Spørsmål til Fylkesmannens to vedtak i klagesaker på gbnr. 11/60 og 11/61, Åletjernveien 84 og 86, Hokksund

Vår dato: 13.06.2018 Vår referanse: 2018/951 Arkivnr.: 423.1 Deres referanse: Saksbehandler: Helene Bang Langballe Øvre Eiker kommune Postboks 76 3301 HOKKSUND Innvalgstelefon: 32266934 Spørsmål til Fylkesmannens to vedtak i klagesaker på gbnr. 11/60 og 11/61, Åletjernveien 84 og 86, Hokksund Saken gjelder Øvre Eiker kommune avslo to søknader om dispensasjon fra kommuneplanens kapittel 6.2.6, punkt 8, som angir en maksimal størrelse for garasjer på BYA= 70m 2. Eiendommene ligger i et område som er avsatt til LNFR spredt bebyggelse. Fylkesmannen tok klagesakene opp til behandling, herunder gjennomførte en felles befaring. Fylkesmannen fattet to omgjøringsvedtak av 13. mars 2018, hvor dispensasjonssøknadene ble innvilget. Fylkesmannens merknader Fylkesmannens omgjøringsadgang etter forvaltningsloven 35 Kommunen har bedt Fylkesmannen vurdere om vedtakene av 8. februar 2018 bør omgjøres. Vi forstår spørsmålet slik at det gjelder klagesakene som er oversendt til Fylkesmannen 8. februar 2018, men at det er Fylkesmannens vedtak av 13. mars 2018 som bes vurdert omgjort. Fylkesmannens omgjøringsadgang av eget vedtak følger av forvaltningsloven 35. Bestemmelsen lyder slik: «Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser eller b) underretning om vedtaket ikke er kommet fram til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort, eller c) vedtaket må anses ugyldig. Foreligger vilkårene etter første ledd, kan vedtaket omgjøres også av klageinstansen eller av annet overordnet organ. Dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det, kan klageinstans eller overordnet myndighet omgjøre underordnet organs vedtak til skade Telefon sentralbord: 32 26 66 00 Postadresse: Postboks 1604, 3007 Drammen Internett: www.fmbu.no fax: 32 89 32 36 Besøksadresse: Statens Hus, Grønland 32, Drammen Organisasjonsnr.: 946 473 111 E-post: fmbupost@fylkesmannen.no

Side 2 av 8 for den som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, selv om vilkårene etter første ledd bokstav b eller c ikke foreligger. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må i så fall sendes ham innen tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket, og melding om at vedtaket er omgjort må sendes ham innen tre måneder etter samme tidspunkt. Gjelder det overprøving av vedtak i klagesak, må melding om at vedtaket er omgjort likevel sendes vedkommende innen tre uker. Annet og tredje ledd gjelder ikke for kommunale, fylkeskommunale eller statlige organer som er klageinstans etter 28 annet ledd første eller annet punktum. Statlige klageinstanser kan likevel oppheve vedtak som må anses ugyldige. De begrensninger i adgangen til å omgjøre et vedtak som er forutsatt i første, annet og tredje ledd, gjelder ikke når endringsadgangen følger av annen lov, av vedtaket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler.» Hovedregelen etter forvaltningsloven 35 er at det ikke er adgang til å endre et gyldig vedtak til ugunst for en part. Etter forvaltningsloven 35 tredje ledd og femte ledd kan i unntakstilfeller et gyldig vedtak endres til ugunst for parten dersom «hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det». En forutsetning for omgjøring etter forvaltningsloven 35 tredje ledd er blant annet at melding om at vedtaket vil bli overprøvd er sendt til parten omgjøringen vil være til skade for innen tre uker etter at vedkommende ble underrettet om vedtaket. Kommunen har sendt inn en rekke spørsmål, herunder anførsler om feil ved Fylkesmannens vedtak. Som det vil fremgå av den følgende gjennomgangen kan vi ikke se at det hefter slike feil ved Fylkesmannens vedtak at det berører vedtakets gyldighet etter forvaltningsloven 35 bokstav a, b eller c. Vi kan heller ikke se at offentlige interesser tilsier at det gyldige vedtaket skal endres til ugunst for parten etter 35 tredje ledd. Fylkesmannen har for øvrig ikke adgang til å omgjøre etter dette alternativet jf. tidsfristen i annet punktum, se neste avsnitt. Fylkesmannens vedtak er datert 13. mars 2018. Øvre Eiker kommune oversendte spørsmål til vedtaket, herunder anmodning om omgjøring, til Fylkesmannen i brev av 