Å gå over brennende bruer

Å gå over brennende bruer En kvalitativ studie av barnevernungdommers overgang til en selvstendig tilværelse Jan Storø Hovedoppgave i sosialt arbeid Hovedfagstudiet ved Høgskolen i Oslo, avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag i samarbeid med Norges tekniske og naturvitenskaplige universitet i Trondheim

1 Å gå over brennende bruer En kvalitativ studie av barnevernungdommers overgang til en selvstendig tilværelse Jan Storø 2005 Hovedoppgave i sosialt arbeid Hovedfagstudiet ved Høgskolen i Oslo, avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag i samarbeid med Norges tekniske og naturvitenskaplige universitet i Trondheim

2 Forord Som for så mange hovedoppgaver, ligger det en blanding av glede og frustrasjon også bak denne. Når den nå foreligger er det vel mest av det første som fyller meg, men jeg skal ikke legge skjul på at veien hit har vært lang og kronglete. I dette forordet vil jeg takke de som har vært til hjelp og støtte underveis. Først og fremst skal min veileder, Mona Sandbæk, ha stor takk for klokskap og tålmodighet. Jeg har også hatt god bruk for den smittende optimismen som hun er en tydelig representant for. Kombinert med hennes evne til å bringe realisme inn i arbeidsprosessen, framtrer bildet av en svært god veileder og samarbeidspartner. Dernest er det selvsagt helt nødvendig å trekke fram mine informanter. De har vist fram sine liv og sine refleksjoner på en sjenerøs måte. Uten dem hadde jeg ikke kunnet arbeide med dette stoffet. En stor takk. Jeg har også hatt god hjelp og støtte fra en del mennesker i hovedfagsmiljøet som på ulike måter har bidratt; gjennom diskusjoner, fester og en annen utveksling av frustrasjoner og gleder om det vi holdt på med en periode av våre liv. Det er først og fremst Inrid-Hanne Brænne, Kari Bårdseth, Roar Møller, John Lundstøl og Per Nerdum. Men også mange andre som man traff mer i forbifarten. Elisabeth Fransson har fulgt prosessen gjennom noen år og hun har lest og kommentert. Diskusjonene med henne har vært svært verdifulle. Jeg takker også for samarbeidet underveis og ser fram til hennes studie (Fransson 2005). Nå håper jeg at jeg igjen skal kunne bruke mer tid på familie og venner (jeg håper dere ikke glemt at jeg er her?), etter å ha låst meg inn på arbeidsrommet over lengre tid. Jeg beklager at jeg ble borte, men jeg tror det alt i alt var en god ting at jeg gjorde dette. Jeg håper iallfall at leserne vil få nytte av dette arbeidet. Moss. 22.12.04 Jan Storø

3 Innholdsfortegnelse Forord... 2 Sammendrag... 5 Kapittel 1... 9 Innledning... 9 Overgang som tema... 9 Begreper... 12 Problemstilling... 14 Oppgavens struktur... 14 Kapittel 2... 16 Teoretiske perspektiver på ungdom... 16 Innledning... 16 Overgang er bevegelse... 17 Medborgerskapet som ungdomstidens mål?... 17 Forståelser av ungdom... 19 Fristilling... 22 Utviklingspsykologiske perspektiver... 24 Bevegelse fra ungdom til voksen... 25 Kapittel 3... 29 Avslutning og overgang... 29 Innledning... 29 Utflyttingsmønstre... 29 Å slutte å være klient i barnevernet... 30 Å avslutte sosialt arbeid... 31 Å flytte fra institusjonen... 33 Begreper om avslutning og oppfølging... 35 Ungdommene i barnevernet og overgangen... 37 Hvordan gikk det med barnevernets barn?... 38 Overgangen belyst i internasjonal forskning... 40 Individ og kontekst... 40 Flyttingen... 41 Det selvstendige livet... 41 Den unges familie... 41 Ettervern... 42 Overføringsverdi... 43 Kapittel 4... 44 Metode... 44 Innledning... 44 Pasientsentrert undersøkelse... 44 Valg av metode... 45 Valg av intervjuform... 46 Bruk av spørreskjema... 48 Utvalg... 49 Utvalgsprosedyre... 52 Intervjuguide og spørreskjema... 54 Gjennomføring av intervjuene... 55 Bearbeiding av data... 55 Etikk... 58 Validitet... 59

4 Reliabilitet... 59 Kapittel 5... 60 Resultater... 60 Innledning... 60 Informantenes situasjon på intervjutidspunktet - og deres vurdering av den... 61 Flyttingene... 63 Positive og negative flyttinger... 63 De faktiske hendelsene... 64 Hvordan beskrev informantene overgangen?... 66 Var flyttingene planlagt og forberedt?... 69 Informantenes beskrivelser av den første tiden på egen hånd... 71 Materielle forhold... 74 Kvaliteter ved relasjoner... 75 Relasjonene til omsorgspersonene i fosterhjem og institusjon... 76 Relasjonene til saksbehandler i barneverntjenesten... 80 Relasjonene til foreldre og familie... 82 Relasjonene til venner og andre... 86 Støtte relasjonenes handlingselement... 88 Forpliktelse... 88 Støttende og ikke støttende dialoger... 89 Timing... 90 Ettervern... 91 Manglende støtte fra foreldrene... 92 Hva skilte de positive flyttingene fra de negative?... 93 Framtid... 96 Avslutning... 97 Kapittel 6... 98 Drøfting... 98 Brennende bruer... 98 Mulighet og risiko... 99 Todeling... 100 Støtte - og fravær av støtte... 101 Forholdet mellom gamle og nye relasjonelle kontakter... 102 Å slutte å være klient... 102 Mulighetsskapende kvalifisering... 104 Overgangens dynamikk... 105 Hva er flytting?... 105 Overgang eller brudd?... 106 Bevegelse... 108 Forankring og frigjøring sentrale elementer i selvstendighetskonstruksjonen... 109 Fra ungdom til voksen... 109 Begynnelseselementer... 110 Strategier for selvstendighetskonstruksjon... 111 Privat versus offentlig prosjekt... 111 Å ta i bruk kunnskap... 113 Virksomme fortellinger... 115 Avslutning Litteratur... 120 Appendix... 129

