EØS-avtalen på 1-2-3 Arbeiderpartiet.no
EØS-avtalen har tjent oss godt i over 20 år. Verdiskaping, kjøpekraft og sysselsetting har økt i denne perioden. Mer enn i andre land i Europa. Norges forhold til EU har siden 1994 vært basert på EØS-avtalen. Avtalen, som er den mest omfattende Norge har inngått, har gjort Norge til en del av det indre marked bestående av over 500 millioner innbyggere. Dette har medført fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital. Noe som har vært særlig viktig for industriens eksportmuligheter. EØS-området er den handelsblokken i verden som har det best definerte regelverket for handel. De over 20 årene med EØS-avtalen har vært en god periode for norsk nærings- og arbeidsliv. På tross av skjerpet konkurranse, har vi hatt rekordhøy vekst i sysselsetting og reallønn, fortsatt stabil lønnsfordeling, og en sterk vekst i offentlige tjenester. Avtaleverket er styrket, organisasjonsgraden har vært stabil og trepartssamarbeidet er videreført. EØS-avtalen har også skapt noen utfordringer for arbeidslivet, men det store bildet er at vi har bevart og utviklet vår samfunnsmodell. Alt dette har skjedd innenfor rammene av EØSavtalen. EØS-avtalen sikrer adgang for arbeidskraft, varer og tjenester til og fra våre viktigste handelspartnere. Rundt 80% av alt Norge eksporterer går til EU. Seks av ti eksportarbeidsplasser bygger på EU-markedet. Veksten i Norges eksport til EU var på 27 prosent fra 2009 til 2014. EØS-avtalen er en garanti for like konkurransevilkår for norsk industri i det indre marked. Den sikrer norsk næringsliv forutsigbare rammer for handel med Europa, og norske bedrifter får tilgang til viktig kunnskap og arbeidskraft. Avtalen gjør det enklere for oss å bo, studere og arbeide i europeiske land. På ferier har vi for eksempel samme sykedekning som landets egne borgere ved sykdom.
Det er av stor betydning for et lite land som Norge at vårt økonomiske samkvem med EU er basert på felles regler. Det skaper trygge vilkår og forutsigbarhet for vår eksportindustri, og sikrer at vi ikke utsettes for anti-dumping tiltak og andre straffetiltak, slik tilfellet var før vi ble tilknyttet EØS. Et produkt som er godkjent i ett EØS-land, er automatisk godkjent i alle EØS-land. Utenfor EØS-avtalen må ethvert produkt ha sin egen godkjenningsmekanisme, noe som øker kostnadene for norsk eksportindustri.
EØS-avtalen gir oss muligheten til å påvirke standarder og regler på vårt viktigste marked, uten EØS måtte vi bare ha godtatt det EU-landene bestemte. Som et lite land er våre bedrifter og innbyggere tjent med at handelen er regulert gjennom et internasjonalt regelverk og at vi kan trekke på et tvisteløsningssystem når uenighet oppstår, slik det er i EØSavtalen. Der hvor EØS-reguleringer har vært utfordrende for Norges interesser, har aktiv påvirkning og bruk av handlingsrommet gjort at vi har kunnet videreføre vår politikk. Norsk eierskap av kraftressursene og differensiert arbeidsgiveravgift er eksempler på dette. Det viser at vi har funnet løsninger på konkrete saker gjennom aktiv påvirkning. EØS-avtalen er et nøye avveid forhandlingsresultat som tar hensyn til norske offensive og defensive interesser. Avtalen er et kompromiss som både tar hensyn til interessene til EU og EØS/EFTA-landene. Å si opp EØS-avtalen vil gjøre hverdagen grunnleggende usikker for arbeidsplassene i de mange bedriftene som handler med det store europeiske markedet. Styrkeforholdet mellom EU og EØS/ EFTA-landene er et helt annet i dag enn da den ble forhandlet fram i 1992. Forhandlinger nå om en bilateral handelsavtale ville med all sannsynlighet gitt et langt mindre gunstig resultat for Norge. EØS-avtalen sikrer felles minimumsregler i arbeidslivet for å motvirke sosial dumping. EØS-avtalen bidrar til felles regler på en rekke viktige områder i Europa. De fleste bestemmelsene er i tråd med norsk lov og dermed ubestridte. Andre EØS-reguleringer har bidratt til å styrke det norske regelverket, som beskyttelse av ansatte ved virksomhetsoverdragelser eller innen helse, miljø og sikkerhet. Før 1994 var det blant annet ikke krav om skriftlig arbeidsavtale i Norge det er det nå.
Som følge av slutten på den kalde krigen, ble en rekke sentralog øst-europeiske land medlem av EU. Dette var noe vi ønsket velkommen. EU-regelverk har løftet arbeidstakeres rettigheter i mange EU land, særlig i Sør- og Øst-Europa og bidratt til et mer anstendig arbeidsliv i hele Europa. Det er en fordel for Norge og norske arbeidstakere; jo mindre avstanden er mellom våre standarder og de hos våre handelspartnere, jo mindre konkurransevridende blir det at vi har høye standarder. Veksten i arbeidsinnvandringen har imidlertid vært den største enkeltendringen knyttet til EØS-avtalen. Denne arbeidsinnvandringen har skapt utfordringer for norsk arbeidsliv, blant annet gjennom økende sosial dumping og regelrett arbeidsmarkedskriminalitet. Det er en hovedoppgave å forhindre og reversere slike utviklingstrekk for å forhindre at vi får et b-lag i arbeidslivet vårt. Vi blir ikke kvitt utfordringene på arbeidslivsfeltet om vi går ut av EØS, de må uansett håndteres.
