Utdanning som vare hvor blir prinsippene av? Innledning på Privatiseringskonferanse, For velferdsstaten, 22. november 2004 Idar Helle, Attac Blindern Jeg vil begynne med en sammenlikning tilbake i tid: Våre besteforeldre og vi har det til felles at de levde og vi lever våre liv innenfor et kapitalistisk økonomisk system. Men dette systemets virkemåte er dramatisk endret i løpet av de siste 100 årene. La meg bruke den norske suksessbedriften framfor noen gjennom tidene, Hydro, for å illustrere enkelte sentrale endringer som er skjedd. Da Hydro etablerte sin industriproduksjon i Norge fra starten av det forrige århundret, måtte selskapet fra starte av ta hensyn til et bredt spekter av interessehavere som hadde egne interesser knyttet til konsernets virksomhet. I tillegg til selskapets egne private aksjonærer var Hydro avhengig av gode relasjoner til den norske staten, det enkelte lokalsamfunn og ikke minst arbeiderne for at produksjonen ved smelteverkene og fabrikkene skulle skape verdiene som gradvis gjorde konsernet til en industrigigant i norsk sammenheng. Denne klassiske modellen kan karakteriseres på engelsk som stakeholder capitalism, og forutsatte at konserner som Hydro tok hensyn til rekken av interessehavere (stakeholders) når strategiske og langsiktige beslutninger skulle fattes. Historikeren Francis Sejersted ser stakeholder-modellen som en viktig del av det han kanskje litt snilt omtaler som den demokratiske kapitalismen i Norge gjennom hele det forrige århundret. Det vi ser i dag under nyliberalismen er at den samfunnskontrakten som tidligere eksisterte mellom private næringsinteresser og et bredt felt av samfunnsinteresser er i ferd med å smuldre bort. Hvis vi skal utkrystallisere en bestemt endringsprosess fra det ulne og ganske ubrukbare begrepet økonomisk globalisering så er det kanskje dette: Hensynet til breie samfunnsinteresser innenfor stakeholder-kapitalismen er erstattet av en økonomisk virkelighet der eiernes krav om størst mulig umiddelbar profitt overskygger alle andre hensyn hos den enkelte bedrift. Vi har fått en aksjonærkapitalisme der aksjonærverdien, det vil si den enkelte aksjonærs interesser om utbytte og høyere aksjekurser, skal være styrende for hva konsernet til enhver tid foretar seg (engelsk: shareholder value). Den ensidige tilpasningen til kravet om shareholder value slo i gjennom i USA på 1970-tallet, men i Norge ble aksjonærideologien først toneangivende fra midten på 1980-tallet. Hvis vi igjen går tilbake til det tidligere stakeholder-styrte Hydro, så var det først i 1990 at prinsippet om shareholder value ble inkludert i konsernstrategien. Enkelte sentrale nyliberale meningsprodusenter mente åpenbart at dette var altfor seint. Etter at Hydro i 1997 fikk et relativt svakt årsresultat, gikk Dagens Næringsliv til angrep og krevde ledelsens avgang og oppsplitting av konsernet. Etter den tid kan det virke som om Hydro tar mer hensyn til finansmarkedene enn tilfellet tidligere har vært tidligere. Styreleder Egil Myklebust illustrerer denne strategiske vendingen i Hydro med denne uttalelsen til Aftenposten 13. mars 2002: Administrasjon og styrene i selskapet skal hver dag våkne med aksjekursen. Det begynner imidlertid å bli mange også blant dem som er oppriktig glade i kapitalismen, faktisk som ser at målet om kortsiktig profitt innenfor aksjonærkapitalismen bærer temmelig galt av sted. Francis Sejersted er en av dem som advarer i en artikkel om næringslivsledere og behovet for legitimitet i det norske samfunnet: 1
Ikke minst bør eierkapitalistene bekymre seg om sin (demokratiske) legitimitet. For det eneste vi kan si om fremtiden med rimelig grad av sikkerhet, er at i den grad de mister denne, det vil si i den grad folk flest føler at de nye eierkapitalisters virksomhet ikke er til best for folk flest og at de bare meler sin egen kake, vil det mandat disse kapitalister har fått på en eller annen måte bli trukket tilbake. En for utfordrende adferd og økende sosiale spenninger vil (naturligvis) måtte fremtvinge en politisk reaksjon. La meg komme med en foreløpig vurdering her: Vi har vel sett starten på denne politiske reaksjon mot framveksten av en brutal aksjonærkapitalisme både i Norge og i enda sterkere grad internasjonalt. Vårt store problem er at det så langt ikke har gitt praktiske politiske utslag. Mandatet eller manøvreringsrommet for kapitaleiernes