Vår dato: Vår ref: 21.02.2019 2019/14099 Deres dato: Deres ref: 29.11.2018 2018/1172-50643/2018 Øvre Eiker kommune Postboks 76 3301 HOKKSUND Saksbehandler, innvalgstelefon Karin Sand Oftedal, 22003740 Vedtak i klagesak - Øvre Eiker - gnr. 101 bnr. 99 - Slettbakkveien 329 - avslag på søknad om dispensasjon for oppføring av platting Vi viser til kommunens oversendelse datert 29.11.2018. Vi gjør oppmerksom på at saken er gitt nytt saksnummer som følge av sammenslåingen av Fylkesmannsembetene Østfold, Buskerud og Oslo og Akershus. Kommunens vedtak av 04.09.2018 i sak 47/18 stadfestes. Klagen har ikke ført frem. Sakens bakgrunn Saken gjelder søknad fra Tomas André Sanden om å bygge inn eksisterende takoverbygde terrasse, etablere platting mot øst og vest, samt oppføre bod. Søknaden inkluderer søknad om dispensasjon fra kommuneplanen pkt. 6.2.5 om byggeforbudssone mot vassdrag. I møte den 04.09.2018 innvilget Øvre Eiker kommune ved Fagkomite 1 dispensasjon fra byggeforbudssone mot vassdrag for endring av fritidsboligen, men avslo samtidig søknad om dispensasjon for oppføring av platting mot øst. Vedtaket var enstemmig. Vedtaket ble påklaget av Tomas André Sanden i udatert brev. Fylkesmannen legger til grunn at klagefristen ble overholdt. Fagkomite 1 i Øvre Eiker kommune tok ikke klagen til følge i møte den 27.11.2018. Saken ble deretter oversendt Fylkesmannen i brev datert 29.11.2018. Fylkesmannen har mottatt utfyllende bemerkninger til klagen fra Tomas André Sanden i e-post 07.02.2019. Klageren utdyper anførselen om usaklig forskjellsbehandling, og viser til tilfeller der kommunen har godkjent utbygging nærmere vassdrag enn den eksisterende bebyggelsen. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har delegert myndigheten etter plan- og bygningsloven 1-9 som klageinstans til Fylkesmannen. E-postadresse: fmovpost@fylkesmannen.no Sikker melding: www.fylkesmannen.no/melding Postadresse: Pb 325 1502 Moss Besøksadresse: Moss: Vogts gate 17 Drammen: Grønland 32 Oslo: Tordenskiolds gate 12 Telefon: 69 24 70 00 www.fylkesmannen.no/ov Org.nr. 974 761 319
Side: 2/5 Fylkesmannen forutsetter at partene er kjent med sakens dokumenter og gir derfor ikke ytterligere saksreferat. Fylkesmannen ser slik på saken Innledning Saken gjelder søknad om endringer av eksisterende fritidsbolig i Slettbakkveien 329. Eiendommen er i dag bebygd med en fritidsbolig med platting, samt to frittliggende bygninger. Fylkesmannen bemerker at eiendommen er uregulert og avsatt til landbruks-, natur- og friluftsområde (LNF) sone 1 (ikke åpnet for spredt utbygging) i kommuneplan for Øvre Eiker, vedtatt 09.12.2015. Eiendommen ligger videre innenfor byggeforbudssonen mot vassdrag. Kommunen har innvilget søknaden med unntak av plattingen mot Lautjern i øst som ble avslått. Plattingen er på ca. 20 m 2 og får en bredde på ca. 2,5-3 meter plassert i en minsteavstand på ca. 6 meter fra vannkanten. I klagen fra Tomas André Sanden anføres det at tiltaket ikke vil føre til privatisering eller påvirke allmennhetens rett til fri ferdsel. Det vises til at plattingen skal plasseres på en flate som ble opparbeidet i terrenget for ca. 50 år siden, og at området foran hytta ikke benyttes som naturlig passasje av turgåere da etablerte stier ligger i bakkant og på siden av hytta. I det aktuelle tilfellet vil hyttas plassering gjøre at det ikke er naturlig for turgåere å gå rundt hytta. Klageren påberoper seg videre likebehandling og