Bankklagenemndas uttalelse 2010-133 Eksternt kontokjøp oppgjort over nettbank anvendelsesområdet for krkjl. 8 spm om bankens opplysningsplikt Klager hadde betalt en reise til Thailand med et reiseselskap ved en belastning av hans kredittkortkonto i banken med kr 29.000. Reiseselskapet gikk konkurs, og reisen kunne ikke gjennomføres. Nemndas flertall la til grunn at oppgjøret for turen ble foretatt ved en ordinær regningsbetaling over nettbank. Flertallet fant derfor at den nødvendige avtaletilknytningen mellom banken/kredittyter og reiseselskapet/tjenesteyter ikke forelå. Klagers krav mot reiseselskapet kunne da ikke fremmes overfor banken etter kredittkjøpsloven 8, jf 27 a. Flertallet fant imidlertid at banken ikke hadde oppfylt sin opplysningsplikt, og måtte erstatte klagers tap på kr 29.000. Nemndas mindretall fant at klager også kunne gjøre krav gjeldende mot banken ihht krkjl 8, jf 27 a bokstav f. Banken måtte også dekke klagers omkostninger til advokat. I. Saksfremstilling Klager bestilte sommeren 2007 en tur til Thailand hos X AS til kr 29.000. Betalingen ble foretatt ved belastning av klagers kredittkortkonto i nettbanken. Det ble betalt et depositum på kr 2.000 i oktober 2007, og restbeløpet på kr 27.000 ble betalt i januar 2008. X AS gikk konkurs i februar 2008, og reisen kunne ikke gjennomføres. X AS hadde ikke meldt seg inn i reisegarantifondet, og det er ikke midler i konkursboet til å dekke klagers fordring. Kravet er likevel meldt i konkursboet ved brev av 9. februar 2008. Klager har under påberopelse av kredittkjøpsloven (krkjl.) 8, jf 27 a krevd å få refundert kr 29.000 av banken. Kravet ble avslått i bankens brev av 11. februar 2008. Subsidiært krever klager erstatning under henvisning til at banken ikke har oppfylt sin opplysningsplikt med hensyn til rekkevidden av krkjl. 8. Klager fremholder ved sin advokat at kjøpet er gjort ved en kontokredittavtale, jf krkjl. 3 nr 2). Kontoen knyttet til MasterCard Platinum er en konto der det på forhånd er avtalt en kreditt. Belastningen gjøres fra kontoen, og beløpet faktureres kortholder i ettertid. Alle kjennemerker på at det foreligger et kredittkjøp, er oppfylt. På dette grunnlag kreves pengene dekket av kredittyter, jf krkjl. 8. Fokus Bank oppfattes slik at den er av den oppfatning at klager ville vært beskyttet av krkjl. 8 hvis han hadde betalt reisen med kredittkortet eller oppgitt kredittkortnummeret. Dette tilsier at banken har en slik avtale med brukerstedet som kredittkjøpsloven krever. 1
I markedsføringen av Fokus Mastercard Platinum er det for øvrig fokusert på rettighetene etter krkjl. 8. Selv om virkningene av kredittkjøpsloven ikke ble brukt i markedsføringen på avtaletidspunktet, så er rettighetene etter bestemmelsen aktivt kommunisert på et senere tidspunkt. Det er vist til at klager i en telefonsamtale fikk opplyst at alle forsikringer, blant annet reiseforsikring, gjelder ved bruk av kredittkortkontoen, som om selve kredittkortet hadde vært benyttet. Hvis kortholder ikke skal ha den beskyttelse krkjl. 8 oppstiller mot useriøse aktører eller konkurs ved kjøp som gjøres opp ved belastning av en kredittkortkonto over nettbank, må dette fremgå klart av kontraktsvilkårene. Klager hadde ikke mulighet til å forstå at kredittkjøpslovens beskyttelse ikke gjaldt i dette tilfellet. Markedsføringen og avtalevilkårene ga samlet sett et klart inntrykk av at det i alle henseende var tale om et kredittkjøp. Klager valgte å bruke kredittkortkontoen ved kjøp av reisen nettopp for å være beskyttet av bestemmelsene i krkjl. 8. Hvis denne type transaksjon ikke omfattes av krkjl. 8, må markedsføringen anses som villedende og i strid med god markedsføringsskikk. Klager krever erstattet sitt tap som følge av brudd på opplysningsplikten på grunnlag av de alminnelige erstatningsrettslige regler. Fokus Bank fremholder at det i dette tilfellet ikke foreligger en avtale mellom banken og X AS som kredittkjøpsloven forutsetter. Det vises til definisjonen av kredittkjøp i krkjl. 