Tariffhefte- til inntekstoppgjøret 2008
1 Lederen Lønnsveksten i Norge påvirkes av mange faktorer. Som del av en global økonomi, blir vi stadig mer sårbar for svingninger i internasjonal økonomi og merker effekten av dette. I Norge har vi lang tradisjon for at partene i arbeidslivet, og myndighetene, samarbeider for å ivareta lønnsutvikling, arbeidsplasser og norsk konkurranseevne. Denne nordiske modellen har vist seg robust, også i en globalisert økonomi, og YS vil fortsatt ta det ansvaret vi har for en stabil norsk økonomi. YS organiserer bredt i det norske arbeidslivet, og det er vi stolte av! Men dette gir oss også stor variasjon i krav, forventinger og forutsetninger foran et tariffoppgjør. De ulike sektorene og forbundene er tariffautonome, og slik må det være for å ivareta medlemmene våre innenfor alle sektorer. Utfordringen med dette er å se de overordnede mål og forpliktelser YS skal ivareta. Ved hovedoppgjøret til våren, og også senere oppgjør fram til 2010, vil AFP og tilpasninger av denne til de enkelte avtaleområdene være en del av denne utfordringen. Målet med dette heftet er å gi forbundene og tillitsvalgte en felles plattform når vi går i gang med de inntektspolitiske debattene i forkant av hovedoppgjøret 2008. Vi håper forbundene vil bruke det som et grunnlag for debatt, og ser fram til grundige diskusjoner fram mot neste års oppgjør. Mange utfordringer venter, sett av tid til diskusjoner og kreative prosesser som gjør oss enda bedre til å ivareta medlemmene våre! Med hilsen Tore Eugen Kvalheim.
Inntektspolitisk samarbeid og frontfagsmodellen 2 Lønnsdannelsen er, sammenlignet med de fleste land, velregulert og dominert av de store organisasjonene i arbeidslivet. Begrepet inntektspolitisk samarbeid er velkjent og betyr i korte trekk at partene i arbeidslivet og staten skal samarbeide til beste for alle. Partene skal holde lønnsveksten på et fornuftig nivå, mens staten skal sørge for å holde inflasjon og rente nede. Det inntekstpolitiske samarbeid skal sikre næringslivet gode rammevilkår og dermed bidra til full sysselsetting. Dette styrker norsk økonomi, samtidig som lønnsmottakerne sikres en god reallønnsøkning. Alternativet kan lett bli høye lønnstillegg som spises opp av høy inflasjon og høy rente. Dette gir igjen dårligere rammevilkår for næringslivet og norsk økonomi. Det inntektspolitiske samarbeid må sies å ha vært en suksess. I praksis fungerer det inntektspolitiske samarbeid slik at de store organisasjonene blir enige om noen føringer for lønnsoppgjørene. Dette skjer gjerne i regjeringens kontaktutvalg der YS er representert. De senere årene har man sagt at Norge bør ha en lønnsutvikling mer på linje med våre handelspartnere. Den faktiske lønnsutviklingen har imidlertid over tid, også de siste årene, vært høyere her hjemme enn f eks i forhold til våre konkurrentland. Denne enigheten danner rammen for lønnsoppgjørene som gjennomføres etter den såkalte frontfagsmodellen. Det vil si at et fag skal forhandle først og skape en mal for alle de andre. Verkstedsindustrien forhandler først fordi denne konkurrerer direkte med utlandet samtidig som det er et stort og viktig område. Resultatet i industrien legger sterke føringer for hele lønnsoppgjøret, både i privat og offentlig sektor. De senere år har det vært reist betydelig kritikk mot frontfagsmodellen. Dette er begrunnet på flere måter. Noen av de viktigste innvendingene er at det er stadig færre sysselsatte innen tradisjonell industri og faget er ikke