FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 4620* - 18.3.2003 PENSJON Informasjon ved forskriftsendring om rett til oppsparte midler ved dødsfall. 30.10.91 tegnet forsikrede (nå avdøde) en egen pensjonsforsikring (EPES) med årlig premie kr 9.000, som skulle betales av arbeidsgiver. Ved forsikredes evt. død før pensjonsutbetalingene ville ytelsene etter da gjeldende forskrifter bli utbetalt til ektefellen. Ved ny forskrift 4.12.92 skal slik forsikring (EPES) navngi og nærmere spesifisere evt. rettigheter for ektefellen. Selskapet viser til at man i 93 og i 95 sendte alle forsikrede brev med informasjon om endringen og forslag til endringer i form av etterlattepensjon til ektefelle/samboer i 10 år. Forsikrede svarte ikke på henvendelsene og det bestrides at han eller arbeidsgiver mottok disse brevene. Da forsikrede døde 26.1.01 før fylte 60 år, begrenser selskapet utbetalingen til ektefellene til midler oppspart frem til 31.12.93. Selskapet viser til forskriften av 92, som sier at hvor ingen etterlatt er sikret ytelsene skal midler i premiefondet behandles som forsikringsmidler for øvrig. Ektefellen mener prinsipalt at selskapet feiltolker bestemmelsen, subsidiært at selskapet er erstatningsansvarlig fordi informasjon om endringen ikke har vært sendt forsikrede slik at denne er kommet frem. TVISTEBELØP: Innbetalt premie fra 1994-2000 kr 9.000 pr. år. Sekretariatets redegjørelse: 28.1.2003 sak 20013886 - EB Saken gjelder spørsmålet om Storebrand under henvisning til forskriftsendring 4.12.92 og manglende tilpassing av pensjonsforsikring tegnet 30.10.91, kan avslå å utbetale oppsparte midler fra 31.12.93 til de etterlatte ved forsikredes død 26.1.01. Fra de to aktuelle forskriftene hitsettes: Regler om egen pensjonsforsikring ihht skattelovens 44 annet ledd pkt. 1 28.6.68 2 Ytelser. Pensjonsalder 1. Egen pensjonsforsikring kan bare yte a. alderspensjon til forsikrede tidligst fra fylte 67 år b. pensjon til etterlatt ektefelle, eventuelt til etterlatt fraskilt ektefelle c. barnepensjon til etterlatte barn dog ikke lenger enn til barnet fyller 21 år eller 2. Departementet kan fastsette en lavere pensjonsalder enn 67 år for stillinger 5. Pensjonsforsikringen kan ikke omfatte rett til tilbakebetaling av premier. Når forsikrede pga. dårlig helse ikke kan få tegnet etterlattepensjoner, kan det likevel tegnes alderspensjoner med rett til tilbakebetaling av premier. 3. Alderspensjon med garanti. 1. Ved tegning av alderspensjon kan det avtales at pensjonen skal løpe et bestemt antall år, som ikke må overstige 10, fra pensjonsalderen eller fra forsikredes tidligere død. 2. Ved dødsfall før pensjonsalderen eller i løpet av garantitiden utbetales pensjonen etter følgende regler: a. Hvis forsikrede etterlater seg ektefelle, utbetales pensjonen til denne. Det kan avtales at pensjonen helt eller delvis skal utbetales til fraskilt ektefelle. b. Er ektefellen død d. Er det ikke oppnevnt noen begunstiget, utbetales pensjonens kapitalverdi til forsikredes dødsbo.
