarer tar i all hovedsak utgangspunkt i den framlagte søknaden fra Tromsø 2018 AS og denne søknadens sju hovedpunkter. Vurderingene av det finansielle grunnlaget vil i prinsippet gjelde for alle de tre norske kandidatbyene. Motmelding II er utarbeidet av Nei til OL 2018, ved Ulf Hansen, Åshild Fause, Jens Ingvald Olsen, Vivi Norvik, Mads Gilbert, Grethe Hoel og Nils Aarsæther Tromsø 23. mars 2007 Nei til OL 2018 er et bredt sammensatt nettverk, stifta januar 2007 av ni initiativtakere fra Tromsø. Nettverket er en fortsettelse av det nettverket som utarbeidet en tilsvarende motmelding til søknaden om et OL i Tromsø i 2014 som ble sendt Idrettsstyret og Regjeringen. De fleste har bakgrunn i idretts- og friluftsliv i landsdelen. Initiativgruppa er bredt politisk og yrkesmessig sammensatt. Netteverket er politisk uavhengig og mottar ingen form for økonomisk støtte. Søknader om beskjedne beløp til drift av arbeidet (kr. 5.000,-) ble avslått av Tromsø kommune og Troms fylkeskommune. Nettverkets talsperson er Ulf E. Hansen (mobil: 91 64 15 60). 2
Innholdsfortegnelse MOTIVASJON FOR Å SØKE...5 ENSIDIG FOKUS PÅ NÆRINGSUTVIKLING OG REGIONAL OG ETNISK SELVHEVDELSE?...5 IDRETTSLIG BEGRUNNELSE...5 PROSJEKTETS ØKONOMISKE, SOSIALE OG MILJØMESSIGE BÆREKRAFT...7 Manglende miljømessig bærekraft...7 Manglende bærekraftig arealforvaltning...8 En ikke bærekraftig miljøpolitikk...9 OL 2018 i Tromsø: Økt utslipp av klimagasser...10 Arbeidsplasser: Urealistiske anslag...11 Sosial bærekraft eller økende prispress?...11 RELASJONEN TIL KOMMUNAL OG REGIONAL PLANLEGGING...12 Kommunal forankring?...12 Nasjonal og regional planforankring...14 NATUR, MILJØ OG RESSURSBRUK...14 Rene leker?...14 UREALISTISK FINANSIERING...15 SAMMENFATTENDE VURDERING...16 KONKLUSJON...16 3
VÅR VURDERING AV SØKNADEN TIL IDRETTSSTYRET FRA TROMSØ 2018 AS Vi ønsker med denne motmeldingen å legge fram våre alternative vurderinger av søknaden fra Tromsø 2018 AS om at det skal arrangeres et vinter-ol med etterfølgende Paralympics i Tromsø i 2018. Den formelle søknaden til Idrettsstyret ligger til grunn for vår motstand 1. Våre vurderinger bygger på den informasjon vi har fått tilgang til gjennom søknaden og på rapporter, vurderingsmateriale og Stortingsmeldingen fra forrige søknadsrunde i 2004 2. Denne runden resulterte som kjent med at søknaden fra Tromsø 2014 AS ble forkastet. Innledningsvis vil vi bemerke at vi fortsatt ser på planene om en kompakt vinterolympiade i Tromsø som et interessant innspill. Prosjektet har både utløst begeistring, men også skepsis og motstand. At det har ført til debatt i ulike fora i Tromsø-miljøet, er noe som i seg selv må vurderes som positivt. Selv om vi er imot at dette prosjektet realiseres, har vi ikke grunn til å anta at arrangementet ikke skulle la seg gjennomføre, gitt den kompetansen som finnes i Tromsø og i Norge. Verdien av ethvert prosjekt må imidlertid vurderes ut fra prosjektets idrettslige og samfunnsmessige effekter og potensiell nytteverdi. Vurderingene må være realistiske og faglig basert, og nytten må ses i forhold til totalkostnadene for prosjektet. Planene om Tromsø-OL 2018 representerer en svært stor offentlig ressursinnsats. Realistisk sett vil det dreie seg om minimum 15 milliarder NOK kanskje opp mot 25 milliarder NOK. Dette er midler som vil måtte hentes fra øvrige offentlige budsjetter og fond. Det er en misforståelse å hevde at dette skulle være friske penger som bare kan anvendes til OL-formål. Det dreier seg om midler som helt klart vil kunne ha en alternativ, samfunnsmessig anvendelse. Vi forventer derfor at det stilles strenge krav til nøktern og dokumentert vurderingene av den samfunnsmessige nytten av et så omfattende arrangement. Vi registrerer at den første, tilbakelagte etappen i søknadsprosessen til Tromsø 2018 AS og Tromsø kommunes saksbehandling har avslørt betydelige mangler og store avvik fra en åpen og demokratisk saksgang, folkevalgt kontroll og god forvaltningsskikk. Dette har utløst en betydelig debatt om åpenhet versus lukkede rom, habilitet og forvaltningen av kommunale økonomiske midler og eiendomsverdier. Vi ser med stor bekymring på den type prosess Tromsø 2018 AS har valgt, og finner det urovekkende at søknadens faktiske innhold ikke ble presentert for offentligheten og befolkningen i Tromsø og Nord-Norge før den de facto var sendt Idrettsstyret. Spredte, planmessige lekkasjer til utvalgte medier spesielt kampanjeavisa Nordlys bidro ikke til å svekke inntrykket av en organisasjon som ønsker å unndra seg innsyn, åpen debatt og fair play i alle faser av saksgangen. Vi frykter at en tilsvarende udemokratisk strategi vil svekke folkevalgt kontroll og den nordnorske befolkningens innflytelse dersom dette gigantprosjektet blir valgt av Idrettsstyret og Regjeringen. 1 Tromsø 2018. Søkerby for de XXIII Olympiske Vinterleker og de XII Paralympiske Vinterleker i 2018 av 19.2.2007 - med vedlegg. 2 Se spesielt St.meld. nr. 7 (2004-2005) Om det skal stilles statsgaranti i forbindelse med søknad fra Tromsø 2014 AS om å få tildelt De olympiske vinterleker og Paralympics i 2014. og TØI-rapport 726/2004: Regionale virkninger av OL i Tromsø. 4