viser til fritidseiendom gnr. 99 bnr. 51 hvor det ble gitt dispensasjon for utvidelse av terrasse. Dispensasjon Plattingen mot øst ligger innenfor byggeforbudssonen mot vassdrag og er derfor avhengig av dispensasjon fra kommuneplanens pkt. 6.2.5 for å kunne godkjennes. Det følger av bestemmelsens første ledd at det ikke er tillatt med tiltak som nevnt i bl.a. plan- og bygningsloven (pbl.) 20-1 første ledd bokstav 2, b, d, g, h, i, j, k og m nærmere enn 100 m fra strandlinje i vassdrag, målt i horisontalplanet ved gjennomsnittlig flomvannstand. Vilkårene for å dispensere følger av pbl. 19-2 andre ledd: «Dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, eller hensynene i lovens formålsbestemmelse, blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må fordelene ved å gi dispensasjon være klart større enn ulempene etter en samlet vurdering. Det kan ikke dispenseres fra saksbehandlingsregler.» Fra forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 32 (2007-2008) side 242 fremsettes følgende: «Andre ledd avgrenser kommunens adgang til å gi dispensasjon. Vilkåret «særlige grunner» i gjeldende 7 er erstattet med en mer detaljert angivelse som klargjør og strammer inn dispensasjonsadgangen. Det kreves at hensynene bak den bestemmelsen det dispenseres fra ikke blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må det foretas en interesseavveining, der fordelene ved tiltaket må vurderes opp mot ulempene. Dagens 7 blir praktisert slik at det er tilstrekkelig med alminnelig interesseovervekt, men etter den nye bestemmelsen må det
Side: 3/5 foreligge klar overvekt av hensyn som taler for dispensasjon. Ordvalget innebærer at det normalt ikke vil være anledning til å gi dispensasjon når hensynene bak bestemmelsen det søkes dispensasjon fra fortsatt gjør seg gjeldende med styrke.» Når det gjelder dispensasjon fra arealplaner, som i foreliggende sak, er det i Ot.prp. nr. 32 på side 242 fremhevet at dispensasjoner fra planer reiser særlige spørsmål, sitat: «De ulike planene er som oftest blitt til gjennom en omfattende beslutningsprosess og er vedtatt av kommunens øverste folkevalgte organ, kommunestyret. Planene omhandler dessuten konkrete forhold. Det skal ikke være en kurant sak å fravike gjeldende plan.» Dette fører til at det blir liten plass for dispensasjon fra arealplaner. For det første må ikke dispensasjonsadgangen brukes slik at de intensjoner kommunestyret har lagt i planen blir vesentlig tilsidesatt. Dernest tilsier hensynet til offentligheten at en plan endres etter samme saksbehandlingsregler som ble fulgt da den ble vedtatt. Dispensasjonssøknaden er begrunnet med at hytta ligger tilbaketrukket på en høyde, og at forkant av hytta fra gammelt av er et planert område mellom skrent ned mot vann og hyttevegg. Dette arealet består av stein/berggrunn/jord og har ingen form for vegetasjon annet enn stedvis mose. På deler av dette arealet ønskes det å etablere platting som ligger helt flatt på bakken og følger terrenget langs hytteveggen. Det vises til at plattingens maksimale høyde over bakken vil være 20 cm. Grunnet hyttas tilbaketrukne beliggenhet, høydeforskjell fra vannet og vegetasjon mellom aktuelt område og Lauvtjern, vil ikke markterrassen være synlig fra vannet. Plattingen vil heller ikke komme i konflikt med turstiene i området eller virke privatiserende. Det er vist til at plattingen uansett ikke vil være til hinder for ferdsel foran hytta, men vil kunne innby