Handlingsplan 2004-2007 Forandring fryder
Handlingsplan for FILM&KINO 2004-2007 1. Innledning 1.1 Innhold og omfang Denne planen omfatter de oppgavene som er samlet i FILM&KINO, både oppgaver som utføres på vegne av medlemskommunene og oppgaver knyttet til Norsk kino- og filmfond, tidsskriftet Film & Kino og Bygdekinoen. Planen er basert på det foreslåtte langtidsbudsjett for perioden 2004-2007 og skal realiseres innen rammen av dette. 1.2 Det kulturpolitiske grunnlaget Film-, kino og video er en viktig del av den kommunale kulturpolitikken. Gjennom konsesjonsbestemmelsene er kommunene gitt mulighet til å ivareta et bredt og allsidig filmrepertoar på kino og i videobutikkene. Et flertall av norske kinoer er dessuten eiet av norske kommuner som gjennom sitt eierskap kan tilpasse kinopolitikken til kommunens øvrige kulturpolitikk. Norske kinoer har tradisjonelt hatt gode rammevilkår, dels som en følge av det kommunale eierskapet, dels fordi det har vært et både kulturpolitisk og distriktspolitisk mål å tilrettelegge for et bredt tilbud av kinoer over hele landet. De politiske rammevilkårene er gitt i Lov om film og videogram som i tillegg til å gi kommunene konsesjonsmyndighet, også fastsetter en avgift på 2,5 prosent av billettinntektene på kino og kr. 3,50 pr. omsatt videogram til inntekt for Norsk kino- og filmfond som administreres av FILM&KINO. Avgiften går til støttetiltak for film, kino og video og er nærmere foreskrevet i forskriftene til Lov om film og videogram. Den norske kinopolitikken ble gjennomgått av det såkalte Kinopolitikkutvalget som avga sin innstilling til Kulturdepartementet ved utgangen av 2000 (Kino i en ny tid. Kommers og kultur. NOU 2001:5). Innstillingen er ennå ikke behandlet, men antas å bli drøftet i Kulturmeldingen som etter planen skal komme før sommeren i år. Kinopolitikkutvalget mener vi fortsatt bør ha en kinopolitikk med en nasjonal forankring, mens ansvaret for utøvelsen bør ligge i kommunene. Utvalget begrunner dette med at det er kommunene som er ansvarlig for den lokale kulturpolitikken som kinoene er en del av, enten kinoen er kommunal eller privat. Utvalget peker på at vi stort sett har et godt fungerende film-, kino- og videomarked. Utvalget legger imidlertid til grunn at markedet alene ikke er i stand til å ivareta de målene som er fastsatt i den lokale og nasjonale kinopolitikken, verken når det gjelder utbredelse, tilgjengelighet for ulike kinogrupper eller bredde i repertoaret. 1
Det er her de største utfordringene ligger i perioden som kommer, både for kommunene og for FILM&KINO som organisasjon. Den statlige filmpolitikken har nylig vært gjennom en større omorganisering og nysatsing som har som mål å øke både antallet og kvaliteten på norske filmer. Flere av de siste regjeringene har satset bevisst på film og det nyetablerte Norsk filmfond har en målsetning om å få besøket på norske filmer opp i 20 prosent, noe som vil kunne styrke driften av norske kinoer. 1.3 De politiske utfordringene Norge skiller seg lite fra andre land når det gjelder de politiske målene for film og kino. De fleste europeiske land har støtteordninger eller reguleringer som skal ivareta den nasjonale filmen og bidra til å gi til landets innbyggere et bredt og godt filmtilbud. Det som er særskilt for Norge, er at vi som en følge av det kommunale eierskapet har en arbeidsdeling mellom statlig og kommunalt nivå som sier at staten tar ansvar for produksjon av film, mens kommunene tar ansvar for distribusjon og visning av film på kino og video. Til støtte for sitt arbeid har kommunene fått avgiften til Norsk- kino og filmfond, som staten gjennom Lov om film og videogram har latt kommunenes medlemsorganisasjon, FILM&KINO, administrere. Kinopolitikkutvalget går inn for at denne ordningen skal videreføres. Men utvalget understreker at det betinger at kommunene opprettholder sitt engasjement innen kinodrift og kinopolitikk. Den kommunale kinopolitikken, i den grad man kan snakke om en enhetlig kommunal politikk, har de senere år vært preget av at norske kommuner har fått mange nye oppgaver som legger sterkt press på økonomien. I noen grad har dette tatt både oppmerksomhet og budsjettmidler fra kultur- og kinosektoren. Mange kommuner ser seg nødt til å konsentrere aktiviteten om lovpålagte oppgaver og vurderer om ikke-lovpålagte oppgaver kan overlates til andre. Noen ser seg også nødt til å foreta nedskjæringer, selv om dette går ut over tilbudet til publikum. For kinobransjen har dette fått følger i form av nedleggelse, privatisering og manglende investeringer. Det er bare et fåtall av de største kinoene som går med overskudd. De aller fleste må ha tilskudd eller underskuddsdekning fra kommunen. Noen kommuner har funnet en alternativ løsning ved å overlate kinodriften til private. Men dette betinger at driften går noenlunde i balanse, om da ikke kommunen velger å gi de private driverne årlig driftsstøtte. Det er de siste årene lagt ned mer enn ti kinoer årlig. Stramme kommunebudsjett og store kinounderskudd har også ført til manglende investeringer og nysatsinger. Interessen for å overta eller kjøpe seg inn i kommunale kinoer har heller ikke vært så stor som ventet. Samtidig har de private investeringene vært mindre enn forventet. Generelt kan man derfor si at kinobransjen også i årene fremover vil være avhengig av den kommunale evnen og viljen til å ivareta kinotilbudet, enten dette er kommunalt eller overlatt til private. Men kinopolitikken er ikke bare et spørsmål om økonomi. Gjennom konsesjonsreglene og gjennom de støtteordninger som administreres av FILM&KINO har kommunene 2