virksomhet er snarere massivt utvidet siden Sejersted skrev sin artikkel, siden For Velferdsstaten og Attac ble stiftet, siden Seattle i -99 innledet et verdensomspennende ideologisk oppgjør med aksjonærkapitalismens hegemoni. Hvis ikke denne dyptgripende utviklingstendensen i retning økt konsernmakt og all fokus på shareholder value reverseres, er det sånn jeg ser det heller ingen mulighet for å opprettholde en sterk offentlig utdanningssektor fra barnehager til universitet i Norge. II På hvilken måte er det så det norske utdanningssystemet utfordres? Innen U&H-sektoren som er den jeg har kjennskap til er det en serie dyptgripende reformer som er skjedd i perioden 2000-2004: - Mjøsutvalgets innstilling som la grunnlaget for den store studiereformen vedtatt under Trond Giskes ministerium; insentiver for inntjening og markedstilpasning innført i stor skala - Ryssdalutvalgets innstilling i fjor som langt på vei er fulgt opp i forslaget til ny lov for U&H; det viktigste grepet her synes å være (1) å svekke det akademiske selvstyret og overlate en større del beslutningsmakten til aktører utenfor akademia gjennom eksterne representanter og det såkalte kvalitetssikringsorganet NOKUT, (2) likestilling av private og offentlige utdanningsinstitusjoner som kan sies å berede grunnen for en storstilt privatisering av høyere utdanning på lengre, samt (3) at lovforslaget slik det nå er formulert er en direkte trussel mot gratis høyere utdanning i Norge - Et neste naturlig steg vil være en forskningsmelding fra departementet som legger opp til en storstilt kommersialisering av denne andre hoveddelen av virksomheten ved norske U&H Dersom vi ser den norske utdanningssektoren samlet er det i det minste mulig å dechiffere en bokstavkode i den myriaden av tilsynelatende forbedringstiltak som utdanningsstatsråden og hennes departement ustanselig sprer rundt seg med: Bokstavkoden er GATS (forklar). Norge har som kjent åpnet hele sektoren fra grunnskole til universitet og etterutdanning for handel med tjenester innen GATS. Selve hovedformålet med tjenesteavtalen i WTO er stadig mer liberalisering av handelen med tjenester. Når det gjelder høyere utdanning er dette allerede kommet langt, mens for eksempel grunnskolen ikke er forhandlingstema i den pågående forhandlingsrunden innenfor GATS. Men det det finnes ingen garanti om at ikke slike krav vil dukke opp i seinere forhandlingsrunder. III. Det er i høy grad handelsavtaler som GATS nå og i neste omgang kanskje EU sitt forslag til tjenestedirektiv (Bolkestein), i kombinasjon med politiske reformer foreslått fra regjeringen 2
og vedtatt i Stortinget, som omformer sektoren og gjør at utdanning og kunnskapsoppbygging, får stadig mer preg av varekarakter. Men etter mitt syn må vi se forbi og bakenfor disse politiske prosessene for å forstå de reelle drivkreftene bak omformingen av offentlig utdanning og offentlig sektor mer generelt. Med introen min om overgangen fra stakeholder til shareholder-kapitalisme i løpet av 20 korte år på slutten av det 20. århundret har jeg vel enn antydet det som er et hovedsynspunkt i denne innledningen: Dreiningen mot det norske utdanningssystemet som en markedsplass der utdanning blir en vare som kan kjøpes og selges og økonomisk kapital således blir avgjørende for hvem som tilegner seg kunnskapsmakt, er ikke en intern prosess i norske skoler, høyskoler og universiteter. Det dreier seg heller ikke primært om behovet for modernisering og effektivisering av offentlig sektor, slik vi blir det fortalt både av den politiske eliten og prestisjekommentatorene i hovedstadsavisene. Jeg vil kort peke på tre tunge, strukturelle trender alle av primært økonomisk art - som er med og former en ny livsverden for elever & lærere, for studenter & vitenskapelig ansatte: 1. Den ene strukturtrenden har jeg allerede gått inn på: Når den dominerende aksjonærkapitalismen skal få innfridd sine krav om 15-20 prosent avkastning på investert kapital, forutsetter dette muligheter for å ekspandere mot samfunnsområder som hittil har vært unndratt bedriftsøkonomiske profittkrav. Tjenesteproduksjonen i offentlig sektor i den vestlige verden er sannsynligvis et av de mest lukrative framtidsmarkedene av alle ut fra et slikt perspektiv med helse & utdanning som gullkalvene framfor noen. 2. Dernest og i tett forbindelse med den første trenden: Skal det private næringslivet