Motivasjon for å søke Ensidig fokus på næringsutvikling og regional og etnisk selvhevdelse? Søknadens åpningsformulering betoner - Vekstimpulser for landsdelen - Spektakulær folkefest - Urfolk (samer) i fokus - TV-bilder de råeste olympiske idrettsbildene verden har sett Disse ordene, hentet fra søknadens motivasjonsdel, viser etter vårt syn en klar næringspolitisk og sterkt lokalpatriotisk orientering. Det idrettspolitiske engasjementet er derimot lite betont i søknadens overordnede motivasjon. Motivasjonsdelen viser til det som omtales som en samlet befolkning i nord som angivelig stiller seg bak Tromsøs søknad. Vel har meningsmålinger vist at Troms-OL samler betydelig støtte, men det er etter vår mening misvisende å snakke om støtte fra en samlet befolkning. Det er også verd å merke seg uttalelser fra leder i Tromsø 2018 AS, Erlend Rian, som på et offentlig møte den 22.2.2007 bekreftet at meningsmålingene har vist at skepsisen/motstanden i landsdelen er større jo nærmere man kommer befolkningen i Tromsø kommune. Siden de konkrete planene til Tromsø 2018 AS først ble offentlige 19.2.07, er det problematisk å vise til tidligere meiningsmålinger. Folk kunne før dette tidspunkt vanskelig vite konkret hva man skulle ta stilling til. Vår vurdering er at motivasjonen for å støtte prosjektet, i likhet med støtten til Lillehammer 1994, i stor grad spiller på føleleser knyttet til selvhevdelse og patriotisme. Det kan selvsagt sees som et sympatisk trekk at denne betoning av selvhevdelse og patriotisme nå knyttes til en regional periferi (Nord-Norge) og til samene som urfolk. Men i dette tilfellet blir selvhevdelse og patriotisme noe som lett går på tomgang. Lokale media har overdrevet dette i en slik grad at det får et komikken skjær. Retorikken om arktisk magi, grensesprengende idrettsfest og mulighetenes landsdel etc. Står ikke i stil med de mer nøkterne og jordnære forestillingene folk flest har om sin landsdel. Vi mener at selvhevdelse og en positiv opplevelse av Nord-Norge er helt uavhengig av om det arrangeres et OL i Tromsø. Vi vil også i denne sammenheng påpeke den eksisterende skepsis overfor Tromsø i øvrige deler av Nord-Norge når det gjelder faren for sentralisering av makt og ressurser til denne byen. I 2007 etterlyser vi andre begrunnelser enn regional selvhevdelse som motivasjon for et arrangement som det ble hevdet skulle markere internasjonal solidaritet. Idrettslig begrunnelse Tromsø 2018 AS har begrunnet den idrettslige interessen i flog. hovedpunkter: 5
- Konsekvenser av landsdelens manglende idrettsanlegg for rekruttering og bredde - Et ønske om å styrke idrettens samfunnsstatus - Et ønske om å øke entusiasmen for frivillighetsarbeid - Et ønske om å vise arktiske urfolks idrettsgrener Når det gjelder behovet for idrettsanlegg i landsdelen, er vår vurdering er at de planlagde arenaer ikke vil gi et tilbud til landsdelen som helhet på grunn av den kompakte lokaliseringen. Ingen av ishallene skal for eksempel lokaliseres utenfor Tromsøs sentrumsområde, og det kan herske liten tvil om at det vil bli befolkningen i Tromsøs nærområde som får størst glede av anleggene. Hvis det er grunnlag for etterbruk, vil de mange ishallene selvsagt gi et bedre tilbud til nettopp de som sokner til Tromsø-regionen (ca 100.000 mennesker, knappe 25 % av befolkningen i landsdelen). Når vi mener det bør tas forbehold om effektiv etterbruk, er det begrunnet med den store tribune- og tilskuerkapasiteten som må legges inn i forhold til selve arrangementet. Dette vil føre til feildimensjonering av de enkelte anlegg i forhold til en normal etterbruk. Vår vurdering er at de anleggene Tromsø 2018 AS har beskrevet søknaden faller mellom to stoler : På den ene siden vil anleggene være overdimensjonerte for Tromsøs egne behov. På den andre siden er avstanden til større befolkningskonsentrasjoner så stor at anleggene ikke kan videreføres som riksanlegg. At enkeltanlegg planlegges omdannet til parkeringshus kan i og for seg være en effektiv løsning, men dette er klart i strid med den uttalte idrettspolitiske målsetningen. Konsentrasjonen av alle hallene til Tromsøs sentrumsområde vil med stor sannsynlighet blokkere eller utsette en desentralisert utbygging av anlegg ellers i landsdelen i tiden fram til 2018. Tippemidler og andre offentlige tilskudd til hallbygging i Tromsø binder opp ressurser i det samlede idrettsfeltet. Det er lett å anta at dette vil få negative virkninger for dekning av behovene for utbygging andre steder i Nord-Norge. Ingen av ishallene skal flyttes fra Tromsø etter OL. Søknaden forutsetter at deler av det planlagde mediesenteret demonteres i etterkant av hovedarrangementene, for så å bli bygget opp til bruk for idrettslige formål andre steder i Nord-Norge. Dette er en tilsynelatende fornuftig plan, men det representerer en uvanlig kostnadskrevende og miljøbelastende måte å bygge hallkapasitet i Nord-Norge på. Mediesenteret skal ifølge søknaden, innredes med bl.a. 9000 m 2 kontorer. Hvordan slike kontorbygg skal kunne omdannes til idrettshaller uten betydelige merkostnader er ikke sannsynliggjort i søknaden. Det er også slik at Tromsø kommune allerede har vedtatt å bygge en ishall i 2007/08 og at det er vedtatt bygd en ishall i Narvik til over 30 millioner kr. Flytting av eventuelle haller fra et OL i Tromsø vil ikke komme idretten i Nord-Norge tilgode før om 15 år! 6