12. april 2018. Kravet i 35 tredje ledd, annet punktum, innebærer at melding om at vedtaket vil bli overprøvd er sendt til den parten omgjøringen vil være til skade for innen tre uker etter at vedkommende ble underrettet om vedtaket. Fristen er etter dette passert. Fylkesmannen har derfor ikke hjemmel til å omgjøre vedtaket etter forvaltningsloven 35 tredje ledd. Vi finner heller ikke grunnlag for omgjøring etter 35 fjerde og femte ledd. Det kommunale selvstyret Øvre Eiker kommune ber om Fylkesmannens tilbakemelding på om Fylkesmannen ved sin innvilgelse av dispensasjon har vurdert hensynet til det kommunale selvstyret. Herunder at kommunen selv kan velge om den vil gi dispensasjon (jf. plan- og bygningsloven 19-2 sin ordlyd «kan»). For at en dispensasjonssøknad kan innvilges må to vilkår være oppfylt, jf. pbl. 19-2 første og andre ledd. Det første vilkåret er at hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse ikke blir vesentlig tilsidesatt. Det andre vilkåret er at fordelene ved en dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering.

Side 3 av 8 Dersom de formelle vilkårene er oppfylt har kommunen rettslig anledning til å gi dispensasjon. Vurderingen av lovens vilkår er et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves av både klageorgan og domstolene, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) s. 139. Vurderingen av om dispensasjon bør gis eller ikke etter at de formelle vilkårene er oppfylt, er en skjønnsmessig helhetsvurdering, også omtalt som «fritt skjønn». Når Fylkesmannen prøver denne siden av dispensasjonsvedtaket skal det legges stor vekt på det kommunale selvstyre, jf. forvaltningsloven 34. Bestemmelse kommer imidlertid kun i betraktning ved interesseavveiningen av om dispensasjon skal gis når lovens formelle vilkår for å gi dispensasjon er oppfylt. Klageinstansens plikt til å legge vekt på det kommunale selvstyret ble skjerpet ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2018. I den forbindelse publiserte departementet Rundskriv H-9/17, som inneholder en oversikt over endringene med tilhørende kommentarer. I relasjon til forvaltningsloven 34 skriver departementet følgende på s. 2: «(..) Det er berre når lov eller forskrift gjev kommunen eit handlingsrom i form av val mellom fleire lovlege handlingsalternativ, at endringa betyr noko for overprøvinga i den statlege klageinstansen. Vektingsregelen vil ikkje påverke overprøvinga av rettsbruken, sakshandsaminga, faktum og om skjønsutøvinga i kommunen er i strid med den ulovfesta læra om misbruk av myndigheit, jf. fvl. 34 andre ledd første og andre punktum. Rettane og pliktene innbyggjarane har etter lov og forskrift, vil difor ikkje bli påverka av framlegget. Klageinstansen skal framleis prøve alle utsegner som er sette fram i klagen, også dei som vedkjem skjønsutøvinga i kommunen, jf. fvl. 34 andre ledd første og andre punktum. Regelen inneber difor inga rettsleg avgrensing i kompetansen til klageinstansen, men legg føringar for vektinga av omsynet til det kommunale sjølvstyret når klageinstansen prøver det frie skjønet i kommunen.» Fylkesmannens plikt til å prøve alle sider av saken innebærer etter dette at Fylkesmannen er forpliktet til å realitetsbehandle klagen, slik at det ikke er tilstrekkelig å vise til at avslaget ligger innenfor kommunens frie skjønn. Dette var tilfellet i SOM-2013-2528, hvor Fylkesmannens plikter som klageinstans var tema. Saken omhandler klageinstansens prøvingsplikt etter forvaltningsloven 34 i forbindelse med en dispensasjon etter pbl. 19-2. Ombudsmannen uttaler her: «(...) Men jeg er ikke enig med fylkesmannen i at det er nødvendig og tilstrekkelig i denne saken kun å vurdere om avslaget er «saklig begrunnet og om det ligger innenfor kommunens frie skjønn». Dette fremstår mer som en gyldighetsprøving av vedtaket. Klageinstansens kompetanse og prøvelsesplikt går lengre enn dette. Fylkesmannen plikter å foreta en reell og selvstendig vurdering av vedtaket fattet av underinstansen.» I vår sak kom Fylkesmannen etter en realitetsbehandling til at de materielle vilkårene, som ikke er en fri skjønnsmessig vurdering, var oppfylt. Dette etter en nøye gjennomgang av sakens opplysninger, herunder en befaring med de involverte partene.