Forskrift om egen pensjonsforsikring etter skatteloven 18.12.92 2 Forsikringen og det tilhørende forsikringsbeviset må i sin helhet være i samsvar med denne forskrift. Slik forsikring kan bare omfatte ytelser som nevnt i 4, jfr. 7. 4 Ytelser Egen pensjonsforsikring kan bare yte: a. alderspensjon, tidligst fra den pensjonsalder som er fastsatt i 5 og 6. b. ektefellepensjon, i minst 10 år etter forsikredes død. Det kan likevel avtales at ektefellepensjonen skal opphøre når etterlatt ektefelle er fylt 77 år. c. barnepensjon Forsikringsavtalen skal fastsette de ytelser som skal utbetales. Avtale som omfatter ektefellepensjon, samboerpensjon eller barnepensjon skal ved avtaleinngåelse navngi den eller de personer som er medforsikret. Ved premieberegningen skal det tas hensyn til at slik pensjon omfattes av forsikringen. 8 Premiefond Midler i premiefond kan bare nyttes til hel eller delvis dekning av årets premie, jfr. likevel bestemmelsene nedenfor. Hvis det er midler i premiefondet ved den forsikredes død eller ved nådd pensjonsalder, skal midlene benyttes til sikring av ytelser som nevnt i 4. Ytelsene skal beregnes etter en fast plan, og med anvendelse av det beregningsgrunnlag som gjelder for forsikringen. Hvis det ved forsikredes død ikke er etterlatte som er eller kunne ha vært sikret ytelser etter 4 bokstavene b, c, d og g, skal midlene i premiefondet behandles på samme måte som forsikringsmidler for øvrig. Den aktuelle pensjonsforsikring ble tegnet 15.12.91 med årlig premie kr 9.000, som skulle betales av arbeidsgiver. Det fremgår at alderspensjon skal utbetales fra fylte 60 år og at forsikrede var født 27.12.41. Selskapet har lagt frem et brev datert desember 93 med tekst tilsvarende den selskapet hevder å ha sendt alle forsikringstakere under den aktuelle forsikringsordningen. Det informeres her om at myndighetene har innført endringer i reglene som gjelder fra og med inntektsåret 94. Videre er det lagt ved et forslag til endring, hvor det bl.a. fremgår: De pensjonsrettigheter som opparbeides etter 1.1.94 kan bare utbetales som pensjon til etterlatte som er navngitte i polisen. (Ikke kontant til boet, slik som hittil). Vi foreslår derfor at du tilknytter en etterlattepensjon til din Pensjonsforsikring. Det lå videre ved et svarskjema for i fylling av ektefelles/samboers navn. Selskapet har videre lagt frem et brev datert 15.7.95 som skal være sendt de forsikringstakere som ikke tegnet slik etterlattedekning. Fra brevteksten inntas: Etterlattepensjon er en frivillig tilleggsdekning til alderspensjon, som sikrer en årlig utbetaling til etterlatte (ektefelle, samboer eller livsarvinger/barn) fra forsikredes død. Din avtale har ikke tilknyttet slik etterlatte-pensjon. Det betyr at dersom du dør i forsikringstiden, vill intet av spareverdien tilfalle de etterlatte. Spareverdien vil i stedet tilfalle de øvrige forsikringstakerne i UNI- Storebrand. For at de etterlatte skal sikres spareverdien, kan du opprette en egen livsforsikring 2/8
(Livkonto). Denne livsforsikringen holdes utenfor reglene om egen pensjonsforsikring og får derfor eget avtalenummer. Forsikrede døde 26.1.01 og arbeidsgiver samt ektefellen mottok melding fra selskapet om at opparbeidet saldo pr. 31.12.93 ville bli utbetalt til ektefellen med spørsmål om utbetalingstid, minimum over 2 år. Fra brevet til arbeidsgiver inntas: Med bakgrunn i endringen i forskrifter av 4.12.92 om egen pensjonsforsikring etter skatteloven ble det i 93 sendt informasjon til våre kunder om at pensjonsrettigheter som opparbeides etter 1.1.94 bare kan utbetales til navngitt etterlatte. Tilbakemelding på utsendelsen i 93 er ikke mottatt fra (forsikrede). Arbeidsgiver ba om å få kopi av brevet fra 93. Firmaet har 3 andre ansatte som heller ikke har gitt tilbakemelding og som ikke kan huske å ha fått slikt skriv fra selskapet. Selskapet har forklart at: Dette ble gjort ved masseforsendelse som ble automatisk utskrevet og