EØS-avtalen har rom for nasjonale bestemmelser som gir en bedre arbeidstakerbeskyttelse og strengere regler i arbeidslivet enn minimumsbestemmelsene. EU/EØS direktiver på arbeidsrettens område er i all hovedsak minimumsregler. Det betyr at nasjonalstatene som den klare hovedregel kan gi arbeidstakerne bedre vern enn det som følger av EØS direktiver. Eksempler i norsk rett er blant annet arbeidsmiljølovens begrensinger på adgangen til innleie, lovbestemte vilkår for midlertidig ansettelse, rett til stillingsutvidelse for deltidsansatte, regulering av ferie- og arbeidstid, solidaransvar ved brudd på likebehandlingsprinsippet og andre tiltak mot sosial dumping med videre. Vi har et betydelig handlingsrom i norsk arbeidslivspolitikk som kan og må benyttes. Sterke krefter trekker i retning av større ulikhet, både i markedet og politikken. Den største trusselen mot et godt regulert arbeidsliv er ikke EØS-avtalen, men en Høyre/FrP-regjering. Skillelinjene i norsk arbeidslivspolitikk står mellom Arbeiderpartiet og de rødgrønne på den ene siden, og Høyre og FrP på den andre. Vi ønsker et anstendig arbeidsliv, kamp mot sosial dumping og en sterk fagbevegelse med påvirkningskraft. Høyrepartiene ønsker en annen kurs og en svekkelse av arbeidsmiljøloven. Valget står i 2017 mellom en regjering som vil styrke norsk arbeidsliv og aktivt bruke handlingsrommet i EØS-avtalen, og Høyre og FrP som svekker reglene i arbeidslivet og er kritisk til å bruke handlingsrommet og reservasjon. Den forrige borgerlige regjeringen vedtok uten press eller pålegg fra EU og EØS å gi adgang til 13 timers arbeidsdag, øke bruken av overtid, svekke stillingsvernet og gi økt adgang til midlertidig ansettelse. De vedtette svekkelsene ble reversert da den rødgrønne regjeringen kom til makten i 2005, igjen innenfor EØS. Den borgerlige regjeringen har svekket arbeidsmiljøloven på en rekke punkter ved å åpne for mer midlertidighet, mer overtid, lengre
arbeidsdager og mer søndagsarbeid. De har fjernet muligheten for kollektiv søksmålsrett, et viktig grep mot sosial dumping. Arbeidsmiljøloven er svekket som vernelov til gode for arbeidstakerne og gir i stedet arbeidsgiverne mer makt. Ingen av endringene er drevet fram av press eller pålegg fra EU og EØS. Konsekvensen er sterk begrensing på arbeidstakernes frihet. Endringene gjør arbeidslivet hardere, og rammene rundt arbeidsliv, fritid og lønn blir mer uforutsigbare.
EØS-avtalen har et innebygget sikkerhetsnett som gir mulighet for å si nei. Alle EØS-regler må vedtas i norske politiske organer før de blir gyldige. En gjennomgang viser at EU hvert år vedtar omtrent ti ganger så mange lover som det Norge innfører gjennom EØS-avtalen. I perioden 2000-2013 ble totalt 4724 rettsakter tatt inn i EØS avtalen. EU vedtok samtidig 52 183 direktiver, forordninger og andre lovreguleringer. Bare 9,05 prosent av de nye EU-lovene ble altså tatt inn i EØSavtalen. I perioden 1994 til 2003 krevde kun tre prosent av EUs rettsakter norske lovendringer. En av grunnene er at en stor andel av rettsaktene som kommer fra EU allerede er identisk med, eller lik, gjeldende norsk lov. EØS-avtalen omfatter ikke EUs felles politikk på en lang rekke områder, som valuta og økonomisk politikk, ikke utenrikspolitikken, fisk, landbruk Norges forhold til EU er mer enn bare EØS, og inkluderer Schengen, justis og innenriks (politi og påtale, asyl og migrasjon, sivilrettslig), utenriks, sikkerhet og forsvar (krisehåndtering, EUs innsatsstyrker, EUs forsvarsbyrå), EØS-midlene (fond for anstendig arbeidsliv og trepartssamarbeid), EU-programmer og byråer. Fisk og landbruk er unntatt fra EØS, delvis næringsmiddelindustrien - men vi er omfattet av EU-regler for miljø, veterinær og arbeidsliv. EØS omfatter heller ikke felles handelspolitikk eller valutasamarbeid. Bare en begrenset andel av EUs rettsakter er EØS-relevante, i gjennomsnitt under 20%. European Surveillance Authority (ESA) har også påpekt at hele 90 prosent av direktivene er tekniske og uproblematiske, og kun krever forskriftsendringer.