lenger like representativt. Videre at modellen innebærer en sementering av lønnsrelasjoner som gjør det vanskelig for andre grupper å ta igjen etterslep og at industrien selv henter ut store lokale tillegg som skaper ubalanse i systemet. Noen diskusjonstema rundt frontfagsmodellen: Er frontfaget (verkstedsindustrien) representativt? Eller burde andre tjenesteytende næringer som også konkurrerer med utlandet hatt en mer sentral plass? Hvilke fag er i så fall aktuelle? Frontfaget har sterkt innslag av lokal lønnsdannelse og rett til å gjennomføre gå sakte aksjon ved uenighet i lokale forhandlinger. Dette gjør at det endelige resultatet innen frontfaget er klart lenge etter selve lønnsoppgjøret. Likevel er frontfaget malen for alle de andre oppgjørene. Ville det vært lettere å forholde seg til et frontfag med mindre lokal lønnsdannelse? Er det riktig at lønnsoppgjørene i offentlig sektor i sterk grad følger frontfaget eller kan man finne andre måter å regulere lønnsnivået i offentlig sektor uten at det går ut over det inntektspolitiske samarbeid, sysselsetting osv.? I privat sektor er det mange avtaleområder som ikke har lokale forhandlinger og en del områder som har lokale forhandlinger men som sjelden får noe lokalt. Det påfølgende oppgjøret er alltid et samordnet mellomoppgjør der overheng og glidning regnes under ett for hele NHO. Grupper som ikke fikk lokale tillegg blir da straffet for den glidningen som var i bl.a. frontfaget. Er dette rimelig og hva kan evt. gjøres for å rette det opp?
Norsk økonomi 3 Norsk økonomi har vært i en kraftig høykonjunktur de fire siste årene. Vi må tilbake til begynnelsen av 70-tallet for å finne en like sterk høykonjunktur. Nasjonalregnskapet har aldri før registrert så sterk sysselsettingsvekst som gjennom 2006 og første halvår 2007. Lav ledighet Ledigheten var i månedene juni-august i år 2,5 prosent, og vi må tilbake til midten av 1980-tallet for å finne lavere ledighet. Nasjonalbudsjettet legger til grunn at aktiviteten fastlandsøkonomien dempes ned mot en vekst på linje med det som har vært vanlig de siste 10 årene, i 2008. Ledigheten ventes ytterligere å avta noe gjennom andre halvår 2007 for så å ta seg noe opp gjennom 2008. Ledigheten ventes å ligge på 2½ prosent av arbeidsstyrken både i år og neste år. Det er klart lavere enn siste konjunkturtopp i 1998/99. Sterk økning i privat konsum Til forskjell fra årene 2003-2006 hvor privat konsum årlig økte 2-3 ganger mer enn offentlig konsum, gir Soria Moria-prioriteringene en mer balansert vekst mellom offentlig og privat sektor slik vi også hadde det på 90-tallet. Dette gjør det lettere å sikre sysselsettingen og løse velferdsoppgavene. Anslaget på veksten i privat konsum i 2007 ligger på hele 6 prosent, det doble av anslaget i fjorårets nasjonalbudsjett. Økning skyldes særlig den kraftige sysselsettingsøkningen som nå anslås til det doble av anslaget som ble gitt nasjonalbudsjettet 2007. I tillegg trekker et godt trygdeoppgjør det private konsumet opp, likeledes en markert oppgang i bilkjøpene etter omleggingen av avgiftssystemet fra 1. januar 2007. Lønns- og prisutsiktene I nasjonalbudsjettet for 2008 legger regjeringen til grunn en vekst i årslønnen på 5 prosent både i 2007 og 2008, SSB anslår lønnsveksten i 2008 til å bli 5,9 % og NB anslår den til 5,5%. Prisstigningen er anslått til ½ prosent i 2007 og 2 ½ prosent neste år. Det er særlig utviklingen i strømprisene som gir seg utslag i den stor variasjonen i prisene for de to årene.
