Fylkesrådsleder Tomas Norvoll Redegjørelse om arbeidsgiveravgift Svolvær, 02.juni 2014

Transkript

1 Fylkesrådsleder Tomas Norvoll Redegjørelse om arbeidsgiveravgift Svolvær, 02.juni 2014 Fylkesordfører, EFTAs overvåkningsorgan, ESA, vedtok 29. oktober 2013 nye retningslinjer for regionalstøtte for perioden De nye retningslinjene trår i kraft 1. juli 2014, og er i all hovedsak en kopi av EU-kommisjonens retningslinjer som ble vedtatt 19. juni I mars i år kom regjeringen med en pressemelding som egentlig var ment som en gladmelding at flere kommuner ville bli omfattet av differensiert arbeidsgiveravgift fra 1. juli i år. Imidlertid var det klarheten i at det ville bli innført nye sektorunntak fra samme dato som har fått mest oppmerksomhet i tiden etterpå. De nye sektorunntakene medfører at flere bedrifter i blant annet Nordland må betale full sats på arbeidsgiveravgift, det vil si 14,1 % av de ansattes bruttolønn. Hensikten med min redegjørelse er å si noe om hva som er gjort fra fylkesrådets side i denne saken fra prosessen startet for to år siden. Videre vil jeg forsøke å sammenfatte det arbeidet som er gjort på nasjonalt nivå så langt, og hvilke avklaringer som er kommet med hensyn til forståelse av sektorunntakene. Først vil jeg imidlertid ta fylkestinget med på et historisk tilbakeblikk med hensyn til hva som er formålet med arbeidsgiveravgift og hvordan dette har utviklet seg siden 1967 og frem til i dag. Arbeidsgiveravgift ble innført med en felles sats for hele landet i forbindelse med innføringen av Folketrygden i Hensikten med arbeidsgiveravgiften er nå, som da, at arbeidsgivere må betale en avgift for sine ansatte som en del av finansieringen av folketrygden. I 1975 ble differensiert arbeidsgiveravgift innført. Siden da har differensiert arbeidsgiveravgift utviklet seg til å bli det viktigste regionalpolitiske virkemiddelet i Norge. Bakgrunnen for innføringen av differensiert arbeidsgiveravgift var en teori om at dette var det mest treffsikre virkemiddelet for å stimulere til sysselsetting i distriktene. Tanken var at økt etterspørsel etter arbeidskraft i distriktene ville føre til at færre valgte å flytte. Kostnadene ved å bruke arbeidskraft bosatt i distriktene ble dermed gjort lavere enn kostnadene ved å bruke arbeidskraft bosatt i sentrale strøk. I tillegg ønsket man å øke etterspørselen etter arbeidskraft i arbeidsintensiv tjenesteproduksjon. I 1998 fastslo EFTA-domstolen imidlertid at differensiert arbeidsgiveravgift var å anse som statsstøtte i henhold til EØS-avtalens artikkel 61. Som en konsekvens av dette måtte Norge endre ordningen slik at den ble i samsvar med reglene i EØS-avtalen. Som følge av EFTAdomstolens vedtak endret Norge for perioden 2000 til og med 2003 næringsavgrensningen. Dette innebar at bedrifter i enkelte næringer måtte betale høyeste sats uavhengig av lokalisering. For perioden 2004 til 2007 var det et krav fra EU om at virkemidlene måtte tilpasses EØS avtalens regler. Denne omleggingen innebar at kun deler av ordningen med DA kunne videreføres. Det ble lagt opp til at de økte inntektene til staten som følge av økt avgifter skulle tilbakeføres til de områdene som ble direkte berørt. Dette ble organisert som et tilskudd gitt over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett til fylkeskommunene i perioden.