Det er påfallende i hvor liten grad Tromsøs vinteridrettsmiljø til nå har bygd seg opp som et attraktivt vintersportssted i nasjonal og internasjonal sammenheng. Søknadens motivasjon om å styrke idrettens samfunnsmessige status framtrer som noe underlig, når en tar i betraktning de høyt lovpriste naturlige forutsetninger for vintersport i Tromsø-området som søknaden for øvrig preges av. Disse naturgitte forutsetningene har vært til stede over en lang tidsperiode. Andre, langt mindre steder enn Tromsø, har for lengst greid å utnytte sin nordlige beliggenhet og sine naturgitte forutsetninger til å etablere seg som vintersportssteder, for eksempel Narvik, Nord-Finland og Nord- Sverige. Vi stiller oss tvilende til om Tromsø-miljøet vil være i stand til å videreføre Tromsø som et nasjonalt og internasjonalt tyngdepunkt for vintersport etter et eventuelt vinter-ol. Søknaden redegjør ikke konkret for hvordan innsatsen for frivillighet kan utvikles, heller ikke for hvordan den samiske idrettsdimensjonen kan styrkes. I likhet med forarbeidene til 2014-søknaden, har vi sett påfallende lite til det frivillige engasjementet på grasrota. Det er selvsagt positivt at det er mobilisert mye gratis fagkompetanse ved utarbeidelsen og lanseringen av selve søknaden. Vår samlede vurdering av den idrettslige interessen for Tromsø 2018 er svakt underbygd. Søknaden er svært vag når det gjelder de anleggsmessige gevinstene for landsdelen som helhet. Det er mange ubesvarte spørsmål om hvorfor de sterkt vektlagte fantastiske naturforholdene i Tromsøregionen så langt ikke allerede har resultert i utviklingen av Tromsø som en mer markant vintersportsdestinasjon. Prosjektets økonomiske, sosiale og miljømessige bærekraft Manglende miljømessig bærekraft På det miljømessige området er vår vurdering at søknaden overhode ikke skaper et troverdig inntrykk og bygger på slette forundersøkelser. Det er ikke grunnlag i foreliggende søknad for påstanden om at ethvert natur- og miljøinngrep underlegges en grundig konsekvensutredning (s.5 i søknaden). Vi finner ved gjentatt og nøye gjennomlesning ikke godtgjort at slike grundige konsekvensanalyser er dokumentert verken for de ulike biotopene som blir berørt, for utslippskonsekvenser mht klimagasser eller landskapsmessige vernehensyn. De ambisiøse miljømålene er svakt underbygget, retoriske i form og uten vernefaglig dokumentasjon og framstår som slagord og miljøpolitiske floskler. Det eneste konkrete, sannsynliggjorte miljøtiltaket er at edelmetallet i medaljer og minnemynter skal være resirkulert. Påstandene om rent fossilt brensel er f.eks uten realistisk forankring i dagens virkelighet, høyst sannsynlig også i 2018. Søknaden framstår helhetlig som det motsatte av en bærekraftig miljøpolitikk. Stoltenberg-II-regjeringens strategiske mål for bærekraftig bruk og vern av biologisk mangfold er flg: Naturen skal forvaltes slik at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes 7
og gjør det mulig å sikre det biologiske mangfoldets fortsatte utviklingsmuligheter. Norge har som mål å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2010 3. De nasjonale resultatmål er i denne sammenheng bl.a. formulert slik: Et representativt utvalg av norsk natur skal vernes for kommende generasjoner. I truede naturtyper skal inngrep unngås, og i hensynskrevende naturtyper skal viktige økologiske funksjoner opprettholdes. Kulturlandskapet skal forvaltes slik at kulturhistoriske og estetiske verdier, biologisk mangfold og tilgjengelighet opprettholdes. Truede arter og ansvarsarter skal opprettholdes på eller gjenoppbygges til livskraftige nivåer. Tre enkle eksempler på OL-søknadens manglende forståelse og respekt for disse overordna miljøstrategiske: Ingen rødlistearter vil bli vesentlig påvirket. (søknadens s 6). Det er faktisk slik at vernebestemmelsene ikke tillater inngrep som truer rødlistearter (truete arter og arter som i nær fremtid kan bli truet). Vesentlig påvirket er i denne sammenheng like meningsløst irrelevant som å hevde at anleggsarbeidene ikke vesentlig vil bryte trafikkreglene. Norsk Rødliste 2006 inneholder totalt 3886 arter. Søknaden har ingen dokumentasjon på konsekvensene av et OL i Tromsø for evt rødlistearter. Transportplanene innebærer bygging av fergekai i fjæra i Sørbotn på