5 Sammendrag Jeg har skrevet denne oppgaven fordi jeg gjennom flere år har interessert meg for overgangen fra å bo i fosterhjem eller barneverninstitusjon til det selvstendige livet. Denne overgangen sees ulikt av de voksne og de unge selv. Mitt prosjekt har vært å finne fram til de unges egen fortelling om overgangen. Jeg har formulert denne problemstillingen for oppgaven: På hvilke måter beskriver et utvalg unge voksne som har vært under barneverntiltak som ungdom, sin egen overgang til en selvstendig tilværelse? Jeg valgte et kvalitativt design for studien og brukte en semistrukturert intervjuform som ble supplert med bruk av spørreskjema. Jeg valgte å intervjue åtte unge som hadde denne erfaringen og som kunne fortelle om sin overgang. Utvalget ble framskaffet via en strategisk utvalgsmetode der jeg ba ansatte i fylkesbarnevernet hjelpe meg å skaffe informanter som tilfredstilte en del forhåndsdefinerte krav. I min analyse av resultatene fant jeg at de fleste informantene klarte seg rimelig bra. De fleste av dem hadde erfart positive flyttinger, mens et mindretall kunne fortelle om en negativ flytting. Informantene kunne fortelle om en vanskelig, i betydningen utfordrende, overgang til en selvstendig tilværelse. Tilgang på god voksenstøtte var det viktigste enkeltelementet som skilte de positive fra de negative flyttingene. Alle hadde opplevd at flyttingen var planlagt og forberedt, men for to av informantene var dette likevel ikke nok til at den forløp som planlagt. De flyttet i konflikt med de voksne. Deres overgang synes mer risikofylt enn de andres. De unge la stor vekt på relasjonene til omsorgspersonene som kilde til støtte. De la dessuten vekt på engasjement fra de voksne. De som hadde en relasjon til èn særlig voksen der den voksne engasjerte seg over tid, hadde de mest positive fortellingene å fortelle. Det var i stor grad omsorgspersonene i fosterhjem og institusjon som ble trukket fram, i mindre grad foreldrene. De unge pekte også på viktigheten av nye relasjoner til venner og ny familie.

6 Det viste seg at det ikke var lett å definere ett flyttetidspunkt for disse unge. Overgangen ble beskrevet som en kompleks prosess der det ikke var gitt hvilke faser som fulgte hverandre. I drøftingsdelen har jeg sett på overgangen i lys av begrepene mulighet og risiko. Mulighetene er knyttet til god tilgang på støtte og forankring og ferdig forhandlet løsrivning, mens risiko kan knyttes til fravær av disse forholdene med det resultat at den unge til en viss grad hindres i å gå videre mot selvstendighet. Jeg har videre drøftet det forholdet at de unge både etterspurte støtte og søkte frihet. Jeg har identifisert ungdommens eget strev og de elementene av begynnelse som ligger i overgangen. Jeg har også sett på forskjellen mellom de langsomme overgangene til de fleste av de unge og de raske bruddene som mindretallet beskrev. De siste har jeg betraktet som et forsøk på å ta regi i en vanskelig situasjon. Jeg hevder at de ungdommene som tar beslutningen om å styre sitt eget liv, her kalt den fjerde beslutningen, og som finner fram til en virksom historie om seg selv, har større mulighet til å klare seg godt i den selvstendige tilværelsen.

7 Excerpt I have written this thesis after having taken interest in the transition from living in a foster home or an institution to independent living over several years. This transition is viewed differently by the adults and the young people themselves. I have aimed to seek the young peoples` own story about the transition. I have formulated this research question for the thesis: In which ways does a population of young adults, formerly placed in child welfare as young people, describe their own transition to independent life? I chose a qualitative design for the study and used a semi structured interview supplied by a questionnaire. I chose to interview eight young adults with the experience in question that could tell about their transition. The population was selected by a strategic method where I asked workers in child welfare to assist me in finding informants that fullfilled my described demands. In my analysis I found that most of the informants cope reasonably well. Most of them had experienced positive moves, but a minority told about a negative move. The informants told about a difficult, in the meaning challenging, transition to independent life. Access to good support from adults was the most important single element dividing the positive from the negative moves. All the informants had experienced that the move was planned and prepared, but for two of them this was not enough to secure that it went on as planned. They moved in conflict with the adults. Their transition seemed to be more risky than the transition of the others. The young people put much weight to the relations to the carers as source for support. They also put weight to engagement from the adults. Those who had a relation to one specific adult where that particular adult engaged over an amount of time told the most positive stories. It was mostly the carers in the foster home or the institution that was mentioned, to a lesser

8 degree the parents. The young people also pointed to the importance of new relations to friends and new family. It was not an easy task to define one specific moment that could be identified as the time of movement. The transition was described as a complex process where the order of the different stages was not fixed. In the discussion I have looked at the transition in the light of possibility and risk. Possibility is connected to good access on support and foundation and fully negotiated severance, while risk can be connected to absence of these factors with the result that the young person to a certain extent is prohibited moving further to independence. Furthermore I have discussed the issue that the young people both asked for support and sought freedom. I have identified the young people s struggle, and the elements of beginning that is inherent in the transition. I have also looked at the difference between the slow transitions described by most of the young people, and the sudden breaks described by a minority. The last of these I have viewed as attempts to take control in a difficult situation. I suggest that the young people that take the decision to take control over their own life, here called the fourth decision, and who find an effective story about their selves, have better possibilities to manage in independent life.

9 Kapittel 1 Innledning Overgang som tema Denne oppgaven handler om å flytte til en selvstendig tilværelse fra et fosterhjem eller fra et opphold i barneverninstitusjon. Når ungdom under barnevernomsorg blir myndige, oppheves barnevernvedtaket og den unge forventes å klare seg selv. Som tittelen antyder har jeg lånt et bilde av å gå over en bro når jeg beskriver overgangen. Bildet av broen som et sted der overgangen, eller gangen over, utspiller seg, gir oss en arena for denne aktiviteten. Ved å oppsøke broen kan vi forhåpentligvis fange beskrivelser av hvordan de som går over den handler og tenker om disse handlingene. Og enda mer spesifikt: bildet av den brennende broen antyder at den overgangen disse ungdommene går gjennom ikke gir muligheter for retur. Den ene livsfasen er over, og den neste kan begynne. Hvorvidt ungdommene er i stand til å leve et selvstendig voksenliv uten å gjøre seg avhengig av hjelp fra storsamfunnet i form av økonomisk støtte eller ulike former for sosialt arbeid, avhenger sannsynligvis blant annet av det arbeidet som er lagt ned i den tiden da de befant seg i tiltakene. Men det avhenger kanskje også av hvordan overgangen skjer, og av hva slags oppfølgende tiltak de unge mottar i en overgangsfase. Dessuten - og kanskje viktigst - vil ulike personlige og kontekstuelle forhold som den unges historie, hans sosiale bakgrunn, motstandskraft, nettverksstøtte, skoleerfaringer og selvinstruksjon spille inn. I det hele tatt vil et stort spekter av både indre og ytre forhold være med å bestemme den unges nære og fjerne framtid. Jeg har interessert meg for denne overgangen gjennom flere år. Interessen er blitt aktualisert i møter med enkeltungdommer som tilsynelatende håndterer overgangen til sitt eget selvstendige liv på svært ulike måter. Jeg har spurt meg om overgangen har trekk ved seg som det går an å sammenfatte, slik at vi får kunnskap som kan komme framtidig praksis til nytte. Min yrkesmessige bakgrunn for denne kunnskapsinteressen er at jeg har arbeidet med ungdom i barneverninstitusjon i over 25 år. Jeg er utdannet barnevernpedagog. De siste sju åtte årene har jeg særlig rettet mitt faglige fokus mot ettervern for de eldste ungdommene i barnevernet. Dette har blant annet resultert i flere artikler (bl.a. Storø 1997, 1998, 1999a, 1999b), to bøker om forberedelse til flytting og ettervern (Storø 2001, Storø 2003), en kartleggingsstudie (Storø 2004) og til opprettelse og drift av et treårig fagutviklingsprosjekt; Prosjekt Ettervern (1999-2002).