Side 4 av 8 Dersom «kan» skjønnet skal komme til anvendelse må det foreligge saklige hensyn som medfører at selv om de materielle vilkårene for å gi dispensasjon er oppfylt, er det likevel grunn til å avslå dispensasjonssøknaden. I Kommunal- og moderniseringsdepartementets artikkel av 16. mars 2010 er det stilt en rekke spørsmål om anvendelsen av plan- og bygningslovens regler. Det er blant annet stilt spørsmål om hvilke forhold kommunen kan påberope seg for ikke å innvilge dispensasjon når vilkårene i plan- og bygningsloven 19-2 andre ledd er oppfylt. KMD svarer følgende: «Det antas at vurderingen om at kommunen ikke vil gi dispensasjon fordi den ønsker ny plan, hører under det frie «kan»-skjønnet. Det kan tenkes situasjoner hvor den enkelte søknad om dispensasjon for eksempel synliggjør en mangel ved planen som kommunen ikke finner det hensiktsmessig å rette opp gjennom dispensasjon.» Fylkesmannen kan ikke se at slike forhold som KMD anfører er relevante i våre saker. Tvert imot er den aktuelle kommuneplanen relativt ny og vil neppe være gjenstand for rullering med det første. Fylkesmannen kan heller ikke se for seg andre grunner til å avslå en dispensasjonssøknad når de formelle vilkårene er oppfylt. Vi kan heller ikke se at juridisk teori åpner opp for andre slike grunner. Hadde det vært tilfellet, ville det lett ha ført til en uthuling av dispensasjonsbestemmelsen. Like vedtak/ulike saker Kommunen anfører at det er en feil fra Fylkesmannens side at teksten i vedtakene er så godt som identiske, når det dreier seg om to ulike saker. Etter Fylkesmannens syn har de to sakene en rekke likhetstrekk. Disse likhetstrekkene fører til at gjeldende hensyn, fordeler og ulemper langt på vei vil være sammenfallende for de to eiendommene. Fellestrekkene gjør seg også gjeldende i kommunens vedtak, blant annet i kommunens begrunnelse for å avslå dispensasjonssøknadene. Kommunen anfører i hovedsak manglende avstand, uheldig fortetning og presedensfare som begrunnelse for sine avslag. Det ville også vært helt unaturlig dersom kommunen skulle avslått søknadene med totalt ulike begrunnelser. Det vil for eksempel ikke være holdbart å anføre at en dispensasjon på den ene eiendommen vil føre til en uønsket fortetting, mens dette ikke ville være gjeldende for den andre. Dette fordi eiendommene grenser til hverandre, har samme arealformål og omfattes av samme kommuneplan. Videre er det ikke særlig stor forskjell på tomtenes størrelse. I henhold til matrikkelen er eiendommenes areal oppgitt som henholdsvis 1737 kvm (gbnr. 11/61) og 1812 kvm (gbnr. 11/60). Ettersom de to sakene omhandler to naboeiendommer med en rekke likhetstrekk, er det i tillegg til å behandle sakene hver for seg, naturlig å se sakene i sammenheng. På denne bakgrunn ble det også holdt en felles befaring for de to klagesakene. Det ville neppe vært gunstig eller i tråd med prinsippet om effektiv saksbehandling å behandle sakene helt uavhengige av hverandre. Fylkesmannen kan ikke se at det foreligger så store ulikheter i de to sakene at det vil være feil og både behandle sakene hver for seg, samtidig som de ses i sammenheng.

