Finansavtaleloven 47 opplåning til betaling av advokatutgifter og til refinansiering av kortsiktig gjeld i påvente av erstatningsutbetaling

Transkript

1 Bankklagenemndas uttalelse Finansavtaleloven 47 opplåning til betaling av advokatutgifter og til refinansiering av kortsiktig gjeld i påvente av erstatningsutbetaling Klagerne var i perioden innvilget diverse lån i banken, senest kr ,- pr mai Nemnda fant at de betalingsproblemene som hadde oppstått primært skyldtes forhold utenfor bankens kontroll, herunder utgifter til advokat og uteblitt erstatningsutbetaling. Formålet bak låneopptakene var å bedre klagernes økonomiske situasjon. Nemnda kom til at banken ikke hadde hatt en frarådningsplikt overfor klagerne, og klagen mot banken førte ikke frem. I. Saksfremstilling Klagen gjelder spørsmålet om banken ved noen av lånebevilgningene i perioden 2000 til 2008 i henhold til finansavtaleloven 47 skulle ha frarådet A og B å ta opp lån. I mai 2000 ble klagerne innvilget et lån på kr ,- til refinansiering av et boliglån på kr ,- som de hadde i X Sparebank, refinansiering av kortgjeld på kr ,- samt innredning av en hybelleilighet i underetasjen. I august 2000 ble klagerne innvilget avdragsfrihet i ett år. I november 2000 ble det foretatt en opplåning til kr ,- til dekning av utgifter i forbindelse med en rettssak. Klagerne har over flere år ført sak mot flere forsikringsselskaper etter flere trafikkulykker. Begge klagerne er uføre som følge av disse ulykkene. I mars 2001 ble klagerne innvilget ytterligere ett års avdragsfrihet fra 20. august Klagerne ble innvilget en opplåning på ca kr ,- i oktober Beløpet skulle benyttes til å dekke advokatutgifter i forbindelse med rettssaken. I mai 2002 ble klagerne innvilget seks måneders avdragsfrihet. Klagerne ble i november 2003 innvilget et startlån på kr ,- fra X kommune for refinansiering av kortgjeld og nedkvittering av eksisterende boliglån til kr ,-. I februar 2005 ble klagerne innvilget avdragsfrihet i ett år, og i september 2006 ble det innvilget ytterligere avdragsfrihet i to år. 1

2 I mai 2008 søkte klagerne om en opplåning fra kr ,- til kr ,- for å innfri lån i GE Money Bank, Citybank og Finaref AS. Søknaden ble innvilget. Det fremgår av tilsagnsbrevet at det på grunn av svak likviditet er utstedt et eget brev med frarådning i henhold til finansavtaleloven 47. Banken påstår at frarådningsbrev ble sendt, men klagerne bestrider å ha mottatt dette. Klagerne fremholder, blant annet ved sin advokat at banken ikke har overholdt frarådningsplikten etter finansavtaleloven 47. Det er et mønster i alle refinansieringssakene gjennom DnB NOR Bank fra 2000 til 2008 at klagerne ikke har hatt tilstrekkelige inntekter til dekning av boligutgifter og til livsopphold. Dette har medført refinansiering med en samlet netto låneøkning på kr ,-. Klagerne flyttet fra Oslo til X i De eide da en rekkehusleilighet med kr ,- i gjeld og gikk inn i et prosjekt for oppføring av bolig med alt på en flate tilpasset begges funksjonshemninger. Klagerne har over flere år ført sak mot flere forsikringsselskaper etter trafikkulykkene. Advokaten som representerer klagerne i saken for Bankklagenemnda, har hatt saken til B til vurdering. Det er avdekket at klagerne ikke har fått fullt erstatningsoppgjør grunnet mangelfull bistand av uerfarne advokater. Klagerne fremholder at deres tidligere advokat har bedratt dem for store summer. Da klagerne i 1995 bestemte seg for å få oppført en tilpasset bolig, bygde det på berettigede forventninger om utbetaling av erstatningssummen. Ligningsopplysningene for klagerne for 2008 viser at A hadde uførepensjon på kr 139.xxx,-, mensb hadde alderspensjon på kr 272.xxx,-. Klagerne har i dag en gjeldsbyrde på kr ,- i DnB NOR Bank og i overkant av kr ,- i lån i X kommune. Klagerne har store skader og sykdom etter de alvorlige ulykkene og har store sykdomsutgifter. De har ikke råd til å besøke barn og barnebarn eller annen familie eller invitere gjester til hyggelig samvær med god mat. Det fremkommer av bankens interne saksdokumenter at bankens egen risikovurdering i hvert fall fra 2003 tilsa en frarådning fra bankens side. Banken har i sitt brev datert 15. desember 2009 vist til bankens lånetilsagn sendt klagerne den 22. mai 2008 og at klagerne skriftlig skal ha blitt frarådet låneopptak i mai Banken har også fremlagt et frarådningsbrev som angivelig skal være sendt klagerne. Klagerne har imidlertid ikke mottatt et frarådningsbrev fra banken. Det har ikke vært mulig å fremprovosere fremleggelse av kopi av brevet, og dette må styrke klagernes sak. Uansett er det enighet om at klagerne ikke på noe tidligere tidspunkt enn i 2008 har mottatt noe frarådningsbrev. Klagernes inntektssituasjon tilsa muligens at de allerede i mai 2000 burde ha vært frarådet å ta opp ytterligere lån, selv om finansavtaleloven med frarådningsbestemmelsen ikke var trådt i kraft da. Banken burde i hvert fall ha frarådet ytterligere låneopptak i oktober 2001 og senere. På denne bakgrunn bes Bankklagenemnda vurdere om det er grunnlag for lemping av klagernes låneforpliktelser overfor DnB NOR Bank. 2