Kvaløya for landing av ferger med tilskuere til alpinanleggene ved Lille Blåmann. Etter kartanvisningene i søknaden er dette kaianlegget som trolig også krever mudring lagt midt i eller kloss inntil naturreservatet i Mammakjosen. Naturreservatet er overhode ikke nevnt i søknaden. Dette er det ene av de to eneste naturreservat på Tromsøyas vestside. Er dette en strategi for ikke vesentlig påvirkning som følge av inngrep eller arrangement? (s.6) Alpinanleggene i Blåtind-området vil i stor grad lage landskapsendringer i det som er et av de mektigste landemerkene ved ankomsten til Tromsø fra sør. Den sovende soldat (Blåtind) har store områder med ur som er lav- og mosebevokst. Anleggsarbeidene for alpintraseene vil utvilsomt lage dype, synlige sår i fjellsiden spor som vil stå i hundreder av år. Troverdige avstandsestetiske vurderinger? (s 6) Manglende bærekraftig arealforvaltning For at kommunene skal ivareta miljøinteressene i sin arealforvaltning er det viktig med tilstrekkelig kunnskap om friluftsområder og biologisk mangfold. Slik kunnskap er ikke dokumentert i den foreliggende søknaden. Vi mener Ifølge miljømyndighetene 3 St.meld. nr. 21 (2004-2005) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, pkt 3.1 8
i Troms (Fylkesmannen) er god arealplanlegging er selve nøkkelen til utvikling mot et bærekraftig samfunn (se Miljøstatus Troms, sist oppdatert av Fylkesmannen i Troms 29.5.2006). En ikke bærekraftig miljøpolitikk Verdenskomisjonen for utvikling og miljø (Brundlands-kommisjonen) definerer bærekraftig utvikling slik: "en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine". Dersom vi skal sikre en slik utvikling, må blant annet god bruk av areallovene innskjerpes kraftig. For fylket og kommunene betyr dette at det må utarbeides henholdsvis fylkesplaner og arealplaner med fokus på en bærekraftig utvikling. Vi stiller oss uforstående til hvordan den foreliggende søknaden fra Tromsø 2018 AS har kunnet bli en integrert del av en slik overordnet plan for langsiktig bærekraftig utvikling i Tromsø kommune og Troms. Det er landets laveste forvaltningsmyndighet, kommunene, som har fått den viktige oppgaven med å forvalte våre felles arealer til beste for oss alle. Kommunen har derfor et avgjørende ansvar for å utarbeide bærekraftige oversiktsplaner dvs. kommuneplanens areraldel (land og sjø) og dette er i denne sammenheng Tromsø kommunes viktigste oppgave. Tromsø kommunen må derfor ha: arealplaner som ivaretar områder med stor verdi mht. vern, landskap, biologisk mangfold og friluftsliv, og som bidrar til gode bo- og levemiljø. oppdaterte arealplaner. (Kommuneplanens arealdel skal revideres pr. kommunestyreperiode, dvs. hvert 4 år.) Kommunen skal også ha en aktiv styring av arealbruken og ha en bevisst holdning til saker det vurderes å innvilge dispensasjon fra arealdelen. Det kan vurderes å dispensere bare dersom det er helt spesielle grunner for dette. Fagkyndige miljømessige konsekvensanalyser av anleggsdrift, bygningsmessig konstruksjonsarbeid, arealbruk, transportbehov og vernedimensjonen (landskap, biotoper osv) er etter vår mening helt fraværende i søknaden. Det foreligger ikke godkjente arealplaner for bruk av de store områdene bygging i forkant av et OL i Tromsø vil kreve. Det foreligger ikke behandlete dispensasjonssøknader for evt bygging i strandsonen der de fleste anleggene skal lokaliseres. De svært luftige proklamasjoner om nær nullutslipp er overhodet ikke sannsynliggjort. Når det samtidig er kjent at Troms fylke generelt og Tromsø kommune spesielt har en lite imponerende miljømessig historie på flere områder, virker det ikke umiddelbart troverdig at dette gigantprosjektet vil bli gjennomført på en miljømessig forsvarlig måte. Oppsummert konstaterer ansvarlige miljømyndigheter at det ikke er noen god arealplanstatus i Troms fylke. 21 av de 25 kommunene i Troms har vedtatt og godkjent arealdelen av kommuneplanen. Av disse er det kun Lyngen, Nordreisa, 9
Harstad og Tromsø som har en overordnet arealplan vedtatt etter 2001. Imidlertid gjelder Tromsøs arealplan bare sentrumsnære områder. 17 kommuner i Troms har en kommuneplan av eldre dato som ikke er oppdatert for å takle dagens utfordringer 4. I Troms fylke er det mange dispensasjonssaker, og antallet øker fra år til år. Kommunene i Troms dispenserer både for oppføring av hytter i strandsonen og langs verdifulle vassdrag, i randsonen til verna områder og i viktige friluftsområder. Særlig utbredt er dette i Tromsø, Harstad, Lenvik, Karlsøy, Balsfjord og Nordreisa (1). Tromsø kommune lå på topp i Troms i antall dispensasjonssaker for fradeling eller nybygging av hus eller hytte i strandsonen på høring hos Fylkesmannen i perioden 2003-05. I tillegg til en foruroligende og stor økning av dispensasjonssaker, er det også en økning av antall Troms-kommunenes reguleringsplaner som bryter med kommunens arealplan. Vi frykter at denne miljøfiendtlige praksis vil bli kraftig forsterket