Side 5 av 8 Etter dette er Fylkesmannens bruk av tilsvarende ordlyd i de to vedtakene et utrykk for effektiv saksbehandling. En omformulering av argumentasjon eller variasjon i ordlyden vil ikke ha særlig betydning for vedtakets innhold så lenge de hensyn og argumenter som gjøres gjeldende har så mange fellestrekk. Dispensasjonsvurderingen Kommunen har kommentert og bedt om tilbakemelding på Fylkesmannens vurdering av de to dispensasjonsvilkårene etter plan- og bygningsloven 19-2. Innledningsvis ønsker vi å presisere bakgrunnen for Fylkesmannens vurdering av de to sakene. Når klagesakene kom inn til oss, fant Fylkesmannen at kommunens begrunnelse for avslag på dispensasjon var mangelfull. I slike saker har klageinstansen to alternativer i henhold til forvaltningsloven 34 fjerde ledd. For det første kan Fylkesmannen oppheve kommunens vedtak og sende det tilbake til kommunen for ny behandling. For det andre kan Fylkesmannen selv treffe nytt vedtak i saken. Etter Fylkesmannens syn skal effektivitet i forvaltningen prioriteres. Dette innebærer at saker skal avsluttes der det er mulig. I disse konkrete sakene oppfattet vi det slik at det mest hensiktsmessige var å foreta en realitetsbehandling av dispensasjonsvilkårene, for så å treffe nye vedtak. I motsatt fall ville man risikert en enda lenger saksbehandlingstid for partene, i tillegg til en mer omfattende ressursbruk for stat og kommune. For å sørge for et best mulig vurderingsgrunnlag valgte Fylkesmannen å gjennomføre en felles befaring på de to eiendommene. Fylkesmannen ønsket også å høre mer om partenes synspunkter, herunder søkernes behov for dispensasjon og kommunens begrunnelse for å gi avslag. Kanskje lå det mer bak kommunens vurderinger enn det som gikk frem av vedtakene. Når det gjelder vurderingen av om hensynet bak bestemmelsen blir vesentlig tilsidesatt har Fylkesmannen kommet til at en dispensasjon ikke vil føre til en vesentlig tilsidesettelse. Illustrerende for hvordan vesentlighetskravet er blitt tolket i domstolene er en sak fra Agder lagmannsrett, LA-2015-197645. Saken gjaldt en dispensasjon fra byggeforbudet i pbl. 1-8. Fylkesmannen hadde opphevet kommunens dispensasjonsvedtak. Agder lagmannsrett uttaler her: «Vesentlighetskravet innebærer at ikke enhver negativ innvirkning på/tilsidesettelse av hensyn som nevnt, er tilstrekkelig for at det kan anses å foreligge «vesentlig tilsidesettelse». Den samlede bedømmelsen av de elementer som anses å representere en tilsidesettelse eller ha en negativ innvirkning på de relevante hensyn, må anses å ha et kvalifisert preg. Fylkesmannen skriver følgende i sitt vedtak: En økning fra 70 til 80 kvadratmeter kan ikke anses som en vesentlig økning. Hensynet bak kommuneplanens bestemmelse er blant annet å sørge for at bebyggelsen i LNF-området ikke blir for tettbygd. Etter gjennomført befaring kan Fylkesmannen ikke se at det å bygge garasjen 10 kvadratmeter større enn hva som følger av planen, vil føre til en uvanlig stor bygningsmessig struktur og tetthet.