2 For perioden 1. januar 2007 til 1. juli 2014, lyktes de norske bestrebelsene om å gjeninnføre differensiert arbeidsgiveravgift. I hovedsak går disse ut på at en fikk gjennomslag for redusert arbeidsgiveravgift i svært tynt befolkede områder (regioner med under 8 innbyggere per km2) samt at landene påviser at ordningen er nødvendig for å hindre vedvarende befolkningsnedgang. Videre ble virksomhetens lokaliseringssted avgjørende for fastsettelse av satsen for differensiert arbeidsgiveravgift, og ikke arbeidstakers bosted som tidligere. Til sist kan nevnes at statlig sektor fra og med 2007 betaler arbeidsgiveravgift etter enhetens lokalisering. Differensiert arbeidsgiveravgift har altså vært endret flere ganger tidligere. Bakgrunnen for dette er EU-kommisjonens mål om å få til en generell reduksjon av statsstøtten, samt en mer målrettet bruk av offentlig støtte. Vi vil derfor også i fremtiden, med jevne mellomrom, stå overfor vurdering og mulige endringer av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Så tilbake til dagens situasjon. Spørsmålene som har vært reist etter regjerings pressemelding i mars vedrørende videreføringen av differensiert arbeidsgiveravgift, har vært mange. Hva har vært gjort så langt fra vår side? Våren 2012 ga Nordland fylkeskommune, sammen med Nord-Trøndelag, Troms og Finnmark, en felles uttalelse i EUs første konsultasjonsrunde. I denne konsultasjonsrunden ba EU om en tilbakemelding på hvorledes eksisterende regelverk innenfor regionalstøtte fungerte og eventuelt behov for endringer. Hovedbudskapet i fylkesrådssak 73/12 var at dagens regelverk er balansert og at det på en god måte ivaretar behovet for regional støtte uten at det har uheldige konkurransevridende effekter. Det ble derfor anbefalt gjeldende regelverk ble opprettholdt. Det ble også anbefalt at dagens regionalpolitiske virkeområde opprettholdes. Utkast til høringsuttalelse ga på en god måte en beskrivelse av landsdelen, dens permanente utfordringer, landsdelens betydning for det øvrige Europa og viktigheten av at dagens regelverk videreføres også med mulighet for driftsstøtte i tynt befolkede områder. I begynnelsen av 2013 kom EU-kommisjonen med forslaget til nye retningslinjer for regionalstøtte på høring. Forslaget til retningslinjer for regionalstøtte åpnet for å videreføre driftsstøtte i tynt befolke områder. Dette innebar at regelverket inneholder en åpning for at Norge, etter forhandlinger med ESA, trolig kunne videreføre en ordning med differensiert arbeidsgiveravgift. Likeledes åpnes det for at de øvrige virkemiddelordningene i hovedsak kunne videreføres. Fylkesrådet sluttet seg til en felles høringsuttalelse sammen med de tre andre nordligste fylkeskommunene. Som nevnt innledningsvis vedtok EU-kommisjonen nye retningslinjer for regionalstøtte i juni Regjeringen Stoltenberg II hadde, i følge daværende landbruks- og matminister Vedum, et håp om å få de inn igjen de sektorene som EU-kommisjonen hadde utelatt i de nye retningslinjene for regionalstøtte. Dette er transportsektoren, energisektoren, produksjon av stål og syntetiske fiber, finans og forsikring. I tillegg kommer foretak (i konsern) som utøver aktiviteter typisk for et hovedkontor, samt rådgivningstjenester. Dette gikk imidlertid ikke ESA med på, noe som kan forklares ut fra EU-kommisjonen allerede hadde vedtatt sine retningslinjer og kravet til harmonisering mellom EUs og EFTAs regelverk. I slutten av mars i år var det et møte mellom politisk ledelse i Nordland, Troms og Finnmark i forbindelse med de nye retningslinjene for regionalstøtte. I dette møtet ble det bestemt å