få mer kake slik en suksessrik shareholder-kapitalisme stiller som absolutt betingelse, må offentlig sektor forsyne seg langt mindre av kakefatet enn tilfellet har vært i Norge og Vest-Europa etter 1945. I Norge har andelen av BNP som er innom det offentlige til forbruk eller redistribusjon (ikke offentlig forbruk) gått ned fra omkring 55 prosent til like over 40 prosent de siste femten årene. Det er tilnærmet nullvekst i offentlig sektor nå og har vært det lenge mens det private forbruket og inntjeningen i det private næringslivet når stadig nye høyder. Jeg tror det er fruktbart å se New Public Management og det som i realiteten mer enn noe annet er Kristin Clemets innsparingsreformer både innenfor skole & høyere utdanninger i lys av dette. Offentlige utgifter til utdanningssystemet og tilbud av tjenester i offentlig sektor skal ned. Punktum. 3. Tredje punkt privatisering. På verdensbasis, i løpet av fire år, fra 1997 til 2001, ble mer enn 2000 offentlig eide virksomheter til en verdi av omkring 10 000 milliarder kroner det vil si noe sånt som 15 norske statsbudsjett privatisert. Og som nevnt, tjenesteproduksjonen innen offentlig sektor, med helse og utdanning i spiss, er uhyre ettertraktet. På globkonf 2001 holdt jeg en innledning der et poeng fra min side var at det var kommersialsiering, ikke privatisering, som foregikk innenfor norsk høyere utdanning. I dag er det lett å se at denne diagnosen var delvis feilaktig. Ryssdalsutvalgets forslag om U&H som fristilte private foretak (et forslag som heldigvis ble stoppet) og lovforslaget om likestilling av offentlige og private utdanningsinstitusjoner legger nettopp til privatisering av deler av høyere utdanning. Innenfor grunnskolen ser en åpenbart tendenser til det samme gjennom den såkalte friskoleloven. 3
Dersom denne tesen om at omformingen av skole, høyere utdanning og forskning i Norge ikke er en internt drevet prosess av Clemet og departementet men snarere en liten del av en større masterplan der aksjonærkapitalisme, privatisering i stor skala og en resterende minimumsstat utgjør bærebjelkene så har det også konsekvenser for hvordan strategien mot markedsinnrettingen av utdanningsfeltet skal legges. Da kan ikke innrettingen være en interessebasert sektorkamp der utfallet fort kan bli negative kompromisser som i sum driver utdanningens varekarakter videre. Min vurdering er at vi står mellom to antagonister her aksjonærkapitalismen på den ene siden, og den norske (og mer generelt den vesteuropeiske) velferdsstatsmodellen med et sterkt offentlig utdanningssystem på den andre siden, kan simpelthen ikke eksistere sammen over tid. En kjent franskmann som etter mange år i elfenbeinstårnet tok en politisk vending mot slutten av sitt liv, omtalte nyliberalismens demontering av velferdsstaten som ødeleggelsen av en sivilisasjon. Jeg tror Pierre Bourdieu hadde et poeng her. I stedet for en interessebasert sektorkamp innen utdanningsfeltet er det en politisk samfunnskamp vi står overfor. Vi bør lansere helhetsløsninger som utgjør reelle alternativer til markedets kolonisering av utdanningsfeltet. Og vi bør gå lenger enn vi gjør i dag for å overbevise våre omgivelser om at det er alternativene vi lanserer som er veien mot mer kunnskapsformidlig i skolen og på universitetet. IV Ja, lansering av en ny samfunnskamp mellom to antagonister ja, det høres unektelig litt knallhardt ut da og minner kanskje mer om 1920-tallet enn i dag?. To spørsmål melder seg med en gang, reint bortsett fra at det høres ganske krevende ut da: (1) Har vi noen mulighet for å vinne fram, den politiske og økonomiske styrken til motstanderne våre tatt i betraktning? Og (2) hvilke prinsipper og verdier for det norske utdanningssystemet er det egentlig vi har å vise fram som kan vekke mer begeistring og åtgaum enn en markedsmodell som fyller det fremadstormende individets behov for kunnskap, studiepoeng og en spesialtilpasset CV? Jeg skal gå videre med å hoppe bukk over det første spørsmålet, men bare kort gi uttrykk for JA, vi har mulighet for å vinne fram vi står sannsynligvis sterkere enn vi selv tror. Spørsmål 2 hva er vårt utdanningspolitiske alternativ til markedet? Jeg vil igjen starte argumentet mer generelt og utenfor utdanningssektoren. Attac har i sin politiske handlingsplan for 2004-05 satt som hovedsak å arbeide for global velferd og demokrati mot privatisering