SKULPTURPARKEN 2015 Selfors barnehage
Velkommen til Selfors barnehage sin 9.skulpturparkåpning. Siden 2007 har vi hver juni presentert et knippe skulpturer laget av alle ungene - fra de minste til de største. «Rosinen i pølsa» hvert år har vært den varige skulpturen fra 5- åringene, den som blir stående lenge etter at ungene er slutta i barnehagen. Ungene som laget den første skulpturen ; «Spøkelset» er i år 14 år gamle. Alle skulpturene har en forhistorie og viser tilbake til ting ungene har vært opptatt av i løpet av året. I år vil dere se at mange skulpturer er inspirert av bygginga av sykehjemmet på andre sida av Nesnaveien. Hovedskulpturen i år er kalt «Hør på meg». Inspirasjonen starta med Raskingan sin filosofering rundt begrepet demokrati. Hva er rettferdig og urettferdig? Hvem kan bestemme hva, hvordan og hvorfor? At alle har rett til å si det de mener og har rett til å bli hørt, det har noe med demokrati å gjøre! Raskingan ønsker at deres meninger skal dokumenteres og formidles til andre. Vi har valgt å formidle det på to måter; i ei «bok» der ungene med ord og bilder forteller sine antakelser og tanker om å begynne på skolen, og med skulpturen «Hør på meg», som er et symbolsk uttrykk for at vi som er voksne og autoriteter skal høre på hva de har å si. Ungene har sjøl ønsket at skulpturen skal plasseres med front mot skolen. Også i år har Yvonne Rosten vært den som har sørget for å «oversette» skulpturen til riktig størrelse og varig materiale. I tillegg til skulpturene som vi har plassert ute, har vi også tilbud inne; på musikkrommet viser vi et utvalg av de filmene som er laget på «morraaktivitetene», på byggerommet en billedserie om tilblivelsen av skulpturen «Hør på meg» og på lilleavdelinga bilder av hvordan deres skulpturer har blitt til.
Adam, Alfred, Ander, Ask, Cassandra, Elida, Fredrik, Ludvik, Linnea, Luna, Max, Mie, Saule, Teja, Theo, Towani, William og Olav. Tove, Mary-Anne og Jo.
HØR PÅ MEG! Hvordan skal skulpturen se ut hvis den skal fortelle at vi vil si noe til skola? «Vi må ha nåkka å rop i» Dette ble utgangspunktet for årets skulptur. Ungene var bestemt på at skulpturen skulle være en munn med en ropert inni. Ungene har testet rør og kjegler i ulike materialer for å finne ut hvilket materiale som gir best lyd. Hos «Roars korpsservice» fikk vi vite at glassfiber er et materiale som bærer lyden langt. Yvonne Rosten, lokal kunstner fra Hemnes, har fått i oppdrag å lage den endelige og varige skulpturen, etter prototypen som ungene har laget.
«Det ska vær høl heilt igennom, så kan vi rop tel skola». «Korsen ska vi få ballan ut?» «Kanskje vi må skjær dæm».
HØR PÅ MEG! «Åååå, skommet e kommet ut, det e alt førr mye, vi må ta nåkka bort». «En ropemunn. Det e ikke lenge til vi skal vise skulpturn». «Kor mange tenner må vi ha»? «Vent litt eg skal tell. 10 oppe og 10 nede, førr det har eg. Eg har telt dem».
HØR PÅ MEG! «Vi må test lyden korsen han bi inni røret». «Hmm! Det kila i øran» «Kor skal skulpturn stå»? «Vi prøv fleire plassa, vi ska jo rop til skola, og da må den peik den veien». «Ja vi må jo se skola når vi ska rop».
Emil, Noel, Sander, Frida Sofie, Marwa, Johannes, Thilde, Eva, Olea, Milla, William og Sven Kristian. Vibeke, Line, Caroline, Tone og Carolina.
I løpet av året har Oppdageran blitt kjent med mange ulike materialer; maling, leire, vann, treklosser m.m. I møtet med materialene ser vi at ungene bruker kroppen og sansene sine for å undersøke og finne ut hva det kan brukes til. Vi har valgt å lage en skulptur der vi bruker noen av de materialene ungene er blitt kjent med. Vi har også ønsket å lage en skulptur som ikke bare skal være til å se på, men også kan smakes og kjennes på.
Fra kropp til kloss.
Vi klarer sammen og «hver sin tur». «Oi, den snurr (på stanga)».
Ungene pusset og malte på treklossene som skulle tilhøre skulpturen. Etter malingen fikk barna lime på, ulike materialer.
Brage, Tim, Eskil, Siril-Johanne, Mikke, Radma, Lilly Helene, Casper, Karsten, Emrik, Hedda, Linas og Odin. Thomas, Katrin, Maiken, Marit og Tone Helen.