3 opprette en arbeidsgruppe som skulle komme med forslag til innspill i forbindelse med regjeringens kontaktkonferanse i april. Under regjeringens kontaktkonferanse med fylkeskommunene ble det nye forslaget til differensiert arbeidsgiveravgift debattert, og regjeringen er godt kjent med de tiltak som fylkesrådet ønsker gjennomført. Når det gjelder sektorunntakene konstaterer fylkesrådet at regjeringen i sin notifisering til ESA har uttalt at en verken i regionalstøtteregelverket eller andre relevante kilder har funnet hvilke aktiviteter som bør anses å utgjøre en del av transport- eller energisektoren. Det konstateres videre at regjeringen legger opp til at dette vil bli avklart på et senere tidspunkt. Fortolkningen av sektorunntakene er derfor vid, og har sin årsak i at norske myndigheter ønsker å unngå avbrudd i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift fra 1. juli For oss har det blant annet vært viktig å påpeke at sektoren - transport og lagring - er i Nord- Norge stor både i antall sysselsatte og i andel av sysselsettingen i landsdelen. Dette er en sektor som berører mange små og mellomstore bedrifter, bedrifter som i mange tilfeller er lokalisert i typiske små distriktskommuner. Fra andre undersøkelser kjenner vi at lønnsomheten i spesielt landtransportsektoren er presset, både fra transportører i andre land, men også fra de mere sentrale deler av landet. Dette gjør at når arbeidsgiveravgiften øker, er det begrenset hvor de økte sosiale kostnadene som hentes inn. Vi frykter at dette kan medføre innskrenkninger eller konkurser i denne sektoren, dersom kostnadsøkningen ikke blir kompensert. Den motsatte effekten finner vi blant bedrifter innen finans- og forsikring, hovedkontorfunksjoner og bedriftsrådgivning. Dette er typiske kompetansenæringer som vil fungerer som motor for regional utvikling i framtiden og som ble framhevet som viktige framtidige næringer i kompetanseutvalgets innstilling. Næringen er i dag klart underrepresentert i Nord-Norge. Kun Bodø og Tromsø har en andel sysselsatte i disse næringene tilsvarende andel for landet som helhet. Den tredje sektoren som rammes er produksjon av elektrisk kraft og olje- og gassaktiviteten. Vannkraftsektoren er stor i Nord-Norge, og sysselsettingstallene for utvinning av råolje og naturgass er betydelig i Finnmark. Økte sosiale utgifter spesielt innenfor kraftforsyningen kan ikke uten videre veltes over på kundene. Ved siden av de direkte effektene av økt arbeidsgiveravgift, vil dette samtidig også virke inn på den generelle kapitaltilgangen i landsdelen. Både bank og kraftforsyningen har vært en viktig kapitalkilde til privat, risikovillig kapital. Økt arbeidsgiveravgift vil forverre denne situasjonen. Utvikling av nye arbeidsplasser er en meget viktig motivasjonsfaktor for tilflytting, og en drivkraft i den nye regionpolitikken/bypolitikken. Innføringen av økt arbeidsgiveravgift vil vanskeliggjøre dette arbeidet. Nordland har over lang tid hatt svak befolkningsutviklingen og ligger under landsgjennomsnittet. Unntaket er Bodø som omtrent ligger på landsgjennomsnittet. Utvikling av byer som regionalpolitiske lokomotiver er en gjennomgående policy i EU, i Norge og regionalt der byene har en viktig rolle som regionale senter for innovasjon, arbeidsplassutvikling, kompetanseutvikling og kan demme opp for fraflytting. Fylkesrådet har gitt både kortsiktige og langsiktige innspill i debatten omkring differensiert arbeidsgiveravgift. Målet med kortsiktige tiltak vil være å få på plass treffsikre,