Pensjon 4 Stoltenberg I- regjeringen nedsatte i 2001 Johnsen utvalget som fikk i oppdrag å foreslå endringer i folketrygden. Det er flere grunner til at vi ønsker endringer, den viktigste er at den demografiske utviklingen har gjort at folketrygden, slik den er i dag, ikke vil greie sine økonomiske forpliktelser i fremtiden. Det har vært sentralt å lage et system som i større grad vil stimulere arbeidstakere til å stå lenger i arbeid. Hovedtrekkene i en ny folketrygd er fastsatt av stortinget. Vi får en ny opptjeningsmodell der alle yrkesaktive år teller med, i motsetning til dagens system der bare de 20 beste årene teller. Andre viktige endringer er at løpende pensjoner ikke skal justeres i takt med lønnsutviklingen, men med gjennomsnittet av lønnsvekst og prisvekst. Dette antas å ville gi dårligere regulering. Levealdersjustering innføres også, noe som medfører at dersom gjennomsnittlig levealder økes så må folk enten arbeide lenger for å få samme pensjon eller finne seg i litt lavere pensjon. Den endringen som får størst konsekvenser for tariffavtalene og lønnsoppgjørene er innføring av fleksibel pensjoneringsalder. Den nye folketrygden åpner for at folk kan pensjonere seg ved fylte 62 år, men de som velger å stå lenger i jobb vil få høyere pensjon. Det vil ikke lenger være noe som heter full pensjon eller full opptjening. Pensjonister kan også arbeide ved siden av å heve pensjon uten at det gjøres trekk i pensjonen. Spørsmålet er hva dette betyr for den nåværende AFP ordning. Stortinget har sagt at de fortsatt vil bidra økonomisk til en AFP ordning dersom den tilpasses ny folketrygd. AFP skal utformes som et påslag på pensjonen fra folketrygden og utbetales til alle som er omfattet av AFP, ikke bare de som velger å gå av tidlig. Regjeringen krever at en ny AFP skal understøtte folketrygdens system med høyere pensjon dersom man venter med å gå av. Det er på det rene at endringer må gjøres fordi AFP slik vi kjenner ordningen utmåles på samme måte som dagens folketrygd. Med ny folketrygd tvinger en ny AFP seg frem. Problemstillinger: Hvordan kan vi lage et system som både gir økt til de som står lenger i arbeid for å ivareta arbeidslinjen og et akseptabelt nivå på pensjonen til slitere som går av som 62 åringer. De fleste tariffestede tjenestepensjonsordninger har i dag en pensjoneringsalder på 67 år. Disse kan i prinsippet videreføres, men det vil være naturlig å tilpasse også disse til en fleksibel pensjonsalder i folketrygden. YS støtter arbeidslinjen og er enig i at det skal lønne seg å jobbe lenger. Vi har tatt til orde for at folketrygdens belønning for å stå i arbeid etter 62 år, er tilstrekkelig incitament til å stå lenger i jobb. Dersom også AFP utformes slik at også AFP-påslaget økes ved å stå lenger i arbeid så kan resultatet lett bli at slitne arbeidstakere straffes urimelig hardt for å gå av tidlig.