av OL-prosjektet, tross alle fagre formuleringer i søknaden. Mange Troms-kommuner, ikke minst Tromsø, bruker i liten grad egne langsiktige arealplaner for å styre arealutnyttelsen. Vi frykter at denne tendensen vil bli kraftig forsterket hvis og når et kompakt-ol skal gjennomføres i Tromsø. OL 2018 i Tromsø: Økt utslipp av klimagasser Et annet grunnleggende problem er følgende: Tromsø-området har et beskjedent befolkningsgrunnlag. Det finnes ca. 100.00 mennesker i området med opptil 2 timers reiseavstand fra Tromsø (og ikke 340.000 mennesker, styreleder i Tromsø 2018 AS hevdet offentlig). Dette betyr at store deler av den planlagte tilskuermasse vil måtte komme utenfra regionen, i all hovedsak med flytransport. Flytransport er sammen med den mest forurensende transportform, samtidig som det er minimale utsikter til at lufttransport i tiden fram til 2018 kan gjøres utslippsfri. I søknaden har en ikke vurdert alternative framkomstmidler for besøkende utenfor regionen - det er for eksempel ingen planer om å framføre jernbane til Tromsø, noe som ville vært et betydelig og langt mer troverdig tiltak for gjennomføre et miljøvennlig OL i vår sårbare subarktiske region. Vi finner det urovekkende at nettopp nordområdenes sårbare miljøsituasjon med økende is-smelting og stigende gjennomsnittstemperaturer, brukes som et argument for et prosjekt som utvilsomt vil gi en dramatisk økning i klimagassutslippene i de samme områdene både i en langvarig produksjons- og anleggsperiode - og under avviklingen av lekene. Søknaden hevder at lekene skal betjenes av nullutslipps-kjøretøy/løsninger (s 5). Dette er ikke dokumentert eller sannsynliggjort. Arenastrukturen vil gi et betydelig transportbehov. Søknaden inneholder ingen konkrete, troverdige anvisninger på hvilke typer nullutslippskjøretøy som skal benyttes til transporten under lekene. Vi mener avstanden mellom arenaene er betydelig undervurdert, og det vil bli behov for anslagsvis 1250 busser i tillegg til fergetrafikk. Tilsvarende vil gjelde for den omfattende maskinparken som blir nødvendig i anleggsperioden. Anleggsmaskiner som drives av solenergi, rent fossilt brensel eller elektrisitet vil neppe være tilgjengelig fra 2011. 4 Se Miljøstatus i Troms, sist oppdatert av Fylkesmannen i Troms 29.5.2006. 10
I søknaden anføres at det vil være behov for å bygge ut totalkapasiteten slik nærmere 50 flybevegelser i timen kan avvikles på de Langnes og Bardufoss flyplass. Det styrker heller ikke søknadens miljøpolitiske troverdighet at det legges stor vekt på bruk av klimakvoter: Bruk av klimakvoter forutsettes i alle faser av arrangementet (s.3). Bruk av klimakvoter betyr som kjent at en kan slippe unna rensetiltak og reduserte utslipp, ved betale for miljøtiltak andre steder. Bløffen blir nesten pinlig når søkerne - etter først å ha erkjent behovet for klimakvoter for å kompensere for forurensing deretter hevder at en er på vei mot et arrangement uten utslipp og forurensing. Begrepet Clean games virker i denne sammenheng svært lite troverdig. Et så stort arrangement som i all hovedsak baserer seg på flytransport, bør neppe skryte av å ta miljøpolitiske ansvar. Satt på spissen: Arrangementet vil trolig sette olympisk rekord i CO 2 -utslipp som følge av omfattende flyaktivitet. Den økte klimagass-belastningen ved å legge et OL til Tromsø står i skarp motsetning til regjeringspartiene (spesielt SP og SV) sine høylydt annonserte mål om 40 % redusert utslipp av CO 2. Arbeidsplasser: Urealistiske anslag I søknaden refereres det til en ECON-rapport bestilt av Tromsø 2018 AS om ringvirkninger av Tromsø-OL, levert i februar 2007. Rapporten angir en vekst på 22.500 arbeidsplasser fram til 2018 som følge av forberedelsene til arrangementet, av disse antas over 4000 arbeidsplasser å bli varige. Tallene er oppgitt uten forbehold. Det høye anslaget kan skyldes at rapporten også spår en vekst i reiselivsnæringen på rundt 70 % i Tromsø-regionen. Dette er et meget høyt anslag, og i skarp motsetning til rapporten fra Transportøkonomisk institutt som opererer en med en maksimal vekst i næringen på 30 % etter et vinter-ol i Tromsø (TØI-rapport 726/2004). Vår vurdering er at det helt klart vil bli behov for omfattende arbeidsinnsats i anleggsperioden og i arrangementsfasen. Med dagens anbudsregler (EØS) er det imidlertid høyst usikkert hvilke firma i inn og utland som vil vinne kontraktene, og hvilken arbeidskraft disse firma eventuelt vil benytte. Dersom en får samme utvikling som i Hammerfest, vil 80 % av arbeidskraften i anleggsperioden hentes utenfor regionen. Hammerfest kommune har knapt fått noen netto befolkningsvekst, selv om opptil 3500 arbeidere har vært knyttet til realiseringen av Snøhvitprosjektet. Sosial bærekraft eller økende prispress? Søknaden viser til effekter som begeistring, stolthet og solidaritet vil få i form av sosial bærekraft og til at livskvaliteten skal øke i hele Nord-Norge. Vi registrerer igjen store ord, men et fravær av refleksjon over forhold som påvirker levekår - i dette tilfellet i Tromsø - som er et ganske ekstremt pressområde allerede. Vi forventet at søknaden signaliserte at levekårsutfordringer er radikalt forskjellige i stagnasjonsområder og i pressområder. Den store konsentrasjonen om bygge- og driftsaktiviteter i Tromsø-området har en rekke ulemper: Stor prisvekst på boliger i Tromsø sentrum kombinert med befolkningsreduksjon utenfor sentrumsområdet i bykommunen Tromsø, og i nesten alle øvrige nordnorske kommuner. 11