3 DnB NOR Bank ASA fremholder at klagerne har vært veldig oppsatte på å få disse refinansieringslånene. Den omstendighet at de ikke er tilkjent noen erstatning fra forsikringsselskapet, kan ikke banken lastes for. Det er bankens konklusjon at klagerne ikke har krav på at gjeldsforpliktelsene lempes. Ved den første bevilgningen i 2000 var gjeldsgraden høy, men på grunn av klagernes opplysninger om at de skulle leie ut underetasjen i tillegg til at de ventet på en forsikringsutbetaling, kom banken til at de ikke ville ha problemer med å betjene gjelden. Klagernes daværende advokat hadde forespeilet dem store utbetalinger fra forsikringsselskapet, og klagerne opplyste banken om at utbetalingene ville bli benyttet til å nedbetale lånet. På refinansieringstidspunktet i oktober 2001 opplyste klagerne at de hadde blitt lurt av advokaten sin for større beløp i forbindelse med erstatningssaken. De opplyste også at de hadde engasjert en ny advokat som mente at de hadde en god sak og at de kom til å bli tilkjent erstatning. Erstatningsutbetalingen ville i så fall lette klagernes økonomiske situasjon. Inntektssituasjonen tilsa ikke en opplåning, men banken ønsket å hjelpe dem slik at de kunne få noe ut av den erstatningssaken som pågikk. Banken vurderte det også slik at eiendommen som den hadde pant i, hadde en langt høyere verdi enn det den var pantsatt for. Søknaden ble derfor innvilget. I februar 2005 da lånet var nedbetalt til kr ,-, ble klagerne innvilget avdragsfrihet i ett år fordi de ikke var ferdige med rettssaken. Banken ønsket å hjelpe klagerne da de i september 2006 søkte om avdragfrihet i ytterligere to år. De hadde hatt store utgifter, og erstatningssaken dro ut i tid. Opplåningen til kr ,- i mai 2008 ble gitt med frarådning. Det vises til tilsagnsbrevet datert 22. mai 2008 der det fremgår at det er utstedt et eget frarådningsbrev grunnet klagernes svake likviditet. Dette er en trist sak. Klagerne har vist til skifte av advokat og bedt på sine knær om å få finansieringshjelp inntil de får erstatningsutbetalingen, slik at de slipper å selge huset sitt som er tilrettelagt for deres funksjonshemninger. Det har vært lange samtaler, frarådninger og vurderinger mellom klagerne og banken underveis. ***** Klagen forstås slik at klagerne ber Bankklagenemnda vurdere om det er grunnlag for lemping av deres låneforpliktelser. II. Bankklagenemndas begrunnelse Klagerne A og B fikk i mai 2000 innvilget et lån på kr ,- i innklagede bank, til refinansiering av kortgjeld på kr ,- og et boliglån på kr ,- som de hadde i en annen bank. Resten av lånet skulle benyttes til å innrede en hybelleilighet i underetasjen av klagernes bolig. 3