Tjenestepensjon i offentlig sektor 5 Design av den framtidige tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor må ta høyde for de grunnleggende endringene som er kommet i ny folketrygd. Alleårsregelen i ny folketrygd utfordrer tjenestepensjonens 30 års opptjeningsregel for fulle rettigheter. I dagens ordning er det 40 års opptjening i folketrygden mens offentlige tjenestepensjonsordninger har 30 års opptjening. Med 30 års opptjening har offentlig ansatte rett til 66 % av sluttlønn i pensjon når de går av med pensjon fra en stilling i offentlig sektor. For de som har mer enn 30 års opptjening i offentlig sektor er det de 30 beste årene mht stillingsstørrelse som legges til grunn for utregning av pensjonen. Med ny folketrygd legges det opp til at alle år med inntekt skal være med som grunnlag for beregning av folketrygd. Dette skal bidra til at det lønner seg å jobbe framfor å gå av med pensjon og på den måten er en del av arbeidslinja. Tjenestepensjonsordningen i offentlig sektor har ikke en like sterk effekt i og med at det gis fulle pensjonsrettigheter etter 30 år i ordningen. Det er imidlertid slik at svært mange jobber i ulike deltidsstørrelser gjennom livet. Mange velger redusert stillingsstørrelse mens de er i småbarnsfasen. Dette kan bidra til at 30 års opptjening i 100% stilling selv i dag forutsetter at en jobber for eksempel 35-40 år for å oppnå tilfredsstillende pensjon. Ny folketrygd forutsetter også en form for levealdersjustering som innebærer at økt levealder for en fødselskohort (personer født i samme år) skal forutsette lengre tid i arbeid for å oppnå samme pensjon. Dette utfordrer bruttoordningen i offentlige tjenestepensjoner. En 66% regel knyttet til lønn på sluttidspunktet og 30 års opptjening er ikke lett forenlig med levealdersjustering. Ny folketrygd forutsetter adgang til å gå av med pensjon fra fylte 62 år. I offentlig tjenestepensjon er 67 år hovedregelen med en unntak knyttet til ulike yrker med særaldersgrense. Problemstillinger: Videreføring av 30 års opptjening i offentlig tjenestepensjon med garantert 66% av sluttlønn som samordnes med folketrygden for disse 30 årene. Øvrige yrkesaktive år med opptjening i folketrygden blir ikke avkortet. Dette støtter opp under pensjonsforlikets forutsetning om at alle år i arbeid skal gi pensjonsuttelling. Adgang til å gå av med pensjon ved 62 år knyttes til folketrygden men må ikke nødvendigvis gis tilsvarende rettigheter til uttak av tjenestepensjon på samme tid. En eventuell generell tidligpensjoneringsadgang ved 62 år kan erstatte dagens AFP i offentlig tjenestepensjon. Dette kan kombineres med en økt pensjonsopptjening for hvert år i arbeid etter 62 år (for eksempel 1,4% pr. år). Dette vil bidra til arbeidslinja.
Lønnssystem 6 LIKELØNN Alle lønnssystemer vi har i Norge er i utgangspunktet kjønnsnøytrale. Hvis en ser på likt arbeid i samme bedrift til samme tid, vil det som regel ikke forekomme kjønnsmessige forskjeller. Men når en ser på lønnsutvikling for kvinner og menn, arbeid av lik verdi og stillingskategorier, er det lønnsforskjeller i, og på tvers av, alle sektorer i Norge. Partene under lønnsoppgjøret har et særskilt ansvar for å motvirke større lønnsforskjeller mellom kjønnene. Samtidig må arbeidsgivere ansvarliggjøres for at den helhetlige lønns- og personalpolitikken skal bidra til å utjamne kjønnsmessige lønnsforskjeller. LØNNS OG FORHANDLINGSSYSTEMER Privat sektor Tradisjonelt har vi i Norge forhandlet lønn i sentrale tariffoppgjør som er bindende for alle medlemmer og bedrifter som er bundet av overenskomsten. Streikerett har vært og er knyttet til de sentrale forhandlinger. Slike avtaler kalles normallønnsavtaler. Stadig flere tariffavtaler er etter hvert blitt gjort om til såkalte minstelønnsavtaler. Det vil si at resultatet av de sentrale forhandlinger kun bestemmer hva som er det laveste lønnsnivå man lovlig kan ha innen overenskomsten. I tillegg skal det gjennomføres lokale lønnsforhandlinger på hver enkelt bedrift. De lokale forhandlingene skjer uten streikerett, kun i noen få avtaler ligger det innebygde sanksjonsmidler dersom man ikke blir enige i lokale forhandlinger. Det finnes også noen avtaler som ikke forhandler lønn sentralt, gjerne avtaler som brukes for funksjonærsjiktet. Også i disse avtalene skjer lokale lønnsforhandlinger uten streikerett. Finanssektoren Lønnsdannelsen i Finans skjer på to nivåer, sentralt og lokalt. De sentrale parter forhandler hvert år om et generelt tillegg, vanligvis gjeldende fra 1. mai. Forhandlingene om det generelle tillegget skjer på bakgrunn av rammen fra frontfaget, fratrukket overheng og estimert lønnsglidning. Lokalt gis det lønnstillegg vanligvis enten fra 1. januar eller fra 1. juli. Det er store variasjoner for hvordan lønnsdannelsen skjer lokalt. De lokale parter skal, gjennom bedriftsavtalen, forhandle om lønnssystemet. Her vil det fremgå hvordan lønnsdannelsen skal skje. Noen bedrifter bruker automatikk, det vil si at en får lønnsopprykk hvert år inntil man når et visst nivå. Dette kombineres ofte med stillingsklasser/nivåer. I tillegg vil det her bli gitt personlige tillegg etter drøftinger med de tillitsvalgte. Andre bruker en lønnssamtalemodell. Her gis personlige tillegg etter samtale mellom den ansatte og dennes nærmeste leder. I tillegg finnes det varianter av disse systemene.
