Bygdøy allé 19, I og III etg., 0262 Oslo Telefon: 22 43 08 87 - Telefax: 22 43 06 25 FORSIKRINGSSKADENEMNDAS UTTALELSE NR. 2647-30.9.1996 KOMBINERT - Tyveri fra bolig - Brudd på FAL 4-10 - Ikke sannsynliggjort tyveri - FAL 4-14. Sikrede ble den 23.04.94 frastjålet en rekke smykker (verdi kr. 74.300,-) fra sin bolig. Tyveriet ble meldt til selskapet og politiet den 08.06.94. Grunnen til at skaden ble sent meldt var at hun oppdaget tyveriet om kvelden den 23.04.94, og at hun den påfølgende dag skulle på behandlingsreise til Tyrkia i en måned. Selskapet avslår kravet under henvisning til at sikrede, ved ikke å oppgi mulig mistenkts navn (nabo) samt ved ikke å melde skaden før etter ca. seks uker, har brudt sine plikter i henhold til FAL 4-10. FFK påpeker at insigelsen er tapt i henhold til FAL 4-14 da selskapet ikke har underrettet om klageadgangen. Selskapet er enig i dette, men fastholder avslaget, nå under henvisning til at sikrede ikke har sannsynliggjort tyveriskaden. Spørsmål om selskapet har adgang til å fremkomme med nye anførsler etter at påberopelse av FAL 4-10 er tapt i henhold til FAL 4-14. Subsidiært spørsmål om sikrede i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort tyveriskaden. TVISTEBELØP: Kr. 74.300 - egenandel + renter. Sekretariatets redegjørelse: 02.08.1996 SAK 951739 - JM/ueg Saken gjelder UNI Storebrands påberopelse av at tyveriet ikke er sannsynliggjort, etter at det har erkjent at innsigelsen vedrørende brudd på FAL 4-10 er gått tapt på grunn av manglende informasjon om klageadgang jfr. FAL 4-14. Sikrede ble den 23.04.94 frastjålet en rekke smykker (verdi kr. 74.300,-) fra sin bolig. Tyveriet ble meldt til selskapet og politiet den 08.06.94. Grunnen til at skaden ble sent meldt var at hun oppdaget tyveriet om kvelden den 23.04.94, og at hun den påfølgende dag skulle på behandlingsreise til Tyrkia i en måned. I sikredes skademelding er følgende opplyst under punktet: "Hva er skadet og hvorledes oppsto skaden?... Tyveri fra leilighet u/besøk." Selskapet avslår sikredes krav og skriver: "Vi viser til Deres skademelding av 08.06.94 som er innstemplet hos oss 20.06.94. Det fremgår av skademeldingen at tyveriet ble oppdaget 23.04.94, men at det ikke ble meldt til politiet før 08.06.94. Forøvrig gir De ingen opplysninger om hvorledes tyveriet har foregått. I mellomtiden har vi mottatt rapport fra konsulent... som opplyser at De har mistanke til en nabo, men hverken han eller politiet har fått oppgitt hvem dette er.