For pressområdet Tromsø er det særlig boligpriser og mulighetene for omfattende, kontinuerlig boligspekulasjon som bør begrense lovnadene om økt livskvalitet i hele Nord-Norge som følge av et Tromsø-OL. Det beregnet at økningen i boligpriser, og den omfattende, uproduktive veksten i eiendomsforvaltning som dette medfører, muligens vil avta og ligge på et mer normalt nivå fra 2008 av i landet som helhet. Det samme vil imidlertid ikke skje i Tromsø dersom byen utpekes som et sted der det i følge søknaden forventes over 22.000 nye arbeidsplasser i løpet av få år. Da vil prisspiralen på boliger bare peke oppover, og muligheten for spekulasjonsdrevet fortjeneste, som allerede i dag er et problem, vil kunne bli enda større. For byens boligeiere vil en slik utvikling oppleves som positiv, med vedvarende sterk verdiøkning fram til 2018, samt høye priser på privat utleie i arrangementsperioden. For byens leietakere og unge førstegangsetablerere vil det samme forhold imidlertid virke sterkt negativt. Som utdannings- og universitetsby med mange unge i etableringsfasen vil dette være en klart negativ langsiktig utvikling. Utgangsposisjonen for henholdsvis eiere og leiere/førstegangsetablere er allerede sterkt vridd i eieres favør. Etablerte huseiere har i dag god råd. Ved utleie kan eier ta leiepriser som reflekterer husets økte markedsverdi. Den prisoppgangen på boliger som 2018-arrangementet vil medføre, vil uten tvil bidra til å forsterke forkjeller i levekår i bysamfunnet Tromsø. Det blir et mer tydelig klassedelt bysamfunn med en velstående middelklasse som i kraft av å disponere boligeiendom kan leve høyt på lavinntektgruppers bekostning. Søknaden har heller ingen problematisering av hvilke grupper som vil ha råd til å foreta flyreise til Tromsø, betale høye overnattingspriser og finansiere sine billettkjøp: Igjen vil dette være et arrangement som åpenbart begunstiger økonomisk velbeslåtte. Relasjonen til kommunal og regional planlegging Har Tromsø 2018 AS blitt overordnet planaktør i Tromsø kommune? Kommunal forankring? Tromsø kommunes folkevalgte representanter tok stilling til søknaden om et evt vinter-ol i Tromsø på kommunestyremøte den 28. februar 2007, 9 dager etter av søknaden ble levert til Idrettsforbundet. I saksframlegget til kommunestyret opplyste kommunenes administrasjon feilaktig i saksframlegget til kommunestyremøtet dd dd dd, sak xx/yy at det er inngått intensjonsavtaler med aktuelle grunneiere. Kommuneledelsen har innrømmet at dette var feil 5, og måtte beriktige desinformasjonen i eget brev til alle kommunestyrerepresentanter. Denne alvorlige feilen i et helt sentralt spørsmål i saksframlegget forsterker vårt klare inntrykk av at kommunen hele tiden er på etterskudd. Så vel administrasjon som kommunestyrets flertall begrenser sin virksomhet til sandpåstrøing på de arealmessige ønskemål som Tromsø 2018 AS allerede har avgjort. Søknadens arenaplassering mv. representerer lokalisering og 5 Bladet Tromsø 24.2.2007 12
arealdisponering som ikke har vært forelagt kommunens planutvalg for vurdering i forhold til kommunens overordnede arealpolitikk. Uformell klarering av lokaliseringer gjennom kontakt med kommunens administrative og politiske toppledelse har uten tvil funnet sted, men dette er selvsagt ikke forsvarlig saksbehandling etter Plan og bygningsloven. Begrunnelsen fra Tromsø 2018 AS s side for hvorfor de har praktisert hemmelighold og forkjøp er at har vært nødvendig for å sikre seg mot innsyn fra konkurrenter. Vårt inntrykk er imidlertid at Tromsø 2018 AS gjennom hele prosessen har villet hindre demokratisk innsyn og åpen debatt. I søknaden av 19. februar skriver Tromsø 2018 AS: OL forankres i kommuneplanen som er planlagt behandlet politisk våren 2007. Det legges dermed også her opp til en omvendt tidsrekkefølge: Tromsø 2018 AS har allerede bestemt plassering av anleggene, og viser til at dette er gjort i overensstemmelse med en plan som ikke er behandlet av kommunens politiske organer på søknadstidspunktet! Denne praksisen betyr en markant og bevisst tilsidesetting av de bredere samfunnsmessige hensyn som nettopp offentlighet, innsyn og lokalt kommunalt demokrati og åpen saksgang skal ivareta. Kommunestyret vil nå være henvist til å ta Tromsø 2018 AS sin arealdisponering til etterretning og vedta en kommuneplan i samsvar med instruks fra Tromsø 2018 AS. Dette kan synes som en svært