10 Disse ungdommenes overgang til en selvstendig tilværelse har ikke vært behandlet i særlig grad i norsk kunnskapsutvikling og forskning. Andre lands forskere har interessert seg mer for temaet, og jeg har benyttet meg av flere slike arbeider som bakgrunn for oppgaven. Jeg har særlig festet meg ved et funn som ble gjort i en amerikansk studie. Her fant forskeren at de unge og de barnevernarbeiderne som arbeidet med dem i overgangen, hadde svært ulike syn på sentrale spørsmål som ble aktualisert av den forestående overgangen (Iglehart 1994). Sosialarbeiderne mente at de unge ikke burde etterspørre hjelp i form av ettervern, de var redd for at ungdommene skulle gjøre seg avhengige av hjelpen. De unge selv derimot mente det var ansvarlig å be om hjelp på veien mot egen selvstendighet. Sosialarbeideres og deres klienters ulike forventninger til de posisjonene de to aktørene har, kan i følge Davis (1996) lede til en prematur avslutning av endringsarbeidet. Jeg spurte meg om vi som arbeider med disse ungdommene vet nok om deres overgang fra å være under omsorg til å leve et selvstendig liv, nok til at vi kan yte funksjonell hjelp. Og hva er egentlig funksjonell hjelp for disse ungdommene? Disse ungdommene går ikke bare gjennom overgangen fra ungdom til voksen. De avslutter også en klientkarriere. Denne dobbelte bevegelsen har fanget min interesse. Alle voksne har selv vært gjennom overgangen fra ungdom til voksen. De som er voksne har med andre ord generell kunnskap om den, kunnskap som de kan bruke når de skal bistå de unge i deres overgang. På den annen side er denne type erfaringskunnskap sterkt knyttet til kontekst og personlige forhold i livet til den som besitter den. Det er ikke gitt at den voksne barnevernarbeideren kan anvende sin egen oppveksthistorie for å forstå oppveksten til utsatt ungdom i neste generasjon. Men i en faglig kontekst er den voksnes erfaringskunnskap alene ikke tilstrekkelig, den må kompletteres med annen kunnskap. Teoretisk kunnskap om overgangen er en selvfølgelig del av barnevernarbeiderens kunnskapsarsenal. Den må i sin tur utfylles av konkret kunnskap om det samfunnet de unge vokser opp i og skal leve i som unge voksne. Kunnskap om boligmarked, arbeidsmarked, økonomiske forhold og annet er også svært relevant kunnskap i denne sammenhengen. Men hvis ungdommene selv og barnevernarbeiderne har så vidt ulike syn som Iglehart (1994) viste på sentrale spørsmål som aktualiseres i denne viktige fasen, er det ikke da behov for

11 undersøkelse av en fjerde kunnskapskilde? Utløser ikke dette et behov for å fokusere på de unges egen fortelling om hva som foregår mens de forbereder seg på å bli voksne og selvstendige? Kan man tenke seg at den kunnskapen barnevernungdommene sitter med kan utdype og utfylle den faglige kunnskapen og voksensamfunnets erfaringsbaserte kunnskap? I så fall kan det være en oppgave å hjelpe dem med å formulere den. Det er slike betraktninger som satte meg på sporet av de spørsmålene jeg ønsket å få svar på. I min praksishverdag i barnevernfeltet har jeg opplevd at ungdom under barneverntiltak, når man får dem i tale, ofte har svært reflekterte vurderinger av det livet de lever og den hjelpen de utsettes for. Men de formuleres ofte på særegne måter. Ungdommenes språk om egen livsreise er som regel annerledes enn det språket som anvendes i de faglige teoriene og den faglige praksisen. Der ungdommene kunne ha lagt fram viktige synspunkter, utagerer de kanskje heller en protest som oppfattes som noe ganske annet enn konstruktiv medvirkning. Der de kunne ha formulert betydningsfulle innspill, trekker de seg kanskje heller tilbake og holder det usagte for seg selv. Disse ungdommene sitter med viktig kunnskap, men de trenger medier der den kan formuleres og noen som etterspør den. En hovedoppgave som denne kan være et slikt medium. Den vil også gi mulighet (og forpliktelse) til å plassere ungdommenes utsagn i en kontekst der de (utsagnene) vurderes opp mot annen kunnskap. I min studie har jeg altså ønsket å fokusere på ungdommenes egne fortellinger. Hvordan ser overgangen ut for de unge selv? Formålet er å finne ut mer om disse ungdommenes eget strev. For praksisfeltet kan implikasjonen være bedre mulighet for å tilby dem hjelp som støtter op under dette strevet. Oppgavens tema forsvarer kravet til relevans i barnevernfeltet fordi det knapt er beskrevet i norsk forskning. 1 Den relativt nye endringen av deler av barnevernloven som åpnet for bedre oppfølging av ungdom etter at deres barnevernkarriere var over (1998), har satt overgangen til et selvstendig liv i fokus. Allikevel vet vi relativt lite om denne klientgruppen vi vet lite om hva som skjer med dem etter at de flytter ut, hvordan de flytter ut og hvordan de opplever overgangen i retrospektiv (Storø 2001). Rett nok går ikke alle barnevernungdommer over i en tilværelse uten støtte fra det offentlige i det de blir myndige. Noen fortsetter å motta oppfølgende tiltak (ettervern) ennå en tid, mens andre fortsetter å være klient i andre systemer (for eksempel sosialtjenesten). Hvorvidt den unge fortsetter som klient i en eller annen forstand er allikevel ikke et moment som innvirker 1 Bortsett fra foreliggende studie har det ikke vært publisert noen arbeider med denne tematikken her i landet. Èn studie er imidlertid under arbeid i skrivende stund; Fransson (2005)