virkemidler som de aktivt kan bruke for å gi innbyggerne et best mulig filmtilbud, enten dette skjer på kino eller gjennom videoforretningene. Dette betinger imidlertid at kommunene tar film- og kinospørsmålene alvorlig, og ikke overlater disse til markedskreftene alene. 1.4 De faglige utfordringene i Kinobransjen De faglige utfordringene i kinobransjen knytter seg både til økonomi og eierskap. Men her ligger det samtidig mulige gevinster i form av samarbeid, kjededrift og strukturell nytenkning. Norge hadde ved utgangen av 2002 232 kinoer, 145 kommunale og 87 private. Besøkstallene har siden midten av nittitallet vært stabile og svakt økende, med en foreløpig topp i 2001 med 12,5 millioner besøkende. Billettinntektene har økt mer enn besøket. Antallet kinoer har vært synkende. Norge har ikke tatt del i den markedsutviklingen man har sett i store deler av Europa, noe som antagelig skyldes manglende investeringer i nybygg, samtidig som produksjonen av nasjonale filmer har vært lav. De største endringene de siste årene har funnet sted innen organisering og eierskap. Langt på vei er nå de største kinoene organisert som aksjeselskap eller kommunale foretak. Men eierskifte og omorganisering har tatt lenger tid og kommet senere enn antatt for få år tilbake. Det er nok likevel her vi vil se de største forandringene i planperioden. Det som hittil har skjedd, er at flere kommuner, som Stavanger/Sandnes, Drammen og Skien har solgt ut deler av aksjene i kinoselskapet til private. Oslo og Trondheim har arbeidet med tilsvarende delsalg uten at de er kommet til enighet med nye eiere. Både i Oslo og Trondheim er derfor salget foreløpig lagt på is. Andre kommuner har sluttet seg til Norsk Kinodrift som eies (i hovedsak) av Bergen kino og Trondheim kino og driver kinoer i kommuner som Halden, Sarpsborg, Askim, Mysen, Rakkestad, Eidsvoll og Alta. Flere kommuner har vedtatt eller vurderer å slutte seg til. Av private selskaper har det norskeide selskapet Kino 1 markert seg i markedet med kinoer i Sandvika og Arendal, foruten medeierskap i Stavanger/Sandnes, der det nå er byggeplaner, og i Skien. Selskapet har også inngått avtale om å bygge kino i Horten. Svenskeide SF Kino som eier Brygga kino i Tønsberg er i ferd med å konkretisere byggeplaner i Skedsmo og det danske selskapet Nordisk Film Biografer har sammen med kommunen åpnet ny kino i Drammen. Selskapet Møllebyen kino har bygget ny kino i Moss og overtatt kinodriften i Ås. Selskapet skal også bygge kino i Asker, mens Olav Thon-gruppen bygger kino på Ski og Kilden kino planlegger nybygg i Tønsberg. Flere kommunale kinoer har også utvidet. Fredrikstad kino tok i bruk nytt kinoanlegg i 2002 og Bergen og Tromsø har påbegynt sine nybygg. I Suldal, Kvinnherad og Surnadal er det bygget nye kulturhus med kino. Det er mange planer på gang og store endringer underveis både i det norske kinomarkedet og i eierstruktur. Men fortsatt er langt den største andelen av store og mellomstore kinoer i kommunalt eie. Av kinoer med besøk over 35 000, er det totalt 51, hvorav det er 42 kommunale og 9 private. Bare blant de aller minste kinoene, er det et flertall av private. 3
Disse er stort sett dugnadsdrevne og mange av dem har i tillegg kommunal støtte. Det betyr at en betydelig del av utfordringene i kinobransjen også i årene fremover vil være knyttet til kommuneøkonomi og kommunal innsatsvilje. Derfor er det viktig at kommunene har en bevisst kinopolitisk holdning og tar i bruk de virkemidler kommunen har. Dette gjelder ikke bare eierskap og bruk av konsesjonsregler. Også Plan- og bygningsloven er et viktig virkemiddel i kinopolitikken. Norske kommuner har tradisjonelt bygget sine kinoer i sentrum og dermed også gitt dem en viktig rolle som møtested og kulturformidler. Det har de senere år vært en utvikling i Europa, mot å anlegge store bilbaserte kino- og underholdningskomplekser utenfor de store byene. Dette er med på å utarme bysentrene og bidrar til forsøpling og kriminalitet. Også for utviklingen av kommunens kulturpolitikk er kinoens plassering av betydning. Den norske kinomodellen har nettopp hatt sin styrke i at kinoen har samhandlet med andre kommunale tilbud, som bibliotek, skoler og barnehager. I mange kommuner ligger for eksempel kino og bibliotek i samme bygg og kan trekke veksler på hverandre. Det er viktig at det kulturelle samarbeidet fortsetter, enten kommunen velger å ha privat eller kommunal kino. Men da blir det også viktig å sørge for at kinoen inngår i en naturlig sentrumsplan med nærhet til andre kulturinstitusjoner. 