til rekreasjon og en pust i bakken for turgåere som passerer området. Øvre Eiker kommune har i vedtak av 04.09.2018 lagt vekt på at plattingen mot øst er planlagt plassert nærmere Lautjern enn eksisterende bygg, med en minste avstand på ca. 6 meter fra vannkanten. Selv om tiltaket er en markterrasse og terrenget heller ned mot vannet, mener kommunen at tiltakets umiddelbare nærhet til Lauvtjern fører til økt privatisering av strandsonen. Omsøkte fritidsbolig ligger allerede nærme vannet og en ytterligere utvidelse vil kunne virke innskrenkende og medføre at allmennhetens rett til ferdsel blir negativt påvirket. Rådmannen uttalte videre følgende til klagerens anførsler i sin forberedende klagebehandling: «Øvre Eiker kommune har praktisert en liberal tilnærming til utvidelse og oppgradering av eksisterende fritidsbebyggelse innenfor byggeforbudssonen mot vassdrag. Det vises da til både fritidsboliger rundt Eikeren og Hoensvannet, samt andre lignende hytteområder i kommunen. Bakgrunnen for dette er et ønske om å opprettholde og sikre hensiktsmessig bruk av etablerte hyttefelt i kommunen. Derimot har denne praksisen noen grunnleggende vilkår. Blant annet ønskes det ikke utbygging nærmere vannet enn eksisterende hytte. Begrunnelsen for dette er å forbygge en ytterligere privatisering av strandsonen mot vassdrag. En plassering av platting, flaggstang eller hagemøbler i strandsonen har en klar privatiserende effekt på området. Dette fører til at turgåere ikke ønsker å krysse slike områder av hensyn til hytteeier og dermed unngår å oppholde seg der. Dette fører til en direkte tilsidesettelse av hensynet for allmenne interesser i strandsonen. Klager påberoper seg også likebehandlingsprinsippet og viser til utvalgssak 08/37. Saken er sammenlignbar når det gjelder utbygging av terrasse/platting i strandsonen mot Lauvtjern,
Side: 4/5 men ellers har fritidseiendommen er svært ulik beliggenhet. I saken fra 2008 befinner fritidsboligen seg på en odde. Dette begrenser utbyggingsmulighetene betraktelig. I omsøkte sak er det kun fritidseiendommens østlige del som grenser mot vannet. Eiendommen har dermed mulighet til utbygging i tre andre retninger i samsvar med kommunens praksis. Rådmannen kan ikke se at det foreligger noen nye argumenter i saken som kan føre til omgjørelse av Fagkomité 1 sitt vedtak, samt at tidligere avslag av dispensasjon er i henhold til kommunens praksis. Klagen tas derfor ikke til følge og saken sendes til Fylkesmannen i Buskerud for endelig behandling.» Fylkesmannen bemerker at kommunen med fordel kunne å ha foretatt en mer konkret vurdering av om dispensasjonsbestemmelsens enkelte vilkår er oppfylt. Etter en samlet vurdering kan Fylkesmannen likevel ikke se at det foreligger tilstrekkelige grunner til å sette til side kommunens vedtak om avslag på søknad om etablering av plattingen mot øst. Eiendommen ligger innenfor byggeforbudssonen mot vassdrag, og plattingen vil komme svært nær Lautjernvannet. Formålet med byggeforbudssonen er at strandsonen langs vassdrag skal bevares som et natur- og friluftsområde tilgjengelig for alle. Fylkesmannen er av den oppfatning at en platting ca. 6 meter fra vannkanten til Lautjern vil virke privatiserende og negativt på allmennhetens rett til fri ferdsel. Fylkesmannen slutter seg derfor til kommunens vurdering av at en dispensasjon vil føre til en direkte tilsidesettelse av hensynet til allmenne interesser i strandsonen, og vurderer at