Fylkesråd for kultur, miljø og folkehelse Hild-Marit Olsen Tale under KS Strategikonferanse Bodø, 14. februar 2013

Transkript

1 Fylkesråd for kultur, miljø og folkehelse Hild-Marit Olsen Tale under KS Strategikonferanse Bodø, 14. februar 2013 Kjære forsamling Innledningsvis vil jeg takke KS Nordland for at dere setter folkehelse og folkehelsearbeid så høyt på agendaen i det arbeidet dere gjør. Deltakelsen i Folkehelsealliansen Nordland og det aktive engasjement dere her utøver er et eksempel på dette. Folkehelsearbeid er et langsiktig arbeid med mange aktører og mange arenaer ja så mange at vi av og til tyr til uttrykket Helse i alt vi gjør. Dette har utvilsomt mye sant i seg. For velger vi å se stort på det er det ingen tvil om at vår moderne samfunnsutvikling iallfall hittil i sum har gitt oss bedre folkehelse, færre epidemier og smittsomme sykdommer, og bedre behandling av helseproblemer som tidligere var mer dødelig. Og vi har fått høyere levealder. Svært mange sektorer og aktører har bidratt til dette. Hva som har vært viktigst kan diskuteres. Men så langt velger jeg å gi den velferds- og fordelingspolitikken som har vært ført - hovedæren, i tillegg til en dyktig helsesektor. Nå er vi kommet til et stadium i vår velstandsutvikling der vi ser at vår økte levestandard og teknologiske utvikling på så mange måter nå blir motkrefter til god helse og til bedre folkehelse. Det er ikke epidemiene som lenger er vår største helseutfordring. Utviklingen har etter hvert gitt oss helt andre helseutfordringer. Helseutfordringer som ikke finner sin løsning i vaksiner, medisiner og behandling. Vi har fått helseutfordringer som i hovedsak må finne sine løsninger utenfor sykehusets vegger. Det er helseutfordringer som i klartekst skyldes et usunt levesett. Vi greier ikke å operere oss ut av fedmeepidemien. Det er årsakene til fedmeutvikling vi må tørre å diskutere, ta tak i og ha vilje til å gjøre noe med. Hvis en friskere og mer produktiv befolkning er målet, må vi det. Utfordringene relatert til usunn livsstil er store og de er på flere områder dessverre økende. WHO sine statistikker viser at i Europa har 70 % av sykdommene som fører til for tidlig død har sin årsak i ikkesmittsomme, kroniske lidelser for det meste livsstilsrelaterte sykdommer. 70 % av de for tidlig døde dør altså av livsstilssykdommer. Det er her det store helsepotensialet ligger. Vi

2 må få redusert årsakene til dette sykdomsbildet og denne økning i kroniske livsstilssykdommer. Ingen enkeltaktør alene greier denne snuoperasjonen. Vi må bygge samarbeid og synergier. Definitivt. Men: Det ligger også en fare i denne tenkningen hvis det vi tenker er: at hvis bare alle gjør litt, så ordner nok dette seg over tid. Vi må gjøre noe mer. Vi må forplikte oss i dette arbeidet på en helt annen måte enn før. På samme måte som at spesialisthelsetjenesten og sykehusene har satt seg klare mål for økt behandling og reduserte ventelister, må folkehelsearbeidet nå styres ut fra klare målsettinger som forplikter aktørene inkludert oss politikere på alle nivå. Dette er en erkjennelse som vokser fram på alle tre forvaltningsnivå. Ja, jeg registrerer med glede at også blant regionrådene i Nordland er det flere gode eksempler på at folkehelsearbeid framstår som nytt satsingsområde. Et forpliktende målrettet arbeid må bygge på kunnskap, kunnskap om helseutviklingen, om årsakssammenhenger og ikke minst om de strategier og tiltak som har vist seg å ha effekt, og som gir resultater. Jeg vil vite: Hva er det som virker? Arbeidet framover må være basert på kunnskap. Vi trenger følgelig både kompetanse og kapasitet i arbeidet. Og vi trenger nødvendig økonomi til de nødvendige tiltak. La meg konkretisere utfordringene enda mer: Vi har nettopp gjennomført en større kartlegging av det fysiske aktivitetsnivå hos fylkets voksne befolkning. Her viser resultatet at kun 22 % av oss beveger seg nok i henhold til nasjonale anbefalinger som er 30 min aktivitet pr dag, relatert til helseeffekt. 4 av 5 velger altså ikke å ta i bruk verdens enkleste, billigste og mest effektfulle helsefremmende virkemiddel. Aller verst står det til med unge menn. Vi er nettopp blitt presentert overvektsandelene fra Folkehelseinstituttet hva angår resultater fra målinger gjort under sesjon. Ingen lystig lesing. Og vi er den nasjonen i OECD som for tiden har størst økning i andelen fedme. Dette snur ikke av seg selv. Dertil er motkreftene for mange og for sterke. Dette utgjør en del av det kunnskapsgrunnlaget vi må arbeide ut fra. Fylkestinget kommer om knappe to uker til å vedta ny handlingsplan for det fylkeskommunale folkehelsearbeid for perioden Her har vi satt oss det mål at andelen på 22 % aktive skal økes til 40 % i løpet av planperioden. Et ambisiøst og dristig mål vil noen si. Et mål som vanskelig kan nås