1.4.1 De offentlige rammevilkårene Kinoene i Norge kommer gunstig ut, jamført med kinoene i mange andre europeiske og nordiske land. Kinobilletter er fritatt for moms og den bransjeinterne avgiften er lav (2.5 prosent). Til sammenligning kan nevnes at kinoene i Sverige betaler 10 prosent i avgift til Svensk Filminstitutt og en kulturmoms på 6 prosent. Kinoene i Danmark betaler full moms på 23 prosent. De gunstige norske rammevilkårene har vært begrunnet i det politiske ønsket om å opprettholde et godt kinotilbud over hele landet. Norske kinoer har i tillegg hatt en særskilt filmleieavtale som inngås mellom Norske Filmbyråers Forening og FILM&KINO. Avtalen fastsetter prisen på film ut fra kinoens størrelse. Avtalen som er en fastprisavtale, strider mot Konkurranseloven og er avhengig av dispensasjon. Dispensasjon har etter anke vært gitt av to på hverandre følgende regjeringer. Avtalen ble imidlertid i 2001 av Oslo Kinematografer klaget inn for EFTAs konkurranseorgan ESA, som i desember samme år, varslet at det vil bli reist sak mot FILM&KINO og Norske Filmbyråers Forening. Sannsynligheten er stor for at ESA vil finne at den norske filmleieavtalen strider mot EØS-avtalen og må opphøre. Et bortfall av filmleieavtalen vil være alvorlig for norske kinoer. Det gjennomsnittlige filmleienivået i våre naboland og det øvrige Europa, er høyere enn i Norge. Uten en avtale vil norske kinoer ikke bare måtte regne med å betale høyere avgift, de mindre kinoene kan også komme til å få større vanskeligheter med å skaffe seg film. Arbeidet med å forhandle vilkår for hver enkelt film, vil dessuten bli tidkrevende og omfattende, særlig for kinoer som har små personalressurser. Styret i FILM&KINO har derfor besluttet å søke ESA om å få etablere en standard innkjøpsavtale som forhandles med hvert enkelt byrå til erstatning for filmleieavtalen, dersom ESA kommer til at denne strider mot EØS-avtalen og må opphøre. Det er søkt om å få etablere slike innkjøpsavtaler for kinoer opp til 200.000 besøk i året, siden ESA har signalisert at det er vanskelig å godta avtaler for de større kinoene. 4
Uansett utfall i ESA, vil kinoenes viktigste virkemiddel i tiden fremover, være ulike former for kjedesamarbeid, enten gjennom selskapsdannelse eller gjennom kontraktsfestet samarbeid mellom flere selvstendige kinoer. FILM&KINOs S-kinoprosjekt er spesielt rettet mot å kunne bistå mindre kinoer med programmering og lette deres situasjon. 1.4.2 Kinoøkonomien De aller fleste kinoer har en presset økonomi. De største kinoene går med overskudd, men også her har vi sett at eierne forventer større inntekter enn kinoene har gitt. Mange av de mellomstore kinoene har til dels hatt store underskudd de siste årene og de minste kinoene sliter med å overleve. Bare de to siste årene er det lagt ned 26 kinoer her i landet. En endring i rammevilkårene, som bortfall av filmleieavtalen eller innføring av moms, vil gjøre situasjonen enda vanskeligere. Kinoene kan møte en slik situasjon med økte billettpriser, reduksjon av utgifter og økte inntekter på annet salg. Når det gjelder billettprisene, er det hentet ut ganske mye de siste årene, så det er i øyeblikket lite å gå på. På salg av reklame har antagelig også de fleste kinoer hentet ut det en avtale kan gi dem. Men mange kinoer kan fortsatt øke sine inntekter ved å selge mer av andre produkter som sjokolade, mineralvann og popkorn. Også når det gjelder organisering er det noe å hente, blant annet gjennom kjedearbeid. Den tradisjonelle norske modellen med hver kino organisert i eget selskap er kostnads- og personellkrevende. 1.4.3 Filmtilgangen Importen av film til Norge har de senere årene vært relativt stabil og må kunne karakteriseres som tilfredsstillende, selv om det alltid er en og annen film man gjerne skulle sett importert som ikke kommer til landet. Filmtilgangen på den enkelte kino avhenger av kinoenes størrelse. De største kinoene får tilgang på de filmer som importeres, mens de minste kinoene har problemer med å få aktuelle filmer mens de fortsatt er ferske. Et bortfall av filmleieavtalen, vil gjøre situasjonen enda vanskeligere, dersom ikke FILM&KINO lykkes med å få i stand alternative innkjøpsavtaler. Realiteten er at de minste kinoene spiller inn så lite pr. besøk, at det knapt lønner seg for filmbyråene å holde dem med film. Også her kan kjedesamarbeid bedre den enkelte kinos situasjon, og FILM&KINOs støtteordninger som S-film og rikslansering vil være av stor betydning. Import av film til Norge, er i særlig grad avhengig av Oslo-markedet. Det gjenstår å se hvilke endringer som eventuelt skjer med Oslo Kinematografer og hva det vil få av betydning for importen. Oslomarkedet har i øyeblikket for få lerreter. Dersom det legges ned flere kinoer slik det er varslet, uten at det opprettes nye, vil det gjøre det vanskeligere å få satt opp filmer i Oslo, noe som vil få konsekvenser for importen og dermed også for kinoene i resten av landet. 5