I henhold til bestemmelsene i 4-10 i Lov om Forsikringsavtaler, kfr. vedlagte fotokopi, er De forpliktet til å gjøre det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller begrense skaden. Ved at De har ventet i ca. seks uker med å melde saken til politiet og oss og i tillegg har unnlatt å oppgi navn og adresse på mistenkte, har De ødelagt mulighetene for mulig oppklaring av saken. På bakgrunn av forannevnte og de mangelfulle opplysningene De gir i skademeldingen som gir oss små muligheter for å kunne vurdere saken, mener vi at De ikke har krav på erstatning i dette tilfellet. Vi beklager at vi derfor ikke kan betale noe for denne skaden, og saken er henlagt hos oss." Selskapet opplyser i denne forbindelse ikke om klageadgangen. Sikrede klager til selskapet og anfører: "I første avsnitt i Deres brev skriver De at tyveriet ble oppdaget 23.04.94, men at det ikke ble meldt politiet før 08.06.94, dette har sin riktighet og sine grunner. Da jeg oppdaget tyveriet 23.04.94, dette var på kvelden ca. kl. 22.00, jeg skulle reise til Tyrkia påfølgende dag skulle dra fra... kl. 7.00 på morningen. Jeg var i Tyrkia en måned, så før jeg kom hjem var det vanskelig å få gjort noe med saken. Tror faktisk det bare var to dager etter hjemkomsten at jeg tok kontakt pr. telefon med kontaktmann hos dere... og framla saken for han og spurte han til råds hva han mente jeg skulle gjøre med saken. Han mente jeg måtte sende inn skademeldingsskjemaet, han tilsendte meg skademeldingsskjemaet påført polisenr., det fulgte ikke med datert følgeskriv så jeg har ingen dato å refere til, men han kan sikkert bekrefte vår samtale. Jeg ga både i samtale med Deres... og politiet opplysning om hvordan jeg trodde dette tyveriet kunne ha foregått, etter å ha tenkt nøye gjennom hvordan noe slik kunne ha foregått i mitt eget hjem med minimalt av bekjente og besøk. Det har sin riktighet at min mistanke går i en bestemt retning, en nabo, men når jeg ikke med 110 % sikkerhet kan bevise dette, er det jo en alvorlig påstand, og i tillegg skal en jo bo i nærheten av hverandre, og med slike beskyldninger vil jo et slikt naboforhold bli uholdbart, det heter at "fred er ei det beste", men i dette tilfellet er vel fred det beste, så jeg avstår fra å nevne navn, som jeg håper Dere forstår med litt velvilje. Dermed heller ingen navn til hverken... eller til politiet, som er nevnt i Deres brev 2. avsnitt. Avsnitt 3. Her skriver De at jeg forplikter til å gjøre det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller begrense skaden. Hva mener De jeg skulle eller kunne gjøre i dette tilfellet? Jeg hadde min smykkekoffert oppbevart på mitt kontor, dette kontor låser jeg separat når jeg hver kveld og når jeg ellers drar ut, jeg har en del verdipapirer og verdier ellers som jeg oppbevarer der. De skriver også at jeg ventet i seks uker med å melde saken til politiet. Jeg oppdaget tyveriet 23.04.94 da jeg skulle legge ned noen av mine smykker som jeg brukte til daglig bruk hjemme, men som jeg syntes var for kostbare til å ta med på utenlandsreise - også dette snakket jeg med... (selskapets representant) om ved nytegning av reiseforsikring. Reiste til Tyrkia 04.04.94 og kom i retur etter en måned, dette kan jeg - 2 -