12 på kjernen i min kunnskapsinteresse. Når den unge flytter ut fra fosterhjemmet eller institusjonen stilles han eller hun uansett overfor krav om å leve et liv som mer eller mindre kjennetegnes som et selvstendig liv. Disse kravene antas å komme fra personer de ofte har nære relasjoner til; fra foreldre, fosterforeldre, miljøterapeuter og saksbehandlere men også fra den unge selv og hans jevnaldrende. Dessuten ligger det klare føringer i storsamfunnet på den unge som er i ferd med å bli voksen om at han skal falle inn i folden i samfunnet og bidra til fellesskapet, for eksempel gjennom betaling av skatt. Foreliggende studie bør også kunne bidra til å tematisere det å forlate en klientposisjon på mer generell basis, hva det innebærer å ta styring i sitt eget liv etter at hjelperen har forlatt arenaen. Sannsynligvis er nettopp den gitte konteksten ungdommer i barnevernet på vei til voksenlivet godt egnet til å belyse hva det vil si å slutte å være klient. Ungdommenes overgang til voksenlivet innebærer en frigjøringsprosess som er naturlig i den forstand at alle som blir voksne gjennomgår den. Deres strev mot selvstendighet får dermed noe vanlig og hverdagslig over seg som bidrar til at det er mulig å behandle det uten for store innslag av skam og skyld. Jeg forutsetter at man kan bruke disse ungdommenes fortellinger til å reflektere over avslutning av klientfaser, en refleksjon som kan ha betydning for sosialt arbeid i en større kontekst. Begreper Når begrepet overgang er brukt i denne oppgaven skal det forstås som overgang fra ungdom til voksen, slik den særlig framstår for barnevernungdom. Denne overgangen består av et spekter av endringsprosesser (Biehal et.al 1995), og må betraktes som en svært sammensatt sosial og individuell prosess. Det er riktig å snakke om overganger. Flertallsformen overganger ivaretar til en viss grad kompleksiteten i de hendelsene som utspiller seg. I denne oppgaven skal overgang altså forstås i flertall; som parallelle overgangsprosesser på flere livsområder noen ganger i takt med hverandre, andre ganger tilsynelatende i utakt. Mine informanter har det til felles at de er unge og at de tidligere har vært under barnevernvedtak. Jeg vil i hovedsak benevne dem som informanter, men vil også bruke termene ungdommer, tidligere barnevernsbarn og de unge for å variere språket i oppgaven. Når jeg bruker termen voksen, viser den til alle de som på en eller annen måte er eller har vært voksne omsorgspersoner eller ressurspersoner for informantene; foreldre, fosterforeldre, miljøterapeuter, saksbehandlere i barneverntjenesten. Enkelte steder er det behov for å skille

13 ut de voksne som er betalt for å yte omsorg. Da skiller jeg mellom foreldre, som her forstås som biologiske foreldre, og omsorgspersoner, som her forstås som fosterforeldre eller ansatte på barneverninstitusjon. Begrepet ettervern forstås i denne oppgaven snevert som støttende hjelpetiltak som ytes av barneverntjenesten etter at den unge har flyttet for seg selv. Dette er en snevrere definisjon enn for eksempel den som brukes i Storø (2001). Når jeg skriver om klientbegrepet, avgrenser jeg det til en hjelpetrengende som mottar hjelp fra en hjelper. Dette samsvarer med den klassiske bruken av begrepet (Johanssen et.al. 1965). I nyere litteratur om klientbegrepet finner vi en interesse for å legge inn en moderne forståelse av den som hjelpes som en mer aktiv aktør (Williams et.al. 1991, Storø 2002). Jeg har valgt å avgrense meg fra en bredere diskusjon om begrepet fordi mitt klientbegrep, forstått som den som mottar hjelp, da kan kontrasteres tydeligere opp mot den selvstendige livsfasen de unge møter etter at barnevernkarrieren er avsluttet. Dette kan være problematisk ettersom vi må kunne anta at de eldste barnevernbarna oftere enn de yngste opplever å bli tatt på alvor som aktive aktører. Dette er blant annet ivaretatt i forvaltningslovens og barnevernlovens bestemmelser om suksessivt styrkede juridiske rettigheter for barnevernsbarna etter hvert som de blir eldre. Det er nettopp det aktive elementet i deres livsstrev i overgangen jeg vil undersøke. Jeg tror allikevel det er et riktig valg ettersom det gjør kategoriene avhengig versus selvstendig tydeligere. Og det er reisen fra den (mer eller mindre) avhengige posisjonen til den (mer eller mindre) selvstendige som er tematisert i denne oppgaven. Når jeg skriver om de unge som er informanter i denne undersøkelsen karakteriserer jeg dem blant annet som barnevernsbarn. I noen sammenhenger viser jeg til deres posisjon som barnevernsbarn og jeg viser også til det jeg kaller klientposisjonen. Jeg har brukt begrepet posisjon, framfor for eksempel rolle. Jeg har støttet meg til Levin & Trost (1996:114), som diskuterer rollebegrepet. De hevder at rolle har fått en stadig mer usynlig plass i vitenskapelig sammenheng. Innholdet er også svært sammensatt. Posisjon, som kan oppfattes som et delelement i begrepet rolle, er enklere å håndtere. Det peker på et slags medlemskap i en gruppe. Vi kan si at noen er klienter, og det kan vi si fordi noen andre ikke er det. Begrepet sier altså ikke noe om innholdet i posisjonen, bare at den eksisterer i en slags relasjon til andre posisjoner.

14 I deler av teksten har jeg av skrivetekniske grunner forsøkt å unngå ordparet han/hun der jeg har omtalt ungdom. I stedet har jeg brukt han. Andre steder, som i resultatkapitlet, har jeg brukt enten han eller hun utfra hvilken konkret informant jeg har vist til. Det bør også bemerkes at jeg ikke skiller mellom ungdom under omsorg og ungdom plassert med hjemmel i andre paragrafer enn den som gir hjemmel for omsorgsovertagelse. Problemstilling I dette avsnittet vil jeg presentere den problemstillingen jeg har valgt. Jeg har interessert meg for hvilke forhold som er betydningsfulle i ungdommenes prosess mot selvstendighet. Derfor har jeg spurt meg selv hvordan ungdommene ser på det å bevege seg mot en selvstendig livsfase. Dernest har jeg vært opptatt av sammenhengen mellom indre og ytre forhold i overgangen til en selvstendig tilværelse. Ett moment er sammenhengen mellom ungdommenes eget strev og den støtte eller manglende støtte de erfarer fra nære relasjonspersoner og i sitt nærmiljø. Jeg har kommet fram til at de unges prosess mot selvstendighet krever et stykke arbeid som må finne sin begrunnelse i dem selv, de må på ett eller annet vis ta sin egen beslutning om å innta en aktiv rolle i sitt eget liv. Hvilke materielle livsbetingelser de unge opplever å leve i når de har kommet i den selvstendige livsfasen har også vært i fokus for min interesse. Litteraturen framholder at relasjonen mellom klient og hjelper er vesentlig for klientens personlige vekst (Howe 1993, Saleebey 1997). Men er det slik også for de ungdommene som går gjennom overgangen til den selvstendige tilværelsen? Jeg ønsket å finne ut om ungdommene i min undersøkelse ville bekrefte dette bildet, eller ville de fortelle om at de kun stolte på egne krefter? Og var den forberedelsen de har fått fra de ansatte i barnevernet, og den egne forberedelsen de selv har gjort, nyttig? Eller kan det være at helt andre påvirkningsfaktorer enn det tilrettelagte arbeidet har vært mer betydningsfullt? Jeg har gitt min problemstilling denne utformingen: På hvilke måter beskriver et utvalg unge voksne som har vært under barneverntiltak som ungdom, sin egen overgang til en selvstendig tilværelse? Oppgavens struktur Jeg har delt inn resten av oppgaven i ett kapittel som gjennomgår aktuell teori om ungdom. Dette er kapittel 2. Så følger kapittel 3 som tar for seg perspektiver på å avslutte en

