Er NAV framtidens arena for sosionomene?

Anita Røysum sosionom, cand.polit., doktorgradsstipendiat Høgskolen i Oslo E-post: anita.roysum@sam.hio.no Er NAV framtidens arena for sosionomene? Sosionomene har bakgrunn i oppbyggingen av velferdsstaten generelt, og sosialkontorene spesielt. Så hva skjer i lys av NAV-reformen? Vil den gi bedre rammebetingelser for sosialt arbeid eller vil det motsatte skje? Og vil det skje en styrking av sosionomprofesjonen eller en deprofesjonalisering? Jeg drøfter her noen mulige retninger som profesjonen kan utvikles mot i NAV. Tre dager i januar 2005, stedet er Sundvollen. Framtidsverkstedet for sosial kontortjenesten finner sted. Optimismen vekkes blant de vel 500 deltakerne på konferansen, arrangert av Sosial- og helsedirektoratet og Fellesorganisasjonen (FO). Det snakkes om framtiden for sosialtjenesten. En får høre at kompetansen skal heves ved sosialkontorene. Ikke minst pekes det på at sosialarbeiderrollen med den forestående NAV-reformen skal få tilbake sin gamle form som en rehabiliterende hjelper. En skal ikke lenger kun være pengeforvaltere. Framtidsverkstedet blir presentert som en opptur for deltakerne, og Fontene skriver at «Sosialkontorene ble pusset blanke og skinnende» (2005, nr. 1:18). Like etter blir NAV-reformen vedtatt i Stortinget. FO er optimistiske på vegne av sosialarbeidernes framtidige arbeid i NAV. De peker på at reformen kan bety mindre papir og byråkrati, og med det mer oppfølging og kontakt med brukerne (Fontene, 2006, nr. 3:12). Tvetydige roller NAV-reformens hovedmål er å få flere i arbeid og aktivitet, og med det færre på stønad. Med etableringen av NAV-kontorene skal tjenestene tilpasses brukernes behov, og arbeids- og velferdsforvaltningen skal bli mer helhetlig og effektiv (St.prp. nr. 46: 2004-2005). NAV-reformen kan sies å ha bakgrunn i den omfattende reformtenkningen som velferdsstaten de siste årene er blitt gjenstand for. Det handler 67

om å fornye offentlig sektor. I det ligger også at den tidligere så tette koblingen mellom velferdsreformer og profesjonaliseringsprosesser blir brutt. Dette ved at profesjonenes roller i velferdspolitikken nå kan forstås som tvetydig. Fra å være bærebjelker i gjennomføringen av en velferdspolitikk, er profesjonene i økende grad blitt definert som et styringsproblem (bl.a. Ramsdal og Skorstad 2004). Det vil si at de oppleves å ha for stor makt, eller ikke er styringsvillige nok. I Stortingsmelding nr. 9 (2006-2007) vises det likevel til at de NAV-ansatte er den nye arbeids- og velferdsforvaltningens viktigste ressurs. Det pekes på at grunnlaget ligger i «den kompetansen som eksisterer i de to tidligere statlige etatene og i sosialtjenesten» (s. 81). Det vises også til at de ansatte i sosialtjenesten har det høyeste formelle utdanningsnivået av de tre etatene som sammenslås, hvorav de fleste har sosialfaglig høyskoleutdanning. Som bærebjelker for velferdspolitikken inntok sosionomene sosialkontorene, mens for eksempel vernepleierne tok plass på institusjonene for psykisk utviklingshemmede. Med ansvarsreformen representerte vernepleierne dermed de faglige perspektivene som skulle avvikles sammen med HVPU, hvorav profesjonen kom i en ekstensiell krise. Denne ble overvunnet ved at normalisering, integrering, det vil si arbeid utenfor institusjon, ble gitt en sentral plass i rammeplanen for utdanningen. Det er derfor nærliggende å stille spørsmål ved om sosionomene representerer noen faglige perspektiver som ønskes avviklet med NAV-reformen? Og hvordan løser profesjonsgruppa en eventuell avvikling av deres enerett på arbeid med for eksempel økonomisk sosialhjelp? Det er likevel viktig å peke