Side 6 av 8 Kommunen begrunner sitt avslag blant annet med at en dispensasjon vil føre til en bygningsmessig tetthet i området som ikke er ønskelig. Etter Fylkesmannens syn blir det spesielt å anføre at en garasje som bygges 10 kvm større enn tillatt fører til en uønsket fortetting, når husene på tomtene kan bygges ut med flere hundre kvm uten at det er behov for dispensasjon i henhold til utnyttelsesgrad. Videre viser kommunen til at kommuneplanens bestemmelse om maks størrelse på 70m 2 for garasjer på boligeiendommer i LNF-områder bygger på en konkret vurdering av i hvilke områder man ønsker å regulere garasjestørrelsen. Kommuneplanens bestemmelse kapittel 6.2.6, punkt 8 lyder som følger: «Maksimal størrelse for garasjer/uthus inkludert eventuell bod i byggeområdene er BYA=70m². Denne bestemmelse gjelder uregulerte områder og regulerte områder der det ikke er satt maksimalstørrelse for garasjer/boder. For garasjer på boligeiendommer i LNF-områdene settes en maksimal størrelse på BYA=70m².» Som det følger av bestemmelsen gjelder maksimal størrelse på 70m 2 for garasje både i LNFområdene og byggeområdene. Fylkesmannen legger til grunn at kommunen bruker begrepet «byggeområdene» som en samlebetegnelse på områder som er ment å bebygges med ulike arealformål. Bestemmelsen gjør unntak fra regulerte områder hvor det er satt maksimalstørrelse for garasjer i reguleringsplan. Etter dette ser grensen på 70 m 2 for garasje ut til å gjelde i store områder av Øvre Eiker kommune og omfatter områder avsatt til boligbebyggelse, sentrum, forretninger, næringsbebyggelse og så videre. Etter kommunens fremstilling virker det som bestemmelsen om maks størrelse på 70m 2 for garasjer er satt spesielt for LNF-områder, med det formål å hindre en uønsket bygningsmessig tetthet der. Etter Fylkesmannens syn kan kommunens argumentasjon ikke føre frem, ettersom man som utgangspunkt kan bygge 70 m 2 store garasjer også andre steder i kommunen. Med forbehold om de presiseringer som eventuelt følger av ulike reguleringsplaner, gir ikke ordlyden i kommuneplanens bestemmelse uttrykk for en særskilt vurdering av i hvilke områder man ønsker å regulere garasjestørrelsen. Det fremstår ikke som unaturlig at personer som bor i LNFR spredt bebyggelse oftere vil ha et større behov for en litt større garasje, enn de fleste som bor i for eksempel tettbygde boligfelt eller sentrumsområder med mindre tomteareal. Vedtatte arealplaner vil ikke alltid kunne fange opp alle tenkelige forhold, eller forutsi fremtidige behov og ønsker når det gjelder arealbruk. I Innst. 181 L (2016-2017) uttales det etter dette at dispensasjonsbestemmelsene er begrunnet ut fra at det i enkelte tilfeller er behov for å gjøre unntak eller tillate avvik. Videre følger det at grunnlaget for å gi dispensasjon må betraktes som en praktisk sikkerhetsventil. Fylkesmannen anser de to aktuelle sakene som tilfeller hvor det er behov for å gjøre unntak fra kommuneplanens bestemmelse om maksimal garasjestørrelse. Fylkesmannen er riktignok enig med kommunen i at terskelen for å dispensere fra arealplan skal være høy, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007-2008). Samtidig skal det foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak. Det er på det rene at det er adgang til å fravike arealplan, i motsatt tilfelle kunne man ikke hatt en dispensasjonsbestemmelse. Det vises i den forbindelse til NOU 2003: 14, Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven s. 342 flg., hvor planutvalget foreslo en egen dispensasjonshjemmel for plandelen i plan- og bygningsloven. Kommunen viser til at bestemmelsen om maks størrelse på 70 m 2 for garasjer på

Side 7 av 8 boligeiendommer i LNF-områdene kom først med i rulleringen av kommuneplanen som ble egengodkjent i desember 2015. Fylkesmannen stiller spørsmålstegn ved om kommunen med sin anførsel mener at det skal være mer kurant å gi dispensasjon for eksempel 8 år etter at en plan er vedtatt, enn 3 år som er gjeldende her. Så lenge argumentene i saken er de samme vil en slik tankegang etter vår mening ikke være en fornuftig praktisering. Ei heller vil den være i tråd med plan- og bygningslovens formålsparagraf 1-1. Når det gjelder fordeler ved dispensasjonen mener Fylkesmannen at fordelene for den enkelte søker er relevante momenter i en dispensasjonsvurdering. Vi viser blant annet til Kommunalog moderniseringsdepartementets artikkel av 16. mars 2010, hvor KMD svarte på en rekke innsendte spørsmål. Det ble her stilt spørsmål om anvendelsen av pbl. 19-2 og hvem fordelene/ulempene skal