konvoluttert ut i fra informasjon fra livsforsikringsregisteret. Dette innebærer at det ikke er arkivert kopier av de konkrete brev som ble sendt ut til kundene. Ektefellen engasjerte advokat, som skrev til selskapet: Jeg kan ikke se at forskrift om egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES) av 4.12.92 er til hinder for å skille mellom tilfeller som medfører rett til utbetaling i oppsparings- og utbetalingsperioden. Tvert om i (forsikredes) tilfelle hvor sikrede falt fra før alderspensjonen og følgelig før den egentlige utbetalingsperioden inntrådte, må den oppsparte saldo (av de innbetalte premier) i prinsippet behandles som før forskriftsendringen og utbetales i sin helhet til de(n) etterlatte. Dette er i samsvar den opprinnelige avtalen, som også arbeidsgiver var innforstått med. En avkorting pr. 31.12.93 i de oppsparte midler slår dessuten meget urimelig ut. Hvem skulle i så fall de øvrige oppsparte midlene (restsaldoen av premiene) tilfalle? For meg synes svaret klart, nemlig den faktiske betaleren av premiene, som i dette var (arbeidsgiver). Dette har aldri vært meningen og ville vært ukorrekt også i forhold til ligningsmyndighetene i og med at premieinnbetalinger fra arbeidsgiveren er behandlet som oppgavepliktig hyre (lønn) hos sjømannen. (i parentes nevnes at uansett ville i så fall (arbeidsgiver) gi avkall på disse midlene slik at hele saldoen hadde tilfalt enken.) Etter det jeg har kunnet bringe på det rene har (arbeidsgiver), som arbeidsgiver, ikke på noe tidspunkt blitt informert om at endringene i regelverket kunne få en slik uheldig og totalt urimelig konsekvens. Den avkorting som Storebrand hittil har funnet riktig vil dessuten medføre at alle premieinnbetalinger fra 94 "forsvinner" i den store fellesmassen uten mulighet til å være til nytte for de(n) etterlatte som det egentlig gjelder. (Dette vil gjelde både den årlige premien på NOK 28.000 betalt av arbeidsgiver og eventuell tilleggspremie.) Det ville vært et helt annet forhold hvis sikrede hadde falt fra etter at alderspensjonen og følgelig utbetalingsperioden hadde inntrådt. I så fall ville (forutsatt at opplysningsplikten var tilstrekkelig ivaretatt) gjenlevende ektefelle ikke vært berettiget ektefellepensjon etter 94 med mindre særskilt dekning var tatt ut. Etter min oppfatning er det dette som er regulert i EPES forskriften, og ikke det som nå Storebrand søker å regulere gjennom en totalt urimelig avkorting i oppspart saldo til en som har mistet sin kjære ektefelle. Slik avkorting oppfattes av (arbeidsgiver) (som oppretter av de individuelle pensjonsordninger og betaler av premiene) som et klart avtalebrudd fra Storebrand. Jeg nevner dessuten at ingen av de (arbeidsgiver) ansatte sjømenn, som omfattes av ordningen, betaler en egen ekstrapremie tilknyttet ektefellepensjon, men at premien for slik dekning trekkes fra sikredes saldo. Vi anser det årlige premiebeløpet (både individuelt og samlet) som ikke å være ubetydelig. 3/8
Utfra den dokumentasjon og de opplysninger jeg har hatt tilgang til stiller jeg meg totalt uforstående til at Storebrand har oppfylt sin opplysningsplikt i forbindelse med innføring av ny forskrift om EPES i 93 med overgangsordning fram til 94. Et slik rundskriv som det vises til, kan ikke være godt nok. Bevisbyrden for at den enkelte sikrede har blitt tilstrekkelig informert ligger hos selskapet. Selskapet opprettholdt sitt syn: Forsikringsavtale nr. ble inngått i desember 91 med (forsikrede) som forsikringstaker/eier og forsikret (arbeidsgiver) ble kun registrert som spesiell betaler. Det var således (forsikrede) som var rette adressat for tilsendelse av all informasjon. Aktuelle avtale er en pensjonskonto som faller inn under det tidligere EPES (Egen Pensjonsforsikring Etter Skatteloven) regelverket. EPES regelverket ble endret i 97 og blant annet ble begrepet EPES byttet ut med betegnelsen lpa (Individuelle Pensjonsavtale ). lpa/epes avtaler er nå