på at sosionomprofesjonen ikke kan forstås som så sårbare som vernepleierne i forhold til ansvarsreformen, da de også innehar mange andre stillinger og ståsteder, blant annet innen barnevern, rusomsorg og psykiatritjenesten. Likevel er det slik at de nye NAV-kontorene erstatter de opprinnelige sosialkontorene. NAV-reformen har dermed ført til at sosionombastionen og sosionomenes tradisjonelle arbeidsplass er blitt organisert bort fra sitt historiske utgangspunkt. Tradisjonelle oppgaver Sosionomprofesjonen er tradisjonelt forankret i konkrete type arbeidsoppgaver som utføres ved sosialtjenesten, blant annet arbeidet med økonomisk sosialhjelp. Med NAV-reformen kan behovet for slike arbeidsoppgaver endre seg, for eksempel ved innføring av et statlig arbeidssøkersstipend, og dermed 68

ta bort noe av det tradisjonelle grunnlaget for sosionomyrket som profesjon. For det er gjerne slik at ulike fag er knyttet til organisasjoner, slik som trygdefaget er knyttet til trygdeetaten, mens oppbyggingen av sosionomyrket i starten var knyttet til sosialkontorene. Sosialtjenesten er således det arbeidsfeltet/ organisasjonen som sosionomene lenge har hatt som sin arena. En kan dermed si at sosionomene fram til i dag besitter de sosiale tjenestene som en juris diksjon, det vil si et myndighetsområde (Abbot 1988), mens for eksempel trygdekontorene har hatt trygdestønader som sin jurisdiksjon. Fremdeles er mange sosionomer knyttet til sosialkontorene, og det er interessant om sosionomene vil finne sin naturlige og selvstendige plass ved NAV-kontorene. NAV-reformen kan også skape betingelser for endring i grensene mellom profesjonelle myndighetsområder, for eksempel mellom tidligere trygde- og arbeidskontorenes myndighetsområder kontra sosialkontorenes myndighetsområde. Det kan også være at nye arbeidsoppgaver dukker opp og skaper grobunn for helt nye profesjoner i forbindelse med reformen, med tanke på det nye velferdsstudiet med utdanningen av velferdsarbeidere. I lys av et slikt perspektiv, kan reformen forstås som et nytt arbeidsfelt som vil kunne skape grobunn for en profesjonell tilnærming fra en eller flere ny(e) yrkesgruppe(r), eller som grunnlag for «forhandlinger» om kontroll/myndighet mellom allerede etablerte faggrupper/profesjoner. Et slikt teoretisk perspektiv fordrer en løs definisjon av hva profesjoner er, det vil si en forståelse av profesjoner som sosiale konstruksjoner. Med det menes at profesjoner utvikles og avvikles i samspill med hverandre, eller innen en sosial kontekst av konkurranse med andre profesjoner. Andrew Abbots (1988) dynamiske perspektiv handler om hvordan profesjoner vokser fram, splittes opp, slår seg sammen, tilpasser seg og dør ut, samtidig som de er avhengige av hverandre. Han mener også det handler om kontroll av arbeid, i et system der flere grupper konkurrerer om slik kontroll. Et viktig begrep i denne sammenheng er som tidligere nevnt jurisdiksjon, som sier noe om dynamikken i forhold til kontroll og konkurranse over en viss type kunnskap. Den nye velferdsorganiseringen kan således bidra til at behovet for arbeidsoppgaver og fordeling av disse kan endre seg, noe som også vil kunne skape betingelser for endring i grensene mellom de profesjonelle myndighets områder i NAV. Grunnlaget for sosionomprofesjonen på dette feltet kan derfor bli borte, og/eller det kan altså skapes grobunn for nye profesjoner. Dermed kan 69