1.4.4 Den tekniske utvikling Det har lenge vært spørsmål om når overgangen til elektroniske kinovisninger kommer. Svaret er fortsatt ikke gitt. Teknisk sett, finnes det løsninger som er ansett for å ha tilstrekklig kvalitet. I øyeblikket arbeides det for å skape enighet om et felles format. De store studioselskapene i USA har satt ned et eget utvalg for å se på dette. I praksis pågår det et kappløp mellom de store teknologiske selskapene for å komme med den endelige løsningen. De sikkerhetsmessige og økonomiske spørsmålene er fortsatt uløste, selv om det også her arbeides for å finne løsninger. De mest optimistiske spår avklaringer i løpet av 2004-2005. For norske kinoer vil den største utfordringen ved overgangen til digitale visninger, ligge i investeringene. Med de krav til utstyrskvalitet som nå synes å bli krevd fra filmselskapenes side, kan investeringene raskt løpe opp i 1-11/2 million kroner pr. sal. Det foregår imidlertid et arbeid innen EU der blant annet det svenske filminstituttet har stått sentralt, for å få aksept for et slags to-kvalitets system, der de mindre kinoene kan nøye seg med et enklere og billigere utstyr. Det er tvilsomt om elektroniske kinovisninger vil komme i noe omfang i løpet av planperioden. 1.5 Utfordringene for FILM&KINO FILM&KINO vil i handlingsplanperioden stå overfor store utfordringer, både politisk og faglig. 1.5.1 De politiske utfordringene FILM&KINO vil møte sine største utfordringer som medlemsorganisasjon i en situasjon der stadig flere av medlemmene overlater sine kinoer til andre. Tradisjonelt har eierskap til kinoen og medlemskap i FILM&KINO vært to sider av samme sak. Vi ser da også at de kommuner som har meldt seg ut de senere årene, er små kommuner som har lagt ned kinodriften og som ikke lenger føler at FILM&KINOs tilbud er relevant for dem. Tilsvarende vil også andre kommuner finne det relevant å vurdere om det er verdt å betale for å opprettholde medlemskapet i FILM&KINO, når kinodriften overlates til private. Reelt sett er det stor forskjell på situasjonen for en kommune som ikke har kino og en kommune som har kino, enten den er privat eller ikke. Men to forhold gjør det vanskelig for FILM&KINO å vinne frem med slik argumentasjon. Lov om film og videogram som pålegger kinoene (og videobransjen) å svare avgift til Norsk- kino og filmfond, fastsetter de formålene avgiften skal gå til og krever samtidig at avgiftssvarende parter skal representeres i fondets styrende organer. FILM&KINO har derfor i sin administrasjon av fondet, lagt seg på en fortolkning som sier at alle som svarer avgift også har rett til å benytte seg av de støttetiltak som finansieres av avgiften. Det vil si at alle kinoer, enten de er private eller kommunale, kan benytte seg av organisasjonens tjenester. FILM&KINO har også, gjennom den omlegging av 6
organisasjonens styringssystem som er skjedd for å tilpasse seg en ny situasjon der flere kommuner privatiserer sine kinoer, åpnet for at disse private kinoene som avgiftssvarende parter, får egen representasjon i landsmøtet. Følgelig vil mange mene, at kinoen får det den har behov for fra FILM&KINO enten kommunen er medlem eller ikke. Men dette er ikke tilstrekkelig. Hele den norske kinopolitikken er avhengig av at kommunene tar politisk ansvar, både for kinodriften i egen kommune, gjennom konsesjonssystemet, og for styringen av kinopolitikken gjennom FILM&KINO og avgiften i Norsk kino- og filmfond. Både avgiften til Norsk kino- og filmfond og konsesjonssystemet har som formål å opprettholde et bredt og godt filmtilbud over hele landet. Når styringen av disse er lagt til kommunene, er det fordi man både i 1913 da den første Kinoloven kom, og i 1987 da Lov om film og videogram kom, mente kommunen var det politiske nivå som hadde størst forutsetning for å styre kinopolitikken og senere også videopolitikken og ivareta egne innbyggernes interesser på området. Filmsensuren ble derimot lagt sentralt, fordi det her var viktig å innføre likhet for loven, uansett i hvilken del av landet filmen skulle vises. Dersom kommunene ikke tar sin del av ansvaret, for eksempel ved at kommunene overlater all styring av kinopolitikken til private selskaper, foreligger det ikke lenger noe grunnlag for den todeling av kinopolitikken mellom stat og kommune som man har hatt. Følgelig er det heller ingen grunn til at kommunene skal sitte med styringen av statlige avgiftsmidler (j.fr. Kinopolitikkutvalget s. 106-109). Også konsesjonslovgivningen, som blir enda viktigere for kommunene dersom de velger å privatisere sin kino, er satt under press. Resultatet kan derfor bli at kommunene i løpet av få år risikerer å sitte uten virkemidler til å styre det lokale film- og kinotilbudet og dermed også å sitte uten virkemidler i en av den lokale kulturpolitikkens viktigste saker. I så fall vil markedet ha erstattet kulturpolitikken. FILM&KINOs store utfordring blir derfor å skape politisk forståelse for at det som kan synes som en grei løsning på kort sikt, å overlate styringen av kinotilbudet til nye eiere og melde seg ut av FILM&KINO, kan få omfattende langsiktige konsekvenser. Like viktig er det å skape forståelse for, at de rammevilkår som kinoene i fremtiden får, enten disse er lokale eller private, i noen grad vil avhenge av de organisasjoner bransjen har som sine talsmenn. Det som da er avgjørende, er den politiske styrke FILM&KINO har som medlemsorganisasjon. Styret i FILM&KINO har igangsatt arbeidet med en egen strategi- og kommunikasjonsplan. Planen har som utgangspunkt å bedre samarbeidet mellom medlemskommunene og organisasjonen og finne nye kanaler til de kommunale kulturpolitikere. Planen tar også sikte på å styrke samhandlingen med sentrale myndigheter og sikre at kommunenes, kinoenes og videobransjens interesser blir ivaretatt. 