4 Lånet har løpt avdragsfritt i lange perioder, etter søknader fra klagerne. Det ble foretatt opplåninger på til sammen ca kr ,- i november 2000 og oktober 2001, slik at klagerne fikk betalt advokatutgifter og dekket andre kostnader i forbindelse med en tvist. I november 2003 da lånesaldoen var på kr ,-, fikk klagerne innvilget et startlån på kr ,- av kommunen, til nedkvittering av boliglånet til kr ,- og refinansiering av kortgjeld. I mai 2008 ble lånet opplånt til kr ,- for at klagerne skulle kunne innfri kortgjeld. Klagen gjelder spørsmålet om banken på noe tidspunkt etter ikrafttredelsen av finansavtaleloven den 1. juli 2000 har hatt en frarådningsplikt overfor klagerne i henhold til finansavtaleloven 47, og i så fall om plikten er overholdt. Da klagerne fikk innvilget lån i banken i 2000, var begge uføre etter trafikkulykker. Ligningsopplysningene for klagerne for 2008 viser at A oppebar uførepensjon på kr 139.xxx,-, mens B hadde alderspensjon på kr 272.xxx,-. Nemnda bemerker at klagerne har fått en tung gjeldsbyrde, og har forståelse for deres vanskelige økonomiske situasjon. Etter nemndas vurdering har imidlertid banken foretatt grundige kredittvurderinger og søkt å imøtekomme klagerne i en for dem vanskelig situasjon med uløste tvister mot forsikringsselskaper og en tidligere advokat etter trafikkulykkene. Av saksnotatet fra kredittvurderingen i oktober 2001 fremgår det at banken vurderte kredittsaken slik: A og B har begge vært utsatt for ulykker for en del år tilbake. Erstatningssaker har vært/skulle vært behandlet av diverse advokater. Adv. Z har forsømt seg, tatt betalt for ting han ikke har gjort, og utsatt en mulig løsning på dette. Han er anmeldt av A og B (ikke den eneste). Nå har adv. Steinar Winther Christensen i Oslo tatt saken, og han mener de burde nå fram med erstatn.sak, men kan ikke si hvor lang tid saken kan ta. Han tar ikke betalt av dem nå, men når saken er avgjort. A og B har hatt mange utgifter å betale på, og trenger kr 60 nå. De bør egentlig ikke ha mer lån nå, med sin inntekt. Men det er håp om at de kan få noe ut av erstatningssaken innen et par år. Verdien på huset er langt høyere enn belåning, og må de selge så dekkes lånet godt. Klagerne er ikke blitt tilkjent noen erstatning. Etter nemndas vurdering måtte banken ved opplåningene i 2000 og 2001 kunne legge til grunn at det var realistisk at klagerne ville kunne få erstatning i løpet av ett til to år. Banken la videre vekt på at hybelleiligheten i underetasjen skulle gjøres ferdig og leies ut, hvilket ikke ble gjort. Nemnda bemerker at bankens finansiering av ferdigstillelsen av hybelleiligheten er den eneste delen av bankens bevilgninger til klagerne som har medført en gjeldsøkning. På denne bakgrunn, samt den omstendighet at klagerne var innvilget avdragsfrihet, finner nemnda at banken ikke hadde en frarådningsplikt etter finansavtaleloven 47 ved opplåningene i november 2000 og oktober Ved opplåningen i 2008 hadde klagerne opparbeidet seg forbruksgjeld på til sammen kr ,-, som ble refinansiert i innklagede bank. Det må legges til grunn at denne gjelden var pådratt for å dekke advokatutgifter og løpende forbruk i en lang periode med høy belåningsgrad. Etter nemndas vurdering forelå det heller ikke på dette tidspunktet en frarådningsplikt for banken. Nemnda viser til at 4

5 gjennom refinansieringen i 2008 ble den tidligere usikrede gjelden på kr ,- sikret ved pant i klagernes boligeiendom, og dette medførte at klagerne oppnådde bedre rentebetingelser på denne eldre gjelden. Nemnda bemerker likevel at banken har frarådet dette låneopptaket i henhold til finansavtaleloven 47. Frarådning er i hvert fall gitt i tilsagnsbrevet av 22. mai Etter en helhetsvurdering finner nemnda at de betalingsproblemene som har oppstått primært skyldes forhold som ligger utenfor bankens kontroll, herunder utgifter til advokat og uteblitt erstatningsutbetaling. Formålet bak låneopptakene synes i hovedsak å være knyttet til tiltak som er ment å skulle bedre klagernes økonomiske situasjon. Banken har dessuten vært imøtekommende ved å gi klagerne avdragsfrihet. Det faller utenfor klagesaken å ta stilling til om det på dette tidspunktet eller tidligere burde ha blitt undersøkt om det var mulig å få til en gjeldsordning etter reglene i gjeldsordningslovens kapittel 4 eller 5. Nemnda er etter dette kommet til at banken ikke har hatt en frarådningsplikt overfor klagerne. Klagen kan derfor ikke føre frem. Uttalelsen er enstemmig. Klagerne gis ikke medhold. Oslo, den 22. juni III. Bankklagenemndas konklusjon Cecilie Østensen Noss Randi Almås Welhaven Erik Bøhn Frode Arnesen Paal Bjønness 5