sosionomene oppnå mindre yrkesmessighet, ved at en kanskje på sikt mister sosialtjenestefeltet som «marked». De kan også oppnå dårligere kunnskapskontroll- og utvikling. Ved at ulike ansattegrupper/faggrupper får en ny organisering innenfor NAV, kan en også si de oppnår en tverrprofesjonalisering i retning av en felles organisasjonskultur. Derfor er det nærliggende å forestille seg at dette kan føre til en deprofesjonalisering av enkeltprofesjonene i NAV-feltet. Hva slags kunnskap? Hvilke type kunnskap vil så vinne terreng i NAV-organiseringen? Med et moderne samfunn som krever stadig høyere grad av kunnskap, kan det være at sosionomene med sin profesjonsutdanning, i motsetning til andre ansatte ved NAV-kontorene, likevel har et fortrinn. Det kan føre til at de kan få en slags intellektuell jurisdiksjon. Med det menes at de ved å ha høyere utdanning kan ha et konkurransefortrinn i NAV. Dette vil likevel avhenge av om sosionomene har en teoretisk selvstendighet som er effektiv nok til å konkurrere, og om de har nok faglig selvstendighet til å kjempe for sitt kunnskapsgrunnlag. NAV-reformen vil også i høy grad vektlegge serviceorientering, og hvor en ut fra en slik ideologi kan tenke seg at rettighetsorienteringen vil være hovedverdien i et framtidig NAV. Her kan det være at de trygdeansatte har et fortrinn, med lange tradisjoner for utpregete saksbehandlingsoppgaver, som tilsier klare regler og forskrifter som skal følges. Mens de ansatte fra tidligere Aetat representerer fokuset på arbeid og denne type perspektiver i oppfølgingen av brukerne, noe som jo er hovedmålet for reformen. På den måten kan også de sies å ha et klart fortrinn. Sosialtjenesten tilbyr derimot et sikkerhetsnett for de som ikke får dekket sine materielle behov på annen måte. Brukerne har også gjennomgående mer sammensatte problemer enn trygdeetatens og Aetatens brukere, virksomheten er derfor langt mer arbeidsintensiv. Ved siden av å yte økonomisk sosialhjelp har sosionomene tradisjonelt en rekke andre oppgaver; som ansvar for personlig rådgivning samt hjelp til bostedsløse, rusmiddelmisbrukere og kommunale tiltak for arbeidsledig ungdom (St.meld. nr 14: 2002-2003). Hjelperollen er derfor sentral i sosionomenes arbeid, hvorav endringsperspektivet i forhold til brukeren, men også grupper og samfunnet, er i fokus. 70

Det er særlig det relasjonelle som vektlegges, samt det å inneha et helhetsperspektiv på hjelpen som ytes. Sosionomene arbeider også mye ut fra skjønnsvurderinger. I arbeidet med brukere med sammensatte behov handler det om å se hele mennesket. Derfor er hjelp basert på klare og ensrettede regler sjelden nok i møtet med disse brukerne. Ofte faller de mellom flere stoler. Hjelpen og oppfølgingen må derfor skreddersys individuelt. Dersom en går inn på premissene knyttet til oppfølging av brukerne i NAV, finner en mål om felles prinsipper for arbeidsmetoder. Det handler om å avdekke og imøtekomme brukeres behov, samtidig som at felles arbeidsmetoder ikke skal gi føringer som hindrer en å møte vedkommendes behov (Arbeids- og velferdsdirektoratet, KS og Sosial- og helsedirektoratet 2007). Likevel kan en si at sosionomene med NAV kan oppleve hindringer i oppfølgingen av sine brukere, blant annet ved at de ikke får aksept for at oppfølging ofte tar tid og at en bør arbeide mer helhetlig. Likefullt vises det til mål om tett oppfølging og oppfølging i bred forstand, en ikke-standardisering av bistandsløp, viktigheten av en veileder- og rela-sjonskompetanse og muligheten for å utøve faglig skjønn (Arbeids- og velferds direktoratet og Sosial- og helsedirektoratet 2007, KS og Sosial- og helsedirektoratet 2007). Dette kan forstås som en brukeroppfølging på en bred og helhetlig basis. NAV-ansattes basiskompetanse er ment å skulle innebære en annen type helhetlig oppfølging, i form av å kunne vite om og kunne informere om de ulike tjenestene på tvers i NAV. Samtidig vises det til