13. Gjødsling og kalking til eng og beite Av Marit Dyrhaug Norsk Landbruksrådgiving Helgeland Innledning Gjødslingsstrategien skal tilpasses og bygge opp under det driftsopplegget man har valgt for enga og beitet. Driftsopplegget vil variere alt etter hvilke målsettinger en har til fôrkvalitet, ønsket mengde vinterfôr og engas avlingspotensiale, ønsket beitetilgang og beitetrykk gjennom sesongen, og praktiske hensyn til arbeidstid og hvor lettdrevet jorda er. Ved siden av antall slåtter/avbeitinger og høstetidspunkt, er gjødslingsstrategien den viktigste metoden grovfordyrkeren har til å styre grasproduksjonen. Med gjødslingsstrategi menes her valg av gjødslingsstyrke (kg N/daa) og gjødseltyper, gjødslingstidspunkt, antall overgjødslinger og fordeling av gjødselmengdene gjennom vekstsesongen. Gjødsling og fôrkvalitet I gjødslinga til eng og beite er det viktig at mengdene av de ulike plantenæringsstoffene er avbalansert for å sikre god mineralforsyning til dyra og for å unngå forgiftninger. Nitrogen er den viktigste bestanddelen i protein, og tilstrekkelig nitrogenforsyning er en forutsetning for å oppnå tilfredsstillende proteininnhold i grasvekster. Økt N-gjødsling øker også bladtilveksten, og siden bladmassen er mer proteinrik enn strå, blomster og frø, vil N-gjødslinga ha positiv betydning for proteininnhold og PBV i fôret. Men så fremt graset ikke lider av N-mangel, vil utviklingstrinn og høstetidspunkt ha større innvirkning på proteininnhold og PBV enn N-gjødslinga. Sterk N-gjødsling over norm er derfor et mindre effektivt tiltak for å oppnå høg PBV i fôret enn tidlig slått/avbeiting. For sterk N-gjødsling kan gi opphoping av nitrat i bladmassen og økt fare for nitratforgiftning hos dyra. Særlig forraps og raigras har stor evne til å ta opp mer nitrat enn hva de omdanner til protein, og faren for nitratopphoping blir ekstra stor. For sterk kaliumgjødsling kan gi uheldig høgt kaliuminnhold i fôret, og redusert opptak av magnesium, kalsium og natrium. Dette øker faren for bl.a. hypomagnesemi (graskrampe). I fôr bør mengdeforholdet K/Mg + Ca ikke overstige 2,2. Sauegjødsel, storfegjødsel og særlig pressaft kan være svært rik på kalium, og en bør unngå å kombinere store mengder husdyrgjødsel eller pressaft med kaliumrike mineralgjødselslag som NPK 18-3-15. Faren for graskrampe er størst ved beiting eller fôring av ungt gras. Svovelmangel gir redusert proteininnhold og proteinkvalitet, og redusert fordøyelighet av fôret. Ved varme og passe fuktighet kan det frigis så mye svovel fra molda at graset får dekket sitt behov. Men generelt anbefales det å bruke svovelholdige gjødseltyper til eng og beite, i hvertfall på moldfattig jord og om våren når jorda er kald eller for våt. Gjødseltyper til eng og beite I prinsippet velger vi de mineralgjødseltypene som koster minst pr kg nitrogen og som samtidig gir tilfredsstillende tilførsel av fosfor (P) og kalium (K). I forhold til nitrogenbehovet har gras lågere fosforbehov enn vekster som korn, potet og grønnsaker. Jorda på gårdsbruk med dyrehold er ofte godt oppgjødsla med fosfor fra husdyrgjødsla. I grasdyrkinga vil vi derfor som regel greie oss med fosforfattige mineralgjødselslag. Gras og kløver kan ta opp store mengder kalium og tappe jorda for lettløselig kalium. Nyere forsøk har imidlertid vist at på ei leirfattig sandjord (låge K-HNO 3 analyser) kan vi ved grasdyrking få K-Al analyser helt ned mot 3-4 uten at det gir økonomisk avlingstap. Ved vårgjødsling uten husdyrgjødsel vii som regel NPK 18-3-15 være rette gjødseltypen på ei leirfattig og kaliumfattig jord, mens en på ei leirjord kan benytte NPK 22-2-12, eventuelt NPK 25-2-6 eller NK 25-0-9 hvis jorda er både svært fosfor- og kaliumrik.