3 nr 1 b); "ånekjøp". Justisdepartementets Lovavdeling avga en uttalelse den 3. desember 1991 vedrørende anvendelsesområdet for kredittkjøpsloven. Uttalelsen tilsier at når en kjøper trekker sitt kredittkort i en betalingsterminal eller opplyser sitt kredittkortnummer til et brukersted, så må det anses å foreligge en tilstrekkelig avtale mellom selgeren og långiveren om at långiveren skal finansiere et innkjøp hos selgeren. Departementet viste til at en slik stilltiende avtale var tilstrekkelig etter forarbeidene. I herværende sak har imidlertid ikke klager opplyst noe om kreditt til X AS. Verken klager eller banken har i dette tilfellet gitt selgeren en fullmakt til å belaste klagers konto i banken for å finansiere et innkjøp hos selger. På denne bakgrunn er banken av den oppfatning at det ikke foreligger en slik "avtale med selgeren" som forutsettes i krkjl. 3 nr 1 b). Klager har en løpende kreditt i form av en trekkrett innenfor en bestemt beløpsramme. Dette kan sammenlignes med et tilfelle der kjøperen hadde belastet en kassekredittkonto eller boligkreditt eller lignende trekkfasilitet. Det er da ikke tale om et kredittkjøp i kredittkjøpslovens forstand. I forhold til selgeren er det en uavhengig finansiering, og kredittkjøpslovens bestemmelser kommer ikke til anvendelse. Banken finner videre støtte for sitt standpunkt i Kai Krügers kommentar i Norsk Lovkommentar note 19 til 3 nr 2 om "kontokjøp". 2
Innenfor kredittens ramme kan kredittkortkontoen disponeres fritt i nettbank, på samme måte som for eksempel boligkreditt og annen rammekreditt. Kunden kan eksempelvis overføre fra kredittkortkontoen til andre egne konti, for eksempel brukskonto, overføre til andre eller betale regninger. I henhold til opplysninger fra Teller AS, ble X AS sperret som brukersted den 11. februar 2008. Når det gjelder klagers påstand om villedning gjennom avtalevilkår og markedsføring, så bemerker banken at det ikke var noen henvisning til krkjl. 8 i de avtalevilkårene som gjaldt da klager inngikk kortkontrakten med banken i 2006. Det var heller ingen markedsføring av bestemmelsen. Forbrukermyndighetenes ønske om økt fokus på forbrukeres rettigheter etter krkjl. 8, var en av årsakene til at banken i 2007 endret sine vilkår slik at det informeres om krkjl. 8. I pkt 19 i de nye avtalevilkårene omtales kjøpsrettslige innsigelser og pengekrav mot brukerstedet knyttet til varer og tjenester betalt med betalingskortet. Banken bestrider å ha villedet klager ved å gi inntrykk av at det i alle henseende er tale om kredittkjøp i henhold til kredittkjøpsloven 8. II. Bankklagenemndas begrunnelse Klagen gjelder rekkevidden av kredittkjøpsloven 8. Betalingen av klagers reise til Thailand med X AS ble foretatt ved belastning av klagers kredittkortkonto i nettbanken med kr 29.000. Reisen kunne ikke gjennomføres fordi X AS gikk konkurs. Klager har under henvisning til kredittkjøpsloven 8, jf 27 a krevd å få refundert kr 29.00- av Fokus Bank som kredittyter, subsidiært at banken erstatter det tap han har lidt på grunn av angivelig villedende markedsføring. Reglene om hvilke innsigelser kjøperen kan gjøre gjeldende overfor kredittyteren i henhold til kredittkjøpsloven 8, får tilsvarende anvendelse for forbrukertjenester på kreditt, jf krdittkjøpsloven 27 a bokstav f). Nemnda finner at det i herværende sak er alternativet "når... vederlaget helt eller delvis dekkes ved lån og kreditten gis av tjenesteyteren eller av en annen på grunnlag av avtale med tjenesteyteren,...", som er aktuelt, jf definisjonen av ytelse av forbrukertjenester på kreditt i krkjl 3 nr 4). I tilfeller der betaling skjer ved bruk av selve kortet eller ved å oppgi kortnummeret, vil den brukerstedsavtale som tillater betaling med kredittkort normalt innebære at det foreligger en avtale mellom kredittyter og tjenesteyter i henhold til krkjl. 3 nr. 4. Bankklagenemndas flertall, Cecilie Østensen Noss, Stig B. Andersen og Per Kjetil Lilleskare bemerker at i dette tilfellet ble oppgjøret for turen foretatt ved en ordinær regningsbetaling over nettbank. Klager betalte ikke reisen ved å oppgi kredittkortnummeret til X AS eller ved å benytte kredittkortet på selskapets forretningssted. Flertallet finner derfor at betalingen for reisen ikke skjedde på grunnlag av avtaletilknytning mellom Fokus Bank som kredittyter og Totalreiser AS som tjenesteyter. Ettersom det da ikke kan sies å foreligge en ytelse av en forbrukertjeneste på kreditt, jf kredittkjøpsloven 3 nr 4), kan ikke klagers krav mot X AS etter flertallets syn fremmes overfor banken etter kredittkjøpsloven 8, jf 27 a. 3
