Fastlegen som LAR-behandler: løpegutt/løperjente eller likeverdig samarbeidspartner? Dagfinn Haarr 9. mars 2006 Bjørvika
Disposisjon Presentasjon av min bakgrunn Prosjekt "Fastlegen og den narkomane pasient" Litt generelt om fastlegers rolle og forventningene til fastlegers arbeid med narkomane, utfordringer og muligheter Fastlegen som LAR-lege Egne erfaringer med samarbeidet Bærum som referanse Veien videre, konklusjon
En litt annerledes praksis.. Listetak 555 pasienter Herav 185 rusmisbrukere (=33%) Ca 140 opiatmisbrukere For tiden 73 pasienter i LAR-behandling og ca 10 som har vært i LAR-behandling. Deltar jevnlig i ca 110 ansvarsgrupper Omfattende forskrivning av opiater utenom LAR 4 tilsynsaker, alle i min favør (hittil) Stabil pasientpopulasjon, 750 års observasjonstid i materialet i dag.
Prosjekt Fastlegen og den narkomane pasient En kvalitativ del: Å beskrive fastlegens rolle sett med fastlegeøyne Å beskrive pasientenes ønsker og forventninger til fastlegens rolle Å beskrive samarbeidspartnernes ønsker og forventninger til fastlegens rolle I det tverrfaglige samarbeidet.
Prosjekt Fastlegen og den narkomane pasient Kvantitative delprosjekter: Lungefunksjon og cannabisbruk Hepatitt C- normalt forløp Generelle forløpstudier.
Å VÆRE LEGE FOR RUSMISBRUKERE Fokusgruppediskusjon med 5 trygge kolleger. Betydelige problemer med "logistikken" Engstelse for "møndighedane". Det er mye lettere å bli tatt for å gjøre noe enn for å unnlate å gjøre noe overfor disse pasientene. Hovedpoeng: Vi skal ikke diagnostisere eller behandle rusproblemet til denne gruppa, det skal andre gjøre. Det har Staten og APLF sagt. Andre kronikergrupper har vi ansvaret for fra start til mål, og da blir det mye mer attraktivt å oppdatere seg faglig.
Å VÆRE LEGE FOR RUSMISBRUKERE- fortsatt Ansvarsgruppejobbing er en ny måte å jobbe på for mange fastleger Prinsipielt vanskelig å være både kontrollør og terapeut. Hvor mye skal fastlegen påta seg når spesialistene ikke gjør jobben sin? Pasientene har mange sykdommer, dobbeltdiagnoser er bare begynnelsen! Stort behov for fastlegens kompetanse i utredning og behandling.
Å være LAR-fastlege Fastlegens rolle er gang på gang presisert som viktig, men ikke så veldig god presisering av konkret hvorledes jobben skal gjøres. Et nytt landskap av samarbeidspartnere Krevende arbeid, krevende pasienter
Lar-fastlegen er nyttig og viktig Fange opp og evt stabilisere til innsøkning Kartlegge fysisk og psykisk helsetilstand Legeattest til LAR-søknad Sikre trygdeytelser Mulighet for langsiktig relasjon. Det tar utrolig lang tid før resultatene viser seg for for noen pasienter
Egne erfaringer Flere faser: - Lydig løpegutt (og knapt nok det!) (1998-2002). Gjensidig mistillit. "Spedalskemunk". - Hvem tok seg av de pasientene som ble skrevet ut av LAR mer eller mindre frivillig? - Gradvis forfremmelse til betrodd samarbeidspartner (2004- )
HVA HAR SKJEDD FASE 1 Mye overgrep til å begynne med. Hovedsakelig pisk og kontroll, ikke gulrot. Lite systematisk kartlegging av nevropsykologisk status og psykiatrisk sykdom av pasientene. Pasientene ble selv holdt ansvarlige for sine nederlag. "Pedagogiske" utskrivninger Utålmodighet
HVA HAR SKJEDD, FASE 2 Økt faglighet, økt erkjennelse av hvor forskjellige pasientene er Bedret kommunalt oppfølgingstilbud Alminneliggjøring av behandlingen Spissing av spesialistprofilen: Nevropsykologisk testing, ADHD-utredning og behandling, forskning og utvikling. Bedret håndtering av pasientene, planmessige innleggelser
HVA HAR SKJEDD, FASE 3 Et modent og trygt LAR-tiltak (men nå uten egen psykolog, dessverre ) Et LAR-tiltak som langt på vei tar pasientrettigheter alvorlig Et tålmodig LAR-tiltak Et inviduelt tilpasset LAR-tiltak med et LØFTperspektiv på arbeidet og respektfullt menneskesyn Et LAR-tiltak som oppleves som trygt og støttende for pasientene og for samarbeidspartnerne Et LAR-tiltak uten gråsoneproblematikk!
PASIENTENE OG JEG DELER DE SAMME ERFARINGENE Første fase: Løpergutt, følge ordre, pasientens "flinkhet" avgjorde hvor mye jeg fikk lov å stille opp med av forskrivning og urinprøver etc. Mye ubehag og utrivelige ansvarsgrupper. Jeg fikk oppleve den samme utryggheten som pasientene gjorde!
PASIENTENE OG JEG DELER DE SAMME ERFARINGENE Dagens situasjon: Gjensidig respekt for hverandres roller, og dermed veldig lett å leike i hverandres hage! Felles forståelse av hvor lang tid dette arbeidet tar Felles opptatthet av å gi god utredning og diagnostisering og behandling av andre sykdommer pasienten har. Felles forståelse av hvorledes kontrollaspektet skal brukes
En referanse: Bærum Kommunalt tiltak fra starten Fastlegene ansvarlige for behandlingen fra starten Systematisk opplæring av fastlegene Svært lite utskrivninger av pasienter Nå: Velfungerende system, stort sett greit å rekruttere fastleger, de deltar i ansvarsgrupper MEN: Har ikke ryggdekningen som spesialisthelsetjenestetilknytningen gir hos oss.
Konklusjon Egentlig har det gått meget raskt å få et modent LAR-tiltak i Norge Fastlegene har vanskelig kunnet henge med i svingene når de har sett det hele på avstand Det er først nå jeg med frimodighet vil anbefale mine fastlegekolleger uten erfaring i feltet å gå inn i LAR-arbeidet, fordi rammene er gode og systematikken begynner å komme godt på plass Fortsatt er det behov for betydelig kompetanseheving også hos fastlegene, ikke minst innen tverrfaglig samarbeid.
Konklusjon, fortsatt Skal fastlegene bli noe annet enn løpergutter (og - jenter), må de fra sin side kunne by på en faglighet som er god og en interesse for LAR-faget. Dette krever tydelige faglige retningslinjer og faglig opprustning hos legene, men også litt slingringsmonn for fastlegenes virksomhet innen LAR. Ikke nødvendig at alle fastleger blir LAR-leger Lokkemat: Penger? Ære? Berømmelse? Vin og konfekt til jul? Ikke så mye av det, men: Faglig tilfredsstillelse og følelsen av å være til hjelp for pasienten. Alltid mulig å komme litt videre!
Og takk for det!