Ved beiting vil dyrene jevnlig etterlate seg avføring og urin som bidrar til gjødslinga av beitet. Et beite er mindre utsatt for å bli tappet for kalium enn eng, og vi kan benytte gjødseltyper med lågere kaliuminnhold. Ved beiting kan f.eks NPK 18-3-15 ofte bli erstattet med NPK 22-2-12. Dyr på innmarksbeite som ikke får kraftfor kan være utsatt for mikronæringsmangel, blant annet mangel på selen (Se) som det finnes lite av i jordsmonnet i Skandinavia. Fullgjødsel 21-3-8 m/se og Na er ei spesialgjødsel for å sikre tilstrekkelig selentilførsel på beite. Husdyrgjødsel Vannblanda blautgjødsel er godt egna for spredning i eng. Anbefalte mengde er 2,5-3 tonn/daa. For gylle med 50% vann kan en spre opp i 5 tonn/daa. Unngå spredning på for langt gras, særlig ved solskinn og tørt vær. Ved breispredning bør graset ikke være mer enn max to håndsbredder høgt. Tilgrising av graset med husdyrgjødsel kan gi problem med feilgjæring i surforet og sporer i melka Husdyrgjødsel spredd på eng i solskinn og tørt vær kan gi sviskade på bladene Ved varmt og tørt vær etter slåtten er det mange som utsetter husdyrgjødsel-spredninga i påvente av fuktigere vær og gunstigere spredeforhold. Det kan straffe seg ved at gjenveksten blir for lang før en kommer i gang med møkkerkjøringa. Spredning i stubben gir ingen fare for sviskade på graset. Næringsinnhold og gjødselvirkning i husdyrgjødsel ved ulik vanninnblanding, spredeforhold og spredeteknikker er nærmere beskrevet under Husdyrgjødsel. I tillegg til nitrogen inneholder husdyrgjødsla store mengder fosfor og kalium, og ved bruk av husdyrgjødsel i enga kan en benytte billigere mineralgjødseltyper med lågt innhold av P og K. Husdyrgjødsel kan også spres på beiter, men det vil redusere smakeligheten av beitegraset og øke smittepresset fra snyltere. Ligger beitene på næringsfattig jord kan spredning på beitene likevel være en fornuftig og miljøvennlig disponering av ressursene. Man kan oppnå god avbeiting etter spredning av husdyrgjødsel forutsatt tidlig spredning om våren, god vanninnblanding og moderate mengder pr dekar. Høstspredning på beiter vil i mange tilfeller gi bedre utnytting av næringsstoffene enn eventuell høstspredning på eng. Ved spredning av husdyrgjødsel på beite må beitearealet være godkjent som spredeareal.
Gjødsling til eng Hvor sterkt en kan gjødsle avgrenses i prinsippet av avlingspotensialet - hvor mye nitrogen enga er i stand til å utnytte. Ei grasavling på 400 kg tørrstoff med 13 % råprotein vil inneholde ca 8,3 kg N. I praksis vil ikke plantene utnytte alt nitrogenet i gjødsla. I konvensjonelle gjødslingsnormer (generelle gjødslingsanbefalinger ved middels avlingsnivå) tar man i prinsippet utgangspunkt i hva som gir optimalt avlingsutbytte sett i forhold til gjødselkostnad. Til eng uten kløver vil anbefalt N-gjødsling/daa være høgere enn mengde N i avlinga. Ved forventa grasavlinger over eller under norm anbefales å justere N-gjødslingen opp eller ned med ca 2 kg N/100 kg tørrstoffavling. Generelle gjødslingsanbefalinger til middels god eng ved middels tidlig slått i Nordland. Vekst Avling/daa Gjødslingsnorm, kg N/daa Kg P/daa Kg K/daa Eng, 1 slått 400 kg ts 11-12 kg N 1,6 kg P 8 kg K Eng, 2 slåtter 400 + 250 kg ts/daa 19 (12+7) kg N 2,2 kg P 12,5 kg K Eng, 3 slåtter 400 + 250 + 150 kg ts/daa 22 (12+7+3) kg N 2,5 kg P 15,5 kg K Ei råavling på 2000 kg gras/daa med 20 % tørrstoff tilsvarer ei tørrstoffavling på 400 ts/daa Ved siden av avlingspotensialet påvirkes gjødselbehovet av jordart, moldinnhold og tidligere bruk av husdyrgjødsel, se Nitrogen i