en mer snever forståelse av begrepet oppfølging, hvor «helhet» forstås smalere ved at det poengteres at oppfølgingen skal være samordnet og sømløs, og hvor det er arbeidsprosessene, rutinene og oppgaveløsningen som skal være omforent og felles for NAV-kontorene (Arbeids- og velferdsdirektoratet, KS og Sosial- og helsedirektoratet 2007). Det helhetlige ligger da i kravet om at brukere skal få et enhetlig tjenestetilbud og ikke nødvendigvis en helhetlig oppfølging slik som sosionomene er vant til å tenke. Mot mer forvaltningsarbeid? En mulig konsekvens for den nye sosionomrollen ved NAV-kontorene er derfor at sosionomenes arbeid blir atskillig mer instrumentelt. Dette ved at sosialt arbeid som fag innenfor NAV-systemet i enda sterkere grad blir dominert av 71

kravene om effektivitet og produktivitet, og således får et enda sterkere preg av forvaltning. Dermed kan fagets tradisjonelle arbeidsmåter og verdier bli sett på som et ideologisk fremmedelement ved NAV-kontorene. Det er viktig her å ha med seg at sosionomene i sitt arbeid opererer innen tre spenningsfelt; person, forvaltning og samfunn. Forholdene i det bestående samfunnet merkes derfor direkte i arbeidet med enkeltindivider eller grupper, for eksempel ved arbeidsledighet og andre strukturelle forhold. Profesjonen er også utøvere av samfunnets sosialpolitiske målsettinger (Kokkin 2005). Blant annet ved at sosionomprofesjonen i høy grad ble utviklet som del av oppbyggingen av velferdsstaten generelt, og utviklingen av sosialomsorgslovgivningen spesielt. Sosionomrollen utviklet seg også, på slutten av 1950-årene og gjennom 1960-årene, mot en mer saksbehandler- og forvaltningsrolle. Med det kom et økende fokus på informasjons- og opplysningsplikt og avklaring av brukerens rettigheter, og en ny og mer juridisk forståelse av sosialt arbeid (Kokkin 2005). Samtidig er det grunn til å tro at det også i en forvalterrolle er viktig å inneha et mer tradisjonelt sosialfaglig fokus på brukers situasjon. Den sosialfaglige verdien og idealet om for eksempel «helhet», det vil si hvordan ulike deler henger sammen i et menneskes liv, kan derfor sies å representere noe viktig dersom forvaltningsorienteringen blir den dominerende i NAV. Det avgjørende er likevel om sosionomene har tillit og legitimitet for sitt faglige arbeid og sine faglige tilnærminger. Kampen om tillit NAV-reformens mål er økt serviceorientering henimot brukerne, hvorav brukerautonomi er viktig. Det er derfor av flere grunner avgjørende at profesjonene å lage allianser med brukerne, og det Eliot Freidson (2001) kaller «the struggle of needs», men også «the struggle of competance». Det handler altså her om legitimeringen i det offentlige rom. I den forbindelse er det viktig å minne om at sosionomene aldri kan sies å ha hatt noen spesiell høy status i samfunnet. Ved å arbeide med utsatte og ofte utstøtte grupper sliter sosionomene med egen legitimitet. Brukerne de arbeider med har ofte lav status, og på den måten får også profesjonsgruppa lav status. Det kan også handle om at profesjonen er blitt akterutseilt, med tanke på at de kan oppfattes som ikke å ha fornyet seg eller i stor nok grad har 72