negativ vurdering, men vi bygger den bygger på en helt åpen påberopelse av kommunal vedtakskompetanse fra Tromsø 2018 AS sin side når de i søknaden fastslår følgende: Alle de arenakonseptene som presenteres i denne søknaden blir nå tatt inn i kommuneplanens arealdel. Dette vurderer vi som uttrykk for en manglende forståelse og respekt for demokratiske prinsipper i planprosesser. Forslaget om å plassere hoppanleggene i friområdet Grønnåsen på toppen av Tromsøya representerer et annet og svært alvorlig utslag av søknadens manglende forankring i planer og kommunens arealpolitiske prinsipper. Søknadens plassering av anlegget her vil ødelegge den gjennomgående lysløypa langs Tromsøyas høydedrag og en viktig del av Tromsøyas grønne lommer. Tidligere søknader om bebyggelse som kan forringe dette området som rekreasjonsområde har gjennom årtier systematisk blitt avslått av kommunale organer på prinsipielt grunnlag. Det påhviler derfor Tromsø 2018 AS og kommunestyret et betydelig politisk og moralsk ansvar når de nå også klart bryter den forutsetningen som lå til grunn for overdragelsen av det aktuelle området. Området ble gitt som gave til Tromsø kommune i 1970, som rekreasjonsområde for byens befolkning 6. Lokaliseringen av hoppanleggene viser de negative konsekvensen av Tromsø 2018 AS sitt systematiske hemmelighold. I 2014-søknaden var hoppanlegget plassert sammen med øvrige skidisipliner i Movika. Først 19.2 2007 får byens befolkning vite at hoppanleggene skal legges til friområdet Grønnåsen, og at kommunens folkevalgte og planorganene bare må akseptere planene. 6 Se takkebrev fra Tromsø kommune v/daværende ordfører Kåre Nordgård og finansrådmann Leif Aune til giver Frk. Ørdis Johansen datert 23.12.1970. 13
Hoppfaglig er også plasseringen av hoppanlegget i Grønnåsen underlig. Det vil bli et anlegg som vil være sterkt utsatt for vind fra alle retninger. En K-125-bakke i Grønnåsen krever svært stor oppbygging av kul og overrenn, samt utgraving i bunn. En eventuell framtidig utvidelse av bakkestørrelse vil være så godt som umulig i Grønnåsen. På direkte spørsmål om mulige omlokaliseringer av anlegg i forhold til innsendt søknad av 19.2.2007 har daglig leder i Tromsø 2018 AS, Erlend Rian, svart at endringer er mulige (møte i Tromsø 22.207). Vi håper Rian har rett, og at Idrettstyret, av hensyn til friluftslivet og det lokaldemokratiet vil bekrefte dette i et eventuelt valg av Tromsø som søkerby. Nasjonal og regional planforankring Det hevdes i søknaden at Tromsø-OL er egnet som katalysator i Regjeringens nordområdestrategi (s.4). Oss bekjent opererer ikke Regjeringen med noen katalysator i sin nordområdestrategi. På listen over de aktuelle tiltak som inngår i Regjeringens dokumenter finnes ikke en evt vinterolympiade i Tromsø. Det ville også vært oppsiktsvekkende om en slik referanse til et Tromsø-OL hadde vært inkludert, siden spørsmålet om arrangørby for OL 2018 ikke kan avgjøres av den norske regjering. Saksforholdet avgjøres som kjent av et ikke folkevalgt, lukket og udemokratisk internasjonalt organ (IOC) i 2011. Valget av arrangørland kan vanskelig sees som et vesentlig nasjonalt styrt, strategisk element i Regjeringens pågående nordområdesatsing. Natur, miljø og ressursbruk Prisen for det kompakte konseptet er en forringet by. Rene leker? Søknadens mange positive formuleringer av typen Clean games osv. prøver å skjule det faktum at - det vil bli betydelige og skadelige inngrep i sårbar arktisk natur - inngrepene vil til dels gå direkte ut over muligheten for friluftsliv og utendørsidrett i Tromsøs nærområde - anleggenes dimensjoner vil forringe livskvaliteten for beboere som får dårligere utsikt og lysforhold. - byens framtredelsesform vil bli sterkt forringet gjennom lokalisering av to enorme haller av typen Vikingskipet i Ishavskatedralens umiddelbare nærhet. - redusert framkommelighet, anleggsstøy og et stort behov for å innkvartere utenlandsk arbeidskraft vil skape vansker for den alminnelige Tromsøbeboer over en svært lang anleggsperiode Et eksempel: Anlegget for åpningsseremonien nå tenkt plassert på Tromsøs friidrettsarena Valhall. Dette vurderer vi som særdeles lite gjennomtenkt. For det første er den trafikkmessige tilgjengligheten til dette området svært problematisk. Det 14