Klager har subsidiært fremholdt at banken etter inngåelsen av avtalen om kredittkortkontoen aktivt har kommunisert hvilke rettigheter kunden har etter kredittkjøpsloven 8. Etter det nemndas flertall kjenner til, er det ikke vanlig i bransjen at en kredittkortkonto kan belastes direkte i nettbanken, men at kunden kan overføre beløp fra sin kredittkortkonto til en konto han selv disponerer og foreta regningsbetaling fra denne kontoen. Bankklagenemndas flertall finner at den spesielle løsningen som Fokus Bank har for disponering av kredittkortkonti, er egnet til å gi kundene den feilaktige oppfatning at kredittkjøpsloven 8 etter omstendighetene vil kunne påberopes hvis en kredittkortkonto er belastet ved regningsbetaling over nettbank. Flertallet er derfor kommet til at det påligger banken en skjerpet opplysningsplikt overfor kundene vedrørende avtaler om kredittkortkonti. Banken burde således ha gitt klager detaljerte opplysninger om virkeområdet for kredittkjøpsloven 8. Nemndas flertall legger til grunn at klager i så fall ville ha betalt reisen ved å oppgi kredittkortnummeret til X AS eller ved å benytte kredittkortet på selskapets forretningssted, som først ble sperret som brukersted over en måned etter at klager hadde foretatt sin siste delbetaling av reisen. Flertallet finner at bankens unnlatte overholdelse av opplysningsplikten i dette tilfellet har påført klager et økonomisk tap på kr 29.000, som banken er forpliktet til å erstatte. Nemndas mindretall, Paal Bjønness og Frode Arnesen, deler flertallets syn om at banken kan holdes ansvarlig for klagers tap grunnet brudd på opplysningsplikten, men finner at kredittkjøpsloven 8, jf 27 a bokstav f får sin anvendelse i saken. Mindretallet grunngir derfor klagers krav på selvstendig grunnlag. Oppgjøret for reisen ble direkte belastet kredittkortkontoen via klagers nettbank. Den tekniske løsningen som muliggjorde dette hadde banken ensidig etablert. Betalingsmottaker var et allerede akseptert brukersted på belastningstidspunktet. Om klagers belastningsfullmakt ble avgitt ved en fysisk eller elektronisk signatur på brukerstedet, eller direkte fra den aktuelle konto i nettbanken, bør etter mindretallets syn da sidestilles. Ved den valgte løsning må banken sies å ha positiv kunnskap om at dette i realiteten blir et kredittkjøp eller en forbrukertjeneste gitt på kreditt. De krav som stilles til den avtalerettslige kobling mellom brukersted og kredittyter kan ikke anses strenge. Etter mindretallets syn må dette ses på som en stilltiende aksept fra kredittyter. Den nødvendige avtalerelasjon mellom kredittyter og tjenesteyter som forutsettes i kredittkjøpsloven 3 nr 4 anses derfor å foreligge. Dette får den virkning at klager kan gjøre sine innsigelser subsidiært gjeldende overfor banken etter reglene i kredittkjøpsloven 8, jf 27 a bokstav f. Klager har også krevd dekket sine advokatutgifter med kr 13.000 med tillegg av mva. På bakgrunn av at klagen har ført frem, og at sakens karakter tilsier at det ikke var unødvendig for klager å benytte juridisk bistand, tilkjennes klager dekning av sine advokatutgifter med kr 13.000 med tillegg av mva. Bankklagenemnda avgir uttalelse med enstemmig konklusjon. 4
III. Bankklagenemndas konklusjon Banken plikter å erstatte klagers tap på kr 29.000, samt hans advokatutgifter med kr 16.250. Oslo, den 23. august 2010 Cecilie Østensen Noss Per Kjetil Lilleskare Stig B. Andersen Frode Arnesen Paal Bjønness 5