6. Interpellasjon fra Oddleif Olavsen, Høyre Nordland fylkesting april 2010 EØS og kommunesektoren Fylkeskommunens rolle Kommunesektoren i Norge har gjennom EØS-avtalen, sterke bindinger på aktiviteten. Mer enn 70 % av grunnlaget for vår virksomhet har utspring i juridisk bindende lovverk implementert i EU/EØS-systemet. Som fylkeskommune har EØS-avtalen relevanse i mange sammenhenger, bl. a. som innkjøper, arbeidsgiver, tjenesteprodusent, samfunnsutvikler, eier og tilsynsmyndighet. Et viktig spørsmål å stille seg, er spørsmålet om lokalt/regionalt handlingsrom. Kommunesektoren deltar bl. a i ulike internasjonale fora som AER, CPMR, CEMP, EUROCITIES og en rekke andre organisasjoner. Kommunesektoren må nok være innstilt på å bruke alle europeiske tilgjengelige kanaler for å styrke kommunesektorens rolle internasjonalt. Samtidig må tett dialog med statsforvaltningen være fremtredende. European Institute of Public Administrastion (EIPA) har sammenlignet arbeidet met to direktiver i seks land. Landene er: Sverige, Storbritannia, Nederland, Frankrike, Norge og Island. Direktivene er: Direktivet om offentlige anskaffelser og Deponidirektivet. Det viser seg at landene konkluderer med at: - det er for sen og for svak påkobling av lokale myndigheter - man gir informasjon ikke dialog - direktivene er vage og komplekse - man har for ordrett oversettelse liten eller ingen tilpassning Årsakene til feiltolkning var bl. a.: 1. Sterk faglighet i kommisjonen. Svak faglighet i kommunene. 2. Kommunene følger ikke den politiske prosessen i det vedtakene endres i forhold til forslagene. 3. Dårlige oversettelser/for ordrette tilpassninger og unntak ikke drøftet. Veiledning og fortolkning kommer lenge etter at direktivene er iverksatt. EØS-avtalen fremmer økt interkommunalt samarbeid. Særlig må små kommuner søke hjelp, både hos hverandre og hos store kommuner. Man mangler kompetanse, kvalitet i tjenestene og gode tekniske løsninger. Mulighetene Nordland fylkeskommune har for å føre en mer aktiv internasjonal politikk, herunder EØS-politikk, er store. Jeg nevner tidlig involvering, regionalt europaperspektiv og veiledning om nye regelverk på et tidlig stadium. Ut fra det foranstående stiller jeg følgende spørsmål til fylkesrådslederen: 1. Vil det etter fylkesrådslederens mening være naturlig at Nordland fylkeskommune tar et større ansvar overfor kommunene for å samordne/fremme kunnskap om EØS og muligheter og begrensninger som EØS-avtalen innebærer? 2. EØS-finansieringsordningene kan være komplekse. Vil det være naturlig at Nordland fylkeskommune tar et særlig ansvar overfor kommunene, særlig de små, i Nordland?
3. Vil Nordland fylkeskommune ta på seg rollen som katalysator for fremming av internasjonalt arbeid for kommunene i Nordland innenfor samarbeidsprogrammene - ungdom og utdanning - forskning og teknologi - næringsliv - miljø, transport, energi, IKT - helse, sosial solidaritet - kultur og medier? Fylkesrådsleder Odd Eriksen svarte som følger: Nordland fylkeskommune besluttet i fylkestinget i oktober 2002 å opprette regionalt kontor i Brussel. Vi var dermed den tredje fylkeskommunen i Norge med kontor i EU-hovedstaden. Stavanger hadde hatt kontor der siden 1993, og Nord-Trøndelag åpnet sitt kontor i 2001. I dag er det bare Finnmark fylkeskommune som ikke er knyttet til et regionskontor i Brussel. Utenriksminister Jonas Gahr Støre startet sitt innlegg på KS sin Europakonferanse 25.mars med å berømme klarsyntheten til norsk kommunesektor og fylkene som har opprettet egne Brusselkontor. Han kunne videre opplyse at Stortinget nå skal opprette eget Brusselkontor. Han lovte videre bedre prosesser der også fylkekommunene skal engasjeres og involveres tidligere i hva som skjer i EU-markedet og EU landene av betydning for Norge. Utfordringen er som han sa at Norge ikke er medlem av EØS-avtalen. Det er en avtale vi har inngått. Avtalen endres og tilpasses ettersom tiden går. Dette gjøres i EU og av politikerne som er medlem av fellesskapet. Derfor har vi lite, hvis overhode noe politisk handlingsrom i de beslutningene som fattes i forbindelse med nytt regelverk. Med bakgrunn i EØS-avtalen er i dag ca. 7000 direktiver innlemmet i norsk lov. De fleste av disse innlemmes av Stortinget nærmest uten debatt, men er juridisk bindende. EFTA har opplyst at direktivene mer og mer kommer til Norge som rammedirektiv. I departementene oversettes de og tilpasses norske forhold før de innlemmes i norsk lov. Dersom fylkeskommune og kommune skal kunne påvirke den norske tilpasningen ved f.eks å opplyse om lokale konsekvenser av nytt regelverk, må statlig nivå involvere oss i prosessene. Dette skjer ikke i dag. Vi kan på mange måter si at Nordland fylkeskommune har tatt konsekvensen av denne situasjonen gjennom å opprette kontor i Brussel. De første årene hadde vi kontorfellesskap med Nord-Sverige. På den måten fikk vi kunnskap om hvordan de som medlemmer av EU jobbet med slike spørsmål. Vi fikk også dele informasjonen de fikk om hvilke saker Kommisjonen til en hver tid hadde på sin agenda. Vi satt tett på da Vanndirektivet ble diskutert i EU, og tok lærdom av hvordan Nord-Sverige spilte inn informasjon om konsekvenser som det foreslåtte regelverket ville få i nord. Gjennom vår lyttepost i Brussel har Nordland fylkeskommune siden ført en aktiv EØSpolitikk ved å ta tidlig inngrep og gi innspill til EU-kommisjonen i store saker av betydning for Nord-Norge.