kapittel 5 Plantenæringsstoffene, gjødsling og kalking. Eng som sjelden eller aldri får husdyrgjødsel vil ha behov for sterkest gjødsling. Eng som jevnlig har fått tilført husdyrgjødsel, kanskje både ved vår- og sommerspredning, vil kunne få tilført opptil 2-3 kg plantetilgjengelig nitrogen pr dekar fra restene av det organiske nitrogenet i husdyrgjødsla spredd foregående år. Det samme gjelder ny eng der det er spredd store mengder husdyrgjødsel i gjenlegget. Så sjøl om 1-2 års gammel eng har høgt avlingspotensiale, er det ikke sikkert den gir igjen for å gjødsles sterkere enn 3-4 års gammel eng. Tidlig vårgjødsling At graset har tilgang på nok næring ved vekststart har stor betydning for avlingsnivået. Eng og beiter som har fått lite eller ingen husdyrgjødsel år(ene) før, eller som er utpint ved hard nedbeiting utover seinhøsten, har små reserver å gå på. Her er det viktig med tidlig vårgjødsling så snart veksten har kommet i gang for å sikre en god vekststart og høgest mulig avling. Men dersom vi har store ettervirkninger etter husdyrgjødsel, vil graset ha tilgang på nok nitrogen tidlig på våren. I praksis ser vi det ved at enga blir tidlig grønn. Det samme kan vi se i eng som hadde stor gjenvekst og mye gras ved innvintringen høsten før. Ved bruk av husdyrgjødsel på enga om våren bør en starte spredninga så snart jorda er lagelig for kjøring etter at veksten har kommet i gang og enga begynner å grønnes. Spredning av mineralgjødsla 1-2 uker etterpå vil i praksis gi delt vårgjødsling. Dersom husdyrgjødsla av ulike grunner ikke kan spres tidlig bør en spre mineralgjødsla først. Forsøk med delt vårgjødsling av mineralgjødsla i eng til slått har gitt varierende resultat, men kan gi positiv avlingsgevinst på moldfattig sandjord i nedbørsrike vårer. Mye nedbør like etter spredning av mineralgjødsla gir størst fare for utvasking. Delt vårgjødsling av mineralgjødsla er mest aktuelt på skifter hvor det ikke spres husdyrgjødsel. Sauebruk med eng som vårbeites før slått bør alltid dele vårgjødslinga i to, ihverfall hvis vårbeitinga varer en stund. Å vente med vårgjødslinga til etter avslutta vårbeite vil forsinke veksten og redusere avlingene til slått. Å tilføre all vårgjødsla før beiting kan medføre fare for graskrampe og/eller nitrat-forgiftning. Derfor bør 3-6 kg N/daa i form av f.eks NPK 22-2-12 tilføres før vårbeite, mest ved lang beiteperiode. Resten av gjødsla tilføres ved beiteslutt. Ved lang vårbeiteperiode der en stor del av avlinga tas opp som beite, samtidig som påfølgende 1.slått blir utsatt i 2-3 uker, kan det være riktig å øke samla vårgjødsling opp til 15 kg N/daa. Vårgjødslinga kan da fordeles med 5-6 kg N/daa før vårbeite og 9-10 kg N/daa etter vårbeite.
Fordeling av gjødsla gjennom sesongen Tradisjonelt har vi i Nord-Norge spredd en forholdsvis stor andel av gjødsla på våren og overgjødsla moderat. Men ved stadig tidligere 1.slått og lengre vekstsesong pga klimaendringer, vil 2.slåtten utgjøre en større del av totalavlinga. Da vil en gjødselfordeling med svakere vårgjødsling og sterkere overgjødsling være bedre tilpasset grasvekstens behov. Gjødslinga må også tilpasses engas artssammensetning. Sammenligna med ei tradisjonell timotei-engsvingeleng vil ei hundegraseng og delvis også ei bladfakseng komme tidligere i skyting, høstes tidligere ved 1.slått og ha større andel av totalavlinga i 2.slåtten. Da bør også en større andel av gjødsla gis ved overgjødslinga. Ei eng med flerårig raigras kan gi større avling i 2.slåtten enn i 1.slåtten, i hvert fall hvis 1.slåtten høstes ved begynnende