og konsernmakt. En av de fremste målsetningene for Attac og den internasjonale bevegelsen for demokrati & sosial rettferdighet (merk dere betegnelsen; altså ikke antiglobaliseringsbevegelsen ) som Attac er en del av, er å slå tilbake den verdensomspennende privatiseringspolitikken som transnasjonale konserner, IMF, Verdensbanken, OECD, WTO, EU og EØS presser fram. Attac ønsker å endre Norges politiske posisjoner. Fra å være pådriver for liberalisering av tjenestesektoren internasjonalt, og særlig overfor sårbare økonomier i Sør, til en handelspolitikk som i større grad befolkningen i Sør og i Nords aspirasjoner og ønsker på alvor. Hvorfor er Attac så klart i mot privatisering? Disse argumentene er allmenne, men gjelder åpenbart også for utdanningssektoren. - undergraver retten til likeverdige tjenestetilbud uavhengig av kjøpekraft - omsorgssvikt blant underbemannede tjenesteytende enheter, være seg sykehjem eller skole 4
- sikkerheten kan svikte i transportsystemer som jernbane, kvalitetssikringen kan svikte i høyere utdanning når faglærer blir eneste sensor på eksamen lavere grad - press mot de ansattes lønns- og arbeidsvilkår, innen U&H trues nå de vitenskapelige ansattes lovfestede rett til forskningstid Jeg velger å vektlegge betydningen av disse allmenne argumentene. Det er et poeng for oss som jobber eller studerer innenfor utdanningssektoren at vi ser og i større grad artikulerer de grunnvilkårene og utfordringene som vi har til felles med de vel 70 prosent av den norske arbeidsstyrken som nå jobber innenfor tjenestesektoren, uavhengig av privat eller offentlig sektor og uavhengig av utdanningsnivå. Men selvsagt det finnes også noen spesifikke prinsipper og verdier knyttet til det vi driver med som må stå sentralt når vi skal prøve å formulere og skape oppslutning om et alternativ til en kommersialisert utdanningssektor. Jeg skal prøve meg med å legge ut noen markører som er særlig relevant for høyere utdanning, så får dere vurdere relevansen i forhold til skolesektoren: - Akademisk selvstyre, både for individ, fag og institusjon innen U&H. Universitetets og den enkelte forskerens stilling i samfunnet kan bare ha den nødvendige frihet og uavhengighet når universitetssamfunnet selv har beslutningsmakten der forskningen og undervisningen faktisk foregår (innspill til diskusjon: er det ikke mulig å tenke seg tilsvarende selvstyre & demokratisering innenfor skolen med valgt rektor og skolestyrer med større reell beslutningskraft?) - Kvalitet på forskning og undervisning: Det er bare gjennom et stabilt offentlig finansieringssystem at det er mulig å sikre god grunnforskning og kvalitet i undervisningen innen U&H. Med dagens inntjeningsinsentiver brukes det altfor mye energi og arbeidstid på markedsføring av fag, søknadsbyråkrati for å få forskningsmidler og forberedelse av kursemner som legges ned etter kort tid - Fortsatt gratis høyere utdanning, innføring av full studiefinansiering / samfunnslønn - Dannelse skal høyere utdanning være noe mer enn et langt steg mot jobb og karriere? Er det mulig å komme på offensiven? Utgangspunktet til stede. Utdanningssektoren er fremdeles et offentlig anliggende. Vi står sterkere enn vi tror: - nyliberalismen støttet av maks 25 prosent, empirien gjør at færre er overbevist enn for få år siden - petroleumsfondet skaper trøbbel for minimumsstaten så lenge velferdsordningene noenlunde leverer varene - fagbevegelsen i Norge ikke alltid den spenstigste, men ikke så lett å bryne seg på for NHO og høyrefløyen står internasjonalt sett sjeldent sterkt Problemet er at vi ikke når ut til de resterende 75 prosent: - apatien er reell, men også selvforsterkende; folk som aldri blir konfrontert med et politisk standpunkt live vil også slutte å tenke politisk - troen på egne løsninger er svak på venstresiden og langt inn i våre egne rekker - det brukes for liten tid på politisk meningsdannelse i organisasjonene, partiene, fagforeningene og nettverkene vi holder til i; det er ikke umulig å slå tilbake høyreideologien fra Clemet, NHO og konsulentselskap som Deloitte & Touche, men 5
det krever nok mer en annen aktivitetstakt enn den vi får til nå kanskje må for eksmepel fagbevegelsen i en helt annen grad enn det som er tilfelle nå gå inn og støtte opp om aktivistgrupper & tankesmier som jobber på brei front mot nyliberalismen og det som skjer innen utdanningssektoren. 6