1.5.2 Rammevilkårene og de faglige utfordringene Kinoenes rammevilkår er selvfølgelig i det alt vesentlige gitt av markedet. Men takket være den kommunale styringen av kinopolitikken og det kommunale eierskapet, har norske kinoer som nevnt hatt rammevilkår som langt overgår det man finner i våre naboland. I all hovedsak har norske kinoer vært begunstiget på fire områder: 7
- Økonomisk, gjennom billig husleie, energi og/eller tjenester som er regnskapsført på andre kommunale budsjett - Gjennom en fast, kollektiv filmleieavtale som har gitt gunstige priser og stabile filmleveranser - Gjennom momsfritak - Gjennom støtteordninger finansiert med statlige avgifter, der en større andel kommer fra avgifter på video enn fra avgift på kinobilletter (Norsk kino- og filmfond) Alle disse rammevilkårene er i øyeblikket usikre. De fleste kommuner har fått en økonomisk situasjon, som gjør at de pålegger kinoene å bære større andel av egne utgifter selv. Den kollektive filmleieavtalen er under vurdering i ESA, og kan falle bort i løpet av året. Filmbransjen argumenterer i øyeblikket sterkt for å få moms. Enkelte kinokjeder som ønsker å etablere seg i markedet og redusere investeringene, gjør det samme. Støtteordningene gjennom Norsk kino- og filmfond er, som tidligere omtalt, avhengig av den politiske todelingen mellom stat og kommune og av at kommunene tar sin del av ansvaret. På alle disse områdene har FILM&KINO viktige utfordringer og oppgaver, dels som medlemsorganisasjon og dels gjennom Norsk kino- og filmfond: - For å bedre kinoenes økonomisk situasjon, kan FILM&KINO bidra med kompetansehevning, kurs og seminarer og direkte rådgivning med sikte på å redusere utgiftene og styrke inntektene. Landsomfattende kampanjer og markedsføringstiltak vil også være viktig. - Filmleiesaken må følges opp overfor ESA og hjemlige myndigheter og eventuelle nye innkjøpsavtaler må fremforhandles. Samtidig må alternative strategier for kinoene utarbeides, blant annet gjennom iverksettelse av samarbeidstiltak og kjededrift. - Momsfritak er fortsatt viktig for kinoene og FILM&KINO vil opprettholde sin dokumentasjon og argumentasjon overfor myndighetene - Midlene i Norsk kino- og filmfond gjør det mulig både å opprettholde viktige støtteordninger og å sette inn midler i spesielle prosjekter, der man ser at det er nødvendig. FILM&KINO vil arbeide for at ordningen opprettholdes. For øvrig vises til Handlingsplanens faglige del (Kap. 3). 1.6 Utfordringene i videobransjen I videobransjen opplever man nå at det nye videoformatet DVD er i ferd med å overta en stadig større del av markedet. Av kjøpefilm ble det i 2002 omsatt for 345 millioner kroner av DVD og 202 millioner av VHS-kassetter fra distributør til forretning. Av leiefilm ble det tilsvarende omsatt for 56,5 millioner kroner på DVD og 110 millioner på VHS. Det betyr at bransjen har hatt et nytt år med omsetningsrekord, denne gang med en omsetningsøkning på hele 92 prosent. Økningen skyldes at filmene nå kommer i to format, og at gamle titler som allerede er solgt i VHS kan utgis på ny i DVD-format. På kort sikt betyr dette at bransjen som sådan kan regne med betydelig omsetning i et par - tre år fremover, inntil DVD-formatet har overtatt det meste av omsetningen. På noe lengre sikt betyr det en strukturell endring, fordi forbrukerne i større grad synes å kjøpe DVD, enn VHS. En overgang til DVD betyr følgelig at flere forbrukere går over fra å leie video 8
til å kjøpe, og at mer av markedet vil forskyve seg fra den tradisjonelle faghandelen til utsalgssteder som har video som tilleggsvare. En slik utvikling vil samtidig gjøre filmen til ren handelsvare i større grad en i dag. Utfordringen både for bransjen, for kommunene som konsesjonsgiver og for FILM&KINO vil være å opprettholde den faglige kvaliteten og det brede tilbudet til publikum. Det er selvfølgelig ikke mulig å tenke seg at enhver bensinstasjon eller kiosk som selger video, skal ha et bredt utvalg av titler i alle sjangre eller ha personale som kan veilede et filmsøkende publikum. Desto viktigere blir det å styrke faghandelen. FILM&KINO har i inneværende periode iverksatt et utviklingsprosjekt for videobransjen, som blant annet skal ivareta filmen som kjerneprodukt og videoforretningen som kulturformidler. Prosjektet vil bli videreført og styrket. 