skyting. Da vil ei fordeling med 7-9 N/daa om våren og 10 kg N/daa ved overgjødslinga være vel så fornuftig som en tradisjonell fordeling med 12 kg N om våren og ei overgjødsling på 6-8 kg N/daa. Et argument for sterk vårgjødsling av enga har vært at eventuelt overskudd av nitrogen kommer gjenveksten til gode og gir rask gjenvekst. Men en slik gjødslingspraksis vil gi større fare for utvasking og lågere utnyttingsgrad av kostbar gjødsel. Høg stubbing og overgjødsling kort tid etter slått er et mer effektivt tiltak for å sikre rask og stor gjenvekst. Gjødsling ved intensiv drift Med intensiv drift mener jeg her optimal gjødsling for å oppnå maksimal forenhetsavling eller tørrstoffavling. I praksis innebærer det normgjødsling justert for høgt avlingsnivå. I ei god timotei-engsvingel eng på god jord med jevn tilgang på fuktighet og næring kan vi gjerne oppnå avlinger på 900-1000 kg ts/daa ved 2 slåtter. Ved normgjødsling kan det da tilføres 19 kg N pluss 6 kg N i tillegg for høg avling. Dette tilsvarer ei vårgjødsling med f.eks 3 tonn vannblanda storfegjødsel + 50 kg NPK 22-2-12 og overgjødsling med ytterligere knappe 50 kg 22-2-12 pr daa. Samtidig må man være påpasselig med å tilføre nok fosfor og kalium. På ei kaliumfattig jord bør overgjødslinga med ca 50 kg 22-2-12 erstattes av ca 60 kg NPK 18-3-15. Ei så sterk gjødsling vil medføre at enga tynnes ut og taper seg etter noen år, så intensiv drift forutsetter jevnlig fornying av enga. Når enga taper seg må gjødslingsstyrken reduseres. Sterk gjødsling kan ikke kompensere for avlingsnedgang pga tynt og ugrasfullt plantedekke. For sterk N-gjødsling har mange negative effekter også agronomisk sett. Tørrstoffinnholdet i graset går ned. Råavlingen kan se større ut, men i praksis er det mye vann. For sterk N-gjødsling gir også legde, graset tørker seinere opp etter regn og blir fortere brunt i bunnen, og vi får økt problem med ugras som vassarve, høymole og hundekjeks. Gjødsling ved ekstensiv drift Gårdsbruk med stort grovforareal i forhold til dyretallet kan velge en strategi med ekstensiv drift av jorda og moderate avlinger, og redusere gjødselkostnadene og kostnader ved fornying av enga. Kombinert med krav til høg grovforkvalitet og stort grovforopptak kan denne drifta gi god økonomi. Forutsatt tidlig 1.slått ved begynnende skyting og 2.slått før gjenveksten danner for mye strå, kan N-gjødslinga i graseng reduseres betraktelig i forhold til norm uten at forkvaliteten går ned. Vi har mindre forsøksresultat å støtte oss på med tanke på gjødselanbefalinger og forkvalitet ved ekstensiv drift, men et gjødslingsregime med 8 kg N/daa om våren og overgjødsling med 4-5 kg N/daa skulle gå bra. Dette tilsvarer ei vårgjødsling med f.eks 3 tonn vannblanda storfegjødsel + 20 kg NPK 22-2-12 og overgjødsling med ytterligere 20 kg 22-2-12 pr daa. Faren for kvalitetstap ved svak gjødsling er større på moldfattig enn på moldrik jord. Ved ekstensivering av drifta velger mange en strategi med bare en høsting av enkelte skifter. Med den lange vekstsesongen vi har langs kysten av Nordland vil denne driftsformen lett gi problemer med for stor gjenvekst og mye dødt gras neste år. Skiftene som skal høstes bare en gang bør derfor gjødsles under norm. Ved svak gjødsling under norm og moderate avlinger vil behovet for gjødsling av de andre næringsstoffene også gå ned. Ved bruk av husdyrgjødsel kan en mange tilfeller også gå over til billigere, P- og K-fattigere mineralgjødseltyper på eng med moderat avlings- og gjødslingsnivå, sammenligna med intensivt drevet eng med høge avlinger.