regulert i samleforskriften til skatteloven (heretter samleforskriften) 6-47-1 flg. lpai EPES forskriften har vært gjenstand for flere endringer på 90 tallet. For nærværende problemstilling er det overgangen fra EPES forskriften av 68 til forskriften av 92 som er den i aktuelle. Denne endringen medførte at EPES avtaler ikke lenger kunne ha tilknyttet en garantert j utbetaling på avtalene. Med garantert utbetaling menes at minst noe av pensjonen er garantert til å komme til utbetaling uavhengig av hvor lenge forsikrede lever og hvorvidt det er tilknyttet navngitt etterlattedekning. Ved ny forskrift av 4.12.92 ble det med andre ord forbudt å tegne pensjonsforsikring med garanti. Forbudet ble også gjort gjeldende for eksisterende kontrakt. Dette innebar at alle innbetalinger etter 1.1.94 ikke kunne sikres, jf. forskriftens overgangsbestemmelse i 10. Den aktuelle pensjonskontoen som produkt ble utviklet under regime av 68 forskriften hvor det var tillatt med en slik garantert pensjon. I så måte var saldoen på pensjonskontoen sikret i oppsparingstiden, uavhengig av om det var tilknyttet etterlattedekninger eller ikke. Når den kom ny forskrift av 92 måtte Storebrand imidlertid tilpasse produktene sine for at innbetalingen skulle gi samme rett til i skattefradrag som tidligere. Denne tilpasningen ble gjort i forbindelse med utløpet av forannevnte overgangsreglen fra 1.1.94. For å informere kundene om dette ble det sendt ut et eget brev i desember 93 til alle våre kunder med EPES avtaler. Forsendelsen inneholdt et generelt brev med vedlegg utformet etter den pensjonsavtale den enkelte hadde på det aktuelle tidspunkt. Dette ble gjort ved en masseforsendelse som ble automatisk utskrevet og konvoluttert ut i fra informasjon fra livsforsikringsregisteret. Dette innebærer at det ikke er arkivert kopier av de konkrete brev som ble sendt til kundene. Vi kan derfor ikke oppdrive det aktuelle brevet med (forsikredes) navn og adresse. Vi legger imidlertid ved kopier av brevene som ble benyttet hvor den aktuelle teksten for (forsikrede) fremgår. I tillegg til det ovennevnte har pensjonskontoene også vært gjenstand for en konvertering i 95. Bakgrunnen for konverteringen var at Storebrand Livsforsikring skulle samle alle produktene sine i ett datasystem. Denne konverteringen medførte blant annet at pensjonskontoene fikk nye avtalenummer. Det ble derfor sendt ut nye forsikringsbevis til forsikringstakerne, 15.7.95. I følgebrevet til forsikringsbeviset, ble det nok en gang informert om at det måtte tilknyttes etterlattedekninger for at spareverdien på avtalen skulle være sikret. (Forsikrede) kontaktet aldri Storebrand for å tilknytte etterlattedekning på ovennevnte avtale. Dette innebærer at avtalen ble bestående av to deler, hvor det som ble betalt inn før 1.1.94 er sikret ved død mens det som er innbetalt etter ikke er sikret. Denne første delen av avtalen reguleres således av overgangsbestemmelsen i samleforskriften 6-4 7-29. Etter det vi har forstått skal dette ha vært ukjent for (forsikredes ektefelle). De ovennevnte masseforsendelsene ble sendt til forsikringstakerne til de aktuelle avtalene, i nærværende sak (forsikrede). Storebrand har ikke hatt noe grunnlag for å gi (forsikredes ektefelle) øke denne informasjon. Hvorvidt (forsikrede) har videre formidlet denne informasjonen kan heller ikke være Storebrands ansvar. Saken ble klaget inn til FKK i okt. 01 og advokaten utdypet her sitt syn: 4/8