15 klientkarriere og presenterer empiri fra forskning på ungdom i overgangen. I kapittel 4 går jeg gjennom mine metodiske valg for oppgaven. Dernest følger kapittel 5 der jeg presenterer resultatene av undersøkelsen. I kapittel 6 drøfter jeg funnene.

16 Kapittel 2 Teoretiske perspektiver på ungdom Innledning I dette kapitlet vil jeg presentere ulike teoretiske perspektiver på ungdom. Det gir seg ikke automatisk hvilke som kan benyttes som bakgrunn for oppgaven. Overgangen kan forståes som individuell livsreise og som samfunnshandling. Den berører individets private strev og den berører individets relasjon til det fellesskapet han/hun er medlem av gjennom sitt borgerskap. Dette har jeg forsøkt å ta høyde for. Oppgaven vil dermed ikke lene seg til en enhetlig teori, men gjøre bruk av de ulike teoretiske perspektivene som jeg gjør rede for i dette kapitlet. Jeg benytter meg av ulike sosiologiske perspektiver, med vekt på sosial konstruksjonisme. Mitt fokus ligger på individets konstruksjon av seg selv som sosialt selvstendig individ i den gitte konteksten; overgangen fra barneverntiltaket til et selvstendig liv. Konteksten skal også forstås som kulturgitte og samfunnsmessige betingelser i den historiske fasen som omhandles, uten at disse perspektivene er særlig tungt vektlagt i min oppgave. Dette fokuset berører dimensjonen individ versus fellesskap som tydelig er i endring i ungdomstiden - og i overgangen til voksenlivet. Jeg har sett det som nyttig å bruke Joanna Wyn & Rob White (1997) 2 sitt bidrag som bakgrunn for å forstå sammenhengen mellom overgangens private karakter og dens kobling til samfunnsmessige prosesser. Wyn & White er opptatt av denne dynamikken og tenker på ungdom som et relasjonelt begrep 3. Dette er det mulig å relatere til mine informanters fortellinger. Både Wyn & White og andre av mine kilder for dette kapitlet er opptatt av begrepet ungdom i det senmoderne samfunn. De av forfatterne som har sin faglige base i sosiologien er vanskelige å plassere i teoribildet, men flere må kunne sies å innta kultursosiologiske perspektiver. De sosiologiske perspektivene vil jeg i noen grad vekte mot individualpsykologiske perspektiver med vekt på psykodynamisk teori fordi den tydelig representerer et motstykke til sosiologien. Innledningsvis streifer jeg innom et filosofisk perspektiv for å danne et begrep om kompleksiteten i overgangen. 2 Wyn & White (1997): Rethinking Youth er en samlet gjennomgang av forståelsestendenser i moderne ungdomsforskning, med særlig vekt på Storbritannia og andre vestlige land.

17 Overgang er bevegelse I litteraturen finner vi at det å gå fra ungdomsfasen til voksenlivet er en overgang som lar seg identifisere ved mange felles trekk for alle som går gjennom den. Samtidig er den individuell i betydningen at den er ulik fra individ til individ. Et filosofisk perspektiv kan hjelpe oss til å reflektere videre over dette. Lundstøl (1970:7) skriver at Overgangen er for den-gående, ikke for den-stående.. 4. Overgang er altså bevegelse, jeg forstår den som både individuell bevegelse og bevegelse som mønster. Bildet av bevegelse belyses også av van Gennep (1999) som i sin bok om overgangsriter særlig belyser den fysiske overgangen, for eksempel gjennom å bruke et bilde av en reise; Enhver som passerer fra det ene til det andre vil derfor fysisk og magisk-religiøst i et kortere eller lengre tidsrom befinne seg i en spesiell situasjon: han svever mellom to verdener (van Gennep 1999:30). Parallellen til mitt eget bilde av å gå over en bru, skulle være åpenbart. 5 På et opplevelsesplan er overgangen individuell fordi betingelsen for forståelsen av det meddelte alltid ligger hos personen selv (Lundstøl 1970:8). Dette innebærer at vi må ta utgangspunkt i individet og individets valg for å gripe denne forståelsen. Samtidig kan man betrakte mange individers overgang og finne trekk som går igjen. I spennet mellom disse trekkene, individets tolkning av dem og de handlinger tolkningene fører til, finner vi kjernen til menneskets gange over, i denne sammenhengen forstått som de unges bevegelse mot den neste livsfasen. Medborgerskapet som ungdomstidens mål? Samfunnet forventer at de unge skal bli innlemmet i samfunnet som medborgere. Eller er det slik? Og på hvilken måte kan en eventuelt si at de oppfyller denne forventningen? Er det den unges inntreden i lønnet arbeid, og dermed å bli skattebetaler, som er bestemmende for hans inkludering i samfunnet? Eller er det å stifte familie? Eller å finne seg en bolig? Og hvordan skjer prosessen mot medborgerskap? Den kan i følge Stein et.al. (2000) beskrives som en reise fra status som barn, karakterisert av avhengighet av familie, skole, venner og nabolag mot en voksen status til dels basert på valg om å bli arbeidstaker, hjemmeværende, partner og forelder. Slike livsvalg gir grunnlag for det Lister (1998) kaller overgangen til den voksnes 3 Jeg vil komme tilbake til hva som ligger i dette noe senere i kapitlet. 4 Lundstøl behandler overgangsbegrepet ut fra andre kontekster enn den jeg har gitt i denne oppgaven. Referansen til hans tekst vurderes allikevel som nyttig i det den løfter fram forståelseskomponenter som jeg ønsker å bruke i min analyse og drøfting. 5 van Genneps viktigste begreper om overgangen presenteres kort noen sider lenger ut i dette kapitlet.