2. Mål for FILM&KINO Overordnet mål: FILM&KINOs mål er å sikre en kulturpolitikk som muliggjør et bredt repertoar på kinoer over hele landet og tilrettelegge for et godt tilbud i videoforretningene, slik at folk uansett alder og bosted kan finne en film av interesse. Som ledd i en slik kulturpolitikk, er det nødvendig å sikre at så vel kinoen som videoforretningen drives rasjonelt og profesjonelt og har tilgang til film i alle sjangre, samtidig som kompetansenivået i bransjen er høyt og informasjonstilgangen god. Delmål 1: Bredt filmrepertoar FILM&KINO skal sikre kinoer og videoforretninger et bredt filmrepertoar med et mangfold av kunstnerisk verdifull film for alle aldersgrupper. Videre skal FILM&KINO bidra til å øke de populære filmenes utbredelse og omløpshastighet på små og mellomstore kinoer, støtte utbredelsen av film gjennom filmfestivaler og andre arrangementer og støtte kinoenes tiltak ved lansering av norske filmer, spesielt lansering av norske barnefilmer. Delmål 2: Utvikling av kino- og videobransjen FILM&KINO skal dekke bransjens og kommunenes behov for råd og veiledning i faglige spørsmål og bidra til fornyelse og videreutvikling av kino- og videobransjen. FILM&KINO skal heve kompetansenivået i bransjen og styrke og videreutvikle organisasjonens egen kompetanse. Delmål 3: Informasjon og samfunnskontakt FILM&KINO skal heve kunnskapsnivået hos myndigheter og opinion og sikre gjennomslag for viktige saker for film-, kino- og videobransjen. FILM&KINO skal være kommunenes organ for å gjennomføre film-, kino og videopolitiske tiltak, og skal sørge for å holde bransje, myndigheter og opinion gjensidig informert. 9
3. Mål og virkemidler for de enkelte fagområder I denne del av planen gjennomgås de virkemidler FILM&KINO har for å realisere målene. Virkemidlene er her sett i forhold til det enkelte delmål og gruppert etter tema. De økonomiske rammene er gitt i budsjettene for 2004-2007. Mål og virkemidler for tidsskriftet Film & Kino og Bygdekinoen følger i senere kapitler. 3.1 Bredt filmrepertoar Mål FILM&KINO skal sikre kinoer og videoforretninger et bredt filmrepertoar med et mangfold av kunstnerisk verdifull film for alle aldersgrupper. Videre skal FILM&KINO bidra til å øke de populære filmenes utbredelse og omløpshastighet på små og mellomstore kinoer, støtte utbredelse av film gjennom filmfestivaler og andre arrangementer og støtte kinoenes tiltak ved lansering av norske filmer, spesielt lansering av norske barnefilmer. Virkemidler Kvalitetsfilm Bruke garantiordningen for kvalitetsfilm og importstøtteordningen STERK FILM for å sikre import og markedsføring av og fokus på kunstnerisk verdifull film. Støtte lokale kampanjer, festivaler, filmklubbseminarer og andre arrangementer som har som mål å markedsføre kvalitetsfilmen. Støtte samkjørte ringer av kinoer som ønsker å utvide bruken av kvalitetsfilm i sitt repertoar (kvalitetsfilmringer). Barnefilm Bruke garantiordningen for barnefilm for å sikre import av filmer for barn og unge. Støtte versjonering av utenlandske filmer til norsk for å gjøre barnefilmene mest mulig tilgjengelig for barn under 10 år. Yte støtte til norskspråklig barnefilm. Støtte lokale kampanjer, festivaler, kurs, filmverksteder og andre arrangementer for å markedsføre barnefilm og kinoopplevelse overfor barn og unge. Styrke kinoenes grunnlag for å gi informasjon om film til barn og unge. Arrangere barnefilmfest under Den norske filmfestivalen i Haugesund og støtte andre norske barnefilmfestivaler Videreføre samarbeidet med distributører og Norsk filminstitutt om barnefilmimport og filmtiltak, særlig for den yngste aldersgruppen av barn. Støtte og stimulere nasjonale og lokale skolekinotiltak. Arbeide for å øke bruken av film i undervisningen. Vurdere å etablere internettsider om film og kino for barn (for eksempel som en barnekinoklubb) 10
Tilskudd kopier og kampanjer (Rikslansering og Minilansering) Støtte og fordele ekstra filmkopier gjennom rikslanseringsordningen for å øke de populære filmenes utbredelse og omløpshastighet og sikre små kinoer enkelte premierer. Bruke rikslanseringskopier aktivt opp mot landsdekkende kampanjer. Støtte utbredelsen og omløpshastigheten på kunstnerisk verdifulle filmer med ekstra filmkopier gjennom minilanseringsordningen. Video Videreføre utgivelse og markedsføring av S-film (kvalitetsfilm og barnefilm) på video i samarbeid med norske videoimportører og -distributører. Videreføre samarbeidet med Norsk filminstitutt om utgivelsen av norske kortfilmer og nordiske og internasjonale barnefilmer og kvalitetsfilmer. Gi bred filminformasjon til bransjen gjennom bladet Release i samarbeid med NVHF. Lansere rett-på-video filmer under norske filmfestivaler. Filmfestivaler og lokale arrangementer Støtte filmfestivaler, lokale kampanjer og arrangementer med økonomiske tilskudd, kompetanse, arbeidskraft og/eller informasjon og synliggjøring. I særlig grad bistå ved arrangering og avvikling av Den norske filmfestivalen i Haugesund, Videofestivalen og Tromsø internasjonale filmfestival. 3.2 Utvikling av kino- og videobransjen Mål FILM&KINO skal dekke bransjens og kommunenes behov for råd og veiledning i faglige spørsmål, og bidra til fornyelse og videreutvikling av kino- og videobransjen. FILM&KINO skal heve kompetansenivået i bransjen og styrke og videreutvikle organisasjonens egen kompetanse. Virkemidler Rådgiving FILM&KINO skal gi råd og konsulentbistand på individuell og generell basis til kommuner, kino- og videobransjen. Kommunene Tilby rådgivning i spørsmål om konsesjon og kinodrift. Tilby rådgivning og kompetanse i spørsmål som angår sentrale myndigheter. Tilby rådgivning i organisatoriske spørsmål, kinosamarbeid, konkurranseutsetting og spørsmål av politisk karakter. Tilby rådgivning i forbindelse med nybygg og opprusting av kinoanlegg. 11