Jeg har vansker med å forstå at Storebrand har oppfylt sin bevisbyrde om tilstrekkelig opplysning til sikrede på det aktuelle tidspunkt okt-des 93. Det vil ses av det vedlagte at selve massebrevet av desember 93 kun omtaler alderspensjonen. Det inneholder ikke et eneste ord om det saken egentlig gjelder, nemlig navngivning av en etterlatte. Dette fremkommer først i det påstått vedlagte materialet som altså skal være sendt til alle berørte, inkludert (forsikrede). Det betviles at slik informasjon skal ha kommet frem til (forsikrede) ved overgangen til nyordning. Det samme gjelder også andre personer som var omfattet av ordningen, som det vil ses, av vedlagte kopi av brev datert 14 februar d.å. fra Storebrand til (arbeidsgiver) og sistnevntes svarbrev av 19 s.m. Det må imidlertid medgis at Storebrands brev av 15.7.95 inneholder relevant og direkte informasjon til de aktuelle sikrede som ikke hadde sørget for å navngi en begunstiget etterlatt. Forutsatt at slik informasjon hadde kommet frem til (forsikrede) og kumulativt at lovverket (forskriften) er til hinder for full utbetaling til etterlatte, ville det nok ikke vært grunnlag for denne klage. Slik det fremgår av min fax av 24 april d.å. er jeg av den oppfatning at forskriften ikke setter et slikt absolutt hinder. Etter mitt syn gjør dette det unødvendig å se nærmere på spørsmålet om tilstrekkelig informasjon også i forhold til et erstatningskrav. Kontoret foreslo saken forelagt for Forsikringsskadenemnda og det er presisert at saken gjelder to spørsmål. Det ene er om forskriften omhandler den aktuelle situasjon og gir den løsning selskapet har valgt som konsekvens. Det andre er om selskapet har sannsynliggjort at forsikrede ble tilstrekkelig informert om endringen i forsikringsavtalen selskapet innførte ihht forskriften. Selskapet har kommet med slik sluttbemerkning: Den endrede forskriften medførte at det ikke lenger var lovlig å ha tilknyttet en garantert utbetaling på avtalene. Med den følge at ved dødsfall i forsikringstiden var det ikke lenger anledning til at innestående saldo på pensjonskontoen kunne utbetales til boet slik tilfelle var under EPES forskriften av 68,,jf forskriftens 3 (). Etter den nye forskriften () måte EPES avtaler og forsikringsbeviset i sin helhet være i samsvar med forskriften av 92, og EPES avtaler kunne i henhold til forskriftens 2, andre ledd bare omfatte ytelser som nevnt i forskriftens 4 jf. 7. De rettigheter som var opparbeidet frem til og med 93, påvirkes ikke av de nye reglene, jf. 92 forskriftens 10. Innenfor det gunstige skattemessige regime som forskriften legger opp til var det altså ikke lenger anledning til å opprettholde garantien. Forsikrede måtte i og med forskriftsendringen gjøre et særskilt valg. Dette ble han informert om, og det vises til vedlegg til bilag 12 til Storebrands oversendelse til Forsikringsklagekontoret datert den 7.2.02. Forsikrede valgte ikke å tilknytte etterlatte dekninger - og det må antas at han heller ønsket en høyere pensjonsutbetaling til seg selv. Når det gjelder spørsmålet om et mulig erstatningskrav mot selskapet hvis klager ikke skulle få medhold i sitt krav, er det i så fall et spørsmål om Storebrands håndtering av saken kan betraktes som erstatningsbetingende og om dette i så fall har påført klager et økonomisk tap. Problemstillingen blir kun aktuell dersom selskapet ikke i tilstrekkelig grad har informert om forskriftsendringen og dens konsekvenser. Det må i så fall påvises et culpa ansvar fra selskapets side før ansvar kan ilegges. Det er Storebrands klare oppfatning at det ikke er grunnlag for å bebreide selskapets informasjon slik den har vært gitt. Det er heller ikke konstatert et økonomisk tap, idet. det på ingen måte er dokumentert at forsikringstaker ville ha tilknyttet en etterlattedekning eller hvor stor den ville ha vært. Ektefellens advokat har kommentert selskapets sluttbemerkninger: Utbetaling når dødsfall inntrer i oppsparings-/forsikringsperioden Selskapets forsøk på å (bort)forklare hvorfor de ikke utbetalte hele saldoen i oppsparingsperioden til boet er kun en repetisjon av tidligere standpunkt, riktignok noe utdypet med henvisninger til forskriftene. Mitt poeng er fremdeles at den aktuelle forskriftsendringen ikke er til hinder for utbetaling av det akkumulerte beløp på dødsfallstidspunktet 26.1.01, mao. temmelig nøyaktig elleve (11) måneder før (forsikrede) ville fylt 60 år og blitt pensjonist som sjømann iht. til lov. 5/8