Det var mange i det statlige apparat som lurte på hva de regionale Europakontorene egentlig gjorde i Brussel. Mange lurte på om de var utvidede turistkontor. Overraskelsen var derfor stor da man ble klar over at Nordland hadde laget et eget innspill til utarbeidelsen av grønnboken om Europas kyst og havpolitikk, og at en delegasjon fylkespolitikere fra Nordland i denne forbindelse skulle møte EUs departement for kyst og fiskeri, DG Fisheries and Maritime Affairs. Nordland fylkeskommune var tidlig ute lenge før Norge nasjonalt hadde skrevet ferdig sitt innspill. Og vi ble hørt på. Siden har Nordland sammen med Troms gitt innspill til grønnbok om Samhørighetspolitikken, Cohesion policy, og til EUs fiskeripolitikk. Alle disse sakene har fylkesrådet lagt frem for fylkestinget. I lobbyvirksomheten overfor EU er Nordland medlem i de store paraplyorganisasjonene AER og CPMR. Gjennom disse organisasjonene gir vi som politikere innspill i de samme sakene, og vi synliggjør betydningen av de nordlige og arktiske områdene av Europa. I AER har vi også presentert vår ungdomspolitikk som vi vant pris for, og som har blitt et eksempel og såkalt best practice for mange i Europa. Men når det gjelder innføring av mer detaljert regelverk er det vanskeligere å følge med. Særlig gjelder dette muligheten for påvirkning av den lokale tilpasningen av regelverket i Norge. Nordland er langt fra Oslo, og det man i hovedstaden mener er bra, passer ikke alltid like godt her nord. Departementene har ikke for vane å spørre omverdenen. Derfor er det med glede jeg registrerer at utenriksminister Støre i sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget lover bedre prosesser. Ifølge undersøkelsen Olavsen refererer fra det Europeiske institutt for offentlig administrasjon (EIPA) gjelder ikke dette bare i Norge. I EU-land som Sverige, Storbritannia, Nederland og Frankrike er de like dårlige til å koble på lokale myndigheter, og oversettelsene er jevnt over dårlige, slik at misforståelser oppstår når lokalt nivå skal tolke reglene. Blant annet derfor er det i dag nærmere 300 regionskontor i Brussel. Jeg er enig med direktør i KS, Sigrun Vågeng når hun sier at kommunesektoren må bevege seg fra lojal iverksetting av nye forordninger, til målrettet medvirkning til nytt regelverk. Det er viktig å få en tettere dialog med statsforvaltningen. Språket i nye forordninger må være forståelig og oversettelsene må kvalitetssikres. Veiledning og fortolkning må komme sammen med nytt regelverk, ikke i ettertid. Norske nasjonale arenaer for samhandling mellom forvaltningsnivåene både på politisk og administrativt nivå, preges fortsatt mer av informasjonsformidling enn drøfting av politikkutforming og konsekvenser av nytt regelverk. Europapolitisk forum er en viktig møteplass for gjensidig informasjon om europapolitikk, EUs regionalpolitikk og utvikling av regelverk og styringsformer som får betydning for norske kommuner og fylkeskommuner. Her møtes departementene på politisk nivå og folkevalgte fra fylkeskommunene v/landsdelsutvalgene og fra Sametinget, og fra KS som ivaretar kommunesektoren i dette forumet. Europapolitisk forum ledes av Utenriksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Men det formidles lite informasjon inn i det fylkeskommunale apparat fra forumet så her er det et stort potensial for forbedring.