klart å hevde egne faglige tilnærminger i sosialtjenesten. Dette vil nok variere fra kontor til kontor, eller ut fra ulike arbeidsoppgaver. Eller det kan handle om at profesjonen mer generelt ikke har klart å formidle hvordan sosionomer arbeider, og hvorfor deres arbeid er viktig. Profesjonen bør derfor synliggjøre seg også mot de behov som ethvert menneske vil ønske seg/identifiserer seg mot, som for eksempel god helse eller et godt liv. For å få til dette fordres gjerne en læringsprosess for profesjonene, som kan kobles til de fire grunnsystemer i samfunnet; nemlig økonomi/ penger, politikk/makt, kultur/grunner og de rettslige/positive normer. Her har nok sosionomene en jobb å gjøre, i den grad det er mulig. For hvem kan tenke seg at en selv noen gang vil trenge økonomisk sosialhjelp, eller råd og veiledning av en sosionom? Det er noe som gjerne skjer andre, og gjerne de såkalte avvikerne. Det viktige blir da å fronte for allmennheten hvilke positive og eventuelle rettslige normer som er viktige i sosionomenes profesjonelle arbeid. En kan også synliggjøre hvordan sosialt arbeid kan gjøre en forskjell. Her blir det viktig å inneha et samfunnsmessig/strukturelt perspektiv, ved å sette perspektiv på samfunnsmessige behov. For eksempel at det er en del samfunnsskapte problemer som en ikke bør la individet få ansvar for å løse alene, for eksempel familier som på grunn av langtidsledighet og dårlig økonomi mister sin bolig. Dette er en type oppgave hvor sosionomene tradisjonelt er tildelt oppgaver, og således kan gjøre krav på og si at de «eier». Det kan derfor være at sosionomene som profesjon bør konkurrere med basis i sitt opprinnelige grunnlag for faget. I stedet for å konkurrere med saksbehandlerne fra trygdeetaten om å få en saksbehandlings- og forvaltningsrolle bør en bevege seg tilbake til en mer opprinnelig forståelse av utøvelsen av sosialt arbeid. For det første fordi disse saksbehandlerne tradisjonelt har en mer rendyrket form og et større erfaringsmessig grunnlag for å inneha en saksbehandlings- og forvaltningsrolle enn sosionomene. For det andre fordi en mer kompleks tilnærming kan være nødvendig i arbeidet med en del bruker grupper, hvorav utøvelsen av mer tradisjonelt sosialt arbeid kan være hensikts messig. Her kan en vise til fagets kunnskapstradisjoner, som noe som kan «selges» inn i NAV-systemet. I dette ligger å gå tilbake til pionerenes prosjekt på 1800-tallet, hvor sosialarbeidernes oppgaver var å lindre, behandle, habilitere og endre samfunnsbetingelser (Kokkin 2005). Det kan være at en i NAV må rendyrke 73

sosionomenes hjelpe- og endringsrolle, hvor vekst og endring for brukeren er det sentrale, og ikke nødvendigvis arbeid basert på saks behandlings- og forvaltningsoppgaver. Ikke minst bør profesjonen bevisstgjøre seg selv og allmennheten om at det særpregede ved sosialt arbeid er dets sett av verdier. Dette vil også være i tråd med Freidsons forslag til profesjonsstrategi, som handler om å videreutvikle profesjonenes tradisjoner mot et normativt verdisystem (2001). Således bør sosionomene utvikle kunnskapen henimot verdien om brukerens beste, blant annet ved at hensynet til brukerens beste settes over egeninteresse, eventuelt også over systemets egeninteresse. Slik kan sosionomprofesjonen tydeliggjøre, eventuelt gjenskape, og således overbevise samfunnet, om at de tilbyr noe grunnleggende viktig, som en spesialisert profesjonskunnskap. Generalist eller spesialist Ved omorganiseringene gjennom NAV-reformen kan det likevel være en fare for at sosionomenes arbeid reduseres til kun å kategorisere brukere, med tanke på å få dem til å passe inn i noen standardiserte tilbud. Det være seg ulike arbeidsformer, tiltak, hjelpetilbud eller boformer. En kan forstå dette som en form for generalisering av arbeidet, dersom en tenker på at sosialfaglig arbeid tidligere har vært spesialisert, ved å arbeide med sosialt arbeid kontra annet arbeid i velferdssamfunnet. Samtidig må en kunne si at det før NAV har vært en spesialisering innenfor sosialtjenestens arbeid, for eksempel ved inndeling av mottak, oppfølging og sysselsetting i ulike seksjoner (Kjørstad 2008). Hvem som blir