Kinoene Gi råd om utforming, service og vedlikehold av teknisk utstyr og tekniske løsninger i forbindelse med nybygging og ombygging. Være bindeledd mellom leverandører og kinoer der dette er hensiktsmessig. Gi råd innen strategi, utvikling, kinosamarbeid, konkurranseutsetting, alternative inntektsområder og markedsføring. Gi veiledning om kvalitetsfilm, barnefilm og skolekinotiltak. Videobransjen Være bindeledd mellom VFK, videobransjen og offentlige myndigheter. Gi råd og veiledning i forbindelse med spredning av kvalitetsfilm ut til publikum. Bistå videobransjen med informasjon og veiledning om den teknologiske utviklingen. Kompetanseheving og opplæring Tilby seminarer for kommunene om viktige tema og rammevilkår for kino- og videobransjen, og skape en møteplass for kommunepolitikere og kulturmedarbeidere. Tilby grunnkurs for nyansatte kinosjefer og kinoansatte med ansvar for programmering, drift og markedsføring. Tilby temakurs én gang i året for kinosjefer og andre ansatte på kinoene (om for eksempel publikum, markedsføring, utvikling i bransjen). Arrangere filmtreff, kick-off og seminarer for kino- og videobransjen for å informere om filmer som kommer, bransjenyheter m.m. Tilby kurs for kinomaskinistaspiranter og følge opp sensorer for kinomaskinistsertifikat. Arrangere videokurs, konferanser og seminarer. Gi stipend og støtte til studiereiser til kino- og videobransjen for deltakelse på filmfestivaler, konferanser og andre faglige arrangementer. Kampanjer og publikumstilbud Initiere og gjennomføre landsomfattende kampanjer som Den store kinodagen, Sommerkinokampanjen og Videodagene. Utvikle materiellmaler for andre kampanjeperioder og publikumstilbud slik at disse kan brukes av kinoene etter behov. Støtte lokale kvalitetsfilm- og barnefilmkampanjer. Bransjetiltak Initiere/bidra til bransjetiltak, prosjekter og samarbeidsfora som gir ny kunnskap og utvikling i kino- og videobransjen. Støtte prosjekter hos kinoer og videobutikker som forsøker å tenke nytt innen forskjellige samarbeidsformer, alternative inntektsområder, effektivisering, kompetanseutvikling, teknikk, design, markedsføring o.a. Bidra til andre gode bransjeordninger og bistå med forhandlingsråd og/eller forslag til standardavtaler innenfor enkelte områder der kinoene selv inngår lokale avtaler. Bidra til videreutvikling av IT-verktøy for kino- og videobransjen. Støtte bransjeforbund og filmklubber. 12
Fremtidig overgang til digital visning Følge med på hva som skjer internasjonalt innen digital visning og videreformidle dette nasjonalt. Videreføre arbeidet i den norske E-kinogruppen, og fremme kinobransjens synspunkter gjennom internasjonale fora. Gi råd til kinoer og andre ved behov. Gi råd og støtte til prosjekter som fremmer samarbeid og tilleggsbruk av digitalt fremvisningsutstyr ved konferanser etc. Etablere låne- og/eller støtteordninger for kinoene med tanke på fremtidig overgang til digital visning. Evt. bortfall av filmleieavtalen Etablere innkjøpsavtaler som alternativ til filmleieavtalen. Støtte og gi råd til kinoer som forhandler alene eller i mindre grupper. Bidra til kinosamarbeid og kjededannelse gjennom informasjon, rådgiving og evt. støttetiltak. Tilby sentralprogrammering/fellesdrift av små kinoer (S-kino prosjektet). Programmering av små kinoer For å imøtekomme en utvikling der små kinoer er nedleggingstruet eller må rasjonalisere driften på grunn av endrede rammevilkår og konkurranseutsatt drift, ble det i 2002 etablert et treårig prosjekt som ser på og tester ut mulighetene for sentralprogrammering og fellesdrift av små kinoer. Prosjektet videreføres innenfor vedtatte rammer. Videoprosjektet For å videreutvikle og markedsføre videobransjens mangfoldige tilbud til publikum, ble det i 2001 vedtatt etablert et toårig videoprosjekt med seks delprosjekter. Prosjektet videreføres som vedtatt i 2003. I tillegg er det planer om å videreføre prosjektet i ytterligere to år; til og med 2005. Fullstendige planer og søknad om økonomisk støtte er inntatt i landsmøtedokumentet for 2003. 3.3 Informasjon og samfunnskontakt Mål FILM&KINO skal heve kunnskapsnivået hos myndigheter og opinion, og sikre gjennomslag for viktige spørsmål for bransjen. FILM&KINO skal være kommunenes organ for å gjennomføre film-, kino- og videopolitiske tiltak, og skal sørge for å holde bransje, myndigheter og opinion gjensidig informert. 13