Så til de konkrete spørsmålene representanten Oddleif Olavsen stiller. Jeg velger å svare først på spørsmål 2 vedrørende EØS-finansieringsordningene og om det er naturlig at vi tar et særlig ansvar overfor kommunene, særlig de små i Nordland. Nordland fylkeskommune har siden EØS-midlene ble lansert i 2004 vært engasjert i å legge til rette for at aktører i Nordland skulle kunne dra nytte av midlene. Målsettingen med EØSmidlene er at de skal bidra til økonomisk og sosial utjevning, og at de skal bidra til å styrke samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Den første avtalen om midler utløp i 2009. Norge har siden godkjent avtale for en ny 4 -års periode, som også inkluderer Romania og Bulgaria. Nordland fylkeskommune har vært engasjert som tilrettelegger i følgende prosjekter: - i Polen gjennom partner Carpathian Foundation i 2 prosjekter - i Litauen gjennom to aktører: Vega Verdensarvstiftelse med Neringa Nasjonalpark som partner, og Ungt Entreprenørskap Nordland med Litauen Junior Achievement som partner. Erfaringene viser imidlertid at ordningen har sine store svakheter. Det tok land tid før ordningen kom i gang, og ordningen er komplisert for søkere i de ulike land. Dette har gjort at vårt og våre partneres engasjement er betydelig redusert. Fra norsk side er det lite gunstig at store deler av utlysningene ikke har med krav om norsk partner. Nordland har relativt få aktører som er i stand til å inngå i slike partnerskap, der søker befinner seg i et annet land, og Norge markedsfører i hovedsak statlige institusjoner som mulige partnere overfor de ulike landene. Disse har bygd opp sine egne avdelinger som kan håndtere denne type av prosjekt. Mye tyder på at EØS-finansieringen i neste 4 års periode kan bli noe gunstigere for partnere i Norge. Det er blant annet foreslått at en del av midlene må gå til miljø og klimatiltak som fornybar energi og energieffektivisering. De i Nordland som alt har partnere i aktuelle land, ikke minst de som er inne i et samarbeid med basis i EØS-finansieringen, bør kunne dra nytte av dette. Polen er meget aktuelt, innen utdanning og kultur. Sømna kommune er eksempel på en aktør som bør kunne dra nytte av dette. Det vil sannsynligvis også bli lagt til rette for å utvikle større prosjekter som omfatter flere partnere fra Norge og samarbeidslandet. Mulighetene for å lykkes ligger i at partner og dermed søker, i de aktuelle land er dyktige nok til å vinne i konkurranse med andre i eget land. Dette handler både om å ha nettverk, samt å kunne skrive søknader helt i henhold til maler og retningslinjer. Det er selvsagt avgjørende at partner i Nordland, tilsvarende har kapasitet og egenkapital til å bli med i prosjekter. I utgangspunktet skal aktører fra Nordland også få dekt sine kostnader gjennom felles budsjett, men i praksis bør det påregnes en egenandel. Det bør avklares om Nordland fylkeskommune skal satse på å tilrettelegge for å benytte EØS-
finansieringen i egen regi, og også om fylkeskommunen skal legge til rette for at andre aktører i Nordland skal kunne bli med på ordningen. Pr. dato peker Polen og Litauen seg ut som land som bør prioriteres, da det er her vi har de fleste etablerte samarbeidsrelasjonene. Eventuell satsing på "nye" land bør nøye vurderes. Når det gjelder spørsmål 1: om det vil være naturlig at Nordland fylkeskommune tar større ansvar overfor kommunene for å samordne/fremme kunnskap om EØS og muligheter og begrensninger som EØS-avtalen innebærer, mener jeg å ha beskrevet i det jeg nettopp har sagt, at vi i praksis allerede til en viss grad gjør dette. Vårt Europakontor bidrar selvfølgelig til å fremme kunnskap om EØS når de har besøksgrupper fra kommuner og næringsliv i Brussel. KS har, for øvrig, i flere år tatt på seg rollen med å fremme kunnskap om EØS og de mulighetene avtalen gir. Dette gjøres både gjennom å skape møteplasser, og i konferanser og kurs. KS, i samarbeid med Høgskolen på Lillehammer gir også tilbud om et mer langsiktig studium i Europakunnskap og EØS-avtalen, rettet mot kommuner og fylkeskommuner. I det siste spørsmålet spør Olavsen om Nordland fylkeskommune vil ta på seg rollen som katalysator for fremming av internasjonalt arbeid for kommunene i Nordland innenfor en rekke samarbeidsprogrammer. I fylkeskommunen jobber vi nå med å fremme samarbeidet om det internasjonale arbeidet på tvers av avdelingene. Vi vil komme tilbake til en sak i 2011 om EØS og fylkeskommunen og vårt internasjonale engasjement når dette har fått virket en stund. I en slik sak kan vi drøfte fylkeskommunens rolle i relasjon til spørsmål 3. Det finnes flere programmer og finansieringsordninger som aktører i Nordland bør vite om og gis evne til å utnytte.