betegnet å være generalisten eller spesialisten ved et NAVkontor vil nok variere ut fra lokale forhold og organiseringer. Det kan være at sosionomene går inn i rollen som generalister på lik linje med de andre NAV-ansatte, hvor de er allroundere som tar alle typer saker, enten det er trygdestønader, arbeidsrelaterte saker eller mer tradisjonelle sosialsaker. Faren er her at sosionomene må ta alle type saker, mens ansatte fra de andre etatene ikke tar sosialtjenestens saker. Dette ved at NAV-systemet prioriterer de statlige oppgavene, eller at sosialtjenestens arbeid og dets brukere oppleves så faglig krevende at det overlates til de ansatte fra sosialtjenesten. Dette kan enten forstås som en aksept for at denne type arbeid krever spesialistene i sosialt arbeid, eller, som nevnt, at denne type arbeid ikke gis prioritet ved NAV-kontorene. 74

Det kan også være at NAV-kontorene organiserer arbeidet slik det var før reformen, med hver sine arbeidsoppgaver basert på hvor de tidligere jobbet, det være seg sosialtjeneste, Aetat eller trygdeetat. Det er likevel grunn til å tro at de ansattes arbeidsoppgaver vil nærme seg hverandre gradvis, nettopp ved å være samorganisert, ved å lære av og ta til seg hverandres faglige perspektiver. Ulike veier Samtidig er det slik at innføringen av Kvalifiseringsprogrammet (KVP) i NAV, innebærer økte muligheter til å kunne arbeide mer sosialfaglig, i form av mer helhetlighet og langsiktighet i brukeroppfølgingen. Dette ved at langtidsmottakere av sosialhjelp med nedsatt arbeids- og inntektsevne, i programmet og med kvalifiseringsstønad som inntekt, kan få tett og forpliktende bistand fra NAV til å komme i arbeid eller aktivitet. Målsettingen er primært å komme i arbeid, sekundært å bedre livskvalitet og funksjonsevne mer generelt (St. meld. nr 9, 2006-2007). Det kan derfor være at en med KVP kan få bedre betingelser til å arbeide i tråd med faget sosialt arbeid. Det kan være at sosionomenes arbeid med dette blant annet kan bevege seg mot en mer helhetlig tilnærming, ved å få muligheten til å arbeide mer helhetlig med individets trivsel og fungering i et brukerperspektiv. Slik kan arbeidet også være i tråd med NAV-ånden, med målene om økt brukermedvirkning og ansvarliggjøring av brukeren i en gjensidig arbeidsprosess. Således kan en koble den gjensidige arbeidsprosessen mellom bruker og sosialarbeider til framtidens sosialfaglige arbeid ved NAV-kontorene. Dette med vektlegging på brukermedvirkning og ansvarliggjøring, samt på fokuset på service ved å engasjere seg i et relasjonsarbeid ansikt-til-ansikt med brukeren. En kan slik få mulighet til å frigjøre seg fra rent saksbehandlingsarbeid, og med det arbeide i tråd med en mer faglighistorisk forankring, som igjen kan gi sosionomene en større faglig tyngde og trygghet. Dette blant annet ved å basere seg på fagtradisjoner i sosialt arbeid, og hvor en kan synliggjøre og tilby sin spesialkompetanse på sosialt arbeid. Det kan også være at det på sikt, som erstatning for både saksbehandlere og sosionomer, som nevnt kan utvikles en ny dominerende profesjon ved NAV-kontorene, med den nye utdanningen av velferdsarbeidere (forløpig ved HiO og UiA). Her er det skreddersydd en konkret utdannelse for arbeid innen NAV-forvaltningen, men med mer vekt på forvaltningsarbeid enn hos 75