Virkemidler Holde jevnlig kontakt med Storting og departementer, fylkesmyndigheter, kommuner og organisasjoner om aktuelle spørsmål. Utvikle nye kanaler for å bedre kontakten med kommunenes kulturpolitikere og administrative ledelse. Være aktiv i media for å skape forståelse for bransjens synspunkter og synliggjøre organisasjonen. Informere gjennom rundskriv og tilgjengelige informasjonskanaler. Informere via bransjearrangementer som filmtreff og kick-off. Benytte egne informasjonskanaler som FILM&KINOs internettsider, FILM&KINO-nytt, tidsskriftet Film & Kino og Filmfokus for spredning av informasjon til bransje og publikum. Utgi egne publikasjoner om aktuelle film-, kino- og videospørsmål. Utgi katalog over alle tilgjengelige S -filmer på video. Styrke kontakten med landets biblioteker for å informere om området film på video og videodistribusjon. Bistå kino- og videobransjen, Statistisk Sentralbyrå, myndigheter, media, internasjonale organisasjoner o.a. med statistisk informasjon gjennom årboknummeret av tidsskriftet Film & Kino, FILM&KINOs internettsider, FILM&KINO-nytt og videopublikasjoner. 4. Tidsskriftet Film & Kino Hovedmål Tidsskriftet Film & Kino skal som kulturpolitisk og filmpolitisk tidsskrift være blant de fremste i Norge. Film & Kino skal drive saklig og kritisk filminformasjon, og ta vesentlige kinopolitiske saker opp til debatt. Et årlig årboknummer skal fungere som kinobransjens statistiske årbok. 4.1 Film & Kino skal drive saklig og kritisk film- og bransjeinformasjon. Virkemidler Film & Kino skal være tilstede ved de viktigste filmfestivalene i Skandinavia og internasjonalt der informasjon er tilgjengelig. Film & Kino skal gi utdypende omtaler og artikler om vesentlige filmer og oppsummere den totale filmimporten via faste spalter og årboknummeret Film & Kino skal bringe nyheter og utdypende artikler fra film- og kinobransjen 4.2 Film & Kino skal øke antall abonnenter Mål for perioden er 2500 abonnenter. 14
Virkemidler Kampanjer på festivaler Samarbeid med filmklubber, cinematek og andre filmmiljøer Skape synlighet rundt tidsskriftet Generell markedsføring Utvikle web-sidene videre Finne andre kanaler for å nå nye lesere 5. Bygdekinoen Hovedmål Tilby kinodrift med aktuelle filmer av god kvalitet på steder uten fast kino. 5.1 Tilbud om kino Mål Bygdekinoen skal kunne gi tilbud om å vise film på steder uten fast kinodrift. Forestillinger skal ha en kvalitetsmessig standard som er på høyde med de tilbud som gis på andre små kinoer. Virkemidler Alle kommuner skal få et årlig tilbud om visninger fra Bygdekinoen. Bygdekinoen skal ta kontakt med steder og kommuner hvor et fast kinotilbud nedlegges. Bygdekinoen skal være aktiv i forhold til å finne samarbeidspartnere og informere organisasjoner og lokaler hvor det kan ligge til rette for filmvisninger, f. eks i «nye» tettsteder. Utvikle nye konsepter i samarbeid med S-kino. Tilpasse visningsfrekvens til lokalt potensiale. Modernisere maskiner, og utstyr, øke bruken av stasjonært utstyr der dette er tilgjengelig påvirke til bedre vedlikehold, og investeringer på lokalene. 5.2 Filmtilbud Mål Filmene skal være aktuelle og kvalitetsmessig på høyde med det repertoaret som vises på ordinære kinoer. Barn og ungdom skal prioriteres ved valg av film. Virkemidler Premiere på 20 av de best besøkte filmene hvert år. Øke satsningen på egne kopier i samarbeid med S-kino og rikslanseringsordningen. Opprettholde et godt forhold til byråene og skape forståelse for Bygdekinoens driftsform og behov. Vedlikeholde og videreutvikle faglig kompetanse på filmområdet. 15
Effektiv utnytting av kopier slik at de kommer gjennom rutene mens de er aktuelle. Utnytte tilgjengelige kopier gjennom samordning med S-kino og andre kinoer. Første forestilling skal vise film for barn, ungdom eller typiske familiefilmer. Andre forestilling skal rettes mot eldre ungdom/et voksent publikum. Alle nye, aktuelle barnefilmer skal vises. Det samarbeides med lokale arrangører som skole og barnehage om spesielle visninger for barn. Bidra til arrangementer på spillestedene som kan øke interessen for film. 5.3 Besøk Mål Besøket skal øke mer enn gjennomsnittet for andre småkinoer. Kinodrift skal være et prioritert kulturtilbud for publikum og lokale samarbeidspartnere. Virkemidler Skaffe oss kunnskap om informasjonsflyten til publikum gjennom markedsundersøkelser ol. Velge tiltak og informasjonskanaler ut fra dette. Øke kompetansen om kinodrift hos lokale kontakter. Overføre kompetanse mellom spillestedene. Utnytte mulighetene som ligger i ny teknologi til å markedsføre tilbudet. Bruke websider og nyhetsbrev til våre spillesteder for å knytte disse nærmere til oss. Bruke spillestedenes, kinomaskinistenes og kommunenes kunnskaper om stedet til å finne de mest effektive informasjonskanalene. Gi årlige reisestipend til «årets spillested» for å stimulere til egeninnsats. Utvikle IT-verktøy og IT-bruk for å gjøre intern informasjon mellom maskinister, kontoret og spillestedene mer effektiv. 16