Jeg kan fremdeles ikke se at selskapets syn har direkte støtte i ordlyden eller reelle hensyn. Livselskapet henviser til EPES forskriftens (av 92) 2 annet ledd og at kun de ytelser som er nevnt i (EPES} forskriftens 4 kan utbetales. I et tilfelle som det aktuelle finner jeg en slik isolert streng ordfortolkning som meget problematisk og ikke i samsvar med de skattemessige grunner som tydeligvis lå til grunn for endringene. I tillegg nevnes hvor urimelig dette i så fall vil slå ut for enken. Som jeg vil komme tilbake til under pkt. 2 nedenfor, hadde sikrede blitt eksplisitt orientert, inkludert mottatt oppgaver/beregninger, om at det selskapet oppfatter som den usikrede delen av de oppsparte midler kun vil kommet de øvrige forsikringstakere til gode, ville han helt klart oppnevnt ektefellen som begunstiget. Det må være tillatt å hevde med tilstrekkelig grad av sannsynlighet at han heller ville ønsket en høyere utbetaling til sin ektefelle, som han hadde hatt et nært og godt forhold til gjennom et meget langt (ca. 30 år} ekteskap, enn at livselskapets øvrige forsikringstakere skulle beholde en vesentlig del av saldoen. l denne forbindelse anmodes livselskapet fremlegge beregninger av de alternative løsninger, dvs. både de som støtter selskapets syn om at tilbakebetalingsbeløpet er ca. NOK 61.000, inkl. renter (se selskapets brev av 14.2.01 til (arbeidsgiver) og de alternativer hvor min klients syn fremkommer (). Selskapets spekulasjon om at avdøde lot vær å oppnevne en begunstiget fordi "han heller ønsket en høyere pensjonsutbetaling til seg selv er i beste fall en avsporing av en juridisk argumentasjon. Under enhver omstendighet er det en særdeles ubetenksom påstand/uttalelse som føles krenkende av en gjenlevende ektefelle, som hadde et nært og godt forhold til sin mann i ca. 30 år. En beklagelse fra selskapets advokat ville vært på sin plass. Opplysningsplikten Jeg kan ikke se at selskapet har forsøk å bringe noe nytt inn i denne forbindelse, bortsett fra som påpekt ovenfor, at det heller ikke opplyste tilstrekkelig om sitt syn (rett eller ikke} på virkningen av forskriftsendringen (hvilket i seg selv er culpøst, ). I den fremlagte standardinformasjon (det betviles forsatt at (forsikrede) har fått noe tilsvarende, jf mitt brev av 29.10.01 til FKK) foreligger det heller ingen opplysninger om hvor stor den aktuelle tilleggspremie for eksempelvis ektefellepensjon var (). Spørsmålet til nemnda er: 1. Hvilke konsekvenser får forskriften av 18.12.92 for oppsparte pensjonsrettigheter etter den aktuelle avtale av 30.10.91? 2. Dersom forskriften medfører, som selskapet hevder, at oppsparte rettigheter etter 31.12.93 er tapt for de etterlatte, bes nemnda vurdere om selskapets informasjon og oppfølging i denne forbindelse er tilfredsstillende. 3. Finner nemnda at informasjonen ikke er tilfredsstillende er spørsmålet om selskapet er erstatningsansvarlig overfor ektefellen. Etter det en kan se har ikke lignende spørsmål vært forelagt nemnda tidligere. Ektefellens advokat har gitt en lengre kommentar med nye dokumenter og med forslag til endringer av redegjørelsen, samt en anmodning om at tvistebeløpet beregnes og også vurderes av nemnda. FKK har påpekt at beregning av tvistebeløpet er ønskelig, men ikke kan overprøves av nemnda. Selskapet har bedt om at følgende bemerkninger inntas i redegjørelsen: Det understrekes at forskriftsendringen som ble foretatt 18.12.92 innebar at -pensjonsrettigheter -som ble opparbeidet etter 1.1.94 bare kunne bli utbetalt som pensjon til etterlatte som ble navngitt i polisen. Dette fremgår av forskriftens 4; som i 1. ledd presiserer at "Egen pensjonsforsikring kan bare yte" og deretter regner opp hvilke dekninger som kan tilknyttes, herunder etterlattedekninger (ektefelle, 6/8