3 gjennom et fylkeskommunalt arbeid vil andre si. Helt riktige betraktninger vil jeg si. Men tør vi ikke en gang sette klare mål om å snu trenden, ja da har vi tapt kampen mot inaktivitet, økt fedme, økt andel med type-2 diabetes, økt arbeidsledighet og redusert livskvalitet. Da blir min påstand at: om vi ikke skulle nå målet helt, er det ikke målet det er noe feil med. Da er det våre strategier, tiltak og våre virkemidler samlet sett som ikke har vært god nok. Og som i neste runde ytterligere må forbedres. Vår neste måling om 4-5 år blir særdeles interessant. Min politiske målsetting er at vi skal sette oss konkrete målbare mål for folkehelsa, og vi skal se resultater i løpet en 10 års periode. Kurvene skal flate ut. Hvis ikke vi får ned andelen fedme, diabetes 2 og inaktivitet har vi ikke lykkes med arbeidet vårt! Et eksempel på fylkeskommunal satsing er at i fylkestinget nå i slutten av februar også får opp en sak som heter Programsatsing for helsefremmende videregående skoler. Her legges det politiske grunnlaget for å utvikle tilbud som skal gi elevene en skolehverdag som fremmer både helse og læring, som skal bidra til holdninger og kunnskap som i sum skal gi elevene bedre helse og trivsel. Vi verken kan eller skal stå alene i arbeidet. Og jeg gjentar det igjen. I vår lovpålagte rolle som regional koordinator og pådriver i folkehelsearbeidet, er det samarbeidet med kommunene som er og blir vår viktigste hovedstrategi for å oppnå resultater. Det er i samarbeid med dere vi må bygge de helsefremmende barnehager og grunnskoler der sunne levevaner inngår i barnas naturlige hverdag. Lærere og ansatte må inspirere til aktiv lek ute i friminuttene heller enn passiv pc-bruk inne. Å bli sendt ut i friminuttene skal ikke fungere som straff for dårlig oppførsel inne, slik jeg hører enkelte skoler praktiserer. Det er i samarbeid med dere vi ønsker å få tilrettelagt for bedre fysiske aktivitetstilbud i nærmiljøene haller og anlegg, flere turstier og turveger tilgjengelig for alle - og det er i samarbeid med dere vi ønsker å få til mer aktiv transport, dvs gåing og sykling, i folks forflytning mellom hjem, arbeid, skole og butikk. Vi er også helt avhengige av samarbeidsvillige kommuner når vi og staten har et mål om at frisklivssentraler skal bli tilgjengelig for alle som trenger slikt tilbud. Vi har pr dags dato forpliktende samarbeidsavtaler om folkehelsearbeid med 40 kommuner. De fire siste håper vi blir med i «det gode selskap» i løpet av året. Jeg velger å tro at disse avtalene har vært til gode for det helsefremmende og sykdomsforebyggende arbeid i Nordland. Grunnlaget for samarbeid endres over tid. Bl.a. har vi nå Folkehelseloven som

4 forplikter både kommuner og fylkeskommune på en annen måte enn da nåværende samarbeidsavtale ble skrevet. Dette gjør at vi ønsker å revidere avtalene. Jeg mener vi bør spisse avtalene mer opp mot de utfordringer den enkelte kommune har. Dette er et tema vi ønsker å innlede noe bredere om litt senere i dag, og vi ønsker en foreløpig respons fra dere. Dette vil uansett være forhold vi må ta oss nok tid å diskutere mer inngående med dere etter hvert. Det helseansvar kommunene har fått gjennom samhandlingsreformen er et annet forhold som vil påvirke roller og ansvar i folkehelsesamarbeidet. Når en av hovedintensjonene i samhandlingsreformen var - Mer helsefremmende og forebyggende arbeid for å redusere behandlingsbehov, og redusere utgiftene i helsesektoren, så må vi ha lov å spørre: Hvordan følges denne intensjonen opp i praksis? Hvor mye av midlene som er overført fra spesialisthelsetjenesten er gått til helsefremmende arbeid i kommunene? Og har dette arbeidet det nivå som skal til for å snu trenden og redusere den negative helseutviklingen? Det er kun standardiserte befolkningsundersøkelser av helseutvikling og påvirkningsfaktorer for helse - som vil gi oss svar etter hvert. Men skal vi innfri målene om å snu utviklingen, må det aktivt engasjement og aktiv handling til nå. Det forutsetter også vilje til prioritering og sikring av nødvendig økonomi. Jo lengre tid vi venter, jo mer blir det å ta tak i, og desto dyrere blir det. Spørsmålet går til oss alle: Har vi det trykk og det volum på arbeidet som vil snu de mest dystre kurver i riktig og positiv retning? Er vi villige til å forme den aktivitetspolitikk og bruke de virkemidler som er nødvendige for å bringe landet bort fra den bunnposisjon vi har i Europa hva angår overvekt og daglig fysisk aktivitet i befolkningen? Vi har invitert kommunen med på å arrangere årets folkehelseuke fra 25. februar til 3.mars. Her ønsker vi at de tusen blomster skal få blomstre rundt om på en måte som gjør uka og de mange tiltak og tilbud godt synlige for folk flest også gjennom media. Blir dette vellykket i år - hvorfor ikke arrangere en slik folkehelseuke årlig? I forkant av denne uka vil vi lansere en del av innholdet i en offensiv kommunikasjonsstrategi som vi ønsker å rette mot hele befolkningen og som omhandler sammenhengene mellom livsstil og helse. Denne strategien er basert kun på positive fortegn.

5 Vel tiden min i dag tillater ikke å gå lengre inn i våre felles utfordringer og felles muligheter i folkehelsearbeidet. Nordland ligger langt framme i folkehelsearbeidet. Denne posisjonen bør vi i fellesskap holde på. Sammen skal vi jobbe for Et freskere Nordland! Takk så langt!