dokumentere om nødvendig. Det var jo ikke det første jeg tok til med når jeg kom hjem, det var mere viktigere ting jeg måtte prioritere, så egentlig kan jeg vel si, at etter omstendighetene hadde jeg kun 14 dager på meg til å få dette anmeldt. Før jeg reiste fikk jeg ikke tid til å kontrollere hva som var borte, så tiden i Tyrkia var jo delvis spolert bare ved tanken på hva som kunne være borte. Ang. at jeg ikke vil oppgi navn på mistenkte har jeg jo allerede omskrevet. Tror ikke mine grunner for det ikke skulle være så vanskelig å forstå selv for et forsikringsselskap. Hvis De har ment å ha fått for lite opplysninger ang. saken, da kunne De tatt kontakt pr. telefon eller tilskrevet meg, jeg har vært tilgjengelig hver dag siden 08.06.94 da skademeldingen ble avsendt fra meg. I avsnitt 4 i Deres brev gjentar De at mangelfulle opplysninger er gitt, hvis De mener at mangelfulle opplysninger er gitt har det vært meget tid til å innhente disse hos meg personlig, det er jo lang tid mellom 20.06.94, som De mener å ha mottatt min skademelding (av meg datert 08.06.94) og 06.10.94 - altså tre måneder og seks dager. Var av den formening at Deres konsulent... fikk de opplysninger Dere trengte, jeg har ikke sagt meg uvillig til å uttale meg ang. saken. Håper Dere etter mine nye opplysninger ang. reiseperiode m.m. vil vurdere saken på nytt ang. erstatning, i forbindelse med at jeg ikke vil opplyse navn og adresse på mistenkte må vel jeg være berettiget til å få en del av erstatningen for mitt store tap, jeg har jo tyveriforsikring etter det jeg vet." Selskapet fastholder og skriver: "Vi har mottatt Deres brev av 11.10.94 der De opplyser at De ikke kunne melde tyveriet tidligere fordi De skulle reise på ferie den påfølgende dag. Nettopp fordi De skulle være borte i en måned mener vi det er viktig at saken ble meldt umiddelbart, idet De burde forstått at en så lang forsinkelse ville redusere politiets muligheter i vesentlig grad. Det er heller ikke noe i veien for å oppgi hvem man mistenker, all den stund man på denne måten ikke konkret beskylder vedkommende for tyveriet. Vi vil også påstå at det ikke er noe grunnlag for å ta nabohensyn i slike saker. Vi kan heller ikke se at De har sannsynliggjort at tyven(e) har brudt seg inn, så lenge vi fortsatt ikke engang vet hvilken vei de har tatt inn i huset. På bakgrunn av forannevnte finner vi å måtte fastholde at skaden ikke er erstatningsmessig. Vi gjør forøvrig oppmerksom på at De har anledning til å kreve saken nemndsbehandlet i UNI Storebrands klageordning eller via Forbrukernes Forsikringskontor. Klagefristen er seks måneder fra dags dato." Etter dette oppstår en diskusjon mellom sikrede og selskapet, hvoretter sikrede klager til FFK. FFK skriver til selskapet og anfører: - 3 -
"Selskapet har ikke realitetsbehandlet sikredes erstatningkrav og påberoper seg FAL 4-10 i sitt brev av 06.10.94. Brevet er et avslagsbrev, og fremstår som en avslutning av saken fra selskapets side. Selskapet plikter da å informere om adgangen til å kreve nemndsbehandling, jfr. FAL 4-14. Vi kan ikke se at det er gjort. Virkningen av slik forsømmelse fremgår av FAL 4-14, 2. ledd; selskapet mister retten til å påberope seg forholdet. En slik formangel repareres ikke ved at det informeres om adgangen til nemndsbehandling i senere brev, jfr. FSN utt.nr. 1534 smh 1661." Selskapet skriver så: "Vi er enig med FFK i at selskapet har mistet retten til å påberope seg reglene i FAL kap. 4 som avslagsgrunnlag for erstatning. Forholdet er imidlertid etter selskapets mening at det i nærværende sak ikke tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at noe forsikringstilfelle har inntruffet. Det fremgår av saken at forsikringstaker har mistanke til en bestemt person. Etter selskapets syn plikter forsikringstaker å navngi vedkommende slik at selskapet gis mulighet til å ta stilling til om noe forsikringstilfelle har funnet sted." Til dette anfører FFK: "Vi kan ikke se at selskapet skal kunne kreve at forsikringstakeren navngir en mulig mistenkt i sak som denne. Eneste begrunnelse for et slikt krav, måtte være dersom man hadde rimelig grunn til å tro at de stjålne eiendeler på denne måten kunne gjenfinnes. En unnlatelse av dette ville kunne være et forhold som måtte vurderes i