samboer m.v) Videre sies det uttrykkelig i 3.ledd at dersom avtalen skal omfatte etterlattepensjon, skal vedkommende navngis, og etter 2.ledd skal dette fremgå av forsikringsavtalen. Videre fremgår det av overgangsbestemmelsen 10, at forsikringen må tilfredsstille kravene i den nye forskriften for at det skulle kunne gis inntektsfradrag for innbetalt premie etter 1.1.94. De nye reglene er uttrykkelig presisert i den informasjonen Storebrand har sendt kunden i des. 93. Kunden er gjort uttrykkelig oppmerksom på at "Reglene vedrørende anvendelsen av saldoen på en pensjonskonto ved forsikredes død er endret.". Videre er han forklart at de pensjonsrettigheter som opparbeides etter 1.1.94 bare kan utbetales som pensjon til etterlatte som er navngitt i polisen (ikke kontant til boet som hittil) Selskapet har videre foreslått at kunden bør tilknytte ektefelle eller samboer og vedlagt et enkelt skjema for dette. Endelig er det presisert at opparbeidede rettigheter frem til 31.12.93 ikke påvirkes av de nye reglene. Det viktige skillet, årsskiftet 1993-1994 er følgelig tydeliggjort og knyttet til situasjonen "ved forsikredes død". Endelig bemerkes at kunden er oppfordret til å ringe på grønt nummer om han har spørsmål. I tillegg til informasjonen gitt i desember 1993 har selskapet 15.7.95 på nytt gjort de kundene som ikke tilknyttet etterlattedekning oppmerksom på at vedkommende ikke har sikret utbetaling ved død. Etter å ha redegjort for at det er frivillig å tilknytte en etterlattepensjon og opplyst om hvem som kan sikres, heter det: Din avtale har ikke tilknyttet slik etterlattepensjon. Det betyr at dersom du dør i forsikringstiden, vil intet av spareverdien tilfalle de etterlatte. Spareverdien vil i stedet tilfalle de øvrige forsikringstakerne i UNI Storebrand. Kunden har heller ikke denne gangen tatt kontakt med selskapet. verken for å tilknytte sin ektefelle til pensjonsforsikringen, eller tegne en Livkonto uten helseerklæring (mest aktuelt for de uten ektefelle/samboer/livsarvinger) eller benyttet oppfordringen til å ta kontakt med selskapet om noe er feil eller uklart. Etter vår oppfatning er kunden gitt uttrykkelig informasjon om at han må navngi sin ektefelle, for at pensjonsforsikringen skal omfatte utbetaling av etterlattepensjon etter hans død. Avslutningsvis understrekes at de nevnte brev er standardbrev sendt alle kunder med premiebetalende pensjonsforsikringsavtaler. Selskapet har derfor ikke kopi for hver enkelt kunde. Det vil imidlertid være mulig å dokumentere for de forskjellige masseforsendelser, om nemnda skulle betvile faktum. Det bemerkes for øvrig at de fleste kundene faktisk har tilknyttet etterlattedekninger på sine avtaler. Forsikringsskadenemnda bemerker: Nemnda har ikke grunnlag for å mene at selskapets forståelse av regelverket er ukorrekt. Etter det nemnda kjenner til, er dette en forståelse som er felles for alle forsikringsselskaper. Spørsmålet blir etter dette om selskapet ga forsikrede tilstrekkelig informasjon om valgmuligheter og konsekvenser av disse - herunder konsekvensen av at forsikrede ikke selv traff noe valg - i forbindelse med endringen av forskriftene i 92. Nemnda må legge til grunn at forsikrede fikk tilsendt slik informasjon som selskapet har dokumentert som masseforsendelse i forbindelse med endringen. Det er ikke noe som tyder på rutinesvikt e.l. i forbindelse med utsendelsen av informasjonen. Når det gjelder innholdet i informasjonsskrivene, vil nemnda peke på at informasjonen fra først av kunne ha vært tydeligere når det gjelder konsekvensen av at forsikrede forholdt seg passiv uten å navngi noen som berettiget til etterlattepensjon. Skrivet fra 93 inneholder ikke noe om dette. I senere skriv fra 95 er imidlertid dette omtalt. Nemnda finner i lys av dette ikke grunnlag for å konkludere med at informasjonen alt i alt ikke klart nok gjorde de forsikrede oppmerksom på konsekvensen av å forholde seg passiv. 7/8
Konklusjon: Selskapet gis medhold. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok Bergsåker (formann), Hauso, Kjennvold, Bergseng Mælan og Øverli. 8/8