sosionomene. Den nye velferdsorganiseringen kan altså bidra til at behovet for arbeidsoppgaver- og fordeling kan endre seg, som igjen vil kunne skape betingelser for endring i grensene mellom faglige myndighetsområder. Dermed kan altså grunnlaget for sosionomprofesjonen på feltet bli borte, eller det skapes grobunn for helt nye profesjoner. Eller en kan også, som tidligere nevnt, anta at det vil skje omstokkeringer når det gjelder arbeidets art i velferdsfeltet, for eksempel ved at sosionomprofesjonen utvikles i retning mot en mer byråkratrolle, på linje med saksbehandlernes regelorienterte arbeid. Mens saksbehandlerne fra trygdeetaten vil kunne få mer sammensatte oppgaver, med vekt på helhetlig rådgivning eller høyere grad av skjønnsvurderinger. Slik vil det kunne skje en avprofesjonalisering av sosionomprofesjonen. Profesjonene/faggruppene i NAV-systemet kan også utvikle klarere grenser mot hverandre, ved å spisse sine opprinnelige arbeidsoppgaver- og metoder. Dermed vil det kunne bli en type jurisdiksjon innen ulike arbeidsområder, og således en form for klientdifferensiering. For eksempel vil sosionomprofesjonen kunne inneha en intellektuell jurisdiksjon, ved at deres kunnskap kan sies å være basert på høyere utdanning, og dermed inneholde mer abstrakt kunnskap enn andre ansatte i NAV. Dette med bakgrunn i at deres utdannelse blir vektlagt verdi, men også i at koblingen til deres tradisjonelle faglige kunnskap gis verdi. Det kan også være at profesjonene åpner opp og lærer av hverandre, og at det således skjer en teigdeling av både kunnskap og oppgaver. Det som er sikkert, dersom en tar utgangspunkt i Abbotts teorier, er at det skjer en konkurranse over jurisdiksjonen på NAV-feltet, og hvor sosionomene som profesjon enten vil kunne splittes opp, slås sammen, tilpasse seg, eller endog på lang sikt, dø ut. Avslutning Spørsmålet er om en kan hevde at sosialkontorene blir blanke og skinnende ved å bli del av NAV-systemet? Og vil optimismen fortsatt være der med tanke på sosionomenes kunnskap i NAV? Det handler ikke om at tverrfagligheten ikke skal gis verdi. Men for å samarbeide godt med andre faggrupper, og ikke minst med brukerne, er tryggheten og ikke minst engasjementet rundt eget kompetansegrunnlag viktig. En må 76

fokusere på mulighetene en har som sosionom, og ikke kun på begrensingene. En må tro på egen profesjonskunnskap og bygge på det en har. Slik kan sosionomenes arbeid bli pusset ekstra blankt og skinnende. For sosionomene har kompetansen! Mulighetene er der! Kunnskapen må bare pusses litt ekstra på for å komme til syne. Referanser Abbot, Andrew (1988) The System of Professions: An Essay on the Division of Expert Labor. Chicago/London: University of Chicago Press. Arbeids- og velferdsdirektoratet, KS og Sosial- og helsedirektoratet (2007) Kompetanse i NAV-kontoret. Overordnede prinsipper og føringer. Versjon 2.0. Datert 20.12.2007. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet (2007) Strategi for oppfølging av brukere i NAV. Datert 15.3.2007. Fontene (2005) Opptur for sosialkontoret, nr. 1, side 18-21. Fontene (2006) Vår mann i NAV, nr. 3, side 12-13. Freidson, Eliot (2001) Professionalism. The Third Logic. Cambridge: Polity Press. Kjørstad, Monica (2008) Et kritisk, realistisk perspektiv på sosialt arbeid i forvaltningen. En studie av sosialarbeideres iverksetting av arbeidslinjen i norsk sosialpolitikk. Doktoravhandling. NTNU 2008:308. Kokkin, Judy (2005) Profesjonelt sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget. Ramsdal, Helge og Egil J. Skorstad (2004) Privatisering fra innsiden. Om sammensmeltingen av offentlig og privat organisering. Bergen: Fagbokforlaget. Stortingsmelding nr. 14 (2002-2003) Samordning av A-etat, trygdeetaten og sosialtjenesten. Oslo: Sosialdepartementet. 77

Stortingsmelding nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering. Oslo: Arbeids- og inkluderingsdepartementet. St.prp. nr. 46 (2004-2005) Ny arbeids- og velferdsforvaltning. Oslo: Arbeids- og sosialdepartementet. 78