lys av FAL 4-10. Denne innsigelse er imidlertid å anse som tapt i og med FAL 4-14. Dette er også erkjent av selskapet i brev av 10.08.95. Slik saken foreligger kan selskapets anførsler bare være begrunnet i at det fra sikredes side er gitt bevisst uriktige opplysninger, jfr. FAL 8-1. Det er selskapet som må sannsynliggjøre at det foreligger svik. FAL 4-14 gjelder tilsvarende. Til illustrasjon vedlegges FSN-uttalelser nr.: 1860, 1762 og 1821. På denne bakgrunn mener vi at selskapet plikter å utbetale erstatning i tråd med forsikringsavtalen." Selskapet påpeker at det er forsikringstaker som må sannsynliggjøre at et forsikringstilfelle har inntruffet, og at i denne saken er et tyveri ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjort. Dette avslagsgrunnlaget står etter selskapets syn på egne ben og innebærer ikke at det fra selskapets side er påstått svik. Selskapet hevder forøvrig at forsikringstaker ved å navngi mistenkte personer vil kunne bidra til å opplyse saken og eventuelt sannsynliggjøre at et forsikringstilfelle er inntruffet. - 4 -
FFK anfører at det i denne saken er problemer med å se hvilke alternativer som foreligger og FFK kan heller ikke se at selskapet anfører noe alternativ til at det foreligger et tyveri. Selskapet anfører så at det er korrekt at selskapet ikke har anført noe alternativ til at det foreligger noe tyveri, hvilket vi fortsatt vil hevde ikke kan kreves. Etter selskapets syn kan forsikringstaker ikke ha noen beskyttelsesverdig interesse i å la være å oppgi navn på den person hun mener har frastjålet henne verdier, i dette tilfellet verdier for i alt kr. 74.300,-. Ved å la være å oppgi navnet på den mistenkte, vil selskapet bl.a. være avskåret fra å kontrollere om det faktisk er inntruffet et forsikringstilfelle etter vilkårene, jfr. det forhold at det ikke er funnet spor etter innbrudd. Nemnda bes etter dette om å ta stilling til om sikrede har krav på erstatning. Av tidligere uttalelser nevnes særlig utt. nr. 1534, 1661, 1762, 1821, 1860 og 2503. Forsikringsskadenemnda bemerker først at den ikke finner at det kan rettes spesielle bebreidelser mot sikrede at hun ikke meldte fra om tyveriet før etter at hun kom hjem fra behandlingsreisen til Tyrkia, omstendighetene tatt i betraktning. Nemnda vil på den annen side ikke utelukke at selskapet kunne ha påberopt seg at sikrede har misligholdt hjelpeplikten etter FAL 4-10. Selskapet har imidlertid erkjent at det ikke overholdt varslingsplikten etter 4-14 og er derfor nå avskåret fra å påberope seg dette, jfr. selskapets brev av 10.08.95. Nemnda kan heller ikke se det annerledes enn at når selskapet i samme brev påberoper seg at det ikke har skjedd noe tyveri, er dette i realiteten en påstand om at sikrede har gitt uriktige opplysninger om skaden, noe som rammes av FAL 8-1. Også i forhold til denne innsigelsen fra selskapets side kan sikrede påberope seg at varslingsplikten etter 4-14 ikke er overholdt. Sikrede har ikke påberopt seg innbrudd, men gitt en forklaring om at tyveriet må ha skjedd i forbindelse med besøk i hjemmet. Nemnda kan ikke se at selskapet har sannsynliggjort at det kan være andre årsaker til at smykkene er blitt borte, og selskapet har ikke bestridt at sikrede har eid disse smykkene. Når selskapet likevel mener at smykketyveriet ikke er sannsynliggjort, er dette etter nemndas mening bare en annen måte å si at sikrede har gitt bevisst uriktige opplysninger. Etter dette gis sikrede medhold, idet som nevnt varslingsplikten i 4-14 ikke er overholdt. Uttalelsen er enstemmig. Ved behandlingen deltok formannen, Engstrøm, Aavatsmark, Thorne Lothe og Øverli. Oslo, den 30.9.1996-5 -
Hans Petter Lundgaard formann FORBRUKERNES FORSIKRINGSKONTOR Jon Einar Martinsen advokatfullmektig - 6 -