ligger midt i et boligområde med smale kommunale veger i et relativt bratt terreng. Løsningen med det som må karakteriseres som en engangs-tunnell sprengt fra tunnellanlegget i bysentrum og opp til idrettsarenaen (se søknadens vedlegg). Denne løsningen er fantasifull, men er dessverre et uttrykk for en totalt uforsvarlig omgang med samfunnets midler. En evt tunneltrase vil ha en høydeforskjell på omlag 50 meter. Bygging av tunnelen og store parkeringsarealer for bussene i fjellet bak Valhall vil koste flere hundre millioner kroner, kostnader som ikke er med i søknadens budsjett. I tillegg dreier det seg om å båndlegge i en årrekke den eneste friidrettsarenaen med kunststoffdekte løpebaner som finnes i Tromsø-området. Skal Tromsø 2018 AS unngå å føre til vesentlige forringelser i kvaliteter ved bysamfunnet, må det kompakte konseptet modifiseres. Innplassering av tunge anlegg i rekreasjonsområder og boligområder virker i tillegg konfliktskapende. Beslutningsprosessene på dette området er dessuten under selv minimumsstandard for demokratisk styring og svekker klart innbyggernes individuelle rettigheter og rett til medbestemmelse. Dette kan få betydning for folks rettsoppfatning og verdien av politisk deltakelse: En snever elite tar de facto noen av byens viktigste arealmessige beslutninger, med passiv post hoc kommunal sandpåstrøing som demokratiets eneste oppgave. Urealistisk finansiering Prosjektet opererer med et behov for 9.3 milliarder kr i statstilskudd (søknaden s.7). Allerede her er det opplagt tale om en klar underbudsjettering. Sikkerhetsrelaterte utgifter (politi og forsvar) er ført opp uten noe budsjettanslag. Det er ikke mulig å se om utgifter knyttet til demontering, flytting og ombygginger er tatt med i budsjettet. Denne typen arrangement er notoriske budsjettsprengere. Det vil være politisk umulig å stoppe overforbruk som følge av dårlig planlegging, noe som i sin tur vil kunne svekke aktørenes innsats i økonomistyring. Erfaringer fra Lillehammer 1994, Athen 2006 og nå senest London OL der arrangementet vil sprenge alle budsjett med en firedobling av utgiftene til ca 110 mrd kr NOK i forhold til søknadens totalbudsjett for 2 år siden - viser den store risikoen for det offentlige ved å vedta en i praksis ubegrenset kreditt. Den norske stats pensjonsfond utland må antas å få en betydelig belastning når overskridelsene skal dekkes. Søknaden forut for Lillehammer-OL i 1994 hadde budsjettert med under 2 mrd kr, som langt fra reflekterte reelle utgifter. Disse viste seg å bli over 7 mrd kr. Uavhengige økonomer har anslått at de sannsynlige utgifter til et vinter-ol i 2018 vil bli om lag 25 milliarder NOK, uansett valg av søkerby 7. Tromsø kommune ønsker imidlertid for sin egen del å gardere seg mot overskridelser. I saksframlegget til kommunestyrets behandling av Tromsø 2018, forutsettes det at Tromsø kommune ikke skal belastes økonomisk ved arrangementet 8. Likevel stiller kommunen flere hundre tusen kvm byggegrunn vederlagsfritt til disposisjon for et evt OL, arealer som kommunen kunne hatt svært store alternativinntekter på. Dette betyr også at budsjettet i OL-søknaden blir kunstig lavt og ikke synliggjør de reelle 7 Professor Arne Hervik, Høgskolen i Molde. 8 Se sakspapirer til kommunestyremøtet 28.2.2007 15
samfunnsmessige kostnadene. Troms Fylkeskommune stiller også arealer «gratis» til disposisjon. Sammenfattende vurdering Nord-Norge fortjener en helhetlig og framtidsrettet satsing Det er anført i søknaden at en vinterolympiade i Tromsø vil gi hele Nord-Norge et næringsmessig og kulturelt løft. Vi mener å ha påvist at de langsiktige positive effektene er svært usikre, og at de eventuelt vil bli konsentrert til Tromsøs nærområde. De samfunnsmessige økonomiske og miljømessige kostnadene forbundet med et slikt kortsiktig og sikker spektakulært arrangement er for store til å kunne forsvares. Vi vil også påpeke at Nord-Norge allerede i dag i stor utstrekning har den kulturelle og identitetsmessige vitaliteten som et evt vinter-ol er ment å styrke. Det lett å peke på tiltak som formidler Nord-Norges kulturelle og næringsmessige særpreg langt mer treffsikre og kostnadseffektivt enn en vinterolympiade. Vi foreslår at det blir igangsatt et omfattende utviklingsarbeid for å sette hele Nord-Norges situasjon og framtid på den rikspolitiske, nordområdemessige og internasjonale dagsorden istedenfor å fortsette arbeidet med å gi søknaden til Tromsø 2018 AS støtte. Vi finner derfor ikke vesentlige nye momenter i søknaden fra Tromsø OL 2018 AS som skulle tilsi at den forrige Regjeringens hovedkonklusjon for å forkaste søknaden fra Tromsø 2014 AS ikke fortsatt er gyldig: Statlige utgifter i det omfang som kreves for å arrangere et OL i Tromsø vil fortrenge en rekke andre viktige statlige oppgaver i regionen og samfunnet for øvrig. Etter Regjeringens vurdering vil ikke ressursbruken knyttet til et slikt arrangement stå i rimelig forhold til de samfunnsmessige virkningene. Konklusjon Vi mener å ha påvist vesentlige svakheter ved konseptet vinterolympiade i Tromsø 2018. Disse svakhetene er særlig knyttet til miljø- og klimapolitikk, uakseptable belastninger på Tromsøs nærområde, dårlig begrunnede effekter for den nordnorske landsdelen, og en uforsvarlig bruk av svært store offentlige midler. Det står ingen samlet befolkning bak søknaden, verken i Tromsø eller i Nord-Norge for øvrig. Med et framtidsretta, bærekraftig perspektiv på Nord-Norges utviklingsmuligheter, og en samlet vurdering av idrettens interesser og samfunnsmessige ansvar, vil vi ikke tilrå at Norge søker om vinter-ol i Tromsø i 2018. 16