18 rettigheter og ansvar i medborgerskapet. Men hvis det er, som Jones (1995) skriver, at unge i etableringsfasen ikke anerkjennes som fullverdige samfunnsborgere ettersom de i mindre grad enn andre voksne bidrar til fellesskapet, må de unges medborgerskap defineres særlig. Hun argumenterer for at den unge voksnes samfunnsbidrag i første rekke må forstås som et privat prosjekt der han skaffer seg bolig, stifter familie og tar utdannelse. Først i neste stadium er det naturlig å forvente at den unge skal gjøre seg fullt ut fortjent til posisjonen som rettighetsinnehaver en posisjon som det, i følge Jones (1995), i vestlige, rettighetsfokuserte samfunn forutsettes at individet gjør seg fortjent til. Denne prosessen må imidlertid gis tid og rom, og forvanskes i våre dager av for eksempel høy pris på inngangsbilletten til boligmarkedet. Gitt barnevernbarnas ofte vanskelige oppvekst, er det i følge Storø (2001) naturlig å argumentere særlig tydelig for at de får anerkjennelse for at deres samfunnsbidrag må forstås som å finne seg til rette i den private sfære. En kanskje mer tidsmessig forståelse av overgangen enn de tradisjonelle introduksjoner av samfunnsmessige rettigheter og plikter i den unges liv, kan ligge i se på de nye krav og forventninger i dagens samfunn som møter den unge på vei inn i voksensamfunnet. Der hvor det tidligere ble gitt bekreftelse til personlige biografier som var preget av gjentagelse av positive, overleverte idealer, beveger vi oss i dag lenger og lenger inn i et samfunn der den enkelte forventes å skape seg selv. Det gjør også marginaliseringsprosesser annerledes enn tidligere. Følelse av skam i vår tid er i følge Frønes (2001:79) forankret i det hypermodernes identitetsproblematikk, i selvrealiseringens, individualiseringens og selvrepresentasjonens komplekse krav. Omskrevet til noe mer daglig språk kunne vi si at det i dag ikke er nok å ha et arbeid, man forventes også å ha en individuell historie å fortelle om seg selv og sitt arbeid. Der hvor det tidligere var deltagelse i ulike samfunnsnyttige strukturer som var avgjørende for individets plassering på dimensjonen marginal inkludert, er det i dag i større grad individets meningsskapende aktiviteter i sin hverdag som har denne funksjonen. En teoretisk forståelse av sosialt arbeid med marginale grupper sett i relasjon til begrepet om medborgerskap er gitt av Lister (1998). Skillet mellom medborgerskap som rettigheter og på den andre siden medborgerskap som aktiv deltagelse i å utforme både egne livsbetingelser og samfunnet i stort, opptar Lister. Men særlig er hun opptatt av det potensialet som ligger i å lage en syntese av de to. Det aktive elementet som kan knyttes til sosialt arbeids praksis, kan for eksempel sees i brukerorientert arbeid der partnerskap med klienten danner grunnlag for myndiggjørende strategier. Dermed dannes muligheten for konstruksjon av klienter som aktive deltagere, snarere enn passive rettighetsinnehavere og mottagere av tjenester.

19 Sosialarbeidere er, i følge Lister (1998), velplassert for å kunne styrke marginaliserte gruppers medborgerskap. Prosessuelt forstått gir begrepet om medborgerskap i sosialt arbeid materiale til å utforme relasjonene mellom sosialarbeider og klient, og som resultat kan det over tid gi styrking av inkluderingsprosesser til beste for klienten. Forståelser av ungdom Ungdomstiden kan beskrives som en periode fylt med både muligheter og risiko. Det er en livsfase med tydelige utviklingsmessige, strukturelle og sosiale overganger. Ungdom har i følge Leffert & Petersen (1995) to hovedoppgaver som det er knyttet risiko til i denne fasen: den ene er å håndtere de indre og ytre stressfaktorene og den andre er å forberede seg for voksenlivet. I det 20. århundre har ungdomstidens utfordringer og krav i den vestlige verden endret seg radikalt på mange områder i følge Leffert & Petersen (1995). Unge er lenger på skolen, går senere ut i arbeidslivet (eller ut i arbeidsløshet), de går tidligere inn i parforhold til det annet kjønn og de debuterer seksuelt på et tidligere tidspunkt enn ved inngangen til århundret. Også biologisk har tenåringene endret seg; begge kjønn når puberteten tidligere, de blir høyere, veier mer og blir fysisk modne tidligere enn ungdom i generasjonene før dem. Forholdet til omsorgspersonene endrer seg i løpet av ungdomstiden, og det gjør også den unges forhold til jevnaldrende. Barn holder ofte sammen i vennegrupper med deltagere av samme kjønn og på grunnlag av samme interesser, men midt i ungdomstiden endrer dette bildet seg som regel til at de unge i større grad forholder seg til nettverk av jevnaldrende av begge kjønn som finner hverandre gjennom felles vurderinger og holdninger (Rutter & Rutter 1997). Dagens ungdom utsettes for noen av de samme utfordringer som ungdom alltid har opplevd og noen nye utfordringer som følger av samfunnsendringer de siste årene. Leffert & Petersen (1995) oppsummerer blant annet at vi har sett store endringer i ungdomstiden de siste 50 årene fordi vi har fått en økning av negative livshendelser som er potensielt farefulle med hensyn til utvikling av psykososiale problemer, for eksempel skilsmisser, og at unge i dag stilles overfor flere valg i risikofylte situasjoner enn tidligere. De hevder samtidig at de fleste ungdommer bruker de nærmeste voksne som kilde for nærhet, grenser og støtte. Dialogene med de voksne er viktige for de unge, på tross av det fra tid til annen skapes et inntrykk av at de er mer preget av konflikt enn av positive relasjonelle kvaliteter. Den sosiale konstruksjonen av ungdomstiden kan ifølge Buchmann (1989) sees som et resultat av at vi i vår tid ser vi på barn som kvalitativt annerledes enn voksne. Fasen mellom barndom og voksenliv får preg av å binde disse to livsfasene sammen. Det er en utbredt