gjelde. KMD svarer følgende: «Man må trekke inn en bredere vurdering av fordelene enn bare fordelene for den enkelte søker. Dette vil avhenge noe av hva det søkes dispensasjon fra. (..).. I andre situasjoner som for eksempel søknad om mindre tiltak nærmere nabogrensen enn 4 meter vil det særlig være fordeler og ulemper i forhold til naboer som vil stå i fokus.» For det første følger det av KMDs uttalelse at fordeler for den enkelte søker er relevante momenter i en dispensasjonsvurdering, og videre at fordeler og ulemper i forhold til naboer er relevante. Slik må det naturligvis være. Dette er også lagt til grunn i juridisk teori (se blant annet «plan- og bygningsrett, kort fortalt» av Fredrik Holth og Nikolai K. Winge, s. 205). Her følger det at fordeler som kun tilfaller tiltakshaver vil være relevant så lenge det ikke kan påvises noen ulemper for allmenne interesser. Det er ikke mange som søker om unntak fra en bestemmelse i plan- og bygningsloven eller arealplan uten at de har behov for det selv. Om en dispensasjon for eksempel innebærer en fordel for allmennhetens interesser vil det være en fordel, men ikke en betingelse for å innvilge en dispensasjon. Det at de to tiltakshaverne kan påvise konkrete behov for å bygge en litt større garasje er dermed en relevant fordel ved å innvilge dispensasjonen. Som kommunen påpeker er ikke eiendommene like, og tiltakshaverne vil følgelig ha ulike behov for lagring, noe som også følger av Fylkesmannens vedtak. Videre følger det av Fylkesmannens vedtak at det etter vårt syn er en fordel i denne saken at tiltakshaver kan utnytte eiendommen i tråd med sine behov, jf. plan- og bygningslovens formål i 1-1, om en bærekraftig utvikling til det beste for den enkelte. Eiendommene vil med dispensasjonen være mer funksjonell for en person/familie med interesser som krever større oppbevaringsbehov enn normalen. Når det gjelder graden av overskridelse av planbestemmelsen er dette skrevet i relasjon til aktuelle ulemper ved en dispensasjon. Ettersom kommunen begrunner sitt avslag blant annet med at en dispensasjon vil føre til en uønsket fortetting i området, er det naturlig for Fylkesmannen å kommentere dette. Overskridelsen av planbestemmelsen er i disse sakene relativt liten. Sett i sammenheng med den høye utnyttelsesgraden på eiendommen som er på 30 % BYA, er ulempene relatert til fortetting små, og ikke tilstrekkelige til å begrunne et avslag. Garasjenes plassering er også behandlet i relasjon til eventuelle ulemper. Som det følger av Fylkesmannens vedtak, vil den omsøkte plasseringen gi minst fjernvirkninger, da garasjen skjules noe bak husene. Garasjenes plassering vil heller ikke være til ulempe for naboer, da

Side 8 av 8 dette er et avsidesliggende område. Videre er garasjene omsøkt slik at de plasseres mest mulig gunstig med tanke på solforhold, drenering og brønn. Garasjenes plassering vil dermed heller ikke være til noen stor ulempe for eiendommene i seg selv, eller for naboeiendommen. Dispensasjonsvurderingen for øvrig, herunder vurdering av ulempene, følger av Fylkesmannens vedtak. Som nevnt vil naboulemper naturligvis være relevante momenter. Fylkesmannen menerat det ikke følger av vårt vedtak at ulempene kan avskrives så lenge grunneierne er enige, slik kommunen anfører. Poenget er imidlertid at Fylkesmannen i disse to konkrete sakene ikke kunne se noen nevneverdige ulemper, og at kommunens argumenter for avslag dermed ikke var tilstrekkelig i henhold til den dispensasjonsvurderingen som skal foretas. Presedens Når det gjelder presedensfare er ikke Fylkesmannen enig med kommunen i at fordelene er av en slik karakter at svært mange andre vil kunne anføre dem. Presedens vil kun gjelde andre tomter av tilnærmet lik størrelse, med en stor grad av tillatt utnyttelse. Videre må det ikke foreligge noen naboulemper, herunder at garasjen ikke er til sjenanse for andre. En sak skal alltid ilegges en selvstendig vurdering. Fylkesmannen er enig i at dispensasjonssøknader som kan medføre uheldige presedensvirkninger skal behandles strengt. En dispensasjonsvurdering innebærer imidlertid materielle vilkår som må vurderes konkret i hver enkelt sak. Presedens og likhetshensyn kan som utgangspunkt ikke begrunne et avslag alene. Fylkesmannen er av den oppfatning at denne saken har flere konkrete faktorer som vil begrense presedensvirkningene. Avslutningsvis vil Fylkesmannen påpeke at vi har stor respekt for det kommunale selvstyret, men vi mener dette ikke er tema i denne saken. Med hilsen Jørn-Tomas Einstabland fagsjef Helene Bang Langballe