RØRSKULPTUREN I år så vi for oss at ungene skulle bli inspirert av byggeplassen på andre sida av Nesnaveien. Vi ville at ungene, gjennom utsagn og gjøremål, skulle vise oss hva på byggeplassen som interesserte dem og hva de ville holde på med videre. Derfor har vi vært innom alt fra heisekran, arbeidsmenn, pauserom og rør. Rørene fenget mest, og undringen var stor rundt hva som kunne gå igjennom dem; som f.eks. elgbæsj, lekebiler, kuler og vann.
RØRSKULPTUREN «Oi, gravemaskin!» «Hallo arbeidsmannan!» Da vi startet med å observere byggeplassen var alt helt ukjent og spennende for ungene. De var interessert i alle de forskjellige maskinene, heisekrana og arbeidsmannan. Ungene hadde mange tanker rundt rørene. «Sjå røran! Koffør grav dæm dæm ne?» «Det skal vel bi kloakken», sa Thomas. «Kloakken? Ka e det?» «Det e der bæsjn fær ijønna røran» svara Thomas.
RØRSKULPTUREN Vi jobbet med heisekraner og var arbeidsmenn, og etter hvert ble ungene stadig mer opptatt av rørene. «Dåkker, no ska vi arbeid!» Det var spennende for ungene at noe kunne sendes gjennom rørene, for eksempel baller, kuler eller vann, som bæsjen i dorøran.
RØRSKULPTUREN «Den ska vær der!» Noen rør kunne man lage svinger med, andre kunne stå oppreist. Noen kunne man til og med sitte oppi. «Eg har plass tell rompa mi her, rompestompen!» Etter at rørene og rørdelene var malt måtte de settes sammen til en skulptur.
Angelica, Arijus, Eirin, Elias, Emil J. G., Emil N., Helmine, Ingrid, Karoline, Linus, Lisa, Lucas, Magnus, Mohamed, Nora, Rikke, Sigur, Sverre og Vilde. Anita, Kathrine og Roger.
Da vi startet i høst var «eventyreran» interessert i byggeplassen som skulle bli til sykehjemmet. Vi var stadig der borte og observerte hva som skjedde og sjekka hvor langt de var kommet. Vi laget vår egen byggeplass inne i barnehagen. Da sykehjemmet over veien begynte å ta form og ungene kunne se etasjene, ville de også lage etasjer. Vi har bygd etasjer i mange former og varianter. Balanse og stabilitet har vært og er en utfordring, men ungene har i lag funnet ut hvordan de kan bygge høyt samtidig som det blir stabilt. Ungene synes det er viktig å bygge så mange etasjer som mulig og at det blir veldig høyt til slutt.
Vi bygger i mange forskjellige materialer.
«Det skal vær mange etasja. Helt opp til hit.» «Det må vær mange trappe, så arbeidsmannan kommer seg opp»
«Vi må ha masse steina på. Vi må jobb heile dagen.»
Andreas, Are, Celine, David, Elias, Elina, Eline, Ervinas, Henrik, Helmer, Ida, Karsten, Kristian, Leah, Lukas, Markus, Nicolai og Olve. Rita, Lise og Stine-Lise.
SELFORS BESTE SYKEHJEM Ungene har vist stor interesse for byggeplassen. I begynnelsen var det heisekraner og maskiner som var mest spennende. Etter hvert som sykehjemmet begynte å ta form, ble det sykehjemmet, som bygning, som ble interessant. Vi dro til byen og så på modellen av «Gamle Mo». Dette ga ungene mange ideer til hvordan de selv kunne bygge. «Vi må bygg et bord så vi kan ha sykehjemmet på.»
De stablet esker på bordet for å se hvilken form det skulle ha og diskuterte hvor mange etasjer det skulle være. De bestemte seg til slutt for å gå og spørre noen som arbeidet på byggeplassen. De fortalte at det skulle bli to etasjer på sidene og tre på midten. «Sjå på de her arkan, det står mye rart på dem.» «Eg legg avisen på bordet, sånn her, så tar eg på lim før eg sett det fast.»
SELFORS BESTE SYKEHJEM Ungene tegnet vinduer og dører etter å ha vært og sett i vinduene på det gamle Selfors sykehjem. «Vi må mal me samme farge som sykehjemmet har, vess ikke ser man ikke at det e sykehjemmet vi lag». «Det va jo det eg sa, det va gardina og blomster i vinduan.» «Dør som lukk seg opp og att av seg sjøl. Det va magisk.»
SELFORS BESTE SYKEHJEM «Dem som bor her e enten gammel, syk eller så har dem blærekatarr.» «Så må vi ha en park. I parken må det vær vei og tre og et gjerde.» «Der ska mannan og jenten gå. Dem som e gammel.»
Selfors barnehage http:www.rana.kommune.no/selforsbarnehage/default.aspx