Kløverinnhold Red. N-gjødsling 10 % kløver 10 % 20 % kløver 20 % 30 % kløver 30 % Kløvereng Aktiviteten hos rhizobiumbakteriene går ned ved økt tilgang på mineralsk nitrogen. I kløverenga må derfor nitrogengjødslinga reduseres for å kunne utnytte nitrogenet som kløveren og rhizobiumbakteriene produserer. Hvor stor reduksjonen kan være uten at vi får avlingstap avhenger av kløverandelen. Som en grov rettesnor kan N-gjødslinga reduseres som vist i tabellen. Gjødslinga av de andre næringsstoffene skal ikke reduseres. Kløver har samme krav til fosfor- og kaliumgjødsling som gras, så i praksis bør en bruke mer P- og K-rike gjødselslag i kløvereng enn i graseng. En perfekt kløvereng inneholder ca 40-50 % kløver. N-gjødslinga kan brukes til å styre kløverandelen. For å sikre kløveren gode konkurranseforhold og å øke kløverandelen til 40-50% må gjødslinga reduseres til maksimalt 7-8 kg N/daa om våren og 3-5 kg N/daa i overgjødslinga. Etter et vellykka kløvergjenlegg vil et gjødslingsregime med denne svake gjødslinga i 1. og 2. (eventuelt 3.) engår, og så opptrapping av gjødslinga etter hvert som kløveren taper seg kunne gi ei billig og stor avling av god kvalitet. Vellykka gjenlegg hvor kløveren utgjør 50-60%. Foto: Marit Dyrhaug Gjødsling til beite I praksis er det vanlig med overskudd av gras på forsommeren og underskudd på sensommeren og høsten. Ved å fordele nitrogengjødslingen utover sesongen kan tilveksten til en viss grad reguleres slik at en får en beitetilgang tilpassa beitetrykket. Målet er å få god nedbeiting mellom hver gjødsling. Til beite er det beste å gjødsle med små mengder ofte. Ved skifte- og stripebeiting bør det gjødsles etter hver avbeiting. På kontinuerlig og regulert kontinuerlig beite bør det gjødsles med 3-4 ukers mellomrom, gjerne 4-5 ganger i løpet av beitesesongen. Svakt gjødsla beitegras er mer smakelig enn ugjødsla gras, sannsynligvis fordi bladandelen øker. Sterk N-gjødsling reduserer smakeligheten fordi sukkerinnholdet reduseres. En generell anbefaling er å tilføre 3-5 kg N ved hver gjødsling; minst ved vårgjødslinga og på ekstensivt drevet kulturbeite, mest ved overgjødsling utpå sommeren og på høgtytende fulldyrka beite. For å beholde god tilvekst og beitekvalitet utover sommeren må vi unngå at graset vokser seg for langt og kommer i skyting og blomstring(generativ fase) på forsommeren. På et kulturbeite kan det være aktuelt å droppe vårgjødslinga helt for sikre god nedbeiting i juni, og vente med første gjødsling til etter første avbeiting. Benyttes
beitepussing for å få nyvekst av ungt beitegras vil det bli frigjort mye næring fra planterestene, og gjødselstyrken ved overgjødslingene utover seinsommeren kan reduseres. Det går fint an å gjødsle et beite uten å flytte dyrene så fremst man ikke gjødsler for sterkt med nitrogen eller kalium. Dette kan gi henholdsvis nitratforgiftning og graskrampe. Gjødsling med opptil 5-6 kg N/daa i form av NPK 25-2-6, 22-2-12 eller 18-3-15 går bra. Mange gårdsbruk har gamle, åpne kulturbeiter som kan ha vært i drift i opptil 100 år eller mer, og som har fått lite eller ingen mineralgjødsel. Slike beiter kan være svært artsrike, særlig hvis jorda og berggrunnen i området er kalkrik. Gjødsling vil redusere artsmangfoldet. Hvis man ønsker å ivareta det biologiske mangfoldet kan en unngå å gjødsle den delen av beitet som er mest artsrik og som har lengst beitedriftshistorie uten gjødsling. Kalking til eng og beite De fleste grasartene greier seg godt ved ph ned mot 5,5. Engbelgvekster som kløver og luserne foretrekker at ph ligger opp mot 6 eller høgere. Jordbakteriene som bryter ned organisk materiale slik at nitrogen og andre næringsstoffer blir plantetilgjengelig, trives best ved ph over 6. Siden god kalktilstand i jorda legger grunnlag for en effektiv utnytting av gjødsla og en økonomisk gunstig gjødslingsstrategi i eng og beite, bør en også ved grasdyrking ha som ambisjonsnivå at ph skal ligge rundt 6,0. Kalking i gjenleggsåret gir mulighet til å innarbeide kalken i jorda ved harving, og er å anbefale ved tilførsel av større kalkmengder over 3-400 kg/daa. Men overflatekalking på eng er et fullgodt alternativ der kalkbehovet er moderat, og en benytter utstyr som gir tilfredsstillende jamn spredning. Ved overflatekalking skal man ikke spre mer enn 350-400 kg grovkalk/dolomitt eller 250-300 kg finmalt kalk pr dekar om gangen, og det bør gå minst 2-3 år mellom hver gang en overflatekalker samme skifte. Dersom kjøreforholda tillater det kan en velge om en vil spre kalken om våren, etter 1.slått eller om høsten. Kalk må ikke spres på langt gras som skal ensileres, fordi det vil hindre ph-senking i surforet. En kan ikke kjøre ut kalk på eng ved barfrost, fordi knusingen av de frosne plantene i kjøresporene gir vinterutgang. Kilder Gjødsling. Hamar 20/11 2008. Tor Lunnan, Bioforsk Aust Løken. Powerpointpresentasjon ved Kursuka 2008, Norsk Landbruksrådgiving.