hensynene bak byggeforbudssonen langs vassdrag blir vesentlig tilsidesatt i dette tilfellet, jf. pbl. 19-2 andre ledd. Det er etter dette ikke nødvendig å vurdere det andre vilkåret i bestemmelsen. Fylkesmannen vil dessuten vise til pbl. 19-2 tredje ledd som sier at en kommune ikke bør dispensere når en statlig eller regional myndighet har uttalt seg negativt til søknaden. Dette er tilfellet i denne saken. Miljøavdelingen hos Fylkesmannen i Buskerud har i brev datert 04.07.2018 uttalt at ytterligere bebyggelse nær vannet vil ha uheldige virkninger for landskapsbildet samtidig som det vil kunne redusere områdets verdi for allmenne friluftsinteresser. Det ble videre vist til at en dispensasjon i denne saken kan gi en uheldig presedensvirkning for kommunens behandling av lignende søknader. Klageren har som nevnt over påberopt seg likebehandlingsprinsippet og bl.a. vist til en sak fra 2008 som han mener er sammenlignbare med omsøkt platting. Sivilombudsmannen har utalt seg om betydningen av likebehandlingsprinsippet i dispensasjonssaker i en uttalelse av 30.11.2017 (Som-2017-1231), sitat: «Læren om myndighetsmisbruk, der forbudet mot usaklig forskjellsbehandling inngår, retter seg ikke mot rettsanvendelsen, men er en begrensning i forvaltningens frie skjønn. Skal man angripe en avgjørelse som faller under rettsbruken, må man anføre at lovanvendelsen er feil. En påstand om usaklig forskjellsbehandling vil i den forbindelse ikke ha noen plass. Er det tale om et rettsanvendelsesskjønn som domstolene kan prøve fullt ut, vil det heller ikke være behov for å påberope saksbehandlingsfeil eller myndighetsmisbruk som selvstendige grunnlag for ugyldighet. Lovgiver har i lovens forarbeid Ot.prp.nr.32 (2007 2008) s. 242 uttalt at vurderingen av om vilkårene i pbl. 19-2 annet ledd er oppfylt er et rettsanvendelsesskjønn, som domstolene kan overprøve. Ombudsmannen forstår forarbeidene dit hen at dette gjelder både vilkåret i første punktum om at hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra ikke settes vesentlig til side, og kravet om at fordelene ved en dispensasjon må være klart større enn
Side: 5/5 ulempene etter en samlet vurdering, jf. annet punktum. En anførsel om usaklig forskjellsbehandling vil derfor ikke ha relevans i vurderingen av om vilkårene i annet ledd er til stede. En slik anførsel vil måtte begrenses til kan-skjønnet i pbl. 19-2 første ledd første punktum, altså spørsmålet om dispensasjon skal gis dersom de rettslige vilkårene i 19-2 annet ledd er oppfylte» Fylkesmannen mener at klagerens anførsel ikke kan være avgjørende i dispensasjonsvurderingen i denne saken, i tråd med Sivilombudsmannens uttalelse. Når Fylkesmannen ovenfor har vurdert det slik at de anførte forhold for øvrig ikke anses å oppfylle vilkårene for dispensasjon, kan ikke anførselen om usaklig forskjellsbehandling være avgjørende. Vi bemerker for øvrig at det ikke er påvist usaklig forskjellsbehandling i foreliggende sak, og viser til kommunens vurdering i klageomgangen. Klagen er etter dette ikke tatt til følge. Konklusjon Kommunens vedtak av 04.09.2018 i sak 47/18 stadfestes. Klagen har ikke ført frem. Vedtaket er fattet med hjemmel i pbl. 1-9 og forvaltningsloven 34. Vedtaket er endelig og kan ikke påklages videre, jf. forvaltningsloven 28 tredje ledd. Med hilsen Odd Meldal seksjonssjef Karin Sand Oftedal seniorrådgiver Dokumentet er elektronisk godkjent Kopi til: Daniel-Endré Polle Thomas André Sanden