20 oppfatning at ungdomstiden kan sees som en tid for forberedelse til voksenlivet. Dette er en tid for mange veivalg som får stor betydning senere i livet. Både vekst og risiko er altså sentrale elementer i denne livsfasen. Valgene tas i et samspill mellom personlige og kontekstuelle forhold (Crockett & Crouter 1995). Kontekst skal i denne sammenhengen forstås både som den unges nære sosiale og geografiske forhold, og som kulturelle, økonomiske og historiske forhold i det samfunnet der den unge vokser opp (Steinberg 1995). Det bør imidlertid presiseres at et perspektiv på ungdomstiden som forberedelse til voksenlivet innebærer en risiko for å overse ungdomstiden som en livsfase med et særlig kvalitativt innhold (Brannen & O`Brien 1995). Ungdom gjennomlever ungdomstiden gjennom unike erfaringer med opplevelsemessig egenverdi. Ungdomsforskning fokuserer i følge Wyn & White (1997) ofte på ungdom som ikke-voksne, på det problematiske i å være ungdom og på det enda mer problematiske i å bli voksen. Mye av grunnlaget for en slik forståelse ligger i følge Coleman & Hendry (1990) i den sterke stillingen utviklingspsykologi har hatt i den vestlige verden etter annen verdenskrig. I følge Griffin (1997) er problemforståelsen ofte kjønnet, ved at gutter sees som avvikende og aggressive og jenter som passivt risikoutsatte. På slike måter danner forskningen grunnlag for diskurser som igjen er premissdannende for politikk om ungdom. Det er for eksempel vesentlig om en fokuserer på ungdom som problem eller ungdom med problemer. Den første kategorien forståes som de som skaper vansker for andre, den siste som de som selv har vansker. Denne type kategoriseringer skjer i følge Wyn & White (1997) ikke tilfeldig, men som et resultat av maktrelasjoner som holdes oppe av samfunnsinstitusjoner og de diskursene som er rådende. Griffin (1993) mener at ungdomsforskere formulerer sine spørsmål (blant annet) ut fra eget politisk ståsted. Ofte grupperes unge ut fra etnisk opprinnelse, kjønn og klasse, og dette danner grunnlaget for dominerende antagelser om individers handlinger (Wyn & White 1997, Griffin 1997). Et av de tydeligste temaene som kommer fram når begrepet ungdom diskuteres er sammenhengen mellom biologisk alder og sosiale prosesser. Det er i følge Wyn & White (1997) problematisk å anta en for sterk sammenheng ettersom aldersrelatert mening og erfaring som springer ut fra spesifikke historiske og sosiale prosesser. De mener at de viktigste bruksverdiene av begrepet ungdom er knyttet til forståelse av komplekse sosiale endringsprosesser og av interaksjoner mellom sosiale institusjoner og personlig biografi. Ungdom er dermed et interessant begrep fordi det setter søkelyset på de sosiale

21 sammenhenger der alder blir sosialt konstruert. Furlong & Cartmel (1997) mener for øvrig at det er spesielt interessant å studere ungdom fordi slike studier gir en særlig mulighet til å undersøke relevansen av nye sosiale teorier. Videre kan det hevdes at ungdom er et relasjonelt begrep fordi det eksisterer og i hovedsak har en mening i relasjon til begrepet voksen (Wyn & White 1997). Det er altså ikke dikotomt til voksen. Hvis ungdom forståes som å bli, er voksen å ha blitt. Da blir det også interessant å se på maktrelasjoner. Voksne definerer ungdom som på vei til å bli voksne, mens de voksne har kommet fram. En slik definitorisk myndighetsutøvelse impliserer også kategoriseringer som ungdom selv ikke nødvendigvis finner seg til rette i. I følge Wyn og White (1997) er en forståelse av ungdom som funksjon av biologisk alder ahistorisk og statisk. En slik forståelse innsnevrer vår mulighet til å konseptualisere ungdom. Trange kategorier for ungdom, som kun å være på vei til noe annet, bidrar dessuten til å styrke bildet av ungdom som marginale samfunnsmedlemmer Å vokse opp kan forstås som en prosess som framforhandles av den unge gjennom samhandling med mennesker i dagliglivet (Storø 2001). Dessuten finner prosessene sted i et samspill mellom individet og samfunnsinstitusjoner innenfor en ramme av spesifikke økonomiske og sosiale forhold. Wyn & White (1997) mener at ungdomsbegrepet best kan forståes når det fokuseres på den innebygde spenningen mellom den sosiale signifikansen av alder, som gir ungdom en generell sosial status som annerledes enn voksen, og den sosiale signifikansen av sosiale forskjeller som differensierer unge mennesker fra hverandre. De skriver at mye forskning viser nettopp at ungdom selv fokuserer på forskjeller mellom ungdom. En diskusjon av ungdomsbegrepet er i følge Wyn & White (1997) ufullstendig uten at vi også inkluderer populærdiskurser om hva ungdom er. Disse diskursene har fellestrekk men er også preget av tidsånd og samfunnsmessig kontekst. De kan være sammensatte og i vår nære fortid har de ofte betydd å se ungdom både som truende og onde, og på samme tid som bærere av håp og optimisme. Ungdom har vært betraktet som uregjerlige, men også mulige å temme gjennom sosiale konvensjoner. I tillegg finner man eksempler på at ungdom både sees som symboler på og ofre for det moderne samfunnet. Dette gjenspeiles blant annet i populærdiskurser om kommersialisering. Wyn & White (1997) påpeker at denne type diskurser er utviklet ut fra en maskulin synsvinkel på ungdom der utviklingspsykologi og rådende samfunnsfilosofi i etterkrigstiden dominerer. Mye av ungdomsforskningen i den

22 første etterkrigstiden har bidratt til dette ved å rette sitt hovedfokus mot vestlig, mannlig, hvit, heteroseksuell middeklasseungdom. De moderne diskursene om ungdom er langt mer sammensatte. Dette begrunnes blant annet med at vi lever i en tid med færre definitive holdepunkter. I vår tid er det få som tror på enkle forklaringsmodeller for sosialt liv. Mediesamfunnets bilder av ungdom er dessuten med på å konstruere begrepet ungdom. På denne arenaen er det åpent for mange alternative måter å være ungdom på, selv om mediebildet av ungdom også kan kritiseres for ensrettethet. Det dobbelte bildet av ungdom som samfunnets framtid og som dets offer, er fremdeles sterkt tilstede i populærdiskursene. Hvilken del av dette bildet som er dominerende, er gjenstand for kontekstuell variasjon. Samtidig ser vi at de tradisjonelle markørene for avslutning av ungdomstiden i mindre grad enn før gir mening. Dernest at ungdomstiden som livsfase strekkes utover i tid (Buchmann 1989, Fauske & Øia 2003). Det innebærer at ungdom som sosial erfaring kan være tilgjengelig langt utover tenårene (Jones 1995). Fauske & Øia (2003) argumenterer for at det er funksjonelt å skille mellom ungdom og unge voksne, der den unge voksnes mulighet for selvstendig etablering skiller ham fra tenåringen. Overgangen til voksenliv må dessuten sees i lys av særlige strukturelle og historiske forhold i den kontekst den enkelte vokser opp i, overgangen må dermed kunne betegnes som en svært sammensatt prosess som berører ulike livsområder (Bynner 2001). I følge Wyn & White (1997) er ungdom et symbol på konsumpsjon. De foreslår at den symbolske meningen som legges i begrepet ungdom er endret fra å bli voksen til å bli akkurat det du ønsker å bli. Fristilling En av vår tids sosiologiske diskusjoner dreier seg om forholdet mellom individets frie vilje og de strukturelle betingelsene som påvirker individet. I et postmoderne perspektiv er det nærliggende å hevde at strukturelle kategorier som kjønn og klasse ikke lenger har den samme betydning som man tidligere antok. I følge Furlong & Cartmel (1997) er det ikke rimelig å snakke om en ny epoke i teoriutviklingen. De tar til orde for at sosiale strukturer fremdeles må sees som svært betydningsfulle påvirkningsfaktorer på individet. Samtidig skriver de at disse strukturene er mer diffuse enn før ettersom kollektive tradisjoner svekkes og individuelle verdier styrkes. Dette fører til at folk ser på den sosiale verden som uforutsigbar og risikofylt, slik at den bare kan håndteres på et individuelt nivå (1997:2). Buchmann (1989) hevder på sin side at forholdet mellom individ og struktur er endret ved at individene ikke lenger er så sammenvevd i definerte grupper som bestemmes av felles tradisjon og historie. Hun mener at