Lønnssystem 7 Spekter I Spekter har man utviklet et eget system der man forhandler i flere omganger. Først sentralt, der det gjerne gis et lønnstillegg basert på resultatet i frontfaget og en frist for å bli enige lokalt. Deretter forhandles det lokalt om ytterligere tillegg (sektorvis/lokalt for spesialisthelsetjenesten). Dersom de lokale parter ikke blir enige skal saken på nytt inn for de sentrale parter. Først etter en ny sentral runde uten enighet går tvisten til megling og eventuell streik. Når alle lokale overenskomster er sluttført med enighet lukkes de årlige forhandlingene mellom YS-Spekter og Spekter. Staten Forhandlingsordningen i staten reguleres gjennom tjenestetvistloven og den statlige hovedavtalen. De sentrale partene er Fornyings- og administrasjonsdepartementet og hovedsammenslutningene. Loven stiller krav til hvilke vilkår som må oppfylles for å kunne være en hovedsammenslutning, og slik ha rett til å inngå en hovedtariffavtale i staten. De fire hovedsammenslutningene i staten skriver én Hovedtariffavtalen, og denne gjelder for alle statsansatte. Lønnsystemet i staten er et normallønnssystem, hvor alle er innplassert på en hovedlønnstabell. Systemet er bygd opp med lønnsplaner, hvor en har begynnerstillinger som er innplassert i lønnsrammer og avansementsstillinger innplassert på spenn. Slik vil en være sikret en lønnsutvikling tidlig i karrieren, p.g.a. ansiennitet. Lønnsoppgjøret i staten består av sentrale forhandlinger, hvor en blir enig om den totale økonomiske rammen. Videre deler en rammen inn i tre økonomiske elementer; generelt tillegg, avsetninger til Justerings/ normerings- forhandlinger og avsetning til lokale forhandlinger. I perioden kan en lokalt også forhandle om lønn ved f. eks omstillinger, endring av oppgaver eller for å beholde utsatt arbeidskraft. Kommunal sektor Kommunal sektor består av to forhandlingsområder - KS og Oslo kommune. I KS-området gjennomføres de sentrale forhandlingene mellom KS og forhandlingssammenslutningene. I de sentrale forhandlingene kan partene bli enige om å avsette midler til lokale pottforhandlinger. En eventuell uenighet sentralt går til mekling. Uenighet lokalt forsøkes først løst sentralt mellom partene før det eventuelt går til nemndsbehandling. Ca. 15% av lønnsmassen forhandles kun lokalt og er ikke en del av det sentrale oppgjøret. I kommunal sektor er det det enkelte forbund som har partsforholdet. Hvilke utfordringer innenfor deres sektors lønns- og forhandlingssystem ser en for å ivareta hensynet til likelønn? Hvordan kan en gjennom tarifforhandlingene, sentralt og lokalt, bevisstgjøre arbeidsgivere, ledere og tillitsvalgte på temaet likelønn, og finne nye måter for å utjamne kjønnsmessige lønnsforskjeller - også på tvers av sektorene?