Tale til velferdskonferansen 2. mars. Velkommen til velferdskonferansen 2009.

Transkript

1 Tale til velferdskonferansen 2. mars Velkommen til velferdskonferansen Det er en stor glede å kunne ønske velkommen til dette arrangementet. Velferdskonferansen og For Velferdsstaten har etter hvert blitt viktige arenaer for å diskutere og utvikle nye politikk for den norske velferdsstaten. Det er spesielt gledelig å kunne åpne denne konferansen med så mange deltakere. Å se at så mange ønsker å være med på disse dagene gir grunn til optimisme for alle som er opptatt av velferdsstatens fremtid. Den kunnskapen som vi alle skaffer oss her i løpet av disse dagene kan og bør være med på å forme det norske velferdssamfunnet i årene som kommer. Velferdsstaten er det norske samfunnets stolteste produkt. Den måten vi har organisert samfunnet på i 1

2 Norden, er unik i verdenssammenheng, og gir resultater som er unike i verdenssammenheng. Det norske folk har grunn til å være stolt av det vi har bygget opp. Støtt og stadig hører vi folk prøver å kritisere fenomenet velferdsstaten. Den skal visstnok gjøre oss til klienter, den skal være ineffektiv, og den skal være altfor dyr. De som kritiserer har bare et helt grunnleggende problem. Fakta er ikke på deres side. De nordiske landene ligger på topp i yrkesdeltakelse, både blant kvinner og menn. Levealderen er blant de høyeste i verden. Fødselsraten er blant de høyeste i den rike delen av verden. Spedbarnsdødeligheten er lavest i verden, og den er synkende. Befolkningen har et høyt utdanningsnivå. Forskjellene mellom folk er blant de minste i verden. Og FN plasserer oss på toppen av lista over land å bo i år etter år. Samtidig har vi solide økonomier, med innovative bedrifter som klarer å konkurrere på verdensmarkedet. 2

3 På område etter område kan vi med objektive kriterier slå fast at de nordiske landene er gode land å leve i. Vi har lykkes med å gjøre Norge til et godt samfunn, og velferdsstaten skal ha en veldig stor del av æren for det. Det var kjærlighetserklæringen. I bibelen står det vel noe om at den man elsker, tukter man. Det har jeg ikke tenkt å gjøre, men jeg skal komme med noen ord om velferdsstatens utfordringer i årene som kommer. Velferdsstaten, eller egentlig velferdskommunene som vi burde si i Norge, har ikke oppstått av seg selv. De er et produkt av et langt arbeid over mange tiår for å stadig forbedre tilbudet som blir gitt. Alle som er opptatt av at vi skal fortsette å ha en god velferdsstat i Norge, må fortsette å være med i det arbeidet. Til det trengs det kunnskap, denne konferansen bidrar med den kunnskapen. 3

4 Velferdsstaten er ikke truet først og fremst av politiske krefter som direkte sier at de ønsker å bygge den ned. Velferdssamfunnet er populært, ingen partier kan vinne valg i Norge med et budskap om å redusere velferdsytelsene. Bare se på Frp, partiet ble først virkelig stort i Norge da de fant ut at de ville late som at Norge har råd til alt, og bruke pensjonspengene både til skattelette og til velferdstjenester. Derimot er det to andre trusler som er viktige å være oppmerksomme på. Den ene er sniknedbyggingen av velferdstjenestene. Det er når man konsekvent underfinansierer og utarmer de som skal levere tjenestene. Erna Solberg var jo en mester i dette. Som kommunalminister sa hun aldri at hun ville bygge ned velferds-norge, men skrudde langsomt igjen skruen for kommunene så de fikk mindre å rutte med. Dårligere økonomi betyr færre tjenester og dårligere kvalitet. I løpet av hennes fireårs-periode eksploderte antallet kommuner på ROBEK-lista, lista over kommuner som 4

5 ligger under administrasjon fordi de har for dårlig økonomi til å klare å styre sine egne tjenester. Siv Jensen har prøvd å overbevise oss om at vi blir snikislamisert, uten at argumentene har vært så veldig overbevisende, men det er ingen tvil om at det foregikk en sniknedbygging av velferdstilbudet i kommunene da Bondevik-partiene i forrige periode samarbeidet med Frp om å styre landet. For Fagforbundet var et av de viktigste målene ved valget i 2005 å få en regjering som kunne få slutt på det her. Vi ville ha en ny kurs, derfor sluttet vi opp om det rødgrønne alternativet. På dette området har den rødgrønne regjeringen i stor grad lykkes. Alt er langt fra rosenrødt i alle landets velferdstjenester, men kommunene har hatt en helt annen mulighet til å utvikle det offentlige tilbudet. Det er en ny virkelighet for mange innbyggere og ansatte. Når det gjelder den andre store trusselen mot 5

6 velferdssamfunnet har ikke de rødgrønne i like stor grad klart å snu kursen. Jeg snakker selvfølgelig om new public management, og markedstenkingen i offentlig sektor. Kanskje skyldes det at new public management hadde noe for seg da det kom. Det var for mye stivbent byråkrati som trengtes til å ryddes opp i offentlig sektor. Kanskje skyldes det at new public management virker så tilforlatelig. Det baserer seg jo på en teori og forståelse av mennesker som er enkel å fatte. Eller kanskje skyldes det at de rødgrønne ikke helt har forstått hvilke konsekvenser new public management har for offentlig sektor. Hvis det skyldes det siste så har jo vi en jobb å gjøre. Folkeopplysning er en gammel dyd for fagbevegelsen, denne konferansen er et viktig bidrag i så måte. Vår jobb er å skaffe oss kunnskapen om hva new public management er, hva det betyr for offentlig sektor, og 6