23 økt byråkratisering av institusjonelle mekanismer som regulerer livsbaner (life courses) representerer vår tids handlingstvang overfor individet. Dette balanseres imidlertid av at individet opplever en frisetting ved at tradisjonelle kulturelle og strukturelle tilknytninger løses opp. Dermed kan individet handle ut fra en friere stilling, tross de nye institusjonelle former for handlingstvang. Gjennom begrepet risikosamfunnet (risikogesellschaft) introduserer Beck (1992) tanken om at samfunnstrukturenes endrede betydning fører til at ethvert individ i vår tid står overfor risiko. Dette fører så til at vi er opptatt av å forebygge eller eliminere de risiki som systematisk produseres i moderniteten. I lys av denne teoriutviklingen kan man diskutere om vi kan predikere livsbanen til individet utfra strukturelle kategorier som kjønn og klasse. I følge Furlong & Cartmel (1997) er de objektive strukturer fremdeles intakt, samtidig som subjektive begreper om risiko er blitt tydeligere i unge menneskers liv. Dette har betydning for de erfaringer de gjør seg og de liv de lever. Tidligere ble identitet og forståelse mer direkte formet av blant annet klasse og kjønn, mens i dag er situasjonen mer åpen. Dette kan føre til stress og frustrasjon for de unge ettersom de i mindre grad enn før rettledes i en foranderlig verden. De sosiale forskjellene er fremdeles virkningsfulle, men i dag mer på et individuelt nivå ikke som før der de kunne predikere den enkeltes livsmuligheter på et gruppe eller klassenivå. Situasjonen beskrives også av at risikosamfunnet ifølge Beck (1992:100) fører med seg at folk vurderer kriser som resultat av at individet kommer til kort, og i mindre grad ser etter årsaker i prosesser som ligger utenfor deres personlige kontroll. Tendensen til større variasjon og individualisering av mønstrene for mulige livsbaner, oppsummeres av Buchmann (1989). Hun skriver at en større del av livshendelsene er potensielt åpne for individuelle valg. Muligheten for å konstruere unike personlige biografier og strategier øker. Strategiene blir samtidig mindre permanente, mer flytende. Dermed blir søken etter identitet et stadig pågående prosjekt. Det moderne individet konstruerer derfor multidimensjonale identiteter og anvender dem i de ulike sosiale situasjonene der de har funksjon. Dette fører til at individets biografiske selvrefleksjon i større grad enn tidligere ser ut til å betrakte suksess eller fiasko i det personlige livet som resultat av individuelle valg og handlinger. I en slik situasjon mener hun at det er vanskeligere enn tidligere å forutsi livsbaner ut fra de strukturelle forhold som gjelder for individet, og at den individuelle tidshorisonten blir kortere. En umiddelbar oppfattelse av her-og-nå blir mer substansiell enn

24 en oppfattelse av nåtid som en fase på veien fra fortid til framtid. Buchmann (1989) mener disse tendensene har endret unge menneskers overgang til voksenlivet. Diskursene om ungdom innebærer også å fokusere særlig på ungdom med problemer. Risikoungdom kan defineres gjennom at de utgjør unntaket til det store flertallet av ungdom som i følge Coleman & Hendry (1990) håndterer overgangen til voksenlivet på en akseptabel måte. Denne kategoriseringen gir særlig grobunn for ideer om at alle andre ungdommer er en homogen gruppe og at risikoungdom er ofre for samfunnet (Wyn & White 1997), og må derfor beskrives som urimelig og innsnevrende. En slik type kategorisering innebærer en fare for at risikoungdom anses som fortapte. Utviklingspsykologiske perspektiver Utviklingspsykologiens sterke stilling i den vestlige verden når det gjelder vår forståelse av ungdom inviterer til at de individuelt orienterte perspektivene blir presentert her. I et utviklingspsykologisk perspektiv er det vanlig å dele ungdomstiden inn i ulike faser. Prosessen begynner med pubertetens emosjonelle responser på kroppslige endringer. Økt kognitiv kapasitet og dermed evne til å abstrahere bidrar også til å forandre den unge. Etter hvert vil han føle behov for å søke ut av hjemmet idet familien mister noe av sin altoverskyggende rolle og jevnaldergruppa trer inn som et viktigere tilknytningspunkt enn før. I et psykodynamisk orientert perspektiv er utviklingen mot en selvstendig seksuell identitet altså en vei den unge går alene uten å kunne støtte seg til den trygge base foreldrene tidligere har representert (Copley 1994). Dette står ikke i motsetning til det faktum at de aller fleste unge har sterke bånd til sine foreldre (Leffert & Petersen 1995). Jevnaldrende av begge kjønn får større betydning som samhandlingspartnere, og det er blant disse den unge finner de overskridende rollemodellene som gir materiale for å definere sin egen voksne identitet (Erikson 1968, Rutter & Rutter 1997). Mot slutten av ungdomstiden overtar seksuelle parrelasjoner jevnaldergruppas plass. De unge går mot en identitet som selvstendig deltager i samfunnet gjennom arbeid eller utdanning (Copley 1994). Det er her den endelige voksenidentiteten utformes (Erikson 1968). Den unge gjennomgår refleksivt sitt liv til nå, før han/hun går over i en kvalitativt ny fase av livet; den selvstendige livsfasen. Den siste delen av ungdomstiden stiller de unge overfor oppgaven å løsrive seg fra foreldre og omsorgspersoner. Stierlin (1974) beskriver prosessen der unge separerer seg fra foreldrene i lys av psykoanalytisk teori. For ham er separasjonsprosessen formet av interaksjoner av