4 kompenserende tiltak. Et av de generelle tiltakene som ble tatt opp er at avgiftsøkningen må kompenseres. Målet med langsiktige tiltak vil være å arbeide for å endre rammene for differensiert arbeidsgiveravgift og for å sikre forutsigbarhet i kompenserende tiltak. Blant tiltakene her som kan trekkes frem er at fylkesrådet vil arbeide for at regjeringen benytter muligheten til en midtveisevaluering for de store sektorene som de nye retningslinjene åpner for i perioden De nye retningslinjene er endret på flere punkter som får betydning for ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Norge har derfor notifisert en ordning som avviker på flere punkter fra den gjeldende ordningen. For å kunne holde tidsfristen, må Stortinget endre vedtaket om arbeidsgiveravgift for 2014 før 1. juli i år. I revidert nasjonalbudsjett for 2014 er differensiert arbeidsgiveravgift bredt omtalt. Finansministeren varslet Stortingets presidentskap at regjeringen vil legge frem forslag til endringer i ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift i en egen proposisjon når innholdet i den ordningen som godkjennes av ESA er mer avklart. Regjeringen har gjennom møter og dialog forsøkt å synliggjøre de utfordringene endringene gir. Videre avventer regjeringen det endelige resultatet av prosessene i EU. I revidert nasjonalbudsjett legges det opp til at omfanget av kompenserende tiltak i hovedsak skal tilsvare avgiftsøkningen innenfor sektorene. For å kunne prioritere de mest effektive tiltakene forutsettes det ikke provenynøytralitet på sektornivå, bedriftsnivå eller kommunenivå, men samlet sett. Regjeringens foreløpige vurdering er at de mest målrettede tiltakene for å kompensere vil være: Bagatellmessig støtte (fribeløpsordning) Nettolønnsordningen for sjøfolk Kjøp av transporttjenester Infrastrukturtiltak i berørte områder ESA vil trolig ikke kunne ferdigbehandle notifikasjonen av ny ordning før slutten av mai. Dette kan ses i sammenheng med at det nå pågår en prosess i EU om nye retningslinjer for gruppeunntatt statsstøtte. Prosessen i EU kan få betydning for tolkningen av retningslinjene for regionalstøtte, og derved også for hva ESA kan godkjenne. Finansdepartementet ved statssekretær Bjørnerud var 26. mai 2014 i møte med vise-generaldirektør Koopmann i Europakommisjonen. Formålet med møtet var å drøfte forholdet mellom EUs retningslinjer for regionalstøtte og EUs nye forordning for gruppeunntatt statsstøtte, som ble vedtatt 21. mai De sentrale temaene i møtet er tolkningen av sektorunntakene i retningslinjene for regionalstøtte, samt hvilket handlingsrom Norge har for kompenserende tiltak for å avhjelpe de uheldige konsekvensene av disse unntakene. Det er varslet at proposisjonen med forslag til endringer vil bli lagt frem for Stortinget 6. juni Videre legges det opp til at Stortinget vedtar endringer i avgiftssystemet før 1. juli 2014 slik at disse kan tre i kraft som planlagt fra denne dato. Fylkesordfører, I år er det 20 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. Sammensetningen og det geografiske området for EU og EØS-avtalen har endret seg mye på disse årene, og vi må også være forberedt på at dette gjenspeiler seg i endringer med nye rammer, regelverk, direktiver og

5 rettsakter. Denne dynamikken og ensartetheten har også medført uforutsigbarhet med hensyn til differensiert arbeidsgiveravgift ved at det har vært mange endringer. Slik jeg ser det, er det nok for sent å få opphevet de endringene som allerede er besluttet av ESA, men som EU-minister Helgesen har uttrykt det er det ikke for sent å få spisset det nye regelverket slik at det ikke rammer så bredt som ESAs første tolkning legger opp til. Fylkesrådet gir regjeringen sin tilslutning i dette arbeidet, og vil følge arbeidet tett. Vi vil også fortsette samarbeidet med våre nabofylker for å sikre at næringslivet i Nordland får så gode rammevilkår som mulig både i form av regelverk for differensiert arbeidsgiveravgift og i evt. kompenserende tiltak for de som til slutt ender med å få økning i sine utgifter.