7 hva som er de gode alternativene. New public management er en måte å organisere offentlig sektor på. Forvaltningen har blitt stykket opp og endret, for å prøve å skape markeder internt i offentlig sektor. Det har betydd utskilling og oppsplitting av tjenester, organisering etter bestillerutførermodellen, internprissetting, stykkprisfinansiering og innføring av bedriftsøkonomiske regnskapsprinsipper i forvaltningen. Privatisering og konkurranseutsetting har fulgt i kjølvannet av omorganiseringen. Alt gjort i troen på at løsninger fra det private næringslivet er velegnede til å styre offentlig sektor. Det er mange som tror at offentlig sektor er et beskyttet område. På høyresiden lever myten om offentlig ansatte som har grodd fast og aldri er nødt til å omstille og fornye seg. Det private næringslivet er dynamisk og moderne, sier de, mens det offentlige er sidrumpa og tregt. Ja, dere har alle hørt leksen før. 7

8 Sannheten er jo det motsatte. Ny statistikk viser nå at det er langt flere omstillinger i offentlig sektor enn i det private. Hvis du har lyst på en jobb hvor du ikke til stadighet må forholde deg til omorganiseringer, så bør du faktisk satse på en jobb i det private næringsliv. I staten har over halvparten av de ansatte opplevd store omorganiseringer i løpet av de siste fem årene, i familieeide bedrifter har under 20% opplevd det samme. Det foregår altså en kontinuerlig omstilling i offentlig sektor, en omstilling som i altfor liten grad blir anerkjent og vurdert. Konsekvensene har vært dramatiske. Tusenvis av ansatte har opplevd drastiske omorganiseringer som kjøres gjennom i et raskt tempo, ofte på tvers av råd fra de ansattes organisasjoner og uten tilstrekkelige konsekvensanalyser. Ansatte opplever at de blir umyndiggjort, ansvaret pulveriseres og man får et kontrollbyråkrati. Avgjørelser blir i for stor grad tatt ut 8

9 fra hva som er bedriftsøkonomisk hensiksmessig, i for liten grad ut fra hva som er det beste for samfunnet og velferdstjenestene. Det grunnleggende problemet med new public management er at det baserer seg på en forståelse av mennesket som et grunnleggende egoistisk vesen. Man ser på mennesket som et individ som er opptatt av seg selv, og bare gjør noe for andre når det for incentiver til det. Man har aldri tillit til at mennesker vil gjøre en god jobb, rett og slett fordi man ønsker å gjøre en god jobb, motivasjon må visst alltid være et eller annet gode man kan oppnå. Man tenker altså på mennesker på samme måte som man tenker på en maskin i en industribedrift. En ansatt er en som kan slås av og på, og gjør jobben der og da. Mennesket er bare enda en innsatsfaktor man kan sette inn i produksjonen. 9

10 Det er et trist menneskesyn. Langt verre er det at det rett og slett ikke er sånn mennesker fungerer. Mennesket er ikke en økonomisk innsatsfaktor, mennesker er mennesker. Mennesker som jobber må behandles som mennesker, ikke som økonomiske innsatsfaktorer. Denne konferansen tar for seg de viktigste diskusjonene om hvordan den offentlige velferden skal organiseres. Mange av temaene kan virke tekniske, men de tar for seg emner som virkelig berører oss alle. Vi merker ikke til daglig, men de utgjør på mange måter fundamentet i de velferdstjenestene vi bruker. For hvem kan ane at regnskapsreglene i offentlig sektor er viktige? Et regnskap er jo et regnskap, ikke sant? Det skal jo ikke være mer hokus pokus enn å legge sammen utgiftene og trekke fra inntektene. Sannheten viser seg jo å være en annen. Ved å innføre bedrifsøkonomiske regnskapsprinsipper i offentlig 10

11 sektor legger man om hele tenkingen. Sykehusene blir bedrifter som skal produsere overskudd. Men dette er jo grunnleggende galt. Sykehusene skal jo ikke drive med overskudd, de skal drive med pasienter. Sånn kan man gå gjennom tema etter tema på de områdene som har blitt rammet av denne markedssyken i det offentlige. Vi snakker om privatisering av offentlig infrastruktur, om lærere som reduseres til papirflyttere som skal kontrollere elevene, om en offentlig sektor som gjøres til butikk. Det er mange temaer som er verdt å diskutere. Å beskrive virkeligheten er viktig. Uten å vite hvordan verden egentlig fungerer, er det umulig å finne ut av hva man skal gjøre med den framover. Likevel, vi kan aldri henfalle til å bare være beskrivere, vi må også være de kreative som peker ut de nye løsningene som kan bringe oss videre. Hvis vi er misfornøyde med noe, så er det vår oppgave, vår plikt, og finne ut av hvordan det kan 11

12 gjøres bedre. Denne konferansen bidrar til det. Jeg håper alle som er her kan dra hjem litt klokere, litt mer kunnskapsrike, og rusta til å argumentere for nye og bedre løsninger. Jeg ønsker dere alle lykke til med konferansen. 12